Regjeringen har som visjon at Norge skal være verdens
fremste sjømatnasjon.
Det knytter seg stor optimisme til mulighetene for
å bruke havet bedre, og på nye måter fremover. Visjonen om Norge
som verdens fremste sjømatnasjon krever likevel klar vilje og besluttsomhet
på tvers av ulike politikkområder og fra alle aktører innenfor marin
sektor.
Verdens fremste sjømatnasjon må:
Ha en ansvarlig sjømatnæring
og bruke hav og kystområder på en bærekraftig måte. Bærekraftig
bruk sikres gjennom god kunnskap, et godt forvaltningssystem og
god praksis. Vi må være fremst på kunnskapsbasert forvaltning og
bruk av marine ressurser og sikre en bred global forståelse for
ansvarlig bruk av havene.
Prioritere innovasjon og nytenkning i alle
ledd i verdikjeden fra fjord til bord – frembringe moderne produkter
i et format og distribusjonskanaler som forbrukerne etterspør. Det
er ikke nok å være en råstoffleverandør av fisk. Vi må levere trygge
produkter, kunne dokumentere dette og være en stabil og troverdig
leverandør av kvalitetsprodukter. Vi må etterstrebe en produktutvikling
som øker etterspørselen i gamle markeder og samtidig åpner nye.
Satse på utvikling og eksport av produkter
fra nye marine næringer, kunnskap og kompetanse, utstyr og tjenester.
Kjennes og anerkjennes som verdens fremste sjømatnasjon
både nasjonalt og internasjonalt. Historien om norsk sjømat må formidles
gjennom markedsføring, informasjonsarbeid og spredning av kunnskap
om norsk sjømatnæring.
Regjeringens ambisjon er at både fiskeri- og havbruksnæringen
skal drives og videreutvikles på en bærekraftig måte som ikke ødelegger fremtidige
generasjoners muligheter til å få dekket sine behov. Føre-var-tilnærmingen
og økosystemtilnærmingen er viktige prinsipper i en bærekraftig
forvaltning, og står sentralt i naturmangfoldloven, havressursloven
og akvakulturloven.
Føre-var-tilnærmingen ble lovfestet med havressursloven
i 2009. Forvaltning må være kunnskapsbasert slik at vi høster og
produserer på riktig nivå samtidig som risikoen for uheldige konsekvenser
reduseres. Foreligger en risiko for alvorlig eller irreversibel
skade på naturmangfoldet, skal ikke mangel på kunnskap brukes som begrunnelse
for å utsette eller unnlate å treffe forvaltningstiltak.
Økosystemtilnærmingen innebærer å se sammenhenger
mellom de ulike elementene i økosystemene og påvirkningen av disse
elementene. Basert på en slik tilnærming må havbruk vurderes ut
fra konsekvensene for det omkringliggende miljøet. Økosystembasert
forvaltning er kunnskapskrevende, komplekst, og må utvikles over
tid.
Maksimalt bærekraftig utbytte (MSY – maximum
sustainable yield) innebærer å høste på et nivå som maksimerer utbyttet
over tid. MSY kan beregnes både for enkeltbestander og for alle
bestander samlet. Målet om høyt langtidsutbytte er ikke et alternativ
til føre-var-tilnærmingen, men en ambisjon om å høste av den naturlige
avkastningen innenfor trygge rammer.
Større kunnskap om sammenhenger i økosystemene,
interaksjon mellom ulike bestander og utvikling av nye modeller
gir også grunnlag for i større grad å vurdere utbyttet fra ulike
bestander opp mot hverandre. Dette vil kunne medføre at man på sikt
også kan gjøre tydeligere økonomiske prioriteringer i forvaltningen
av bestandene.
I fiskeri- og havbruksforvaltningen må miljø-
og næringshensyn ofte veies mot hverandre. Vi må ha klare mål og
tiltak som fører til en balansert politikk med hensyn til økonomisk,
sosial og miljømessig bærekraft – de tre pilarene som ligger til
grunn for definisjonen av bærekraftig utvikling.
Alle sektorers påvirkning på miljøet må ses
i sammenheng. En mer helhetlig forvaltning er i tråd med ambisjonen
om en økosystembasert tilnærming, noe som samtidig vil stille nye
krav til kunnskap og koordinering. Utfordringen for alle næringer
som konkurrerer om plass er å synliggjøre sin virksomhet og sine
behov. Da kan planmyndighetene og samfunnet for øvrig legge til
rette for dem. Med økende press på kyst- og sjøarealene er tiden
moden for å prioritere matproduksjon fremfor annen bruk, i de områdene som
er best egnet for dette. På land har jordbruksarealer en slik beskyttelse.
