Regjeringen har som visjon at Norge skal være verdens
fremste sjømatnasjon.
Det knytter seg stor optimisme til mulighetene for
å bruke havet bedre, og på nye måter fremover. Visjonen om Norge
som verdens fremste sjømatnasjon krever likevel klar vilje og besluttsomhet
på tvers av ulike politikkområder og fra alle aktører innenfor marin
sektor.
Verdens fremste sjømatnasjon må:
Ha en ansvarlig sjømatnæring
og bruke hav og kystområder på en bærekraftig måte. Bærekraftig
bruk sikres gjennom god kunnskap, et godt forvaltningssystem og
god praksis. Vi må være fremst på kunnskapsbasert forvaltning og
bruk av marine ressurser og sikre en bred global forståelse for
ansvarlig bruk av havene.
Prioritere innovasjon og nytenkning i alle
ledd i verdikjeden fra fjord til bord – frembringe moderne produkter
i et format og distribusjonskanaler som forbrukerne etterspør. Det
er ikke nok å være en råstoffleverandør av fisk. Vi må levere trygge
produkter, kunne dokumentere dette og være en stabil og troverdig
leverandør av kvalitetsprodukter. Vi må etterstrebe en produktutvikling
som øker etterspørselen i gamle markeder og samtidig åpner nye.
Satse på utvikling og eksport av produkter
fra nye marine næringer, kunnskap og kompetanse, utstyr og tjenester.
Kjennes og anerkjennes som verdens fremste sjømatnasjon
både nasjonalt og internasjonalt. Historien om norsk sjømat må formidles
gjennom markedsføring, informasjonsarbeid og spredning av kunnskap
om norsk sjømatnæring.
Regjeringens ambisjon er at både fiskeri- og havbruksnæringen
skal drives og videreutvikles på en bærekraftig måte som ikke ødelegger fremtidige
generasjoners muligheter til å få dekket sine behov. Føre-var-tilnærmingen
og økosystemtilnærmingen er viktige prinsipper i en bærekraftig
forvaltning, og står sentralt i naturmangfoldloven, havressursloven
og akvakulturloven.
Føre-var-tilnærmingen ble lovfestet med havressursloven
i 2009. Forvaltning må være kunnskapsbasert slik at vi høster og
produserer på riktig nivå samtidig som risikoen for uheldige konsekvenser
reduseres. Foreligger en risiko for alvorlig eller irreversibel
skade på naturmangfoldet, skal ikke mangel på kunnskap brukes som begrunnelse
for å utsette eller unnlate å treffe forvaltningstiltak.
Økosystemtilnærmingen innebærer å se sammenhenger
mellom de ulike elementene i økosystemene og påvirkningen av disse
elementene. Basert på en slik tilnærming må havbruk vurderes ut
fra konsekvensene for det omkringliggende miljøet. Økosystembasert
forvaltning er kunnskapskrevende, komplekst, og må utvikles over
tid.
Maksimalt bærekraftig utbytte (MSY – maximum
sustainable yield) innebærer å høste på et nivå som maksimerer utbyttet
over tid. MSY kan beregnes både for enkeltbestander og for alle
bestander samlet. Målet om høyt langtidsutbytte er ikke et alternativ
til føre-var-tilnærmingen, men en ambisjon om å høste av den naturlige
avkastningen innenfor trygge rammer.
Større kunnskap om sammenhenger i økosystemene,
interaksjon mellom ulike bestander og utvikling av nye modeller
gir også grunnlag for i større grad å vurdere utbyttet fra ulike
bestander opp mot hverandre. Dette vil kunne medføre at man på sikt
også kan gjøre tydeligere økonomiske prioriteringer i forvaltningen
av bestandene.
I fiskeri- og havbruksforvaltningen må miljø-
og næringshensyn ofte veies mot hverandre. Vi må ha klare mål og
tiltak som fører til en balansert politikk med hensyn til økonomisk,
sosial og miljømessig bærekraft – de tre pilarene som ligger til
grunn for definisjonen av bærekraftig utvikling.
Alle sektorers påvirkning på miljøet må ses
i sammenheng. En mer helhetlig forvaltning er i tråd med ambisjonen
om en økosystembasert tilnærming, noe som samtidig vil stille nye
krav til kunnskap og koordinering. Utfordringen for alle næringer
som konkurrerer om plass er å synliggjøre sin virksomhet og sine
behov. Da kan planmyndighetene og samfunnet for øvrig legge til
rette for dem. Med økende press på kyst- og sjøarealene er tiden
moden for å prioritere matproduksjon fremfor annen bruk, i de områdene som
er best egnet for dette. På land har jordbruksarealer en slik beskyttelse.
Sjøområder som er godt egnet til matproduksjon har ingen tilsvarende
nasjonale retningslinjer. Regjeringen vil se nærmere på hvordan
mulighetene for matproduksjon i sjøen kan optimaliseres.
Internasjonale avtaler, normer og prosesser
er i økende grad med på å definere rammebetingelsene for norsk fiskeri-
og havbruksforvaltning. For å ivareta norske interesser på best mulig
måte er det derfor viktig at Norge arbeider for å være premissleverandør
i relevante internasjonale prosesser og organisasjoner, og dermed
også bidra til bærekraftig utvikling globalt. Norge ligger i front
når det gjelder oppfølging av internasjonale vedtak for fiskerisektoren.
Norge har bl.a. bidratt til å videreutvikle havrettsregimet med
nye mål for fiskeriforvaltning, jf. kampen mot ulovlig, urapportert
og uregistrert fiske og fremforhandling av en global havnestatsavtale
for fiskerikontroll.
Verdens sjømatproduksjon har økt fra ca. 60
millioner tonn i 1970 til over 148 millioner tonn i 2010. Norge
står for ca. 3 millioner tonn av denne produksjonen. Ifølge FNs
organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) var akvakultur verdens
raskest voksende form for matproduksjon i denne perioden.
Sjømatnæringen er en del av en større internasjonal
matvareindustri. Det er interkontinental konkurranse i produksjonen
av frossent råstoff og ferdige frosne sjømatprodukter. Transportkostnader
på 1–2 kr/kg for frossen sjømat mellom ulike verdensdeler gjør at
transportavstand ikke representerer en betydelig ulempe for kjøpere
og selgere som befinner seg langt fra råstoffkilder og markeder.
For ferske sjømatprodukter er transportavstand imidlertid viktig.
For produsenter som kan frakte produktene til markedet i løpet av
noen få dager, med transportkostnader på 1–3 kr/kg, utgjør dette
et vesentlig konkurransefortrinn. For produsenter som er avhengig
av flyfrakt ligger transportkostnadene på 10–17 kr/kg. Det vokser
nå frem selskaper i sjømatnæringen som kan betegnes som «bredsortimentsforetak».
De utvikler spisskompetanse på global distribusjon av sjømat, og tilpasser
seg dagligvarekjedenes krav, og trender i konsumentetterspørsel
og produktutvikling.
Norsk sjømateksport var i 2012 på 51,6 mrd. norske
kroner, noe som tilsvarer 36 millioner måltider norsk sjømat hver
dag.
Kjernevirksomheten i sjømatnæringen, det vil
si fangst-, oppdretts-, fiskeforedlings- og grossistleddet, ga i
2010 et samlet bidrag til BNP på ca. 28 mrd. norske kroner (bruttoprodukt),
og sysselsatte ca. 24 000 årsverk. På nasjonalt nivå skapte et årsverk
i sjømatnæringen i gjennomsnitt 0,81 årsverk i andre næringer. Inkludert ringvirkningene
av sjømatnæringen (leverandørindustri mv.), la næringen grunnlag
for et bidrag til BNP på 46,5 mrd. norske kroner og en sysselsetting
på ca. 44 000 årsverk.
Sjømatnæringen har vært en av de store vekstnæringene
i norsk økonomi de siste ti årene målt i verdiskaping. I perioden
2000–2009 var den årlige økningen i verdiskapingen for fiskeri og havbruk
på 5,5 prosent, mens hele landets verdiskaping i form av BNP økte
med 1,9 prosent og industriens verdiskaping med 1,5 prosent.
I likhet med mange andre næringer har sjømatnæringen
økt sin verdiskaping uten at dette har ført til en økning i sysselsettingen.
Flere år med høyere lønnsvekst i Norge enn hos våre
handelspartnere har medvirket til et høyt kostnadsnivå i Norge.
De gjennomsnittlige timelønnskostnadene i industrien i 2012 var
over 60 prosent høyere i Norge enn hos våre handelspartnere i EU.
I tillegg til dette bidrar den internasjonale konkurransesituasjonen
for sjømat til økende konkurranse fra lavkostland. Dette innebærer
at norske aktører må være sterke på de områdene de har konkurransefortrinn
i form av kunnskap, teknologi og tilgang på naturressurser. Sjømatproduksjon
i Norge må tåle et høyt norskt kostnadsnivå.
Regjeringens politikk for sjømatnæringen balanserer
hensynet til lokal og regional utvikling, hensynet til økonomisk
effektivitet og hensynet til miljømessig bærekraft, og det tas hensyn
til å opprettholde sysselsetting og bosetning i kystsamfunn som
tradisjonelt har hatt en høy andel sysselsetting i sjømatnæringen.
Det skal derfor fortsatt føres en varsom strukturpolitikk for kystfiskeflåten,
men det skal gjøres endringer i kvotetakene for de fartøygruppene
som allerede har strukturkvoteordning. Dette er et eksempel på balansering
av disse hensynene. Ved tildeling av nye havbrukskonsesjoner har
en tatt en lavere pris for disse i Nord-Troms og Finnmark, og disse
områdene har vært prioritert ved kapasitetsvekst i havbruksnæringen.
Dette er tilfelle også ved tildeling av nye konsesjoner i 2013. Den
sonebaserte arealstrukturen for havbruksnæringen videreutvikles.
Målsettingen for de tiltakene som fremmes i denne
meldingen, er å legge til rette for økt verdiskaping langs hele
kysten. Dette skal skje gjennom satsing på nye marine næringer,
som marin bioprospektering og marin ingrediensindustri, videreutvikling
av leverandørindustrien, kystbasert reiseliv og økt videreforedling
i Norge.
Norges langstrakte kyst og tilgang til fantastiske råvarer
gir oss konkurransefortrinn. Vår evne til å bygge kunnskap rundt
våre sjømatressurser vil likevel være det som vil gi lønnsomme fremtidige
arbeidsplasser i Norge. For Norge, som sjømatnasjon, er det viktig
å være kunnskapsledende på områder av strategisk betydning for videre
utvikling og vekst av norske sjømatselskaper og sjømatproduksjon
lokalisert i Norge. Som et lite land må Norge prioritere å utvikle
kunnskap innenfor områder hvor vi har forutsetninger for å lykkes
i den internasjonale konkurransen. Regjeringen vil derfor legge
til rette for et marint kunnskaps- og kompetanseløft.
Norge har i dag et betydelig omfang av marin forskning
og utvikling, inkludert forskningsinfrastruktur og overvåkingssystemer.
Ifølge NIFUs rapport «Marin FoU og havbruksforskning 2011; Ressurser
og resultater» (NIFU, 2013) ble det i 2011 brukt nær 3,2 mrd. kroner
til marin forskning og utvikling. I 2011 finansierte det offentlige
64 prosent av den samlede marine forskningsinnsatsen. Næringslivet
stod for 25 prosent av denne innsatsen.
