Komiteen viser til at bruk av rusmidler medfører helserisiko og ofte også skadelige konsekvenser for andre personer enn brukerne og for samfunnet generelt. Derfor er det viktig å begrense forbruket, og derfor er det viktig med forebygging.

Komiteen viser til at det er et betydelig forebyggingspotensial på rusområdet. Verdens helseorganisasjon (WHO) har beregnet hvor stor andel av den samlede sykdomsbyrden (tap av friske leveår) som kan tilskrives alkohol, narkotika og tobakk. I vår del av verden (Vest-Europa) er det beregnet at rundt 12 prosent av tapte, friske leveår skyldes alkoholbruk, og at alkohol – nest etter tobakk – dermed er den viktigste risikofaktoren for tap av friske leveår. Narkotika står for rundt én prosent av tapte friske leveår.

Komiteen slutter opp om tiltak og virkemidler som skal forebygge at rusproblemer oppstår og videreutvikler seg. Komiteen er enig i at det rusforebyggende arbeidet må omfatte et bredt spekter av innsatsområder, særlig når det gjelder tidlig innsats og befolkningsrettede tiltak. Komiteen vil understreke at det er godt dokumentert at slik forebygging virker. Komiteen vil peke på at dette er et sosialpolitisk ansvar på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer. Komiteen vil understreke meldingens fokus på forpliktende involvering fra flere nivåer og utstrakt tverrsektorielt samarbeid: For den framtidige rusmiddelpolitikken innebærer dette mer, tidligere og bedre samordnet forebygging.

Komiteen viser til at markedsmekanismer som tilbud, etterspørsel, pris og tilgjengelighet også gjelder for rusmidler. Rusmidler har imidlertid et avhengighetspotensial som er både pris- og etterspørselsdrivende, og aktørene er opptatt av fortjeneste og benytter sine midler for å øke etterspørsel og forbruk. Komiteen vil understreke at den forebyggende innsatsen derfor må ha virkemidler som tar sikte på både å redusere tilgjengelighet og etterspørsel. Komiteen deler regjeringens syn på streng regulering som påkrevd for å begrense skadene som rusmidler kan forårsake. Komiteen vil videre peke på at å begrense tilgjengeligheten til rusmidler har vist seg å være det mest effektive forebyggende virkemiddelet. Tilgjengelighet begrenses gjennom en restriktiv alkoholpolitikk, forbud og innsats mot narkotikahandel og organisert kriminalitet, internasjonalt samarbeid og regelverksutvikling. Virkemidler som reduserer etterspørselen, handler om forebygging, behandling, rehabilitering og skadereduksjon.

Komiteen vil peke på at det er avgjørende at befolkningen slutter opp om begrunnelsen for pris- og tilgjengelighetsvirkemidlene. Den solidariske rusmiddelpolitikken begrunnes med behovet for å beskytte dem som er mest utsatt. Den restriktive rusmiddelpolitikken er først og fremst begrunnet med hensynet til skader og problemer forårsaket av det store flertall, som ikke er storforbrukere.

Komiteen vil understreke at det er viktig at totalforbruket går ned. Studier viser for øvrig at når totalforbruket går ned, faller forbruket også blant dem som drikker mest.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, mener at det viktigste er redusert totalforbruk hos flertallet.

Komiteen vil påpeke at rusrelaterte problemer ikke bare er knyttet til storforbrukere. Det går ingen klar grense mellom bruk og misbruk, mellom skadelig og ikke-skadelig alkoholbruk. Det er den store gruppen med moderat forbruk av rusmidler, først og fremst alkohol, som forårsaker mest skade og sykdom, og som påfører samfunnet de største kostnadene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener det er viktig at politikken bygger på en identifikasjon av problemgrupper, -situasjoner og -momenter og primært utformer tiltak med sikte på å begrense problemer i disse leddene. Disse medlemmer ser at totalforbruket av alkohol er et klart moment i denne diskusjonen, men er redd at for stor oppmerksomhet på dette underkjenner det kontekstspesifikke ved problembruk av alkohol.

Komiteen viser til at forebygging primært handler om å hindre at misbruk og negative konsekvenser oppstår, sekundært å begrense og reversere problemutvikling, og i siste instans å reparere.

Komiteen vil understreke betydningen av kunnskapsbasert tilnærming og vil i denne sammenheng peke på at komiteen har mottatt en rekke interessante høringsuttalelser fra ulike instanser. Komiteen viser til at Actis i sitt høringsnotat foreslår en tenketank med forskere og frivillige som skal jobbe med å utvikle gode forebyggingsprogrammer.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti mener at man på denne måten kan få det beste ut av kunnskapen til dem som jobber ute i felten, og til forskere som har synspunkter på hvilke tiltak som har god effekt.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ber regjeringen vurdere dette forslaget.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen vurdere å legge til rette for et kompetansesenter med forskere og frivillige som skal jobbe med å utvikle forebyggingsprogrammer.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at Helsedirektoratet i samarbeid med andre direktorater allerede har ansvar for utvikling av forebyggingsprogrammer mv., og forutsetter at de involverer frivillige aktører og forskning i dette arbeidet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener et slikt arbeid kan være en hensiktsmessig organisering på ad hoc-basis, men er usikre på etableringen av en permanent tenketank. Disse medlemmer vil imidlertid understreke viktigheten for myndighetene av både å utnytte den akademiske kompetansen og den erfaring og innsikt organisasjonsfeltet besitter i utformingen av politikk på dette området.

