Regjeringen har som mål at alle skal gis like
muligheter til å utnytte sine evner og nå sine mål, uavhengig av
sosial bakgrunn.
Fordelingsutvalget la stor vekt på å beskrive
utdanningssektorens rolle i fordelingspolitikken og hadde en rekke
forslag til tiltak for å motvirke sosial ulikhet og økende økonomiske
forskjeller gjennom aktiv bruk av utdanningspolitikken. Utdanningspolitikken
omfatter her barnehage, grunnskole, videregående opplæring, høyere
utdanning og etter- og videreutdanning. Denne delen av offentlig
velferdspolitikk griper inn i prosesser som ofte ligger forut for
den enkeltes deltakelse i arbeidslivet. Målet er å styrke folks forutsetninger
for å delta i arbeidslivet.
Regjeringen har som en av sine viktigste prioriteringer
å satse på utdanning og kunnskap, og legger spesielt vekt på sosial
utjevning, starte opplæring i ung alder og læring over hele livsløpet. Opplæringssystemet
må derfor være av høy kvalitet slik at dagens og morgendagens barn
og unge sikres like muligheter til å møte de krav og utfordringer
som fremtidens samfunn gir. Kunnskapssamfunnet stiller krav til
sosial kompetanse og læringsevne hos den enkelte.
«Tidlig innsats» har vært førende for utdanningspolitikken
de senere årene. Begrepet brukes i to betydninger. Tidlig innsats
må for det første forstås som innsats på et tidlig tidspunkt i barns liv.
For det andre brukes begrepet om tidlig inngripen når problemer
oppstår eller avdekkes. For å kunne sette inn tiltak tidlig må det
på alle nivåer i utdanningssystemet legges vekt på å identifisere
barn og unge som ikke har tilfredsstillende læringsutvikling. Dette
er viktig både for den enkelte elev og for samfunnet som helhet.
Potensialet for å redusere sosial ulikhet gjennom å iverksette tiltak
i småbarnsalderen er stort. Både OECD og EU-kommisjonen har uttalt
at tidlig innsats i barns utdanning vil gi større avkastning for
samfunnet. Denne argumentasjonen støttes også av nasjonal og internasjonal forskning.
Barnehagen er, i tillegg til familien, den første arenaen
hvor barn kan utvikle ferdigheter i samspill med andre, og er derfor
en viktig del av den livslange læringen. Regjeringen mener at innsats tidlig
i utdanningsløpet vil gi høy avkastning for samfunnet på lang sikt.
Grunnlaget for strategien om å vektlegge tidlig innsats
som en hovedstrategi for å sikre alle en god utdanning og forhindre
frafall ble lagt i St.meld. nr. 16 (2006–2007) … og ingen stod igjen
– Tidlig innsats for livslang læring. Strategien ble videreutviklet
i St.meld. nr. 31 Kvalitet i skolen og St. meld. nr. 41 (2008–2009)
Kvalitet i barnehagen. St. meld. nr. 44 (2008–2009) Utdanningslinja
omhandler helheten i samfunnets kompetansebehov der tidlig innsats
har en sentral plass. Meld. St. 22 (2010–2011) Mangfold – Mestring
– Muligheter omhandler ungdomstrinnet, der tidlig innsats også er
viktig for økt gjennomføring i videregående opplæring.
Utdanning er blant de mest effektive virkemidler for
å skape sosial mobilitet, men det er fortsatt sterk sammenheng mellom
foreldres og barns utdanning. Figur 4.1 i meldingen viser sammenhengen
mellom gjennomføring av videregående opplæring for kullet som startet
opplæringen høsten 2004, og foreldres høyeste utdanning. Figuren
viser en positiv sammenheng mellom foreldres høyeste utdanning og
barns gjennomføring av videregående opplæring. Betydningen av foreldres
utdanning for deres barns utdanning er sterk, også etter mange tiår
med utdanningspolitikk som har rettet seg mot sosial utjevning. Det
er regjeringens mål at flest mulig skal gjennomføre minst videregående
opplæring uavhengig av sosial bakgrunn. Regjeringen har derfor satt
i verk en rekke tiltak som skal sette ungdom bedre i stand til å
gjennomføre videregående opplæring, jf. senere omtale.