I tillegg til egenfinansiert forskning betaler næringen
en FoU-avgift på eksporten av all sjømat på 0,3 prosent. Disse midlene
forvaltes av Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond (FHF)
og skal benyttes til forskning som hele eller deler av næringen
har nytte av.
Strategigruppen Hav21 ble etablert høsten 2011 av
regjeringen. I strategien peker Hav21 på forsknings- og kunnskapsbehov
som må løses for å utvikle den marine sektoren i retning av regjeringens
visjoner om å være verdens fremste sjømatnasjon, sikre et rent og
rikt hav for kommende generasjoner og å drive helhetlig og økosystembasert
forvaltning av havområdene. Gjennom en hovedrapport gir strategien
et bidrag på overordnet nivå til helhetstenkning og konsentrasjon
innenfor marin forskning og utvikling, og på fagnivå gjennom fire
spesifikke rapporter for forvaltning, fiskeri, havbruk og mat. Det
anbefales at både offentlig og privat finansiering av forskning
økes markert. Strategigruppen påpeker at hovedansvaret for forvaltningsrettet
forskning er offentlig. Til tross for en økning i midler til FoU
og infrastruktur, vil tilgangen til slike midler også i fremtiden
være en begrensende faktor.
Stort behov for forvaltningsrettet forskning, overvåking,
grunnleggende kunnskap, en næringsstruktur med mange små virksomheter og
utvikling av nye næringer tilsier at det offentlige fortsatt finansierer
en stor del av marin forskning. Den marine forskningen krever også tunge
investeringer i infrastruktur og utstyr, som forskningsfartøy og
havbruksstasjoner. Regjeringen foreslår derfor en styrking av offentlig
finansiert marin forskning. Både grunnforskning og anvendt forskning
knyttet til biologiske, miljømessige, markedsmessige, teknologiske
og samfunnsvitenskapelige spørsmål må omfattes av en styrket offentlig
forskningsinnsats. Det er også nødvendig å styrke kunnskapsgrunnlaget
for fiskeri- og havbruksforvaltningen, og forskningen på områder
som bærekraftig forvaltning, fiskehelse, bærekraftig fôr, overvåking,
sunn og trygg sjømat. Markeds- og teknologiforskningen anses å være
særlig viktig framover.
Parallelt med økte offentlige investeringer
er det et mål å øke næringslivets finansiering av forskning. Det
foreslås derfor å styrke Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond
gjennom å øke forskningsavgiften. Det vil parallelt bli lagt til
rette for at denne avgiften også kan benyttes til kompetansehevende
tiltak og rekruttering til utdanning for næringen. Et forslag om
dette vil bli sendt på høring i løpet av 2013.
Mange utfordringer knyttet til bruk av hav-
og kystområdene krever en samlet og koordinert forskningsinnsats
fra både næring og forvaltning. Regjeringen vil derfor utarbeide
en handlingsplan for marin kompetanse og forskning, blant annet
på bakgrunn av Hav21. Denne handlingsplanen må i tillegg til forskning
omfatte hvordan vi kan sikre at kunnskapen tas i bruk i næring og
forvaltning, og tiltak for å styrke utdanning, rekruttering og kompetanse.
Det legges vekt på kvalitet i forskning i departementets
etatsstyring av forskningsinstituttene. Det er nylig opprettet faglige
råd for både Havforskningsinstituttet og NIFES. Disse rådene skal
bidra til faglig kvalitet og utvikling innenfor instituttenes virksomhet.
Fiskeri- og kystdepartementet har nylig gjennomført helhetlige evalueringer
av Havforskningsinstituttet (2011) og NIFES (2012). Disse forskningsinstituttene
har betydelige rådgivnings- og forvaltningsstøtteoppgaver.
Nofima ble etablert i 2008, gjennom en sammenslåing
av flere mindre, og til dels konkurrerende, institutter for å styrke
næringsrettet matforskning både innenfor blå og grønn sektor. Landbruks-
og matdepartementet, Kunnskapsdepartementet og Fiskeri- og kystdepartementet
vil i løpet av 2013 ta sikte på å igangsette en evaluering av Nofima.
Marin forskning og overvåking er avhengig av
et bredt spekter av infrastruktur for datainnsamling.
Marin infrastruktur er kostbart. Det er derfor
et mål å sikre best mulig utnyttelse av de samlede nasjonale ressursene
på dette området, og samarbeide med andre land om infrastruktur.
Ett viktig tiltak er å sikre at de data som samles inn gir mest mulig
felles nytte. Det krever gode systemer for datahåndtering og åpen
tilgang til marine data for hele forskersamfunnet. For å sikre dette
utvikles nå Norsk marint datasenter i et samarbeid mellom 17 institusjoner
under ledelse av Havforskningsinstituttet, og med finansiering fra Norges
forskningsråd.
Fiskeri- og kystdepartementet vil også gjennomgå
behovene for fartøyer av ulik størrelse og utrustning i departementets
underliggende etater, sammenholdt med eksisterende kapasitet, eksisterende
planer for nye fartøyer og eventuell innleie av private fartøyer.
I statsbudsjettet for 2013 er det gitt endelig startskudd for bygging
av et nytt isgående forskningsfartøy, som skal ha hjemmehavn i Tromsø.
Marine forskningsstasjoner er en sentral del
av den totale infrastrukturen for marin forskning. Fiskeri- og kystdepartementet
og Kunnskapsdepartementet ga i 2012 Forskningsrådet et utredningsoppdrag
om marine forskningsstasjoner. Formålet med oppdraget var å få råd
om den samlete kapasiteten med hensyn til fremtidige behov og om
hvordan de offentlig finansierte stasjonene best kan organiseres
for å sikre god ressursutnyttelse. Forskningsrådet leverte sin rapport
30. november 2012. Eventuelle endringer vil bli fremmet i de ordinære
budsjettdokumentene til Stortinget.
Historisk sett har sjømatnæringen hatt en kunnskaps-
og kompetansestruktur basert i større grad på realkompetanse enn
på formell utdanning. Den akademiske kompetansen har befunnet seg
mer i randsonen av næringen, i leverandørindustrien, fôrindustrien
og de relevante FoU-institusjonene. Fremveksten av større selskapsstrukturer
og økte krav til næringen både fra markedet og fra offentlige myndigheter har
bidratt til at dette nå er i ferd med å endre seg.
Sjømatsektoren avhenger i økende grad av utenlandsk
arbeidskraft, og ca. 20 prosent av det totale antall sysselsatte
har innvandrerbakgrunn. Det er innenfor sjømatproduksjon at vi har
den største andelen med utenlandsk bakgrunn. Her har andelen økt
fra 15 prosent i 2001 til 39 prosent i 2011.
Det er nødvendig å arbeide mer systematisk med å
utvikle kompetansen til de ansatte i sjømatnæringen. Regjeringen
ser at tilsvarende utfordringer eksisterer også i andre næringer
og har igangsatt utredninger for å kartlegge og vurdere tiltak som
kan møte disse kompetanseutfordringene i næringslivet. Regjeringen
vil åpne for at en større andel av FoU-avgiften kan benyttes til
å styrke arbeidet med rekruttering til utdanning og kompetanse,
for eksempel gjennom Sett Sjøbein, dersom næringen selv ønsker det.
For en betydelig sjømatnasjon som Norge er det viktig
å ha gode utdanningstilbud relevant for marin sektor. Det må investeres
i kunnskap og kompetanse for de som skal skape innovasjon og verdier
i sjømatnæringen. Sjømatnæringens behov for fremtidig arbeidskraft
omfatter både spesifikke marine fagutdanninger som maskinister og
fiskehelsebiologer, og personer med generell kompetanse. Antallet
marine fag, linjer og utdanningsretninger og marin spesialisering
innenfor generelle utdanninger vil i stor grad være bestemt av antall
søkere. Sjømatnæringens attraktivitet for unge mennesker er således
den viktigste faktoren for å øke antallet marine utdanningslinjer,
særlig i universitets- og høyskolesektoren.
Figur 4.10 i meldingen viser ulike utdanningsløp som
fører frem til en marin utdanning. Marin fagutdanning tilbys både
gjennom høyere utdanningsløp og gjennom mer yrkesrettet utdanning. Det
er også tilrettelagt for å veksle mellom de ulike utdanningsløpene.
For å få flere ungdommer inn som fartøyeiere satte
Fiskeri- og kystdepartementet i 2009 i gang en treårig etableringsordning.
Ordningen omfattet årlig nytildeling av 10 deltakeradganger i kystflåten
til ungdom med eget fartøy (rekrutteringskvoteordningen), samt en
ettårig stipendordning med tildeling av 30 stipend på inntil 250 000
norske kroner til kjøp av fartøy til både åpne og lukkede fiskerier.
Totalt har det blitt tildelt 8 stipend og 31 deltakeradganger. Stipendordningen
ble bare i begrenset grad benyttet, og ordningen er ikke videreført.
Regjeringen vil videreføre rekrutteringskvoteordningen
og samtidig øke antallet nye deltakeradganger fra 10 til 20. Dersom
søknadsmassen tilsier det, kan det også vurderes å øke ytterligere til
25 deltakeradganger.
Den modne delen av sjømatnæringen har i dag gode
muligheter til å finansiere videre vekst gjennom det private kapitalmarkedet.
På tross av dette kan bedrifter hvor aktiva i stor grad er knyttet
til immaterielle verdier oppleve utfordringer med å få finansiering
i det private kapitalmarkedet. Utvikling av sjømatnæringen basert
på utnyttelse av nye marine ressurser vil sannsynligvis gi et økt
kapitalbehov.
Totalt ble det fra Innovasjon Norge gitt tilsagn på
nærmere 1,8 mrd. kroner til næringen fordelt på lån, garantier og
tilskudd, hvor lavrisikolån utgjorde den klart største andelen med
i overkant av 1,1 mrd. kroner. I revidert nasjonalbudsjett for 2012
ble det bevilget 500 mill. kroner i investeringskapital til 2 av
inntil 6 nye såkornfond.
Norges rike hav- og kystområder inneholder alt fra
fisk, pattedyr og skalldyr, til bakterier, sopp, alger, plankton,
krepsdyr og bløtdyr. I dag utnyttes bare deler av dette store potensialet
for verdiskaping. I tillegg til høsting og produksjon av tradisjonell
sjømat til konsum, utgjør utvinning av ulike spesialprodukter og
ingredienser basert på marine oljer, proteiner og karbohydrater
en stadig større andel av den marine verdiskapingen. Med ambisjon
om å være verdens fremste sjømatnasjon har regjeringen styrket satsingen på
flere av disse områdene som et ledd i sitt arbeid med å legge til
rette for og videreutvikle næringer som kan gi en ny marin vekst.
Kommunal- og regionaldepartementet etablerte
i 2013 «Bioøkonomiprogrammet» i regi av Innovasjon Norge. Programmet
skal styrke satsingen innenfor industriell bioraffinering (bioøkonomi).
Dette er en tverrsektoriell satsing hvor hovedmålet er at flere
norske bedrifter skal ta markedsposisjoner innen prosessering av
fornybare bioråvarer til ingredienser, materialer og kjemikalier.