Sjøområder som er godt egnet til matproduksjon har ingen tilsvarende
nasjonale retningslinjer. Regjeringen vil se nærmere på hvordan
mulighetene for matproduksjon i sjøen kan optimaliseres.
Internasjonale avtaler, normer og prosesser
er i økende grad med på å definere rammebetingelsene for norsk fiskeri-
og havbruksforvaltning. For å ivareta norske interesser på best mulig
måte er det derfor viktig at Norge arbeider for å være premissleverandør
i relevante internasjonale prosesser og organisasjoner, og dermed
også bidra til bærekraftig utvikling globalt. Norge ligger i front
når det gjelder oppfølging av internasjonale vedtak for fiskerisektoren.
Norge har bl.a. bidratt til å videreutvikle havrettsregimet med
nye mål for fiskeriforvaltning, jf. kampen mot ulovlig, urapportert
og uregistrert fiske og fremforhandling av en global havnestatsavtale
for fiskerikontroll.
Verdens sjømatproduksjon har økt fra ca. 60
millioner tonn i 1970 til over 148 millioner tonn i 2010. Norge
står for ca. 3 millioner tonn av denne produksjonen. Ifølge FNs
organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) var akvakultur verdens
raskest voksende form for matproduksjon i denne perioden.
Sjømatnæringen er en del av en større internasjonal
matvareindustri. Det er interkontinental konkurranse i produksjonen
av frossent råstoff og ferdige frosne sjømatprodukter. Transportkostnader
på 1–2 kr/kg for frossen sjømat mellom ulike verdensdeler gjør at
transportavstand ikke representerer en betydelig ulempe for kjøpere
og selgere som befinner seg langt fra råstoffkilder og markeder.
For ferske sjømatprodukter er transportavstand imidlertid viktig.
For produsenter som kan frakte produktene til markedet i løpet av
noen få dager, med transportkostnader på 1–3 kr/kg, utgjør dette
et vesentlig konkurransefortrinn. For produsenter som er avhengig
av flyfrakt ligger transportkostnadene på 10–17 kr/kg. Det vokser
nå frem selskaper i sjømatnæringen som kan betegnes som «bredsortimentsforetak».
De utvikler spisskompetanse på global distribusjon av sjømat, og tilpasser
seg dagligvarekjedenes krav, og trender i konsumentetterspørsel
og produktutvikling.
Norsk sjømateksport var i 2012 på 51,6 mrd. norske
kroner, noe som tilsvarer 36 millioner måltider norsk sjømat hver
dag.
Kjernevirksomheten i sjømatnæringen, det vil
si fangst-, oppdretts-, fiskeforedlings- og grossistleddet, ga i
2010 et samlet bidrag til BNP på ca. 28 mrd. norske kroner (bruttoprodukt),
og sysselsatte ca. 24 000 årsverk. På nasjonalt nivå skapte et årsverk
i sjømatnæringen i gjennomsnitt 0,81 årsverk i andre næringer. Inkludert ringvirkningene
av sjømatnæringen (leverandørindustri mv.), la næringen grunnlag
for et bidrag til BNP på 46,5 mrd. norske kroner og en sysselsetting
på ca. 44 000 årsverk.
Sjømatnæringen har vært en av de store vekstnæringene
i norsk økonomi de siste ti årene målt i verdiskaping. I perioden
2000–2009 var den årlige økningen i verdiskapingen for fiskeri og havbruk
på 5,5 prosent, mens hele landets verdiskaping i form av BNP økte
med 1,9 prosent og industriens verdiskaping med 1,5 prosent.
I likhet med mange andre næringer har sjømatnæringen
økt sin verdiskaping uten at dette har ført til en økning i sysselsettingen.
Flere år med høyere lønnsvekst i Norge enn hos våre
handelspartnere har medvirket til et høyt kostnadsnivå i Norge.
De gjennomsnittlige timelønnskostnadene i industrien i 2012 var
over 60 prosent høyere i Norge enn hos våre handelspartnere i EU.
I tillegg til dette bidrar den internasjonale konkurransesituasjonen
for sjømat til økende konkurranse fra lavkostland. Dette innebærer
at norske aktører må være sterke på de områdene de har konkurransefortrinn
i form av kunnskap, teknologi og tilgang på naturressurser. Sjømatproduksjon
i Norge må tåle et høyt norskt kostnadsnivå.
Regjeringens politikk for sjømatnæringen balanserer
hensynet til lokal og regional utvikling, hensynet til økonomisk
effektivitet og hensynet til miljømessig bærekraft, og det tas hensyn
til å opprettholde sysselsetting og bosetning i kystsamfunn som
tradisjonelt har hatt en høy andel sysselsetting i sjømatnæringen.
