Komiteen vil peke på at mens det er bred enighet om at norske forskningsmiljøer leverer godt både på kvalitet og relevans, er det også enighet om at potensialet for å anvende den nye kunnskapen til innovasjon både i offentlig og privat sektor er større enn det resultatene viser. Komiteen slutter seg til målet om at 3 pst. av BNP skal gå til forskning, og er kjent med at regjeringen legger til grunn at ambisjonen er at 1 pst. skal være offentlig finansiert og 2 pst. privat finansiert.

Komiteen mener at verdiskaping danner grunnlaget for samfunnets velferd. For at dagens verdiskapingsnivå skal opprettholdes er Norge i stadig større grad nødt til å konkurrere på kunnskap og evne til omstilling og utvikling av nye høyproduktive næringer. Komiteen viser til at det forventes stor befolkningsvekst i årene som kommer. Parallelt med dette vil omstillinger i næringslivet føre til at mange arbeidsplasser nedlegges. For å sikre fortsatt høy yrkesdeltakelse må det derfor skapes mange nye arbeidsplasser, og en stor andel av disse vil bli etablert i forskningsbaserte næringer. Dette kan muliggjøres ved å utnytte fortrinnet Norge har ved å ha en høyt utdannet befolkning og et velutviklet system for utdanning, forskning og innovasjon.

Komiteen viser til at et lands omstillingsevne avhenger av tilgang til innsatsfaktorer, evnen til å mobilisere disse og landets innovasjonsevne. Forskning og utvikling er en viktig innsatsfaktor for å utvikle og ta i bruk ny kunnskap, og for å omsette denne i innovasjon og høyere produktivitet. Effektene av investeringer som gjøres i utdanning, forskning og utvikling virker over lengre tid. Det er derfor viktig at vi i dag finner et nivå og en innretning på de offentlige investeringene som imøtekommer også de mer langsiktige behovene for omstilling i norsk næringsliv.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at evalueringer av det norske forsknings- og innovasjonssystemet, herunder OECDs landrapporter og evalueringene av Norges forskningsråd, Innovasjon Norge og SIVA, har vist at Norge har et velutviklet sett av virkemidler som stort sett kan sies å fungere etter hensikten. Nivået på offentlig finansiert forskning er dessuten tilsvarende eller høyere enn i sammenliknbare land.

Flertallet viser til at virkemiddelapparatet tilbyr en rekke ulike støtteordninger for stimulering av næringsrelevant forskning og utvikling. Mens noen ordninger er teknologi- og bransjenøytrale og retter seg mot hele bredden av etablert og framtidig næringsliv, er andre tematisk eller teknologisk orienterte og støtter opp under nasjonale styrkeområder og strategiske satsingsområder. Noen ordninger har høye krav til kvalitet, ambisjonsnivå og samarbeid, mens en ordning som Skattefunn er rettighetsbasert og åpen for mindre forskningstunge bedrifter. Støtte gis som tilskudd og skattefradrag, prosjektstøtte og støtte til mer langsiktige samarbeidsrelasjoner med akademia.

Flertallet ser at næringslivet også i Norge er den sektoren som investerer mest i FoU, og disse investeringene har økt betydelig over de seneste tiår. Likevel er det slik at norsk næringsliv investerer mindre i FoU enn gjennomsnittet for sammenliknbare land. Dette kan delvis begrunnes ut fra visse strukturelle særtrekk ved norsk næringsliv.

For det første er norsk næringsliv høyt spesialisert innenfor råvareproduserende næringer – næringer som også internasjonalt har relativt lav FoU-intensitet sammenliknet med andre næringer. Landet har en stor petroleumssektor og en voksende tjenesteytende sektor, men relativt lite aktivitet innenfor FoU-tunge næringer som elektronikkindustri, farmasøytisk industri og bilindustri. Den seneste utviklingen tilsier dessuten at den eksisterende spesialiseringen i norsk økonomi er økende.

For det andre er norsk næringsliv preget av at små og mellomstore bedrifter bidrar til en relativt stor andel av verdiskapingen, og da spesielt de aller minste. Små bedrifter har dårligere forutsetninger for å ha omfattende FoU-aktivitet, og står for en liten andel av den samlede FoU-virksomheten. Det er de største virksomhetene som står for mesteparten av den nasjonale forskningsaktiviteten, og disse har Norge relativt få av.