Bioteknologi er ventet å bli en av de store
driverne for den økonomiske utviklingen, og vil spille en viktig
rolle for videre kunnskapsbygging og utvikling.
Regjeringen fremmet i 2011 en strategi for bioteknologi
med marin bioteknologi som ett av fire tematiske satsingsområder.
Målet med satsingen er å utløse økt næringsvirksomhet med utgangspunkt
i marine biologiske og genetiske ressurser og å øke lønnsomheten
innenfor eksisterende næringer. Strategien er fulgt opp av økt offentlig innsats
på området gjennom BIOTEK 2021-programmet i Forskningsrådet. I tillegg
er støtten til det næringsrettede marine bioteknologiprogrammet
(MABIT) i Nord-Norge videreført.
Regjeringen har i statsbudsjettet for 2013 styrket den
offentlig finansierte forskningsinnsatsen innen bioteknologi. Det
vil i det videre også bli lagt til rette for å øke næringens forskningsinnsats.
Regjeringen lanserte i 2009 en nasjonal strategi for
marin bioprospektering. Formålet med regjeringens strategi for marin
bioprospektering er å legge til rette for lønnsom utnyttelse av
ressursene, både gjennom utvikling av nye produkter og gjennom styrking
av eksisterende næringer. Det er viktig med et tett samarbeid mellom
FoU-miljøene og industri som kan kommersialisere denne type produkter.
Det er også viktig at Norge fremstår som et attraktivt samarbeids-
og lokaliseringsland for internasjonale bedrifter. En slik utvikling
kan bidra til å øke verdiskapingen i Norge på dette området.
Tarehøstingen i Norge er et godt eksempel på
en spennende og lønnsom industri basert på bruk av marint råstoff.
Industrien utnytter i dag viltvoksende tare og omsetter for rundt
en milliard kroner hvert år. Produktene dekker mange ulike bruksområder
og konkurrerer i et internasjonalt marked. I Norge er det først
og fremst mulighetene for produksjon av bioetanol fra tare som har
utløst konkrete forskningsprosjekter.
Enkelte typer mikroalger er rike på oljer, og
det er en økende oppmerksomhet rundt dyrking av marine mikroalger
til produksjon av omega-3-oljer, proteiner og bioenergi. Det gjennomføres forskning
og utviklingsarbeid for å realisere næringsmulighetene på disse
områdene.
Regjeringen vil utvikle en forvaltningsplan
for krill og raudåte i norske farvann som bygger på beste tilgjengelige
kunnskap og føre-var-prinsippet. Inntil videre vil det bli lagt
til rette for fortsatt høsting av raudåte gjennom et forsiktig forsøksfiske,
hvor det blant annet vil bli lagt vekt på datainnsamling og styrking
av kunnskapsgrunnlaget.
I Norge har det vokst frem en marin ingrediensindustri
som i 2010 omsatte for i underkant av 6 mrd. kroner. Det er et mål
for regjeringen at Norge fremstår som et attraktivt lokaliseringsland
for en mer mangfoldig marin ingrediensindustri basert på nye produksjonsprosesser
og bruk av nye og lite utnyttede marine ressurser.
Industrien omfatter alt fra lite bearbeidede
oljer og mel som inngår i fiskefôr til mer spesialiserte produkter
som omega-3, helsekost, ingredienser til kjæledyrfôr, ekstrakter
for bruk i næringsmidler, kosmetikk og farmasøytiske midler. Hoveddelen
av omsetningen er knyttet til marine oljer.
Store deler av norsk marin ingrediensindustri
er i dag leverandør av standardprodukter. En realisering av mulighetene
som ligger i mer differensiert produksjon og utvikling av mer verdifulle produkter,
vil kreve en bred innsats. Dette vil spenne fra grunnleggende forskning
innenfor blant annet biokjemi til bygging av markedsrettet kompetanse.
De fleste av produktene som produseres i Norge må
konkurrere i et internasjonalt marked. Bedriftene må være internasjonalt
orienterte, og for at de skal velge å beholde hovedkontor og sentral FoU-innsats
i Norge er det avgjørende å etablere ressurssterke industri- og
kompetansemiljøer.
For å nå visjonen om Norge som verdens fremste sjømatnasjon
må vi også utvikle en verdensledende tjeneste- og leverandørnæring
på en rekke områder. Dette er utfordrende i et høykostland, og fordrer
at en er kunnskapsledende på sitt område. En kreativ og produktiv
kunnskapsallmenning vil være en forutsetning for innovasjon, vekst
og konkurransekraft i marin næring, maritim næring og offshorenæringen.
Offentlige myndigheter bør sammen med private aktører bidra til
å utvikle slik kunnskap. De viktigste redskapene for et offentlig
bidrag til utvikling av en robust og dynamisk leverandørindustri
er Norges forskningsråd og Innovasjon Norge og de virkemidlene som
disse administrerer.
Den norske sjømatnæringen konkurrerer i et globalt
marked, og eksporterte i 2012 ca. 3 millioner tonn sjømat til en
verdi av 51,6 mrd. kroner til forbrukere i om lag 130 land.
Et av de største markedene for norsk sjømatnæring
er fremdeles Norge. Her ble det kjøpt norsk sjømat for 5,25 mrd.
kroner i 2011. Russland er det største eksportmarkedet, etterfulgt
av Frankrike. Deretter kommer Danmark og Polen som videreforedler
store mengder norsk fisk. Samlet er EU uten sammenligning Norges største
eksportmarked. Asia er også et stort og viktig marked, hvor Japan
og Kina dominerer etterspørselen.
EØS-avtalens hoveddel forbyr bruk av handelstiltak
mot norske varer som omsettes i EØS-området. Handel med sjømat er
ikke en del av EØS-avtalens hoveddel, og EU har ved flere anledninger
iverksatt antidumping-, subsidie-, og safeguard-undersøkelser av
handelen med norsk sjømat. I lys av at markedsvilkårene på EU-markedet
spiller en helt avgjørende rolle for vår eksport, er det et mål
å oppnå fullverdig markedsadgang. Norske myndigheter vil derfor
forhandle om markedsadgang for norsk sjømat parallelt med at det
blir gjennomført forhandlinger om finansielle bidrag til økonomisk
og sosial utjevning i Europa. Videre arbeides det for forenkling av
handelen med sjømat, som preges av et komplisert system med et stort
antall tollfrie kvoter som delvis er tidsbegrenset.
Nye marine produkter møter handelshindre på samme
måte som sjømat, men utfordringene er andre. Blant annet kan tollmessig
klassifisering by på utfordringer. Fiskeri- og kystdepartementet
vil identifisere og spesifisere nye marine produkter hvor Norge
har et særskilt potensial som eksportør, i samarbeid med næringens
organisasjoner. Det vil gi et godt grunnlag for målrettet arbeid
for bedre markedsadgang for disse produktene.
95 prosent av all sjømaten som produseres i Norge,
eksporteres. Markedsadgang vil derfor være viktig for at norsk sjømatnæring
får stabile rammevilkår og for å sikre at næringen kan møte etterspørselen
etter sjømat fra Norge.
Regjeringen vil:
Arbeide for fullverdig
markedsadgang på EU-markedet og ivareta stabil og god markedsadgang
på de viktigste markedene for norsk sjømat og nye marine produkter.
Arbeide gjennom WTO-systemet for et forutsigbart
og bindende multilateralt regelverk som etterleves av WTOs medlemmer,
samt bidra til at Doha-forhandlingene blir sluttført.
Bruke WTOs komiteer hvis handelstiltak
blir iverksatt mot norsk sjømat, og om nødvendig også tvisteløsningsmekanismen,
dersom vi mener at tiltakene er i strid med WTO-reglene.
Redusere uberettigede tekniske handelshindre for
sjømat og fremme handelsforenkling i våre frihandelsavtaler og i
WTO.
Ivareta sjømatnæringens interesser når
Norge tar stilling til hvilke land vi skal forhandle med.
Vurdere å fremforhandle bilaterale frihandelsavtaler
med prioriterte land som det av ulike grunner ikke er mulig å forhandle
med gjennom EFTA.
Prioritere det standardsettende arbeidet
i Codex og OIE samt fremme bruken av internasjonale standarder for
sjømat gjennom WTOs SPS-komité.
Sørge for at utenrikstjenesten har tilstrekkelig kunnskap
til å ivareta interessene til norsk sjømatnæring i utlandet.
Regjeringen ønsker å øke sjømatkonsumet i Norge.
For å kartlegge hva som skal til for å øke sjømatkonsumet på hjemmemarkedet,
har Fiskeri- og kystministeren nedsatt en arbeidsgruppe som skal
definere de utfordringene vi står overfor og drøfte hvilke tiltak
som bør iverksettes. Arbeidsgruppen består av representanter fra
hele verdikjeden for sjømat, fra fisker til dagligvarehandelen.
Interesse for mat og matlaging legges tidlig i livet. Flere land
har gode erfaringer med å stimulere barns nysgjerrighet rundt mat
og matlaging allerede på barnehagestadiet. Fiskeri- og kystdepartementet
ønsker å være pådriver for prosjekter som har som mål å lære barn
mer om mat og matlaging og bli glad i sjømat. Det er nødvendig å
samordne tiltakene rettet mot barn og unge på tvers av matsektorene.
Det er stort potensial for økt bruk av sjømat
hos reiselivs- og serveringsbedrifter i Norge. Det er i dag flere
gode tiltak som er med på å sette mer sjømat på menyen. Fiskeri-
og kystdepartementet ønsker å legge til rette for at lokale serveringssteder
kan få levert sjømat direkte fra lokale fiskere. Videre er det ønskelig
å fortsatt stimulere til bedre opplæring og å inspirere kokker til
å benytte lokale sjømatprodukter.
Matdepartementene vil i enda større grad legge til
rette for at modellen som ble utviklet i forbindelse med Ski-VM
i Oslo i 2011, også kan benyttes i tilknytning til andre større
kulturelle arrangementer. Større festivaler og andre nasjonale arrangementer
og tilstelninger bør være naturlige arenaer for å fortelle de gode
historiene om norsk sjømat og norsk kystkultur.
En rapport med forslag til forvaltningstiltak overfor
næringsvirksomhet basert på turistfiske i sjø ble forelagt Fiskeri-
og kystdepartementet i juni 2011. Rapporten har vært på en generell høring.
Det store flertall av høringsinnspillene støtter forslaget i rapporten
om å innføre registreringsordning for turistfiskebedrifter med tilhørende
utleiebåter, men det er noe uenighet om forslagene knyttet til å
innføre rapportering av fangst og innføring av en variabel utførselskvote.
For å kunne gjennomføre de sentrale forslagene i
rapporten er det nødvendig med noen mindre lovendringer. Fiskeri-
og kystdepartementet tar sikte på å komme tilbake til Stortinget
med et forslag til endring av hjemmelsgrunnlaget i havressursloven.
For å nå målet om økt sjømatkonsum i Norge, må
sjømaten bli bedre synlig på flere arenaer, i hele landet, særlig
i butikken, der over 80 pst. av sjømaten omsettes. Det er spesielt
viktig å nå frem til fremtidens sjømatkonsumenter med tiltak rettet
mot barn og unge.