Komiteen understreker verdien av en kunnskapsbasert politikk på narkotikafeltet. I denne sammenheng er komiteen glad for at regjeringen varsler mer bruk av og analyse av data – både blant populasjon og for intervensjoner. Nettopp fordi effekten av politiske tiltak ofte er usikker, tiltak kan virke kontraproduktivt, og penger kan ofte anvendes på bedre måter enn de tiltakene som man først prioriterer, mener komiteen det er viktig med evalueringer og piloter.

Komiteen vil understreke at det er nødvendig å arbeide for at prosjekter og analyser av tiltak er mest mulig generaliserbare. Dette kan være en utfordring ved pilotprosjekter, ettersom det ofte er særegne forhold ved dem som gjennomfører dem. Man mangler en kontrollgruppe. Der det er mulig og hensiktsmessig innen forsvarlige tids- og økonomiske rammer, mener komiteen at det bør legges til rette for randomiserte feltstudier av intervensjoner og tiltak, som muliggjør kontrollgrupper i studiene. Dette gir et langt mer riktig bilde av hva effekten av politiske tiltak faktisk er, noe som medfører bedre ressurskontroll, kvalitet og resultater.

Komiteen mener det er grunn til å hevde at samfunnskostnadene knyttet til alkoholmisbruk er høye, samtidig som det er grunn til å understreke de lidelsene dette misbruket medfører for den enkelte misbruker selv, men også for pårørende, kolleger, venner og bekjente. Mye av dette rusmiddelmisbruket foregår i hjemmet og er dermed i stor grad skjult for offentligheten.

Komiteen viser til at rusavhengige er overrepresentert i grupper med kort utdanning og lav inntekt, og rusproblemer fører til at mange faller ut av arbeidslivet.

Komiteen vil vise til at AKAN de senere årene har utviklet metoder og verktøy som muliggjør økt dialog og bevissthet om betydningen av arbeidsrelatert rusmiddelbruk, bl.a. verktøy som hjelper den enkelte ansatte til selv å gjøre kloke valg med hensyn til egen rusmiddelbruk. Arbeidslivet er en viktig arena for rusforebyggende arbeid som bør benyttes i større grad. Trepartssamarbeidet AKAN bør være hovedpilaren i dette arbeidet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, er enig i at det må være et mål at flest mulig ansatte i privat sektor, alle ansatte i offentlig sektor, samt alle studenter og elever skal være omfattet av en generell og bevisstgjørende rusmiddelpolitikk som er tydelig forankret i virksomhetens ledelse. For å nå disse målene bør Helsedirektoratet i samarbeid med de regionale kompetansesentrene for rusfeltet og AKAN prøve ut og gjøre tilgjengelig kunnskapsbaserte metoder innen forebygging og tidlig intervensjon. Flertallet vil peke på at det er viktig at AKAN arbeider forebyggende og ikke bare med oppfølging. Mange forbinder AKAN med et oppfølgingssystem bedrifter kan bruke dersom de har personer som sliter med rusmiddelproblemer. AKAN er mer enn det. Å sikre at bedrifter har en forebyggende rusmiddelpolitikk er viktig, og det er riktig at AKAN prioriterer dette arbeidet. Flertallet vil videre peke på at AKAN er representert i mange større bedrifter. Det må arbeides for å sikre et godt rusmiddelforebyggende arbeid også i små og mellomstore bedrifter.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti vil påpeke at personer med et bekymringsfullt høyt alkoholforbruk som drikker hjemme, ofte ødelegger sitt og andres liv, over tid. De mister sakte men sikkert sitt sosiale nettverk, familie, barn, kolleger, naboer og venner. I mange tilfeller vil også den enkeltes økonomiske situasjon bli forverret som en følge av rusmisbruket. Dette kan skje ved at de mister jobben, at ekteskap/samboerskap ryker eller andre faktorer, noe som igjen medfører en forverret livssituasjon for den enkelte. Denne onde sirkelen er vanskelig å bryte ut av. Disse medlemmer viser i denne sammenheng til at mange arbeidsgivere i stor grad fokuserer på dette, blant annet gjennom kurs/seminarer i regi av AKAN eller Ruskompetanse. Disse medlemmer mener man må se på tiltak som sørger for å øke kompetansen på arbeidsplassene ytterligere, for på den måten å kunne forebygge eller avbryte enkeltindividers rusmiddelmisbruk. Det er i denne sammenheng viktig å understreke behovet for i stor grad å sette søkelys på alkoholmisbruk, da dette misbruket er det som i omfang er størst i Norge. En økt kompetanse kan medføre tidlig intervenering knyttet til å avdekke, og stoppe, enkeltindividers ruskarriere før den kommer ut av kontroll. I denne sammenheng er det også behov for å øke bruken av lavintensive intervensjoner knyttet til alkoholismeproblematikken, som blant annet kan bestå av en kartlegging av pasientens alkoholkonsum og en samtale som klargjør risikoen for den enkelte pasient.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen innføre tiltak som hever kompetansen knyttet til rusmisbruk på arbeidsplassen.»

«Stortinget ber regjeringen igangsette tiltak som sørger for at fastlegene og andre deler av primærhelsetjenesten øker sin kompetanse når det gjelder å avdekke rusproblemer blant pasientene.»

«Stortinget ber regjeringen etablere en egen forebyggingsplan, med tiltak og midler, som tar sikte på å redusere antall unge rusavhengige.»