Det vises i proposisjonen til at Stortinget
8. mai 2009 vedtok byggesaksdelen til plan- og bygningsloven. Endringene
trådte i kraft 1. juli 2010.
Departementet foreslår i proposisjonen lovendringer
som skal gi hjemler for forskrifter for å avklare hvilke krav som
skal stilles ved tiltak på eksisterende bebyggelse.
I proposisjonen foreslås forskriftshjemler fremfor
å ta inn slike regler i loven, særlig siden reglene kan bli tekniske
og detaljerte.
Bakgrunnen for lovforslaget er at det ofte er
vanskelig å tilpasse nye tekniske krav ved arbeider på eksisterende
bebyggelse.
Lovforslaget har vært på alminnelig høring.
Plan- og bygningslovens krav til byggetiltak følger
av lovens fjerde del: Byggesaksdel. Kravene i byggesaksdelen gjelder
både prosessen tiltakene skal følge og de materielle kravene som
skal oppfylles. Tiltakene som omfattes av byggesaksdelen er listet
opp i lovens § 20-1. Bestemmelsen gir en uttømmende opplisting av hvilke
tiltak som skal følge saksbehandlingsreglene og oppfylle de materielle
kravene i byggesaksbestemmelsene.
Lovens kapittel 31 gir særskilte regler for
eksisterende bebyggelse. Paragraf 31-2 angir hvilke tekniske krav
som gjelder ved tiltak på eksisterende bebyggelse. Utgangspunktet
er at alle krav gjelder for tiltaket. For eksempel skal tilbygg som
hovedregel oppføres fullt ut etter de kravene som gjelder på oppføringstidspunktet.
Ved arbeid på del av bygget slår likevel kravene kun inn for den
aktuelle delen (for eksempel bare tilbygget). Unntaket er der kommunen
finner at byggverket er i for dårlig stand, og kan kreve at også
andre deler av byggverket enn det tiltaket gjelder, skal settes
i forsvarlig stand, jf. § 31-2 andre ledd.
Etter § 31-2 gjelder krav i bygningslovgivningen for
«tiltak». Med begrepet «tiltak» menes arbeider som listet opp i
plan- og bygningsloven § 20-1. Tiltak på eksisterende byggverk vil
vanligvis være «vesentlig endring eller vesentlig reparasjon» etter
lovens § 20-1 bokstav b. I proposisjonen er det listet opp både
arbeider som ikke omfattes av tiltaksbegrepet og arbeider som omfattes.
Reglene i forskrift 26. mars 2010 nr. 489 om tekniske
krav til byggverk (byggteknisk forskrift) gjelder for alle tiltak
etter byggesaksreglene, også tiltak på eksisterende bebyggelse. Det
er ikke alltid kravene lar seg tilpasse det eldre bygget på en fornuftig
og regningssvarende måte. Denne problemstillingen blir mer og mer aktuell
jo eldre byggene blir. Kravene i byggteknisk forskrift har endret
seg betydelig over tid, og for eldre bygg er det store forskjeller
i opprinnelige kvalitetskrav og de kravene som stilles i dag. Det
gjelder ikke minst krav til energieffektivitet, tilgjengelighet,
brann, mv. Videre er adgangen for kommunen i § 31-2 fjerde ledd til
å gi tillatelse uten å følge de tekniske kravene snevrere enn den
tilsvarende regelen i tidligere plan- og bygningslov § 88. Problemstillingen har
blitt ytterligere aktualisert når kravene i byggteknisk forskrift
har blitt mer ambi-siøse på en rekke områder.
Ett av hensynene som kan gi utgangspunkt for forskrifter
etter den foreslåtte hjemmelen i § 31-2 er å sørge for at krav som
gjøres gjeldende ved tiltak på eksisterende bebyggelse har en påviselig
effekt.
Et annet forhold som det kan tas hensyn til
ved arbeid på eksisterende byggverk, er bevaringsverdi.
Et sentralt utgangspunkt for forskrifter er
å sikre at det ikke stilles krav til tiltak i eksisterende byggverk
som innebærer en urimelig kostnad.