Regjeringen vil:
Videreføre samarbeidet
med aktører fra hele verdikjeden for å stimulere til økt sjømatkonsum.
Videreføre Fiskesprell – og støtten til
andre tiltak som øker sjømatkonsumet hos barn og unge.
Støtte regionale matfestivaler for å synliggjøre norske
sjømatprodukter.
Vurdere tilpasninger i dagens regelverk
og andre tiltak for å bedre tilgangen til og omsetningen av norske
sjømatprodukter på serveringssteder langs kysten.
Bidra til bevisstgjøring rundt bruken av
norsk sjømat i profileringen av Norge.
Videreføre og forsterke samarbeidet mellom
sjømat- og landbrukssektoren omkring merkeordninger og profileringstiltak
for norsk mat.
Legge til rette for videre utvikling av
kystbasert reiseliv gjennom blant annet å innføre registreringsordninger
for turistfiskebedrifter, utleiebåter og fangst fra turistfiske.
Vitenskapskomiteen for mattrygghet (VKM) la
i 2006 frem en helhetsvurdering av sjømat. Rapporten var bestilt
av Mattilsynet, som ønsket en vitenskapelig og helhetlig vurdering
som bakgrunn for sine råd til befolkningen. VKMs vurdering av positive
helsegevinster opp mot innhold av potensielt helseskadelige stoffer
i sjømat viser klart at konsum av sjømat er positivt for folkehelsen
og at befolkningen i Norge bør spise mer både mager og fet sjømat.
Det er den voksne delen av befolkningen som vil ha de største helsemessige
fordelene ved et økt sjømatkonsum.
Det er velkjent at fisk både i hav og ferskvann har
parasitter. Norske myndigheter overvåker forekomster av parasittiske
rundormer (kveis) i de kommersielt viktigste pelagiske fiskeartene fra
ulike fangstområder, gjennom hele sesongen. I og med at det forekommer
parasitter, er det generelt et frysekrav for fisk som er beregnet
å spises rå eller lite varmebehandlet.
En rapport utarbeidet av EUs mattrygghetsorgan EFSA
viser at risikoen for kveis i oppdrettslaks som har vært i oppdrett
hele livet og som utelukkende er fôret med tørrfôr, er ubetydelig
(EFSA 2010). Rapporten bygger på dokumentasjon fra flere land som
driver med oppdrett av fisk, inkludert Norge. Regelverket åpner
derfor nå for unntak fra frysekravet for oppdrettsfisk på nærmere
angitt vilkår.
Siden 1994 har det vært gjennomført en begrenset
overvåking av sjømat for å skaffe uavhengige data om fremmedstoffer
i sjømat til Mattilsynet og næringen. Næringen og myndighetene har
de senere årene finansiert bredere kartlegginger, såkalte basisundersøkelser,
av fremmedstoffer i artene torsk sei, makrell, nordsjøsild, NVG-sild og
blåkveite. Resultatene viser at norsk sjømat generelt har et lavt
innhold av fremmedstoffer. I enkelte arter som stor kveite, blåkveite
og torskelever representerer miljøgifter en utfordring for mattryggheten.
En grundig og systematisk kartlegging av fremmedstoffer
i villfisk fra aktuelle norske havområder er en forutsetning for
å kunne fange og omsette trygg sjømat. Vitenskapskomiteen for mattrygghet
(VKM) konkluderer i sin rapport om sjømat med at overvåking av fremmedstoffer i
sjømat er til dels mangelfull og kun dekker et fåtall av de kommersielt
viktige artene. Fiskeri- og kystdepartementet vil samarbeide med
næringen og Mattilsynet om å videreføre og følge opp basisundersøkelsene
for villfisk. Overvåkings- og kartleggingsundersøkelser bør ha et
tilstrekkelig omfang, der alle de viktigste artene som omsettes
er inkludert, og informasjonen samles i en nasjonal database.
Knapphet på marint basert fôr til oppdrettsfisk medfører
at nye råvarer tas i bruk. Økt bruk av planteråvarer i fôret øker
faren for innhold av soppgifter, plantevernmidler og andre hittil ukjente
stoffer. En stadig mer kompleks sammensetning av fiskefôr medfører
et behov for utvidet overvåking.
Som en stor eksportør er det avgjørende at Norge kan
dokumentere mattrygghet og kvalitet gjennom hele produksjonskjeden.
Virksomhetene har ansvaret for å etterleve regelverket og sikre at
maten som eksporteres tilfredsstiller de enkelte markedenes krav
til dokumentasjon. Mattilsynet skal føre tilsyn med at regelverket overholdes
gjennom tilsyn med bedriftenes internkontroll og ved egne tilsynsbesøk.
Å være verdens fremste sjømatnasjon forutsetter virksomheter
med god faglig kompetanse og god internkontroll, og et Mattilsyn
med tilstrekkelig ressurser og kunnskap om hele næringen. For Mattilsynet
ligger det utfordringer knyttet til det store antallet markeder
og i det store antallet ulike produkter. Kravene til dokumentasjon
av mattrygghet varierer mellom markedene, og fra produkt til produkt.
Både for å gå inn i nye markeder og for å lansere nye produkter
i etablerte markeder, er det viktig å kunne dokumentere regeletterlevelse
og mattrygghet og at produktet ikke vil utfordre smittebildet i
importlandet.
De senere år har vi sett at importlandene i
økende grad krever egne sertifikater med informasjon knyttet til
både mattrygghet og fiskehelse. En rekke land har, i likhet med
Norge, fastsatt øvre grenseverdier for en rekke fremmedstoffer i
fisk. I tillegg ønsker mange importland å inspisere de norske virksomhetene
og Mattilsynets tilsynssystem. Dette kan delvis skyldes at det europeiske
systemet der virksomhetene selv har ansvar for mattryggheten, ikke
fullt ut er forstått og anerkjent i alle markeder. Mattilsynets
rolle som tilsynsmyndighet og deres kommunikasjon med myndighetene
i importlandene er derfor svært avgjørende for tilliten.
For norske myndigheter er målet at både virksomhetene
og Mattilsynet på sine ansvarsområder skal dokumentere mattrygghet
på en så overbevisende måte at importlandene ikke opplever behov
for å komme på egne inspeksjoner eller stille særskilte krav til
dokumentasjon.
Mattilsynet fører tilsyn etter matloven langs
hele produksjonskjeden både på sjø og land for å sikre helsemessig
trygg mat og fremme helse, kvalitet og forbrukerhensyn. Et utkast
til ny fiskekvalitetsforskrift har vært på høring og vil bli fastsatt
i 2013. Forskriften omfatter alle ledd i produksjonskjeden, fra
fangst og oppdrett til endelig omsetning til forbruker. Det er virksomhetene
som har ansvaret for at kvalitetsregelverket etterleves og at produktene holder
den kvaliteten kunden krever. Myndighetene skal føre tilsyn med
regelverksetterlevelsen.
Målsettingen er at all fisk ved landing skal
være av en kvalitet som gir fiskeindustrien mulighet til fritt å
velge hvilken produksjon og bearbeiding råstoffet skal anvendes
til. Situasjonen pr. i dag er imidlertid at det er varierende kvalitet på
det råstoffet som ilandføres. Kvalitetsfeilene forplanter seg til
sluttproduktene.
Det er i dag stadig flere fartøyer som leverer
usløyd fisk til industrien på land. Dette vil øke når fiskerne fullt
ut får implementert hygieneregelverket i EU som ikke tillater å
oppbevare hodekappet fisk i iskjølt vann. Dette er positivt både
ut fra ressurs- og kvalitetshensyn. Landing av usløyd fisk medfører
imidlertid også at fisken blir oppbevart lenge på kaia før den blir
sløyd.
For å sikre at råstoffkvaliteten holder ønsket standard
legges det opp til at fiskesalgslagene, som i dag har en viktig
rolle i ressurskontrollen, også skal få en rolle i å se til at næringen
selv tar ansvar for å fremme kvaliteten på råstoff før og etter
landing. Dette vil komme i tillegg til Mattilsynets rolle som tilsynsmyndighet
for regelverk som skal ivareta mattrygghet og øvrige hensyn etter
matloven.
Departementet mener at fiskesalgslagenes oppgave
når det gjelder å ivareta dette næringsansvaret, bør hjemles i fiskesalgslagsloven,
jf. forslaget i Prop. 93 L (2012–2013) om Lov om førstehandsomsetning
av viltlevende marine ressursar (fiskesalgslagslova).
Sjømatindustrien består av ca. 475 bedrifter
som totalt gir rundt 10 000 årsverk. De tre største sektorene i
den norske sjømatindustrien er laksefisk, hvitfisk og pelagisk fisk.
Mellom 35 og 40 prosent av det tilgjengelige fiskeråstoffet blir bearbeidet
i Norge før eksport. Resten blir eksportert uten videre bearbeiding,
enten ferskt eller fryst. Det er stor forskjell i andel råstoff som
bearbeides av de ulike fiskeslagene.
Den norske sjømatindustrien har et godt utgangspunkt
med nærhet til store fiskeressurser fra fiskeri og havbruk, kombinert
med kort vei til godt betalende markeder i Europa og Russland. Samtidig
opererer sjømatindustrien i markeder som preges av sterk konkurranse
både i råvare- og ferdigvaremarkedene.
Tradisjonelt har den norske sjømatindustrien, særlig
filetindustrien i Nord-Norge, hatt en viktig distriktspolitisk rolle.
Sjømatindustrien bidrar med viktige arbeidsplasser i mange kystsamfunn.
Utfordringen fremover blir å utvikle en mer konkurransedyktig sjømatindustri.
Norges fiskeressurser skal anvendes på en måte som er tilpasset
næringens konkurransesituasjon, og som bidrar til høyest mulig verdiskaping
gjennom hele verdikjeden. Myndighetene vil legge til rette gjennom
konkurransedyktige rammebetingelser, men det er bedriftenes ansvar
å utnytte mulighetene for økt verdiskaping.
Den norske produksjonen av oppdrettsfisk har vokst
kraftig. Mellom 15 og 20 prosent av laksen som produseres i Norge
blir foredlet før eksport. Veksten har bidratt til økt sysselsetting,
selv om det samtidig har foregått en kraftig rasjonalisering. Slakting
og foredling av laks og ørret representerer i dag nærmere 3 900
årsverk, det vil si mer enn 35 prosent av alle som er sysselsatt
i norsk sjømatindustri. Det eksisterer ca. 50 lakseslakterier i
Norge, og rundt 15 av disse driver også videreforedling. I tillegg
finnes det ca. 20 rene foredlingsbedrifter. Foredling av laks og
ørret har hatt relativ lav lønnsomhet. Lønnsomheten i bearbeidingsdelen
ser ut til å variere i takt med prisen på fersk hel laks.
Økt foredling i Norge kan gi grobunn for industri som
benytter restråstoff til produksjon av f.eks. marine helseprodukter.
Slik produksjon krever ferskt råstoff av høy kvalitet, noe som gir
store muligheter for integrasjon mot slakterier og foredlingsanlegg
i havbruksnæringen. Betydelige investeringer i prosesstekniske løsninger
er nødvendig, samtidig som det ofte stilles strenge og kostbare
krav til dokumentasjon av helseeffekter i de best betalende markedene.
Den norske hvitfiskindustrien består av ca.