En av de faktorene som har størst betydning
for en stabil tilknytning til arbeidsmarkedet, er at man har grunnleggende
ferdigheter i lesing, skriving, regning og bruk av digitale verktøy.
I Norge, som i de fleste andre land, øker arbeidsmarkedsdeltakelsen
markant med utdanningsnivå.
Figur 4.2 i meldingen viser andelen utenfor
jobb eller utdanning for aldersgruppen 20–24 år gruppert etter hvorvidt
de ikke har påbegynt videregående skole, har påbegynt, men ikke gjennomført,
videregående skole, eller har gjennomført videregående skole. Figuren
viser at de som ikke påbegynner eller ikke gjennomfører videregående
opplæring, langt oftere er arbeidssøkere eller mottakere av offentlige
stønader sammenlignet med de som gjennomfører. Ikke gjennomført
videregående opplæring innebærer også høyere arbeidsledighet og
mindre formell utdanning senere i livet.
Arbeidsgiverne tilbyr og finansierer betydelig mer
opplæring for ansatte med fagopplæring eller høyere utdanning enn
for ufaglærte. I tillegg lærer de som har høy utdanning fra før, også
mer i det daglige arbeidet. Opplæring og uformell læring på arbeidsplassen
øker videre både lønnen og sjansene for å være sysselsatt videre.
Det kan dermed skapes en positiv læringsdynamikk for dem som har
fullført videregående opplæring eller høyere utdanning, slik at
de får mulighet til å få gode og fleksible læringsvilkår, verdifull
arbeidserfaring og bedre inntekt.
Det er imidlertid viktig at også lavt utdannede voksne
får mulighet til å utvikle sin faglige kompetanse, slik at de opprettholder
sin tilknytning til arbeidslivet. Livslang læring er en premiss
for å lykkes med arbeidslinja i arbeids- og velferdspolitikken.
Utdanning er positivt korrelert med lønn. Analyser
fra OECD indikerer at den samfunnsmessige avkastningen av å satse
på økt utdanning i Norge er positiv. Ifølge OECD mer enn oppveies
utgiftene til studieplasser av økt skatteinngang og reduserte trygdeutbetalinger.
For den enkelte er kostnadene ved å ta utdanning i Norge lave utover
tapt inntekt i utdanningsperioden. Det er også ifølge OECD privatøkonomisk
lønnsomt å ta høyere utdanning i Norge, men gevinsten er lavere
enn i de fleste andre OECD-land på grunn av den sammenpressede lønnsstrukturen.
I Norge blir om lag 10 prosent av arbeidsplassene
hvert år byttet ut ved at bedrifter legges ned og nye kommer til.
I tillegg skjer det en betydelig omstilling innenfor bedriftene
når nye teknologiske løsninger tas i bruk. Hvert år vil derfor svært
mange måtte finne en ny jobb eller oppleve at de får nye arbeidsoppgaver.
Evnen til omstilling er ofte dårligere blant personer med kun grunnskole
og svake grunnleggende ferdigheter enn blant dem med videregående
opplæring eller høyere utdanning. Dette er også noe av bakgrunnen
for at de med minst utdanning utgjør en stor del av antallet arbeidsledige.
Det vises til meldingen for nærmere omtale.
Komiteen tar omtalen
til orientering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre har som mål at skolen
skal gi alle elever, uansett bakgrunn, muligheten til å skape seg
den fremtiden de selv ønsker. Dette er skolens viktige samfunnsmandat.
Dette oppnås ved å satse på grunnleggende ferdigheter som lesing, skriving
og regning. Det er urovekkende at ca. 1 av 5 elever går ut av grunnskolen
uten å kunne lese og skrive skikkelig. Dette er elever som da står
i fare for å falle fra i videregående opplæring og ha vanskeligheter
med å etablere en tilknytning til arbeidslivet.
