Velstandsnivået i Norge er høyt. Det gjenspeiles både
i husholdningenes forbruk og i omfattende offentlige velferdsordninger.
Samtidig er de offentlige finansene gode, både sammenliknet med tidligere
år og med andre land. Likevel viser framskrivingene i dette kapitlet
at vi etter hvert vil stå overfor betydelige utfordringer i finanspolitikken.
Hovedårsaken er aldring av befolkningen.
Fram til første halvdel av 1990-tallet økte
offentlige utgifter klart raskere enn verdiskapingen i Fastlands-Norge.
Økningen skyldes utbyggingen av velferdsordningene, med forbedring
av eksisterende og innføring av nye overføringsordninger og tjenester.
Etter knapt 20 år med en relativt stabil utgiftsandel er vi nå på
vei inn i en lang periode der aldringen av befolkningen vil gi kraftig
vekst i offentlige utgifter til pensjoner, omsorg og helse. Samtidig
vil veksten i skatteinntektene per innbygger dempes, med mindre deltakelsen
i arbeidslivet øker.
Statens pensjonsfond utland gir et viktig bidrag til
å finansiere statens utgifter. Fram mot 2030 ventes dette bidraget
å øke målt som andel av Fastlands-Norges BNP. På lang sikt vil imidlertid
bidraget fra fondet avta i betydning. Det skyldes at inntektene
fra petroleumsvirksomheten avtar samtidig som økonomien vokser.
I dette kapitlet presenteres et referanseforløp
for offentlige finanser der dagens innretning av velferdsordningene
og tilknytning til arbeidsmarkedet for ulike befolkningsgrupper
videreføres. Framskrivningene gir et grunnlag for å vurdere om dagens
ordninger er bærekraftige når vi tar hensyn til aldringen av befolkningen.
Framskrivningene er ikke noen prognose for utviklingen i offentlige
finanser og gir heller ikke uttrykk for regjeringens mål.
Referanseforløpet viser et gradvis økende behov for
inndekning i offentlige finanser på lang sikt. Det innebærer at
inntektene må økes eller utgiftene reduseres. Inndekningsbehovet
anslås å øke til om lag 6 pst. av BNP for Fastlands-Norge i 2060
dersom arbeidstilbudet ikke vokser med høyere levealder.
Langsiktige framskrivinger avhenger av de forutsetningene
som legges til grunn. Petroleumsprisene har betydning for statens
netto kontantstrøm som tilføres Statens pensjonsfond utland. Utviklingen
i internasjonale kapitalmarkeder er avgjørende for avkastningen
av fondet. Både petroleumspriser og avkastning betyr derfor mye
for utviklingen i finansieringsbidraget fra fondet. Høyere petroleumspriser
eller høyere internasjonal avkastning rokker imidlertid ikke ved
bildet av et gradvis økende behov for inndekning.
Økt produktivitet i næringslivet gir høyere
samlet velstand og styrker grunnlaget for å finansiere offentlige
velferdsordninger. I seg selv løser det likevel ikke utfordringene
for offentlige finanser. Riktignok gir økt produktivitet høyere lønnsnivå
og høyere inntjening i bedriftene og dermed også høyere skatteinntekter.
Samtidig øker imidlertid utgiftene til lønn, pensjoner og andre
overføringer i offentlig forvaltning. Høyere produktivitet i offentlig
sektor vil derimot kunne gi større handlingsrom i finanspolitikken.
Økt levealder vil forhåpentligvis føre til en
friskere alderdom, men kan også gi lengre perioder med varige lidelser
som demens og muskelsvekkelser. Friskere eldre kan føre til at behovet
for omsorgstjenester reduseres for gitt alder, og i så fall lette
utfordringene for offentlige finanser. På den annen side vil ytterligere
utbygging av offentlige velferdsordninger isolert sett øke de statsfinansielle
utfordringene.
Utviklingen i arbeidstilbudet er særlig viktig
for bærekraften i velferdsordningene. Når vi lever lenger, er det
nærliggende at vi også jobber lenger. Hvis flere kommer i arbeid
eller arbeidstiden øker, vil det ha stor betydning for offentlige
finanser. Det vil gi høyere offentlige inntekter, samtidig som utgiftene
vil kunne reduseres. Fortsatt fall i gjennomsnittlig arbeidstid
eller nedgang i sysselsettingen vil derimot svekke offentlige finanser.
Over tid vil det ikke være mulig å videreføre
et velferdssystem der stadig flere mottar mer fra fellesskapet enn
de bidrar med. I takt med stigende levealder må vi derfor belage
oss på å arbeide mer. Dersom arbeidsinnsatsen over livsløpet ikke
trappes opp når levealderen stiger, må andre inntekter økes eller
utgiftene reduseres. Hvordan bærekraften i velferdsordningene kan
styrkes, drøftes nærmere i kapittel 8 i meldingen.
Komiteen tar omtalen
til orientering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine generelle merknader i innstillingens kapittel 1.2.