Alle barn i Norge skal vernes mot omsorgssvikt og
overgrep. Barnevernet møter de mest sårbare barna og familiene i
vårt samfunn. Barnevernet skal møte dem med omsorg, empati og anerkjenne
barnas behov for trygghet og kjærlighet. Barnevernet skal gi hjelp
som bidrar til positive endringer. Fremtidens barnevern må utvikles
med utgangspunkt i barnas behov. Å ha kunnskap om hva barna og familiene
i barnevernet strever med, hvilken hjelp de har behov for, og kompetanse
til å møte behovene, er helt nødvendig.
De tilsatte i barnevernet, både i kommunene
og staten, har særs krevende oppgaver å løse. Det utføres i dag
svært mye godt arbeid overfor de utsatte barn og unge som trenger
ekstra støtte og hjelp. Kompetente og engasjerte medarbeidere og
ledere preger barnevernets arbeid. Dette er viktig å ha som bakteppe
når det i denne proposisjonen pekes på de sviktsoner og områder
som bør forbedres.
I denne proposisjonen legger departementet fram
forslag som skal sikre høy kvalitet i barnevernets arbeid. Krav
til rettssikkerhet, forsvarlighet og barns medvirkning, sammen med kunnskaps-
og kompetanseutvikling og god samhandling mellom forvaltningsnivåene
står derfor sentralt.
Et av grunnlagene for forslagene i proposisjonen er
evalueringen av forvaltningsreformen i barnevernet. Denne evalueringen
er knyttet til at staten overtok de tidligere fylkeskommunale oppgavene
og ansvaret på barnevernområdet i 2004. Forslagene i proposisjonen
tar også utgangspunkt i innspill fra blant annet barnevernsbarn
selv og ulike utvalg og arbeidsgrupper nedsatt av departementet.
Kapittel 2 gir en nærmere orientering om disse, samt evalueringen
av forvaltningsreformen.
Forslagene må også ses i sammenheng med at regjeringen
i løpet av de fire siste årene har økt antallet stillinger i barnevernet
gjennom statlige bevilgninger. Regjeringens satsing, barnevernsløftet
(2010–2013) har gjort det mulig for det kommunale barnevernet å
rekruttere 850 nye fagfolk i perioden. Målet med satsingen er å styrke
barneverntjenesten i de mest utsatte kommunene, gi bedre kompetanse
og styrke tilsynet. I tillegg til de øremerkede midlene til flere
stillinger i det kommunale barnevernet, har kommunene benyttet deler
av økningen i sine frie inntekter for å bedre kapasiteten ytterligere.
Kapasitetsøkningen i barnevernet gjør det mulig å følge opp barn
som er i en risikosituasjon bedre enn tidligere.
Kommunene har en nøkkelrolle i barnevernet. Mange
barns velferd er avhengig av at kommunene gjør jobben sin skikkelig.
Kommunene skal avdekke omsorgssvikt, følge opp barna og gi rett hjelp
til rett tid. Barna vokser opp i et nærmiljø, og det er naturlig
at kommunene har et særskilt ansvar. I denne proposisjonen fremmes
ulike forslag som tydeliggjør barneverntjenestens faglige ansvar.
Samtidig er det en utfordring at kommunenes forutsetninger for å
yte gode tjenester varierer. Et viktig mål med proposisjonen er
derfor å bidra til robuste og kompetente barneverntjenester i alle
kommuner. Statlig barnevern skal i større grad enn før støtte kommunenes kvalitetsarbeid
gjennom generell rådgivning og veiledning.
Departementet understreker at barn og unge skal medvirke
i alle prosesser som gjelder barnet. Barnas synspunkter skal alltid
være med i vurderingen av hva som er barnas beste. Departementet
foreslår derfor å innføre en ny overordnet bestemmelse i barnevernloven
om barns medvirkning i alle forhold som berører barnet. Målet er
å styrke barnets posisjon i barnevernssaker, gi bedre rettsikkerhet
og øke kvaliteten i barnevernets arbeid.
Departementet foreslår også å lovfeste et krav om
forsvarlige tjenester. Dette er et viktig grunnlag for å styrke
kvaliteten i barnevernets arbeid. Departementet foreslår videre
å utvide mandatet til Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet til
å bli et fagorgan for hele barnevernet. Den faglige rollen må utvikles
slik at kunnskaps- og tiltaksutviklingen skjer med bakgrunn i kommunens behov,
og for å støtte kommunenes kvalitetsarbeid. Implementering av ny
kunnskap og nye tiltak vil være barneverntjenestenes ansvar og må
være basert på at den enkelte tjeneste ønsker å ta i bruk ny kunnskap.
Barnevernet skal sørge for helhetlig og koordinert
hjelp for barn og familier med sammensatte vansker. Derfor må tjenester
som skole, barnehage, arbeids- og velferdstjenestene, politi, familievern,
helsetjenester og barnehusene samarbeide bedre.
Gjennom kunnskap om hvilket ansvar de ulike kommunale
tjenestene som møter barn og familier har, sammen med en organisering
innad i kommunene som ivaretar samarbeidsbehovet, vil barn kunne
få den hjelpen de trenger.
Det har helt siden forvaltningsreformen i barnevernet
ble gjennomført, vært en sterk og vedvarende aktivitetsvekst. Dette
har hatt konsekvenser for arbeidssituasjonen i kommunalt barnevern
og har også ført til sterkt press på det statlige tiltaksapparatet.
Det statlige barnevernet har de siste årene ikke fullt ut blitt
kompensert for aktivitetsveksten. Det har vært en forutsetning at
staten skulle omstille og effektivisere virksomheten. Forventninger
om omstilling i tiltaksapparatet, slik at det til enhver tid møter
skiftende behov, vil fortsatt være viktig i årene som kommer.
Proposisjonen har en meldingsdel og en proposisjonsdel.
Kapitlene 3–11 er proposisjonens meldingsdel. Proposisjonsdelen
omfatter kapitlene 12–31.
Meldingsdelen (Del I) omtaler:
hva som kjennetegner
barn og familier i barnevernet
behovet for god kvalitet og kompetanse
i barnevernet for å gi treffsikker hjelp
behovet for samarbeid mellom barnevernet
og andre tjenester som forutsetning for å kunne gi helhetlig hjelp
Kapittel 3 orienterer om barnevernets mandat: hovedtrekkene
i barnevernets oppgaver, ansvar og hvem som er ansvarlig på barnevernområdet. Barnevernet
skal gi hjelp til barn som er utsatt for omsorgssvikt. De kan gi
hjelp mens barnet bor hjemme, eller i form av tiltak der barnet plasseres
utenfor hjemmet. Både kommunene og staten har oppgaver og ansvar
på barnevernområdet.
Kapittel 4 gir en nærmere orientering om hva som
kjennetegner barn, unge og familier i barnevernet. I løpet av 2011
mottok 52 100 barn tiltak fra barnevernet. Hovedtyngden av barna
får hjelp mens de bor hjemme. Barna som får hjelp har i mange tilfeller
sammensatte utfordringer som svak skoletilknyting og psykiske og
fysiske helseproblemer. De kan leve med familiekonflikter, og familiene
har ofte lav sosial status, lav inntekt og svak tilknytting til
arbeidslivet.
Kapittel 5 omtaler behovet for at barnevernet
samarbeider med andre tjenester. Barneverntjenesten skal samarbeide
med relevante tjenester for at barnet skal få rett hjelp til rett
tid. Hjelpen må være helhetlig og koordinert mellom tjenestene. Det
er barnets og familiens behov som må være avgjørende for hvem som
må samarbeide og hvordan samarbeidet bør innrettes.
Kapittel 6 og 7 omtaler hvordan kvaliteten i
barnevernets arbeid kan bli bedre. Departementet vil implementere
seks nasjonale kvalitetsmål for barnevernet for å forbedre og sikre
at barn får rett hjelp til rett tid. Målene skal bli uttrykt i konkrete
faglige anbefalinger om god praksis. På denne måten vil ansatte
få tilgang til oppdatert fagkunnskap. Kunnskaps- og kompetanseutvikling
er sentralt for å styrke kvaliteten i barnevernets arbeid. Derfor
må barnevernets praksis, utdanningene som kvalifiserer til arbeid i
barnevernet, og forskning samarbeide godt. De må alle ha barnas
behov i sentrum for sitt arbeid. Gjennom interkommunalt samarbeid
kan små barneverntjenester få bredere kompetanse og et bedre hjelpetilbud.
Barne- ungdoms- og familiedirektoratet, som departementet foreslår
blir et fagdirektorat for hele barnevernet, vil være en sentral
aktør, i samarbeid med barneverntjenestene i kommunene, utdanningene
og forskningsfeltet.
Kapittel 8 (hjelpetiltak), 9 (fosterhjem) og
10 (institusjonstilbudet) omtaler de tre hovedgrenene i hjelpetilbudet
i barnevernet, og hvordan kvaliteten i tiltakene kan styrkes. Hjelpetiltak
er i all hovedsak frivillige, og som oftest mottar barnet hjelpen
mens det bor hjemme. Fosterhjem er det mest brukte tiltaket når
barnevernet overtar omsorgen for barn. Samtidig er det best for
noen barn og unge å bo på institusjon.
I kapittel 11 omtaler departementet noen av
anbefalingene fra NOU 2012:5 Bedre beskyttelse av barns utvikling.
Utredningen tar opp viktige dilemmaer og verdivalg knyttet til barns
og foreldres motstridende interesser i barnevernsaker. Departementets
mål er at barnevernet skal bli enda bedre til å ivareta barnets
beste, og de prinsippene som gjelder for barnevernets arbeid omtales.
I proposisjonsdelen (Del II) foreslår departementet
endringer i barnevernloven som skal styrke barns rettigheter og
rettssikkerhet i barnevernet. I tillegg foreslås endringer i:
Kapittel 12–16 omhandler oppgave- og ansvarsfordelingen
mellom stat og kommune og tar utgangspunkt i evalueringen av forvaltningsreformen
fra 2004. Departementet foreslår å videreføre hovedlinjene i dagens
ansvarsfordeling mellom stat og kommune, slik denne går fram av
dagens barnevernlov (kapittel 12). Kommunene gis likevel en mer
sentral rolle gjennom økt finansieringsansvar for institusjonsplasser
(kapittel 13) og presiseringer av deres faglige autonomi. På denne
måten trer kommunens faglige ansvar etter barnevernloven tydeligere
fram, mens den statlige rollen i enkeltsaker avgrenses noe. Ansvarsfordelingen
etter barnevernloven mellom stat og kommune ved plasseringer av
barn utenfor hjemmet presiseres i kapittel 14.
I kapittel 15 legger departementet til grunn
at statlig barnevern skal avvikle enkelte faglige støtteoppgaver
for kommunene, som utredningstjenester og faglig rådgivning og veiledning
i enkeltsaker. Departementet foreslår samtidig at Barne-, ungdoms-
og familiedirektoratet gis et ansvar for generell faglig utvikling
på barnevernområdet. Direktoratet har allerede et ansvar for faglig
utvikling av det statlige barnevernet, og forslaget innebærer at
direktoratets mandat utvides til også å gjelde kommunalt barnevern.
I tillegg foreslår departementet å etablere et fagråd med representanter
fra kommune og stat. Formålet er å legge til rette for dialog for
å bedre samsvaret mellom tiltaksapparatet som tilbys av staten og
tiltakene som etterspørres av kommunene.
I kapittel 16 foreslås endringer i dagens lovbestemmelser
om organiseringen av statlig barnevernmyndighet slik at barnevernlovens bestemmelser
gjenspeiler den faktiske oppgavefordelingen i etaten.
I kapittel 17 foreslås det å lovfeste at alle
tjenester og tiltak etter barnevernloven skal være forsvarlige.
Barnevernet skal allerede i dag yte forsvarlige tjenester, men forslaget
innebærer at kravet blir understreket og tydeliggjort. Et forsvarlighetskrav
vil være en rettslig standard. Dette innebærer at innholdet i forsvarlighetskravet
vil endre seg over tid i takt med blant annet utviklingen av fagkunnskap
og kompetanse på barnevernområdet.
Kapittel 18 inneholder forslag som skal styrke barns
rett til medvirkning og gi barn mulighet til å ha en særskilt tillitsperson.
Departementet foreslår å ta inn en ny overordnet bestemmelse som
tydeliggjør plikten til at barn og unge i barnevernet får mulighet
til god informasjon og medvirkning under hele saken og forløpet
i barnevernet. Det skal legges til rette for samtaler med barnet.
Det foreslås videre at barnet kan gis anledning til å ha med seg
en person som barnet har særlig tillit til. En slik tillitsperson
skal bidra til en ytterligere styrking av barnets rett til medvirkning.
Forslaget om tillitsperson gjelder der barneverntjenesten har overtatt
omsorgen for barnet.
Kapittel 19 omhandler begrepsbruken i barnevernloven.
Det fremmes ingen konkrete lovforslag, men departementet vil utrede
saken videre i samarbeid med aktuelle brukerorganisasjoner.
I kapittel 20 foreslås endringer i barnevernlovens
bestemmelse om hjelpetiltak slik at bestemmelsen ikke lenger inneholder
eksempler på typer hjelpetiltak som kan iverksettes, men i stedet
inneholder en angivelse av hva som er formålet med hjelpetiltakene.
I kapittel 21 foreslås det å gi hjemmel for
at barn med vedtak etter barnevernloven §§ 4-24 og 4-26 kan plasseres
i institusjoner som omfatter private hjem.
Departementet foreslår i kapittel 22 å styrke
barneverntjenestens oppfølging av barn under 18 år som sitter i
varetekt eller gjennomfører fengselsstraff. Det foreslås å lovfeste
en plikt for barneverntjenesten til å holde jevnlig kontakt med kriminalomsorgen
og barnet. Barneverntjenesten skal delta i planlegging og tilrettelegging
av tiltak etter endt opphold i fengsel. Dette sikrer at barneverntjenesten
tar sin del av ansvaret for barn og ungdom som kan trenge hjelp
og tiltak etter fengselsopphold.
I kapittel 23 foreslås en ny bestemmelse som presiserer
barneverntjenestens ansvar for å legge til rette for ønskede samvær
mellom søsken etter en omsorgsovertakelse. Formålet med forslaget er
å understreke barneverntjenestens viktige oppgave med å bidra til
at barn under omsorg gis mulighet til å ha kontakt med sine søsken,
dersom slikt samvær er til barnets beste. I kapittel 24 foreslås
det at barneverntjenestens løpende og helhetlige ansvar for å følge
opp barn som er plassert i fosterhjem og institusjon skal fremgå eksplisitt
i loven.
I kapittel 25 foreslår departementet å erstatte
dagens tilsynsførerordning med et mer profesjonalisert og tydeligere
forankret kommunalt ansvar for tilsyn med barn i fosterhjem. Forslaget
innebærer at kommunen kan bestemme hvordan ansvaret for tilsynet
administrativt skal organiseres internt i kommunen. Videre gis kommunene
økt frihet til å velge hvem som skal utøve tilsynet på kommunens
vegne. Samtidig får kommunen et helhetlig ansvar for planlegging,
gjennomføring og evaluering av tilsynet, samt ansvar for opplæring
av de som skal utøve tilsynet.
I kapittel 26 foreslås det å utvide dagens tilsynshjemler
til å gjelde hele tiltakskjeden i barnevernet. Forslaget innebærer
at det også skal føres tilsyn med lovligheten av statlige tjenester
og tiltak etter barnevernloven. Formålet er å styrke utsatte barns
rettssikkerhet og bedre kvaliteten på tjenestetilbudet. I praksis
innebærer forslaget å gjeninnføre det tilsynsansvaret fylkesmennene hadde
før de fylkeskommunale oppgavene ble overført til staten i 2004.
Kapittel 27 gjelder oppholdskommunens ansvar for
saken i tilfeller der en familie flytter fra kommunen etter at sak
er reist for fylkesnemnda. Departementet foreslår at oppholdskommunen beholder
ansvaret for saken dersom familien flytter etter at begjæring om
tiltak er sendt fylkesnemnda. Formålet er å unngå at behandlingen av
saken i fylkesnemnda forsinkes som følge av flyttingen. I kapittel
28 foreslås det å lovfeste at plasseringstiden som gjelder for vedtak
etter § 4-24 første og annet ledd også omfatter plasseringstiden
etter midlertidige vedtak. I kapittel 29 foreslås det at fristen
for å bringe fylkesnemndas vedtak inn for domstolen endres fra to
måneder til en måned.
Kapittel 30 angir de økonomiske og administrative
konsekvensene av forslagene.
Kapittel 31 inneholder departementets merknader
til de enkelte paragrafer.
Barnevernet skal gi hjelp til barn som lever
under forhold som kan skade deres helse og utvikling. Hjelpen kan
gis i form av frivillige hjelpetiltak, eller som omsorgstiltak ved
plassering i fosterhjem eller institusjon. Ansvaret på barnevernområdet
er delt mellom staten og kommunene.
Sikre oppdatert kunnskap
om barn og familiene i barnevernet gjennom forskning. Blant annet
vil departementet sørge for å igangsette forskning for å få mer
nøyaktig kunnskap om barnas situasjon, herunder barnas helse og
skolegang. Departementet vil bidra til at ny kunnskap blir tilgjengelig
for ansatte i barnevernet.
Barna og familiene som får hjelp av barnevernet har
i mange tilfeller sammensatte utfordringer. Både situasjonen i hverdagen
og det barna har blitt utsatt for, kan sette deres framtid på spill. Dette
krever et kompetent barnevern som gir hjelp med høy kvalitet.
Flere velferdstjenester må bidra til å forbedre barnas
og familienes situasjon. Forskning viser blant annet at:
barna har større
utfordringer enn andre barn når det gjelder å mestre skolen og kravet
til utdanning
familiene tilhører i stor grad marginaliserte grupper
med lav sosioøkonomisk status, lave inntekter og svak tilknytning
til arbeidsmarkedet
mange sliter med psykiske og fysiske helseproblemer
familiekonflikter er relativt utbredt i
familier som barnevernet kommer i kontakt med
Både barnevernet og andre med ansvar for utsatte
barn må i framtiden arbeide mer tverrsektorielt, målrettet og med
tiltak som virker.
Regjeringen har bestemt at det skal utarbeides
en strategi for å samordne og styrke hjelpe- og behandlingstilbudet
for barn utsatt for vold og overgrep. Et eget strategidokument vil
bli lagt fram i 2013.
Regjeringen har satt i gang et arbeid for å
gjennomgå rettsoppfatninger og praksis om taushetsplikt. NOVA kartlegger
nå hvordan regelverket brukes. Departementene vil deretter vurdere
behovet for å endre lovverket knyttet til taushetsplikt.
Departementet ønsker å legge til rette for godt tverrfaglig
samarbeid i kommunene. Denne innsatsen må skje i samråd med kommunesektoren.
Departementet og KS har i sin samarbeidsavtale et felles mål om
å styrke samhandling mellom kommunale tjenester og mellom tjenester
på kommunalt og statlig nivå. Departementet gir økonomisk støtte
til ulike prosjekter og tiltak som kan bidra til styrket samhandling,
og med å legge til rette for erfarings- og kunnskapsspredning om
gode samarbeidsmodeller.
Regjeringen vil styrke det forebyggende arbeidet gjennom
ny folkehelsestrategi. Folkehelsestrategien planlegges lagt frem
som en melding til Stortinget i løpet av våren 2013, og barnehagenes
og helsestasjonenes forebyggende rolle vil bli omtalt i denne.
Videreføre det tverrdepartementale
samarbeidet for å styrke barnevernbarns skoleprestasjoner og skoletilknytning,
blant annet ved å:
Arrangere en
felles forskerkonferanse for å få ny og oppdatert kunnskap om hva
som skal til
Se særlig på situasjonen til barn som er
plassert utenfor hjemmet slik at de ikke venter på skoleplass unødig
lenge, får nødvendig tilpasset opplæring eller får den spesialpedagogiske
hjelpen de har behov for
Øke institusjonsansattes kunnskap om betydningen
av skoleprestasjoner og skoletilknytning
Følge opp prosjekter som skal bidra til
at flere fullfører videregående opplæring
Følge opp felles embetsoppdrag til fylkesmannen
for at ulike tjenesters innsats rettet mot barn og unge skal bli
bedre koordinert
Sikre at barneverntjenesten får samtykkekompetanse
ved behov for spesialundervisning i samarbeid med KD
Utarbeide en felles veileder om samarbeid
mellom barnevern og skole
Departementet mener innsatsen til barnevernet og
arbeids- og velferdsforvaltningen overfor marginaliserte grupper
må bli bedre koordinert.
Barneverntjenesten har en plikt til å samarbeide med
andre når dette er nødvendig for at barn skal få den hjelpen de
trenger. Departementet vil legge til rette for at samarbeidet mellom
barneverntjenesten og andre tjenester styrkes.
Det er barnets og familiens behov for hjelp
som må danne grunnlaget for hvem som må samarbeide og hvordan samarbeidet
bør innrettes.
Høy kvalitet betyr:
at hjelpen skal bidra
til positive endringer i barnets liv
at barn og familier medvirker i alle prosesser
et målrettet arbeid med tiltak som gir
positive endringer. Det betyr at barnevernet må ta i bruk den best
tilgjengelige kunnskapen om metoder og tilnærmingsmåter
et samarbeid med andre tjenester som skole, barnehage,
arbeids- og velferdsforvaltningen, helsestasjon og psykisk helsevern
for å sikre helhetlig hjelp
Barn og familier skal få hjelp som virker
Barn og familier skal møte trygge og sikre tjenester
Barn og familier skal bli involvert og ha innflytelse
Barn og familier skal møte tjenester som er samordnet
og preget av kontinuitet
Barnevernets ressurser skal utnyttes godt
Barnevernet skal sørge for likeverdige tjenester
At alle deler av
barnevernet tar i bruk de seks nasjonale kvalitetsmålene for å videreutvikle kvalitet
i barnevernets tjenester og tiltak
Bufdir, som fagdirektorat for hele barnevernet, skal
være en viktig aktør for å spre kunnskap om målene
Sørge for å utvikle
faglige anbefalinger på sentrale områder i samarbeid med kommunene
og barn og familier med erfaring fra barnevernet. De faglige anbefalingene
skal utvikles med utgangspunkt i forsknings og erfaringsbasert kunnskap
på områdene.
At det utvikles kvalitetsindikatorer som
et bidrag til å vurdere barnevernets arbeid opp mot kvalitetsmål
og faglige anbefalinger.
Barnevernets tiltak og tjenester skal ha høy kvalitet.
Revisjons- og tilsynsrapporter gir eksempler på manglende kvalitet
i barnevernets arbeid. Departementet foreslår å lovfeste krav til forsvarlige
tjenester i barnevernloven. I tillegg vil departementet styrke kvaliteten
gjennom bruk av nasjonale kvalitetsmål, faglige anbefalinger og
kvalitetsindikatorer. Dette vil gi de ansatte tilgang til oppdatert
fagkunnskap, og dermed styrke kvaliteten i barnevernets arbeid.
Be Bufdir arbeide
for å styrke utredningskompetansen gjennom identifisere gode kartleggingsverktøy
og utvikle faglige anbefalinger i barnevernet i samarbeid med kommunene
Drøfte innsatsområder for kompetansestyrking
i årene framover sammen med utdanningsinstitusjonene og ansatte
i barnevernet
Bidra til at velutprøvde undervisningsopplegg knyttet
til å samtale med barn blir gjort kjent ved samtlige barnevernutdanninger
i samarbeid med utdanningsinstitusjonene
Bidra til at barnevernets ansatte får opplæring
i det å snakke med barn
Ta initiativ til at utdanningssektoren
utvikler en videreutdanning i barnevernledelse på mastergradsnivå
Vurdere behovet for en egen modul for institusjonsledere
Stimulere kommunene
til å innføre et veiledet førsteår gjennom å støtte et videreutdanningstilbud
i veiledning
På bakgrunn av evaluering av prosjekt med veiledet
førsteår i Bærum kommune, vurdere om andre deler av barnevernet
også skal få et tilsvarende tilbud
Støtte kompetansehevende tiltak i kommunene og
tilby konferanser på nasjonalt prioriterte tema, som håndtering
av meldinger og undersøkelser, juridisk kompetanse, vold og overgrep og
samtaler med barn
Fortsatt støtte videreutdanningen Barnevern
i et minoritetsperspektiv
Styrke samarbeidet
og erfaringsutvekslingen mellom utdanningene og barnevernets praksis gjennom
samarbeidsorganet som er etablert mellom utdanningene som kvalifiserer
til arbeid i barnevernet
Arrangere årlige utdanningskonferanser
for utdanningene som kvalifiserer til arbeid i barnevernet
Stimulere til samarbeidsprosjekter
og utviklingsarbeid mellom forskningsmiljøer, utdanningene og barnevernet,
blant annet gjennom satsingen på praksisrettet forskning og innføringen
av et veiledet førsteår i barnevernet
At det utvikles nasjonale
kriterier som et bidrag til å vurdere kvaliteten i barnevernets
arbeid opp mot kvalitetsmål og faglige anbefalinger. Dette vil gjøre
det lettere for kommuner å vurdere egen tilstand sammenlignet med
andre kommuner.
Sørge for tett oppfølging av barneverntjenester og
kommuner det er grunn til å være bekymret for. Fylkesmannsembetene
vil få i oppdrag å utarbeide regelmessige oversikter over utsatte kommuner
og sørge for at disse kommunene får særskilt oppfølging og veiledning.
Sørge for å utarbeide en veileder om når
det er hensiktsmessig å etablere interkommunalt samarbeid på barnevernområdet.
Veilederen skal beskrive hvordan slikt samarbeid best kan utredes
og organiseres.
I dagens barnevern er ikke alltid kompetansen tilstrekkelig
for å se barnas behov eller gi barn den hjelpen de trenger. Departementet
ønsker derfor å utvikle kompetansen og kunnskapsgrunnlaget i tiden
framover. Dette krever at hele kunnskapstriangelet involveres i
kompetanse- og kunnskapsutviklingen. Praksis, utdanning og forskning
skal alle ha barnas behov i sentrum for sitt arbeid, og hjelpe hverandre
med å nå det felles målet om et barnevern til barnets beste. Kompetanse
er avgjørende for å styrke kvaliteten i barnevernets arbeid. Gjennom
interkommunalt samarbeid kan små barneverntjenester få større bredde
i kompetansen og bedre tilgang på nødvendige tiltak. Departementet
vil legge til rette for systemer som gjør at utsatte kommuner kan
følges opp særskilt og stimulere til at flere kommuner inngår i
interkommunalt samarbeid om barnevern.
Barn og unge skal få hjelpetiltak som fører
til positive endringer i deres liv. Å systematisere erfaringer gjennom
forskning vil bidra til et mer kunnskapsbasert barnevern. Hjelpetiltak
skal tilpasses det enkelte barn og foreldrenes situasjon. Barnevernet
skal i større grad enn i dag bruke tiltaksplaner og evalueringsverktøy.
Jevnlig evaluering av de tiltakene barneverntjenesten bruker for
det enkelte barn, er nødvendig for å kunne vurdere om hjelpen som
er satt inn er tilstrekkelig.
Å ha nok fosterhjem
med en kvalitet som gir den grunnleggende trygghet, stabilitet,
omsorg og utvikling som barnet har behov for. Fosterhjemmet skal
legge til rette for barnets medvirkning og ivareta barnets rett
til å bli hørt.
Sikre god kvalitet
i den generelle veiledningen til fosterforeldre, med økt vekt på
kunnskapsbasert gruppeveiledning
I samarbeid med utdanningssektoren legge
til rette for at fosterhjemsarbeidet i større grad skal inngå som
del av utdanningene som kvalifiserer til arbeid i barnevernet
Fosterhjemstiltaket må videreutvikles. For å
gi barn i fosterhjemmene best mulig utviklingsmuligheter, må man
arbeide på flere hold. Det gjelder blant annet å sikre god utredning
av barnet før plassering, å rekruttere et tilstrekkelig antall kompetente
fosterforeldre og å gi disse en systematisk og langsiktig oppfølging
tilpasset det enkelte barn. Barnets rett til god informasjon og
medvirkning må vies særlig oppmerksomhet. Kapittel 25 om tilsyn
og kontroll med barn i fosterhjem diskuterer utfordringene med å
etablere et velfungerende tilsyn med barn i fosterhjem. Det vises
også til kapittel 24 om barneverntjenestens ansvar for å følge opp
barn etter en omsorgsovertakelse.
Institusjonstilbudet
skal bidra til å gi barn trygge rammer, utviklingsmuligheter, økt
livskvalitet og varige, positive endringer i livet deres. Dette betyr
at barna skal bli hørt og sett, bli tatt vare på, møtt med omsorg,
stabilitet og forutsigbarhet. Tilbudet skal være tilpasset det enkelte
barns behov
At institusjonsansatte
skal ha et høyere utdannings- og kompetansenivå enn de har i dag
Vurdere behovet for en egen modul for institusjonsledere
Revidere kvalitetsforskriften slik at den
blant annet blir oppdatert i henhold til ny kunnskap på området
At ansatte ved institusjonene
skal styrke sin kompetanse om psykisk helse
At ansatte ved institusjonene har kunnskap
om barnas behov for skoletilknytning og skoleresultater
At institusjonene samarbeider med skolen
og psykisk helsevern til det beste for barna
For noen barn er det best å bo på institusjon
i en kortere eller lengre periode. Barneverninstitusjoner er derfor
en nødvendig del av barneverntilbudet. Tilbudet skal være likeverdig
og differensiert med god kvalitet, tilpasset den enkeltes behov.
Det utføres mye godt arbeid på norske barneverninstitusjoner, og
det er allerede igangsatt et viktig arbeid for å videreutvikle tilbudet.
Det er likevel enkelte forhold som må forbedres. Barn skal i større
grad enn i dag bli tilstrekkelig utredet både før plassering, under og
etter endt opphold. Det er avgjørende at barnevernet samarbeider
mer systematisk med tjenester som skole og psykisk helsevern. For
å ivareta barn på institusjon er det også nødvendig å styrke de
ansattes kompetanse og tilrettelegge for barns medvirkning.
At det overordnede
prinsippet om barnets beste fortsatt skal være grunnregelen for
barnevernet. Barnets beste skal baseres på følgende faglige prinsipper:
Tilknytnings-
og relasjonskvalitet: Samspill, relasjonskvalitet og tilknytningsform
sett i sammenheng med barnets alder
Biologiske bånd: At barn generelt sett
har best av å vokse opp i egen familie, og at kontakten mellom familien
og barnet skal opprettholdes etter en omsorgsovertakelse
Mildeste effektive inngrep: At barnevernet
ikke skal sette inn mer inngripende tiltak enn det som er nødvendig
i familier som trenger bistand. Samtidig må barnevernet mene at
tiltaket er effektivt og slik gi den hjelpen barnet har behov for.
Barnets medvirkning: Barnets mening skal tillegges
vekt i samsvar med barnets alder og modenhet
Vurdere om og i tilfelle hvordan prinsippene
kan presiseres ytterligere i barnevernloven
Utvikle faglige anbefalinger for å tydeliggjøre hvilke
momenter som bør inngå i vurderingen av barnets beste
Videreutvikle kompetansen både i barnevernet og
hos barnefaglige sakkyndige når det gjelder betydningen av tilknytnings-
og relasjonskvalitet
Sørge for at det
utarbeides faglige anbefalinger med utgangspunkt i ny kunnskap.
Dette skal hjelpe barnevernet til å vurdere om vilkårene for omsorgsovertakelse
er til stede
Igangsette tiltak for å øke barnevernets
utredningskompetanse for å vurdere om barnet lever i en situasjon
som gjør en omsorgsovertakelse nødvendig. Dette medfører også å
styrke kompetansen i å utrede tilknytningskvalitet og foreldrenes
potensiale for å gi barnet den omsorgen det trenger.
Igangsette forskning
om samvær
Vurdere behovet for faglige anbefalinger
om samvær, både i forhold til foreldre og søsken
Vurdere nærmere om det skal igangsettes
et arbeid for å innføre begrensninger i adgangen til å fremme en
endringssak om samvær
At adopsjon som barneverntiltak
bør kunne benyttes i større grad enn i dag
Vurdere nærmere utvalgets anbefalinger
slik at praksisfeltet skal bli bedre i stand til å vurdere adopsjon
der det er til barnets beste
Utvalget (NOU:2012:5) anbefaler at det bør være
obligatorisk for fylkesnemnda å vurdere barnets tilknytning til
blant annet fosterforeldre i alle saker som gjelder tilbakeføring,
dersom det har gått mer enn to år etter plassering. Utvalget foreslår
at dette skal gjelde uavhengig av om det er en frivillig plassering
eller ikke.
