Justis- og beredskapsdepartementet foreslår
i proposisjonen å endre definisjonen av offentlig sted og offentlig
handling i straffeloven 1902. Hensikten er å muliggjøre straffeforfølgning
av ytringer i det offentlige rom som etter sitt innhold er straffbare,
uavhengig av hvilket medium som er brukt til å spre ytringen.
Justis- og beredskapsdepartementet foreslår
dessuten retting av enkelte inkurier i straffeloven 1902, straffeprosessloven
og arrestordreloven.
Bakgrunnen for lovforslaget er Høyesteretts ankeutvalgs
kjennelse 2. august 2012, inntatt i Rt. 2012 side 1211. I denne
kjennelsen kom ankeutvalgets flertall til at uttalelser fremsatt
i en blogg på Internett ikke var fremsatt «offentlig» i straffelovens
forstand.
I enkelte straffebestemmelser er det et vilkår
for straff at handlingen er begått «offentlig». Dette gjelder blant
annet straffeloven 1902 § 140, som rammer offentlig oppfordring
eller tilskyndelse til å utføre en straffbar handling, eller forherligelse
av en slik handling. Etter straffeloven 1902 er en handling begått
offentlig blant annet dersom den er foretatt ved utgivelse av «trykt Skrift».
Etter Høyesteretts ankeutvalgs kjennelse 2. august 2012 må det legges
til grunn at dette ikke omfatter ytringer som er publisert på Internett.
I dag er det like praktisk å bruke Internett
for å fremsette ytringer rettet mot offentligheten, som trykt skrift.
Ytringer på Internett er omfattet av definisjonen av «offentlig»
i lov 20. mai 2005 nr. 28 om straff (straffeloven 2005), som ikke
er trådt i kraft.
Departementet foreslår å endre straffeloven 1902
§ 7 slik at den rammer offentlige handlinger uavhengig av formidlingsform,
herunder også på Internett. For øvrig videreføres bestemmelsen innholdsmessig,
herunder definisjonen av «offentlig sted» i § 7 nr. 1. Språket er
imidlertid oppdatert.
Den nye definisjonen av offentlig handling vil formelt
sett innebære en utvidelse av straffansvaret i alle straffebestemmelser
i straffeloven 1902 som gjør bruk av uttrykket «offentlig» og som
gjelder fremsettelse av en ytring, bortsett fra §§ 135 a første
ledd annet punktum og § 147 c annet ledd. Disse bestemmelsene kan
dermed oppheves som overflødige.
Departementet foreslår etter en samlet vurdering å
føye straffeloven 1902 §§ 135 a og140 til oppregningen i straffeloven
1902 § 12 første ledd nr. 3 bokstav a og nr. 4 bokstav a. Bestemmelsene
rammer ytringer som er praktiske å fremsette fra utlandet over Internett,
og som kan være alvorlige handlinger. Prinsipielt kan det være ønskelig
at alle straffebud som er praktisk å overtre over Internett, har
et virkeområde som er tilstrekkelig til å verne interesser og fornærmede
i Norge uavhengig av hvor handlingene er foretatt. På den annen
side kan så vidtgående jurisdiksjon gå lenger enn behovet tilsier.
Denne problemstillingen bør imidlertid utredes nærmere før man eventuelt
går videre med den.
Ved bruk av Internett kan et budskap fremsatt
i utlandet være rettet mot norsk offentlighet. Antakelig vil nok
de fleste overtredelser av straffeloven 1902 §§ 135 a og 140 som
begås i utlandet og som er aktuelle å straffeforfølge i Norge, være
dekket av vilkåret om dobbel straffbarhet. Det kan likevel antas
at det i enkelte tilfeller vil være vanskelig å klarlegge hvor gjerningspersonen
har befunnet seg ved fremsettelsen av en ytring på Internett. Stedet
hvor ytringen fremsettes behøver ikke være sammenfallende med hvor
dataene fysisk er lagret eller er tilgjengelig for sluttbrukere
som har tilgang til Internett. Den som har den nødvendige kompetansen
vil kunne forvanske og skjule de faktiske forhold ytterligere. Ved
å føye til de nevnte bestemmelser vil stedet for fremsettelse av
ytringen være irrelevant, og en vil dermed unngå unødvendige bevismessige
vanskeligheter.
