Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet
fremmer med dette forslag til endringer i lov 18. desember 1981
nr. 90 om merking av forbruksvarer m.v. Forslaget innebærer at EU-forordning
EF nr. 66/2010 av 25. november 2009 om EU-miljømerket gjennomføres
i norsk rett. Forordningen erstatter rådsforordning (EF) nr. 1980/2000
om en EØS-ordning for tildeling av miljømerke. Foruten forslaget
om å implementere ny forordning i lov om merking av forbruksvarer,
foreslås det lovendringer for å synliggjøre at enkelte bestemmelser
i loven gjelder pliktig merking av varer, mens enkelte gjelder også
frivillig miljømerking av varer og tjenester i henhold til forordningen.
EUs miljømerke (EU Ecolabel) ble opprettet i 1992.
Forordningen ble innlemmet i EØS-avtalens vedlegg XX (Miljø). Formålet
med forordningen var å etablere en frivillig fellesskapsordning
for miljømerking med sikte på å fremme produkter som har redusert
innvirkning på miljøet gjennom hele levetiden, og å gi forbrukerne
nøyaktige, ikke-villedende og vitenskapelig underbygde opplysninger
om de innvirkningene produkter har på miljøet.
Erfaringene viste at det var behov for å øke
effektiviteten og strømlinjeforme driften av ordningen. Merket var
for lite kjent og hadde liten gjennomslagskraft i industrien. Forordningen ble
erstattet av forordning nr. 66/2010.
Ved behandling av Prop. 68 S (2012–2013) om samtykke
til godkjenning av EØS-komiteens avgjørelse nr. 200/2012 av 26. oktober
2012 om endring av vedlegg XX (Miljø) til EØS-avtalen ga Stortinget
samtykke til å innlemme forordning nr. 66/2010 i EØS-avtalen. Stortingets
samtykke innebærer en plikt til å gjennomføre forordningen i norsk
rett.
På samme måte som den nordiske «Svanen» er den
europeiske miljømerkeordningen frivillig. Produkter, dvs. varer
eller tjenester, kan få miljømerket når de tilfredsstiller visse
minimumskrav som er fastsatt i såkalte kriteriedokumenter.
Hvert land skal ha et ansvarlig organ for administrering
av merkeordningen på nasjonalt plan. Næringsdrivende som produsent,
fabrikant, importør, tjenesteyter etc. kan søke det ansvarlige organ
i ett av landene om tildeling av miljømerket til et produkt. Når
det ansvarlige organet finner at produktet oppfyller kriteriene
for produktgruppen, og tildeler merket, kan dette anvendes på produktene
i hele EØS-området.
De viktigste endringene i forordningen nr. 66/2010
er:
Muligheten for å
anvende EU-miljømerket utvides med sikte på å begrense antallet miljømerkeordninger
og for å fremme bedre miljøprestasjoner/kriterier i alle sektorer
hvor miljø-belastningen spiller en rolle for forbrukernes valg.
Forordningen åpner for miljømerking av
mat.
Gebyrene knyttet til søknad og bruk av
EU-miljømerket reduseres vesentlig både for å øke anvendelsen av
EU-miljømerket og for å gi et incitament til dem som har produkter
som oppfyller EU-miljømerkekriteriene.
Langt strengere vurdering av varers sammensetning.
En vare som inneholder stoff eller preparat/blandinger som kan anses
som giftig, miljøfarlig, kreftfremkallende mv., kan som hovedregel ikke
miljømerkes, med mindre det aktuelle stoffet ikke kan erstattes
med tryggere stoff.
Det kreves at de ansvarlige organer foretar
verifikasjoner og forbyr anvendelse av EU-miljømerket i de tilfeller
betingelsene for bruk ikke er overholdt.
Det innføres en mal for kriteriedokumentene
for å sikre bedre brukervennlighet.
Det kreves at medlemsstatene innfører bestemmelser
om sanksjoner for overtredelse av forordningen.