220 bedrifter med totalt ca. 3 300 årsverk. Sektoren omfatter to
hovedgrupper:
Konvensjonell sektor
som produserer klippfisk, saltfisk, tørrfisk og/eller tar imot og
videreselger fersk hel fisk (210 bedrifter med 2 500 årsverk).
Filetindustrien som produserer fersk og
fryst filet (10 bedrifter med 800 årsverk).
Hvitfiskindustrien har gått gjennom kontinuerlig rasjonalisering
og omstrukturering, hvor antall filetbedrifter har blitt kraftig
redusert. Flere filetbedrifter sliter med lav lønnsomhet. Konvensjonell
sektor har økt sin andel av produksjonen, og klippfisk er nå det
viktigste hvitfiskproduktet målt i eksportverdi. Det har også vært
en kraftig økning i eksporten av fryst ubearbeidet hvitfisk.
Det er flere årsaker til den lave lønnsomhet
i filetindustrien. Industrien opplever sterk konkurranse fra lavkostland
hvor arbeidskostnadene er langt lavere enn i Norge, samt konkurranse
fra nye og billige hvitfiskarter fra oppdrett. For å møte konkurransen
har filetindustrien gjennom flere år forsøkt å utvikle et konkurransefortrinn
ved å legge om produksjonen fra fryste til ferske produkter. Prisen
på ferskt råstoff har imidlertid ligget under prisen på frossent.
Holdbarhet på råstoffet og fleksibilitet i produksjon ved anvendelse
av frossent råstoff viser seg vanskelig å overgå gitt at den overveiende
største andelen av hvitfisken fanges i vintermånedene.
Overkapasitet er en annen faktor som har bidratt til
lav lønnsomhet i hvitfiskindustrien. Ledig produksjonskapasitet
deler av året fører til at industrianlegg ikke drives optimalt,
og bidrar i perioder til å drive opp prisen på råstoff. Økt bearbeiding
av de norske fiskeressursene før eksport kan gi bedre utnyttelse
av produksjonskapasiteten. Dette forutsetter imidlertid at det er lønnsomt
å bearbeide fisken.
En økning i andelen torsk som fanges for levendelagring
og fangstbasert akvakultur, vil kunne bidra til å innfri markedets
etterspørsel etter ferske kvalitetsprodukter kontinuerlig gjennom året,
og det vil kunne bidra til at arbeidsplassene i fiskeindustrien
blir mindre sesongbetonte.
Norske fiskere har årlig fisket mellom ca. 1,4
og 2,1 millioner tonn pelagisk fisk det siste tiåret, hovedsakelig
sild, makrell og lodde. Tidligere ble disse artene i stor grad benyttet
til produksjon av fiskemel og fiskeolje, men i dag går hoveddelen
til konsumprodukter. Det er fremdeles potensial for økt verdiskaping
med utgangspunkt i pelagisk råstoff, både som mat og innenfor helsekostindustrien.
Den pelagiske konsumindustrien har økt sin produksjon betydelig
siden midten av 1980-tallet og gir i dag ca. 1 450 årsverk.
Pelagisk industri har gjennom lang tid hatt
lav lønnsomhet, men lønnsomheten har bedret seg de siste årene.
En viktig forklaring på den svake lønnsomheten til konsumindustrien
finner vi i konkurransesituasjonen. Markedene for både sild og makrell
er preget av et begrenset antall utenlandske kjøpere.
Pelagiske fiskeprodukter møter i utgangspunktet en
tollsats på mellom 15 og 25 prosent ved eksport til EU-markedet.
Norge har imidlertid forhandlet frem store tollfrie kvoter for hel,
fryst sild og makrell. De tollfrie kvotene for bearbeidet sild er
også økt, men tollbelastningen på bearbeidede produkter av pelagisk
fisk er fortsatt en utfordring for norske sjømatprodusenter.
Marint verdiskapingsprogram (MVP) ble etablert
i 2006 for å bedre konkurranseevnen og lønnsomheten i norsk sjømatnæring.
Evalueringen av MVP bekrefter lav kompetanse i sjømatnæringen knyttet
til markedsforhold, herunder manglende innretting av produksjon
og utvikling av produkter mot marked. Fiskeri- og kystdepartementet
har revidert rammene for MVP fra 2013. Det er bevilget 40 mill.
kroner til programmet for 2013. Tilskudd til enkeltbedrifter eller nettverk
som ønsker å investere i langsiktig markedsorientering vil fortsatt
være kjernevirksomheten i MVP. Hvitfisknæringen vil bli prioritert.
Det vil også bli gjennomført særskilte utviklingstiltak rettet mot
leverandører av utstyr og teknologi til sjømatindustrien og bedrifter som
satser på bedre utnyttelse av restråstoff.
Det er avgjørende for økt verdiskaping i sjømatindustrien
at forskningsmidler rettes inn mot markeds- og produktutvikling.
Med en eksportandel på om lag 95 prosent er det av stor betydning
at midler til slik forskning i større grad øremerkes og målrettes.
Innretting av forskningsinnsats for å oppnå målet om bedre utnyttelse
av restråstoff er også en målsetting. Kunnskapsbygging på dette
området er per i dag ikke tilstrekkelig vektlagt.
Det er flere frivillige merkeordninger som benyttes
av sjømatnæringen. Miljømerking er et område hvor sjømatnæringen
i Norge har utmerket seg, og mange av de kommersielle villfiskartene er
miljømerket. Marine Stewardship Council (MSC) har i dag den mest
anerkjente merkeordningen for bærekraftig villfanget fisk. Det norske
fisket etter sei, sild, torsk, hyse og reker er MSC-sertifisert,
noe som gjør Norge til den fiskerinasjonen i verden med størst andel
miljøsertifiserte fiskerier.
Med en høy eksportandel er sjømatindustrien særlig
sårbar overfor valutakurssvingninger. En ansvarlig økonomisk politikk
er derfor avgjørende for konkurranseevnen i sjømatindustrien. Sjømatindustrien
er i tillegg avhengig av god og stabil tilgang på råvarer. Myndighetenes regulering
av fiske og havbruk, i tillegg til reguleringen av førstehåndsomsetningen
av villfisk, er derfor viktige rammebetingelser.
Gjennom årlige reguleringer av fisket kan myndighetene
styre fiskeriaktiviteten, og dermed påvirke råstofftilgangen for
sjømatindustrien. Målet for reguleringene er høyest mulig verdiskaping
innenfor miljømessig bærekraftige rammer. Ferskfiskordningen er
et eksempel på et reguleringstiltak som bidrar positivt til å skape aktivitet
langs kysten, ved å bidra til leveranser av mer ferskt råstoff.
Fiskeri- og kystdepartementet vil videreutvikle denne delen av reguleringsopplegget
for å sikre markeds- og industrirettede reguleringer.
I norsk fiskerinæring er hovedregelen at fiskeflåten
skal være eid av aktive fiskere. Dette er regulert gjennom deltakerloven.
Enkelte bedrifter i hvitfiskindustrien har imidlertid fått dispensasjon
fra lovens hovedregel, som en følge av filetindustriens behov for
jevn og sikker tilførsel av råstoff gjennom året. Dermed fikk filetindustrien
dispensasjon til å anskaffe og eie egne trålere som leverte til
anleggene. Det ble etter hvert knyttet leveringsvilkår til torsketrålkonsesjonene.
Denne ordningen har som formål at trålerne sikrer
fiskeforedlingsbedrifter i Finnmark, Troms og Nordland tilgang på
råstoff av torsk og hyse, særlig i deler av året der kystflåten
ikke leverer særlig mye fangst. Ordningen har ikke fungert etter
intensjonen, og departementet har hatt på høring forslag til innstramminger
i bestemmelsene knyttet til leveringsplikt.
Kjernen i råfiskloven er salgslagenes rett til
å bestemme hvordan fisken skal omsettes, fastsette minstepriser
og regulere og dirigere fangster dersom det er nødvendig for å få
til en hensiktsmessig utnyttelse av fangstene. Salgslagene har i
tillegg en viktig rolle i ressurskontrollarbeidet.
Det er stilt spørsmål ved enkelte sider av salgslagssystemet,
særlig omkring legitimiteten til ordningen med fastsettelse av minstepris.
Salgslagene og organisasjonene til fiskekjøperne ble i 2005 enige
om å opprette en prøveordning med en privat meklingsinstans ved
slik uenighet. Regjeringen besluttet etter dette å opprette en arbeidsgruppe
for å vurdere erfaringene fra prøveordningen, samt gjennomføre en
teknisk gjennomgang av råfiskloven.
Regjeringen har fulgt opp arbeidsgruppens rapport
i Prop. 93 L (2012–2013) om lov om førstehandsomsetning av viltlevande
marine ressursar (fiskesalslagslova).
MTB-regimet innenfor havbruk setter begrensninger
for hvor mye fisk innehaveren av en tillatelse til oppdrett av laks
og ørret kan ha stående i sjøen til enhver tid. Regjeringen ser
nå på mulighetene for å videreutvikle dagens MTB-regime for å bidra
til en mer industriell og markedstilpasset produksjon i næringen
(se meldingens kapittel 11 om havbruk).
Regjeringen oppnevner et offentlig utvalg som skal
gå gjennom sjømatindustriens rammevilkår. Utvalget skal særlig se
på forhold som er til hinder for eller kan bidra til økt lønnsomhet
og verdiskaping. Utvalgets arbeid skal legge bærekraftig produksjon
til grunn og ta utgangspunkt i markedsmessige forhold.
Utvalgets arbeid skal munne ut i en NOU som ferdigstilles
innen utgangen av 2014.
Utvalget skal:
Gjennomgå mulighetene
for en konkurransedyktig sjømatindustri i Norge, både innenfor bearbeiding
og salg.
Se på særlige utfordringer eller hindringer
for økt lønnsomhet og verdiskaping i sjømatindustrien i Norge, både
næringsspesifikke og generelle.
Foreslå tiltak for sjømatindustrien som
kan bidra til at fiskeressursene anvendes på en måte som gir høyest
mulig verdiskaping gjennom hele verdikjeden.
Foreta en vurdering av regionale virkninger.
Den norske fiskeflåten består av rundt 6 000 merkeregistrerte
fiskefartøy, hvorav de fleste er små fartøy med relativt lave fangstvolum. Omtrent
12 500 personer har fiske som hoved- eller tilleggsyrke i Norge.
Både antall fartøy og fiskere har gått ned de siste tiårene, men
de seneste årene har utviklingen flatet ut.
Ressursene i havet er grunnlaget for fiskeflåtens aktivitet.
Tilgangen på ressurser er generelt god. Kombinert med en sterk effektivitetsutvikling har
dette gitt grunnlag for god lønnsomhet over mange år. Men bildet
er imidlertid sammensatt, og noen fartøygrupper har hatt en svakere
lønnsomhetsutvikling enn ønskelig.
Fiskeflåten spiller en avgjørende rolle som
leverandør av råstoff til den norske sjømatindustrien. Det er viktig
å sikre rammebetingelser som legger til rette for økt samlet verdiskaping
i Norge.
Den grunnleggende forutsetningen for at vi har en
fiskerinæring er robuste bestander og produktive økosystemer. Fiskerimyndighetenes
viktigste oppgaver er å sikre et tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag
for forvaltning gjennom marin forskning og overvåking av høy kvalitet og
å videreutvikle gode forvaltnings- og kontrollsystemer.