Det skal derfor fortsatt føres en varsom strukturpolitikk for kystfiskeflåten,
men det skal gjøres endringer i kvotetakene for de fartøygruppene
som allerede har strukturkvoteordning. Dette er et eksempel på balansering
av disse hensynene. Ved tildeling av nye havbrukskonsesjoner har
en tatt en lavere pris for disse i Nord-Troms og Finnmark, og disse
områdene har vært prioritert ved kapasitetsvekst i havbruksnæringen.
Dette er tilfelle også ved tildeling av nye konsesjoner i 2013. Den
sonebaserte arealstrukturen for havbruksnæringen videreutvikles.
Målsettingen for de tiltakene som fremmes i denne
meldingen, er å legge til rette for økt verdiskaping langs hele
kysten. Dette skal skje gjennom satsing på nye marine næringer,
som marin bioprospektering og marin ingrediensindustri, videreutvikling
av leverandørindustrien, kystbasert reiseliv og økt videreforedling
i Norge.
Norges langstrakte kyst og tilgang til fantastiske råvarer
gir oss konkurransefortrinn. Vår evne til å bygge kunnskap rundt
våre sjømatressurser vil likevel være det som vil gi lønnsomme fremtidige
arbeidsplasser i Norge. For Norge, som sjømatnasjon, er det viktig
å være kunnskapsledende på områder av strategisk betydning for videre
utvikling og vekst av norske sjømatselskaper og sjømatproduksjon
lokalisert i Norge. Som et lite land må Norge prioritere å utvikle
kunnskap innenfor områder hvor vi har forutsetninger for å lykkes
i den internasjonale konkurransen. Regjeringen vil derfor legge
til rette for et marint kunnskaps- og kompetanseløft.
Norge har i dag et betydelig omfang av marin forskning
og utvikling, inkludert forskningsinfrastruktur og overvåkingssystemer.
Ifølge NIFUs rapport «Marin FoU og havbruksforskning 2011; Ressurser
og resultater» (NIFU, 2013) ble det i 2011 brukt nær 3,2 mrd. kroner
til marin forskning og utvikling. I 2011 finansierte det offentlige
64 prosent av den samlede marine forskningsinnsatsen. Næringslivet
stod for 25 prosent av denne innsatsen.
I tillegg til egenfinansiert forskning betaler næringen
en FoU-avgift på eksporten av all sjømat på 0,3 prosent. Disse midlene
forvaltes av Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond (FHF)
og skal benyttes til forskning som hele eller deler av næringen
har nytte av.
Strategigruppen Hav21 ble etablert høsten 2011 av
regjeringen. I strategien peker Hav21 på forsknings- og kunnskapsbehov
som må løses for å utvikle den marine sektoren i retning av regjeringens
visjoner om å være verdens fremste sjømatnasjon, sikre et rent og
rikt hav for kommende generasjoner og å drive helhetlig og økosystembasert
forvaltning av havområdene. Gjennom en hovedrapport gir strategien
et bidrag på overordnet nivå til helhetstenkning og konsentrasjon
innenfor marin forskning og utvikling, og på fagnivå gjennom fire
spesifikke rapporter for forvaltning, fiskeri, havbruk og mat. Det
anbefales at både offentlig og privat finansiering av forskning
økes markert. Strategigruppen påpeker at hovedansvaret for forvaltningsrettet
forskning er offentlig. Til tross for en økning i midler til FoU
og infrastruktur, vil tilgangen til slike midler også i fremtiden
være en begrensende faktor.
Stort behov for forvaltningsrettet forskning, overvåking,
grunnleggende kunnskap, en næringsstruktur med mange små virksomheter og
utvikling av nye næringer tilsier at det offentlige fortsatt finansierer
en stor del av marin forskning. Den marine forskningen krever også tunge
investeringer i infrastruktur og utstyr, som forskningsfartøy og
havbruksstasjoner. Regjeringen foreslår derfor en styrking av offentlig
finansiert marin forskning. Både grunnforskning og anvendt forskning
knyttet til biologiske, miljømessige, markedsmessige, teknologiske
og samfunnsvitenskapelige spørsmål må omfattes av en styrket offentlig
forskningsinnsats. Det er også nødvendig å styrke kunnskapsgrunnlaget
for fiskeri- og havbruksforvaltningen, og forskningen på områder
som bærekraftig forvaltning, fiskehelse, bærekraftig fôr, overvåking,
sunn og trygg sjømat. Markeds- og teknologiforskningen anses å være
særlig viktig framover.