Riktignok medfører en slik utvidelse av det stedlige
virkeområdet for straffeloven 1902 §§ 135 a og 140 at også ytringer
som er lovlige der de fremsettes, og som ikke er rettet mot norsk offentlighet,
likevel vil rammes av norsk straffelov. Departementet er imidlertid
enig i at dette trolig vil ha begrenset praktisk betydning. Det
er liten grunn til å tro at påtalemyndigheten vil straffeforfølge
handlinger begått i utlandet når ingen norske interesser er krenket.
Forslaget utvider rekkevidden av flere straffebestemmelser.
Det kan føre til noen flere straffesaker og følgelig merarbeid for
politi og påtalemyndighet. Det vil også kunne føre til noe merarbeid
for domstolene og eventuelt også for kriminalomsorgen dersom sakene
ender i domfellelse. Totalt sett antas imidlertid merutgiftene å
bli relativt beskjedne. Det kan derfor legges til grunn at disse
kan dekkes innenfor eksisterende budsjettrammer.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jan Bøhler, Tore Hagebakken, Sigvald Oppebøen Hansen, Anna Ljunggren
og Tove-Lise Torve, fra Fremskrittspartiet, Hans Frode Kielland
Asmyhr, Ulf Leirstein, Åse Michaelsen og lederen Per Sandberg, fra Høyre,
André Oktay Dahl og Anders B. Werp, fra Sosialistisk Venstreparti, Akhtar
Chaudhry, og fra Senterpartiet, Jenny Klinge, viser til
lovforslagene i Prop. 53 L (2012–2013) om endringer i straffeloven
av 1902 mv., hvor Justis- og beredskapsdepartementet foreslår å
endre definisjonen av offentlig sted og offentlig handling i almindelig
borgerlig straffelov 22. mai 1902 (straffeloven 1902). Hensikten
er å muliggjøre straffeforfølgning av ytringer i det offentlige
rom som etter sitt innhold er straffbare, uavhengig av hvilket medium
som er brukt til å spre ytringen.
Komiteen viser til at Høyesteretts
ankeutvalgs kjennelse 2. august 2012, inntatt i Rt. 2012 side 1211,
fastslår at uttalelser fremsatt i en blogg på Internett ikke anses
fremsatt «offentlig» i straffelovens forstand. Komiteen peker
på at ytringer fremsatt på Internett derfor ikke vil kunne komme
inn under begrepet «offentlig» etter straffelovens bestemmelser
med dagens lovverk.
Komiteen viser til at ytringer
på Internett er omfattet av definisjonen av «offentlig» i lov 20. mai
2005 nr. 28 om straff (straffeloven av 2005). Straffeloven av 2005
er imidlertid ikke trådt i kraft, og vil ikke tre i kraft i nær
fremtid. Komiteen mener derfor det er behov for også
å endre gjeldende rett på dette området.
Komiteen ønsker således lovforslaget
velkommen. Komiteen mener det må være likebehandling
etter straffeloven for ytringer fremmet på Internett, og for ytringer
fremmet i for eksempel aviser eller annen trykt skrift. Etter straffeloven 1902
er en handling begått offentlig blant annet dersom den er foretatt
ved utgivelse av «trykt Skrift» (jf. § 7 nr. 2, jf. § 10).
Komiteen viser videre til at
det i enkelte straffebestemmelser er et vilkår for straff at handlingen
er begått «offentlig». Dette gjelder blant annet straffeloven 1902
§ 140, som rammer offentlig oppfordring eller tilskyndelse til å
utføre en straffbar handling, eller forherligelse av en slik handling.
Komiteen mener at ettersom det
er stadig mer vanlig at man ytrer seg via Internett, like gjerne som
ved trykt skrift når man ytrer seg i offentligheten, er det behov
for å endre dagens rettstilstand, slik at Internett likestilles
med blant annet aviser.
Komiteen mener det ikke må kunne
sås tvil om at det skal forstås slik at en side ikke må være «ubetinget
åpen» for å anses som offentlig, og viser derfor til Prop. 53 L
(2012–2013) punkt 3.6 s. 6 hvor dette slås fast:
«Flere høringsinstanser har ment at en ytring kan være
offentlig selv om den er fremsatt på en nettside som krever innlogging
og passord. Departementet er enig i dette og viser til Ot.prp. nr.