Departementet kan således ikke fullt ut følge Norsk
Handikapforbund i at kravene om universell utforming og tilgjengelighet
i TEK10 ikke under noen omstendigheter skal kunne fravikes. Departementet
vil imidlertid peke på at forskriftene ikke skal legge opp til en
ren lønnsomhetsvurdering. Det følger av plan- og bygningsloven § 1-1
femte ledd at universell utforming skal ivaretas i det enkelte byggetiltak.
Forskriften skal kun legge opp til unntak fra kravene der byggverket
ikke blir universelt utformet eller tilgjengelig selv om tiltaket
følger reglene, der byggverket i praksis ikke lar seg bygge om,
eller der kostnadene ved å gjøre bygget universelt utformet eller
tilgjengelig medfører at ombygging ikke skjer. En absolutt sperre
mot unntak vil kun gjelde krav til sikkerhet, som regler om brannsikring
og konstruksjonssikkerhet.
Etter departementets mening vil forskriftene bidra
til at byggverk oppgraderes og at standarden, også med hensyn til
universell utforming og tilgjengelighet, vil bli bedre enn om det
ikke blir foretatt noen arbeider på byggverket.
Departementet kan ikke se at det er behov for
en særskilt forskrift for tiltak som iverksettes av helsemessige
grunner, slik Nasjonalt Folkehelseinstitutt og Helsedirektoratet
foreslår.
Kommunen har hjemmel til å føre tilsyn med eksisterende
byggverk og arealer i § 31-7, ved siden av den generelle hjemmelen
for tilsyn gitt i lovens kapittel 25. Disse bestemmelsene gir omfattende
mulighet til å føre tilsyn, og det er derfor ikke behov for en særskilt
tilsynshjemmel slik Norsk brannskole foreslår.
Forskriftene vil i all hovedsak kodifisere § 31-2 første
ledd, siden tilpasningen av tekniske krav til tiltak på eksisterende
bebyggelse i en rekke tilfeller kan gjøres i hvert enkelt tiltak.
Grunnen til dette er at det etter § 31-2 er «relevante» tekniske
krav som gjelder, jf. merknadene til bestemmelsen i Ot.prp. nr.
45 (2007–2008). De tekniske kravene gjelder den delen eller funksjonen
tiltaket omfatter.
Departementet mener det vil være hensiktsmessig
at forskriftshjemlene så langt mulig angir grensene som er tenkt
for forskriftene.
Departementet anser videre at forskriftshjemlene
bør korrespondere med bestemmelsen for øvrig. «Bebyggelse» erstattes
derfor av «byggverk», slik Boligprodusentenes forening foreslår.
Departementet anser imidlertid ikke at det er behov for å angi et
skille mot «tilhørende uteareal». Krav til utearealer vil uansett
kun gjelde der krav til tiltaket utløser krav til utearealene.
Det vises i proposisjonen til at i høringen
uttrykte flere et ønske om klarere definisjoner i tilknytning til
§ 31-2, og da særlig av begrepet «hovedombygging». Siden en hovedombygging innebærer
at tekniske krav ikke bare gjelder for det arbeidet det søkes om,
men for hele byggverket, og således er mer kostnadskrevende, er
vurderingen av om et tiltak innebærer en hovedombygging til tider
omstridt. Det fremgår av proposisjonen at departementet imidlertid ikke
vil foreslå en hjemmel for forskrifter om definisjoner fordi vurderingen
av når det foreligger en hovedombygging nødvendigvis vil variere
fra tiltak til tiltak. Beslutningen er derfor overlatt til kommunenes
skjønn. I rettspraksis har det sentrale fokuset vært om skjønnet
er forsvarlig. For øvrig har ikke et forslag til en forskriftshjemmel
om definisjoner vært på høring.
I tråd med forslaget som var på høring foreslås
i proposisjonen en forskriftshjemmel som et nytt tredje punktum
i § 31-2 fjerde ledd, der departementet gis adgang til å gi forskrifter
som nærmere regulerer kommunens adgang til å gi tillatelse etter
fjerde ledd. Det fremgår av proposisjonen at formålet med forskriftene
vil være å ha klare og fornuftige rammer for når kommunene skal
kunne tillate tiltak i eksisterende byggverk også der tiltaket ikke
oppfyller tekniske krav.