Parallelt med økte offentlige investeringer
er det et mål å øke næringslivets finansiering av forskning. Det
foreslås derfor å styrke Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond
gjennom å øke forskningsavgiften. Det vil parallelt bli lagt til
rette for at denne avgiften også kan benyttes til kompetansehevende
tiltak og rekruttering til utdanning for næringen. Et forslag om
dette vil bli sendt på høring i løpet av 2013.
Mange utfordringer knyttet til bruk av hav-
og kystområdene krever en samlet og koordinert forskningsinnsats
fra både næring og forvaltning. Regjeringen vil derfor utarbeide
en handlingsplan for marin kompetanse og forskning, blant annet
på bakgrunn av Hav21. Denne handlingsplanen må i tillegg til forskning
omfatte hvordan vi kan sikre at kunnskapen tas i bruk i næring og
forvaltning, og tiltak for å styrke utdanning, rekruttering og kompetanse.
Det legges vekt på kvalitet i forskning i departementets
etatsstyring av forskningsinstituttene. Det er nylig opprettet faglige
råd for både Havforskningsinstituttet og NIFES. Disse rådene skal
bidra til faglig kvalitet og utvikling innenfor instituttenes virksomhet.
Fiskeri- og kystdepartementet har nylig gjennomført helhetlige evalueringer
av Havforskningsinstituttet (2011) og NIFES (2012). Disse forskningsinstituttene
har betydelige rådgivnings- og forvaltningsstøtteoppgaver.
Nofima ble etablert i 2008, gjennom en sammenslåing
av flere mindre, og til dels konkurrerende, institutter for å styrke
næringsrettet matforskning både innenfor blå og grønn sektor. Landbruks-
og matdepartementet, Kunnskapsdepartementet og Fiskeri- og kystdepartementet
vil i løpet av 2013 ta sikte på å igangsette en evaluering av Nofima.
Marin forskning og overvåking er avhengig av
et bredt spekter av infrastruktur for datainnsamling.
Marin infrastruktur er kostbart. Det er derfor
et mål å sikre best mulig utnyttelse av de samlede nasjonale ressursene
på dette området, og samarbeide med andre land om infrastruktur.
Ett viktig tiltak er å sikre at de data som samles inn gir mest mulig
felles nytte. Det krever gode systemer for datahåndtering og åpen
tilgang til marine data for hele forskersamfunnet. For å sikre dette
utvikles nå Norsk marint datasenter i et samarbeid mellom 17 institusjoner
under ledelse av Havforskningsinstituttet, og med finansiering fra Norges
forskningsråd.
Fiskeri- og kystdepartementet vil også gjennomgå
behovene for fartøyer av ulik størrelse og utrustning i departementets
underliggende etater, sammenholdt med eksisterende kapasitet, eksisterende
planer for nye fartøyer og eventuell innleie av private fartøyer.
I statsbudsjettet for 2013 er det gitt endelig startskudd for bygging
av et nytt isgående forskningsfartøy, som skal ha hjemmehavn i Tromsø.
Marine forskningsstasjoner er en sentral del
av den totale infrastrukturen for marin forskning. Fiskeri- og kystdepartementet
og Kunnskapsdepartementet ga i 2012 Forskningsrådet et utredningsoppdrag
om marine forskningsstasjoner. Formålet med oppdraget var å få råd
om den samlete kapasiteten med hensyn til fremtidige behov og om
hvordan de offentlig finansierte stasjonene best kan organiseres
for å sikre god ressursutnyttelse. Forskningsrådet leverte sin rapport
30. november 2012. Eventuelle endringer vil bli fremmet i de ordinære
budsjettdokumentene til Stortinget.
Historisk sett har sjømatnæringen hatt en kunnskaps-
og kompetansestruktur basert i større grad på realkompetanse enn
på formell utdanning. Den akademiske kompetansen har befunnet seg
mer i randsonen av næringen, i leverandørindustrien, fôrindustrien
og de relevante FoU-institusjonene. Fremveksten av større selskapsstrukturer
og økte krav til næringen både fra markedet og fra offentlige myndigheter har
bidratt til at dette nå er i ferd med å endre seg.
Sjømatsektoren avhenger i økende grad av utenlandsk
arbeidskraft, og ca. 20 prosent av det totale antall sysselsatte
har innvandrerbakgrunn. Det er innenfor sjømatproduksjon at vi har
den største andelen med utenlandsk bakgrunn. Her har andelen økt
fra 15 prosent i 2001 til 39 prosent i 2011.
Det er nødvendig å arbeide mer systematisk med å
utvikle kompetansen til de ansatte i sjømatnæringen. Regjeringen
ser at tilsvarende utfordringer eksisterer også i andre næringer
og har igangsatt utredninger for å kartlegge og vurdere tiltak som
kan møte disse kompetanseutfordringene i næringslivet. Regjeringen
vil åpne for at en større andel av FoU-avgiften kan benyttes til
å styrke arbeidet med rekruttering til utdanning og kompetanse,
for eksempel gjennom Sett Sjøbein, dersom næringen selv ønsker det.