Utrede om hjelpetiltak
i større grad enn i dag skal kunne pålegges foreldre, med vekt på
både den faglige innretningen og de juridiske sidene
Lage en plan for hvordan barnevernet kan
sikres mer kompetanse om, og tilgang til, flere omsorgsendrende
eller foreldreveiledende tiltak som støtter opp under trygg tilknytning
Ta initiativ til
et langsiktig fagutviklingsprogram i samarbeid med kommunene for
systematisk å prøve ut hjelpetiltak i barnevernet. Målet er å bidra
til positiv endring for barnet. Innsatsen skal følges med forskning
for å sikre en videreutvikling av hele hjelpetiltaksfeltet. Gjennom
en slik innsats vil det være interessant å prøve ut forskningsbaserte
tilknytningsfremmende tiltak, med et langsiktig mål om landsdekkende
implementering av flere tiltak
Sørge for at virksomme tiltak og forskningskunnskap
blir tilgjengelige for ansatte i barnevernet
Videreutvikle kompetanse hos ansatte i
barnevernet
Raundalen-utvalget tar opp viktige dilemmaer og
verdivalg knyttet til barn og foreldres motstridende interesser
i barnevernssaker. Forslagene i utredningen skal først og fremst
sikre barna en mer stabil og forutsigbar omsorgssituasjon og som
ivaretar barnets utvikling. Departementet vil prioritere noen av
forslagene fra utvalget i det videre arbeidet. Blant annet vil vern
av barn som ikke er født stå sentralt. Videre vil departementet at
det overordnede prinsippet om barnets beste fortsatt skal være grunnregelen
for alt arbeid i barnevernet. Departementet ser det som viktig å sikre
at tilknytnings- og relasjonskvalitet skal være en sentral del av
barnevernets faglige arbeid. Biologiske bånd, det mildeste effektive inngrep
og barnets rett til medvirkning vil også være viktige faglige prinsipper.
Departementet vil vurdere om og eventuelt hvordan prinsippene kan
presiseres ytterligere i barnevernloven. Departementet ønsker også
at barnevernet skal få et bedre grunnlag for å vurdere omsorgsovertakelser,
at foreldre får bedre oppfølging etter omsorgsplasseringer og at
barnet skal ha bedre stabilitet etter omsorgsovertakelse.
Et grunnleggende mål for barnevernet er å sikre at
det enkelte barn skal motta riktig tjenestetilbud og at ressursene
skal fordeles slik at flest mulig barn får best mulig hjelp.
Evalueringen viser at det statlige barnevernet
har kommet langt i å nå målene som ble satt. Departementet holder
fast ved å ta utgangspunkt i utfordringene evalueringen viser knyttet
til uavklarte ansvarsforhold mellom statlig og kommunalt nivå og
til likeverdigheten i det tilbudet staten gir. Etter departementets
oppfatning er hovedutfordringen fortsatt å sikre et godt og likeverdig
tilbud til barna, samtidig som det skal tas hensyn til den heterogene
kommunestrukturen og til at kommunene skal ha handlefrihet i sin
oppgaveløsning.
For barneverntiltak som i dag er statlige, legger departementet
opp til en videreføring av det statlige ansvaret. En samling av
tjenester og oppgaver gir vanligvis en bedre ressursutnyttelse i
form av høyere kvalitet og bedre tjenester. Barnevernets institusjonstilbud
fremskaffes med mindre ressursbruk når virksomheten samles. Ordninger hvor
flere parallelle systemer bygges opp for å drive disse tjenestene,
vil øke andelen av barnevernmidlene som må brukes til administrative
kostnader.
Kommunene har ulike forutsetninger for å ivareta
sine oppgaver. Dette utfordrer målet om et likeverdig barnevern.
Departementet ser også behov for at kompetansen som er bygget opp
i statlig barnevern i størst mulig grad må videreføres for å ivareta
målsettingen om et likeverdig barneverntilbud av høy kvalitet over
hele landet. Flere av storbyene har i sine høringsuttalelser fastholdt
sitt ønske om å overta et større ansvar for barnevernet.
Etter departementets vurdering vil en storbyordning
tilsvarende Oslos for flere byer, svekke det statlige barnevernets
mulighet til å holde et tilstrekkelig differensiert og kvalitetsmessig høyt
tilbud i resten av landet. Hovedgrunnen til dette er at klienttilgangen
til institusjonene vil bli redusert.
Etter departementets oppfatning er hovedutfordringen
fortsatt å sikre et godt og likeverdig tilbud til barna og en god
utnyttelse av de samlede ressursene i barnevernet. Dagens todeling av
oppgaveansvaret ivaretar best disse perspektivene. Arbeidsdelingen
mellom stat og kommune forutsettes å sikre kvaliteten i tjenestene og
tiltakene, hindre dobbeltarbeid og gi klare ansvarsforhold. Dagens
overordnede ansvars- og oppgavefordeling legges dermed, som i høringsnotatet,
til grunn for departementets videre vurderinger av samhandlingsutfordringene
som evalueringen og høringsinstansene peker på.
Departementet legger til grunn at samhandlingsutfordringene
mellom stat og kommune vil bli redusert gjennom denne proposisjonens
forslag til endringer i finansieringsordning og tydeliggjøring av
ansvarsfordelingen mellom stat og kommune.
Det er viktig å se samhandlingsutfordringer
i sammenheng med behovet for fortsatt kvalitets- og kompetanseutviklingen
på feltet. Departementet viser i den forbindelse til proposisjonens ulike
forslag for å sikre bedre kvalitet i barnevernet, herunder forslag
til lovendringer for å styrke barnas rettssikkerhet.
En tydeliggjøring av det statlige barnevernets rolle
vil også bidra til at kommunens faglige ansvar og oppgaver går klarere
frem. Dette vil underbygges av forslag om økt finansieringsansvar for
kommunene ved bruk av statlige tiltak.
Departementet legger til grunn at dagens samhandlingsutfordringer
gjelder både faglig dialog, faglig kvalitet og ulikhet knyttet til
økonomiske insentiver.
Finansieringsordningen må innrettes slik at
det legges mest mulig til rette for at rett tiltak til rett tid
velges.
Departementet legger til grunn at staten har
ansvaret for grunnfinansieringen av institusjonstilbudet og at stat
og kommune fortsatt bør dele på utgiftene som følger når et barn
plasseres i institusjon. Departementet holder videre fast ved forslaget
om at omfanget av kommunenes egenbetaling i større grad skal gjenspeile
de ulike tiltakenes faktiske kostnader. Dette innebærer å gå bort
fra dagens prinsipp om kostnadsnøytralitet ved valg av tiltak. I
stedet tas det utgangspunkt i at kommunen skal betale en tilnærmet
lik andel av kostnadene ved ulike typer statlige tiltak.
Etter departementets oppfatning gir høringen ikke
grunnlag for å revurdere forslaget om å gi kommunene et større finansieringsansvar
for institusjoner. I dag er statens finansielle bidrag langt større
for institusjonsplasser enn for andre tiltak. Det betyr at staten
også har den største andelen av kostnadene. Dette kan gi både stat
og kommuner gale insentiver. For staten kan økonomiske hensyn bli
uforholdsmessige sentrale i enkeltsaker, mens situasjonen kan bli
omvendt for kommunene i den forstand at de ikke tar inn over seg
tiltakets faktiske kostnader. Likere økonomiske insentiver mellom
stat og kommune er avgjørende for å bedre samhandlingen mellom forvaltningsnivåene
ved valg av tiltak for det enkelte barnet.
Departementet presiserer at det er et mål for
betalingsordningene at de bidrar til mest mulig effektiv bruk av
barnevernets samlede ressurser. Det betyr i det enkelte tilfellet
at de som bestemmer tiltaksbruken må vurdere tiltakets nytte opp mot
dets kostnader. Etter departementets vurdering er det en del av
den barnevernfaglige beslutningen at man også vurderer kostnaden
ved tiltaket opp mot hvor godt tiltaket vil være for det enkelte
barn. Betalingsordningene må legge til rette for at dette blir mulig
i praksis.
Målet er at bruken av institusjoner skal ha
et barnevernfaglig riktig omfang. Tiltaket skal hverken overforbrukes
eller underforbrukes. Ved økt kommunalt betalingsansvar vil det
særlig i innfasingsperioden være økt risiko for at økonomiske hensyn
får for sterk vekt i den barnevernfaglige vurderingen. Dette bør
etter departementets syn ha betydning både for hva det endelige
nivået for kommunenes betalingsansvar bør være og for hvor raskt
økningen av den kommunale egenbetalingen bør settes i verk.
Fosterhjem er det mest brukte tiltaket i barnevernet.
Forsterkede fosterhjem kan være et alternativ både til statlige
fosterhjem og til institusjonsplassering. Dagens refusjonsordning bidrar
til høy kvalitet og bedre rekruttering av fosterhjem med forsterkningsbehov.
Noen forsterkningstiltak vil også kunne bidra til mer stabile fosterhjem
ved at fosterforeldrene får en tettere oppfølging fra kommunen eller
spesielle fagpersoner.
Flere høringsinstanser foreslår i høringen at
statens refusjon av utgifter til forsterkningstiltak i kommunale
fosterhjem avvikles og at midlene overføres til kommunene. På den
måten vil kommunene få det fulle finansieringsansvaret for kommunale
fosterhjem. Høringsinstansene viser til at refusjonsordningen er
administrativt krevende både for kommunene og for staten.
Departementet viser til at forslaget om å oppheve
dagens refusjonsordning ikke var fremmet i høringsnotatet, og dermed
ikke har vært på høring. Et slikt forslag ville i så fall innebære
at statens lovfestede medfinansieringsansvar for fosterhjem i barnevernloven
§ 9-4 oppheves. Departementet vil vurdere dette nærmere sammen med
forslaget fra bl.a. KS om å oppheve ordningen og overføre midlene
til kommunen.
De foreslåtte endringene i prinsippene for fastsettelsen
av kommunenes betalingsansvar for institusjoner forutsetter endring
i barnevernlovens finansieringsbestemmelser. Departementet holder
fast ved forslaget i høringsnotatet om å endre barnevernloven § 9-4
for å løsrive reglene for fastsettelse av kommunenes egenandel for institusjon
fra satsene for statens betalingsansvar for fosterhjem.
For barn plassert i institusjon skal staten
i henhold til barnevernloven § 9-4 dekke den delen av utgiftene
som overstiger det kommunene plikter å betale etter § 9-5. Forslaget
til endringer i finansieringsordning innebærer ingen endringer i prinsippet
om at staten kan kreve en nærmere fastsatt egenandel fra kommunene
ved institusjonsplasseringer. Departementet foreslår at dette prinsippet
videreføres i første ledd i bestemmelsen.
Departementet foreslår videre at dagens regel om
statlig medfinansieringsansvar for barn plassert i fosterhjem, videreføres
i første ledd i § 9-4. Dagens regler innebærer i praksis at staten dekker
utgifter til forsterkning av kommunale fosterhjem når utgiftene
overstiger en fastsatt grense. Endringene i finansieringsordningen
forutsetter at satsene for statens betalingsansvar for fosterhjem
løsrives fra kommunenes egenandel for institusjonsplasseringer.
Departementet foreslår derfor at bestemmelsen endres slik at det i
stedet fremgår at staten skal dekke en andel av kommunenes utgifter
til fosterhjem etter nærmere satser fastsatt av departementet.
I høringsnotatet ble det foreslått å gi forskriftshjemmel
for å fastsette nærmere rammer for statens betalingsansvar begrunnet
i behovet for å kunne presisere hvilke forutsetninger som må være
oppfylt for at statens betalingsansvar for bl.a. institusjonsplasser
skal utløses. Departementet opprettholder forslaget om å innføre hjemmel
i barnevernloven § 9-4 for å fastsette forskrift.
Departementet opprettholder imidlertid forslaget om
å ta ut av dagens § 9-5 annet punktum formuleringen om at det kan
fastsettes satser også ved inntak i institusjon eller senter for
foreldre og barn med tilknyttet spesialisttjeneste. Bakgrunnen er
at denne presiseringen ikke har noen praktisk betydning. Departementet
foreslår videre en språklig presisering av forskriftshjemmelen i
§ 9-5 slik at det i ordlyden fremgår at forskriften omfatter kommunenes
egenbetaling.
Departementet foreslår etter dette endringer
i barnevernloven §§ 9-4 og 9-5.
Departementet viser til at forslaget i høringsnotatet
gikk ut på å tydeliggjøre barnevernlovens ansvarsfordeling mellom
stat og kommune i forbindelse med plasseringer av barn utenfor hjemmet.
Det ble ikke foreslått lovendringer. Departementets vurderinger
i det følgende gjelder dermed ikke forslag til lovendringer, men
er presiseringer av dagens regler om ansvarsfordelingen. Formålet
er å bedre premissene for samhandlingen mellom forvaltningsnivåene. Det
foreslås videre at enkelte presiseringer tas inn i forskrift.
Som departementet viste til i høringsnotatet,
er det kommunen som har ansvar for å fatte beslutninger om tiltak,
herunder å fremme saker for fylkesnemnda. Det er kommunen som har
ansvar for å undersøke om det foreligger forhold som kan gi grunnlag
for tiltak etter barnevernloven. Dette følger av barnevernloven
§ 4-3. Hvorvidt en melding til barnevernet skal henlegges, om det
skal iverksettes hjelpetiltak eller om sak skal fremmes for fylkesnemnda,
beror på kommunens vurderinger og undersøkelser. Utredningen av
barnet er avgjørende for de tiltaksvalg som tas og som barneverntjenesten
og kommunen vil være ansvarlig for. Departementet legger til grunn
at statlig barnevern ikke skal foreta egne utredninger av barnets
behov som alternativ til å legge kommunens utredning til grunn,
fordi kommunen på denne måten i realiteten vil være overprøvd av
staten uten at staten har hjemmel i loven for det. Statlig barnevern
skal som utgangspunkt legge kommunenes utredninger til grunn for
sine vurderinger.
Departementet viser til at dette innebærer et
stort faglig ansvar for kommunene. Departementet viser til at det
er avgjørende for valg av riktig tiltak at utredningen av barnet
holder tilstrekkelig høy kvalitet. Etter departementets oppfatning
er det derfor avgjørende at det utvikles virkemidler for å sikre
alle kommuner tilstrekkelig faglig kompetanse.
I høringsnotatet ble det drøftet om staten burde gis
hjemmel til på nærmere bestemte vilkår å kreve ytterligere utredning
fra kommunen. Departementet viser til at den sterke motstanden fra høringsinstansene
gir en tydelig indikasjon på at en slik mulighet ville påvirke samhandlingen mellom
stat og kommune på en uheldig måte. Departementet vil derfor ikke
foreslå å gi statlig barnevern hjemmel til å kreve ytterligere utreding
fra kommunens side.
Departementet legger til grunn at kommunene må
sørge for å bygge opp eller på annen måte skaffe seg tilgang til
nødvendig kompetanse i en situasjon hvor Bufetat ikke lenger skal
kunne bidra med utredninger. Interkommunalt samarbeid på barnevernområdet
kan bidra til etablering av større fagfellesskap og økt tilgang
på kompetanse. Departementet legger videre opp til at Bufetat i
en overgangsperiode på inntil tre år skal kunne tilby utredning
av barn som en tjeneste til kommunene hvis kommunen selv, eller på
annen måte, ikke ser seg i stand til å få gjennomført en utredning
av tilstrekkelig kvalitet.
Departementet ser det hensiktsmessig å foreta enkelte
presiseringer for å klargjøre grensen mellom statens og kommunens
ansvar.
Bistandsplikten inntrer på den kommunale barneverntjenestens
anmodning.
Det er kommunen som har ansvaret for å beslutte hvilken
type tiltak et barn har behov for og som gjennom utredningen av
barnet har ansvaret for at det er et forsvarlig grunnlag for beslutningene. Dette
innebærer at statlig barnevern ved utøvelsen av bistandsplikten
skal bygge på kommunens vurderinger og faglige grunnlag, med mindre Bufetat
har hjemmel til noe annet. Dette betyr likevel ikke at Bufetat skal
bli rene utførere av kommunenes bestillinger av tiltak. Bistandsplikten
må utøves forsvarlig. For at bistandsplikten skal virke etter sitt
formål, er det en forutsetning at det statlige barnevernet utøver
et selvstendig faglig skjønn i dialogen med kommunen.
Det statlige barnevernet har et selvstendig
ansvar for at tiltaksapparatet brukes etter intensjonene, slik at
faglig uheldige plasseringer unngås. Hensynet til barnets beste
vil i slike tilfeller kreve at staten går inn i en dialog med kommunen
om hvilke typer tiltak barnet vil være best tjent med. Hvis kommunen
og staten fortsatt er uenige om tiltaksvalget, følger det imidlertid av
barnevernlovens ansvarsfordeling at det er kommunen som avgjør.
Bistandsplikten omfatter et ansvar for å bistå kommunen
med å finne frem til en egnet institusjonsplass for det enkelte
barn. I sin vurdering skal Bufetat bygge på barnets behov slik dette
er beskrevet i kommunens utredning. Hvis dette ikke er tilstrekkelig,
vil Bufetat som ledd i den faglige dialogen ha anledning til å be
kommunen om tilleggsopplysninger. Departementet presiserer imidlertid
at Bufetat ikke kan kreve slike tilleggsopplysninger.
I tilfeller der det er klart at et barn skal
plasseres i institusjon, innebærer bistandsplikten at staten har
siste ordet med hensyn til hvilken institusjonsplass barnet tilbys.
Sammen med det statlige ansvaret for å tilby
en egnet institusjonsplass, følger det også et ansvar for å sikre
at det foreligger et forsvarlig faglig grunnlag for vurderingen.
Jo mer differensiert institusjonstilbudet er, jo sterkere krav må
det stilles til de faglige vurderingene bak en plassering. Dette
vil kunne medføre en plikt for statlig barnevernmyndighet til å
foreta en selvstendig kartlegging av barnets behov opp mot nærmere bestemte
institusjonsplasseringer. Slik kartlegging vil ikke være et alternativ
til kommunens utredning, men vil utfylle denne i den grad det er nødvendig
for å få et forsvarlig faglig grunnlag for valget av institusjonsplass.
Målet er likevel at kommunenes egne utredninger skal være tilstrekkelig,
slik at ytterligere kartlegging i statens regi bare vil skje i mer
sjeldne tilfeller.
Departementet fastholder forslaget om å utarbeide
en forskrift som tydeliggjør ansvarsfordelingen mellom stat og kommune
ved plasseringer av barn utenfor hjemmet. Formålet er å utarbeide
bestemmelser i forskrift som definerer rammer for stat og kommunes
ansvar og sikrer at det tas nødvendig hensyn til barnas behov og
henholdsvis statens og kommunens vurderinger i ulike faser.
Departementet viser til at bestemmelser om ansvarsfordelingen
mellom stat og Departementet foreslår at forskriften begrenses til
bare å omfatte spørsmål som gjelder statlig barnevernmyndighets
myndighet og oppgaver. Dette innebærer at forskriften ikke vil kunne
gi bestemmelser som presiserer innholdet i kommunenes egne plikter
og oppgaver. Etter departementets oppfatning er det på bakgrunn
av innspillene i høringen, viktig å gi bestemmelser som gjør statlig
barneverns rolle og ansvar i ulike faser mer forutsigbar overfor
kommunene.
Statlig barnevern skal på ulike måter bidra
til et likeverdig barneverntilbud over hele landet. Dette kommer
blant annet til uttrykk ved at staten tilbyr ulike tjenester som
går utover det ansvaret barnevernloven legger til det statlige barnevernet.
Mange kommuner har allerede i dag tilstrekkelig kompetanse
til å ivareta dette faglige arbeidet, og benytter seg i liten grad
av disse statlige tilbudene. Det er imidlertid på bakgrunn av Bufetats
engasjement i dag, ikke realistisk å legge til grunn at samtlige
kommuner i dag har tilstrekkelig kompetanse til å håndtere alle
typer saker på en god måte. De av kommunene som ikke har tilstrekkelig
kompetanse, må skaffe seg kompetansen utenfra.
Departementet forutsetter at kommunene vil sørge
for å bygge opp eller på annen måte skaffe seg tilgang til nødvendig
kompetanse i en situasjon hvor Bufetat gjennom sine fagteam ikke lenger
skal kunne bidra slik de har vært vant til. Departementet legger
derfor opp til at Bufetat i en overgangsperiode på inntil tre år
mot kommunal egenbetaling skal kunne tilby utredning av barn som
en tjeneste til kommuner som selv ikke ser seg i stand til å få
gjennomført utredninger av tilstrekkelig høy kvalitet. Departementet
forutsetter at etaten inngår avtaler med aktuelle kommuner om slike
tjenester.
Departementet viser til forslaget i høringsnotatet om
å avvikle refusjonsordningen for kommunale hjelpetiltak når tiltaket
er et alternativ til plassering utenfor hjemmet. Departementet vil
følge opp dette i de årlige budsjettframleggene.
Departementet legger til grunn at utvikling
av et kunnskapsbasert barnevern over hele landet krever at alle
kommuner har tilgang til kunnskap og mulighet til å ta i bruk kunnskap.
Forslaget om etablering av et felles nasjonalt fagorgan
må også ses i sammenheng med proposisjonens forslag om å lovfeste
krav til forsvarlighet. Systematisk arbeid for å fremme kvalitet
og kunnskapsbasert praksis bør omfatte faglig støtte i form av veiledning
og faglige anbefalinger. Departementet mener dette vil forutsette
omfattende prosesser som krever sentral koordinering og etablering
av et nasjonalt fagorgan.
Departementet legger vekt på at det kreves et sentralt
fagorgan som kan innhente og oppsummere kunnskap, samt tilby kunnskapsformidling,
opplæring og veiledning til hele landet.
Departementet mener at det er hensiktsmessig
at ansvaret for faglig utvikling av barnevernet legges til Bufdir.
Generell faglig utvikling er en naturlig direktoratsoppgave. Kunnskaps-
og tiltaksutvikling rettet mot hele landet bør forankres i nasjonal
styring og politikkutforming. En utvidelse av Bufdirs mandat overfor
kommunene og det kommunale barnevernet vil også kunne styrke samarbeidet
mellom Bufdir og andre direktorater på velferdsområdet.
Bufdir har allerede et ansvar for faglig utvikling av
det statlige barnevernet, i tillegg til enkelte oppgaver knyttet
til kunnskaps- og tiltaksutvikling i kommunene. En utvidelse av
Bufdirs mandat som fagorgan for kommunalt barnevern vil bygge på
strukturer og kompetanse som allerede finnes og vil understøtte
målet om ett felles barnevern. Samtidig må fagutviklingen være forankret
i relevante fag- og forskningsmiljøer. Det er ikke noe mål at Bufdir
skal være oppdatert om kunnskapsstatus på alle forhold i barnevernet.
Direktoratets unike rolle vil være rollen som faglig koordinator
og prosesseier, med ansvar for å engasjere aktuelle kunnskapsmiljøer
i utarbeidelse av faglige anbefalinger.
Det er samtidig viktig å ta hensyn til kommunenes
motargumenter. Et sentralt fagorgan for barnevernet må ha nødvendig
legitimitet.
Det viktigste grepet for å styrke den faglige
legitimiteten vil være å sørge for brede og inkluderende prosesser.
Kommunene og Bufdir må sammen definere behov for kunnskaps- og tiltaksutvikling.
Departementet vil gå videre med forslaget om
å utvide Bufdirs mandat som fagorgan for det kommunale barnevernet.
Den faglige rollen må innrettes slik at kunnskaps- og tiltaksutvikling skjer
med bakgrunn i kommunenes behov og med formål å støtte kommunenes
kvalitetsarbeid. Departementet vil i det videre arbeidet også vurdere
forholdet mellom Bufdirs rolle som fagorgan og Fylkesmannens veileder-
og tilsynsfunksjon.
Etter departementets syn er det viktig med permanente
drøftingsarenaer der staten møter som tilbyder av statlige tjenester,
mens kommunen møter som den som etterspør statlige tjenester. Et
fagråd kan ha en viktig funksjon med tanke på hvordan det statlige
tjenestespekteret best kan tilpasses, dimensjoneres og differensieres
for å møte kommunenes behov.
Departementet legger til grunn at fagrådet skal være
en arena for generelle drøftinger av tiltaksapparatet mellom de
to nivåene i barnevernet. Dette er en dialog som uansett må tas
for å sørge for samsvar mellom tiltaksapparatet som tilbys av staten
og tiltakene som etterspørres av kommunene. Fagrådets primære funksjon
vil være å bidra til å gjøre det statlige tiltaksapparatet mest mulig
relevant og tilpasset etterspørselen.
Fagrådet skal etableres på nasjonalt nivå og
administreres av Bufdir. Departementet ser at det kan være hensiktsmessig
at representasjon i fagrådene avgrenses til representanter fra statlig barnevern
og kommunesektoren.
Departementet viser til at hensynet til å oppnå større
klarhet i roller og ansvar er et gjennomgående hensyn i proposisjonen.
Dette gjelder også internt i statlig barnevern.
Direktoratet er i dag uten lovpålagte oppgaver. Dette
skaper styringsutfordringer overfor regionen som har lovfestede
oppgaver lagt til seg. Departementet opprettholder forslaget om
endringer i barnevernloven § 2-2 slik at bestemmelsen gjenspeiler
den faktiske oppgavefordelingen i etaten. Dette vil skape større
klarhet om roller og ansvar, og derved legge bedre til rette for
etatens virksomhetsstyring. Endringen medfører ingen endringer i
den faktiske organiseringen.
I bestemmelsen bør det gå klart frem at Bufetat er
inndelt i et sentralt og et regionalt nivå.
Departementet foreslår at ansvaret for oppgaver etter
barnevernloven tillegges Bufetat i stedet for statlig regional barnevernmyndighet.
Forslaget innebærer større frihet for etaten
til å organisere sin egen virksomhet. Formålet med forslaget er
imidlertid ikke å legge opp til en betydelig omfordeling av oppgaver
mellom region og direktorat. Hovedvekten av oppgavene som loven
i dag tillegger regionen, er oppgaver som etter sin art mest hensiktsmessig
bør utføres på regionalt nivå.
Vesentlige spørsmål knyttet til organisering
vil være underlagt departementets styring av etaten.
Departementet foreslår etter dette endringer
i barnevernloven § 2-2. I tillegg foreslås endringer i en rekke
av barnevernlovens bestemmelser slik at dagens bruk av «statlig
regional barnevernmyndighet» erstattes med «Barne-, ungdoms- og
familieetaten». I enkelte tilfeller benyttes imidlertid «regionalt
nivå i Barne-, ungdoms- og familieetaten» og «sentralt nivå i Barne-,
ungdoms- og familieetaten».
Barnevernets ansvar for å yte forsvarlige tjenester
og tiltak fremgår i dag ikke direkte av barnevernloven, men departementet
legger likevel til grunn at tjenester og tiltak allerede i dag skal være
faglig forsvarlige.
Et lovfestet krav vil gi et viktig signal både
til tjenesten og til brukerne om standarden for barnevernets arbeid.
Lovfesting vil dessuten styrke tilsynsmyndighetenes mulighet til
å føre kontroll med at tjenesten holder et faglig forsvarlig nivå både
når det gjelder innhold, omfang og når tjenestene ytes. I tillegg
mener departementet at lovfesting også kan bidra til bedret samarbeid
både internt i barnevernet og mellom barnevernet og andre velferdstjenester.
Som det fremgår av høringsnotatet er et lovfestet krav
om forsvarlighet en såkalt rettslig standard. Dette innebærer at
innholdet i vesentlig grad vil bli bestemt av normer utenfor selve
loven.
Innholdet i forsvarlighetskravet vil endre seg over
tid i takt med utvikling av fagkunnskap og kompetanse på barnevernområdet.
Dette innebærer at det verken er mulig eller hensiktsmessig å gi
en detaljert og uttømmende beskrivelse av hva som vil være innenfor
eller utenfor kravet til forsvarlighet.
Forsvarlighetskravet innebærer imidlertid at tjenestene
må holde tilfredsstillende kvalitet, ytes i tide og i et tilstrekkelig
omfang.
Departementet viser til at hensynet til det
enkelte barnets beste er et selvstendig krav som må ivaretas uavhengig
av om kravet til forsvarlighet blir lovfestet i barnevernloven.
Hensynet til barnets beste er et grunnleggende prinsipp som gjelder
både ved vurderingen av om tiltak skal iverksettes og i vurderingen
av hvilke tiltak som eventuelt skal iverksettes.
Selv om forsvarlighetskravet er dynamisk og
innholdet vil utvikles over tid i samsvar med normer utenfor loven,
vil kravet også måtte tolkes i lys av de øvrige bestemmelsene i
barnevernloven. Hvilke bestemmelser som i det enkelte tilfellet
er relevante vil måtte bero på en konkret vurdering. Departementet
vil særlig fremheve barnevernlovens formålsbestemmelse og bestemmelsen om
hensynet til barnets beste som særlig viktige tolkningsfaktorer
for å fastlegge det nærmere innholdet i kravet.
Fylkesmannen skal føre tilsyn med at kommunens
barneverntjeneste oppfyller sine lovpålagte oppgaver. Fordi tilsynet
er begrenset til et lovlighetstilsyn, vil det i tilsynssammenheng
særlig være forsvarlighetskravets nedre grense som er aktuell.
Av lovtekniske hensyn er kravet til forsvarlighet tatt
inn i ny § 1-4. Forslaget er innholdsmessig i samsvar med forslaget
som ble sendt på høring.
Dersom barna selv har vært delaktige i beslutninger
som gjelder dem, får beslutningene større legitimitet.
Etter departementets oppfatning bør praktiseringen
av barn og unges medvirkning, deltakelse og medbestemmelse i barnevernet
styrkes. I dette ligger også at det må sikres at barn og unge gis informasjon
om livene sine, det som er bestemt og det som skal bestemmes.
Etter barnekonvensjonens artikkel 12 nr. 1 skal barnets
synspunkter tillegges «behørig vekt». Dette omfatter at barnet har
rett til å få uttale seg, bli lyttet til og at det barnet sier blir
tatt hensyn til. Det må hele veien anspores til at barnet blir godt
informert etter sin alder og modenhet.
Hva som er til barnets beste må avgjøres etter
at barnets syn er tatt i betraktning. Det er nær forbindelse mellom
barnets uttalerett og barnets beste.
En overordnet bestemmelse i barnevernloven om
medvirkning vil etter departementets oppfatning understreke barnets
generelle rett til å delta i alle forhold som berører det, ikke
bare når det skal treffes formelle avgjørelser. Hensikten vil være
å bidra til at barnets synspunkter kommer frem, og å gi barnet større
grad av trygghet og opplevelse av sammenheng i sin livssituasjon.
Etter departementets oppfatning er det viktig
at høringen av barnet ses som en prosess. Retten til medvirkning
for barn og unge må utøves under hele saken og under hele forløpet
i barnevernet.
Det må legges til rette for at barna gis gode
muligheter til å delta som aktive informanter i saker som omhandler
dem.
Departementet fant i høringsnotatet at begrepet «medvirkning»
er det mest dekkende når det gjelder å få frem viktigheten av at
barnet skal ha reell innflytelse i alle de prosesser som barnet deltar
i under sin kontakt med barnevernet.
Departementet opprettholder dette forslaget. Ved
å benytte dette begrepet blir det tydeliggjort at barnet er blitt
godt og skikkelig informert, blitt hørt, har fått anledning til
å uttale seg i trygge omgivelser og på måter som gir barnet en følelse av
å bli lyttet til og tatt hensyn til.
Alle instanser som har oppgaver etter barnevernloven
skal omfattes av den foreslåtte overordnede bestemmelsen i § 4-1.
Slik departementet ser det, vil barneverntjenesten som regel være
nærmest til å ha ansvaret for å sørge for at barnet informeres.
Departementet vil foreslå at nærmere regler
fastsettes i forskrift og at det i § 4-1 gis slik forskriftshjemmel.
En forskrift vil være mer bindende enn retningslinjer og kan derfor
være bedre egnet til å sikre ensartet praksis og dermed sikre en del
grunnleggende krav til hvordan medvirkningen skal gjennomføres og
hva den skal inneholde.