90 (2003-2004) punkt 12.2.2 side 164 hvor det uttales at det sentrale
ikke er ‘hvordan budskapet er formidlet, men om det skjer på en
måte som er egnet til å nå et større antall personer, dvs. mer enn
20-30.’ I særmerknadene til straffeloven 2005 § 10 brukes begrepet
‘åpne internettsider’. En internettside kan være åpen for allmennheten selv
om tilgangen kan være betinget av ulike forhold, slik som innlogging
eller passord. Som fremhevet av Politijuristene vil et trykt skrift kunne
forutsette abonnement eller betaling, og det samme kan være tilfelle
for filmer og fjernsynssignaler. Heller ikke ved vurderingen av
om en handling er foretatt i ‘Overvær af et større Antal Personer’
etter straffeloven 1902 § 7 nr. 2, slik den lyder før endringen,
spiller det noen rolle om handlingen skjer på privat område og bare
særskilt utvalgte slipper inn, jf. Ot.prp. 90 (2003-2004) punkt
12.2.2 side 163.»
Komiteen har videre merket seg
problemstillingene knyttet til jurisdiksjon, og at departementet
i proposisjonen uttrykker en erkjennelse av at gjeldende jurisdiksjonsregler
står overfor utfordringer i møtet med Internett-virkeligheten. Komiteen mener
dette er utfordringer som bør utredes nærmere. Komiteen mener
imidlertid at det er viktig at vurderinger knyttet til jurisdiksjon
ikke forsinker de viktige foreslåtte lovendringer.
Komiteen er fornøyd med at Justis-
og beredskapsdepartementet kommer med et lovforslag som vil «tette
hullet» i dagens rettstilstand kun kort tid etter at Høyesteretts
ankeutvalg kom med sin kjennelse.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å
gjøre slikt
vedtak til lov
om endringer i straffeloven 1902 mv.
(offentlig sted, offentlig handling m.m.)
I
I almindelig borgerlig straffelov 22. mai 1902 nr. 10
gjøres følgende endringer:
§ 7 skal lyde:
Med offentlig sted menes et sted bestemt for alminnelig
ferdsel eller et sted der allmennheten ferdes.
En handling er offentlig når den er foretatt i
nærvær av et større antall personer, eller når den lett kunne iakttas
og er iakttatt fra et offentlig sted. Består handlingen i fremsettelse
av en ytring, er den også offentlig når ytringen er fremsatt på
en måte som gjør den egnet til å nå et større antall personer.
§ 12 første ledd nr. 3 bokstav a skal lyde:
a) hører blant de som omhandles i denne lov kapittel 8,
9, 10, 11, 12, 14, 17, 18, 20, 23, 24, 25, 26 eller 33, eller §§
135, 135 a, 140, 141, 142, 144, 145 annet ledd,
145 b, 147 a, 147 b, 162 c, 169, 192 til 199, 202, 202 a, 203, 204
a, 222 til 225, 227 til 235, 238, 239, 242 til 245, 291, 292, 294
nr. 2, 317, 326 til 328, 330 siste ledd, 338, 342, 367 til 370,
eller 423, og i hvert fall når den
§ 12 første ledd nr. 4 bokstav a skal lyde:
a) hører blant dem som omhandles i denne lov §§ 83,
88, 89, 90, 91, 91 a, 93, 94, 98 til 104 a, 110 til 132, 135
a, 140, 147 a, 147 b, 148, 149, 150, 151 a, 152 første
jf annet ledd, 152 a, 152 b, 153 første til fjerde ledd, 154, 159,
160, 161, 162 c, 169, 174 til 178, 182 til 185, 187, 189, 190, 192 til
195, 217, 220 annet og tredje ledd, 221, 222 til 225, 227 til 229,
231 til 235, 238, 239, 243, 244, 256, 258, 266 til 269, 271, 276
til 276 c, 291, 292, 324, 325, 328, 415 eller 423 eller loven om
forsvarshemmeligheter §§ 1, 2, 3 eller 5,
§ 135 a første ledd annet punktum oppheves. Nåværende
tredje og fjerde punktum blir nytt annet og tredje punktum.
§ 139 første ledd annet punktum skal lyde:
Avvergingsplikten gjelder uten hensyn til taushetsplikt
og innebærer en plikt til å avverge mytteri, krigsforræderi, spionasje
eller forbund om rømning etter militær straffelov eller en forbrytelse
mot lov om forsvarshemmeligheter §§ 1, 2, 3 eller 4 eller en forbrytelse
som nevnt i denne lovs §§ 83, 84, 86, 87 nr. 2, 90, 91, 92, 93,
94, 98, 99, 99 a, 100, 104 a, 148, 149, 150, 151 a, 151 b første
og tredje ledd, 152, 152a , 153, 154, 159, 169,
192, 193, 195, 197, 199, 200 annet ledd, 217, 219, 223 annet og
tredje ledd, 225, 229 annet og tredje straffalternativ, 231, 233,
233 a, 234, 242, 243, 267, 268 eller 269 eller følgene av en av disse
handlingene.