For en betydelig sjømatnasjon som Norge er det viktig
å ha gode utdanningstilbud relevant for marin sektor. Det må investeres
i kunnskap og kompetanse for de som skal skape innovasjon og verdier
i sjømatnæringen. Sjømatnæringens behov for fremtidig arbeidskraft
omfatter både spesifikke marine fagutdanninger som maskinister og
fiskehelsebiologer, og personer med generell kompetanse. Antallet
marine fag, linjer og utdanningsretninger og marin spesialisering
innenfor generelle utdanninger vil i stor grad være bestemt av antall
søkere. Sjømatnæringens attraktivitet for unge mennesker er således
den viktigste faktoren for å øke antallet marine utdanningslinjer,
særlig i universitets- og høyskolesektoren.
Figur 4.10 i meldingen viser ulike utdanningsløp som
fører frem til en marin utdanning. Marin fagutdanning tilbys både
gjennom høyere utdanningsløp og gjennom mer yrkesrettet utdanning. Det
er også tilrettelagt for å veksle mellom de ulike utdanningsløpene.
For å få flere ungdommer inn som fartøyeiere satte
Fiskeri- og kystdepartementet i 2009 i gang en treårig etableringsordning.
Ordningen omfattet årlig nytildeling av 10 deltakeradganger i kystflåten
til ungdom med eget fartøy (rekrutteringskvoteordningen), samt en
ettårig stipendordning med tildeling av 30 stipend på inntil 250 000
norske kroner til kjøp av fartøy til både åpne og lukkede fiskerier.
Totalt har det blitt tildelt 8 stipend og 31 deltakeradganger. Stipendordningen
ble bare i begrenset grad benyttet, og ordningen er ikke videreført.
Regjeringen vil videreføre rekrutteringskvoteordningen
og samtidig øke antallet nye deltakeradganger fra 10 til 20. Dersom
søknadsmassen tilsier det, kan det også vurderes å øke ytterligere til
25 deltakeradganger.
Den modne delen av sjømatnæringen har i dag gode
muligheter til å finansiere videre vekst gjennom det private kapitalmarkedet.
På tross av dette kan bedrifter hvor aktiva i stor grad er knyttet
til immaterielle verdier oppleve utfordringer med å få finansiering
i det private kapitalmarkedet. Utvikling av sjømatnæringen basert
på utnyttelse av nye marine ressurser vil sannsynligvis gi et økt
kapitalbehov.
Totalt ble det fra Innovasjon Norge gitt tilsagn på
nærmere 1,8 mrd. kroner til næringen fordelt på lån, garantier og
tilskudd, hvor lavrisikolån utgjorde den klart største andelen med
i overkant av 1,1 mrd. kroner. I revidert nasjonalbudsjett for 2012
ble det bevilget 500 mill. kroner i investeringskapital til 2 av
inntil 6 nye såkornfond.
Norges rike hav- og kystområder inneholder alt fra
fisk, pattedyr og skalldyr, til bakterier, sopp, alger, plankton,
krepsdyr og bløtdyr. I dag utnyttes bare deler av dette store potensialet
for verdiskaping. I tillegg til høsting og produksjon av tradisjonell
sjømat til konsum, utgjør utvinning av ulike spesialprodukter og
ingredienser basert på marine oljer, proteiner og karbohydrater
en stadig større andel av den marine verdiskapingen. Med ambisjon
om å være verdens fremste sjømatnasjon har regjeringen styrket satsingen på
flere av disse områdene som et ledd i sitt arbeid med å legge til
rette for og videreutvikle næringer som kan gi en ny marin vekst.
Kommunal- og regionaldepartementet etablerte
i 2013 «Bioøkonomiprogrammet» i regi av Innovasjon Norge. Programmet
skal styrke satsingen innenfor industriell bioraffinering (bioøkonomi).
Dette er en tverrsektoriell satsing hvor hovedmålet er at flere
norske bedrifter skal ta markedsposisjoner innen prosessering av
fornybare bioråvarer til ingredienser, materialer og kjemikalier.
Bioteknologi er ventet å bli en av de store
driverne for den økonomiske utviklingen, og vil spille en viktig
rolle for videre kunnskapsbygging og utvikling.
Regjeringen fremmet i 2011 en strategi for bioteknologi
med marin bioteknologi som ett av fire tematiske satsingsområder.