Selv om flere barneverntjenester allerede i
dag legger til rette for at barn skal kunne ha med seg en person
de har tillit til, foreslo departementet i høringsnotatet at det
skulle nedfelles i utkastet til nytt annet ledd i § 4-1 om medvirkning
at barn under omsorg kan gis anledning til å ha med seg en person
de har særlig tillit til.
At lovbestemmelsen er avgrenset til å gjelde barn
under omsorg, innebærer imidlertid ikke at barneverntjenesten er
avskåret fra å la barnet ha med seg en særlig tillitsperson også
i andre tilfeller. Dette må barneverntjenesten vurdere konkret i
hvert enkelt tilfelle og i samråd med foreldrene.
Departementet forutsetter at barneverntjenesten informerer
barnet om muligheten til å ha med seg en slik tillitsperson.
Departementet vurderer at forvaltningsloven § 13
b nr. 2 åpner for at opplysninger etter en konkret vurdering kan
gis til en tillitsperson. Departementet mener at tillitspersonen
må pålegges å undertegne en taushetserklæring.
Barneverntjenesten skal selvsagt være svært
lydhøre i forhold til hva barnet selv ønsker. Barneverntjenesten
må likevel i kraft av sitt omsorgsansvar kunne nekte barnet å ha
med seg personer som ikke er gode for dem, uten at dette må gjøres
i form av et enkeltvedtak som kan påklages. Departementet vil blant
annet på denne bakgrunn ikke formulere det som en ubetinget rett
for barn og unge å ha med seg tillitsperson, slik enkelte høringsinstanser
foreslår. Barneverntjenesten bør i slike tilfeller legge til rette
for at barnet kan velge en annen tillitsperson.
Selv om ikke tillitspersonen skal være ansatt
av barneverntjenesten og ikke ha noen formalisert rolle, mener departementet
at det som en forholdsregel av hensyn til barnets sikkerhet bør kreves
fremlagt en politiattest som nevnt i politiregisterloven § 39 første
ledd. Departementet foreslår derfor at tillitspersoner inntas i
opplistingen av hvem som skal legge frem politiattest i barnevernloven
§ 6-10. Politiattesten skal leveres til barneverntjenesten.
Departementet ser at det er behov for nærmere regler
om tillitspersonens oppgaver og funksjon. Det er bl.a. behov for
nærmere regler om taushetsplikt/taushetserklæring. Departementet
vil derfor foreslå at det gis en forskriftshjemmel i samsvar med
dette.
Departementet viser til at det er viktig å lytte
til barn og unges ønsker om å endre begreper som oppleves som stigmatiserende.
Til tross for at enkelte instanser går mot, er et stort flertall
enige i forslaget om å endre begrepsbruken i barnevernloven. Samtidig
er høringsinstansene som støtter forslaget uenige både om hvilke
begreper som bør endres og om hvilke begreper de i så fall bør erstattes
med. Det er derfor etter departementets oppfatning ikke grunnlag
for å fremme konkrete lovforslag på det nåværende tidspunkt.
Departementet vil utrede saken videre i samarbeid
med aktuelle brukerorganisasjoner.
Departementet fastholder forslaget om å endre barnevernloven
§ 4-4 annet og tredje ledd om hjelpetiltak slik at bestemmelsen
ikke lenger inneholder eksempler på typer hjelpetiltak som kan iverksettes,
men i stedet inneholder en angivelse i første ledd av hva som er
formålet med et hjelpetiltak. På denne måten fokuseres i større grad
på hva som er ønsket virkning av et slikt tiltak. Det er bred støtte
til forslaget blant høringsinstansene. Ved å tydeliggjøre formålet med
tiltakene vil barneverntjenesten kunne oppleve å stå friere med
hensyn til hva slags tiltak de velger. Samtidig vil en slik tydeliggjøring bidra
til en større bevissthet rundt valget av tiltak.
Tilbakemeldinger som departementet har fått
og som også fremkommer i høringen, tyder på at det benyttes en rekke
hjelpetiltak som faglig sett fremstår som mer relevante enn de som
fremgår av eksemplene på tiltak i § 4-4 annet ledd. Etter departementets
oppfatning er det viktig å fremheve at en fjerning av eksemplene
ikke innebærer en begrensning av hvilke hjelpetiltak som kan iverksettes
etter loven. De tiltak som er nevnt i dagens lov kan fremdeles benyttes.
Departementet fastholder også forslaget om at barnevernloven
§ 4-4 tredje ledd om økonomisk stønad bør utgå. Dette fordi økonomisk
hjelp er et ytterligere eksempel på hva slags hjelp barnevernet
kan gi. Muligheten til å yte økonomisk stønad er ikke avhengig av
at tiltaket er spesifisert i loven.
Departementet er imidlertid av den oppfatning
at å yte økonomisk stønad til utsatte barn og unge og deres familier
er en oppgave som fortrinnsvis ligger hos arbeids- og velferdsforvaltningen.
Departementet fastholder etter dette forslaget
til endringer i barnevernloven § 4-4.
Forskning har vist at det går dårlig for mange tidligere
barnevernsbarn med alvorlige atferdsvansker når de blir voksne.
Departementet har satt særlig fokus på å utvikle nye
gode tiltak med mål om at tiltakene skal gi positive og varige endringer
i barnas liv. Det har videre vært et mål for departementet å utvikle tiltak
som representerer alternativer til dagens institusjonsplasseringer
blant annet ut fra en grunnleggende antakelse om at en familie og
et hjem er det beste sted å få omsorg, lære nye ferdigheter og utvikle
seg.
Til tross for at det ikke har vært noen utbredt bruk
av fosterhjem med særlige forutsetninger, er departementets oppfatning
at det fortsatt er ønskelig å ha en adgang til å gi barn med alvorlige
atferdsproblemer nødvendig behandling mens de bor i et privathjem.
Dette vil i enkelte tilfeller kunne gi større muligheter til å tilpasse plasseringen
ut i fra det enkelte barnets behov, og således være i samsvar med
prinsippet om hensynet til barnets beste. Det er viktig å ha et differensiert
tilbud. For noen barn med store atferdsproblemer vil verken dagens
institusjoner eller fosterhjem være en tilfredsstillende løsning.
Departementet ønsker å åpne for at barn med
vedtak etter barnevernloven §§ 4-24 og 4-26 kan plasseres i institusjoner
som omfatter private hjem. Det legges til grunn at selve behandlingen av
barnet skal foregå i disse hjemmene, jf. ny § 5-8a.
En profesjonell oppfølgingsenhet skal ha det overordnede
faglige ansvaret for hjemmene.
Konsekvensen av at tiltaket anses som en barneverninstitusjon
er at det fullt ut reguleres av barnevernlovens kapittel 5 med tilhørende
forskrifter. Dette medfører at tiltaket blant annet reguleres av
kvalitetsforskriften, godkjenningsforskriften, tilsynsforskriften
og rettighetsforskriften.
Dersom institusjonene er private eller kommunale
skal de i tillegg godkjennes på vanlig måte.
Departementet foreslo i høringsnotatet at privathjemmene
der barna skal bo og motta institusjonsbehandling skulle kalles
behandlingshjem. Departementet vil på bakgrunn av høringsuttalelse
foreslå å kalle det nye institusjonstilbudet for institusjoner med
hjem.
Oppfølgingsenhetens ansvar medfører at det må stilles
krav til enheten som sikrer at den er kompetent til å utøve ansvaret
på en god og forsvarlig måte inn mot hjemmet og barnet som er plassert der.
Departementet vil fastsette nærmere regler om oppfølgingsenheten
i forskrift.
Det må stilles krav om at oppfølgingsenheten
må være profesjonell og ledet av en behandlingsansvarlig. Oppfølgingsenheten
må bestå av fagfolk med særlig kompetanse på behandling av barn med
atferdsvansker, herunder kompetanse på behandlingsmetodene som er
dokumentert gjennom solid, empirisk forskning, og som skal kunne
iverksettes i hjemmet.
Etter forslaget vil hjemmet som tar imot ungdommene
sammen med oppfølgingsenheten utgjøre en helhet som reguleres som
en institusjon. Ungdommene vil rent faktisk bo i private hjem og
motta institusjonsbehandlingen i disse hjemmene. Behandlingen vil
også som nevnt i høringsforslaget kunne innebære tvang og andre inngrep
i den personlige integritet. Det at det åpnes for bruk av tvang
i private hjem som ledd i institusjonsbehandling, innebærer noe
nytt og enkelte høringsinstanser har vært bekymret for dette. Departementet
ser det derfor som svært viktig å sikre sterk faglighet, innsyn
og kontroll og rettssikkerhet i hjemmene.
Departementet understreker at de behandlingsmetoder
som skal benyttes i hjemmet må være forankret i allment anerkjent
fagteori. Departementet vil vurdere om det er behov for nærmere regler
om krav til den faglige metoden i forskrift.
Departementet er opptatt av at barnas rettssikkerhet
må ivaretas og at det må være tydelige rammer for deres rettigheter
og institusjonens adgang til å benytte tvang eller andre inngrep
i den personlige integritet.
Barnevernloven § 5-9 og rettighetsforskriften
inneholder bestemmelser som ivaretar den enkeltes personlige integritet
og rettssikkerhet ved plassering i institusjon. Dette regelverket
vil komme til anvendelse på det nye foreslåtte tiltaket.
Departementet la i høringsnotatet til grunn
at dette plasseringsalternativet kun vil være aktuelt ved planlagte
plasseringer etter §§ 4-24 og 4-26. Fylkesnemnda kan bare fatte
vedtak om plassering i institusjon med hjem når den etter en individuell
vurdering finner at slik plassering vil gi barnet tilfredsstillende
hjelp.
Plassering etter barnevernloven § 4-26 forutsetter
samtykke fra barnet og de som har foreldre-ansvaret for barnet.
Har barnet fylt 15 år er det tilstrekkelig at barnet samtykker.
Lovforslaget innebærer at dagens fosterhjem med
særlige forutsetninger etter § 4-27 annet punktum skal fases ut
og deretter opphøre. Departementet vil vurdere å fastsette overgangsregler
som gjelder frem til disse hjemmene fases ut.
På bakgrunn av høringsuttalelsene opprettholder departementet
forslaget i § 3-5 annet ledd om at barneverntjenesten skal holde
jevnlig kontakt med kriminalomsorgen og delta i planlegging og tilrettelegging
av tiltak etter endt opphold i fengsel. Departementet mener at barnevernet
også har et ansvar for de barna som fengsles, og det er viktig å
synliggjøre dette i loven. Det er likevel klart at forslaget ikke
innebærer at barneverntjenesten overtar kriminalomsorgens ansvar.
Departementet er enig med de høringsinstanser som
foreslår å innta i lovteksten at barneverntjenesten, i tillegg til
å holde jevnlig kontakt med kriminalomsorgen, også skal holde jevnlig
kontakt med ungdommen som sitter i fengsel. Det er svært viktig
at barneverntjenesten snakker med ungdommen.
Departementet foreslår å videreføre forslaget
om å innta i § 3-5 annet ledd at barneverntjenestens oppfølging
av ungdom i fengsel skal anses som et tiltak som er iverksatt før
barnet har fylt 18 år. Dette innebærer at all ungdom som oppholder seg
i fengsel skal kunne motta tiltak etter barnevernloven ved løslatelse.
Det har under høringen fremkommet flere innvendinger
når det gjelder hvilken kommune som skal ha ansvaret for å delta
i fengslingsmøter, følge opp ungdommen under fengselsoppholdet og
eventuelt iverksette tiltak etter endt soning for ungdom som ikke
hadde tiltak fra barneverntjenesten før pågripelse. Departementet
opprettholder forslaget om at barneverntjenesten i den kommune som
barnet blir pågrepet skal ha ansvaret.
Samvær og annen kontakt med søsken som de tidligere
har levd sammen med i en etablert familie kan være av verdi både
ved plasseringer med og uten tanke på senere tilbakeføring. Det
er derfor viktig at også barn som av ulike grunner må flytte ut
av hjemmet, får mulighet til å bevare og bygge videre på søskenrelasjonen.
Det er viktig at samvær med søsken bare finner sted
når hensynet til barnets beste ikke taler mot det.
Høringsrunden har vist bred støtte til at søskensamvær
kan være viktig for et barn som er tatt under offentlig omsorg.
Både barn og unge selv, ulike organisasjoner og kommuner har fremhevet
betydningen av at et barn under omsorg gis mulighet til å ha kontakt
med sine søsken, dersom slikt samvær er til barnets beste.
Forslaget om rett til samvær med søsken reiser imidlertid
kompliserte spørsmål om søsknenes partsstatus.
Departementet ser behov for en samlet vurdering av
partsrettighetene i barnevernssaker. Departementet finner det ikke
hensiktsmessig å ta isolert stilling til bare søskens partsstatus.
Spørsmålet om retten til samvær med søsken og søskens partsstatus
i samværssaker bør derfor utredes nærmere i en bredere sammenheng.
Det fremmes på denne bakgrunn ikke i denne proposisjonen noe eget
forslag om rett til samvær med søsken i barnevernloven § 4-19.
Departementet ser imidlertid at det kan være grunn
til å presisere barneverntjenestens ansvar for å legge til rette
for samvær med søsken.
Barne-, likestillings og inkluderingsdepartementet
foreslår en ny bestemmelse om barneverntjenestens ansvar for å legge
til rette for samvær med søsken, jf. utkastet til § 4-16 ny annen
setning.
Forslaget om å tydeliggjøre et løpende og helhetlig
oppfølgingsansvar i loven har i hovedsak fått støtte i høringen.
Etter departementets oppfatning er det av avgjørende
betydning for ivaretakelsen av barnet at oppfølgingsarbeidet skjer
på en systematisk og forutsigbar måte i kommunene. Departementet
fastholder derfor at dette løpende og helhetlige ansvaret bør fremgå
mer eksplisitt av loven enn det gjør i dag. En slik klargjøring
og tydeliggjøring vil bidra til å sikre at barnet får den nødvendige
oppfølging.
Ved en omsorgsovertakelse vil barnet som regel befinne
seg i en svært sårbar situasjon. Det er derfor viktig at barna følges
tett opp av barneverntjenesten. Oppfølgingen må være slik at barneverntjenesten
har en løpende og god oversikt over barnets situasjon.
Departementet foreslår å ta inn en presisering
i barnevernloven § 4-16 første punktum om at barneverntjenesten
etter omsorgsovertakelsen har et løpende og helhetlig ansvar for
oppfølgingen av barnet, herunder et ansvar for å følge utviklingen
til barnet og foreldrene. Forslaget er innholdsmessig i samsvar
med forslaget som ble sendt på høring.
Departementet foreslo i høringsnotatet å erstatte dagens
tilsynsførerordning med et mer profesjonalisert og tydeligere forankret
kommunalt ansvar.
Høringen viser at det er bred enighet om at
dagens tilsynsførerordning ikke fungerer som forutsatt, og at det
derfor er behov for endringer som styrker tilsynet og kontrollen
med barns situasjon i fosterhjemmet. Departementet mener derfor
det er behov for å endre måten myndighetene fører kontroll med at
barn plassert i fosterhjem får forsvarlig og tilfredsstillende omsorg
i fosterhjemmet.
Flere høringsinstanser er skeptisk til departementets
forslag siden det innebærer at kommunene skal føre tilsyn med virksomhet
de selv er ansvarlig for. Departementet ser at dette kan bidra til
å svekke tilsynet, og at gode grunner derfor kan tale for å legge
tilsynsoppgaven til en annen aktør enn kommunen selv.
Samtidig viser departementet til at det er bred enighet
om at det av hensyn til rettssikkerheten til barn plassert i fosterhjem
er et sterkt behov for å føre regelmessig kontroll med hvordan hvert enkelte
barn har det i fosterhjemmet, utover den løpende oppfølgingen av
barnets omsorgssituasjon som barneverntjenesten har ansvaret for.
Departementet legger videre vekt på at et mer profesjonalisert tilsyn
med barns situasjon i fosterhjem krever en nærhet og kontinuitet
fra tilsynsmyndigheten som kommunen er best i posisjon til å oppfylle.
Sammen med god kunnskap om de lokale forholdene vil dette sette tilsynsmyndigheten
godt i stand til å følge med på barnets reelle situasjon.
Departementet legger til grunn at kommunene vil
gi tilsynsoppgaven sterk prioritet. Departementet vil imidlertid
følge utviklingen nøye, bl.a. gjennom fylkesmennenes tilsyn med
at kommunene oppfyller sine plikter etter loven.
Departementet har også vurdert å legge tilsynet til
fylkesmennene, men mener også etter høringen at tilsynet bør være
kommunalt forankret.
Departementet mener at det bør fremgå eksplisitt av
loven at kommunen har ansvar for at de som skal utøve tilsynet gis
nødvendig opplæring og veiledning. Dette innebærer at kommunen blant annet
må sikre at tilsynspersonene har nødvendig kompetanse om barns rettigheter
i fosterhjemmet og om det å snakke med barn i en krevende og utsatt
livssituasjon.
Departementet foreslår endringer i barnevernloven
§ 4-22 i samsvar med forslaget i høringsnotatet.
Forslaget om å utvide dagens tilsynshjemler
slik at det gis hjemmel til å føre tilsyn med hele tiltakskjeden
i barnevernet, har fått bred støtte i høringen. Departementet fastholder
således forslaget om å utvide dagens tilsynshjemler slik at det
også skal føres tilsyn med lovligheten av statlige tjenester og
tiltak etter barnevernloven. Forslaget innebærer at det i tillegg
til dagens tilsynsoppgaver også skal føres tilsyn med Bufetat sine
tjenester og tiltak i forbindelse med bl.a. institusjonsplasseringer,
på fosterhjemsområdet og i forbindelse med hjelpetiltak.
Departementet fastholder forslaget om at utvidelsen
av dagens tilsynshjemler skal gjennomføres innenfor gjeldende tilsynsstruktur.
Dette betyr at Statens helsetilsyn er faglig overordnet og fylkesmannen
er utøver av tilsynsmyndigheten.
Departementet fastholder videre forslaget om
at tilsynshjemmelen utformes slik at det føres tilsyn med lovligheten
av statlige tjenester og tiltak etter barnevernloven.
Departementet presiserer at forslaget innebærer at
både lovpålagte og ikke-lovpålagte oppgaver etter barnevernloven
omfattes.
Departementet fastholder på denne bakgrunn forslaget
om å utvide tilsynshjemmelen i § 2-3 b til også å gjelde statlige
tjenester og tiltak. Forslaget omfatter også hjemmel for fylkesmannen
til å gi pålegg om rette forhold. Departementet fastholder videre
forslaget om endring av barnevernloven § 5-7 annet ledd.
Etter barnevernloven § 8-1 skal barneverntjenesten
yte tjenester og tiltak etter loven til alle som oppholder seg i
kommunen. Det følger videre av § 8-4 første ledd at det er den kommune
der barnet oppholder seg som har ansvaret for å reise sak for fylkesnemnda.
Av § 8-4 annet ledd fremgår det at den kommune som har reist saken, har
ansvaret for gjennomføring, oppfølging og kontroll. Det fremgår
videre at endring i barnets tilknytning til kommunen ikke medfører
noen endring i ansvarsforholdet hvis det ikke blir inngått avtale
om noe annet.
Begrunnelsen for dagens regelverk er å skape klare
ansvarsforhold med hensyn til hvem som skal ivareta barnet, samt
å unngå tvister mellom kommunene om dette. Departementet fastholder derfor
forslaget om en ytterligere presisering i loven om at det er den
kommunen som har utredet saken, og som har kommet så langt at den har
reist sak for fylkesnemnda, som bør beholde ansvaret for saken selv
om familien flytter til en annen kommune.
Ingen av høringsinstansene går mot forslaget, men
det fremgår av enkelte høringsuttalelser at det er behov for å presisere
nærmere hva som ligger i at «sak er reist» for fylkesnemnda.
Departementet ser at det er behov for å presisere nærmere
hva som ligger i formuleringen «sak er reist» for fylkesnemnda.
Departementet finner at tidspunktet for når «sak er reist» etter
§ 8-4 annet ledd bør være når begjæring om tiltak er sendt fylkesnemnda.
Dette bør fremgå direkte av lovteksten.
Departementet foreslår etter dette å ta inn
et nytt annet ledd i barnevernloven § 8-4.
Fylkesnemndene for barnevern- og sosiale saker har
gjentatte ganger påpekt behovet for å få klare regler for hvorvidt
plasseringstiden etter et midlertidig vedtak skal inngå i den totale
plasseringstiden som gjelder for vedtak etter § 4-24 første og annet
ledd.
Departementet ser at det er behov for å nedfelle i
loven hvordan dette spørsmålet skal løses.
Departementet foreslår at det i § 4-25 annet
ledd lovfestes at plasseringstiden etter det midlertidige vedtaket
skal inngå i den totale plasseringstiden som gjelder for vedtak
etter § 4-24 første og annet ledd.
I en barnevernssak er det er av stor betydning
at det bringes klarhet i barnets videre omsorgssituasjon så raskt
som mulig. Departementet kan ikke se at dette dreier seg om saker
der partene skulle ha behov for lengre tid til å vurdere en eventuell
anke enn i andre saker som behandles etter tvisteloven.
Departementet foreslår etter dette å endre barnevernloven
§ 7-24 annet ledd slik at fristen for å reise søksmål er én måned
fra den dag den som har rett til å reise søksmål fikk melding om
fylkesnemndas vedtak.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
lederen Gunn Karin Gjul, Kåre Simensen, Arild Stokkan-Grande og Lene
Vågslid, fra Fremskrittspartiet, Solveig Horne, Øyvind Korsberg
og Ib Thomsen, fra Høyre, Linda C. Hofstad Helleland og Olemic Thommessen,
fra Sosialistisk Venstreparti, Rannveig Kvifte Andresen, fra Senterpartiet, Olov
Grøtting, og fra Kristelig Folkeparti, Øyvind Håbrekke,
viser til Prop. 106 L (2012–2013).
Komiteen mener meldingen og forslagene
til endringer i barnevernloven er svært viktige. Komiteen vil
vise til det brede arbeidet som er gjort i forkant av Prop. 106
L (2012–2013) både med nedsatte ekspertutvalg, et eget barnevernspanel,
forskningsrapporter og viktige innspill fra brukerorganisasjonene
som har dannet et viktig grunnlag for barnevernsproposisjonen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
er opptatt av barnevernsløftet og mener at en god barndom ikke bare varer
hele livet, men i generasjoner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti er opptatt av å legge til
rette for en god oppvekst for alle barn og mener at en god barndom
ikke bare varer hele livet, men i generasjoner.
Komiteen er tilfreds
med at regjeringen har lyttet til barn med erfaring fra barnevernet. Komiteen har
merket seg tilbakemeldinger som at barnevernet burde gripe inn oftere
og at barn i barnevernet savner en tillitsperson. Komiteen er
glad for at det foreslås flere tiltak som er i tråd med ønsker fra
barn med erfaring fra barnevernet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil vise til at barnevernsløftet består av et ressursløft, ny organisering
og bedre beskyttelse for alle barn.
Komiteen mener ressursøkningen
spesielt til det kommunale barnevernet de siste tre årene har vært
svært viktig. Komiteen merker seg at tjenesten flere
steder nå er bedre dimensjonert, men understreker viktigheten av
at dette løftet fortsetter. Komiteen er kjent med
at det trengs fortsatt flere stillinger og midler til kompetanseheving
i både det kommunale og statlige barnevernet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil vise til regjeringens barnevernsløft, hvor ressursløftet inngår som
en vesentlig del. Videre vil flertallet vise til
at styrkingen av barnevernet de siste årene har ført til at flere
saker er blitt avdekket, flere barn får hjelp enn tidligere. Flertallet vil
vise til at regjeringens styrking av barnevernsfeltet blant annet
har gitt det kommunale barnevernet 850 flere stillinger siden 2010. Flertallet vil
vise til at NOVA mener økningen i antall små barn i barnevernet
langt på veg kommer som resultat av at ressurstilgangen til barnevernet
er økt. Flertallet registrerer at det er flere barn
som trenger hjelp fra barnevernet og mener det fremdeles er behov
for å øke kapasiteten i barnevernstjenesten.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti er tilfredse med at regjeringen
endelig har lagt frem en proposisjon med meldingsdel om barnevern. Disse
medlemmer vil gi uttrykk for ros for at regjeringen har
økt satsingen på barnevernet, men synes på mange måter at den fremlagte
proposisjonen ikke i tilstrekkelig grad svarer på de konkrete utfordringene
som ligger i barnevernet. Tiltakene som legges til grunn er i hovedsak
gode og relevante, men disse medlemmer oppfatter
at regjeringen har vært passiv i sin tilnærming og ikke levert nok
mht. grundigere endringer i deler av barnevernet.
Disse medlemmer er av den klare
oppfatning at fremtidens barnevern må ivareta hele familien, men
at hovedfokuset alltid må være barnas rettigheter. Dette innebærer
at barnevernstjenesten skal være en viktig hjelpeinstans for familier med
problemer, og derfor er avhengig av tillit for å kunne utføre dette
arbeidet på en forsvarlig og tillitsvekkende måte. Det kommunale
barnevernet er nærmest til å utføre denne oppgaven, og det er førstelinjetjenesten
som har best kunnskap til å hjelpe den enkelte familie. Disse
medlemmer mener saksbehandlingen må være både grundig og
effektiv, den biologiske familien må ivaretas på en verdig måte
og menneskets ønske om å vite hvem man er og hvor man kommer fra må
alltid hensyntas. Dette vil etter disse medlemmers syn
bl.a. innebære at det må presiseres at slekt og nær familie i større
grad må brukes som fosterhjem, hvor hovedprinsippet bør være at
slekt og nær familie kan være fosterfamilie for egen slekt dersom
familien selv ønsker det, og dersom barnevernet finner at de er skikket
til å være fosterhjem. Det er grunn til å tro at barn som i tillegg
til å miste kontakt med sine foreldre også mister kontakt med besteforeldre,
tanter og onkler får større problemer med å klare seg. Viktigheten
av å la barna få beholde kontakt med slekt kan ikke gjentas ofte
nok, og disse medlemmer mener dette hensynet må poengteres
også i fremtiden.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen påse at nær slekt alltid
vurderes som fosterfamilie før barn plasseres hos fremmede.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er overrasket over at regjeringen på bakgrunn av
det som har fremkommet i de omfattende evalueringene som er foretatt,
allikevel foreslår å videreføre hovedlinjene i dagens ansvarsfordeling
mellom stat og kommune. Disse medlemmer vil samtidig vise
til uttalelsen fra Norsk Barnevernlederorganisasjon (NOBO), som
påpeker at drøfting av proposisjonen vanskeliggjøres av at lovforslag og
stortingsmelding er så tett sammenvevet at det kan være vanskelig
å få tak i hva som er gode hensikter og hva som er forpliktende
tiltak.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at Rambøll i oppsummeringsrapporten
i departementets evalueringsprosjekt skriver følgende:
«I en situasjon med kontinuerlig aktivitets- og kostnadsutvikling,
med et statlig tiltaksapparat som ikke dekker behovene, og med et
vanskelig samarbeid mellom kommunalt og statlig barnevern, vurderer
Rambøll at det er behov for en bred prinsipiell debatt om barnevernet.
Debatten må adressere hvilke målsettinger, målgrupper og strategier
som skal prioriteres, slik at en både imøtekommer og forebygger
behov for tiltak i og utenfor hjemmet, og må legge premisser for hvordan
barnevernet bør organiseres og finansieres.»
Disse medlemmer savner en bred
gjennomgang og en bred prinsipiell debatt om barnevernet i Prop.
106 L (2012–2013). Disse medlemmer viser til at barnevernet
står overfor store utfordringer.
Komiteen viser til
at barnevernet opplever en enorm vekst i antallet saker. Fra 2007
til 2011 har antallet barn med tiltak vokst med 22 prosent. Komiteen mener
det er nødvendig å ta høyde for at denne veksten fortsetter når
framtidas barnevern planlegges.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener proposisjonen mangler
dette helhetsblikket på de utfordringer vi som samfunn står overfor
når det gjelder å gi utsatte barn og unge nødvendig hjelp til rett
tid.
Disse medlemmer viser til at
kapasitetsutfordringen er en av flere vesentlige elementer i denne
utfordringen. Disse medlemmer viser til at kommunene
siden 2011 nå er tilført om lag 800 stillinger i barnevernet gjennom
øremerkede midler. Dette har vært nødvendig for å håndtere den sterke
veksten i antall saker. Samtidig er det grunn til å stille spørsmål
ved om disse nye ressursene egentlig bare går til å håndtere veksten, og
ikke til en svært tiltrengt styrking av kvalitet og timeressurser
på hver enkelt sak. Disse medlemmer viser til at
proposisjonen i sum innebærer betydelige skjerpede krav til de kommunale
barnevernstjenestenes håndtering av den enkelte sak. Dette er krav
som innebærer kvalitetsheving, men også betydelig merarbeid per
sak. Dette gjelder bruk av tillitspersoner, bedre oppfølging biologiske
foreldre, tydeliggjøring av ansvar for oppfølging etter omsorgsovertakelse,
nedtrapping av BUF-etats veiledningstjenester, mer fokus på barns
medvirkning samt opplæring og veiledning i forbindelse med tilsyn
i fosterhjem. Disse medlemmer viser til at vi må
påregne en fortsatt vekst i antall saker på linje med veksten vi har
hatt. Disse medlemmer savner en bredere analyse av
framtidig behov og kapasitet både i barnevernet og tilstøtende tjenester,
og regjeringens ambisjoner på dette området.
Disse medlemmer viser til at
barnevernet allerede i dag har vesentlige mangler i så godt som
alle ledd. Disse medlemmer vil i denne sammenheng
vise til representantforslag fra Kristelig Folkeparti om å sikre
full barnevernsdekning Dokument 8:21 S (2009–2010), Innst. 186 S
(2009–2010).
Disse medlemmer mener det er
behov for en bred og overordnet debatt og gjennomgang med disse
perspektivene. Skal vi møte denne utviklingen, må vi se hele tiltaksapparatet
under ett, på tvers av sektorer. Disse medlemmer savner
diskusjon rundt og svar på de fundamentale utfordringene barnevernet
står overfor i Prop. 106 L (2012–2013).
Disse medlemmer viser til at
barnevernet i tillegg til disse utfordringene, står i en situasjon der
barnevernsbarna flytter for mye. Disse medlemmer viser
til at Kristelig Folkeparti derfor har fremmet forslag om en stabilitetsreform
i barnevernet, jf. Dokument 8:81 (2012–2013). En stabilitetsreform
bør etter disse medlemmers syn inneholde følgende
elementer:
1. Bedre oppfølging
av fosterhjem for å forebygge brudd.
2. Mer bruk av institusjoner for barna
med mest krevende behov.
3. Institusjoner og fosterhjem må knyttes
tettere sammen.
4. Økt bruk av familieråd og barnets slekt/storfamilie
som fosterhjem.
5. Kritisk vurdering av kriteriene for
flytting fra ett fosterhjem til et annet.
6. Vurdering av ankemulighetene for biologiske foreldre
etter omsorgsovertakelse.
7. Tilbud om samlivskurs for fosterforeldre.
8. Økt fokus på å lytte til barn.
Komiteen vil understreke
at prinsippet om barnets beste fortsatt er det overordnede prinsippet
i barnevernet. Komiteen vil vise til barnevernkonvensjonens
artikkel 3 hvor det står:
1. Ved alle handlinger
som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner,
domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer,
skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.
2. Partene påtar seg å sikre barnet den
beskyttelse og omsorg som er nødvendig for barnets trivsel, idet
det tas hensyn til rettighetene og forpliktelsene til barnets foreldre,
verger eller andre enkeltpersoner som har det juridiske ansvaret
for ham eller henne, og skal treffe alle egnede, lovgivningsmessige
og administrative tiltak for dette formål.
3. Partene skal sikre at de institusjoner
og tjenester som har ansvaret for barns omsorg eller beskyttelse,
retter seg etter de standarder som er fastsatt av de kompetente
myndigheter, særlig med hensyn til sikkerhet, helse, personalets antall
og kvalifikasjoner samt kvalifisert tilsyn.
Komiteen viser videre til at
barnevernets arbeid også bygger på det biologiske prinsipp og det
mildeste inngreps prinsipp. Barn skal vanligvis vokse opp hos sine
biologiske foreldre og det skal ikke iverksettes mer inngripende
tiltak enn nødvendig. Komiteen understreker viktigheten
av barns rett til medvirkning som også står sentralt i barnevernloven,
og som denne lovproposisjonen med meldingsdel har et bredt fokus
på.