Det arbeides målrettet for å utvikle økosystemtilnærmingen
i fiskeriforvaltningen. Forvaltningsprinsippet, som er nedfelt i havressursloven,
innebærer at myndighetene løpende skal vurdere tilstanden til alle
bestander vi høster av. Fiskeriforvaltningen har over lang tid bygget
opp en betydelig overvåking av de store og kommersielt viktigste
bestandene i havet.
Bærekraftig fiske handler også om å begrense utilsiktet
eller unødvendig press på de marine økosystemene. Forvaltningen
har derfor gjennom mange år utviklet og iverksatt regelverk for å
sikre målrettet og skånsom høsting. Fiskerinæringen er i dag underlagt
et omfattende teknisk regelverk som skal sikre at mengden uønsket bifangst
holdes på et lavest mulig nivå, og det gjelder en generell ilandføringsplikt
for fangst fra norske farvann. Ved å utnytte ressursene som tas
ut av hav- og kystområdene så effektivt som mulig reduseres presset
på de marine økosystemene.
Samtidig er det ikke mulig å gjennomføre fiskeriaktivitet
uten å sette et visst «fotavtrykk» i naturen. Dette skiller seg
ikke fra annen matproduksjon.
Dagens redskapsreguleringer er basert på erfaringer
og tilpasninger over lang tid. Det er likevel grunn til å vurdere
om et friere redskapsvalg for den enkelte kan bidra til et mer rasjonelt
fiske og økt lønnsomhet i deler av næringen. Regjeringen vil derfor
også arbeide videre med å legge til rette for et friere redskapsvalg.
Det er stor variasjon mellom salgslagene når
det gjelder bruk av personell og ressurser i kontrollarbeidet. Derfor
er det viktig å harmonisere kontrollinnsatsen og arbeidsmetodikken,
og sikre en lik praksis og forståelse av hvordan arbeidet skal gjennomføres.
Salgslagenes kontrollarbeid er nærmere beskrevet og vurdert i kapittel
3 i Meld. St. 16 (2011–2012) Gjennomføring av råfisklova og fiskeeksportlova
i 2009 og 2010.
Bekjempelse av UUU-fiske (ulovlig, uregulert og
urapportert fiske) har vært en hovedprioritet for Fiskeri- og kystdepartementet
de siste årene. For å styrke det internasjonale arbeidet mot fiskerikriminalitet
har Norge videre bidratt finansielt til opprettelsen av Interpols
fiskekrimprogram (Project Scale) og en fiskekrimarbeidsgruppe.
Til tross for ulike reguleringsmodeller gjennom de
siste tiårene har kystflåtens landingsmønster for torsk vært relativt
stabilt. Reguleringsform synes derfor ikke i avgjørende grad å påvirke hovedtrekkene
i leveransemønsteret for kystflåten, hvor ca. 80 prosent av torskefangstene
leveres i første halvår. For fiskeflåten trenger ikke et landingsmønster
med en utpreget sesongprofil å være problematisk i seg selv. For
fiskeindustribedrifter som satser på produksjon av ferske produkter,
spesielt filetprodusentene, er det imidlertid avgjørende å ha tilgang
på råstoff hele året.
Tiltak for å oppnå større landinger utenom hovedsesongen
vil ha geografiske og produktmessige effekter. I Troms og Finnmark
har industrien vekt på fersk anvendelse og filetproduksjon, og her
er torsken i større grad enn andre steder også tilgjengelig om høsten.
Et høstfiske etter torsk vil derfor være gunstig for landindustrien
i disse fylkene, men vil kunne gå på bekostning av verdiskapningen
fra andre produkttyper og produsenter andre steder. Slike avveininger
mellom ulike hensyn er sentrale politiske spørsmål, som må være
basert på kunnskap om de økonomiske konsekvensene av ulike valg.
Gjennom regulering og andre virkemidler vil
det være mulig å legge til rette for sesongutjevning i større grad.
Ikke minst har levende lagring av fangst og fangstbasert akvakultur
et fremtidig potensial.
Et av forslagene som har blitt lansert for å
jevne ut landingsmønsteret i torskefisket er å endre kvoteåret,
slik at fartøyene starter på ny kvote etter at hovedsesongen er
avsluttet. Etter departementets vurdering er det lite trolig at
endringer i kvoteåret vil ha særlig effekt på fordelingen av kystflåtens
leveranser. Departementet mener andre tiltak både vil være enklere
å gjennomføre og også i større grad vil kunne sikre leveranser om høsten.
Dette støttes også av de fleste høringssvarene som kom inn i forbindelse
med at spørsmålet var på høring i 2011. Departementet vil også arbeide
videre med sikte på å etablere en ordning med kvotefleksibilitet
over årsskiftet i torskefiskeriene.
I 2008 ble det etablert en bifangstordning i
torskefisket for å stimulere til økte landinger om høsten, samt
bedre utnyttelse av kvotene på andre arter som hyse og sei. Bifangstordningen
har fungert etter hensikten, og gitt god effekt i form av økt høstfiske.
Ordningen har også relativt lave administrative kostnader. Etter
departementets vurdering er dette et målrettet virkemiddel som bidrar
til å jevne ut sesongprofilen i torskefisket. Ordningen er derfor
videreført også for 2013, og har endret navn til ferskfiskordningen.
I 2012 ble det for første gang gjennomført en ordning
med kvotebonus for torskefiske om høsten. Ordningen er innrettet
mot torsketrålere og konvensjonelle havfiskefartøy, og innebærer
et kvotetillegg for fartøy som leverer fersk torsk om høsten. I
lys av de endelige erfaringene fra 2012 vil Fiskeri- og kystdepartementet
vurdere innretningen av ordningen for 2013. Det er avsatt til sammen
3 500 tonn torsk til dette formålet i 2013.
Som en del av regjeringens ferskfiskstrategi
ble det fra 2008 innført en ordning med kvotebonus for fartøy som
leverer levende fangst for videre lagring. Ved slike leveranser
belastes fartøyets kvote nå bare med 50 prosent av fangsten. Samtidig
ble tidsperioden for lovlig mellomlagring utvidet. Lagring av levende
fisk og fangstbasert akvakultur har et betydelig potensial, både
med tanke på sesongutjevning og kvalitet. Fiskeri- og kystdepartementet
vil derfor gå gjennom regelverket på dette området og se på levendelagring
og fangstbasert akvakultur i sammenheng.
Deltakerloven regulerer hvem som kan delta i
ervervsmessig fiske og fangst. Alle som vil delta må ha ervervstillatelse
for ett bestemt fartøy. For å få denne må du være aktiv som fisker
(aktivitetskravet) og ha norsk statsborgerskap. I tillegg er det
fastsatt adgangsbegrensninger i de kommersielt viktigste fiskeriene,
enten i form av konsesjon eller årlige adgangsbegrensninger (deltakeradganger).
Hovedformålet med adgangsbegrensningene er å tilpasse fiskeflåtens fangstkapasitet
til ressursgrunnlaget for å legge til rette for lønnsomhet og verdiskaping
i næringen.
I forarbeidene til deltakerloven ga departementet uttrykk
for at ordningen med årlige adgangsbegrensninger bør vurderes på
nytt dersom strenge inngangsvilkår videreføres fra år til år (jf.
Ot.prp. nr. 67 (1997–1998) s. 52), noe som har vist seg å være tilfelle.
Fordeler og ulemper for fiskeflåten, sjømatnæringen og samfunnet
for øvrig bør gjennomgås ved vurdering av adgangsbegrensningene.
Dette bør skje i en prosess som også involverer næringsorganisasjonene.
Dersom en slik prosess skulle munne ut i et lovendringsforslag,
vil departementet komme tilbake til Stortinget med dette.
Aktivitetskravet nedfelt i deltakerloven § 6
ligger fast som grunnlag for regjeringens fiskeripolitikk. Det kan
likevel reises spørsmål om kravet om tidligere aktivitet er like
godt begrunnet for såkalte nye fiskerier, høsting av arter det ikke
tidligere er høstet på. Departementet mener at regelverket bør ha
en fleksibilitet som gjør det mulig for selskap og personer å slippe
til i nye fiskerier, selv om de ikke har deltatt i fiskerinæringen
tidligere. Departementet vil samtidig påpeke at nye fiskerier ikke
er en ensartet gruppe, og at det derfor vil være nødvendig å vurdere unntak
fra aktivitetskravet enkeltvis.
Aktivitetskravet i deltakerloven er formulert
slik at også såkalte administrerende redere kan anses som aktive
fiskere. Departementet ser det som åpenbart at det fortsatt er nødvendig
å akseptere at personer som ikke deltar i fisket om bord på et fartøy,
skal kunne regnes som aktive fiskere. De ulike kravene som stilles
til en bedriftsleder har ikke blitt lavere siden praksisen ble etablert.
Kriteriene i forarbeidene til deltakerloven har imidlertid skapt
enkelte vanskeligheter i praksis. Departementet arbeider derfor
med å utforme retningslinjer om hvem som skal anses som administrerende
reder. Dette vil bidra til større forutsigbarhet og gjøre reglene
mer tilgjengelige for næringsaktørene. Det vil også være naturlig
å vurdere om noen kriterier, for eksempel kravet om hovedaktivitet,
bør endres i tråd med samfunnsutviklingen.
Det har vært fremmet ønsker om endringer i aktivitetskravet
for å legge bedre til rette for at også ikke-aktive arvinger kan
eie majoriteten i fiskeriselskap. Deltakerloven sondrer mellom personer
som er aktive fiskere, og personer som ikke er det. Det er ikke
aktuelt å foreslå regelendringer som kan føre til en uthuling av
prinsippet om en fiskereid flåte. Etterkommere etter aktive fiskere
skal i så måte ikke stå i en annen posisjon etter loven, enn alle
andre. Slik departementet ser det, er dagens regelverk tilstrekkelig fleksibelt
til å ivareta familienes muligheter til å videreføre familieselskap
og få tilstrekkelig tid til å områ seg med hensyn til fremtidig
innretning av eierskapet og driften. Samtidig er de samfunnsmessige
interessene knyttet til å beskytte deltakerlovens aktivitetskrav
ivaretatt. Departementet kan derfor ikke se noen gode grunner til
å endre deltakerloven på dette punktet.
Utviklingen i næringen har vært kjennetegnet
av store endringer gjennom mange år. Denne utviklingen kan tilskrives
næringsmessige forhold, generelle samfunnsendringer og demografiske endringer,
og de ulike faktorene må forstås i sammenheng med hverandre.
Naturlige endringer har, i kombinasjon med en myndighetsstyrt
tilrettelegging for lønnsomhet, bidratt til utviklingen av dagens
fiskeflåte. Sentrale tiltak som har vært gjennomført de siste tiårene
omfatter avvikling av statlige overføringer, innføring av adgangsbegrensninger
i de fleste store fiskerier og strukturordninger.
Det er et politisk mål å opprettholde en variert fiskeflåte
langs kysten og å legge til rette for en kontrollert strukturering
i tråd med behovet for økt inntekt. Tilpasning som skjer innenfor
rammen av en styrt strukturpolitikk, gjør det mulig å ivareta fiskeripolitiske
målsettinger. Dagens strukturpolitikk ble lagt frem i St.meld. nr.