Etter fjerde ledd i § 31-2 kan kommunen gi tillatelse
til bruksendring og nødvendig ombygging og rehabilitering selv om
tiltaket ikke oppfyller de tekniske krav som gjelder. Bestemmelsen
erstattet § 88 i tidligere plan- og bygningslov, men er ment å være
snevrere. For at kommunen skal kunne gi slik tillatelse uten å dispensere
etter lovens kapittel 19, må en rekke kriterier være oppfylt:
Det er uforholdsmessige
kostnader ved å oppfylle dagens tekniske krav.
Bruksendringen/rehabiliteringen/ombyggingen er
forsvarlig for å sikre hensiktsmessig bruk.
Bruksendringen/rehabiliteringen/ombyggingen er
nødvendig for å sikre hensiktsmessig bruk.
Noen kommuner har uttrykt at de er usikre på hvordan
kriteriene i bestemmelsen skal forstås.
Departementet anser det som hensiktsmessig at det
gis hjemmel for å gi forskrift til bestemmelsen for å avklare eventuelle
uklarheter, og legger til grunn at forskriftene kan definere det nærmere
innholdet i kriteriene for kommunens unntak. I dette ligger en mulighet
for å gi innhold til begrepene uforholdsmessige kostnader, forsvarlig
og nødvendig.
En problemstilling departementet har blitt gjort oppmerksom
på, er spørsmålet om kriteriet «nødvendig for å sikre hensiktsmessig
bruk» kan omfatte omdanning av loft eller kjeller til boareal. Etter
departementets mening kan omdanning til boareal omfattes av bestemmelsen,
slik at kommunen kan unnta fra tekniske krav, men mener at dette
må bero på en konkret vurdering. De nærmere grensene avklares i
forskrift gitt med hjemmel i et nytt tredje punktum til § 31-2 fjerde
ledd.
En særlig problemstilling gjelder ved bygging
i fareområder. Det er et sentralt hensyn i plan- og bygningsloven
at bebyggelsen skal være tilstrekkelig sikret mot mulig fare.
Kravene som følger av plan- og bygningsloven § 28-1
og byggteknisk forskrift kapittel 7 skiller i utgangspunktet ikke
mellom personlig og materiell sikkerhet. Regelverket har imidlertid
vært forstått og praktisert slik at det er en svært lav aksept for
å tillate bygging ved fare for tap av menneskeliv. Tiltak som kan
føre til skade på materielle verdier vil i større grad kunne aksepteres.
Etter § 28-1 skal byggverk ha tilfredsstillende sikkerhet
mot å bli skadd av naturpåkjenninger. Hvordan dette nivået skal
oppfylles, vil avhenge av de konkrete naturforholdene. Kravene er
formulert ut fra at jo større konsekvensen av et skred kan være,
jo lavere nominell sjanse for skred kan aksepteres.
Etter plan- og bygningsloven av 1985 §§ 87 og 88
ble det ansett som mulig å tillate en viss utbygging i fareområder
slik at bokvaliteten kan opprettholdes.
Kommunen anses å kunne tillate tiltaket selv
om ikke alle materielle krav er oppfylt, jf. § 31-2 fjerde ledd.
Ut fra sin ordlyd alene åpner imidlertid ikke § 31-2 for å tillate
oppføring av tilbygg eller påbygg, som for eksempel veranda, carport
eller garasje i tilknytning til huset når tiltaket er i strid med
§ 28-1. Dette fremstår som en endring i forhold til plan- og bygningsloven
av 1985. Den tilsynelatende innstrammingen av § 31-2 var utilsiktet
fra departementets side og har også medført uønskede uklarheter.
Departementet ser det derfor som en fordel at regelverket
klargjøres, slik at kommunene igjen kan tillate oppføring av enkelte
mindre tiltak selv i fareutsatte områder. Begrunnelsen er at bruksmulighetene
og bruksverdien over tid kan bli mye dårligere enn for annen bebyggelse,
hvis ikke bebyggelsen kan oppgraderes. Det vil ofte kunne være en
urimelig begrensning for beboere/brukere som lovlig kan benytte
bebyggelsen hvis deres bolig ikke kan opprettholde en viss standard.