Det fremgår av EØS-avtalen artikkel 7 at forordninger
skal være bindende for avtalepartene og gjøres til en del av avtalepartenes
interne rettsorden. For Norges vedkommende innebærer dette at det
må fastsettes i lov eller forskrift at de skal gjelde. I høringsnotatet
foreslo departementet at forordning nr. 66/2010 ble inkorporert
i lov 18. desember 1981 nr. 90 om merking av forbruksvarer m.v.,
ved en endring i § 6 b, senere omnummerert til § 9.
Fiskeri- og kystdepartementet (FKD) bemerker at
de oppfatter det slik at lovendringen er en ren implementering av
forordningen, og at det foreløpig ikke er på dagsordenen å følge
opp forordningens artikkel 6 om å utvide virkeområdet til mat.
Departementet slutter seg til FKDs oppfatning, og
bemerker at før EU-kommisjonen eventuelt utarbeider kriterier for
merking av mat og fôr, skal det i henhold til forordningens artikkel
6 nr. 5 foretas en undersøkelse av hvorvidt det er mulig å fastsette
pålitelige kriterier, som dekker miljøprestasjon i hele livssyklusen
for mat og fôr, herunder fiskeri- og akvakulturprodukter. I forordningen
heter det at undersøkelsen bør legge særlig vekt på alle EU-merkekriteriers
virkning på fødevarer og fôr, samt på ubearbeidede landbruksprodukter
som er omfattet av anvendelsesområdet for forordning (EF) nr. 834/2007. Undersøkelsen
bør ta hensyn til den muligheten at kun økologisk merkede produkter
skal være berettiget til å kunne merkes med «EU Ecolabel». Undersøkelsen
er nå foretatt, og konklusjonen er relativt entydig negativ til
en utvidelse. Heller ikke i EUs miljømerkeutvalg er man særlig positiv
til en slik utvidelse, blant annet ut fra tvil om man har kapasitet
og kompetanse til å følge opp.
Det fastslås i forordningen artikkel 17 om sanksjoner
at medlemsstatene skal fastsette regler for sanksjoner som skal
anvendes på brudd på bestemmelsene i forordningen. Av lov om merking
av forbruksvarer m.v. § 11 om straff fremgår det at den som forsettlig
eller grovt uaktsomt vesentlig overtrer § 5, straffes med bøter,
dersom det i den aktuelle forskriften er fastsatt at slik overtredelse
er straffbar. § 5 setter forbud mot å importere, selge eller framby
til salg varer som ikke er merket i samsvar med forskrifter gitt med
hjemmel i loven eller der merking inneholder uriktige opplysninger
om varen.
Det er ikke gitt noen slik forskrift som gjelder overtredelse
av miljømerkeforordningen.
Uriktig miljømerking av en vare eller tjeneste
vil imidlertid kunne rammes av markedsføringsloven, derunder § 6
om urimelig handelspraksis eller § 7 om villedende handlinger. Forbrukerombudet
eller Markedsrådet vil i slike tilfeller kunne treffe vedtak om
blant annet tvangsmulkt, jf. markedsføringsloven § 39. Sanksjoner
etter markedsføringsloven kan, med unntak for overtredelsesgebyr,
iverksettes uten krav til at overtredelsen, dvs. den uriktige miljømerkingen,
er forsettlig eller grov uaktsom eller at overtredelsen er vesentlig,
slik lov om merking av forbruksvarer m.v. stiller krav om i § 11.
Vilkåret for å fatte vedtak er at inngrep tilsies av hensyn til
forbrukerne, jf. § 39 og § 34 annet ledd.
I forbindelse med endring av lov om merking
av forbruksvarer for å implementere miljømerkeforordningen, foreslår
departementet justeringer i flere av lovens bestemmelser. Dette
for å tydeliggjøre at loven omfatter både pliktig merking av varer
og frivillig EU-miljømerking av varer og tjenester etter søknad.
Disse forslagene til lovendringer har etter departementets syn ingen materiell
betydning. Lovforslagene gjelder formålsbestemmelsen (§ 1), lovens
virkeområde (§ 2), merking av varer (§ 3), tilsyn (§ 6), og ansvarlig
organ for miljøforordningen (§ 9 annet ledd).