Komiteen er tilfreds med at regjeringen
følger opp NOU 2012:5 Bedre beskyttelse av barns utvikling, hvor
man blant annet har utredet prinsippene i barnevernet. Komiteen vil
vise til at utvalget har drøftet viktige dilemmaer og verdivalg
knyttet til barn og foreldres motstridende interesser i barnevernssaker.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er enig med regjeringen
i at det innføres et nytt prinsipp, i tråd med NOU 2012:5, om utviklingsstøttende tilknytning
til hjelp i vanskelige saker.
Flertallet vil vise til regjeringens
forslag om at barnets beste skal baseres på fire faglige prinsipper,
hvor to er nye:
Prinsippet om biologiske
bånd
Prinsippet om tilknytnings- og relasjonskvalitet: ved
vurdering av foreldrenes omsorgsevne skal man vurdere om tilknytningskvaliteten
er utviklingsstøttende for barnet eller ikke (nytt).
Prinsippet om det mildeste effektive inngrepet
Prinsippet om barnets medvirkning, at barnets mening
skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet (nytt).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
det er viktig å se på bemanningen i barnevernet, da dette er interessant
både mht. barnets beste i de konkrete sakene og på prinsipielt grunnlag. Disse
medlemmer viser til at det er en tidvis høy maktkonsentrasjon
hos enkeltpersoner i dagens barnevern, og det er velkjent at en
slik situasjon medfører utfordringer. Denne problemstillingen mener disse
medlemmer det er viktig å poengtere allerede når prinsippene
i barnevernet skal drøftes, siden en mer forsvarlig bemanning mange
steder vil motvirke en slik maktkonsentrasjon.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at Raundalen-utvalget
anbefaler at tilknytningskvalitet skal være et grunnleggende vurderingstema
i alt arbeid innen barnevernet. Utvalget foreslår at dette tillegges
avgjørende vekt i beslutningsprosesser om bosted, samvær og tilbakeføring
i barnevernssaker. Videre tilrår utvalget å innføre et nytt prinsipp
kalt «utviklingsstøttende tilknytning». De anbefaler at dette prinsippet
gis forrang foran det biologiske prinsipp i saker der samspillet,
tilknytnings- og relasjonskvaliteten er skadelig for barnet. Utvalget
viser til forskning på feltet om at samspillet mellom barn og omsorgspersonene
er så avgjørende for barns utvikling og fungering at den må tillegges
avgjørende vekt i barnevernets beslutningsprosesser. Flertallet viser
til at regjeringen foreslår at prinsippet om tilknytnings- og relasjonskvalitet
skal inngå som et av fire faglige prinsipper for vurdering av barnets beste.
Flertallet understreker at prinsippet
om tilknytnings- og relasjonskvalitet må ha like sterk relevans
etter omsorgsovertakelse som før omsorgsovertakelse. Det innebærer
en forpliktelse til å sørge for at barnet opplever stabilitet, trygghet
og tilknytning etter omsorgsovertakelse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at behovet for stabilitet
er helt fundamentalt, spesielt for barn og unge. Når myndighetene
gjennomfører en omsorgsovertakelse, tar de på seg et stort ansvar
for å gi god omsorg og en bedre tilværelse for barnet. Det innebærer en
tilværelse preget av stabilitet og trygghet og tilknytning til nye
omsorgspersoner. Disse medlemmer viser til at situasjonen
i dag ikke er slik at barnevernet tilbyr stabilitet og tilknytning
til alle barn under barnevernets omsorg. En av de store utfordringene
barnevernet står overfor, er at barnevernsbarna flytter for mye.
Altfor mange ser ut til å mangle stabilitet og trygg tilknytning
under barnevernets omsorg. Det er oppsiktsvekkende at det heller
ikke finnes statistikk som gir et riktig bilde av antall flyttinger
av barnevernsbarn.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti vil peke på at det er behov for en stabilitetsreform
i barnevernet, og viser i denne sammenheng til Dokument 8:81 S (2012–2013).
På dette grunnlaget vil komiteens
medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti støtte Raundalen-utvalgets
forslag om et nytt prinsipp kalt «utviklingsstøttende tilknytning».
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at det i proposisjonen fremgår at regjeringen er opptatt av
å sikre stabilitet for omsorgsplasserte barn gjennom å forberede
fosterforeldre bedre på oppgaven og sikre god oppfølging og veiledning
av fosterforeldre.
Flertallet vil vise til regjeringens
tiltak for å sikre bedre oppfølging av fosterforeldre. Flertallet viser
videre til at regjeringens samlede barnevernsløft vil utgjøre viktige
tiltak for å sikre bedre stabilitet. Dette handler om styrkingen
av det kommunale barnevernet med 850 stillinger, 108 millioner i
kompetansehevende tiltak, styrking av barns medvirkning, innføring av
tillitsperson, bedre utredningskompetanse, og styrking av grunnutdanningene
som noen eksempler. Flertallet vil påpeke at dette
er også tiltak som kan bidra til å forebygge ustabilitet i plasseringer.
Komiteen vil vise
til at mange av barna som har fått hjelp fra barnevernet ikke klarer
seg så godt som voksne, sammenlignet med andre på samme alder. Dette
kan si noe om de store langtidsvirkningene omsorgssvikt gir. Komiteen viser
videre til at samtidig klarer noen tidligere barnevernsbarn seg
godt som voksne. Komiteen støtter regjeringens mål
om at alle som arbeider i barnevernet skal ha oppdatert, forskningsbart
kunnskap om barna og familiene i barnevernet som grunnlag for sitt
arbeid.
Komiteen registrerer at antallet
barn i barnevernet har økt betraktelig over tid. Komiteen viser
til proposisjonen og meldingsdelen hvor det står at ved inngangen
til 1998 fikk 21 480 barn hjelp fra barnevernet, mot 38 025 ved
inngangen til 2012. Komiteen merker seg at dette er
en økning på 77 prosent de siste 15 årene.
Komiteen mener det er viktig
med mer forskningsbasert kunnskap om barn og familiene i barnevernet
og er derfor enig med regjeringen i at det er viktig å sikre oppdatert
kunnskap om dette gjennom forskning. Komiteen vil
vise til at regjeringen vil igangsette forskning for å få mer nøyaktig
kunnskap om barnas situasjon, herunder barnas helse og skolegang. Komiteen understreker
viktigheten av at denne kunnskapen blir tilgjengelig for ansatte
i barnevernet.
Komiteen vil vise til at barna
og familiene som får hjelp av barnevernet i mange tilfeller har sammensatte
utfordringer. Både situasjonen i hverdagen og det barna har blitt
utsatt for, kan sette deres framtid på spill. Komiteen er
enig med regjeringen i at dette krever et kompetent barnevern som
gir hjelp med høy kvalitet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti vil påpeke at all kunnskap og kompetanse
om barn og familier i barnevernet er nyttig, ikke minst fordi kunnskapen
kan brukes til en vurdering av hvor og hvordan det forebyggende
arbeidet bør settes inn.
Komiteen viser til
at utfordringene barn og familier som får hjelp av barnevernet,
har, viser behovet for forebygging. Verdien av fungerende familier,
trygge oppvekstmiljø, gode lokalsamfunn, ansvarsfølelse, «nabokjerringer»,
gode verdier og felleskap kan ikke undervurderes i denne sammenheng. Komiteen vil
peke på betydningen av tverrsektorielt arbeid som møter de sammensatte
utfordringene disse familiene står i, enten det handler om behov
for psykisk og fysisk helsearbeid, rusrelatert arbeid, familievern eller
helsestasjoner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at regjeringen i
proposisjonen i kapittel 3.1 «Barnevernets hovedoppgaver» uttaler
at å styrke foreldreferdighetene og relasjonen mellom barn og foreldre
er et av de sentrale områdene barnevernet arbeider med. Disse medlemmer vil
understreke betydningen av dette, men etterlyser tydeligere spor
av dette både i regjeringens barnevernpolitikk og i regjeringens
øvrige barne- og familiepolitikk.
Disse medlemmer viser til at
familievernkontorenes mekling, kliniske virksomhet og utadrettede
arbeid bidrar til å forebygge behovet for tiltak i sektorene barnevern,
rus, PP-tjeneste og psykiatri. Disse medlemmer vil
peke på at et tett samarbeid mellom barnevern og familievern vil
være forebyggende med tanke på behovet for barnevernstjenester.
Det vil også kunne øke kvaliteten på tjenestetilbudet innenfor begge fagområder.
Økt satsing på familievernet vil være effektiv avlastning for det
kommunale barnevernet Disse medlemmer er overrasket over
at regjeringen ikke synes å se sammenhengen mellom satsing på familievern
og forebyggende barnevern. Dette blir særlig bemerkelsesverdig siden
regjeringen i proposisjonen selv peker på familiekonflikter som
ett av de sentrale kjennetegnene ved familiene som trenger hjelp
fra barnevernet. Disse medlemmer viser til at Raundalen-utvalget
(NOU 2012:5) foreslår at familievernet skal bli en viktigere samarbeidspart
for barnevernet. Disse medlemmer viser til at regjeringen
i proposisjonen varsler at regjeringen vil stimulere til bedre samarbeid
mellom familievernet og barnevernet. Disse medlemmer oppfatter omtalen
av dette som svært lite utfyllende og etterlyser en mer konkret
omtale av hva som ligger i dette.
Komiteen mener et
godt samarbeid mellom barnevernstjenesten og de virksomhetene som møter
barn og unge i det daglige er en forutsetning for tidlig innsats. Komiteen viser
til at det foreslås tiltak som skal styrke helsestasjonenes, barnehagenes
og skolens kunnskap om barnevernet, om hvordan man kan oppdage barna
som trenger hjelp og når det er nødvendig å melde bekymring.
Komiteen vil videre understreke
at skole og utdanning har avgjørende betydning for hvordan barn
i barnevernet klarer seg senere i livet.
Komiteen er derfor tilfreds med
at regjeringen legger opp til et tverrdepartementalt samarbeid mellom
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet og Kunnskapsdepartementet
hvor de skal iverksette tiltak som skal styrke barnevernets og skolens
kunnskap om hverandre, og bidra til at utsatte barn og ungdom får
tettere og mer helhetlig oppfølging, slik at flere mestrer skolen
og fullfører videregående skole.
Komiteen mener det er viktig
med en klargjøring av hvilke ansvar og oppgaver ulike faggrupper
og tjenester har. Komiteen merker seg at regjeringen
vil særlig styrke samarbeidet om barn som har psykiske vansker og
barn som opplever fattigdomsproblemer. Komiteen vil vise
til at regjeringen vil utarbeide klare retningslinjer for samarbeid
mellom barnevernet og arbeids- og velferdsforvaltningen, og at det etableres
forpliktende samarbeid og retningslinjer for samarbeid mellom barnevern
og psykisk helsevern for barn og unge, og støtter dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at Riksrevisjonen
i sin gjennomgang av det kommunale barnevernet og kommunale virkemidler
i barnevernet (Dokument 3:15 2011–2012) avdekker at departementet
ikke har sikret seg nødvendig styringsinformasjon, og videre at
en manglende satsing på forskning medfører at det ikke eksisterer
tilstrekkelig kunnskap om hvordan hjelpetiltak virker.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil i denne sammenheng understreke viktigheten
av at ulike fagmiljøer med ulike tilnærminger til barnevernsfeltet
får utvikle seg. Disse medlemmer vil også understreke
at effekten av nye behandlingsalternativer, metoder og tjenester
bør dokumenteres av eksterne og uavhengige forskningsmiljøer før implementering.
Evaluering av igangsatte nye metodiske konsepter og metoder må også
evalueres av uavhengige forskere uten tilknytning verken til metoden
eller til implementering. Det politiske arbeidet med barnevern er
avhengig av at det foreligger god forskning og dokumenterbart materiale
til grunn for de beslutninger som tas. Disse medlemmer mener
det kan være uheldig at enkelte retninger får dominere en bestemt
sektor.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til Høyres alternative budsjett for 2013 hvor det ble satt av 20
mill. kroner ut over regjeringens forslag til forskning og utvikling
i barnevernet.
Komiteen mener det
er viktig å fortsette arbeidet med å styrke kvaliteten i barnevernet. Komiteen er
kjent med rapporter fra Statens Helsetilsyn og Riksrevisjonen som
viser eksempler på manglende kvalitet i alle deler av barnevernets
arbeid. Komiteen merker seg at for mange meldinger
blir henlagt og at mange undersøkelser ikke er grundige nok. Når
barnevernet undersøker en sak, har de i mange tilfeller ikke snakket
med barnet. Komiteen merker seg videre at rapportene
viser at barnevernet ikke evaluerer den hjelpen de gir. Funnene
indikerer at det er en risiko for at barnevernlovens formål og kravene
til kvalitet ikke blir fulgt godt nok opp.
Komiteen deler regjeringens mål
om at alle deler av barnevernet skal sikre høy kvalitet i tiltak
og tjenester til det beste for barn og familier. Komiteen vil
vise til at høy kvalitet betyr at hjelpen skal bidra til positive
endringer i barnets liv, at barn og familier medvirker i alle prosesser og
et målrettet arbeid med tiltak som gir positive endringer. Komiteen understreker
at det betyr at barnevernet må ta i bruk den best tilgjengelige kunnskapen
om metoder og tilnærmingsmåter. Komiteen viser videre
til at høy kvalitet forutsetter et samarbeid med andre tjenester
som skole, barnehage, arbeids- og velferdsforvaltningen, helsestasjon
og psykisk helsevern for å sikre helhetlig hjelp.
Komiteen viser til at regjeringen
vil at hele barnevernet skal ta i bruk seks nasjonale kvalitetsmål
for å styrke kvaliteten i barnevernets arbeid:
Barn og familier
skal få hjelp som virker
Barn og familier skal møte trygge og sikre
tjenester
Barn og familier skal bli involvert og
ha innflytelse
Barn og familier skal møte tjenester som
er samordnet og preget av kontinuitet
Barnevernets ressurser skal utnyttes godt
Barnevernet skal sørge for likeverdige
tjenester
Komiteen er kjent med at NOU
2009:8 og andre undersøkelser viser behov for å styrke kompetansen
i dagens barnevern, og at framtidens barnevern vil stille nye krav
til kunnskap. Komiteen mener det derfor er viktig
at regjeringen vil legge til rette for at barnevernet, utdanningene
og forskningen skal samarbeide om å styrke kompetansen i barnevernet,
tette kunnskapshull og videreutvikle en kunnskapsbasert praksis
som møter barnas behov. Komiteen ser det som viktig
at det stilles krav til barnevernutdanningene om at kjernekompetanse slik
som det å snakke med barn, kunnskap om barn utsatt for omsorgssvikt,
utredningsarbeid og fosterhjemsarbeid inngår i utdanningene. Komiteen støtter
forventningene i Prop. 106 L (2012–2013) til utdanningssektoren.
Videre mener komiteen det er viktig at alle ledd
i barnevernet styrkes og vil vise til at regjeringen her vil legge
til rette for godt samarbeid mellom barnevernets praksis, utdanningen
og forskningen. Komiteen mener det vil gi bedre utdanninger, mer
relevant forskning og ansatte som er mer oppdaterte.
Komiteen mener det er viktig
å se regjeringens satsing på barnevernsløftet i sammenheng med regjeringens
arbeid mot vold i nære relasjoner. Komiteen mener
det derfor er avgjørende viktig at man styrker kompetansen om vold
og overgrep i barnevernet, og er glad for at regjeringen vil gi
tilbud om opplæring for ansatte i barnevernet på dette området.
Komiteen vil ellers vise til
at regjeringen foreslår blant annet at det skal bli bedre oppfølging
av nyutdannede i barnevernstjenesten gjennom et veiledet første
år, at det noen ganger vil være nødvendig å ha utdanning på masternivå for
å løse oppgavene best mulig og at man derfor skal styrke lederkompetansen
i barnevernet gjennom å etablere et utdanningstilbud i barnevernsledelse
på masternivå, og støtter dette.
Komiteen mener det er viktig
for å gjennomføre kunnskapsbasert praksis at kommunene og barnevernstjenestene
blir gitt mulighet til å skaffe seg ny kunnskap. Komiteen vil
derfor vise til at det foreslås å utvide Barne-, ungdoms- og familiedirektoratets
rolle som et nasjonalt fagorgan for også det kommunale barnevernet, og
støtter dette. Komiteen mener at kvalitetsutvikling
må skje med bakgrunn i kommunens behov og gjennom faglig støtte
og veiledning. Komiteen har merket seg at oppgavene
til fagdirektoratet vil være et tilbud til kommunene, og at det
slik vil være opp til kommunene selv og den enkelte tjeneste å vurdere
sitt behov for veiledning eller støtte. Faglige anbefalinger vil være
viktige for utviklingen av god barnevernfaglig praksis. Komiteen viser
videre til at faglige anbefalinger vil bli et viktig redskap for tilsynsmyndighetenes
vurderingsgrunnlag.
Komiteen vil videre vise til
at kravene til nødvendig kompetanse og tiltak kan være vanskelig å
tilfredsstille i små kommuner. Komiteen mener det
er viktig at regjeringen vil legge til rette for at flere kommuner
etablerer robuste barnevernstjenester og for samarbeid på tvers. Komiteen mener
erfaring også viser at interkommunalt samarbeid gir større fagfellesskap,
mer habile tjenester og bedre tilgang på nødvendig kompetanse og
tiltak. Komiteen er enig med regjeringen i at det
legges til rette for at fylkesmannen i større grad kan sørge for
tettere oppfølging av kommuner som det er grunn til å være bekymret
for.
Komiteen mener det er flere overordnede
rammeverk som må være på plass for å gjøre barnevernet enda bedre.
Å trekke inn familievernkontorene i enda større grad vil være viktig
for å forebygge kostnadskrevende saker i barnevernet senere, og
mange saker kan høyst trolig løses med et lavt konfliktnivå dersom
familier på et tidlig tidspunkt mottar veiledning fra det offentlige
når det kommer til familie- og foreldrerollen. Det må imidlertid
ikke forstås slik at komiteen mener familievernkontorene er
de eneste enhetene det er viktig å etablere samarbeid med.
Komiteen vil presisere at forebygging
må omfatte både barnehager, skoler, nærpoliti med mer, og det vil
være svært nyttig om kommuner i større grad kan se til Oslos SaLTo-prosjekt, samt
det danske SSP/SSP+, i arbeidet med å få til best mulig tverrfaglig
koordinering for å følge opp barn og unge på lokalt plan. SSP-samarbeidet
er en ordning som eksisterer i de aller fleste danske kommuner,
og organiserer den lokale forebyggende innsatsen overfor barn og unge
innen faste rammer. Komiteen er kjente med at SSP-samarbeidet
bygger opp lokale nettverk som skal forebygge barn og unges kriminelle
virksomhet. SSP-nettverkene har stor lokalkunnskap, og kan derfor
fange opp faresignaler og utviklingstendenser i kriminalitet, samt barn
og unges levevilkår tidlig nok til at en innsats kan settes inn.
Komiteen viser til at man i Danmark
også har noe som heter SSP+. Dette er en SSP-ordning for personer
i alderen 18–25, som er toneangivende i sitt lokalmiljø og involvert
i alvorlig kriminalitet. For disse personene er innsatsen rettet inn
mot utdannelse, jobb, økonomi og bolig, med mål om å avbryte den
kriminelle løpebanen. Disse SSP-gruppene består av både faste medlemmer
(f. eks. representanter fra barne- og familieteam, saksbehandler
fra 18-enheten og politiet) og ad hoc-medlemmer fra sak til sak (f.eks.
kriminalomsorgen, hjemløseenheten e.l.), og avholder møter 1–2 ganger
pr. måned eller etter behov. Komiteen synes den modellen
som er bygd opp i Danmark virker meget interessant.
Komiteen er også bekymret over
at det i dag er svært vanskelig for folk å definere hva barnevernet
gjør. Noen av foreldrene som mister omsorgen for barna sine vil
mene at barnevernet ødelegger livene deres, mens barnevernet vil konkludere
med at de iverksetter tiltak til barnas beste. Begge deler kan forstås
ut fra de respektive ståsteder, men komiteen mener
det bl.a. derfor bør stilles tydeligere krav til spesifikk behandling
i barnevernet. Dette må også skje parallelt med at man sikrer en
god bemanning, gode interne tilsynsrutiner og god dialog mellom
de ulike instansene. For alle enheter må det også være en klar forutsetning
at kontrakter og avtaler kan sies opp når det foreligger alvorlige
eller gjentakende kvalitetsbrudd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at dette siste er
spesielt interessant sett opp mot private aktører i barnevernet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
er enige i behovet for samarbeid mellom barnevernet og andre tjenester,
og viser til at det i proposisjonen foreslås mange tiltak for å
bedre dette samarbeidet. Både samarbeid med familievernet og kriminalomsorgen
er fremhevet i proposisjonen. Flertallet er også
enige i at arbeid i barnevernet innebærer noen vanskelige dilemmaer
og viser til at hovedpunktene i proposisjonen dreier seg om styrket rettssikkerhet
for barna og familiene og styrket kvalitet og kompetanse i barnevernet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener private aktører er med
på å sikre et mangfold i behandlingstilbudet, samtidig som muligheten
til oppsigelse er et viktig kvalitets- og sikkerhetsredskap for
de offentlige myndighetene. På denne måten dekkes to viktige behov:
Brukernes behov for tilpasset oppfølgning gjennom et mangfold av
enheter og institusjoner, og behovet for sikkerhet knyttet til at
alle som driver med offentlige midler skal ha høy kvalitet og integritet
i alt som gjøres.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil påpeke det uheldige i at noen velger å ta avstand
fra private aktører utelukkende på bakgrunn av deres eierskap. Det sentrale
argumentet for bruk av private aktører må alltid være mangfold,
valgfrihet og kvalitet til barns beste, og disse medlemmer poengterer
at generell eller ideologisk motstand mot disse tjenestene på ingen
måte vil tjene barns beste eller hjelpe familier som mottar hjelp
fra barnevernet.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen gjennomføre de nødvendige
tiltak for at barnevernets samarbeid med familievernkontorene styrkes.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil vise til at både kommersielle og ideelle aktører benyttes i
barnevernet i dag. Flertallet vil vise til at det
fra årsrapporten fra Bufetat fremgår at det er 64 statlige institusjoner
i 2012 og at det 42 er private (kommersielle) og 21 ideelle institusjoner.
Ut fra tjenestens karakter vurderer flertallet at
det er tung myndighetsutøvelse som skjer i barneverninstitusjonene,
og at det derfor er viktig at myndighetene også har innsikt og kontroll
på eiersiden. Flertallet er glad for at regjeringen prioriterer
ideelle organisasjoner foran kommersielle aktører. Flertallet mener
at alle barnevernstiltakene er valgt ut i fra en faglig begrunnelse,
og ut i fra hvert enkelt barns behov.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil vise til regjeringens kvalitetsmål for barnevernet,
hvor det i det femte kvalitetsmålet er definert at man ved valg
av tiltak må ta hensyn til fire faktorer, barnets behov, alvoret
i situasjonen, forventet nytte og kostnadene forbundet med tiltaket. Disse
medlemmer er opptatt av at alle faktorer i kvalitetsmålet
vektlegges, og vil i denne sammenheng fremheve betydningen av at
barneverntjenesten organiseres slik at det oppnås best mulig kvalitet
i tiltaket for hvert enkelt barn, til en lavest mulig pris. Det
er da vesentlig at både kvalitet og pris alltid vektlegges ved valg
av tiltak, og at det beste og mest kostnadseffektive tiltaket velges
uavhengig av hvem som leverer tiltaket. Disse medlemmer mener
de siste årenes budsjettutvikling hvor regjeringen øker bevilgningene
til drift av statlige barneverntiltak i revidert nasjonalbudsjett,
etter først å ha varslet omstilling i statsbudsjettet, viser at
regjeringen ikke har klart å gjennomføre en nødvendig effektivisering
av driften av Bufetat. Disse medlemmer mener dette
tydeliggjør behovet for å stille samme krav til kvalitet og kostnadseffektivitet
for alle leverandørene av barnevernstiltak, og at større åpenhet
og mer konkurranse, hvor kommunene fritt kan velge barneverntiltak,
vil bidra til en bedre ressursutnyttelse og gi bedre hjelp til flere
barn.
Disse medlemmer mener det er
viktig at folkevalgte i den enkelte kommune har god styring med
innsats og tjenester til barn og familier som trenger hjelp fra
barnevernet. På bakgrunn av den store inngripen barnevernets virksomhet medfører
i livet til barn, unge og familier som er involvert, mener disse
medlemmer at det vil være positivt om kommunene regelmessig
utarbeider en lokal kvalitetsmelding for barnevernet, som behandles
i kommunestyret. Disse medlemmer vil understreke
betydningen av at personvernet ivaretas, en slik melding skal ikke inneholde
noen form for informasjon som kan identifisere enkeltpersoner, men
skal samle generell og aggregert informasjon om kommunens barnevernsarbeid.
En slik kvalitetsmelding kan bidra til at kommunen retter større
oppmerksomhet mot kvalitetsarbeidet i det kommunale barnevernsarbeidet,
hvilke rutiner som er innført for å sikre at brukernes rettssikkerhet
blir ivaretatt, herunder at barns behov for å bli sett og hørt i
møte med det kommunale barnevernet blir ivaretatt.
Komiteen viser til
kvalitetsmål nr. 3: Barn og familier skal bli involvert og ha innflytelse. Komiteen vil
understreke at barn og familier må bli sett og tatt på alvor i all
sin kontakt med barnevernet.
Komiteen viser til at biologiske
foreldre skal ivaretas i de ulike fasene av en barnevernssak og ikke
minst etter en omsorgsovertakelse. Komiteen vil understreke
betydningen av at dette tas på alvor.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at Raundalen-utvalget
anbefaler at familieverntjenestene får ansvar for oppfølging og støtte
til foreldre når barneverntjenesten har plassert barnet. Departementet
mener at foreldre til omsorgsplasserte barn må gis mulighet til støtte
og oppfølging og har bedt Bufdir om å utarbeide ulike modeller for
foreldreoppfølging. Departementet vil så vurdere resultatet. Disse medlemmer støtter
dette, men forutsetter likevel at forbedringer på dette feltet ikke
må avvente nye utredninger i Bufdir.
Komiteen vil understreke
at offentlige tjenester har meldeplikt til barnevernet ved mistanke om
alvorlig omsorgssvikt. Komiteen mener arbeidet med
å tydeliggjøre meldeplikten er svært viktig.
Komiteen mener som flere av tilbakemeldingene
fra barn med erfaring fra barnevernet og regjeringen at barnevernet
kommer for sent inn i mange saker. Komiteen mener
det er viktig at utsatte barn må oppdages tidligere. Komiteen merket
seg høringsinnspillet fra Landsforening for Barnevernsbarn (LFB)
som skrev:
«Det er særdeles viktig at ethvert barn som har tiltak
i barnevernet blir hjulpet tidlig nok, altså at man kommer for sent
så tidlig som mulig(..)».
Komiteen mener økt tilgjengelighet
fra barnevernets side vil gjøre det lettere å komme i kontakt med
barn som trenger hjelp. Komiteen vil vise til at
regjeringen øremerket 32,5 mill. kroner til kompetanse- og samhandlingstiltak
i 2013 og til sammen 108,5 mill. kroner siden 2011. Komiteen vil
videre vise til at disse midlene blant annet skal brukes til å styrke
barnevernstjenenestens samarbeid med andre tjenester og bidra til
at barnevernet er mer til stede på arenaer der barn, ungdom og familier
er. Komiteen mener dette er svært viktig.
Komiteen er tilfreds med at regjeringen
legger opp til et tverrdepartementalt samarbeid mellom Barne-, likestillings-
og inkluderingsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet og Kunnskapsdepartementet
hvor man skal sørge for at det utarbeides et felles kunnskapsgrunnlag om
forebyggende innsatser for å oppdage og hjelpe utsatte barn i alderen
0–6 år, med vekt på kunnskap om hvordan man kan styrke tilknytning
og samspill mellom barn og foreldre. Komiteen mener
også det er viktig at regjeringen vil bidra til at tjenester som
møter de yngste barna tar denne kunnskapen i bruk.
Komiteen mener det er viktig
at samarbeidet mellom barnevern og skole skal styrkes. Komiteen vil
vise til at man gjennom ny kommunikasjonsstrategi for barnevernet
og utvikling av veiledningsmateriell, vil styrke skolens kunnskap
om barnevernet og når det er nødvendig å melde bekymring. Dette
mener komiteen er svært viktig.
Komiteen vil vise til veilederen
om å styrke samarbeidet mellom barnehage og barnevern som regjeringen
gav ut i 2009. Komiteen anerkjenner veilederen som
et godt og viktig tiltak, og understreker betydningen av at dette
viktige arbeidet blir fulgt opp tett. Komiteen finner
det meget positivt at en del kommuner har tatt tak i dette viktige
området, og viser til den etablerte Oslostandarden om forpliktende
samarbeidsavtaler både mellom barnevern og skole og mellom barnevern
og barnehage som et godt eksempel. Komiteen vil videre
vise til håndbøkene i tverrfaglig samarbeid for barn og unge, som
Harstad kommune og Bydel Grünerløkka i Oslo kommune har utarbeidet,
som gode eksempler på tverrfaglig samarbeid.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen bidra til at det etableres
et tettere samarbeid mellom barnevern, barnehage, skole, politi
og arbeids- og velferdsetaten (Nav), for å unngå at barn og unge
blir kasteballer mellom offentlige etater.»
Komiteen vil vise
til at barnehageloven § 22 pålegger alle ansatte i barnehagen opplysningsplikt
uten hinder av taushetsplikt overfor barnevernet når det er grunn
til å tro at et barn blir mishandlet, eller det ligger andre former
for alvorlig omsorgssvikt. Komiteen vil videre påpeke
at rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver sier at det bør
etableres et generelt og systematisk arbeid mellom barnehage og
barnevern, og for hvordan barnehage og barnevern skal samarbeide. Komiteen vil
understreke at det avgjørende for vurderingen er barnehagens bekymring
for barnet, og at det innebærer at de ansattes kompetanse om denne
tematikken er svært viktig.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at det er avdekket at barnehagene står
for en svært liten del av bekymringsmeldingene til barnevernet,
og vil i denne sammenheng påpeke behovet for at kompetansen om å
fange opp utsatte barn, styrkes i førskolelærerutdanningen. Disse
medlemmer har merket seg at NOKUT i sin evaluering av førskolelærerutdanningen
i 2010 påviste store mangler og ulikheter i kvaliteten på tilbudet. Disse
medlemmer har merket seg at behovet for økt kompetanse for
å fange opp utsatte barn i barnehagen ved utarbeidelsen av forskrift
til ny rammeplan for førskolelærerutdanning, som ble fremlagt i
juni 2012 og skal tre i kraft fra studieåret 2013/2014, ikke i vesentlig
grad er fremhevet i forhold til tidligere rammeplan. Det er videre
opp til det enkelte lærested å utarbeide lokale læreplaner ut fra
rammeplanen, og det er videre opp til den enkelte foreleser å vurdere hvordan
dette temaet skal dekkes i studieforløpet. Disse medlemmer finner
at behovet for kompetanse i å avdekke utsatte barn i barnehagen
ikke er vektlagt tilstrekkelig i regjeringens revidering av rammeplanen,
og vil påpeke behovet for at temaet vies tilstrekkelig oppmerksomhet
i førskolelærerutdanningen. Disse medlemmer viser
i denne sammenheng også til rapporten «Barnevernet i små kommuner
– status og utfordringer» fra oktober 2012, hvor kommunene ble bedt
om ta stilling til hvilke instanser de synes det er viktigst å styrke
samarbeidet med for å få en bedre barnevernstjeneste. Syv av ti
kommuner i undersøkelsen (95 av 133 kommuner) oppgav styrket samarbeid
med barnehagen som det viktigste for å oppnå en bedre barnevernstjeneste.