Disse medlemmer mener derfor
det er nødvendig å styrke opplæringen i basisfagene i skolen.
Disse medlemmer vil peke på at
rapporten «Elevers prestasjonsutvikling – hvor mye betyr skolen
og familien?» utarbeidet av NIFU viser at skolen ikke evner å kompensere
for sosiale forskjeller mellom elevene. Disse medlemmer mener
dette er en nedslående rapport om situasjonen i norsk skole, all
den tid det lenge har vært et politisk ønske at skolen skal utjevne
sosiale forskjeller. Disse medlemmer vil likevel
påpeke at funnene i rapporten tyder på at Oslo-skolen bedre evner
å kompensere for sosiale forskjeller mellom elevene. Dette er ekstra
positivt sett i lys av den sammensatte elevmassen i Oslo-skolen. Disse
medlemmer mener dette viser at tiltak gjennomført i Oslo,
som en betydelig satsing på lærerne og skoleledelse, gir resultater. Disse
medlemmer mener det er nødvendig å satse offensivt på etter-
og videreutdanning av lærere, fordi forskning entydig viser at læreren
er skolens viktigste ressurs. Elever med gode lærere utvikler seg
tre ganger så raskt faglig som elever med dårlige lærere.
Disse medlemmer er bekymret over
frafallet i videregående opplæring, spesielt på yrkesfag. Norge
vil ha behov for et økende antall dyktige fagarbeidere i fremtiden,
både innenfor privat og offentlig sektor, særlig i helsefagene.
Da er det viktig å styrke yrkesfagene og iverksette tiltak for flere
lærlingeplasser. Disse medlemmer viser i den anledning
til Innst. 191 S (2009–2010). Disse medlemmer etterlyser
flere tiltak fra regjeringen for å styrke yrkesfagene og gi flere
elever muligheten til å fullføre utdanningen de har påbegynt.
Disse medlemmer er bekymret over
at en betydelig andel voksne sliter med sviktende grunnleggende
ferdigheter. Dette gjør det vanskelig å mestre jobb og ha muligheten
til å delta aktivt i samfunnslivet. Derfor synes disse medlemmer det
er positivt at regjeringen har videreført regjeringen Bondevik IIs
«Ny sjanse»-program for å sikre opplæring til voksne uten tilstrekkelige
grunnleggende ferdigheter, gjennom Program for basiskompetanse i
arbeidslivet (BKA). De siste årene har det vist seg at det omsøkte beløpet
langt overstiger bevilgningene. Disse medlemmer vil
understreke at arbeid er en viktig kilde til velferd, og at tiltak
som gjør flere i stand til å mestre jobb er avgjørende for å utjevne
sosiale forskjeller.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre vil også påpeke betydningen av at undervisningen
tilrettelegges og imøtekommer den enkelte elevs evner og forutsetninger
slik at muligheten for å lære å lese, skrive og regne er best mulig.
Disse medlemmer viser til at
det i den norske skolen er ca. 90 000 grunnskoleelever som er «svake»
lesere, noe som innebærer at barna er så dårlige til å lese og skrive
at de strever med å klare seg på skolen. Internasjonal forskning
viser at 75 000 av disse barna kunne ha vært hjulpet hvis effektive
tiltak hadde vært satt inn fra 1. til 3. klasse. Det tiltaket disse
elevene blir møtt med, er leksehjelpordningen, der det kun unntaksvis
er kvalifiserte lærere som bistår eleven.
Disse medlemmer er derfor imot
den lovpålagte ordningen med leksehjelp fra 1.– 4. klassetrinn og
ønsker heller at leksehjelpen skal tilbys på trinn hvor den har
større effekt, og utføres av kvalifiserte lærere.
Disse medlemmer vil også påpeke
at kommunenes undersøkelser og erfaringer med ordningen viser at
leksehjelpen flere steder ikke virker etter intensjonen om sosial
utjevning.
