I dette kapittelet behandles spørsmålet om hvilke saksbehandlingsregler
som skal gjelde når Statens innkrevingssentral utøver særnamsmyndighet.
Departementet foreslår at tvangsfullbyrdelseslovens alminnelige
regler skal komme til anvendelse med enkelte unntak.
Departementet foreslår å ta inn bestemmelsene om
Statens innkrevingssentrals særnamsmyndighet i tvangsfullbyrdelsesloven
kapittel 2 som ny del II, jf. avsnitt 3.4.1 i proposisjonen. Forslaget
innebærer samtidig at tvangsfullbyrdelseslovens øvrige regler skal
gjelde SI som særnamsmyndighet så langt de passer. Det er på det
rene at mange av lovens bestemmelser allerede i dag kommer til anvendelse,
men på enkelte punkter innebærer forslaget en endring sammenlignet
med gjeldende rett.
Tradisjonelt har det vært antatt at tvangsfullbyrdelsesloven
kapittel 2 ikke gjelder for særnamsmyndigheter. Departementet er
imidlertid av den oppfatning at også disse bestemmelsene bør gis
anvendelse så langt de passer for Statens innkrevingssentral. Det følger
nå av skattebetalingsloven § 14-2 første punktum at tvangsfullbyrdelsesloven,
herunder §§ 2-5 og 2-6 om habilitet og taushetsplikt, gjelder for
skatteoppkreverne og skattekontorene når de utøver særnamsmyndighet.
Det samme bør etter departementets vurdering gjelde for SI.
Flere høringsinstanser har uttalt at bestemmelsene
i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-6 og § 7-7 ikke passer for Statens
innkrevingssentrals saksbehandling. Departementet viser i denne
forbindelse til redegjørelsen i proposisjonens avsnitt 8.2. Der
fremgår det at det er sikker rett at bestemmelsene i tvangsfullbyrdelsesloven
§§ 5-1 til 5-5 og §§ 7-3 til 7-8 ikke kommer til anvendelse når
SI utøver særnamsmyndighet. Departementet går inn for å videreføre
dette, og foreslår derfor en egen bestemmelse om at disse reglene
ikke skal gjelde. Det er gitt et tilsvarende unntak for skatteoppkreverne
og skattekontorene i skattebetalingsloven § 14-2 annet punktum.
Det vises til forslag til ny bestemmelse i tvangsfullbyrdelsesloven
§ 2-14 tredje ledd.
Departementet er enig med Justis- og beredskapsdepartementet
i at det bør lovfestes at Statens innkrevingssentral, før utleggsforretning
avholdes, plikter å oppfordre skyldneren om å uttale seg om forhold
av betydning for om utlegg skal tas, og om valg av gjenstand for
utlegget. Departementet foreslår også at skyldneren skal varsles
før SI gjennomfører tvangsdekning i enkle pengekrav.
Det vises til forslag til nye bestemmelser i tvangsfullbyrdelsesloven
§ 2-14 fjerde ledd.
For å skape klarhet foreslår departementet en
bestemmelse om at klage over Statens innkrevingssentrals avgjørelser
og handlemåte under tvangsfullbyrdelsen skal behandles av Rana tingrett.
Bestemmelsen er i samsvar med prinsippet om at det er den geografiske
distriktsinndelingen som avgjør hvilken tingrett som er stedlig
kompetent til å behandle angrep på namsmyndigheters avgjørelser.
Det vises til forslag til ny bestemmelse i tvangsfullbyrdelsesloven
§ 2-15.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, er
enig i departementets vurderinger når det gjelder forholdet til
tvangsfullbyrdelsesloven.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Venstre viser til sine merknader i avsnitt 2.2, 3.2 og
7.2 og går imot regjeringens forslag til egen lov for SI.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til sine generelle merknader
og forslag i avsnitt 2.2.