Disse medlemmer vil samtidig
understreke at det er avgjørende for barns rettssikkerhet at alle kommuner
har akuttberedskap for barnevern, og fremmer på denne bakgrunn følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen sørge for at alle
kommuner er tilknyttet en barnevernsvakt.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
er enige i at akuttberedskap er viktig og viser i den forbindelse
til at Alarmtelefonen for barn og unge er tilgjengelig for alle,
også kommuner som selv ikke har akuttberedskap.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at det i desember 2012 ble avdekket at
svært mange norske barn har telefontjenesten til Nasjonal alarmtelefonen for
barn og unge i Kristiansand 116 111 som det eneste hjelpetilbudet
utenom ordinær kontortid hos den lokale barnevernstjenesten. Disse medlemmer viser
til at nettstedet barnevernvakten.no dokumenterte at det per 4. mars
2013 fremdeles manglet akuttberedskap i 272 norske kommuner. Disse
medlemmer understreker at Nasjonal alarmtelefon for barn
og unge i Kristiansand er et godt og viktig minimumstilbud for akuttberedskap,
som imidlertid ikke kan erstatte behovet for operativ akuttberedskap
ute i kommunene. Disse medlemmer viser videre til
at det per 31. mai 2013 ifølge nettstedet til Nasjonal alarmtelefon
kun er 123 av 428 ordførere som har signert ordføreravtalen, hvor
ordføreren påtar seg å være ambassadør for alarmtelefonen for barn
og unge. Gjennom avtalen skal ordføreren bidra til å gjøre 116 111
kjent for barn og unge i egen kommune. Dette kan gjøres ved å omtale
alarmtelefonen i de sammenhenger ordføreren finner det naturlig.
Alarmtelefonen for barn og unge forplikter seg på sin side til å
oversende kvartalsrapporter og stille informasjonsmateriell til
rådighet for ordføreren. Disse medlemmer finner på
denne bakgrunn det viktig å understreke at det er behov for god
lokal informasjon om den nasjonale alarmtelefonen for barn og unge
i hele landet, uten at dette kan erstatte behovet for akuttberedskap
i alle kommuner.
Komiteen vil vise
til at hjelpetiltak er det hyppigst brukte tiltaket i barnevernet.
Når barnet på grunn av forholdene i hjemmet eller av andre grunner
har særlig behov for det, skal barnevernstjenesten sørge for å sette
i verk hjelpetiltak for barnet og familien. Komiteen vil
videre vise til at også unge som er fylt 18 år skal få nødvendig hjelp
og støtte i overgangsfasen til en selvstendig voksentilværelse. Komiteen merker
seg at dette for eksempel kan gjelde videreføring av hjelpetiltak
eller nye hjelpetiltak, inntil ungdommen har fylt 23 år. Komiteen er
kjent med at vi i dag ikke har nok kunnskap om og i hvilken grad hjelpetiltakene
virker. Barnevernstjenesten møter barn og familier med svært ulike
problemer. Komiteen merker seg derfor at det ikke alltid
er like lett å sette inn tiltak som bidrar til de nødvendige endringene
i barnets liv. Komiteen mener som regjeringen at
for å få et best mulig grunnlag for å sette inn riktige tiltak,
må barnevernet utrede barnet og barnets situasjon godt nok og at
det er behov for å evaluere tiltakene regelmessig.
Komiteen er enig i og mener det
er viktig at dersom de ønskede resultatene uteblir, må barnevernet
vurdere om andre tiltak skal prøves. Systematisering av erfaringer
og forskning gir grunnlag for å utvikle god praksis.
Komiteen deler regjeringens mål
om å styrke hjelpetiltakene ved å systematisere, forske og evaluere
kvaliteten i hjelpetiltakene. Komiteen viser igjen
til at hjelpetiltakene skal bidra til positive endringer for barnet. Komiteen er
enig i at man må vurdere hvordan tilbudet til utsatte sped- og småbarnsfamilier
kan utvikles videre, gjennom blant annet å styrke kompetansen i
barnevernet. Videre mener komiteen det er viktig
at regjeringen vil sørge for at alle landets kommuner får tilgang
på gode evalueringsverktøy. Komiteen mener som regjeringen
at barn skal medvirke ved valg og evaluering av hjelpetiltak.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at Integrerings-
og mangfoldsdirektoratet (IMDi) i sin høringsuttalelse til de fremlagte lovendringene
mener at minoritetsperspektivet er fraværende, og videre etterlyser
omtale av behov for mer kompetanse i et flerkulturelt barnevern. Disse
medlemmer vil i denne sammenheng vise til NIBR-rapport 2007:10 Flerkulturelt
barnevern, som påpeker at hvordan de direkte møtene mellom barnevern
og klientene forløper, er avgjørende for virkningen av intervensjonene. Disse
medlemmer viser til at den største utfordringen i det flerkulturelle
barnevernet ligger i å sørge for at eksisterende metoder, programmer
og tiltak gjøres tilgjengelige og akseptable for etniske minoritetsgrupper. Disse
medlemmer støtter anbefalingen om at barnevernsarbeiderne
sikres ytterligere praktisk rettet opplæring i å håndtere de direkte
møtene med ikke-vestlige innvandrere, herunder opplæring i å kulturtilpasse
metoder og tiltak. Disse medlemmer vil samtidig understreke
at den samme rapporten konkluderer med at det ikke foreligger forskningsmessig
belegg hverken for å anbefale eller fraråde bruken av spesielle
programmer eller metoder rettet mot ikke-vestlige innvandrere, og
at utgangspunktet i arbeidet med ikke-vestlige innvandrere derfor
bør være å benytte de samme tiltakene og metodene som overfor andre
og med de samme kravene til at intervensjonene skal være kunnskapsbaserte.
Disse medlemmer vil i denne sammenheng vise
til at man i Oslo kommune har øremerket egne medarbeidere til å
følge opp rekrutteringsarbeidet i minoritetsbefolkningen, og at
flere bydeler i Oslo har startet et felles prosjekt for å fremme
arbeidet med større kultursensitivitet i barnevernet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil påpeke betydningen av at også mindre kommuner
får større kunnskap om betydningen av kultursensitivitet i barnevernet,
og fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen styrke informasjonsarbeidet
for at kompetanse om kultursensitivitet i barnevernet gjøres tilgjengelig
for, og benyttes av alle barnevernstjenester.»
Komiteens flertall fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet, vil vise til at regjeringen
har et skarpt fokus og arbeider aktivt for at alle ansatte i barnevernet skal
ha god flerkulturell kompetanse, slik at barn og familier med innvandrerbakgrunn
får god hjelp.
Komiteen mener det
er grunnleggende viktig for at barnevernet skal kunne gjøre en god
jobb for alle, at barnevernet har tilstrekkelig tillit i befolkningen
når de blir kontaktet når noen er bekymret for et barn.
Komiteen er derfor glad for at
man ser at tilliten til barnevernet har økt de siste årene. Barnevernet
et blitt mer åpent og flere melder fra når de er bekymret for et
barn. Komiteen registrerer likevel at det i enkelte
innvandrergrupper er lav tillit til barnevernet.
Komiteen er tilfreds med at regjeringen
er særlig opptatt av å øke tilliten til barnevernet i innvandrerbefolkningen. Komiteen vil
vise til at dette er et langsiktig arbeid og at Bufdir på oppdrag
fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet har utviklet
en ny kommunikasjonsstrategi for barnevernet, «Barnevernet – en
hjelper (2013–2016)». Komiteen merker seg at den
nye strategien har et særlig blikk på hvordan informasjon kan nå
ut til barn og unge med innvandrerbakgrunn og deres familier. Komiteen vil
videre vise til at regjeringen har iverksatt flere tiltak for at
ansatte i barnevernet skal få bedre kompetanse til å møte og hjelpe barn
og familier med innvandrerbakgrunn. Komiteen merker
seg også at det er viktig for regjeringen å gi foreldre med innvandrerbakgrunn
informasjon om barns rettigheter i Norge og barnevernets oppgaver. Komiteen mener dette
arbeidet må forsterkes ytterligere. Komiteen mener
det er viktig at alle parter i møte med barnevernet forstår detaljene
i det som blir sagt og skrevet, og vil vise til at barnevernet alltid skal
bruke kvalifiserte tolker i situasjoner der det kan oppstå språkproblemer.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener det er iverksatt
viktige tiltak for å styrke den flerkulturelle kompetansen i barnevernet
og vil vise til tiltak som:
Mentorordningen Nattergalen
Videreutdanningen «Barnevern i et minoritetsperspektiv»
Pilotprosjekt for rekruttering av studenter
med minoritetsbakgrunn ved HIO
Systematisk arbeid rettet for rekruttering
av fosterforeldre med innvandrerbakgrunn i regi av Bufdir
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at departementet
har gitt Bufdir i oppdrag å vurdere hvordan et samlet tilbud til
utsatte familier med sped- og småbarn i alderen 0–3 år bør se ut,
og at departementet har nedsatt en arbeidsgruppe på dette. Arbeidsgruppens
rapport understreker at alvorlige vansker hos sped- og småbarn krever
et kunnskapsbasert tjenestetilbud hvor parallell og spesialisert
innsats er nødvendig. Rapporten peker på at ansatte i barneverntjenesten,
helsestasjonene og barnehagene ikke i tilstrekkelig grad oppdager
utviklingsforstyrrelser og skjevutvikling hos sped- og småbarn.
De mener spisskompetansen på utrednings- og endringsarbeid for denne
målgruppen er gjennomgående lav i kommunene.
Disse medlemmer viser til at
som en del av sitt arbeid har arbeidsgruppen kartlagt sentrene for
foreldre og barn. Kartleggingen viser at det er gjennomgående høy
kvalitet og beleggsprosent i tilbudene. Det er imidlertid regionale
forskjeller i organiseringen av tilbudet og i metoder for utredning
og endringsarbeid. Disse medlemmer viser til at departementet
vil vurdere hvordan tilbudet til utsatte sped- og småbarnsfamilier kan
utvikles videre, gjennom blant annet å styrke kompetansen i barnevernet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti mener sentrene for foreldre og barn
bør være viktigere medspillere i dette og ber regjeringen vurdere
å lovfeste tilbudet om slike sentre.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen vurdere å lovfeste tilbud
om sentre for foreldre og barn.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at forskning har
vist at familieråd er et godt virkemiddel for å involvere familien
i beslutningsprosessen i barnevernsaker. Disse medlemmer viser
til at Bufdir har et ansvar for å implementere familieråd både i
statlig og kommunalt barnevern, og disse medlemmer vil understreke
behovet for utstrakt bruk av familieråd. Disse medlemmer er
tilfreds med at regjeringen i proposisjonen varsler at familieråd skal
brukes aktivt blant annet for å rekruttere flere fosterforeldre
fra barnets familie og nære nettverk.
Disse medlemmer viser imidlertid
til at dette er blitt positivt omtalt i barnevernet i mange år uten
at det har fått tilstrekkelig gjennomslag og at det synes å være
behov for tettere oppfølging fra departementets side for å sikre
at dette skjer i praksis.
Komiteen vil vise
til at alle barn har behov for omsorg, stabilitet og trygghet, men
ikke alle barn får dette hjemme. Komiteen viser videre
til at i de tilfellene hvor barnevernet må overta omsorgen for et
barn, kan fosterhjem ofte være det beste stedet for barnet å bo
for en kortere eller lengre periode. Komiteen er
kjent med at fosterhjemmene i dag er det mest brukte omsorgstiltaket
i barnevernet.
Komiteen deler regjeringens mål
om å ha nok fosterhjem med en kvalitet som gir den grunnleggende
trygghet, stabilitet, omsorg og utvikling som barnet har behov for. Komiteen vil vise
til at fosterhjemmet skal legge til rette for barnets medvirkning
og ivareta barnets rett til å bli hørt.
Komiteen er enig med regjeringen
i at det trengs et mer profesjonalisert tilsyn med barn i fosterhjem
og at dagens tilsyn ikke fungerer godt nok. Komiteen mener
et bedre tilsyn er nødvendig for å ivareta barnas rettssikkerhet. Komiteen viser
ellers til proposisjonsdelen hvor regjeringen foreslår lovendringer
som vil gi et mer profesjonalisert tilsyn med barn i fosterhjem.
Komiteen er svært opptatt av
å styrke arbeidet med å rekruttere fosterhjem. Komiteen merker seg
at ventetiden for å få fosterhjem har økt. Komiteen er
også kjent med at dette har sammenheng med at en større andel barn
plasseres i fosterhjem enn tidligere.
Komiteen mener det er viktig
at regjeringen vil stimulere til rekruttering av flere fosterhjem
i barnets familie og nære nettverk. Komiteen er kjent
med at familieråd har vist seg å være godt egnet når et barn skal
plasseres utenfor hjemmet. Komiteen merker seg også
at familierådsmetoden også kan være egnet for å rekruttere flere fosterhjem
i minoritetsmiljøer.
Komiteen mener det er uheldig
at en del barn i fosterhjem må flytte en eller flere ganger. Komiteen mener
utilsiktede flyttinger, det vil si flyttinger som skjer tidligere
enn planlagt og på grunn av vansker som har oppstått, er spesielt uheldig. Komiteen vil
understreke at fosterbarna ofte allerede har opplevd mangel på stabilitet og
kontinuitet også mens de bodde hos sine opprinnelige omsorgspersoner.
Komiteen vil vise til at Bufdir
arbeider for å få mer kunnskap om konsekvensene av ikke-planlagte
flyttinger og hva som kan gjøres for å redusere dem. Videre vil komiteen vise
til at Bufdir har utarbeidet rutiner for møter med fosterforeldre
og barneverntjenesten for å sikre informasjon etter avsluttede plasseringer. Komiteen vil
understreke at informasjonen fra møtene skal brukes aktivt og systematisk
i barnevernets arbeid for blant annet å redusere antallet flyttinger,
og for å vurdere om fosterforeldre er aktuelle for nye oppdrag.
Komiteen vil vise til at regjeringen
vil sikre god kvalitet i den generelle veiledningen til fosterforeldre,
med økt vekt på kunnskapsbasert gruppeveiledning og i samarbeid
med utdanningssektoren legge til rette for at fosterhjemsarbeidet
i større grad skal inngå som del av utdanningene som kvalifiserer
til arbeid i barnevernet. Komiteen støtter dette.
Videre vil komiteen vise til at regjeringen vil kartlegge fosterforeldrenes
økonomiske rammevilkår, samt evaluere bruken av de statlige fosterhjemmene
og de kommunale forsterkede fosterhjemmene. Komiteen mener
disse tiltakene er viktige, og støtter dette.
Komiteen mener fosterhjemstiltakene
må videreutvikles og at for å gi barn i fosterhjemmene best mulig
utviklingsmuligheter, må man arbeide på flere hold. Komiteen vil
vise til at det gjelder blant annet å sikre god utredning av barnet
før plassering, å rekruttere et tilstrekkelig antall kompetente
fosterforeldre og å gi disse en systematisk og langsiktig oppfølging
tilpasset det enkelte barn.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil her vise til evalueringen
av forvaltningsreformen, som er utført på oppdrag fra regjeringen.
Et av funnene i evalueringen er at det har funnet sted en omstridt
vridning av tiltaksbruk fra institusjon til økt bruk av fosterhjem
og hjemmebaserte tiltak. Disse medlemmer er kritiske
til den politiske prioriteringen som har vært foretatt, hvor det
ensidig har vært satset på fosterhjem, noe som har medført en nedbygging
av institusjonskapasiteten. Disse medlemmer vil påpeke
at denne beslutningen er faglig omstridt, og finner det uheldig
at nedbyggingen har funnet sted før en tilstrekkelig oppskalering
av fosterhjemstilbudet har funnet sted.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre fremhever det som viktig å huske på at alle barn
er forskjellige, med sine unike utfordringer. Dette er hensyn som
ikke ivaretas like godt ved en nedbygging av tilbudet, og disse
medlemmer synes det er en problematisk utfordring. Det viktigste
i møtet med barn innen barnevernet må være å skape stabilitet og
trygghet for barnet, slik at det kan motta riktig hjelp til riktig
tid.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at det siden begynnelsen av 2000-tallet har vært en faglig
begrunnet dreining med økt bruk av fosterhjem og tiltak i nærmiljø
og nettverk og mindre bruk av institusjon. Flertallet viser
til at mange barn likevel har behov for plass i institusjon, at
det er behov for differensierte institusjonsplasser som holder høy
faglig kvalitet og at det ser ut til at det i dag er oppnådd en
god balanse mellom bruk av de ulike tiltakstypene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener arbeidet med å slippe
til et større mangfold av aktører som kan bidra i rekrutteringen
av fosterhjem, burde vært prioritert. Disse medlemmer vil
vise til at den politiske styrte nedskaleringen av institusjonskapasitet
har ført til at flere fosterforeldre har måttet gi omsorg til barn og
unge som burde ha fått et forsterket tilbud. Disse medlemmer mener
det er vesentlig at fosterforeldre får et bedre tilbud om oppfølging og
veiledning, og at private og ideelle aktører her kan tilby et godt
tilpasset tilbud. Kombinert med en godkjenningsordning for å sikre
et forsvarlig og kvalitativt godt tilbud, vil dette bidra til å
gi flere barn og unge den omsorg og hjelpen de trenger.
Disse medlemmer viser i denne
sammenheng til Innst. 312 S (2010–2011) hvor Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti fremmet en rekke forslag for å bedre
fosterhjemsdekningen, herunder å be regjeringen utnytte kapasiteten
i private virksomheter for å skaffe fosterhjem til barn som venter
i fosterhjemskø.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti fremmer på denne bakgrunn
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen åpne for at flere
barnevernsaktører kan rekruttere fosterforeldre, og at støtteapparatet
rundt fosterfamiliene kan styrkes.»
Disse medlemmer vil i denne sammenheng også
vise til representantforslag om en handlingsplan for full fosterhjemsdekning
Dokument 8:81 (2012–2013), jf. Innst. 396 S (2012–2013).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre støtter hoveddelene av det fremlagte representantforslaget,
og vil påpeke betydningen av å intensivere rekrutteringsarbeidet
for fosterhjem. Disse medlemmer vil samtidig bemerke
betydningen av at alle aktører i barnevernet opererer under like
rammevilkår.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at 153 plasseringsklare
barn hadde ventet mer enn seks uker på fosterhjem per 31. desember
2012. Disse medlemmer viser videre til Prop. 106
L (2012–2013) Endringer i barnevernloven, hvor regjeringen skriver:
«Rapportene fra evalueringen av forvaltningsreformen
i barnevernet av 2004 viser at ventetiden for å få fosterhjem har
økt.»
Det vises videre til at det i proposisjonen
sies at departementet har som mål:
«å ha nok fosterhjem med en kvalitet som den grunnleggende
trygghet, stabilitet, omsorg og utvikling som barnet har behov for.»
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til barnehageutbyggingen hvor man ikke
bare satte mål om full dekning, men også ga klare tidsfrister for
når målet skulle nås. Dette var et ambisiøst mål som krevde milliardinvesteringer
og et aktivt samarbeid med kommuner over hele landet. Dette
medlem finner det bemerkelsesverdig at regjeringen ikke
synes å være villig til å forplikte seg i like stor grad til å skaffe
et relativt sett lite antall utsatte barn et hjem, som man var når
det gjaldt å gi alle barn en barnehageplass.
Dette medlem etterlyser en forpliktende
plan med tidsfrist for å sikre alle barnevernsbarn et hjem.
Dette medlem mener det er helt
uholdbart og uakseptabelt at barn over tid står i kø og venter på
å få plass i et fosterhjem. Dette medlem fremmer
derfor forslag om en handlingsplan for full fosterhjemsdekning innen
2015. En slik handlingsplan bør blant annet inneholde følgende elementer:
1. Tung satsing på rekrutteringskampanjer.
2. Sørge for å utnytte ideelle aktørers
bidrag til rekruttering og drift av fosterhjem.
3. Økt vekt på institusjonens betydning
for barn med særlige utfordringer.
4. Økt bruk av familieråd i barnevernet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til Innst. 396 S (2012–2013)
hvor følgende forslag er fremmet:
«Stortinget ber regjeringen legge fram en handlingsplan
for full fosterhjemsdekning innen 2015.»
Disse medlemmer vil bemerke at
selv om det har vært en positiv utvikling når det gjelder regjeringens
vilje til å bruke ideelle aktører til rekruttering og drift av fosterhjem,
så ser det fortsatt ut til å være behov for forbedringer på dette området.
Disse medlemmer viser til at
barn har et grunnleggende behov for stabilitet. Disse medlemmer viser
til at mange barn som er under omsorg av barnevernet ikke tilbys
stabilitet og tilknytning. En av de store utfordringene barnevernet
står overfor, er det store antallet flyttinger av barnevernsbarn.
Disse medlemmer finner det oppsiktsvekkende
at det heller ikke finnes statistikk som gir et riktig bilde av
antall flyttinger av barnevernsbarn. Disse medlemmer mener
det er behov for en stabilitetsreform i barnevernet og at følgende
elementer må være sentrale i en stabilitetsreform:
1. Bedre oppfølging
av fosterhjem, for å forebygge brudd.
2. Mer bruk av institusjoner for barna
med mest krevende behov.
3. Institusjoner og fosterhjem må knyttes
tettere sammen.
4. Økt bruk av familieråd og barnets slekt/storfamilie
som fosterhjem.
5. Kritisk vurdering av kriteriene for
flytting fra ett fosterhjem til et annet.
6. Vurdering av ankemulighetene for biologiske foreldre
etter omsorgovertakelse.
7. Tilbud om samlivskurs for fosterforeldre.
8. Økt fokus på barns medvirkning.
Disse medlemmer viser til Innst.
396 S (2012–2013) hvor følgende forslag fremmes:
«Stortinget ber regjeringen gjennomføre en stabilitetsreform
i barnevernet.»
«Stortinget ber regjeringen utvikle
presis registrering og fullverdig oversikt over omfanget av flyttinger
av barn som er under barnevernets omsorg.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at Norsk Fosterhjemsforening
(NFF) har etterlyst en evaluering av fosterhjemsomsorgen. NFF mener
det er behov for en helhetlig gjennomgang av hele fosterhjemstjenesten,
fra rekruttering til og med ettervern. Disse medlemmer er
enig i behovet for en helhetlig gjennomgang og fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen vurdere å igangsette en
offentlig utredning av fosterhjemsomsorgen.»
Disse medlemmer viser til at
Barnevernspanelet anbefaler at fosterhjemsbegrepet skal forbeholdes
fosterhjem med kommunale avtaler, mens statlige familiehjem bør
gis en annen betegnelse og fungere som institusjonssatellitter. Panelet
mener at statlige familiehjem – herunder beredskapshjem – med de
avlastningsordninger som det innebærer, ikke bør forstås som fosterhjem
i barnevernlovens forstand. Disse tiltakene må knyttes opp mot institusjonsbaser
slik det ble utviklet i offentlige institusjoner og som det i dag først
og fremst er de private stiftelsene som praktiserer. Disse
medlemmer støtter disse vurderingene og ber departementet
merke seg dette når statlige familiehjem og kommunalt forsterkede
fosterhjem nå skal evalueres.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at regjeringen er tydelig på at institusjonene er en sentral og
nødvendig del av plasseringsalternativene i barnevernet. Antallet
som bor på barneverninstitusjoner har holdt seg relativt stabilt
over flere år, samtidig som utviklingen går i retning av at barn
bor der i kortere tid. Flertallet viser også til
at fosterhjemmene utgjør en sentral og svært viktig plasseringsalternativ
innenfor barnevernet. Flertallet vil vise til at
80 pst. av alle barn som er plassert utenfor hjemmet de siste årene
er blitt plassert i fosterhjem, og de øvrige i institusjon. Flertallet vil
vise til at det arbeides på flere nivåer for å rekruttere flere
fosterhjem og viser for øvrig til omtalen av dette i proposisjonen.
Komiteen vil vise
til at mange barn har en vanskelig livssituasjon og kan trenge en
annen type oppfølging og systematisk endringsarbeid enn det et fosterhjem
kan gi. Komiteen vil vise til regjeringens mål om
at institusjonstilbudet skal bidra til å gi barn trygge rammer,
utviklingsmuligheter, økt livskvalitet og varige positive endringer
i livet deres. Komiteen vil understreke at dette
betyr at barna skal bli hørt og sett, bli tatt vare på, møtt med
omsorg, stabilitet og forutsigbarhet. Komiteen vil
vise til at tilbudet skal tilpasses hvert enkelt barn sitt behov.
Komiteen mener det utføres mye
godt arbeid på norske barneverninstitusjoner, og det er allerede
igangsatt et viktig arbeid for å videreutvikle tilbudet. Komiteen merker
seg likevel at det er enkelte forhold som må forbedres. Komiteen vil
vise til at barn skal i større grad enn i dag bli tilstrekkelig
utredet både før plassering, under og etter endt opphold. Komiteen mener det
er avgjørende at barnevernet samarbeider mer systematisk med tjenester
som skole og psykisk helsevern. Komiteen mener også
at for å ivareta barn på institusjon, er det også nødvendig å styrke
de ansattes kompetanse og tilrettelegge for barns medvirkning. Når
samfunnet har overtatt den daglige omsorgen for barn og plassert
dem utenfor hjemmet, har også det offentlige et spesielt ansvar
for den helhetlige hjelpen til disse barna og ungdommene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
er derfor opptatt av å ha god faglig styring med tiltakene og mener derfor
at institusjonsbarnevernet først og fremst skal være et offentlig
ansvar. Ved bruk av private tiltak skal ideelle aktører prioriteres
før kommersielle.
Komiteen viser ellers
til regjeringens forslag til tiltak og støtter disse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at Riksrevisjonen
hvert år siden opprettelsen av Bufetat i 2004 har hatt merknader
til gjennomføringen av primæroppgaver i det statlige barnevernet,
med bekymring for at kvaliteten på tjenester til barn, unge og familier
i sårbare situasjoner ikke er i samsvar med fastsatte mål og gjeldende
regelverk. Disse medlemmer viser videre til evalueringen regjeringen
har fått foretatt av forvaltningsreformen, hvor det anbefales et
slanket Bufetat med spesialiserte utføreroppgaver.
Komiteen vil vise
til at satsingen på det kommunale barnevernet har gitt aktivitetsvekst
i det statlige barnevernet, fordi flere barn med behov for fosterhjem
eller en institusjonsplass blir fanget opp. Komiteen vil
vise til at barn i stadig økende grad har sammensatte behov som krever
spesialiserte tilbud. Komiteen merker seg at Bufetat
arbeider for å utvikle et bedre og mer differensiert tilbud, slik
at de i større grad klarer å følge opp og gi det enkelte barn riktige tiltak.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener et godt barnevern er et barnevern med stort
mangfold av aktører, tiltak og tilbud med høy kvalitet og god ressursutnyttelse. Disse
medlemmer ser et behov for å sikre at den samlede kompetansen
i barnevernssektoren kommer barn og unge med ulike utfordringer
til gode. Alle barn som underlegges barnevernets omsorg har krav
på et godt tilpasset tilbud. Når staten overtar foreldreansvaret
for barn, påtar den seg et særlig stort ansvar for å sikre disse
en god og trygg barndom. Disse medlemmer er svært
bekymret for de mange tilfellene der barn sviktes av det offentlige. Disse
medlemmer vil bruke mer penger på det barnevernsarbeidet
som foregår i direkte møte med barna, fremfor barnevernsbyråkrati
i det statlige barnevernet, og vil styrke muligheten til å velge
det tiltaket som hjelper barn best, uavhengig av hvem som gir hjelpen. Disse medlemmer vil
i denne sammenheng vise til at private og ideelle barnevernstjenester
bidrar til det mangfoldet av tilbud som bidrar til skreddersøm i
valg av tiltak for det enkelte barn.
Disse medlemmermener
derfor det er vesentlig at det legges til rette for et mangfold
av barnevernstilbud gjennom å etablere stabile og gode rammevilkår
også for private tilbud, samt styrke kvalitetskontrollen ved barnevernsinstitusjonene. Disse
medlemmer viser i denne sammenheng til representantforslag
fra stortingsrepresentantene Linda C. Hofstad Helleland, Olemic
Thommessen, Sonja Irene Sjøli og Peter Skovholt Gitmark, Dokument
8:109 S (2009–2010), hvor Fremskrittspartiet og Høyre foreslo likebehandling
av offentlige og private tilbydere av barnevernstjenester og etablering
av en nettportal. Disse medlemmer viser videre til
at regjeringen nå formelt har pålagt Bufdir en positiv forskjellsbehandling
av ideelle aktører. Disse medlemmer mener bruk av
tiltak bør tilpasses det enkelte barn, slik at kvalitet og pris avgjør
valg av tiltak, uavhengig av tilbyder. Disse medlemmer mener
det bør innføres godkjenningsordninger med kvalitetskriterier for
alle institusjoner, uavhengig av tilbyder, og at det må sikres full
åpenhet om barneverntilbudets innhold, kvalitet og pris.
Disse medlemmer mener kommunene, uavhengig
av hvem som tilbyr et barnevernstiltak, må gis fri rett til å velge
det beste tiltaket etter en vurdering av kvalitet, pris og hva som
gir best hjelp til det enkelte barn.
Disse medlemmer mener det er
svært uheldig at man fremdeles har et system hvor det på den ene
side er tillatt for private aktører å tilby tjenester på barnevernsområdet,
mens det på den annen side finner sted en forskjellsbehandling av de
samme aktører fordi det er et politisk mål for den sittende regjering
å ikke benytte private aktører.
Disse medlemmer ser at mange
av de utfordringer og de konflikter som nå preger barnevernet hva
gjelder statens plassering av barn og unge i egnet tiltak, synliggjør
problemer knyttet til mangel på åpenhet, utilstrekkelige godkjenningsordninger,
manglende likebehandling og for lite vekt på kvalitet og mangfold
i anbudsprosessen. I stedet ser det ut til at lavest mulig pris
er det eneste kriterium som legges til grunn.
Disse medlemmer finner at dagens
system ikke ivaretar de overordnede mål for barnevernet. Disse
medlemmer mener det derfor heller ikke er riktig at Bufetat
skal administrere og kvalitetssikre informasjonen som skal ligge
inne i en slik portal. Disse medlemmer mener at en
slik portal etter hvert også vil kunne omfatte andre offentlige
tilbud på velferdsområdet. Den danske tjenesteportalen gir full
oversikt over Danmarks totale tilbud blant annet innen rusomsorg,
barnevern, plassering i omsorgsboliger og tiltak i forhold til funksjonshemmede.
Portalen er direkte underlagt sosialministeren i Danmark. Disse
medlemmer legger til grunn at vi har et barnevern i Norge
som består av offentlige og private aktører. Hovedmålet for sektoren
må være å sikre barn og unge tilpassede tilbud av høy kvalitet.
En tjenesteportal vil være et nyttig verktøy i denne sammenheng.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen innføre godkjenningsordninger
for institusjoner med kvalitetskriterier, samt sikre full åpenhet
om barneverntilbudets innhold, kvalitet og pris.»
«Stortinget ber regjeringen gi kommunene rett til
fritt å velge barnevernstiltak etter en vurdering av kvalitet, pris
og hva som gir best hjelp til det enkelte barn, uavhengig av hvem
som leverer tiltaket.»
«Stortinget ber regjeringen legge til rette
for et mangfold av barnevernstilbud ved å sikre stabile og gode
rammevilkår også for private tilbud, samt styrke kvalitetskontrollen
ved alle barnevernsinstitusjoner.»
«Stortinget ber regjeringen iverksette en utredning
om utforming og innføring av en Internett-basert tjenesteportal
med det formål å gi oversikt og et sammenligningsgrunnlag mellom tilbudene,
slik at det i større grad blir mulig å velge det beste tilbudet
til det enkelte barn/den enkelte ungdom som skal plasseres utenfor hjemmet,
øke kvaliteten på det samlede tilbudet samt bidra til full likebehandling
mellom offentlige og private aktører.»
«Stortinget ber regjeringen skille fagdirektoratsoppgavene
i det statlige barnevernsarbeidet fra det statlige ansvaret for
institusjonsbarnevernet.»
Disse medlemmer vil understreke
betydningen av stabilitet i omsorgsforholdet for barn og unge som
lever i barnevernsinstitusjoner. Disse medlemmer viser
i denne sammenheng til at det er vesentlig å legge til rette for
dette gjennom fleksible turnus- og arbeidstidsordninger. Disse medlemmer vil
fremheve det gode arbeidet hos private barnevernsinstitusjoner som
gjennom avtalebaserte ordninger for medleverturnus sørger for at
samme omsorgsperson bor sammen med barnet over lengre tidsperioder
enn gjennom tradisjonelle skiftordninger.
Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn fremme følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge større vekt
på barn og unges behov for stabile omsorgspersoner i utarbeidelsen
av turnusordninger for offentlige barnevernsansatte.»
