Et enstemmig Storting vedtok i 2005 å oppheve løsgjengerloven,
noe som medførte at man opphevet straffebudet mot alminnelig tigging.
Selv om tigging ikke er et ønsket fenomen, lå det til grunn for
lovendringen et syn om at det bør brukes sosialpolitiske virkemidler,
ikke kriminalpolitiske, i arbeidet for å hindre at medmennesker
skal tigge.
Som nevnt av forslagsstillerne, stod norske rusmisbrukere
for hoveddelen av tiggingen som ble utført på offentlig sted da
lovendringen ble vedtatt. Det var likevel allerede den gang noe
av tiggervirksomheten som hadde et mer organisert preg, der utøverne
ikke hadde synlige rusproblemer, og regelmessig var utenlandske
statsborgere. Det var grunn til å tro at noen tiggere også ble tvunget
til virksomheten. På denne bakgrunn vedtok Stortinget i 2006 å endre
straffeloven 1902 § 224 om menneskehandel, slik at det å utnytte
eller forlede noen til tigging uttrykkelig skulle rammes av bestemmelsen.
Vi har de senere år sett en økning i en organisert form
for tigging som utføres særlig av EØS-borgere, i hovedsak fra Romania
og Bulgaria. Dette representerer en uønsket utvikling, særlig fordi
en omfattende organisert tigging er egnet til å skape en følelse
av utrygghet på offentlig sted for publikum.
Tigging representerer et dilemma for oss. Menneskene
som tigger på våre gater er en sammensatt gruppe, der mange lever
under vanskelige forhold.
Det er ikke grunnlag for å hevde at alle utenlandske
tiggere er involvert i kriminalitet eller at all organisering av
virksomheten må betraktes som menneskehandel. Politiet melder likevel
i økende grad om at personer i grupper som består av tiggere, gatemusikanter
og gateselgere, også begår straffbare handlinger av ulik art, blant
annet lommetyverier. Det foreligger opplysninger fra Oslo politidistrikt
om at tiggere fungerer som observasjonsposter i forbindelse med
lommetyverier.
Forslagsstillerne nevner videre en pågående straffesak
i Bergen, der flere personer står tiltalt for menneskehandel, ved
å ha utnyttet barn som måtte utføre tyverier og tigging. Saken viser hvor
viktig det er at politiet øker sine operative tiltak for å følge
opp tiggermiljøene.
Justisdepartementet har utredet om regelverket
i utlendingslovgivningen kan benyttes for å bortvise eller utvise
EØS-borgere som tigger fra Norge. Retten til å ferdes fritt medlemslandene
i mellom er som kjent ett av grunnprinsippene i EØS-retten. Bortvisning
eller utvisning kan likevel skje av hensyn til offentlig orden eller sikkerhet,
og kan utelukkende begrunnes i utlendingens personlige forhold,
ikke i allmennpreventive hensyn. Tigging er tillatt i Norge, og det
anvendes ikke sanksjoner mot nordmenn som tigger. Dette tilsier
at EØS-borgere som tigger, ikke kan utvises på dette grunnlag.
Flere kommuner har nå innført en ordning der tiggere
i henhold til bestemmelser i den kommunale politivedtekten må melde
seg hos politiet og gi beskjed om at de skal tigge, på linje med
andre som samler inn penger. Dette gir politiet viktig kontakt med
tiggerne, og muliggjør kontroll med miljøene. Det er oppnådd positive
resultater med bruken av meldeplikten i kombinasjon med en bred
og helhetlig tilnærming, der kommune og politi går i dialog.
Forslagsstillerne nevner at Byrådet i Oslo «ved flere
anledninger har sendt forespørsel til Politidirektoratet de siste
årene for å kunne innføre et generelt forbud mot tigging i hovedstaden.
Dette har imidlertid ikke blitt imøtekommet.»
Jeg vil nevne at Oslo bystyre etter forslag
fra Byrådet i fjor vedtok å endre ordlyden i kommunens politivedtekt
slik at den aktuelle paragraf ville lyde: «Den som på offentlig
sted tigger penger, må gi forhåndsmelding til politiet.» Det har
blitt understreket fra Byrådet at vedtaket på ingen måte innebærer
at tigging kriminaliseres.
Endringen er ikke blitt stadfestet av Politidirektoratet,
med den begrunnelse, som Justisdepartementet støtter, at innføringen
av en meldeplikt for tigging må inngå som en del av en generell meldeplikt
for all innsamling av penger. Oslo kommune har valgt ikke å falle
ned på en slik løsning.
Jeg ser ikke uten videre grunnlag for å gjeninnføre
et generelt forbud mot tigging. Dagens situasjon tilsier likevel
at det er nødvendig å vurdere tiltak som kan begrense omfanget av
tiggingen. Jeg mener at det blant annet må vurderes om det bør være
anledning til å regulere hvor i en kommune denne aktiviteten kan
foregå, eventuelt også til hvilke tider. Justisdepartementet utreder
derfor for tiden ulike løsninger som kan bidra til å dempe de uheldige
sider ved tigging.