Disse medlemmer mener det er
viktig å opprettholde og utvide flere ulike og mer fleksible utdanningstilbud
for elevene. Dette både når det gjelder praksisbrevordningen, og
når det kommer til linjer som Tekniske allmennfag (TAF) og eventuelt
andre og nye tilbud, slik at det er mulig å ta et fagbrev på mange
ulike måter. Disse medlemmer mener at mer fleksible
utdanningstilbud kan være med på å forhindre og forbygge frafall
i videregående skole.
Disse medlemmer viser til at
fordi mange voksne ikke innehar grunnleggende kompetanse i basisfagene,
så har de også problem med å hjelpe sine egne barn med lekser. Disse
medlemmer viser til at det å kunne lese og skrive er av
stor betydning både for å kunne ta del i arbeidslivet og for å fungere
godt i privatlivet. BKA-programmet ivaretar dette på en god måte.
I tillegg viser disse medlemmer til at voksenutdanning,
etter- og videreutdanning er av stor betydning i dagens samfunn.
Mange må av ulike grunner omskolere seg, og i dag er det mer uvanlig
enn før at en person står i samme arbeid hele livet, og arbeidslivet
er mer omskiftelig. Tilbudet innen voksenutdanningen er fragmentert
og forholdsvis lite oversiktlig, og forbundene etterlyser en helhetlig
nasjonal plan for voksenutdanning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at med bakgrunn i dette har Fremskrittspartiet i budsjettet
ivaretatt og lagt til rette for at det kan utarbeides en helhetlig
plan for voksenutdanning.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at skole- og utdanningssektoren har
en avgjørende rolle i å sikre et samfunn med god fordeling.
Dette medlem viser til at mange
unge i dag sliter med betalingsanmerkninger og problemer med å holde
orden på egen økonomi. Dette medlem viser til ferske
tall som Intrum Justitia har innhentet fra AAA Soliditet, som viser
at 27 894 unge i aldersgruppen fra 18 til og med 26 år er registrert
med betalingsanmerkning. Det er en økning på 4 306 personer, eller
18 prosent, fra året før. Samlet har disse ungdommene en forfalt inkassogjeld
på 1,1 mrd. kroner.
Dette medlem viser til at mange
av disse problemene kunne vært unngått om de unge hadde hatt grunnleggende
kjennskap til økonomiske forhold og begreper. Dette medlem vil derfor
foreslå at det gis mer undervisning i personlig økonomi på videregående-trinnet.
Dette medlem viser til at studenter
er en utsatt gruppe økonomisk. Det er avgjørende at det tas høyde
for at studenter som får opphold i studiet på grunn av sykdom eller
svangerskap/fødsel, ikke blir rammet økonomisk. Det må sikres god dekning
av studentbarnehager og innføres pappaperm også for studenter. Fars
rolle i forhold til barnet er ikke mindre viktig om han er student enn
om han hadde vært yrkesaktiv. Kristelig Folkeparti vil utvide studiestøtteordningen
til 11 måneder i året, og knytte den opp til folketrygdens grunnbeløp
og utgjøre 1,5 G pr år.
Dette medlem viser til at nedsatt
funksjonsevne skal ikke være til hinder for å ta høyere utdanning.
Regelverket i Lånekassen må tilpasses slik at studenter med funksjonsnedsettelser
ikke har dårligere kår enn andre studenter. Ekstrakostnader/lengre
studietid som følger av funksjonsnedsettelse må kompenseres.
Dette medlem er opptatt av at
høye boligpriser på flere av studiestedene er med på å drive levekostnadene
kraftig opp, noe som igjen fører til at studenter bruker mer tid
på inntektsgivende arbeid fremfor å prioritere fremdriften i studiet sitt.
Tilgangen på rimelige studentboliger må økes, og tilstrekkelig antall
av disse må ha universell utforming.
Dette medlem mener at studenter
må sikres et godt behandlingstilbud for fysiske og psykiske lidelser.
Kristelig Folkeparti vil også sikre studenter et like godt psykososialt
tilbud uavhengig av studiested. Dette innebærer at modellene for tildeling
til studentsamskipnadene må gjennomgås for å sikre likebehandling
mellom studiestedene.