Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til Prop. 93 L (2012–2013) hvor det under punkt 7.2 bemerkes følgende av departementet:

«Departementet meiner at det vil vere tenleg å gje salslaga ei større rolle i å følgje opp næringa sitt eige ansvar for kvalitet ved handtering av fisk om bord i fiskefartøy og fartøy som vert nytta til transport av fisk til land, og etter landing. Dette gjeld også fangst, transport og sleping av levandefisk. Det er naturleg at dette vert fastsett i ei forskrift.»

Det bemerkes videre:

«For å sikre at råstoffkvaliteten held ønska standard legg ein opp til at fiskesalslaga, som i dag har ei viktig rolle i ressurskontrollen, også skal få ei rolle i å sjå til at næringa tek ansvar for kvaliteten på råstoff før og etter landing.»

Når det gjelder oppgavene til fiskesalslagene, bemerker departementet følgende:

«Oppgåvene vil også gjelde kvalitetsfremmande arbeid i bedriftene.»

Disse medlemmer stiller spørsmål ved om denne regulering av oppgaver og tilleggelse av offentlig myndighet til fiskesalslagene er i tråd med lovens intensjon slik den fremkommer i § 1.

Disse medlemmer finner det underlig i denne sammenheng at ansvar som åpenbart tilligger aktørene i markedet, skal reguleres i egen lov, og at tilsynet med etterlevelse skal gjøres av den ene parten i førstehåndsomsetningen. Det er som kjent fiskerne som er rettighetshaverne i salslagene.

Dersom Stortinget ønsker mer lovhjemlede kvalitetskrav til ulike typer sjømatprodukter inkludert til varene ved førstehåndsomsetning, er disse medlemmer av den formening at det finnes det tilstrekkelig hjemmel for i lov 19. desember 2003 nr. 124 om matproduksjon og mattrygghet mv. (matloven). Disse medlemmer viser til at ansvaret for kvalitetsregulering på sjømatområdet er delegert fullt og helt til Fiskeri- og kystdepartementet. Disse medlemmer vil bemerke at det er Mattilsynet som har hovedansvaret for tilsyn knyttet til bestemmelser i matloven og bestemmelser gitt med hjemmel i denne. Mattilsynet vil aldri være part i førstehåndsomsetning av fangst av viltlevende marine ressurser, og vil således være en uhildet part i vurdering av fangstenes kvalitative egenskaper, dvs. egenskaper som ikke gjelder hygieniske forhold som de uansett har plikt til å drive tilsyn med, og da både under fangst og i forbindelse med førstehåndsomsetning og videre utover i verdikjeden.

Etter disse medlemmers mening synes det som om forslaget til særskilt hjemmel for kvalitetsregulering i fiskesalslagsloven også er ment å sikre at varene har høyeste kvalitet, og dersom så ikke er tilfellet, at det skal gis et pristrekk i forhold til avtalt minstepris. Det interessante er i så fall at det er selgerens representant som skal vurdere om det er grunnlag for prisreduksjon samtidig som samme aktør skal fremstå som uhildet tilsynsorgan for etterlevelse av lovregulerte bestemmelser. Sånn sett er det ikke mer urimelig om det er representanter for fiskeri- og havbruksnæringen som «pålegges» samme oppgaver, men utenfra synes begge løsninger å være høyst analoge til troverdigheten ved kvaliteten i arbeidet dersom man setter en bukk til å passe en havresekk.

Konklusjonen er, etter disse medlemmers mening, at salslagene i utgangspunktet vil være inhabile knyttet til at en slik oppgave skal kunne delegeres til dem. Videre er disse medlemmer av den formening at en hjemmel i fiskesalslagsloven til å fastsette kvalitetsbestemmelser er i strid med intensjonene ved fastsettelse av matloven. Samtidig med ikrafttredelse av matloven ble 12 andre lover med overlappende bestemmelser og hjemler opphevet for å sikre forenklinger og for å unngå dobbelthjemler. Disse medlemmer er av den formening at forslaget til § 16 i fiskesalslagsloven er et skritt i direkte motsatt retning.