§ 147 a første ledd innledningen skal lyde:
En straffbar handling som nevnt i §§ 148, 151 a, 151 b
første ledd jf. tredje ledd, 152 annet ledd, 152 a første, tredje
og fjerde ledd, 152 b, 152 c, 153 første til tredje ledd, 154,
223 annet ledd, 224, 225 første eller annet ledd, 231 jf. 232, eller
233 anses som en terrorhandling og straffes med fengsel inntil 21
år når handlingen er begått med det forsett
§ 147 c annet ledd oppheves. Nåværende tredje ledd blir
nytt annet ledd.
II
I straffeprosessloven av 22. mai 1981 nr. 25 gjøres
følgende endringer:
§ 67 tredje ledd skal lyde:
I saker som nevnt i annet ledd bokstav
b til d, avgjør politimesteren spørsmålet om tiltale. Etter generelle
retningslinjer gitt av riksadvokaten kan politimesteren med skriftlig
samtykke fra førstestatsadvokaten beslutte at også andre tjenestemenn
med juridisk embetseksamen eller mastergrad i rettsvitenskap innen
påtalemyndigheten i politiet skal ha slik myndighet. Alle tjenestemenn
innen påtalemyndigheten i politiet kan likevel utferdige forelegg
i saker som nevnt i annet ledd bokstav b og i saker om overtredelse
av straffeloven § 228 første ledd jf. § 232.
§ 96 annet ledd nr. 1 skal lyde:
1) i saker etter vegtrafikkloven § 22 første og femte ledd
og § 24 første ledd, jf. § 31
§ 216 b annet ledd bokstav b til bokstav d skal lyde:
b) å stenge anlegg som nevnt i bokstav a for kommunikasjon,
c) å identifisere anlegg som nevnt i bokstav a ved hjelp
av teknisk utstyr, eller
d) at eier eller tilbyder av nett eller tjeneste som benyttes
ved kommunikasjonen, skal gi politiet opplysninger om hvilke kommunikasjonsanlegg som
i et bestemt tidsrom skal settes eller har vært satt i forbindelse
med anlegg som nevnt i bokstav a, og andre data knyttet til kommunikasjon.
§ 222 d annet ledd bokstav a skal lyde:
a) straffeloven §§ 83, 84, 86, 86 b, 88, 90,
91, 91 a, kapittel 9, § § 104 a første ledd annet punktum eller
annet ledd, jf. første ledd annet punktum, 147 a tredje ledd, 147
b, eller 152 a,
§ 222 d tredje ledd tredje punktum skal lyde:
Politiets sikkerhetstjeneste kan bare
gis tillatelse til å romavlytte, jf. § 216 m, når det er grunn til
å tro at noen kommer til å begå en handling som rammes av straffeloven
§§ 90, 91, 91 a, 147 a, eller 152 a.
III
I lov 20. januar 2012 nr. 4 om pågriping og overlevering
til og frå Noreg for straffbare forhold på grunnlag av ein arrestordre
gjøres følgende endringer:
§ 13 tredje ledd tredje punktum skal
lyde:
Retten skal treffe avgjerd om fengsling om vilkåra for
pågriping er oppfylte, jf. første ledd, med mindre det
ikkje er grunn til å frykte for at den pågripne vil unndra seg eller
hindre overlevering, eller formålet med fengsling
kan oppnåast ved tiltak etter straffeprosessloven § 188.
§ 14 annet ledd annet punktum skal lyde:
I så fall skal den ettersøkte også spørjast om å gi sitt
samtykke til rettsforfølging for andre lovbrot gjorde forut for
overleveringa, og informerast om kva for rettsfølgjer
eit samtykke har.
§ 20 tredje ledd tredje punktum skal lyde:
Retten skal treffe avgjerd om fengsling om vilkåra for pågriping
er oppfylte, jf. første ledd, med mindre det
ikkje er grunn til å frykte for at den pågripne vil unndra seg eller
hindre overlevering, eller formålet med fengsling
kan oppnåast ved tiltak etter straffeprosessloven § 188.
§ 23 annet ledd tredje punktum skal lyde:
I tilfelle som nemnde i § 21 andre ledd
skal oppmodinga sendast den tingretten som avgjorde spørsmålet om
overlevering.
IV
Loven trer i kraft straks.
Oslo, i justiskomiteen, den 5. mars 2013
Per Sandberg |
Jan Bøhler |
leder |
ordfører |