21 (2006–2007) Strukturpolitikk i fiskeflåten. I meldingen ble det
konkludert med at det er et behov for å videreføre strukturordninger
for at fiskeflåten skal henge med i produktivitetsutviklingen. Etter
2007 er det gjort visse justeringer i strukturkvoteordningene for
ulike fartøygrupper. Disse endringene har sin bakgrunn i særlige
hensyn for den enkelte fartøygruppe, og har hatt bred støtte fra
næringen. I kystflåten har det ikke vært gjort tilsvarende justeringer.
Regjeringen ønsker å legge til rette for en
større grad av spesialisering av den norske kystflåten i form av
fartøy med hovedtyngde på pelagiske arter eller fartøy med hovedtyngde
på torskefisk. Bakgrunnen for dette er at fartøy som har strukturkvoter
i både pelagisk sektor og torskesektoren, såkalte generalister,
i større grad haster seg gjennom ett fiskeri for å sikre at det
etterpå får fisket kvotene i den andre sektoren. Tall fra Nofima
marked viser at generalistene både har en spissere sesongtopp og
gjennomgående større kvantum per landing, sammenlignet med spesialistene.
Dette er ikke heldig for landindustrien som er opptatt av å få en
jevnere tilgang av råstoff gjennom året.
På bakgrunn av dette vil regjeringen heve kvotetakene
for kystflåten over 15 meter hjemmelslengde til 4 ganger fartøyets
grunnkvote innenfor en av sektorene og 2 innenfor den andre (4 +
2). Dette berører ikke de som allerede har tilpasset seg kvotetaket
fra før 2007 på 3 + 3. En slik heving vil gi fartøygruppen et tilstrekkelig handlingsrom
for strukturtilpasninger i årene framover.
Samtidig vil regjeringen heve avkortingen fra
20 prosent til 30 prosent for strukturering utover 3 kvotefaktorer.
Den ekstra avkortningen vil gå tilbake til reguleringsgruppen og
bidra til ytterligere å styrke kvotegrunnlaget for samtlige fartøy
i gruppen når enkelte nytter strukturkvoteordningen.
De samme forhold som er nevnt over gjør seg
til dels gjeldende for fartøygruppen mellom 11 og 15 meter hjemmelslengde.
Kvotetakene for denne gruppen bør derfor heves fra 2 til 3 ganger fartøyets
grunnkvote (3 + 1). I denne gruppen er det ikke adgang til å strukturere
i begge sektorer.
Det er i dag bare kystfartøy i lukkede grupper med
hjemmelslengde under 11 meter som ikke er omfattet av strukturkvoteordninger.
På oppdrag fra Fiskeri- og kystdepartementet har Nofima utarbeidet
en rapport om lønnsomheten for fartøy under 11 meter, avgrenset
til lukket gruppe i fisket etter torsk, hyse og sei nord for 62. breddegrad.
Rapporten viser hvor sammensatt gruppen av fartøy under 11 meter
er, og at det fortsatt er mange ubesvarte spørsmål om de faktiske
forholdene i denne gruppen. Ut fra en helhetsvurdering innføres
ikke strukturkvoteordning for fartøy med hjemmelslengde under 11 meter.
Fiskeri- og kystdepartementet vil imidlertid utrede spørsmålet om
kvotetilgang og lønnsomhet for denne gruppen. Den midlertidige samfiskeordningen
videreføres i påvente av denne utredningen.
Det har vært konsulert med Sametinget om strukturordningene.
Sametinget er enig i denne konklusjonen.
Under behandlingen av St.meld. nr. 21 (2006–2007)
Strukturpolitikk for fiskeflåten, sluttet stortingsflertallet seg
til at ressursrentebeskatning ikke skulle innføres i norske fiskerier.
Det ble da vist til at verdiskapingen av de nasjonale fiskeressursene
i størst mulig grad skal komme fiskeriavhengige samfunn til gode,
og at ressursrenten i fiskerinæringen i dag tas ut i form av et
stort antall fartøy og stor aktivitet langs kysten, noe som bidrar
til å sikre sysselsetting og bosetting. Flertallet viste videre
til at ressursrentebeskatning, innenfor rammen av normal lønnsomhetsutvikling,
ville drive frem et betydelig økt strukturpress i næringen.
Regjeringen står fast ved denne politikken.
Dette overordnede synspunktet er likevel ikke til hinder for at
man ser nærmere på enkelte elementer, som har berøringspunkter med
diskusjonen om ressursrentebeskatning. Et slikt element er bruken
av såkalte forskningskvoter, kvoter som i henhold til ulike bi-
og multilaterale kyststatsavtaler skal gå til forskningsformål.
Med utgangspunkt i at fiskeressursene tilhører fellesskapet
er det gode argumenter for at inntekter fra fiske bør knyttes opp
mot dekning av nødvendige forvaltnings- og forskningsoppgaver. En
brukerfinansiering av forskningen vil være en bedre og ryddigere
modell enn dagens bruk av forskningskvoter. En slik omlegging vil
samtidig være nøytral for fiskeflåten samlet sett ettersom avgiften
kompenseres ved at tilgjengelige kvoter for fiskerne øker når forskningskvotene reduseres.
Det fastsettes i dag forskningskvoter for alle de store bestandene,
slik at de fleste fartøy vil merke lite til en slik endring.
Regjeringen foreslår derfor en prinsipiell omlegging
av dagens ordning ved at forskningskvotene for framtiden skal gå
til ordinært næringsfiske, mens den forskningen som tidligere ble
finansiert gjennom forskningskvotene, erstattes med en generell
forskningsavgift på førstehåndsomsetningen. Størrelsen på en forskningsavgift
må fastsettes på bakgrunn av den årlige kvotefastsettelsen og prognoser
for førstehåndsomsetningen.
Fiskeri- og kystdepartementet samarbeider nå med
Sametinget om å opprette en fjordfiskenemnd for Finnmark, Troms
og Nordland, som vil ha en viktig rolle i forvaltningen av fiskeressursene.
Fiskere har en garantiordning for å sikre fiskere en
viss minsteinntekt dersom fisket slår feil (garantilotten). I 2009
ble garantilotten midlertidig styrket som følge av finanskrisen.
På forhånd ble det anslått en moderat økning, men de faktiske utbetalingene
økte mye mer enn forventet uten at noen enkeltfaktor kunne forklare
økningen. Disse forholdene, og spørsmålene om ordningens relevans
og innretning, er bakgrunnen for at departementet har startet et
arbeid med å se på innretningen av dagens garantilottordning.
Departementet har et pågående arbeid om utenlandsk
arbeidskraft om bord på norske fiskefartøy. Bakgrunnen for arbeidet
var en uttrykt bekymring fra arbeidstakerorganisasjonene i sjømatnæringen
om at utenlandske arbeidstakere ikke er godt nok kjent med sosiale
og økonomiske rettigheter og sikkerhetsordninger som gjelder arbeidsforholdet
i norsk fiskeindustri og på norske fiskefartøy. Som en oppfølging
av dette har departementet avholdt tre arbeidsmøter om utenlandsk
arbeidskraft om bord på norske fiskefartøy. Møtene har avdekket
behov for å få en oversikt over alle fiskere om bord på norske fiskefartøy,
både norske og utenlandske, ettersom verken fiskermanntallet eller
andre register gir en slik oversikt i dag. Møtene har derfor vært konsentrert
rundt en eventuell opprettelse av et register over alle fiskere
om bord på norske fiskefartøy.
Regjeringen ønsker å legge til rette for videre vekst
i havbruksnæringen innenfor miljømessig bærekraftige rammer. Regjeringens
«Strategi for en miljømessig bærekraftig havbruksnæring (2009)»
legger viktige føringer for utviklingen av havbruksnæringen innenfor
de fem hovedområdene der havbruksnæringen påvirker miljøet: genetisk
påvirkning hos villfisk, forurensning og utslipp, sykdom, arealbruk
og fôrressurser. For å nå de overordnede målene i strategien er
det foreslått 32 tiltak. Nær alle disse er nå enten igangsatt eller
fullført. Riksrevisjonen, som leverte sin rapport om havbruksforvaltningen
i mars 2012, bemerker at miljøutfordringene i næringen er av et
omfang som vil kreve vesentlig endring i havbruksforvaltningen og
måten havbruksnæringen blir regulert på.
Den norske havbruksproduksjonen var i 2012 på om
lag 1,26 million tonn, hvorav laks og ørret utgjorde 98,8 prosent
av kvantumet. Produksjonen av laks og ørret har vokst med nær 8
prosent årlig det siste tiåret og er fordoblet siden 2004. SINTEF
(2010) har beregnet at havbruksnæringen, inkludert foredlings- og
handelsleddet, sysselsetter i overkant av 8 500 personer, og 21 000 personer
medregnet ringvirkninger i tilknyttede næringer. Verdiskapingen
i havbruksnæringen ble i 2010 estimert til 15,3 mrd. kroner, og
27,2 mrd. kroner inkludert ringvirkninger.
Samtidig som havbruksnæringen det siste tiåret har
vært i sterkt vekst, har næringen gjennomgått en betydelig omstrukturering.
I dag er det 89 aktører som eier de 132 selskapene som innehar alle
932 ordinære tillatelser for matfiskoppdrett av laks eller ørret
i sjøen. Den største aktøren eier 21,7 prosent av tillatelsene,
de fem største aktørene 53 prosent og de 10 største 65 prosent. I
tillegg har noen av de største aktørene også eierandeler under 50
prosent i andre selskaper med tillatelser. I praksis er om lag 600
lokaliteter i drift til enhver tid.
I snitt har bransjen hatt et overskudd på nærmere fire
2011-kroner per kilo for de siste 25 årene sett under ett. Sammenlignet
med andre primærnæringer er lønnsomheten svært høy. De gode periodene
har gjort det lettere for næringen å finansiere vekst. Høy lønnsomhet
har også vært med på å utløse restrukturering gjennom oppkjøp, der
mange aktører har valgt å ta ut store gevinster og selge seg ut
av næringen. Det er fortsatt store forskjeller i produksjonskostnad per
kilo, og dermed lønnsomhet, i både matfisk- og settefiskbedrifter.
Produksjonskapasiteten i havbruksnæringen reguleres
gjennom et konsesjonssystem med antallsbegrensede tillatelser som
er avgrenset i Maksimal Tillatt Biomasse (MTB) på konsesjons- og
lokalitetsnivå. Normal størrelse på en tillatelse er 780 tonn, med
unntak av i Troms og Finnmark hvor tillatelsene har en størrelse
på 945 tonn. MTB-regimet ble innført 1. januar 2005 og erstattet
i sin tid et system basert på fôrkvoter og avgrensning av merdvolum.
MTB-systemet var ved innføring tiltenkt å ligge fast over tid for
å sikre forutsigbarhet i etterlevelse og forvaltning for henholdsvis
næring og myndigheter.
Fiskeri- og kystdepartementet nedsatte høsten 2012
en arbeidsgruppe som fikk i oppdrag å utrede mulighetene for videreutvikling
av MTB-systemet som kan bidra til en mer markeds- og industrielt
rettet produksjon i næringen. Arbeidsgruppen leverte sin rapport
i desember 2012 og går inn for et gjennomsnittlig rullerende MTB-system.