Målet med satsingen er å utløse økt næringsvirksomhet med utgangspunkt
i marine biologiske og genetiske ressurser og å øke lønnsomheten
innenfor eksisterende næringer. Strategien er fulgt opp av økt offentlig innsats
på området gjennom BIOTEK 2021-programmet i Forskningsrådet. I tillegg
er støtten til det næringsrettede marine bioteknologiprogrammet
(MABIT) i Nord-Norge videreført.
Regjeringen har i statsbudsjettet for 2013 styrket den
offentlig finansierte forskningsinnsatsen innen bioteknologi. Det
vil i det videre også bli lagt til rette for å øke næringens forskningsinnsats.
Regjeringen lanserte i 2009 en nasjonal strategi for
marin bioprospektering. Formålet med regjeringens strategi for marin
bioprospektering er å legge til rette for lønnsom utnyttelse av
ressursene, både gjennom utvikling av nye produkter og gjennom styrking
av eksisterende næringer. Det er viktig med et tett samarbeid mellom
FoU-miljøene og industri som kan kommersialisere denne type produkter.
Det er også viktig at Norge fremstår som et attraktivt samarbeids-
og lokaliseringsland for internasjonale bedrifter. En slik utvikling
kan bidra til å øke verdiskapingen i Norge på dette området.
Tarehøstingen i Norge er et godt eksempel på
en spennende og lønnsom industri basert på bruk av marint råstoff.
Industrien utnytter i dag viltvoksende tare og omsetter for rundt
en milliard kroner hvert år. Produktene dekker mange ulike bruksområder
og konkurrerer i et internasjonalt marked. I Norge er det først
og fremst mulighetene for produksjon av bioetanol fra tare som har
utløst konkrete forskningsprosjekter.
Enkelte typer mikroalger er rike på oljer, og
det er en økende oppmerksomhet rundt dyrking av marine mikroalger
til produksjon av omega-3-oljer, proteiner og bioenergi. Det gjennomføres forskning
og utviklingsarbeid for å realisere næringsmulighetene på disse
områdene.
Regjeringen vil utvikle en forvaltningsplan
for krill og raudåte i norske farvann som bygger på beste tilgjengelige
kunnskap og føre-var-prinsippet. Inntil videre vil det bli lagt
til rette for fortsatt høsting av raudåte gjennom et forsiktig forsøksfiske,
hvor det blant annet vil bli lagt vekt på datainnsamling og styrking
av kunnskapsgrunnlaget.
I Norge har det vokst frem en marin ingrediensindustri
som i 2010 omsatte for i underkant av 6 mrd. kroner. Det er et mål
for regjeringen at Norge fremstår som et attraktivt lokaliseringsland
for en mer mangfoldig marin ingrediensindustri basert på nye produksjonsprosesser
og bruk av nye og lite utnyttede marine ressurser.
Industrien omfatter alt fra lite bearbeidede
oljer og mel som inngår i fiskefôr til mer spesialiserte produkter
som omega-3, helsekost, ingredienser til kjæledyrfôr, ekstrakter
for bruk i næringsmidler, kosmetikk og farmasøytiske midler. Hoveddelen
av omsetningen er knyttet til marine oljer.
Store deler av norsk marin ingrediensindustri
er i dag leverandør av standardprodukter. En realisering av mulighetene
som ligger i mer differensiert produksjon og utvikling av mer verdifulle produkter,
vil kreve en bred innsats. Dette vil spenne fra grunnleggende forskning
innenfor blant annet biokjemi til bygging av markedsrettet kompetanse.
De fleste av produktene som produseres i Norge må
konkurrere i et internasjonalt marked. Bedriftene må være internasjonalt
orienterte, og for at de skal velge å beholde hovedkontor og sentral FoU-innsats
i Norge er det avgjørende å etablere ressurssterke industri- og
kompetansemiljøer.
For å nå visjonen om Norge som verdens fremste sjømatnasjon
må vi også utvikle en verdensledende tjeneste- og leverandørnæring
på en rekke områder. Dette er utfordrende i et høykostland, og fordrer
at en er kunnskapsledende på sitt område. En kreativ og produktiv
kunnskapsallmenning vil være en forutsetning for innovasjon, vekst
og konkurransekraft i marin næring, maritim næring og offshorenæringen.
Offentlige myndigheter bør sammen med private aktører bidra til
å utvikle slik kunnskap. De viktigste redskapene for et offentlig
bidrag til utvikling av en robust og dynamisk leverandørindustri
er Norges forskningsråd og Innovasjon Norge og de virkemidlene som
disse administrerer.
Den norske sjømatnæringen konkurrerer i et globalt
marked, og eksporterte i 2012 ca. 3 millioner tonn sjømat til en
verdi av 51,6 mrd. kroner til forbrukere i om lag 130 land.