Disse medlemmer vil også påpeke
at barn og unge med psykiske lidelser som trenger hjelp fra barnevernet
har særskilte behov, og følgelig trenger et særlig godt tilrettelagt
tilbud.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen bidra til at det etableres
et bedre og mer forpliktende samarbeid mellom barnevernet og barne-
og ungdomspsykiatrien.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil understreke betydningen
av at de ideelle aktørene innen barnevernet brukes og får gode rammevilkår.
Dette er aktører som er pionerer på feltet og som bør ha en plass
innen barnevernet også i årene som kommer. Disse medlemmer vil
peke på at en rekke ideelle institusjoner de siste årene har lagt
ned driften. Disse medlemmer mener dette er en svært
uheldig utvikling.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet
(BLD) i tildelingsbrevet til Bufdir for 2013 understreker at ideelle
aktører skal prioriteres innen barnevernet og at anbud skal erstattes
av langsiktige avtaler:
«Ved inngåelse av nye avtaler med ideelle leverandører
av barneverntjenester skal tidsavgrensede kontrakter (anbud) erstattes
av langsiktige avtaler med mulighet for oppsigelse. Det forutsettes
at det på vanlig måte er en prekvalifisering etterfulgt av konkurranse
med forhandlinger, som sikrer et best mulig faglig og økonomisk
tilbud fra tjenesteleverandør.
Tjenester som ytes
av private aktører skal tilfredsstille de samme krav til innhold,
kvalitet og kompetanse som de tjenester Bufetat utfører selv. Ved
nye kontraktsinngåelser med ideelle og kommersielle aktører skal
etaten legge vekt på at ansatte blir tilbudt lønns- og arbeidsforhold som
ikke er dårligere enn det som følger av gjeldende tariffavtale eller
det som ellers er normalt for vedkommende sted og yrke.»
Dette medlem mener dette er svært
viktige og positive grep som vil sikre bedre rammevilkår for de
ideelle aktørene. Det er nå avgjørende at dette følges opp og blir
fulgt opp i praksis.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at det over tid
har vært uttalt politikk å trappe ned bruken av institusjoner til
fordel for fosterhjem. Disse medlemmer mener at det er
behovet til barnet som må avgjøre hvilke tiltak barnet får. For
mange barn er det et tilbud om fosterhjem som er det beste, for
andre barn er det institusjonstilbud som er behovet. Barnevernspanelets
rapport, men også andre tilbakemeldinger fra alle deler av barnevernet, signaliserer
tydelig at nedbyggingen av institusjoner har gått for langt. Resultatet
av dette er at fosterforeldre får mer krevende oppgaver enn de kan
håndtere. Dermed blir det nye brudd for barnet, og sårt tiltrengte
fosterhjem blir brukt på barn som i stedet burde vært på institusjon. Disse
medlemmer vil derfor peke på at det er viktig at politikken
med mindre bruk av institusjoner til fordel for fosterhjem må vurderes
på nytt.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen på nytt vurdere
balansen mellom institusjons- og fosterhjemstilbudet.»
Komiteen er kjent
med at fagmiljøer og tidligere barnevernsbarn de senere år har uttrykt
at hjelp fra barnevernet kommer for sent, og at foreldre som ikke
makter å ivareta barna på en god måte får beholde omsorgen for barna
for lenge. Komiteen vil vise til at i den offentlige debatten
er det reist spørsmål om det biologiske prinsipp veier så tungt
i barnevernets praksis at det går på bekostning av barnets beste. Komiteen er
også kjent med at det på den andre siden blir mottatt henvendelser
fra foreldre som opplever at de ikke gis tilstrekkelige muligheter
og støtte til å forbedre omsorgen før barnet tas ut av hjemmet. Komiteen vil
vise til at samtidig formidler ansatte i barnevernet at de mangler
tydelige retningslinjer og et oppdatert faglig grunnlag å basere
vanskelige barnevernfaglige vurderinger på. Komiteen mener
derfor det er svært bra at regjeringen følger opp NOU 2012:5 Bedre
beskyttelse av barns utvikling så grundig i denne meldingen.
Komiteen vil vise til kapittel
2.2.1 hvor prinsippene og regjeringens forslag til nye prinsipper i
barnevernet er omtalt og gjort rede for.
Komiteen mener det er svært viktig
å sikre barn stabilitet etter omsorgsovertakelse. Komiteen vil
her vise til at spørsmål om samvær, tilbakeføring og adopsjon er
sentralt. Komiteen mener det viktig at regjeringen
vil igangsette forskning på samvær, vurdere behovet for faglige
anbefalinger om samvær, både i forhold til foreldre og søsken, samt
vurdere nærmere om det skal igangsettes et arbeid for å innføre
begrensinger i adgangen til å fremme en endringssak om samvær.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil vise til at forskning
viser gunstige langtidseffekter for adopterte barn sammenliknet
med barn med langvarig fosterhjemsstatus og barn som er varig plassert
i fosterhjem. Flertallet vil videre vise til at disse
studiene viser at adoptivbarna som voksne klarte seg like godt som
barn med vanlig oppvekst, og at dette blir antatt å henge sammen med
at adoptivbarn føler seg trygge i sin tilhørighet til sine familier.
Komiteen mener stabilitet
i omsorgen er essensielt for barn.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er derfor enig med
regjeringen i at adopsjon som barnevernstiltak bør kunne benyttes
oftere.
Komiteen mener at
Raundalen-utvalget tar opp viktige dilemmaer og verdivalg knyttet
til barn og foreldres motstridende interesser i barnevernssaker. Komiteen vil
vise til at regjeringen vil prioritere noen av forslagene fra utvalget
i det videre arbeidet og viser til omtalen av disse i proposisjonen. Komiteen merker
seg blant annet at vern av barn som ikke er født står sentralt. Videre
viser komiteen til at det overordnede prinsippet
om barnets beste fortsatt skal være grunnregelen for alt arbeid
i barnevernet og at det å sikre at tilknytnings- og relasjonskvalitet skal
være en sentral del av barnevernets faglige arbeid. Komiteen vil
understreke at biologiske bånd, det mildeste effektive inngrep og
barnets rett til medvirkning også vil være viktige faglige prinsipper. Komiteen er
tilfreds med at regjeringen vil vurdere om og eventuelt hvordan prinsippene
kan presiseres ytterligere i barnevernloven. Komiteen er
også tilfreds med at regjeringen ønsker at barnevernet skal få et
bedre grunnlag for å vurdere omsorgsovertakelser, at foreldre får
bedre oppfølging etter omsorgsplasseringer og at barnet skal ha
bedre stabilitet etter omsorgsovertakelse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
åpenhet om informasjon og rettigheter i barnevernet må gjøres allment tilgjengelig.
Det eksisterer allerede portaler og nettsteder som orienterer om
sykehus, forbruksvarer m.m., og det bør derfor stilles spørsmål
om det ikke også er på tide å gjøre informasjon om barnevernet tilgjengelig
på samme måte. Ved å gjøre kunnskap om ulike tiltak i barnevernet tilgjengelig
for alle på et egnet nettsted mener disse medlemmer at
en vil komme langt i kommunikasjonen med foreldre, og i å spre kunnskap
om hva barnevernet faktisk er. Her mangler det fortsatt en del kunnskap
i befolkningen, men det er for lettvint å skylde dette på folk flest. Disse
medlemmer mener at staten selv har et pedagogisk ansvar
for å gjøre sine egne vedtatte lover og tiltak forståelige for de
innbyggerne som politikerne har fått sitt mandat fra.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen sikre at kunnskap
om tiltak i barnevernet gjøres tilgjengelige for alle på et egnet
nettsted.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
er enige i viktigheten av at kunnskap er tilgjengelig for kommunene.
Det finnes et eget nettbasert bibliotek for barnevernet og familievernet
(nasjonalt bibliotek for barnevernet og familievernet www.nbbf.no),
og et eget nettsted (www.barnevernet.no) som en portal for kunnskapsspredning. Flertallet viser
også til at det i proposisjonen foreslås at Bufdir får fagdirektoratsoppgaver
for kommunene. Dette vil bidra til at kommuner som ønsker det får
generell veiledning og kunnskap om nasjonale faglige anbefalinger
på sentrale arbeidsområder i barnevernet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener imidlertid at kunnskap ikke må begrense seg
til informasjon til befolkningen. Nå i det siste har det kommet flere
rapporter knyttet til barnevernet, noe disse medlemmer mener
er svært gledelig. I disse rapportene finnes det mange viktige innspill
som både bekrefter og utfordrer tidligere standpunkter, og dette
er viktig i et demokrati. Historien har dessverre også vist at det
er enkelte ting som har en tendens til å gjenta seg, og i de tilfellene hvor
dette er overgrep og omsorgssvikt mot barn som er under offentlig
omsorg er det ekstra graverende. Det bør derfor avsettes midler
til forskning som utvikler kunnskap rettet mot å forebygge og avdekke
overgrep og omsorgssvikt i offentlig omsorg, noe som også vil bidra
sterkt til å øke trygghetsfølelsen for enkeltmennesker som er i
kontakt med barnevernet.
Komiteen mener en
heller aldri må glemme at der barnevernet for de fleste av oss kun
er en offentlig organisasjon, så er det for mange barn et hjem.
Av den grunn er det viktig at systemet ikke får bli så rigid at
barnevernsansatte, lovverk og prosedyrer blokkerer for en normal
livsutfoldelse for disse barna. Komiteen poengterer at
en her har å gjøre med mennesker som er svært sårbare, og hvor det
ikke vil være positivt for utviklingen om de hindres ytterligere
i forhold til andre jevnaldrende. Komiteen mener
derfor at regjeringen må forplikte barnevernet til å ha strukturer
og arbeidsmåter som sikrer barn og unge innflytelse over egne liv,
og at det må være en absolutt aksept i alle landets fosterhjem og
institusjoner at barn under offentlig omsorg har et liv 24 timer
i døgnet. Deres behov er ikke begrenset til noen ordinær arbeidstid,
og komiteen mener det er viktig at man bl.a. legger
opp til turnuser innen barnevernet som ivaretar alle brukernes behov
for trygghet og stabilitet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at en slik trygghet og stabilitet først og
fremst skapes gjennom å sikre barna forutsigbare rammer og størst
mulig grad av normal livsutfoldelse. Mange barnevernsbarn er opptatt
av nettopp en slik stabilitet, og det er derfor viktig at det særlig
ved institusjoner legges opp til lengst mulig – og døgnkontinuerlige –
turnuser for å ivareta barnas behov for stabil voksenkontakt. Disse
medlemmer registrerer at dette er ønsker som kommer fra
barna selv, og har full forståelse for at det ikke oppfattes som hverken
trygt eller normalt å være i en situasjon hvor man konstant må forholde
seg til nye omsorgspersoner.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, viser til at departementet vil utrede hensiktsmessige
arbeidstidsordninger i statlige institusjoner tilpasset målgruppenes
ulike behov.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet merker
seg også regjeringens ønske om å bruke adopsjon som barnevernstiltak
i større grad enn i dag. Dette er en utfordring som disse medlemmer mener
fremstår som svært vanskelig, da tvangsadopsjon ikke er noe vi er
vant med i Norge. Disse medlemmer vil i denne sammenheng
vise til Fremskrittspartiets merknader under behandlingen av Ot.prp.
nr. 69 (2008–2009), jf. Innst. O. nr. 121 (2008–2009):
«Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er ikke
enig i denne vurderingen. Når staten har overtatt omsorgen for et
barn, bør man alltid ha som intensjon å tilbakeføre barnet til sine
biologiske foreldre. Det finnes selvsagt unntak fra dette, men det
ivaretar den allerede gjeldende rett.
Disse medlemmer
er svært kritisk til at man likevel ikke velger å følge minste inngreps
prinsipp. Adopsjon er en ikke-reversibel handling og bør derfor
brukes svært forsiktig. Disse medlemmer er av den oppfatning at
dette kan bidra til at man tar omsorgen for yngre barn, og at man
ikke forsøker å finne en mulighet for at barnet kan tilbakeføres
til sine biologiske foreldre. Disse medlemmer mener dette er i strid
med Barnekonvensjonen art. 7, 8, 9 og 16.
Disse medlemmer
er også svært skeptisk til den måten statsråden velger å definere
det offentliges rolle på når det gjelder hva staten kan tillate seg
med barn som er under offentlig omsorg. Det er viktig å understreke
at de biologiske foreldrene alltid vil forbli de biologiske foreldrene. Barn
som blir adoptert bort mens de er under offentlig omsorg, kan oppleve
dette svært traumatisk senere i livet.»
Disse medlemmer vil presisere
at tvangsadopsjon etter barneloven § 4-20 som et barnevernstiltak
er et meget inngripende tvangstiltak, og kan være i strid med Den
europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK). Disse medlemmer viser
til FNs barnekonvensjon artikkel 7 som gir barnet, så langt det
er mulig, rett til å kjenne og få omsorg fra sine foreldre, samt til
artikkel 9 som gir beskyttelse mot at barnet blir skilt fra sine
biologiske foreldre. Disse medlemmer mener at forholdet
mellom barnet og de biologiske foreldrene er viktig for barnets beste,
også når staten har overtatt omsorgen for barnet. Disse medlemmer mener
en bør ha som intensjon å tilbakeføre barnet til sine biologiske
foreldre der dette er mulig. Disse medlemmer er derfor
svært kritiske til bruk av tvangsadopsjon etter barnevernloven § 4-20
som barnevernstiltak, siden dette fratar barnet retten til en tilbakeføring
til sine biologiske foreldre.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti vil understreke at i tillegg til
spørsmål om samvær, tilbakeføring og adopsjon, er en rekke faktorer viktige
for å sikre barn stabilitet etter omsorgsovertakelse, jf. Dokument
8:81 S (2012–2013).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at mange barn i
det statlige barnevernet ikke går på skole, slik det kom frem i
Barnevernundersøkelsen fra 2010. Disse medlemmer viser
videre til at fylkesmennene tidligere har meldt fra om brudd på
opplæringsloven for barn i barnevernet i samtlige fylker. Disse
medlemmer er bekymret over hvilke konsekvenser dette har
for barna og vil derfor styrke innsatsen for opplæring av barn i
barnevernet. Dette kan være ordninger med utplassering i bedrift
eller andre typer ordninger som sikrer det enkelte barn tilpasset
undervisning. Utdanning og jobb er to av de viktigste arenaene som
utvikler oss som mennesker, her har barn i barnevernet et særlig
behov for å bli inkludert. Disse medlemmer vil derfor
styrke innsatsen og fokuset på opplæring i barnevernet for å sikre
alle barn den utdanningen de har krav på.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til Høyres alternative budsjett for 2013 hvor det settes av 30 mill.
kroner til dette formålet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
er enige i at det er viktig å styrke innsatsen og fokuset på opplæring,
og viser til at regjeringen fremmer flere forslag i proposisjonen
for å styrke skolegangen for barn i barnevernet, herunder barn som
bor på institusjon.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil fremheve at skolen er
en av de viktigste arenaene for barn og unge. Å trives og mestre
dagliglivet i skolen danner et meget viktig utgangspunkt for barn
og unges utvikling og for deres fremtidige voksenliv. Disse
medlemmer vil påpeke at en god skole er en sentral faktor
for utsatte barn og unges langsiktige utvikling. Motsatt er dårlige
skoleresultater en tungtveiende risikofaktor. Disse medlemmer viser
til at det er godt dokumentert at barnevernsbarn presterer under
gjennomsnittet sammenlignet med andre elever, og ungdom med en bakgrunn
i barnevernet har dobbel så høy risiko for å falle ut av videregående
skole.
Komiteen viser til
at i de fleste tilfeller vil barnevernsbarn ha best nytte av å gå
i den vanlige skolen. En god og engasjert lærer kan dyrke frem ferdigheter
og egenskaper som kanskje ellers aldri ville kommet for dagen, og
i den vanlige skolen vil barnevernsbarnet også ha mulighet til et
mangfold av kontakt med jevnaldrende som har positive holdninger
og interesser. Imidlertid vil det i noen situasjoner være slik at
eleven vil få et bedre skoleutbytte ved å gå på en alternativ skole. Komiteen vil
videre fremheve at overgangen til videregående skole kan by på utfordringer
for mange ungdommer, men ungdom som er avhengig av barnevernet for
å skape en stabil omsorgssituasjon, kan være ekstra sårbare. Komiteen vil
i denne sammenheng påpeke betydningen av at den enkelte kommune
har utarbeidet rutiner for oppfølgingen av barnevernsbarn gjennom
hele opplæringsløpet, fra barnehage til videregående skole. Komiteen vil
påpeke at man, når det gjelder frafall i videregående skole ut fra
dagens forskning, vet at tidlig innsats er viktig.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener det bør utarbeides en egen handlingsplan
for å sikre at alle barn under barnevernets omsorg også sikres rett
til individuell opplæring. Ved utarbeidelsen av handlingsplanen
bør følgende momenter vurderes:
1. Styrket samarbeid
mellom skole og barnevern om oppfølging av skolegangen til barn
i barnevernet.
2. Behovet for flere typer tilretteleggingstiltak, større
fleksibilitet og mer målrettet tilrettelegging innenfor rammen av
ordinær undervisning for barnevernsbarn som går ved kommunens skoler.
3. Tilrettelegging for erfaringsutveksling
mellom skolene slik at gode tiltak spres.
4. Etablering av gode ordninger og samarbeid
internt i tjenesteapparatet i kommunen, som sikrer oppmøte på skolen,
som blant annet kan bidra til å forhindre at barnevernsbarn dropper
ut av grunnskolen.
5. Tiltak som kan sikre en mer systematisk
oppfølging av institusjonsbarnas skolegang bør vurderes.
6. Behovet for en mer systematisk oppfølging
av skolegangen til barn som bor i fosterhjem utenfor egen hjemstedskommune.
7. Skape bevissthet om betydningen av å
ha positive forventninger og ambisjoner, når det gjelder barnevernbarns
prestasjoner i skolen.
8. Vurdering av behovet for støtte og veiledning til
lærere, når det gjelder oppfølging av barnevernbarns skolegang.
9. Se på muligheter for forbedring av informasjonsutvekslingen
mellom skolene og barneverntjenesten.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen utarbeide en handlingsplan
for å sørge for at alle barn alle barn under barnevernets omsorg
får oppfylt retten til individuell opplæring.»
Komiteen er svært
tilfreds med at regjeringen foreslår en ny overordnet bestemmelse
i barnevernloven om barns medvirkning i alle forhold som berører
barnet, og at det skal legges til rette for samtaler med barnet. Komiteen vil
vise til at en overordnet bestemmelse om medvirkning vil understreke
barnets rett til deltakelse i alle forhold som berører det, ikke
bare når det skal treffes avgjørelser. Komiteen mener
at en slik overordnet bestemmelse vil bidra til bevisstgjøring og
en reell styrking av barns deltakelse. Komiteen vil
understreke at alle instanser som har oppgaver etter barnevernloven
omfattes av bestemmelsen.
Komiteen vil vise til at barns
medvirkning skal sees på som en prosess, slik at det bidrar til
at barnets synspunkter kommer frem og at barnevernstjenesten dermed
får et bedre grunnlag for sine beslutninger. Komiteen vil
videre vise til at barns medvirkning krever tilrettelegging fra voksne
som både gir informasjon og bidrar til at barnets mening bringes
frem. Komiteen er enig med regjeringen i at både
barnevernstjenestens ansatte, fosterforeldre, institusjonsansatte, de
som utøver tilsyn og andre som gjennom sitt arbeid kommer i kontakt
med barnet, bør få til samhandling der man lykkes bedre med å realisere
barns rettigheter. Komiteen mener at dette vil bedre
beslutningsgrunnlaget og øke kvaliteten og treffsikkerheten i tiltakene.
Komiteen vil understreke at barnet
gis anledning til å medvirke, men at det må tydeliggjøres at barnet
ikke har noen plikt til å uttale seg. Komiteen viser
da til situasjoner der barnet gjerne vil få slippe å gi utrykk for
noen oppfatning. Komiteen er opptatt av at barnet
får forståelse for at det kan medvirke uten at det får noe tyngende ansvar.
Barnet verken skal eller kan bestemme mer enn det som er faglig
forsvarlig. Komiteen vil vise til at det i noen situasjoner
vil bli truffet andre avgjørelser enn det barnet ønsker, og det
er barnevernet som har ansvaret for å treffe de avgjørelser som
er til barnets beste.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener det er en grunnleggende
forutsetning for et godt barnevern at barns rett og innflytelse
og medvirkning ivaretas på en god måte, og vil derfor påpeke betydningen
av at barn og unge sikres større innflytelse i barnevernet.
Disse medlemmer mener at en helt
sentral del av barnevernets arbeid er å informere barn og foreldre,
samt lytte til deres synspunkter. Disse medlemmer viser
til at selv om barn har krav på tilpasset informasjon om sin nåværende
situasjon, sin bakgrunn og fremtid, er det likevel mange barn som
opplever at de ikke får ta del i viktige avgjørelser omkring eget
liv. Disse medlemmer viser til B. Skauges masteroppgave
ved NTNU, 2011, som påviste at man i 70 prosent av undersøkte barnevernssaker
fra Trondheim kommune ikke kunne finne spor av barnas synspunkter.
Det er videre gjennomført en brukerundersøkelse blant barn over
ni år i statlige og private barnevernstiltak fra Barne-, ungdoms-
og familiedirektoratet i 2010. Undersøkelsen viste blant annet at
barn i for liten grad blir hørt og tatt på alvor, at de i liten
grad opplever at de deltar i utarbeidelsen av egen omsorgs- eller
tiltaksplan, eller vet hva som skrives om dem. Dette gjelder i særlig
grad barn som bor på institusjon.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener dette bryter med barns menneskerettigheter. Disse
medlemmer viser til forslag fra Høyre i Dokument 8:135 S
(2010–2011), jf. Innst. 364 S (2010–2011) om å styrke barns rettigheter
og mulighet til innflytelse i barnevernet, herunder forslaget om
at barns rettssikkerhet styrkes gjennom å innføre en lavterskel
klageordning.
Disse medlemmer mener det bør
utarbeides retningslinjer som beskriver hvordan man sikrer barn
rett til innflytelse, og mener at innspill fra unge brukere av barnevernet
bør tas hensyn til i dette arbeidet. Disse medlemmer vil
påpeke at barn og unge i liten grad har et bevisst forhold til medvirkningsbegrepet,
og at det derfor bør forklares mer konkret.
Disse medlemmer vil i denne sammenheng vise
til barnevernsproffenes forslag til barnevernslovens § 4-1 nytt
annet ledd:
«Barn og unge sikres rett til medvirkning som her
betyr:
1. å få god og tilstrekkelig informasjon
2.
å si sin mening og bli tatt på alvor i all kontakt med barnevernet
3.
å ha reell innflytelse i planlegging og beslutninger
4.
å gi tilbakemeldinger som bidrar til endring
5.
å synliggjøre barn og unges stemme i referater og planlegging»
Disse medlemmer vil
påpeke at det for barn og pårørende av barn i barnevernet kan oppleves vanskelig
å få hjelp når de mener seg urettferdig behandlet av det offentlige.
Klageadgangen er der, men det er et komplisert regelverk, og de
involverte har mange ulike rettigheter og bestemmelser å forholde
seg til. Disse medlemmer viser til at fylkesmannen
er klageinstans for det kommunale barnevernet, og at prosessen med
å klage på vedtak fattet av barnevernet kan oppleves som en uoverkommelig
oppgave for dem det gjelder. Disse medlemmer ønsker
å gi barn og pårørende av barn i barnevernet mulighet til å få kvalifisert
bistand av en uavhengig klagehjelp når de er i konflikt med det
offentlige eller ønsker uavhengige råd i sin saksbehandling. Dette
må være et lavterskeltilbud som er tilgjengelig og som har mulighet
til å yte rask og kvalifisert bistand på en rekke områder. En lavterskel
klageordning for barn og pårørende av barn i barnevernet vil etter disse
medlemmers mening bedre barns rettigheter og innflytelse. Disse
medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen opprette en uavhengig
lavterskel klageordning for barn og pårørende for å ivareta deres
rettssikkerhet.»
Komiteen er svært
tilfreds med at regjeringen foreslår en ny bestemmelse i barnevernloven
om at barn som barnevernet har overtatt omsorgen for, kan gis anledning
til å ha med seg en person som barnet har særlig tillitt til i møter
med barnevernet. En slik tillitsperson skal bidra til en ytterligere
styrking av barnets rett til medvirkning.
Komiteen vil vise til at barn
i barnevernet møter mange voksne i systemet, men barna møter ikke
alltid en voksen de føler tillit til og våger å betro seg til om
vanskelige forhold. Komiteen er svært glad for at
regjeringen har lyttet til både Barnevernsproffene og Barnevernspanelet
som har gitt tydelig utrykk for at de ønsker å kunne velge en person
de stoler på som kan være med på møter. Komiteen vil
likevel vise til at enkelte personer imidlertid kan være uegnet,
for eksempel i tilfeller der det kan oppstå interessekonflikt mellom
barnet og tillitspersonen. Barnevernstjenesten må i slike tilfeller
i kraft av sitt omsorgsansvar kunne nekte barnet å ha med seg personer
som ikke ivaretar deres beste.
Komiteen merker seg at forslaget
om tillitsperson gjelder der barnevernstjenesten har overtatt omsorgen
for barnet. Komiteen vil vise til at en tillitsperson
kan gi barnet ekstra trygghet og støtte, slik at barnet lettere
kan uttrykke sine meninger. Komiteen mener dette
vil styrke barns medvirkning.
Komiteen merker seg videre at
det ikke vil være barnevernstjenestens ansvar å finne en tillitsperson,
men barnevernet skal opplyse om muligheten for at barnet kan ha
med seg en tillitsperson. Komiteen merker seg også
at barnevernet ikke formelt skal godkjenne denne personen. Komiteen vil
vise til at tillitspersonen ikke vil ha noen rettigheter eller plikter
utover å være en støtte for barnet. Tillitspersonen må underskrive
en taushetserklæring og levere politiattest. Komiteen er
kjent med at regjeringen vil gi nærmere forskrifter om tillitspersonens
oppgaver og funksjon.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at alle barn i dag har rett på en tilsynsfører
og 4 tilsyn i året, men mener at dette systemet ikke fungerer.
Som en vesentlig del av den videre oppfølgningen
må alle barn og unge få rett til en «tillitsperson». Dette bør være
et medmenneske uten bindinger til fosterforeldre, institusjon eller
barnevernet for øvrig, og som barnet selv har et tillitsforhold
til. Det har vært et ønske fra barnevernsbarna selv at man endrer
denne tittelen fra det litt belastende «tilsynsfører» til «tillitsperson»,
og disse medlemmer synes det er flott at regjeringen
har tatt disse innspillene til følge. Barnevernsbarna tar i sin egen
«St. meld. 1 Stortingsmelding fra unge» til orde for å gjennomgå
begrepsbruken i barnevernet, og da er det ekstra positivt og motiverende når
slike gode initiativ blir lyttet til. Disse medlemmer mener
samtidig at det er viktig at den foreslåtte ordningen med tillitsperson
følges opp på en grundig måte, slik at barn ikke havner i samme
situasjon som med tilsynsførerne i dag – nemlig at det sviktes mht.
å sikre at de får en slik person å forholde seg til.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil vise til at regjeringen
foreslår å lovfeste at alle tjenester og tiltak etter barnevernloven
skal være forsvarlige, og støtter dette.
Flertallet understreker at barnevernet
allerede i dag skal yte forsvarlige tjenester, men forslaget innebærer
at kravet blir understreket og tydeliggjort. Flertallet vil
vise til at et forsvarlighetskrav vil være en rettslig standard,
som innebærer at innholdet i kravet vil endre seg over tid i takt
med blant annet utvikling av fagkunnskap og kompetanse på barnevernsområdet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet understreker
at barnevernet allerede i dag skal yte forsvarlige tjenester, og
forutsetter at regjeringen og forvaltningen ivaretar hensynet til
at tjenestene må holde tilfredsstillende kvalitet, ytes i tide og
i et tilstrekkelig omfang. Når et slikt krav heller ikke presiseres
eller presenteres uttømmende mht. hva det innebærer finner disse
medlemmer regjeringens forslag til ny § 1-4 overflødig,
og støtter ikke denne.
Komitéens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at regjeringen i proposisjonen skriver
at det verken er mulig eller hensiktsmessig å gi en detaljert og
uttømmende beskrivelse av hva som vil være innenfor eller utenfor
kravet til forsvarlighet, og at det vil være rom for at kommunen
utøver skjønn mellom god barnevernfaglig praksis og forsvarlighetskravets nedre
grense.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser videre
til at regjeringen presiserer at forståelsen av forsvarlighetskravet
vil bli tydeliggjort gjennom det tilsynet som utøves av tilsynsmyndighetene,
og har merket seg at flere høringsinstanser er bekymret for at kravet
kan bli etablert som en minimumsstandard. Disse medlemmer vil
i denne sammenheng påpeke at større åpenhet om faglige standarder
i barnevernet kan bidra positivt til å fremme kvalitetsarbeid i
barnevernssektoren, og viser til sine merknader om en egen nettportal
og om kvalitetsmelding i kommunen.
Komiteen vil vise
til at barnevernlovens bestemmelse om hjelpetiltak endres slik at bestemmelsen
ikke lenger inneholder eksempler på typer hjelpetiltak som kan iverksettes,
men i stedet inneholder en angivelse av hva som er formålet med
hjelpetiltak, og støtter dette.
Komiteen vil vise
til at regjeringen foreslår at barn med vedtak etter barnevernloven
§§ 4-24 og 4-26, kan plasseres i institusjoner som omfatter private
hjem. Komiteen vil videre vise til at hjemmene må
ha særskilte forutsetninger for å ta i mot ungdommer med atferdsproblemer. Komiteen vil
understreke at behandlingsmetodene må være dokumenterte gjennom
solid, empirisk forskning. Komiteen vil vise til
at det foreslås at en profesjonell oppfølgingsenhet skal ha det overordnede
faglige ansvaret for hjemmene.
Komiteen vil vise
til at regjeringen foreslår å lovfeste en plikt for barnevernstjenesten
til å holde jevnlig kontakt med kriminalomsorgen og barnet, når
barn under 18 år sitter i varetekt eller gjennomfører fengselsstraff,
og støtter dette. Komiteen merker seg at barnevernstjenesten skal
delta i planlegging og tilrettelegging av tiltak etter endt opphold,
og mener dette er svært viktig. Regjeringen foreslår også å innføre
mulighet for ettervern for dem som fyller 18 år under soning og
som ikke har hatt tiltak fra barnevernet tidligere og komiteen støtter
dette.
Komiteen vil vise
til at regjeringen ønsker å presisere barnevernstjenestens ansvar
for å legge til rette for ønsket samvær mellom søsken etter en omsorgsovertakelse. Komiteen er
kjent med at formålet med forslaget er å understreke barnevernstjenestens
viktige oppgave når det gjelder å bidra til at barn under omsorg
gis mulighet til å ha kontakt med sine søsken, dersom slikt samvær
er til barnets beste. Komiteen mener det er svært
viktig at barnets eget syn kommer tydelig frem og tillegges behørig
vekt slik det fremkommer i proposisjonen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er skuffet over at den foreliggende proposisjonen
ikke i større grad fremmer tiltak for å gjøre det enklere at søsken under
barnevernets omsorg kan leve sammen. Disse medlemmer mener
fosterhjemsrekrutteringen i større grad må ta høyde for dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener det er svært positivt
å legge bedre til rette for samvær mellom søsken etter omsorgsovertakelse
og ser dette som et viktig tiltak for å ivareta barnets rettigheter.