Samtidig er det viktig at tiltak på bebyggelse i fareområder ikke
medfører at flere personer bringes i fare. Det er relativt strenge kriterier
i loven for unntak.
Forskrifter gitt med hjemmel i et nytt tredje punktum
kan også angi at tilbygg og påbygg mv. kan tillates av kommunen
med hjemmel i § 31-2 fjerde ledd.
Tilpasning av kravene til tiltak på eksisterende byggverk
har for en stor del blitt løst gjennom tillatelser fra kommunen
og tolkning av loven. I proposisjonen pekes det på at det imidlertid
er uheldig at viktige grenser trekkes i tolkingspraksis i stedet
for i regelverket. Det fremkommer av proposisjonen at det derfor
bør gis regler som trekker opp grensene mer konkret.
I høringen anså NBBL at det er prinsipielle betenkeligheter
ved at en stor andel av reglene om den fysiske utformingen av ny
og eksisterende bebyggelse er forskriftsregulert og dermed ikke
er underlagt den demokratiske kontroll som finner sted ved lovregulering.
Departementet peker i proposisjonen på at Stortinget flere ganger
har vurdert prinsippet om at tiltak på eksisterende byggverk skal
holde samme standard som nye tiltak. Dette utgangspunktet har fulgt
av lovverket siden bygningsloven av 1965. Videre er kravene i teknisk
forskrift omfattende, detaljerte og tekniske, noe som tilsier at
reglene bør vedtas i forskrift. Dette støttes av at det er behov
for å endre kravsnivået i teknisk forskrift relativt ofte. Forskriftene
vedtas for øvrig etter en bred høring blant berørte myndigheter
og organisasjoner.
Når det gjelder innspillet fra Oslo kommune
om at kommunene i større grad skal kunne stille tekniske krav i
plan, så fremgår det av proposisjonen at dette ikke har vært på
høring. Det legges i proposisjonen ikke opp til at statlig regelverk begrenses
slik at reglene heller knyttes opp til kommunens planverk. Forskriftshjemlene
til § 31-2 gir ikke rom for lokal differensiering, ut over at kommunen
etter § 31-2 fjerde ledd har en viss anledning til å avgjøre konkret
om et tiltak skal tillates selv om det ikke kan oppfylle tekniske
krav.
Det vises i proposisjonen til at innføringen
av forskriftshjemler i loven ikke innebærer administrative eller
økonomiske konsekvenser.
Innføring av forskrifter som gjelder ved tiltak
på eksisterende bebyggelse vil i all hovedsak være avklaringer og
presiseringer innenfor loven, og vil derfor kun ha begrensede administrative
eller økonomiske konsekvenser. Klarere rammer gitt i regelverket
skal imidlertid gi en administrativ og økonomisk gevinst for både
bygningsmyndighetene og partene.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Lise Christoffersen, Håkon Haugli, Hilde Magnusson, Ingalill Olsen
og Eirik Sivertsen, fra Fremskrittspartiet, Gjermund Hagesæter, Morten
Ørsal Johansen og Åge Starheim, fra Høyre, Trond Helleland og Michael
Tetzschner, fra Sosialistisk Venstreparti, lederen Aksel Hagen,
fra Senterpartiet, Heidi Greni, og fra Kristelig Folkeparti, Geir
Jørgen Bekkevold, hilser velkommen endringene til byggesaksdelen
i plan- og bygningsloven. Selv om forslagene er begrensede, peker
de i riktig retning. De foreslåtte endringer gjelder to forhold.
Det ene er om det skal kunne være mindre strenge tekniske krav som
stilles til tiltak på eksisterende bygg enn når hele bygget er nytt.
Det andre forholdet er kommunens rettslige kompetanse til å tillate
et tiltak som ikke oppfyller alle tekniske krav som vanligvis stilles
til et tiltak, og hvilke skjønnsmomenter det skal legges vekt på
når kommunen tillater unntak fra kravene.
Komiteen peker på at forslagene
innebærer at man i større grad enn i dag kan få unntak fra tekniske
krav. Komiteen hilser disse unntakshjemlene velkommen.
