Jeg viser til oversendelse fra Stortingets næringskomité
datert 24. mai 2012 der komiteen ber om Landbruks- og matdepartementets
vurdering av ovennevnte representantforslag.
Representantene har fremmet følgende forslag:
”Stortinget ber regjeringen
fremme forslag om endring i lov 28. november 2003 nr. 98 om konsesjon ved
erverv av fast eiendom (konsesjonsloven) mv. ved å oppheve konsesjonskravet
for skogeiendommer, innen utgangen av 2012.”
De samme representantene har også fremmet et eget
forslag om å oppheve boplikten for skogeiendommer - Dokument 8:107
S (2011-2012). Dette forslaget er nært knyttet til det ovennevnte
forslaget, men blir besvart i eget brev.
I representantforslaget er det blant annet vist
til NORSKOGs notat av 26. mai 2011 til Stortingets næringskomité,
hvor det er argumentert for at eiendomsstrukturen er til hinder
for økt avvirkning og at det er behov for flere større eiendommer
som gir mer effektiv drift. Det er også vist til statistikk fra
Statistisk sentralbyrå over skogeiendommer etter fylke og størrelse.
Jeg vil påpeke at denne tabellen ikke er relevant for å belyse omfanget
av konsesjonspliktige skogeiendommer, da det er eiendommens totalareal som
legges til grunn ved konsesjonsvurderingen.
Jeg vil videre peke på at konsesjonsloven har som
formål å regulere og kontrollere omsetningen av fast eiendom blant
annet for å oppnå ”slike eier- og bruksforhold som er mest gagnlige
for samfunnet”, jf. § 1. Etter § 2 kan fast eiendom, med de unntak som
følger av loven, ikke erverves uten konsesjon. Det følger av konsesjonsloven
§ 4 at konsesjon ikke er nødvendig ved erverv av bebygd eiendom
under 100 dekar, der fulldyrka eller overflatedyrka jord ikke er
mer enn 25 dekar. Arealkravene gjelder uavhengig av om det dreier
seg om erverv av rene skogeiendommer eller eiendommer som består
av både skog- og jordbruksarealer. For erverv av ubebygde skog-
og jordbrukseiendommer er det konsesjonsplikt uavhengig av eiendommens
størrelse.
Konsesjonsloven ble sist endret i 2009. Formålet med
endringen var blant annet å forenkle og tydeliggjøre reglene om
bo- og driveplikt. Konsesjonslovens virkeområde ble i det vesentligste
videreført uendret.
Jeg er enig med forslagsstillerne i at det bør
legges til rette for at grunneier skal ha faktisk og juridisk rådighet
over egen eiendom, og at grunneier skal ha mulighet for å styrke
sitt næringsgrunnlag med basis i egne ressurser. Men jeg mener at
oppheving av konsesjonsplikten på skogeiendommer ikke er måten å gjøre
dette på.
Konsesjonsplikten er et viktig virkemiddel for
å sikre at erververe av jord- og skogeiendommer er skikket til å
drive eiendommen, at ervervet innebærer en driftsmessig god løsning,
samt at hensynet til helhetlig ressursforvaltning og kulturlandskapet
ivaretas. En opphevelse av konsesjonsplikten vil medføre at det
offentlige ikke vil ha mulighet til å komme i inngrep ved erverv
som vil kunne svekke viktige samfunnshensyn som konsesjonsloven
skal ivareta. Dette vil kunne føre til irreversible negative virkninger
for landbruket, og dette er en risiko som det ikke er ønskelig å
åpne opp for. Risikoen er til stede enten det dreier seg om erverv
av rene skogeiendommer eller eiendommer som består av både jord-
og skogarealer.
Forslagsstillerne legger vekt på behovet for
å utvikle en sunn eiendomsstruktur og å legge til rette for eierskap
av større areal og en mer aktiv forvaltning. Jeg mener det er andre
virkemidler enn å oppheve konsesjonsplikten for skogeiendommer som
bør brukes for å bidra til en slik utvikling.
Det følger av landbruks- og matmeldingen at regjeringen
vil endre praksis i forbindelse med deling av landbrukseiendom,
jf. jordloven § 12. Dersom det blir enklere å dele fra, kan det
blant annet føre til at flere ønsker å selge skog i områder der
det er vanskelig å få kjøpt slike arealer i dag.
Videre er det i meldingen lagt opp til en gjennomgang
av retningslinjene for priskontroll etter konsesjonsloven ved omsetning
av skog. Skogsdrift binder kapital i lang tid, og i den grad det
investeres i oppbygging av ny skog er det viktig at slike investeringer
kan avspeiles i skogverdien. Priskontroll ved erverv av skog bør
ta hensyn til dette, og til at skogsdrift utøves annerledes i dag
enn for noen tiår siden. Departementet vil vurdere nærmere om retningslinjene
for priskontroll fanger opp dette på en egnet måte.
Endringene vil kunne stimulere til økt utbud
av skogeiendommer samtidig som selger vil kunne få en høyere pris
ved salg.
I Meld. St. 9 (2011-2012) om landbruks- og matpolitikken
er det for øvrig lagt til grunn at de juridiske virkemidlene i eiendomspolitikken
er oppdatert i forhold til dagens behov, og at arealgrensene for
konsesjon og reglene om bo- og driveplikt ligger fast.