Å få kjenne sin slekt og sine søsken bør være en selvfølge, men disse medlemmer mener
samtidig at en ikke bør begrense samværet til søsken. En viktig
del av familiefellesskapet er kontakten på tvers av generasjoner,
og her spiller besteforeldre og øvrig nær slekt en svært viktig
rolle. Disse medlemmer mener barns utvikling ikke utelukkende
kan knyttes til foreldrenes omsorgsrolle og oppdragelse, men også
til det å inkluderes i et fellesskap hvor historier og erfaringer utveksles
fra ulike tidsepoker.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at slik inkludering kan i aller høyeste grad foregå også innenfor
rammene av en fosterfamilie og deres slektninger, men disse medlemmer mener
at så lenge man her snakker om mennesker uten felles bakgrunn så
kan aldri eldre slektninger i en fosterfamilie erstatte den posisjonen
som bl.a. besteforeldre har mht. å dele familiehistorier, gi opplæring
i felles historie osv.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«I lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester
gjøres følgende endringer:
§ 4-16 skal lyde:
§ 4-16 Oppfølging av vedtak om omsorgsovertakelse
Barneverntjenesten har etter omsorgsovertakelsen
et løpende og helhetlig ansvar for oppfølgingen av barnet, herunder
et ansvar for å følge utviklingen til barnet og foreldrene. Barneverntjenesten
skal der hensynet til barnet ikke taler imot det, legge til rette
for samvær med søsken og øvrig nær familie. Barneverntjenesten skal kort
tid etter omsorgsovertakelsen kontakte foreldrene med tilbud om
veiledning og oppfølging. Dersom foreldrene ønsker det, skal barneverntjenesten
som en del av oppfølgingen formidle kontakt med øvrige hjelpeinstanser.»
Komiteen vil vise
til at regjeringen foreslår at barnevernstjenestens løpende og helhetlige
ansvar for å følge opp barn som er plassert i fosterhjem og institusjon
skal fremgå mer eksplisitt i loven, og støtter dette.
Komiteen vil vise
til at regjeringen foreslår å erstatte dagens tilsynsførerordning
med et mer profesjonalisert og tydeligere forankret kommunalt ansvar
for tilsyn med barn i fosterhjem, og støtter dette. Videre vil komiteen vise
til at kommunene får en plikt til å føre tilsyn med det enkelte
barn. Komiteen merker seg at kommunene samtidig kan
bestemme hvordan ansvaret for tilsynet skal organiseres internt
i kommunen. Komiteen vil også vise til at kommunene
videre gis økt frihet til å velge hvem som skal utøve tilsynet på
kommunens vegne, og kommunen har et helhetlig ansvar for planlegging,
gjennomføring og evaluering av tilsynet, og ansvar for opplæring
av de som skal utøve tilsynet. Komiteen viser til
at regjeringen skal utarbeide en forskrift om innholdet i tilsynet,
og ser dette som et viktig bidrag til et mer profesjonalisert tilsyn.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at regjeringen foreslår
å erstatte dagens tilsynsførerordning med et mer profesjonalisert tilsyn
med barn i fosterhjem. Disse medlemmer mener det
er behov for forbedringer ved dagens ordning.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti vil peke på verdien av at dagens tilsynsførerordning
mobiliserer andre enn de profesjonelt ansatte til oppgaver og engasjement i
barnevernet. Med den veksten i antall saker vi nå ser i barnevernet,
er det grunn til å verdsette den mobilisering av ressurser som ligger
i å mobilisere enkeltpersoner til innsats som fosterhjem, avlastningshjem,
beredskapshjem og tilsynsførere. Dette medlem vil
derfor ikke tilrå en for sterk profesjonalisering av tilsyn i fosterhjem,
men understreker betydningen av en opptrapping av oppfølging og
innsats for å sikre at alle fosterbarn får aktive tilsynsførere
som følger opp sitt ansvar.
Komiteen vil vise
til at regjeringen foreslår å utvide dagens tilsynshjemler slik
at det også skal føres tilsyn med lovligheten av statlige tjenester og
tiltak etter barnevernloven, og støtter dette. Komiteen vil
videre vise til at formålet er å styrke utsatte barns rettssikkerhet
og bedre kvaliteten på tjenestetilbudet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener en grunnleggende faktor som må være på plass
for å få et best mulig barnevern er et helhetlig og kompetent tilsyn, med
myndighet til å gripe reelt inn i de tilfeller hvor feil begås.
Bare på denne måten kan systemet selv ta lærdom av sine svakheter,
og rettssikkerheten for alle involverte parter styrkes. Disse
medlemmer mener derfor det er svært positivt at regjeringen
foreslår å utvide tilsynshjemlene og la Statens helsetilsyn v/fylkesmannen
foreta tilsyn av hele tiltakskjeden innen barnevernet, inkl. Bufetat. Disse
medlemmer vil samtidig presisere at det er helt avgjørende
at Statens helsetilsyn gis sanksjonsmuligheter overfor de kommunene/enhetene
som begår feil og ikke følger opp barns rettigheter, slik at man ikke
kommer i en situasjon hvor det å bryte loven ikke får reelle konsekvenser.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
imidlertid det er svært drastisk og inngripende å gi fylkesmannen
hjemmel til å gi pålegg om nedleggelse av enhver institusjon på
bakgrunn av «uforsvarlig drift». Det er ingen tvil om at uforsvarlig
drift på ingen måte skal være akseptabelt, men en slik inngripende lovhjemmel
kan samtidig få svært alvorlige konsekvenser for alle ansatte ved
institusjonene samtidig som det reduserer det totale barnevernstilbudet. Disse
medlemmer mener en derfor bør ha en mindre inngripende bestemmelse
i loven, og heller gi staten anledning til å si opp avtalene dersom
institusjoner driver uforsvarlig over tid.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
«I lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester
gjøres følgende endringer:
§ 5-7 annet og tredje ledd skal lyde:
Finner fylkesmannen at institusjonen eller senteret
drives uforsvarlig, kan fylkesmannen gi pålegg om å rette på forholdet,
eller ilegge dagbøter. Pålegget kan gis til institusjonens leder eller
institusjonens eier.
Ved gjentatte brudd på fylkesmannens pålegg
og vedvarende uforsvarlig drift kan Barne-, ungdoms- og familieetaten
trekke tilbake sin godkjenning av institusjonen eller senteret.
§ 5-7 nåværende tredje ledd blir fjerde ledd.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til forslaget fra Barnevernsproffene om at
barn og unge som er i kontakt med barnevernet selv får velge seg
en person de har særlig tillit til. Disse medlemmer er
opptatt av at stemmen til barn og unge i barnevernet blir hørt,
og velger derfor å referere hva Barnevernsproffene selv har uttalt
om dette:
«Svært mange av oss opplever at det er utrygt å si
hva man mener i ulike deler av barnevernet og at heller ikke barnevernet
legger nok vekt på å vite hvordan vi har det og hjelpen vi får virkelig hjelper.
En stor utfordring er at svært mange av oss treffer svært mange
profesjonelle voksne, og at det derfor er vanskelig å bygge relasjon.
Saksbehandlere skiftes i for stor grad og de fleste av oss treffer
dem for sjelden. På institusjonene kommer det stadig nye folk. For
noen av oss oppleves det heller ikke trygt nok i fosterhjemmet, til
å si det vi innerst inne mener. Mange av oss opplever ikke de voksne
i barnevernet eller tilsynsførere som personer vi vil, tør eller
orker å snakke helt sant til.
Derfor har vi bedt
om mulighet til å ha en person vi har tillit til, sammen med oss
i hele saksgangen og i annen kontakt med barnevernet. Vi ønsker
at alle barn og unge må ha rett til en tillitsperson. Dette mener
vi må komme tydelig fram i loven, ikke slik nå foreslått med at
vi kan gis anledning til å ha med seg en tillitsperson. Om dette
reelt skal skape forandring for barn og unge i barnevernet, må muligheten
gis til alle. Hvis ikke kan det lett bli voksne som igjen bedømmer
hvem som skal få denne muligheten.»
Disse medlemmer vil videre påpeke
at Barnevernsproffene i sitt innspill understreker at alle barn
og unge under omsorg må få mulighet til selv å velge tillitsperson,
og understreker at det er grunnleggende for at tillitspersonen skal ha
god nytteverdi, at alle deler av barnevernet viser respekt for og
samarbeider med den tillitspersonen barnet velger.
Komiteen vil vise
til at regjeringen foreslår at oppholdskommunen beholder ansvaret
for saken, dersom familien flytter etter at begjæring om tiltak
er sendt til fylkesnemnda, og støtter dette. Komiteen vil
videre vise til at formålet er å unngå at behandlingen av saken
i fylkesnemnda forsinkes som følge av flyttingen.
Komiteen vil vise
til at regjeringen foreslår å lovfeste at plasseringstiden som gjelder
for vedtak etter § 4-24 første og annet ledd, også omfatter plasseringstiden
etter midlertidige vedtak. Komiteen støtter dette. Komiteen vil
videre vise til at forslaget ivaretar hensynet til den enkelte ungdoms
rettssikkerhet og behov for forutsigbarhet i behandlingsforløpet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil vise til at regjeringen
foreslår å forkorte fristen for å bringe fylkesnemndas vedtak inn
for domstolene fra to måneder til en måned, og støtter dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
vise til at regjeringen foreslår å forkorte fristen for å bringe
fylkesnemndas vedtak inn for domstolene fra to måneder til en måned, og
ser at regjeringen har gode intensjoner bak dette forslaget. Disse
medlemmer mener imidlertid at én måned, i en traumatisk
fase for foreldrene, er så kort tid at det rammer deres rettssikkerhet.
Det er derfor etter disse medlemmers syn uheldig
i så stor grad å presse mennesker som allerede er langt nede og disse medlemmer mener
det er et overgrep både mot barn og foreldre å frata foreldrene
muligheten til å reise søksmål dersom dette ikke skjer innen én måned. Disse
medlemmer støtter derfor ikke regjeringens forslag til endring
i § 7-24 annet ledd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener det også er på tide å gjøre noe også for
en gruppe som i stor grad har blitt glemt i diskusjonene om barnevernet.
I saker som ender med omsorgsovertakelse sitter det nemlig alltid
igjen foreldre som mister barna sine, og disse medlemmer mener
disse menneskene må få rett til oppfølgning av en støtteperson for
å komme seg vel gjennom noe som er en særdeles traumatisk fase i
deres liv. Målet om at barnet, der dette er mulig, skal tilbakeføres
til sine foreldre må følges, og da må de foreldrene som trenger
hjelp få den hjelpen de trenger for å korrigere sine liv best mulig
der dette er nødvendig.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen lovfeste retten
til støtteperson for foreldre som mister omsorgen permanent eller
midlertidig.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, er enige i at foreldrene til omsorgsplasserte
barn må følges opp bedre, og viser til at regjeringen gjennom proposisjonen signaliserer
at de vil vurdere modeller for å følge opp foreldre bedre.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre registrerer at tiltaksfasen følger etter at førstelinjetjenesten
er ferdig med sine utredninger, og disse medlemmer mener det
her er en gruppe eldre ungdommer som etter hvert faller utenfor
systemet. Dette er ungdommer som aldersmessig faller utenfor barnevernet,
men som like fullt trenger omsorg og hjelp. I dag er det nemlig
ikke slik at retten til ettervern gjelder for alle. Disse
medlemmer mener alle unge som er under barnevernet må få
en rett til ettervern frem til de er 23 år, også i tilfeller hvor de
f.eks. flytter ut for deretter å ønske seg tilbake til omsorgssituasjonen
igjen. Dette er unge som har en vanskelig fortid, og det er fundamentalt feil
å frata disse en mulighet til ettervern i barnevernet – i verste
fall på grunn av én enkelt avgjørelse som kan være tatt på impulsivt
grunnlag, eller i et fortvilt øyeblikk.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sikre at ungdom
under barnevernet sikres rett til ettervern fram til de er 23 år.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at barnevernloven i 2009 fikk en tilføyelse i § 1-3 om
at opphør av tiltak, eller avslag på søknad om tiltak etter fylte
18 år skal regnes som et enkeltvedtak og skal begrunnes ut fra hensynet
til barnets beste i henhold til barnevernloven § 4-1. Flertallet viser
videre til at ved å innføre en slik begrunnelsesplikt for hvorfor
ungdommen ikke trenger hjelp, sikres det at barneverntjenesten foretar
en grundig vurdering av om tiltak skal opprettholdes eller erstattes
av nye, og den synliggjør hvilke vurderinger som er foretatt. Flertallet påpeker
at barneverntjenesten skal, med utgangspunkt i den enkelte ungdoms
behov, treffe gode, barnevernsfaglige beslutninger, basert på en
konkret og individuell vurdering i den enkelte sak. I begrunnelsen
skal det gis en forklaring på hvorfor det eventuelt anses som barnets
beste at han eller hun ikke lenger skal motta hjelp fra barnevernet.
Det samme vil gjelde dersom ungdommen søker om et konkret etterverntiltak
og ikke får det. Flertallet viser også til at forslaget
i proposisjonen om at ettervern etter soning også skal tilbys ungdom
som fyller 18 år under soning, selv om de ikke har fått barnevernstiltak
tidligere.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil
understreke betydningen ettervern har for de menneskene som har
vært under barnevernets omsorg i tiden frem til de fyller 18 år. Disse medlemmer viser
til at tidligere endring av barnevernloven § 1-3 ga barnevernstjenesten plikt
til å begrunne hvorfor en ungdom som tidligere har fått hjelp av
barnevernet ikke lenger skal få hjelp etter fylte 18 år. Dette skulle
sikre at det med utgangspunkt i den enkelte ungdoms beste skulle
foretas en konkret og grundig vurdering av hva som kan gjøres for
å hjelpe ham eller henne i overgangen til voksenlivet
Disse medlemmer påpeker at oppfyllelsen
av målet om at ungdommer skal settes i stand til å greie seg på
egen hånd har store positive konsekvenser både for den enkelte og
for samfunnet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at forskning viser at ungdom som har
fått ettervern klarer seg bedre i voksenlivet enn ungdom som ikke
har fått ettervern, både når det gjelder utdanning, lønn og arbeid. Disse
medlemmer viser til at man tidligere har bedt regjeringen
komme tilbake til Stortinget med sak om ettervern for barnevernsbarn,
hvor det redegjøres for samordning mellom barnevernlov og sosialtjenestelov,
hva en slik rettighet vil kunne omfatte, hvilket virksomhetsområde
i kommunen som skal forvalte denne rettighet, iverksette tiltak
og følge opp at tiltakene er i samsvar med denne rettighet. Disse
medlemmer merker seg at ettervern ikke er viet nødvendig
oppmerksomhet i den foreliggende proposisjonen, og fremmer på denne bakgrunn
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen styrke samordningen og
oppfølgingen av ettervernet for ungdom i barnevernet.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti etterlyser en bredere omtale
av behovet for ettervern i proposisjonen. Disse medlemmer viser til
at når barn tas ut av hjemmet, påtar barnevernet seg en stor forpliktelse.
Ansvaret for et barn gjelder fram til barnet er blitt en ung voksen
og klarer seg selv i en selvstendig tilværelse. Disse medlemmer viser
til at overgangen til en selvstendig tilværelse kan by på store
utfordringer. Dette er spesielt tydelig for unge som har hatt en vanskelig
oppvekst, og mest for dem som har vært plassert utenfor hjemmet. Disse
medlemmer vil peke på at Barnevernspanelet viser til at
vi både i Norge og internasjonalt de siste årene har fått forskningsbasert
kunnskap om denne overgangen og dens utfordringer. Forskningen viser
at de aller fleste unge trenger hjelp og støtte i en slik overgangsfase,
samt at de som får ettervern får det bedre i voksenlivet. Panelet
påpeker at ettervern handler om mer enn at barnevernet skal betale
hybler, leiligheter, sertifikat og økonomisk støtte til utdanning.
Ettervern betyr også at unge skal hjelpes ut i voksenlivet, gjennom
å gi omsorg og støtte, gradvis styrke deres selvstendighet og deres evne
til å planlegge. Dette gjelder for eksempel støtte til å utvikle
gode rutiner i hverdagen; som å stå opp for å komme til skole og
arbeid, lage mat, vaske huset, betale regninger i tide, planlegge
og gjennomføre utdanningsløp, og senere å stå i arbeid. Panelet
mener ettervernet må innebære at unge har en tillitsperson som de
kan ta kontakt med når de trenger råd og hjelp. Ved behov må fosterbarna
ha trygghet for at de kan bo i fosterhjemmet til de er 23 år. Disse
medlemmer viser til at dette er innspill som bør vurderes og
vil understreke betydningen av at barnevernsbarn som trenger det,
sikres ettervern fram til fylte 23 år.
Komiteen vil vise
til at regjeringen varsler at satsene for den kommunale egenandelen
for oppholdsutgifter i barnevernsinstitusjon vil bli økt fra ca.
15 pst. til inntil 30–45 pst. av totalkostnadene, og støtter dette. Komiteen understreker
at dette forutsetter overføringer av midler fra staten til kommunene. Komiteen viser
ellers til hovedlinjene som fremkommer i proposisjonen og de konkrete
forslag til endringer vil bli lagt fram i forbindelse med de årlige
statsbudsjettene. Komiteen merker seg ellers at proposisjonen
varsler at den statlige refusjonsordningen for utgifter til kommunale fosterhjem
vil bli vurdert senere.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at den varslede økningen
i den kommunale egenandelen for institusjoner, uten tilvarende økning for
fosterhjem, vil innebære at insentivet til å velge fosterhjem fremfor
institusjon styrkes ytterligere. Disse medlemmer viser
til at det under komiteens høring fremkom bekymringer både for dette
forslaget isolert, og for at det allerede i dag er for mange barn
som plasseres i fosterhjem som burde vært på institusjon. Det siste
er også påpekt av barnevernspanelet. I proposisjonen synes det også
klart at departementet legger til grunn at det vil skje en slik dreining. Disse
medlemmer er enig i at kommunene gradvis bør få et større
ansvar, men disse medlemmer er uenig i en slik endring
uten at det behandles som del av en større helhet hvor summen av
konsekvenser også for barna blir tatt med. Disse medlemmer mener
dette også må ses i sammenheng med kostnadene for fosterhjem.
Det første som komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet og Høyre mener må tas tak i når det
kommer til å forbedre barnevernet er ressursene i barnevernet, både
økonomiske og personalmessige. En vesentlig utfordring på dette
punktet i dag er små kommuner, hvor det i ekstreme tilfeller kun
er én ansatt i barnevernet. Dette er en bemanning som disse
medlemmer finner under enhver kritikk, men det er samtidig
vanskelig å stille harde bemanningskrav – særlig overfor de minste
kommunene, og det er på denne måten åpenbart at vi har utfordringer
knyttet til dagens kommunestruktur. Det har fremkommet gode forslag
til bemanningsnorm gjennom den siste tids rapporter om barnevernet,
og disse medlemmer mener det er god grunn til å lytte
til disse innspillene. Bl.a. foreslo Barnevernspanelet at ingen
barnevernstjenester skal ha færre enn fem fagårsverk, og dette er
et positivt innspill. Det må imidlertid presiseres at disse fagårsverkene
ikke nødvendigvis må knyttes opp mot én bestemt utdannelse, men
at de skal representere relevant fagkompetanse i den operative barnevernstjenesten.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, mener det er viktig med mer interkommunalt
samarbeid. Flertallet vil vise til at interkommunalt
samarbeid har økt betraktelig de senere årene. I 2008 var det 83
kommuner som inngikk i et slik samarbeid, mens det i utgangen av
2012 var 183 kommuner. Flertallet merker seg at det
i 2012 var en økning på over 42 pst. i andelen kommuner med interkommunalt
samarbeid. Flertallet registrerer også at en ny kartlegging
av små barnevernstjenester (Deloitte 2012) gir grunn til å tro at
den positive utviklingen vil fortsette. Flertallet vil
vise til at om lag 60 pst. av kommunene som i dag ikke deltar i
et interkommunalt samarbeid, oppgir at deres kommune om fem år sannsynligvis
vil delta i et slikt samarbeid. Flertallet vil understreke
at regjeringen gjennom midler til kompetanse- og samhandlingstiltak
vil bidra til at små og sårbare barnevernstjenester samhandler med
barnevernstjenesten i andre kommuner. Videre til flertallet vise
til at regjeringen vil sørge for bedre veiledning når det er hensiktsmessig
å etablere interkommunalt samarbeid på barnvernsområdet og hvordan
slikt samarbeid bør organiseres.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er i utgangspunktet positive til interkommunalt
samarbeid, men vil understreke at interkommunalt samarbeid i seg
selv ikke sikrer at barnevernstjenestene i kommunene som samarbeider
er tilstrekkelig robuste og sikret nødvendig fagkompetanse. Disse
medlemmer viser i denne sammenheng til Riksrevisjonens som
i sin gjennomgang av det kommunale barnevernet i Dokument 3:15 (2011–2012)
skriver:
«Det er gjennomført statistiske analyser for å undersøke
om antall fagstillinger eller andre variabler, som for eksempel
kommunestørrelse, kan forklare variasjoner mellom kommunene når
det gjelder andelen henleggelser av meldinger og andelen fristoverskridelser
i undersøkelser. Analysene viser at en svært liten del av variasjonene
kan forklares ved hjelp av de variablene som ble undersøkt, dvs.
at andre faktorer er viktige for å forklare forskjellene mellom
kommunene.»
Riksrevisjonen skriver videre:
«Når modellene også inkluderer interkommunalt samarbeid
som uavhengig variabel, blir ikke en større del av variasjonene
i henleggelsesandel og fristoverskridelser forklart.»
Disse medlemmer vil i denne sammenheng videre
vise til rapporten «Barnevernet i små kommuner – status og utfordringer»
fra oktober 2012. Kartleggingen viser at småkommunene har blandede
erfaringer når det gjelder oppgave- og ansvarsfordeling mellom statlig
og kommunalt barnevern. Det er nokså stor usikkerhet blant småkommunene
om det er oppgaver som ivaretas av det statlige barnevernet i dag
som kommunene, eller den interkommunale barnvernstjenesten kommunen
deltar i, kunne hatt ansvaret for. Halvparten av kommunene opplever
ikke at dagens oppgave- og ansvarsfordeling mellom statlig og kommunalt barnevern
fungerer godt i praksis, og nesten halvparten av kommunene opplever
at de ikke har tilstrekkelig myndighet som bestillere av statlige
barnevernstiltak, de opplever ikke at de er reelle bestillere av
statlige barnevernstiltak. 46 pst. av kommunene i undersøkelsen
oppgir at de ikke har gode erfaringer med de tilbud som det statlige
barnevernet gir. På direkte spørsmål om hva som skal til for at
kommunene blir mer reelle bestillere av statlige barnevernstiltak
var det var særlig fire forhold som ble vektlagt:
En rendyrkning av
rollene som myndighetsutøver (bestiller) og tjenesteprodusent (utfører)
Klargjøring av fagteamenes rolle som utredere/veiledere
kontra deres rolle som ansvarlig for inntaket til statlige tiltak
Finansieringsordninger og bruk av egenandeler som
gir riktige insentiv i forhold til de overordnende målsetningene
for barnevernet og som er konsistente med ansvarsdelingen mellom
stat og kommune
Kommunene må ha tillit til at Bufetat klarer
å levere tiltak med riktig kvalitet og kompetanse i forhold til
kommunenes behov
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at det er imidlertid ikke utelukkende
bemanningen ved de kommunale barnevernskontorene som utgjør de menneskelige
ressursene i barnevernet. Det er vel så viktig å sørge for å ha
bemanning med kompetanse inn i institusjonene og som fosterforeldre,
og i sistnevnte kategori er det stor variasjon både hva gjelder
rekruttering og kompetanse. Dette mener disse medlemmer representerer utfordringer
når det kommer til å få en best mulig rekruttering av dyktige og
motiverte fosterforeldre over hele landet, og mener derfor det må etableres
like regler for godtgjørelse av fosterforeldre i alle kommuner.
Det er også viktig å legge til rette for fosterforeldres utvikling,
gjennom å sikre dem rett til opplæring og oppfølgning, samt at de
skal få mulighet til å oppnå formell kompetanse innenfor dette feltet.
Et gjennomgående kompetanseløft må imidlertid
også omfatte øvrige barnevernsansatte, og ikke utelukkende fosterforeldre.
Hele barnevernsutdanningen må styrkes, og det må legges til rette
for mer praksis for studenter. Denne praksisen må også være innen
relevante stillingstyper, slik at kompetansen utnyttes best mulig.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, vil vise til at regjeringen er opptatt
av å styrke barnevernsutdanningene, men også muligheten for videreutdanning. Flertallet vil vise
til at regjeringen ønsker å ta et initiativ til at utdanningssektoren
utvikler en videreutdanning i barnevernsledelse på mastergradsnivå.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre etterlyser en bedre samhandling mellom barnevernet
og andre instanser, og dette arbeidet forenkles ikke av at barnevernet selv
består av flere nivåer. Dette oppsummeres bl.a. i rapporten «Evaluering
av faglig og økonomisk styring i det statlige barnevernet» (Deloitte,
desember 2011), hvor det påpekes at «ulik organisering av regionene
hindrer effektivt samarbeid på tvers av regionene, ettersom det
kan være uklart hvilke funksjoner som tilsvarer hverandre». Dette
er helt klart et uhensiktsmessig element ved dagens organisering,
og det bør settes spørsmålstegn ved hvorvidt en skal fortsette å
ha en tonivåmodell med ulike organiseringer også i den horisontale
aksen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
snarere av den oppfatning at dette bør løses ved å samle ressursene
på lokalt nivå, og sikre den økonomiske fleksibiliteten ved å samle faglige
støttefunksjoner og finansiering i størst mulig grad hos Bufetat.
Dette vil i praksis innebære at man desentraliserer utøvelsen av
barnevernmyndigheten til kommunene og eksterne aktører, slik at
all tjenesteytelse innen barnevernet får den viktige nærheten til
brukerne. Samtidig vil dette avlaste kommunene økonomisk, dersom
de i større grad kan konsentrere seg om å tilby et godt og trygt
barnevern for sine innbyggere.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener uansett at det ikke er hensiktsmessig å videreføre
dagens struktur og oppgavefordeling i samme grad som regjeringen legger
opp til, da det er flere tilbakemeldinger og rapporter som peker
i retning av at dagens system ikke fungerer tilfredsstillende. Disse
medlemmer viser til at også rapporten «Oppgave- og finansieringsansvar
i statlig og kommunalt barnevern» (PWC, november 2011) trekker frem organiseringen
som en utfordring, og det som oppleves som uklarheter i ansvarsforholdene mellom
stat og kommune. De erfaringene og oppfatningen som kommer til uttrykk
fra det kommunale barnevernet er at «Bufetat beveger seg inn på
deres ansvarsområde på tiltakssiden, og at det har vært en usikkerhet
rundt denne rollen». Disse medlemmer kan ikke se
noe positivt i at man viderefører et system uten tydelige ansvarsforhold,
og mener hele barnevernstjenesten må gjøres mer forutsigbar. Hvert
barn som faller mellom to stoler i barnevernet, eller som ikke får den
oppfølgningen det trenger, er et enormt tap for samfunnet. Det er
derfor på tide å sette ned foten for denne uverdige behandlingen
av våre svakeste, og slå fast at vi ikke akter å ofre flere barn
pga. mangelfull organisering og politisk ideologi.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen vurdere å overføre
de utøvende barnevernsoppgavene til kommunene, og legge kontroll-,
støtte- og finansieringsoppgavene til staten.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sikre at alle barnevernstjenester
har en forsvarlig bemanning.»
«Stortinget ber regjeringen vurdere å etablere like
regler for godtgjørelse av fosterforeldre i alle kommuner.»
«Stortinget ber regjeringen om å avsette midler til
forskning som utvikler kunnskap rettet mot å forebygge og avdekke
overgrep og omsorgssvikt i offentlig omsorg.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil vise til evalueringen av forvaltningsreformen,
som på oppdrag fra regjeringen er gjennomført i fire deloppdrag, med
en egen oppsummerende rapport. Evalueringen konkluderer med at det
er vesentlige utfordringer i samarbeidet mellom kommunalt og statlig
barnevern, at det er dårlig økonomisk styring og kontroll, og at
forskjeller i de ulike barnevernsregionene fører til at barn ikke
får et likeverdig tilbud i hele landet. Evalueringen viser også
at det har funnet sted en omstridt vridning av tiltaksbruk fra institusjon
til økt bruk av fosterhjem og hjemmebaserte tiltak. Disse medlemmer finner
det på denne bakgrunn påfallende at regjeringen velger å videreføre hovedlinjene
i dagens ansvarsfordeling mellom stat og kommune. Disse medlemmer mener den
omfattende evalueringen som har funnet sted tydelig påpeker behovet
for mer helhetlige og gjennomgripende endringer enn det som er foreslått.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil peke på at de økende utfordringene
i barnevernet krever en tverrsektoriell tilnærming og stort behov
for å se barnevernstjenester, andre tjenester til barn og unge,
oppvekstmiljø og forebyggende arbeid i en helhet. Dette tilsier
etter disse medlemmers mening at ansvaret for barnevernstjenestene
må ligge i kommunen. Det er kommunene som har ansvaret for de fleste tjenester
som berører barn og unges hverdag, og det er kommunene som har mulighet
til å se denne helheten. Dette burde etter disse medlemmers oppfatning
tilsi at kommunene får et enda større ansvar enn hva proposisjonen
legger opp til.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti mener rekruttering av fosterhjem
er en av oppgavene som kommunene burde få hovedansvaret for.
Komiteen vil vise
til at regjeringen foreslår at ansvarsfordelingen mellom stat og
kommune etter barnevernloven presiseres, og støtter dette. Komiteen er
kjent med at kommuner av og til kan føle seg faglig overprøvd av
det statlige barnevernet. Komiteen vil derfor vise
til at det fastslås at kommunenes faglige utredning av barns hjelpebehov
ikke kan overprøves av det statlige barnevernet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener kommunene er den viktigste aktøren for å
forebygge og behandle saker i barnevernet. Disse medlemmer viser til
at det er barnevernet ute i kommunene som først møter barna som
trenger hjelp, det er derfor avgjørende at det kommunale barnevernet
så tidlig som mulig fanger opp barn som er utsatt for omsorgssvikt
eller av andre grunner trenger profesjonell hjelp. Disse
medlemmer mener det er viktig at førstelinjetjenesten får
en reell mulighet til å velge tiltak tilpasset det enkelte barn,
og viser også til Barnevernpanelets rapport fra 2011 hvor deres
anbefaling er å la kommunene ta et større ansvar for barnevernstjenesten. Disse
medlemmer mener at kommunene bør gis et helhetlig faglig
og økonomisk ansvar for barnevernstjenesten forutsatt at de har
nødvendig kompetanse. Som et første steg mener disse medlemmer at
kommuner med et robust fagmiljø som har uttrykt et aktivt ønske
for å ta et helhetlig ansvar for andrelinjetjenesten i barnevernet
for å bedre ivareta barnas beste, skal kunne gjøre det.
Disse medlemmer vil samtidig
vise til Helsetilsynets landsomfattende tilsyn med kommunalt barnevern
i 2011, hvor man fant lovbrudd og feil i 40 av 44 undersøkte kommuner.
Tilsynet påviser svikt i barnevernstjenestens arbeid med undersøkelser
og evaluering av hjelpetiltak, denne svikten fører til at utsatte
barn ikke får nødvendig hjelp til rett tid, at iverksatte hjelpetiltak
ikke fungerer som planlagt og at omsorgssvikt ikke avdekkes. Disse
medlemmer vil understreke at utvalget av kommuner ikke er representativt,
men påpeker at rapporten allikevel gir viktig kunnskap om sentrale
utfordringer i arbeidet for å sørge for at alle barn får et likeverdig
tilbud i det kommunale barnevernet.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen gi de kommunene som
har nødvendig kompetanse et helhetlig faglig og økonomisk ansvar
for barnevernstjenesten.»
Komiteen vil vise
til at regjeringen foreslår at Bufetat skal begrense utredningsoppdrag,
samt råd- og veiledning til kommunene i enkeltsaker til det som
følger av den lovfestede bistandsplikten, og støtter dette. Komiteen merker
seg at i en overgangsperiode på inntil tre år vil Bufetat likevel
mot egenbetaling, kunne tilby utredningsoppdrag til kommuner.
Komiteen vil videre vise til
at det foreslås å etablere fagråd med representanter fra stat og kommune,
og støtter dette. Komiteen vil vise til formålet
som er å legge til rette for løpende dialog mellom kommuner som
etterspør institusjonsplasser og staten som tilbyr plassene. Komiteen vil
ellers vise til at målet er bedre samsvar mellom tiltaksapparatet
som tilbys av staten og tiltakene som etterspørres av kommunene.
Komiteen vil videre vise til
at det foreslås at Bufdir gis et ansvar for faglig utvikling på
hele barnevernområdet, og støtter dette. Komiteen vil
vise til formålet som innebærer at direktoratets mandat utvides
til også å gjelde kunnskaps- og tiltaksutvikling innenfor det kommunale
barnevernet. Komiteen merker seg at ingen har et slikt
nasjonalt ansvar i dag, og det er påpekt som en svakhet senest av
Riksrevisjonen i deres gjennomgang av det kommunale barnevernet
(Dokument 3:15(2011–2012)).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at Riksrevisjonen i den omtalte gjennomgangen
av det kommunale barnevernet og kommunale virkemidler i barnevernet
avdekker at kommuner har for liten kapasitet og for små fagmiljøer.