De vil kunne føre til at urimelig fordyrende krav bortfaller, og
sikre at eksisterende bygninger oppgraderes og benyttes, fremfor
å bli stående ubenyttet eller bli brukt med lite hensiktsmessige
løsninger.
Komiteen viser til at den lovtekniske
løsning som velges, innebærer at unntakshjemmelen gis i de generelle
lovbestemmelser dels med en rubrisering av hva som er «tiltak» eller
«hovedombygging» og dels med bruk av rettslige standarder som «uforholdsmessige
kostnader», «forsvarlig» og «nødvendig». Hva som mer konkret skal
til for å fylle de rettslige standarder med innhold, vil en kunne
lese ut av forskriftene som vil inneholde skjønnsmomenter til praktiseringen.
Komiteen viser til at når det
gjelder unntakshjemlene kommunene kan ta i bruk, fremkommer det
av sammenhengen at lovforslagenes krav er at samtlige tre kriterier
skal være oppfylt:
Det må medføre uforholdsmessige
kostnader å oppfylle dagens tekniske krav,
bruksendringen/rehabiliteringen/ombyggingen er
forsvarlig for å sikre hensiktsmessig bruk, og
bruksendringen/rehabiliteringen/ombyggingen må
være nødvendig for å sikre hensiktsmessig bruk.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at kommunen kan gi tillatelse til bruksendring og nødvendig
rehabilitering selv om tiltaket ikke oppfyller de tekniske krav
som gjelder. Flertallet påpeker at for at kommunen
skal kunne gi slik tillatelse uten å dispensere etter lovens kapittel
19, må alle kriteriene som nevnt over være oppfylt, vilkårene er
altså kumulative.
Flertallet viser til at det i
lovforslaget pekes på at unntak fra tilgjengelighetskrav og universell utforming
kun skal skje der kravene har liten hensikt, eller det vil være
uforholdsmessig kostnadskrevende å følge dem.
Flertallet viser videre til forskrifter
til denne lov som skal presisere vilkårene for unntak for universell
utforming og til lov om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt
funksjonsevne (diskriminerings- og tilgjengelighetsloven).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti ser forslagene som et uttrykk
for en begynnende og mer realistisk tilnærming til byggesaker. Ideelle
krav fører ikke alltid til ideelle tilstander, men til at forbedringstiltak
ikke blir gjennomført.
Disse medlemmer viser til at
selv om reglene er en oppmykning sammenlignet med dagens rettstilstand,
kan det vise seg noe optimistisk at uklarhet vil bli ryddet av veien
på forskriftsnivå.
Disse medlemmer mener det ikke
klart fremkommer om vilkårene for dispensasjon skal være alternative
eller kumulative. Disse medlemmer hadde foretrukket
en bestemmelse hvor unntakshjemlene kunne vært alternative. Det
vil si at man ikke krever at alle unntaksmomentene er oppfylt i
den enkelte sak, men at det er tilstrekkelig at ett av dem er til
stede.
Likeledes kunne det i motivteksten vært tatt
inn en presumsjon for dispensasjon i saker som byr på berettiget
tvil, ut fra det grunnleggende prinsipp om at handlinger bør tillates,
og at det er inngrepene i handlefriheten som bør hjemles og begrunnes.
Disse medlemmer mener tiden er
moden for en kritisk gjennomgang av plan- og bygningslovgivningen
for å gjøre det enklere og raskere å bygge, og tolker den foreliggende
sak som en erkjennelse av at ideelle plankrav bør få en mer pragmatisk
utforming. Disse medlemmer imøteser fortsettelsen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
i utgangspunktet glade for enhver lov- eller forskriftsendring som
medfører forenklinger i hverdagen for folk flest, og som gjør det lettere
for dem å bygge på sin egen eiendom. Disse medlemmer mener
at enhver skal ha frihet til å benytte sin egen eiendom til hva
man ønsker, så lenge ikke andres rettigheter krenkes.
Disse medlemmer mener den nåværende plan-
og bygningslov med sin detaljrikdom og kompleksitet forsinker både
bygging av boliger og andre bygg unødig. Disse medlemmer synes
at departementet gjennom dette lovforslaget erkjenner at dagens
lovgivning utgjør et unødvendig hinder i realisering av i utgangspunktet
gode byggeprosjekter.