Et av de største markedene for norsk sjømatnæring
er fremdeles Norge. Her ble det kjøpt norsk sjømat for 5,25 mrd.
kroner i 2011. Russland er det største eksportmarkedet, etterfulgt
av Frankrike. Deretter kommer Danmark og Polen som videreforedler
store mengder norsk fisk. Samlet er EU uten sammenligning Norges største
eksportmarked. Asia er også et stort og viktig marked, hvor Japan
og Kina dominerer etterspørselen.
EØS-avtalens hoveddel forbyr bruk av handelstiltak
mot norske varer som omsettes i EØS-området. Handel med sjømat er
ikke en del av EØS-avtalens hoveddel, og EU har ved flere anledninger
iverksatt antidumping-, subsidie-, og safeguard-undersøkelser av
handelen med norsk sjømat. I lys av at markedsvilkårene på EU-markedet
spiller en helt avgjørende rolle for vår eksport, er det et mål
å oppnå fullverdig markedsadgang. Norske myndigheter vil derfor
forhandle om markedsadgang for norsk sjømat parallelt med at det
blir gjennomført forhandlinger om finansielle bidrag til økonomisk
og sosial utjevning i Europa. Videre arbeides det for forenkling av
handelen med sjømat, som preges av et komplisert system med et stort
antall tollfrie kvoter som delvis er tidsbegrenset.
Nye marine produkter møter handelshindre på samme
måte som sjømat, men utfordringene er andre. Blant annet kan tollmessig
klassifisering by på utfordringer. Fiskeri- og kystdepartementet
vil identifisere og spesifisere nye marine produkter hvor Norge
har et særskilt potensial som eksportør, i samarbeid med næringens
organisasjoner. Det vil gi et godt grunnlag for målrettet arbeid
for bedre markedsadgang for disse produktene.
95 prosent av all sjømaten som produseres i Norge,
eksporteres. Markedsadgang vil derfor være viktig for at norsk sjømatnæring
får stabile rammevilkår og for å sikre at næringen kan møte etterspørselen
etter sjømat fra Norge.
Regjeringen vil:
Arbeide for fullverdig
markedsadgang på EU-markedet og ivareta stabil og god markedsadgang
på de viktigste markedene for norsk sjømat og nye marine produkter.
Arbeide gjennom WTO-systemet for et forutsigbart
og bindende multilateralt regelverk som etterleves av WTOs medlemmer,
samt bidra til at Doha-forhandlingene blir sluttført.
Bruke WTOs komiteer hvis handelstiltak
blir iverksatt mot norsk sjømat, og om nødvendig også tvisteløsningsmekanismen,
dersom vi mener at tiltakene er i strid med WTO-reglene.
Redusere uberettigede tekniske handelshindre for
sjømat og fremme handelsforenkling i våre frihandelsavtaler og i
WTO.
Ivareta sjømatnæringens interesser når
Norge tar stilling til hvilke land vi skal forhandle med.
Vurdere å fremforhandle bilaterale frihandelsavtaler
med prioriterte land som det av ulike grunner ikke er mulig å forhandle
med gjennom EFTA.
Prioritere det standardsettende arbeidet
i Codex og OIE samt fremme bruken av internasjonale standarder for
sjømat gjennom WTOs SPS-komité.
Sørge for at utenrikstjenesten har tilstrekkelig kunnskap
til å ivareta interessene til norsk sjømatnæring i utlandet.
Regjeringen ønsker å øke sjømatkonsumet i Norge.
For å kartlegge hva som skal til for å øke sjømatkonsumet på hjemmemarkedet,
har Fiskeri- og kystministeren nedsatt en arbeidsgruppe som skal
definere de utfordringene vi står overfor og drøfte hvilke tiltak
som bør iverksettes. Arbeidsgruppen består av representanter fra
hele verdikjeden for sjømat, fra fisker til dagligvarehandelen.
Interesse for mat og matlaging legges tidlig i livet. Flere land
har gode erfaringer med å stimulere barns nysgjerrighet rundt mat
og matlaging allerede på barnehagestadiet. Fiskeri- og kystdepartementet
ønsker å være pådriver for prosjekter som har som mål å lære barn
mer om mat og matlaging og bli glad i sjømat. Det er nødvendig å
samordne tiltakene rettet mot barn og unge på tvers av matsektorene.
Det er stort potensial for økt bruk av sjømat
hos reiselivs- og serveringsbedrifter i Norge. Det er i dag flere
gode tiltak som er med på å sette mer sjømat på menyen. Fiskeri-
og kystdepartementet ønsker å legge til rette for at lokale serveringssteder
kan få levert sjømat direkte fra lokale fiskere. Videre er det ønskelig
å fortsatt stimulere til bedre opplæring og å inspirere kokker til
å benytte lokale sjømatprodukter.