Komiteen viser til at gitt at Norge som et høykostland må konkurrere på kunnskap og produktivitet, er det likevel usikkert om dagens FoU-innsats i næringslivet er tilstrekkelig til å sikre at vårt verdiskapingsnivå opprettholdes i fremtiden. Det offentlige forsknings- og innovasjonssystemet, som inkluderer UH- og instituttsektor, helseforetak og det offentlige virkemiddelapparat, har en sentral rolle i å legge til rette for utvikling av et mer kunnskapsintensivt næringsliv gjennom å satse på næringsrelevant utdanning og FoU.

Komiteen mener man må finne en god balanse mellom virkemidler rettet mot å videreutvikle etablert næringsliv, og virkemidler og investeringer som kan gi grobunn for nytt næringsliv. For omstillingsevne på lang sikt mener komiteen at gode kandidater, investeringer i kunnskapsbasen – infrastruktur, bygging av robuste kunnskapsmiljøer i forskningsinstitutter, helseforetak og universiteter og høyskoler, satsing innen generiske teknologier, som biotek, IKT, nanotek osv., er viktig i tillegg til virkemidler direkte rettet mot næringslivet.

Komiteen har merket seg at mange næringsrelevante virkemidler, generelle så vel som tematiske, har blitt evaluert med positive resultater de siste årene. Evalueringene tyder på at de næringsrettede virkemidlene fungerer etter hensikten og at de virker utløsende på bedriftenes FoU-innsats. Komiteen mener det må satses sterkere på virkemidler og ordninger som har dokumentert positiv effekt.

Komiteen mener at næringsrelaterte virkemidler, slik som eksempelvis brukerstyrt innovasjonsarena (BiA), store programmer, FORNY2020, senterordninger som Senter for forskningsdrevet innovasjon og National Centres of Expertise og nærings-ph.d. må styrkes og videreutvikles.

Komiteen ser positivt på at regjeringen har utarbeidet helhetlige strategier for bioteknologi og nanoteknologi, og arbeider med en strategi for IKT, og vil påpeke viktigheten av at næringsrelevans vektlegges i oppfølgingen av strategiene.

Komiteen viser videre til NIFUs rapport «Produktivt samspill?» 24/2012, hvor samhandling mellom forsknings- og utdanningsinstitusjoner blir analysert. Et av funnene det vises til i rapporten er:

«Fortsatt finnes det gode grunner til å se på bedrifters engasjement i forsknings- og utviklingsarbeid (FoU) som en langsiktig og til dels usikker økonomisk investering, hvor vurderingene påvirkes av FoU-prosjektenes relevans for bedriften.»

Dette underbygger etter komiteens oppfatning at det er viktig at staten bidrar med risikoavlastning for forskningsprosjekter. Komiteen er også kjent med at Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) skriver i sitt forskningspolitiske dokument «Opptrapping 2020» at:

«Mange bedrifter er blitt globale aktører, og vurderer hvor virksomhet skal lokaliseres på bakgrunn av hvor forholdene legges best til rette.»

Komiteen mener dette er et annet godt argument for å ha et solid virkemiddelapparat til å bygge opp under forskning, utvikling og innovasjonsaktivitet i norske bedrifter, men også for å ha høy kvalitet i utdanningene som sikrer kompetent arbeidskraft.

Komiteen mener et kunnskapsbasert næringsliv vil stå i sentrum for utviklingen av morgendagens bedrifter og arbeidsplasser. Dette fordrer en betydelig satsing på forskning og innovasjon. Norsk forskningspolitikk må skissere ambisjoner for både offentlig og privat forskning. Komiteen mener Norge må ha like tydelige ambisjoner for næringslivets forskningsinnsats som for det offentliges forskningsinnsats. Forskning er helt sentralt for å legge grunnlaget for fremtidens næringsliv. Selv om det ikke er politikkens oppgave å peke ut bestemte næringer, så kan forskningspolitikken bidra til å utvikle de kunnskapsmessige fortrinnene som danner grunnlaget for fremtidens verdiskaping.

Komiteen mener at sammenlignet med andre land har Norge et høyt kostnadsnivå. For å kompensere for dette, må norske bedrifter levere bedre og mer innovative produkter og tjenester. En konsekvens av dette er at norske bedrifter hele tiden må ligge i front når det gjelder utvikling og videreutvikling av produkter og tjenester. Dette kan best skje i et tett samspill mellom akademia og bedriftene. Et slikt samarbeid vil gi forskerne økt interesse og forståelse for bedriftenes utfordringer samtidig som bedriftene kan gi tilbakemelding på sine behov til forskningsmiljøene. Viktige tiltak vil derfor være å styrke insentivene for et slikt samarbeid og å styrke de brukerstyrte konkurransearenaene rettet mot næringslivet.