Regjeringen mener arbeidsgruppens rapport gir et godt grunnlag for
å videreutvikle MTB-systemet, men vil utrede de samfunnsøkonomiske
konsekvensene og miljøeffektene av mulige måter å utvikle MTB-systemet.
Regjeringen legger til grunn av eventuelle justeringer i MTB-systemet
i seg selv ikke skal medføre kapasitetsøkning.
En intern gjennomgang av akvakulturloven i Fiskeri-
og kystdepartementet har avdekket behov for endringer på flere punkter
bl.a. knyttet til miljøaspekter. Dette, samt at lovens bestemmelse
om overtredelsesgebyr har blitt møtt med kritikk fra både Sivilombudsmannen
og domstolene, er bakgrunnen for at departementet gjennomfører en
etterkontroll med loven. Forslagene tar sikte på å styrke lovens
miljøkapittel, tilsynsmyndigheten og lovens sanksjonskapittel.
Regjeringen vil se nærmere på samordning av kontroll-
og tilsynsvirksomheten, bl.a. for å følge opp Riksrevisjonens merknader
og av hensyn til en effektiv utnyttelse av det offentliges ressurser.
Det er også stor grunn til å legge vekt på tilsynsobjektets legitime
forventning om at statens tilsynsetater er samordnet, konsistent
og enhetlig overfor en næring. Regjeringen vurderer at det vil det
være størst potensial knyttet til bedre samordning av tilsyn som
føres av Fiskeridirektoratet, Mattilsynet og Klif/Fylkesmennene og
at det arbeides for et tettere samarbeid mellom disse. En nærmere
vurdering av økonomiske og administrative konsekvenser skal bli
en vesentlig del av det videre arbeidet med forslaget.
Havbruksnæringens viktigste miljøutfordringer på
kort sikt er knyttet til rømming av oppdrettslaks og spredning av
lakselus fra oppdrettsanleggene, og den påvirkningen dette kan ha
på viltlevende bestander av anadrome laksefisk. Departementet har
derfor prioritert arbeidet med å fastsette indikatorer og grenseverdier
for disse påvirkningsfaktorene. Det foreslås å etablere målemetoder
for å overvåke og måle påvirkning fra rømming og lakselus. Når grenseverdier overskrides,
skal tiltak vurderes. Forslaget representerer et førstegenerasjonsverktøy
som skal gi forvaltningen bedre muligheter for å regulere havbruksnæringen
på en miljømessig bærekraftig måte. Systemet bygger på en basisovervåkning
der forvaltningen får varsel om sannsynligheten for at grenseverdiene
for miljøpåvirkning er overskredet (varslingsindikator).
Som varslingsindikator for rømt oppdrettsfisk foreslås
det å overvåke andel rømt oppdrettsfisk i et utvalg elver ved å
registrere andel rømt laks på gyteplassene om høsten (høstprosent),
eventuelt supplert med data fra sportsfiske i elven (årsprosent).
Som varslingsindikator for lakselus foreslås
en modellering av hvor mye lakselus oppdrettsanleggene slipper ut
i et visst geografisk område. Etter hvert kan det være aktuelt å
legge inn faktorer som strøm, temperatur og saltholdighet i en slik
modell. Endelige terskelverdier for varslingsindikatoren er så langt
ikke etablert. Inntil disse er etablert vil dagens overvåkingsprogram
bli videreført og videreutviklet.
Ordningen med indikatorer, grenseverdier og aktuelle
tiltak vil fastsettes i forskrifter hjemlet i matloven og akvakulturloven.
Forskriftene vil bli sendt på vanlig høring før fastsetting. Departementet
ser det som naturlig at forskriftene inneholder aktuelle tiltak
som den ansvarlige sektormyndigheten (Fiskeridirektoratet for rømming
og Mattilsynet for lakselus) kan iverksette ved overskridelse av
grenseverdier.
Tiltak for å redusere miljøpåvirkning kan ha store
konsekvenser for nærings- og samfunnsinteresser. Selv om målet er
at miljøpåvirkningen fra havbruksnæringen skal være så liten som
mulig, vil hensynet til sjømatproduksjonen og annen samfunnsaktivitet
knyttet til denne også måtte vurderes før tiltak iverksettes. I
tilfeller hvor hensynet til sjømatproduksjonen og annen samfunnsaktivitet
knyttet til denne veier tyngre enn hensynet til ville bestander
av anadrome laksefisk, kan det derfor være aktuelt å ikke iverksette
tiltak.
For bedre å kunne håndtere miljø- og sykdomsutfordringer
i havbruksnæringen er det et økende behov for å se områder mer i
sammenheng. Dagens arealstruktur hvor enkeltsaksfokus har vært rådende
er ikke ideell med tanke på videre utvikling og vekst i havbruksnæringen.
Havbruksnæringen har sykdoms- og miljøutfordringer.
Arealbruk kan være et viktig virkemiddel for å bidra til å håndtere
disse utfordringene. Flere anlegg og økt produksjon har gjort det
nødvendig i større grad å se på samvirkeeffektene fra flere anlegg
i samme område. Det er under utvikling verktøy for bedre å møte denne
utfordringen, blant annet gjennom arbeidet med bærekraftsindikatorer
for lakselus og rømming.
Den overordnede målsettingen for regjeringens havbrukspolitikk
er videre vekst innenfor bærekraftige rammer. Det kan skisseres
to alternativer for havbruksnæringens arealstruktur: Det første
alternativet er i all hovedsak å beholde dagens forvaltningsregime.
Det andre alternativet er å ta et aktivt veivalg for å innføre en
sonebasert arealstruktur i forvaltningen av havbruksnæringen.
For at soner skal få best mulig effekt bør avgrensningen
av disse gjøres bl.a. på bakgrunn av strøm og topografi. Dette innebærer
at slike soner vil gå på tvers av både kommune- og fylkesgrenser.
For å håndtere dette på en god måte vil det være nødvendig å se
helheten, og legge til rette for koordinering. Små og mellomstore
oppdrettere kan videre ha mindre fleksibilitet til å tilpasse seg
en sonestruktur enn større oppdrettere, og også hensynet til disse
må ivaretas.
En sonebasert arealstruktur vil være et viktig verktøy
for å håndtere dagens og fremtidige sykdoms- og miljøutfordringer
i havbruksnæringen. På denne bakgrunn mener regjeringen at det bør legges
til grunn et prinsipp om å utvikle en sonebasert arealstruktur i
havbruksnæringen. Deretter kan man utarbeide forslag til konkrete
soner og branngater. Dette vil være en omfattende prosess som krever
kunnskapsinnhenting, utredningsarbeid og politiske avklaringer.
Kommunene som planmyndighet bør involveres på et tidlig tidspunkt.
Regjeringen mener videre det vil være positivt om
kommunene får deler av vederlaget ved tildeling av nye tillatelser,
både for havbruksnæringen og for lokalsamfunnene langs kysten.
Regjeringen vil:
Bidra til å øke verdiskapingen
i havbruksnæringen gjennom videreutvikling av rammebetingelser som
ivaretar en bærekraftig produksjon.
Etablere en ordning med førstegenerasjons
indikatorer og grenseverdier for rømming og lakselus, samt prioritere
forskning på disse feltene slik at indikatorer og grenseverdier
kan evalueres og eventuelt justeres etter hvert som ny kunnskap
er tilgjengelig.
Prioritere forskning og utvikling som retter
seg mot havbruksnæringens miljøutfordringer og havbruksforvaltningens
behov for kunnskap.
Sørge for et regelverk som fremmer utviklingen av
ny, miljøvennlig oppdrettsteknologi.
Styrke miljøkapitlet i akvakulturloven,
herunder innføre et fellesansvar for dekning av utgifter for kompenserende
tiltak og sikre hjemmelsgrunnlaget for å pålegge bruk av steril
fisk og individmerking av oppdrettsfisk.
Legge til grunn et prinsipp om etablering
av produksjonsområder og økt områdeforvaltning.
Fortsette kunnskapsinnhenting for å sikre
et solid faglig fundament for innføring av en bedre arealstruktur.
Legge til rette for en fremtidig arealstruktur
som bidrar til lavt konfliktnivå og bedre sameksistens mellom ulike
interesser, og som ivaretar hensynet til små og mellomstore aktører
og tar opp i seg de erfaringene som allerede finnes fra lokalt og frivillig
samarbeid.
Bidra til at oppdatering av kommunale og
regionale planer samordner kryssende interesser i kystsonen.
Bidra til at lokalsamfunnene får tilbake
for å stille sine arealer til disposisjon for havbruksnæringen ved
at en andel av vederlaget fra nye konsesjoner skal tilfalle kommunene.
Opprettholde den langsiktige satsingen
på torskeoppdrett gjennom torskeavlsprogrammet.
Videreutvikle MTB-regimet for å bidra til
en mer markedsrettet produksjon.
Igangsette et arbeid med sikte på å få
en bedre samordning av statens tilsynsressurser på havbruksområdet
mv.
Internasjonalt utviklingssamarbeid er et prioritert
område for regjeringen. Forvaltningssamarbeid og kompetanseoverføring
på fiskeri- og havbruksområdet krever få investeringer og kan samtidig
ha stor effekt. 70 prosent av verdens sjømatproduksjon skjer i utviklingsland,
og norsk forvaltningskunnskap, teknologi og kompetanse på fiskeri-
og havbruksområdet kan bidra til større bærekraft og styrket matsikkerhet. Fiskeri,
havbruk og havmiljøforvaltning skal bli tydeligere og mer fremtredende
i norsk utviklingspolitikk.
Regjeringen vil:
Fremme sjømatens
betydning og plass i global ernæring.
Delta på internasjonale arenaer hvor matsikkerhet
diskuteres, herunder FAOs matsikkerhetsarbeid.
Samarbeide med utviklingsland om utvikling
av bærekraftig akvakultur og fiskeri.
Arbeide for at bærekraftig fiskeri, akvakultur
og havmiljøforvaltning skal bli tydeligere og mer fremtredende i
norsk utviklingspolitikk.
Sørge for at hele bredden i Norges havressursforvaltning
stilles til disposisjon for langsiktig deltakelse i utviklingssamarbeid.
Denne kompetansen er viktig for å sikre at norsk bistand innenfor
dette feltet er den beste.
Anskaffe et nytt forskningsskip til EAF
Nansenprogrammet. Det nye skipet er planlagt ferdigstilt i 2016.
Opprette en interdepartemental faggruppe
for å styrke koordineringen mellom norsk fiskeripolitikk nasjonalt,
regionalt og globalt, og norsk utviklingspolitikk innenfor fiskeri-
og havressursforvaltning.
Bidra til utviklingslands arbeid mot ulovlig
fiske gjennom tverrsektorielt arbeid på nasjonalt og regionalt nivå,
samt støtte opp om INTERPOLs arbeid med fiskerikriminalitet.
Etablere en spesialisert overvåknings-
og analyseenhet i Norge for sporing, analyse og risikovurdering
av fiskerikriminalitet og andre aktiviteter på havet, som kan følge
opp informasjonsbehov fra utviklingsland og bistå i analyse og risikovurdering
av skip i deres farvann.