Jeg viser til brev datert 25.10.2012 vedlagt forslag
fra stortingsrepresentantene Trine Skei Grande og Borghild Tenden
om omfordeling av barnetrygden. Representantene ber regjeringen om
å innføre inntektsgradering av barnetrygden slik at husstander med
lav inntekt får høyere barnetrygd enn husstander med høy inntekt.
Barnetrygden utbetales med samme beløp til alle barn
under 18 år. Unntakene fra denne universelle utformingen er det
såkalte finnmarkstillegget, som utbetales til barn bosatt i Finnmark, Nord-Troms
og på Svalbard, ordningen med en ekstra barnetrygd til enslige forsørgere
og et småbarnstillegg til enslige forsørgere på full overgangsstønad
med barn under 3 år.
Tidligere har barnetrygden blitt utbetalt med
et generelt småbarnstillegg til barn under tre år og med søskengraderte
satser. Bakgrunnen for småbarnstillegget (1991-2003) var at inntektsforskjellene
mellom familier med små barn og familier med eldre barn var større
på den tiden. Tillegget var også begrunnet med de høye etableringskostnadene
for småbarnsfamiliene, mangelen på småbarnsplasser i barnehagene
og de svært høye utgiftene til barnetilsyn. Søskentillegget (1967-2000)
var motivert ut fra at barnetrygden bare dekker en liten del av
foreldrenes utgifter til forsørging av barna; dermed blir de samlete
utgiftene foreldre med en stor søskenflokk må dekke svært mye høyere
enn i familier med få barn.
Denne Regjeringen har bl.a. prioritert å bygge
ut barnehagene til full dekning, å redusere foreldres utgifter til
barnehage og å gi gratis skolemateriell ut videregående skole for
de eldste. Siden år 2000 har stadig flere husholdninger økt inntektene
sine slik at den gjennomsnittlige familien ikke har store økonomiske
problemer med å forsørge barna sine. Derfor har ikke prisomregning
av barnetrygden fått prioritet. Dette ble det gjort rede for i Meld.
St. 30 (2010-2011) som ble drøftet i Stortinget tidligere i år.
Det er imidlertid riktig som forslagsstillerne
påpeker at ikke alle barnefamilier har fulgt like godt med i den
alminnelige velstandsutviklingen. Dette gjelder særlig familier
med innvandrerbakgrunn, aleneforeldrefamilier og familier med flere/mange
barn. Fordelingsutvalget (NOU 2009:10) pekte på betydningen av å
prisomregne barnetrygden for å bedre levekårene til de barnefamiliene
som har lave inntekter, og hvor barnetrygden derfor utgjør en større
del av totalinntektene. Utvalget drøftet også ulike måter å målrette
barnetrygden på. De konkluderer med at verken behovsprøving etter
inntekt eller skattlegging er særlig velegnet som virkemiddel til
å målrette barnetrygden. Her er utvalget på linje med alle tidligere
utredninger om samme spørsmål. Den målrettingen de peker på er en
eventuell gjeninnføring av søskengradering.
Det er også administrative forhold som taler
mot behovsprøving etter inntekt. En praktisk utforming må ta stilling
til hvilken inntekt som skal legges til grunn; husholdningens, fars
eller mors. Videre hvilket inntektsbegrep som skal benyttes; bruttoinntekt,
skattbar inntekt, totalinntekt som også inkluderer andre inntekter
enn de som stammer fra arbeidsaktivitet. Et sentralt spørsmål vil
også være hvor aktuell inntekten skal være; gode inntektsdata blir
fort minst to år gamle, noe som kan være et uhensiktsmessig grunnlag
for differensiering av barnetrygden mellom barnefamiliene. Departementet
er skeptisk til å gå bort fra dagens enkle forvaltningsordning.
De administrativt enkle måtene å differensiere barnetrygd på knytter
seg direkte til barna: alder, antall, forsørgerstatus og bosted. Disse
opplysningene ligger allerede inne i registrene og gir få feilutbetalinger.
Til aldersgradering kan det anføres at hvis
en skulle gradere ut fra foreldres vanlige inntektsutvikling, burde
barnetrygden være høyest for de minste barna. Skulle en derimot
gradere barnetrygden etter når barna medfører mest utgifter, bør
den være høyest for de eldste.
Jeg deler forslagsstillernes standpunkt om at
det er viktig å beholde en universell barnetrygd. Alle som forsørger
barn, har utgifter som andre ikke har, og barnetrygden er et tilskudd
til forsørgelsen som alle foreldre nyter godt av. Det er i tråd med
et viktig prinsipp for velferdsstaten. At barnetrygden går til alle
med samme beløp, gjør at den heller ikke motarbeider målet vi har
om at flest mulig skal delta i arbeidslivet. Hvis man vurderer å
begynne å arbeide eller arbeide mer, er det ikke nødvendigvis motiverende
for arbeid at man mister deler av barnetrygden.
Regjeringen er også bekymret for levekårene
til barna i de mest inntektsfattige familiene. Vi har derfor flere
tiltak som er spesielt målrettet mot både barn, ungdom og familiene
deres. Jeg kan nevne gratis kjernetid i barnehagen for familier
i noen bydeler i Oslo, Bergen og Drammen, tiltak for at barn og
deres familier skal kunne delta i aktiviteter og ferie som er vanlig
for andre barn i et rikt samfunn, tiltak for å fange opp unge med risiko
for å falle utenfor i overgangen mellom skole og arbeid, barnevernet
og ikke minst Introduksjonsprogrammet og Jobbsjansen (Ny sjanse!),
som bl.a. skal gi flere kvinner med innvandrerbakgrunn mulighet
for å komme i jobb. Dette er svært målrettede tiltak med god effekt for
dem de gjelder.