Komiteen mener det viktigste formålet for offentlig støtte til forskning i næringslivet er å styrke bedriftenes innovasjonsevne og konkurransekraft. Dette er ofte et langsiktig arbeid og det er derfor viktig at ressurser og ordninger er forutsigbare og svarer til næringslivets behov. Særlig for små og mellomstore bedrifter er det i tillegg viktig at ordningene er fleksible og ubyråkratiske.

Komiteen viser til behovet for å stimulere til et tett samarbeid mellom næringsliv og akademia i utviklingen av arenaer for forskning og innovasjon. Komiteen viser til at et godt eksempel på slikt samarbeid er utviklingen av «Sørlandslaben», et forskningslaboratorium som er i ferd med å bli en realitet knyttet opp mot Universitetet i Agder. Sørlandslaben er gjort mulig gjennom aktiv dialog mellom næringsliv og universitet om fremtidig utdanning og forskning, og næringslivet er villige til både bygging og forpliktende volum i forskningsoppdrag i årene fremover.

Komiteen fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen stimulere til mer forskning i næringslivet og sterkere samhandling mellom akademia og næringsliv.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at norsk næringslivs forskningsinnsats i dag utgjør ca. 0,7 pst. av BNP. Til sammenligning er det tilsvarende tall for svensk næringsliv 2,6 pst. Når Norge kommer relativt svakt ut på internasjonale rangeringer av både forskningsinnsats og innovasjonsevne, fremheves ofte næringslivets forskningsinnsats som den viktigste forklaringen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre har merket seg Næringslivets Hovedorganisasjons høringsuttalelse til komiteen, hvor det står:

«Meld. St. 18 er oppsiktsvekkende svak når det gjelder direkte tiltak for å fremme forskning og utvikling i næringslivet. Det finnes ingen forpliktende signaler om å trappe opp innsatsen på eksisterende virkemidler som beviselig fungerer godt.»

Disse medlemmer viser til at både Norge, EU og de fleste OECD-land har som målsetting at to tredjedeler av den samlede forskningsinnsatsen skal skje i næringslivet. For Norges del utgjør dette to prosent av BNP.

Disse medlemmer deler beskrivelsen av meldingen når det gjelder direkte tiltak for å fremme FoU i næringslivet, slik den fremkommer av NHOs høringsuttalelse. Disse medlemmer vil understreke at meldingen på ingen måte er offensiv nok når det gjelder næringsrettet forskning, annet enn at en del virkemidler refereres og beskrives. Disse medlemmer ønsker en langt mer offensiv politikk på dette området.

Komiteens medlem fra Venstre viser til at Venstre i hver eneste budsjettbehandling de senere år – innenfor ansvarlige økonomiske rammer og med mindre eller om lag samme oljepengebruk som regjeringen – gjennomgående har satset sterkere på næringsrettet forskning enn de rød-grønne partiene, jf. Venstres alternative statsbudsjetter.

Dette medlem viser videre til at Venstre blant annet særlig vil prioritere følgende tiltak innenfor dette området i neste stortingsperiode:

• Styrke Skattefunn-ordningen for å stimulere næringslivets forsknings- og utviklingsinnsats.

• Videreutvikle SFI-ene (Senter for forskningsbasert innovasjon) og NCE-ene (Norwegian Center for Expertise) for å styrke nyskapings- og næringsperspektivene i norsk forskning, samt etablere Global Centers of Expertise.

• styrke de høyere utdanningsinstitusjonenes strategier for å utøve eierskap til forskningsresultater og drive åpen forskningsformidling.

• Forbedre ordningene for utenlandske akademikere som vil forske i Norge og for norske forskere som vil arbeide i utlandet.

• Styrke satsingen på ordningen med nærings-ph.d.

• Øke budsjettrammen for BIA-ordningen, samt styrke satsingen på forsknings- og utviklingskontrakter (IFU/OFU).

• Gi bedrifter større adgang til direkte fradragsføring for FoU.

• Opprette en innovasjonsbro etter svensk modell for å bidra til at mer forskning og innovasjon med vekstpotensial omsettes i næringsvirksomhet.

• Forenkle dagens ordning for patentregistrering for småbedrifter.