Riksrevisjonens gjennomgang avdekket at mange kommuner ikke har
fulgt opp sitt ansvar på en tilfredsstillende måte, og at regjeringen
ikke har sørget for å gi Bufdir styrings- og veiledningsoppgaver
for kommunal sektor. Riksrevisjonen skriver i rapporten at regjeringen
har gitt Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet få oppgaver på barnevernsområdet
utover virksomhetsstyringen av Bufetat, og videre at regjeringen
i liten grad har gitt direktoratet i oppdrag å bidra til fagutviklingen
i kommunene. Riksrevisjonen skriver videre at det kan stilles spørsmål
ved om departementet har avgrenset direktoratets oppgaver på en
slik måte at rollen som fagdirektorat har blitt begrenset, og at
det kan stilles spørsmål ved om departementet har sikret seg tilstrekkelig
styringsinformasjon om hjelpetiltak til å ivareta det overordnede
ansvaret det har for barnevernstjenestene.
Disse medlemmer mener dette med
tydelighet viser at fagdirektoratsoppgavene bør styrkes og tydelig
skilles fra det statlige utføreransvaret.
Komiteen vil vise
til regjeringens forslag om endringer i dagens lovbestemmelser om
organisering av statlig barnevernsmyndighet, som innebærer at barnevernlovens
bestemmelser gjenspeiler den faktiske oppgavefordelingen i etaten.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, støtter dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
fremholde at den foreslåtte barnevernsstrukturen inneholder svært
mange ulike ledd, og selv en klargjøring av ansvarsforholdene kan
innebære store utfordringer mht. samhandlingen. Disse medlemmer ønsker
derfor å fjerne lovens bestemmelser om et regionalt nivå i Bufetat,
og overlate Bufetats ansvar og interne organisering til Bufetats
sentrale nivå. Disse medlemmer ønsker på denne måten
å klargjøre Bufetats helhetlige ansvar, og fremmer på denne bakgrunn
følgende forslag:
«I lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester
gjøres følgende endringer:
§ 2-2 skal lyde:
§ 2-2 Statlige barnevernmyndigheters
organisatoriske inndeling
De statlige barnevernmyndighetene består av
departementet, Barne-, ungdoms- og familieetaten og fylkesmennene.
De statlige barnevernmyndighetene ledes av departementet.
Barne-, ungdoms- og familieetaten er inndelt
i sentralt og lokalt nivå. Etatens sentrale nivå leder etatens virksomhet.
§ 5-8 første ledd skal lyde:
Private og kommunale institusjoner og private og
kommunale sentre for foreldre og barn kan bare benyttes for barn
som omfattes av loven dersom institusjonen eller senteret er godkjent av
Barne-, ungdoms- og familieetaten. Institusjonen eller senteret
kan bare godkjennes dersom det drives i samsvar med denne loven
og de forskrifter som gjelder for den, og ellers drives på en forsvarlig
måte. Avgjørelser om godkjenning etter denne loven er enkeltvedtak
og kan påklages til fylkesmannen. Departementet kan gi nærmere forskrifter
om godkjenningsordningen, herunder om vilkår for godkjenning, og
om klageordningen.
§ 8-2 skal lyde:
§ 8-2 Barne-, ungdoms- og familieetatens ansvar
Barne-, ungdoms- og familieetaten skal yte tjenester
etter denne loven til alle som oppholder seg i riket.
§ 9-6 oppheves.»
«Stortinget ber regjeringen gjennomgå lov 17. juli
1992 nr. 100 om barneverntjenester og fremme et helhetlig lovforslag
hvor regionalt nivå i Barne-, ungdoms- og familieetaten foreslås
avviklet.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
rettssikkerheten er fundamental, og at denne alltid må ivaretas
for at folk flest skal ha tillit til det offentlige. Disse
medlemmer viser til at et mulig tiltak i arbeidet med å
forbedre rettssikkerheten i barnevernet kan være å overføre oppgavene
fra fylkesnemndene til rettsapparatet, slik at en unngår de uklarhetene
folk opplever ved å få vedtak i et «domstollignende organ». Sist
dette forslaget var til behandling var i Dokument 8:169 S (2010–2011)
fra Fremskrittspartiet, og i Innst. 76 S (2011–2012) påpeker komiteens
medlemmer fra Fremskrittspartiet at:
«en nå har en stor økning i saker til fylkesnemndene,
og at saksbehandlingstiden som i alt for mange saker er for lang,
er viktige argumenter for å legge fylkesnemndene inn i det ordinære rettssystemet,
slik at rettssikkerheten blir ivaretatt»
og at
«en vesentlig andel saker avgjort i fylkesnemndene
i dag blir anket til tingretten, og at det i denne videre prosessen
ikke er uvanlig med omgjørelser».
Det kan også vises til tidligere medieoppslag, hvor
sakkyndiges roller i slike saker er satt under et kritisk søkelys.
Bl.a. kan det medføre utfordringer når personer i én sammenheng
fungerer som kolleger i et større fagmiljø, mens de i en annen sammenheng
skal opptre som uavhengige overfor hverandre i saker som griper
inn i andre menneskers liv.
Disse medlemmer vil samtidig
trekke vurderingene opp på et mer overordnet nivå, og mener at barnevernet
bør få en generell gjennomgang av rettssikkerheten. Dette vil altså
innebære mer enn kun organiseringen av fylkesnemndene, men må etter disse
medlemmers syn ta for seg flere aspekter. Her må tilgang
til informasjon og vedtak vurderes, prosedyrer, bruk av sakkyndige,
organisering m.m. vurderes slik at en til slutt kan fatte en beslutning
som både er til barnas beste og som ivaretar familienes krav på
rettssikkerhet.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen foreslå de nødvendige
lovendringer for å legge ned fylkesnemndene for barnevern og sosiale
saker, og overføre disse nemndenes oppgaver til de ordinære domstolene.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen vurdere å sette
ned et rettssikkerhetsutvalg for barnevernet.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, vil vise til at regjeringen har styrket saksbehandlingskapasiteten
i fylkesnemndene de siste årene, senest i 2013 med 20 mill. kroner i
økte bevilgninger. Flertallet mener denne styrkingen
har vært viktig for å nå målet om at barnevernet over hele landet
skal gi rett hjelp til utsatte barn og unge tidlig, da vi er kjent
med at det har vært for lang ventetid på saksbehandlinga i fylkesnemndene. Flertallet er
svært opptatt av barns og foreldres rettssikkerhet, og vil fremheve
at det var begrunnelsen for opprettelsen av fylkesnemndene i 1993.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
har også merket seg at regjeringen i proposisjonen foreslår å se nærmere
på Raundalen-utvalgets forslag om å etablere en familiedomstol.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at høringsnotat
tok til orde for en ny vurdering av begrepsbruken i barnevernet. Disse medlemmer har
forståelse for innvendinger mot begreper som «fosterbarn», «fosterhjem», «institusjon»
og «barn med alvorlige atferdsvansker.» Disse medlemmer understreker
at begreper her som ellers er viktige fordi de legger premisser
for vår forståelse og oppfatning av det begrepene skal dekke.
Disse medlemmer viser blant annet
til at mange høringsinstanser synes å være positiv til å erstatte
begrepet «fosterhjem» med «omsorgshjem».
Disse medlemmer er ikke tilfreds
med at også dette temaet blir gjenstand for videre utredning. Disse
medlemmer minner om at Barnevernspanelet ga departementet
innspill om begrepsbruk i sin rapport som ble avlevert september
2011. Departementet har nå hatt temaet ute på ordinær høring. Tiden
er følgelig mer enn moden for å fatte beslutninger.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig
Folkeparti:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen påse at nær slekt
alltid vurderes som fosterfamilie før barn plasseres hos fremmede.
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen åpne for at flere
barnevernsaktører kan rekruttere fosterforeldre, og at støtteapparatet
rundt fosterfamiliene kan styrkes.
Forslag 3
Stortinget ber regjeringen vurdere å igangsette en
offentlig utredning av fosterhjemsomsorgen.
Forslag 4
Stortinget ber regjeringen på nytt vurdere balansen
mellom institusjons- og fosterhjemstilbudet.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
Forslag 5
Stortinget ber regjeringen gjennomføre de nødvendige
tiltak for at barnevernets samarbeid med familievernkontorene styrkes.
Forslag 6
Stortinget ber regjeringen bidra til at det etableres
et tettere samarbeid mellom barnevern, barnehage, skole, politi
og arbeids- og velferdsetaten (Nav), for å unngå at barn og unge
blir kasteballer mellom offentlige etater.
Forslag 7
Stortinget ber regjeringen sørge for at alle
kommuner er tilknyttet en barnevernsvakt.
Forslag 8
Stortinget ber regjeringen styrke informasjonsarbeidet
for at kompetanse om kultursensitivitet i barnevernet gjøres tilgjengelig
for, og benyttes av alle barnevernstjenester.
Forslag 9
Stortinget ber regjeringen innføre godkjenningsordninger
for institusjoner med kvalitetskriterier, samt sikre full åpenhet
om barneverntilbudets innhold, kvalitet og pris.
Forslag 10
Stortinget ber regjeringen gi kommunene rett
til fritt å velge barnevernstiltak etter en vurdering av kvalitet,
pris og hva som gir best hjelp til det enkelte barn, uavhengig av
hvem som leverer tiltaket.
Forslag 11
Stortinget ber regjeringen legge til rette for
et mangfold av barnevernstilbud ved å sikre stabile og gode rammevilkår
også for private tilbud, samt styrke kvalitetskontrollen ved alle
barnevernsinstitusjoner.
Forslag 12
Stortinget ber regjeringen iverksette en utredning
om utforming og innføring av en Internett-basert tjenesteportal
med det formål å gi oversikt og et sammenligningsgrunnlag mellom tilbudene,
slik at det i større grad blir mulig å velge det beste tilbudet
til det enkelte barn/den enkelte ungdom som skal plasseres utenfor hjemmet,
øke kvaliteten på det samlede tilbudet samt bidra til full likebehandling
mellom offentlige og private aktører.
Forslag 13
Stortinget ber regjeringen skille fagdirektoratsoppgavene
i det statlige barnevernsarbeidet fra det statlige ansvaret for
institusjonsbarnevernet.
Forslag 14
Stortinget ber regjeringen legge større vekt
på barn og unges behov for stabile omsorgspersoner i utarbeidelsen
av turnusordninger for offentlige barnevernsansatte.
Forslag 15
Stortinget ber regjeringen bidra til at det etableres
et bedre og mer forpliktende samarbeid mellom barnevernet og barne-
og ungdomspsykiatrien.
Forslag 16
Stortinget ber regjeringen utarbeide en handlingsplan
for å sørge for at alle barn under barnevernets omsorg får oppfylt
retten til individuell opplæring.
Forslag 17
Stortinget ber regjeringen opprette en uavhengig lavterskel
klageordning for barn og pårørende for å ivareta deres rettssikkerhet.
Forslag 18
Stortinget ber regjeringen styrke samordningen og
oppfølgingen av ettervernet for ungdom i barnevernet.
Forslag 19
Stortinget ber regjeringen sikre at alle barnevernstjenester
har en forsvarlig bemanning.
Forslag 20
Stortinget ber regjeringen vurdere å etablere
like regler for godtgjørelse av fosterforeldre i alle kommuner.
Forslag 21
Stortinget ber regjeringen om å avsette midler
til forskning som utvikler kunnskap rettet mot å forebygge og avdekke
overgrep og omsorgssvikt i offentlig omsorg.
Forslag 22
Stortinget ber regjeringen gi de kommunene som har
nødvendig kompetanse et helhetlig faglig og økonomisk ansvar for
barnevernstjenesten.
Forslag 23
Stortinget ber regjeringen vurdere å sette ned
et rettssikkerhetsutvalg for barnevernet.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 24
Stortinget ber regjeringen sikre at kunnskap
om tiltak i barnevernet gjøres tilgjengelige for alle på et egnet
nettsted.
Forslag 25
I lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester gjøres
følgende endringer:
§ 4-16 skal lyde:
§ 4-16 Oppfølging av vedtak om omsorgsovertakelse
Barneverntjenesten har etter omsorgsovertakelsen
et løpende og helhetlig ansvar for oppfølgingen av barnet, herunder
et ansvar for å følge utviklingen til barnet og foreldrene. Barneverntjenesten
skal der hensynet til barnet ikke taler imot det, legge til rette
for samvær med søsken og øvrig nær familie. Barneverntjenesten skal kort
tid etter omsorgsovertakelsen kontakte foreldrene med tilbud om
veiledning og oppfølging. Dersom foreldrene ønsker det, skal barneverntjenesten
som en del av oppfølgingen formidle kontakt med øvrige hjelpeinstanser.
Forslag 26
I lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester gjøres
følgende endringer:
§ 5-7 annet og tredje ledd skal lyde:
Finner fylkesmannen at institusjonen eller senteret
drives uforsvarlig, kan fylkesmannen gi pålegg om å rette på forholdet,
eller ilegge dagbøter. Pålegget kan gis til institusjonens leder eller
institusjonens eier.
Ved gjentatte brudd på fylkesmannens pålegg
og vedvarende uforsvarlig drift kan Barne-, ungdoms- og familieetaten
trekke tilbake sin godkjenning av institusjonen eller senteret.
§ 5-7 nåværende tredje ledd blir fjerde ledd.
Forslag 27
Stortinget ber regjeringen lovfeste retten til
støtteperson for foreldre som mister omsorgen permanent eller midlertidig.
Forslag 28
Stortinget ber regjeringen sikre at ungdom under barnevernet
sikres rett til ettervern fram til de er 23 år.
Forslag 29
Stortinget ber regjeringen vurdere å overføre
de utøvende barnevernsoppgavene til kommunene, og legge kontroll-,
støtte- og finansieringsoppgavene til staten.
Forslag 30
I lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester gjøres
følgende endringer:
§ 2-2 skal lyde:
§ 2-2 Statlige barnevernmyndigheters
organisatoriske inndeling
De statlige barnevernmyndighetene består av
departementet, Barne-, ungdoms- og familieetaten og fylkesmennene.
De statlige barnevernmyndighetene ledes av departementet.
Barne-, ungdoms- og familieetaten er inndelt
i sentralt og lokalt nivå. Etatens sentrale nivå leder etatens virksomhet.
§ 5-8 første ledd skal lyde:
Private og kommunale institusjoner og private og
kommunale sentre for foreldre og barn kan bare benyttes for barn
som omfattes av loven dersom institusjonen eller senteret er godkjent av
Barne-, ungdoms- og familieetaten. Institusjonen eller senteret
kan bare godkjennes dersom det drives i samsvar med denne loven
og de forskrifter som gjelder for den, og ellers drives på en forsvarlig
måte. Avgjørelser om godkjenning etter denne loven er enkeltvedtak
og kan påklages til fylkesmannen. Departementet kan gi nærmere forskrifter
om godkjenningsordningen, herunder om vilkår for godkjenning, og
om klageordningen.
§ 8-2 skal lyde:
§ 8-2 Barne-, ungdoms- og familieetatens ansvar
Barne-, ungdoms- og familieetaten skal yte tjenester
etter denne loven til alle som oppholder seg i riket.
§ 9-6 oppheves.
Forslag 31
Stortinget ber regjeringen gjennomgå lov 17. juli 1992
nr. 100 om barneverntjenester og fremme et helhetlig lovforslag
hvor regionalt nivå i Barne-, ungdoms- og familieetaten foreslås
avviklet.
Forslag 32
Stortinget ber regjeringen foreslå de nødvendige lovendringer
for å legge ned fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker, og
overføre disse nemndenes oppgaver til de ordinære domstolene.
Forslag fra Kristelig Folkeparti:
Forslag 33
Stortinget ber regjeringen vurdere å lovfeste tilbud
om sentre for foreldre og barn.
Tilrådingen fremmes av komiteens medlemmer fra
Arbeiderpartiet,, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet,
Kristelig Folkeparti og med delvis støtte fra Fremskrittspartiet.
Komiteen viser til
proposisjonen og til sine merknader og rår Stortinget til å gjøre
følgende
vedtak til lov
om endringer i barnevernloven
I
I lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester gjøres
følgende endringer:
Overskriften til kapittel 1 skal lyde:
Kapittel 1. Lovens formål og virkeområde mv.
Ny § 1-4 skal lyde:
§ 1-4 Krav til forsvarlighet
Tjenester og tiltak etter denne loven skal være forsvarlige.
§ 2-2 skal lyde:
§ 2-2 Statlige barnevernmyndigheters
organisatoriske inndeling
De statlige barnevernmyndighetene består av departementet,
Barne-, ungdoms- og familieetaten og fylkesmennene. De
statlige barnevernmyndighetene ledes av departementet.
Barne-, ungdoms- og familieetaten er inndelt i sentralt,
regionalt og lokalt nivå. Etatens sentrale nivå leder etatens virksomhet.
§ 2-3 annet og tredje ledd skal lyde:
Barne-, ungdoms- og familieetaten skal
a) etter anmodning fra kommunen bistå barneverntjenesten
i kommunen med plassering av barn utenfor hjemmet,
b) ha ansvar for rekruttering og formidling av fosterhjem,
c) ha ansvar for at fosterhjemmene får nødvendig opplæring
og generell veiledning.
Barne-, ungdoms- og familieetaten skal
ha internkontroll for å sikre at oppgavene utføres i samsvar med
krav fastsatt i lov eller i medhold av lov. Barne-, ungdoms-
og familieetaten må kunne gjøre rede for hvordan den oppfyller
kravet til internkontroll. Departementet kan i forskrift gi nærmere
bestemmelser om internkontroll.
§ 2-3 a første ledd skal lyde:
Lovens bestemmelser om Barne-, ungdoms- og familieetatens oppgaver
og myndighet kommer ikke til anvendelse i Oslo kommune. I Oslo kommune
skal Barne-, ungdoms- og familieetatens oppgaver
og myndighet ivaretas av kommunen. Kommunens vedtak om
godkjenning etter § 5-8 kan påklages til sentralt nivå i Barne-,
ungdoms- og familieetaten.
§ 2-3 b skal lyde:
§ 2-3 b Statlig tilsyn på barnevernområdet
Statens helsetilsyn har det overordnede faglige tilsyn
med barnevernvirksomheten i de enkelte kommuner, med institusjoner,
sentre for foreldre og barn og omsorgssentre for mindreårige samt
med andre statlige tjenester og tiltak etter denne loven.
Statens helsetilsyn skal utøve myndighet i samsvar med det som er
bestemt i barnevernloven og forskrifter til denne.
Fylkesmannen skal føre tilsyn med lovligheten av kommunens
oppfyllelse av plikter etter barnevernloven kap. 1 til 9. Reglene
i lov 25. september 1992 nr. 107 om kommuner og fylkeskommuner kapittel
10A gjelder for denne tilsynsvirksomheten.
Fylkesmannen skal også føre tilsyn med institusjoner og
sentre for foreldre og barn etter kapittel 5 og omsorgssentre for
mindreårige etter kapittel 5A.
Fylkesmannen skal videre føre tilsyn med lovligheten
av andre statlige tjenester og tiltak etter denne loven. Fylkesmannen
kan gi pålegg til Barne-, ungdoms- og familieetaten om å rette forhold
som er i strid med bestemmelser etter denne loven. Det skal gis
en rimelig frist til å rette forhold før pålegg benyttes. Pålegg
kan påklages til Statens helsetilsyn.
Tilsynsmyndighetenes plikt til å føre tilsyn og
adgang til å gi pålegg etter de foregående ledd omfatter også private
som utfører tjenester og tiltak etter denne loven.
§ 3-5 nytt annet ledd skal lyde:
Når barn under 18 år sitter i varetekt eller gjennomfører
fengselsstraff, skal barneverntjenesten holde jevnlig kontakt med
kriminalomsorgen og barnet. Barneverntjenesten skal delta i planleggingen
og tilretteleggelsen av tiltak etter endt opphold. Slik oppfølging
under varetekt og straffegjennomføring skal regnes som et tiltak
som er iverksatt før barnet har fylt 18 år, jf. § 1-3 annet ledd.
§ 4-1 skal lyde:
§ 4-1 Hensynet til barnets beste
Ved anvendelse av bestemmelsene i dette kapitlet skal det
legges avgjørende vekt på å finne tiltak som er til beste for barnet.
Herunder skal det legges vekt på å gi barnet
stabil og god voksenkontakt og kontinuitet i omsorgen.
Barnet skal gis mulighet til medvirkning og det skal
tilrettelegges for samtaler med barnet. Barn som barnevernet har
overtatt omsorgen for kan gis anledning til å ha med seg en person
barnet har særlig tillit til. Departementet kan gi nærmere forskrifter
om medvirkning og om tillitspersonens oppgaver og funksjon.
§ 4-4 første og annet ledd skal lyde:
Barneverntjenesten skal bidra til å gi det enkelte barn
gode levekår og utviklingsmuligheter ved råd, veiledning og hjelpetiltak. Hjelpetiltak
skal ha som formål å bidra til positiv endring hos barnet eller
i familien.
Barneverntjenesten skal, når barnet på grunn av forholdene
i hjemmet eller av andre grunner har særlig behov for det, sørge
for å sette i verk hjelpetiltak for barnet og familien.
§ 4-4 tredje ledd oppheves. Nåværende fjerde og femte
ledd blir tredje og fjerde ledd.
§ 4-16 skal lyde:
§ 4-16 Oppfølging av vedtak
om omsorgsovertakelse
Barneverntjenesten har etter omsorgsovertakelsen
et løpende og helhetlig ansvar for oppfølgingen av barnet, herunder
et ansvar for å følge utviklingen til barnet og foreldrene. Barneverntjenesten
skal der hensynet til barnet ikke taler imot det, legge til rette for
samvær med søsken. Barneverntjenesten skal kort tid etter
omsorgsovertakelsen kontakte foreldrene med tilbud om
veiledning og oppfølging. Dersom foreldrene ønsker det, skal barneverntjenesten
som en del av oppfølgingen formidle kontakt med øvrige hjelpeinstanser.
§ 4-22 fjerde ledd oppheves. Nåværende femte ledd blir
fjerde ledd.
§ 4-22 nytt femte og sjette ledd skal lyde:
Kommunen skal føre tilsyn med hvert enkelt barn i
fosterhjem fra plasseringstidspunktet og frem til barnet fyller
18 år. Formålet med tilsynet er å føre kontroll med at barnet får
forsvarlig omsorg i fosterhjemmet og at de forutsetninger som ble
lagt til grunn for plasseringen blir fulgt opp.
Kommunen skal sørge for at de som skal utøve tilsynet
gis nødvendig opplæring og veiledning.
§ 4-25 annet ledd skal lyde:
Et vedtak etter § 4-24 første og annet ledd skal treffes
av fylkesnemnda etter reglene i kapittel 7. Midlertidig vedtak kan
treffes av barnevernadministrasjonens leder og av påtalemyndigheten.
§ 4-6 annet, fjerde og femte ledd gjelder tilsvarende. Plasseringstiden
etter det midlertidige vedtaket skal inngå i den totale plasseringstiden
som gjelder for vedtak etter § 4-24 første og annet ledd.
§ 4-27 skal lyde:
§ 4-27 Plasseringsalternativer
ved vedtak om særlige tiltak for barn og unge med alvorlige
atferdsvansker
Barne-, ungdoms- og familieetaten skal
utpeke hvilke institusjoner som skal ta imot barn på grunnlag av
vedtak som nevnt i § 4-24, jf. § 4-26.
§ 4-28 tredje ledd skal lyde:
Når plasseringen skjer med bistand fra Barne-, ungdoms-
og familieetaten, jf. § 2-3, skal Barne-, ungdoms-
og familieetaten etter anmodning fra barneverntjenesten
i kommunen bistå barneverntjenesten med utarbeidelse av tiltaksplanen.
§ 5-1 skal lyde:
§ 5-1 Ansvaret for institusjoner
Barne-, ungdoms- og familieetaten har
ansvaret for etablering og drift av institusjoner, eventuelt med tilknyttede
spesialisttjenester for omsorg og behandling av barn. Ansvaret gjelder
institusjoner som hører under denne loven.
§ 5-4 første ledd skal lyde:
Barne-, ungdoms- og familieetaten skal
gi regler for hvordan inntak og utskrivning skal besluttes.
§ 5-6 skal lyde:
§ 5-6 Samarbeid med institusjoner
som hører under andre lover
For barn som det blir vurdert å plassere i en institusjon
under en annen lov, skal Barne-, ungdoms- og familieetaten sørge
for at det blir etablert et samarbeid med barneverntjenesten og
disse institusjonene. Kongen kan gi regler om samarbeidsordninger,
herunder om plikt til å delta i samarbeidsgrupper, inntaksteam o.l.
§ 5-7 annet ledd skal lyde:
Finner fylkesmannen at institusjonen eller senteret drives
uforsvarlig, kan fylkesmannen gi pålegg om å rette på forholdet,
eller å nedlegge driften. Pålegget kan gis til institusjonens
leder eller institusjonens eier.
§ 5-8 første ledd skal lyde:
Private og kommunale institusjoner og private og kommunale
sentre for foreldre og barn kan bare benyttes for barn som omfattes
av loven dersom institusjonen eller senteret er godkjent av regionalt
nivå i Barne-, ungdoms- og familieetaten. Institusjonen
eller senteret kan bare godkjennes dersom det drives i samsvar med
denne loven og de forskrifter som gjelder for den, og ellers drives
på en forsvarlig måte. Avgjørelser om godkjenning etter denne loven
er enkeltvedtak og kan påklages til sentralt nivå i Barne-, ungdoms-
og familieetaten. Departementet kan gi nærmere forskrifter
om godkjenningsordningen, herunder om vilkår for godkjenning, og
om klageordningen.
Ny § 5-8 a skal lyde:
§ 5-8 a Institusjoner med hjem
Institusjoner som etter § 4-27 skal ta imot barn på
grunnlag av vedtak eller samtykke som nevnt i § 4-24 eller
§ 4-26 kan omfatte institusjoner med hjem.
Hjemmene må ha særlige forutsetninger til å ta imot
barn med alvorlige adferdsvansker og må være knyttet opp mot en
oppfølgingsenhet.
Oppfølgingsenheten har ansvaret for oppfølgingen
av hjemmene, herunder ansvaret for opplæring, behandling og veiledning.
Departementet kan gi forskrifter om institusjoner med
hjem.
§ 5A-1 første og annet ledd skal lyde:
Barne-, ungdoms- og familieetaten skal
gi barn som har kommet til riket og søkt asyl uten foreldre eller
andre med foreldreansvar, tilbud om opphold på et omsorgssenter
for mindreårige.
Tilbudet skal gjelde fra barnet blir overført fra utlendingsmyndighetene
til Barne-, ungdoms- og familieetaten frem til
det blir bosatt i en kommune eller forlater riket.
§ 5A-2 første ledd skal lyde:
Når barnet har opphold på et omsorgssenter, har Barne-,
ungdoms- og familieetaten omsorgen for barnet. På vegne
av Barne-, ungdoms- og familieetaten skal omsorgssenteret
utøve omsorgen.
§ 5A-4 første ledd skal lyde:
Omsorgssenteret skal i samarbeid med barnet utrede barnets
situasjon og behov og utarbeide et forslag til oppfølging av barnet
mens det oppholder seg på omsorgssenteret. Forslaget skal oversendes Barne-,
ungdoms- og familieetaten innen tre uker etter barnets
ankomst til senteret. Barne-, ungdoms- og familieetaten skal
innen seks uker etter barnets ankomst til senteret treffe vedtak
om oppfølging av barnet mens det oppholder seg på senteret.
§ 5A-5 første ledd skal lyde:
Omsorgssenteret og Barne-, ungdoms- og familieetaten skal
følge barnets utvikling nøye. Ved vesentlige endringer i barnets
behov for oppfølging skal det om nødvendig treffes nytt oppfølgingsvedtak
i tråd med § 5A-4 første ledd.
§ 5A-8 skal lyde:
§ 5A-8 Ansvar for etablering
og drift
Barne-, ungdoms- og familieetaten har
ansvar for at det etableres og drives omsorgssentre for mindreårige.
§ 5A-9 skal lyde:
§ 5A-9 Økonomisk ansvar
Utgiftene forbundet med opphold i omsorgssenter i medhold
av § 5A-1 dekkes av Barne-, ungdoms- og familieetaten.
§ 6-5 skal lyde:
§ 6-5 Klage over barneverntjenestens
og Barne-, ungdoms- og familieetatens vedtak
Enkeltvedtak som barneverntjenesten har truffet, og oppfølgingsvedtak
som Barne-, ungdoms- og familieetaten har truffet,
kan påklages til fylkesmannen.
Første ledd gjelder ikke saker som etter kapittel 7 hører
under fylkesnemnda, med mindre noe annet er sagt i denne loven.
§ 6-10 første ledd skal lyde:
Den som skal ansettes i barneverntjenesten, jf. § 2-1,
skal legge fram politiattest som nevnt i politiregisterloven § 39
første ledd. Tilsvarende gjelder for støttekontakter og andre
som utfører oppgaver for barneverntjenesten som ledd i hjelpetiltak
etter § 4-4. Det skal også legges fram politiattest for
tillitspersoner etter § 4-1 annet ledd og personer som skal utøve tilsyn
med barn i fosterhjem etter § 4-22.
§ 7-24 annet ledd skal lyde:
Fristen for å reise søksmål er en måned fra
den dag den som har rett til å reise søksmål, fikk melding om vedtaket.
Det kan gis oppfriskning mot oversittelse av søksmålsfristen.
§ 8-2 skal lyde:
§ 8-2 Barne-, ungdoms- og familieetatens
ansvar
Barne-, ungdoms- og familieetaten skal
yte tjenester etter denne loven til alle som oppholder seg i riket. Regionalt
nivå i Barne-, ungdoms- og familieetaten skal yte tjenester etter
denne loven til alle som oppholder seg i regionen.
§ 8-4 nytt annet ledd skal lyde:
Endring i barnets tilknytning til kommunen i tidsrommet
mellom begjæring om tiltak er sendt fylkesnemnda og vedtak er fattet,
medfører ingen endring i ansvarsforholdet. Dette gjelder med mindre
den kommunen som har reist saken ikke får medhold i fylkesnemnda,
eller det blir inngått avtale som nevnt i første ledd annet punktum.
§ 8-4 nåværende annet ledd blir tredje ledd.
§ 9-4 skal lyde:
§ 9-4 Barne-, ungdoms- og familieetatens
økonomiske ansvar for tiltak etter loven
Barne-, ungdoms- og familieetaten skal dekke utgiftene
til institusjoner og sentre for foreldre og barn som overstiger
den andel av utgiftene som kommunen plikter å betale etter § 9-5.
Barne-, ungdoms- og familieetaten skal dekke en andel av kommunens
utgifter til fosterhjem etter satser som fastsettes av departementet.
Barne-, ungdoms- og familieetatens økonomiske ansvar
gjelder for barn under 20 år.
Departementet kan gi forskrifter om betalingsordningen,
herunder forskrifter som fastsetter nærmere rammer for statens betalingsansvar.
§ 9-5 skal lyde:
§ 9-5 Kommunens økonomiske ansvar
ved bruk av institusjoner mv.
Ved bruk av institusjon og sentre for foreldre
og barn, kan Barne-, ungdoms- og familieetaten kreve kommunen for
egenbetaling for oppholdsutgifter etter satser som fastsettes av
departementet. Egenbetalingen skal ytes av den kommunen som har
søkt om inntak for et barn i tiltaket. Departementet kan gi forskrifter
om egenbetalingen.
§ 9-6 skal lyde:
§ 9-6 Rett for regionalt nivå
i Barne-, ungdoms- og familieetaten til å kreve refusjon fra en
annen region
De utgiftene regionalt nivå i Barne-, ungdoms- og
familieetaten har for et barn som ved innskrivningstidspunktet
har bosted i en annen region, skal dekkes av Barne-, ungdoms-
og familieetaten i den regionen der barnet bor. Departementet
kan gi nærmere forskrifter om retten til å kreve refusjon.
II
Oslo, i familie- og kulturkomiteen, den 4. juni 2013
Gunn Karin Gjul |
Lene Vågslid |
leder |
ordfører |