Selv om disse medlemmer støtter
en innføring av slike unntakshjemler som lovforslaget medfører,
vil disse medlemmer påpeke at kriteriene for å fravike
de byggetekniske reglene bør mykes opp. Disse medlemmer etterlyser også
en oppmykning av kriteriet nødvendig, slik at man i større grad
kan fravike de byggtekniske reglene.
Disse medlemmer mener det bør
være nok at de byggtekniske reglene medfører uforholdsmessige kostnader,
og at det deretter må være forsvarlig å fravike byggtekniske regler.
Disse medlemmer påpeker at disse
medlemmer ikke er tilfreds med hvordan plan- og bygningsloven
fungerer. Disse medlemmer viser til at loven og dens
mange forskrifter for mange, enten de er innbyggere, beslutningstakere
eller rutinerte saksbehandlere, oppleves som svært kompliserte,
og at dette regelverket også medfører store kostnader for tiltakshavere
med flere.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen foreta en fullstendig gjennomgang
av plan- og bygningsloven med sikte på å gjøre den mer liberal,
enklere å forstå og lettere å praktisere.»
«Stortinget ber regjeringen foreta en gjennomgang
av særlover som berører byggesaksbehandlingen og fremme nødvendige
forslag med sikte på en mest mulig forenklet lovgivning og saksbehandling.»
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag til Stortinget
om de nødvendige lovendringer slik at kommunene kan fatte endelig
vedtak i plan- og bygningssaker.»
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag til Stortinget
hvor det kommunale selvstyret ved etablering av kjøpesenter eller
utvidelse av eksisterende kjøpesenter gjeninnføres.»
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag til Stortinget
hvor det kommunale selvstyret gjeninnføres hva angår tiltak i den
såkalte strandsonen eller hundremetersbeltet.»
«Stortinget ber regjeringen legge frem forslag om
liberalisering av reglene om universell utforming av de minste boligene.»
«Stortinget ber regjeringen legge frem forslag om
lovendringer i henhold til forslagene 1–6, senest våren 2013.»
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen foreta en fullstendig gjennomgang
av plan- og bygningsloven med sikte på å gjøre den mer liberal,
enklere å forstå og lettere å praktisere.
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen foreta en gjennomgang
av særlover som berører byggesaksbehandlingen og fremme nødvendige
forslag med sikte på en mest mulig forenklet lovgivning og saksbehandling.
Forslag 3
Stortinget ber regjeringen fremme forslag til Stortinget
om de nødvendige lovendringer slik at kommunene kan fatte endelig
vedtak i plan- og bygningssaker.
Forslag 4
Stortinget ber regjeringen fremme forslag til Stortinget
hvor det kommunale selvstyret ved etablering av kjøpesenter eller
utvidelse av eksisterende kjøpesenter gjeninnføres.
Forslag 5
Stortinget ber regjeringen fremme forslag til Stortinget
hvor det kommunale selvstyret gjeninnføres hva angår tiltak i den
såkalte strandsonen eller hundremetersbeltet.
Forslag 6
Stortinget ber regjeringen legge frem forslag
om liberalisering av reglene om universell utforming av de minste
boligene.
Forslag 7
Stortinget ber regjeringen legge frem forslag
om lovendringer i henhold til forslagene 1–6, senest våren 2013.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å
gjøre slikt
vedtak til lov
om endringer i plan- og bygningsloven
I
I lov 27. juni 2008 nr. 71 om planlegging og byggesaksbehandling
gjøres følgende endringer:
§ 31-2 fjerde ledd nytt tredje punktum
skal lyde:
Departementet kan gi forskrifter som nærmere regulerer
kommunens adgang til å gi tillatelse etter leddet her.
§ 31-2 nytt femte ledd skal lyde:
For å sikre hensiktsmessig bruk av eksisterende byggverk
og unngå urimelige kostnader, kan departementet gi forskrifter om
hvilke krav som gjelder ved tiltak på eksisterende byggverk.
II
Loven trer i kraft straks.
Oslo, i kommunal- og forvaltningskomiteen, den 31. mai 2012
Aksel Hagen |
Michael Tetzschner |
leder |
ordfører |