Matdepartementene vil i enda større grad legge til
rette for at modellen som ble utviklet i forbindelse med Ski-VM
i Oslo i 2011, også kan benyttes i tilknytning til andre større
kulturelle arrangementer. Større festivaler og andre nasjonale arrangementer
og tilstelninger bør være naturlige arenaer for å fortelle de gode
historiene om norsk sjømat og norsk kystkultur.
En rapport med forslag til forvaltningstiltak overfor
næringsvirksomhet basert på turistfiske i sjø ble forelagt Fiskeri-
og kystdepartementet i juni 2011. Rapporten har vært på en generell høring.
Det store flertall av høringsinnspillene støtter forslaget i rapporten
om å innføre registreringsordning for turistfiskebedrifter med tilhørende
utleiebåter, men det er noe uenighet om forslagene knyttet til å
innføre rapportering av fangst og innføring av en variabel utførselskvote.
For å kunne gjennomføre de sentrale forslagene i
rapporten er det nødvendig med noen mindre lovendringer. Fiskeri-
og kystdepartementet tar sikte på å komme tilbake til Stortinget
med et forslag til endring av hjemmelsgrunnlaget i havressursloven.
For å nå målet om økt sjømatkonsum i Norge, må
sjømaten bli bedre synlig på flere arenaer, i hele landet, særlig
i butikken, der over 80 pst. av sjømaten omsettes. Det er spesielt
viktig å nå frem til fremtidens sjømatkonsumenter med tiltak rettet
mot barn og unge.
Regjeringen vil:
Videreføre samarbeidet
med aktører fra hele verdikjeden for å stimulere til økt sjømatkonsum.
Videreføre Fiskesprell – og støtten til
andre tiltak som øker sjømatkonsumet hos barn og unge.
Støtte regionale matfestivaler for å synliggjøre norske
sjømatprodukter.
Vurdere tilpasninger i dagens regelverk
og andre tiltak for å bedre tilgangen til og omsetningen av norske
sjømatprodukter på serveringssteder langs kysten.
Bidra til bevisstgjøring rundt bruken av
norsk sjømat i profileringen av Norge.
Videreføre og forsterke samarbeidet mellom
sjømat- og landbrukssektoren omkring merkeordninger og profileringstiltak
for norsk mat.
Legge til rette for videre utvikling av
kystbasert reiseliv gjennom blant annet å innføre registreringsordninger
for turistfiskebedrifter, utleiebåter og fangst fra turistfiske.
Vitenskapskomiteen for mattrygghet (VKM) la
i 2006 frem en helhetsvurdering av sjømat. Rapporten var bestilt
av Mattilsynet, som ønsket en vitenskapelig og helhetlig vurdering
som bakgrunn for sine råd til befolkningen. VKMs vurdering av positive
helsegevinster opp mot innhold av potensielt helseskadelige stoffer
i sjømat viser klart at konsum av sjømat er positivt for folkehelsen
og at befolkningen i Norge bør spise mer både mager og fet sjømat.
Det er den voksne delen av befolkningen som vil ha de største helsemessige
fordelene ved et økt sjømatkonsum.
Det er velkjent at fisk både i hav og ferskvann har
parasitter. Norske myndigheter overvåker forekomster av parasittiske
rundormer (kveis) i de kommersielt viktigste pelagiske fiskeartene fra
ulike fangstområder, gjennom hele sesongen. I og med at det forekommer
parasitter, er det generelt et frysekrav for fisk som er beregnet
å spises rå eller lite varmebehandlet.
En rapport utarbeidet av EUs mattrygghetsorgan EFSA
viser at risikoen for kveis i oppdrettslaks som har vært i oppdrett
hele livet og som utelukkende er fôret med tørrfôr, er ubetydelig
(EFSA 2010). Rapporten bygger på dokumentasjon fra flere land som
driver med oppdrett av fisk, inkludert Norge. Regelverket åpner
derfor nå for unntak fra frysekravet for oppdrettsfisk på nærmere
angitt vilkår.
Siden 1994 har det vært gjennomført en begrenset
overvåking av sjømat for å skaffe uavhengige data om fremmedstoffer
i sjømat til Mattilsynet og næringen. Næringen og myndighetene har
de senere årene finansiert bredere kartlegginger, såkalte basisundersøkelser,
av fremmedstoffer i artene torsk sei, makrell, nordsjøsild, NVG-sild og
blåkveite. Resultatene viser at norsk sjømat generelt har et lavt
innhold av fremmedstoffer. I enkelte arter som stor kveite, blåkveite
og torskelever representerer miljøgifter en utfordring for mattryggheten.
En grundig og systematisk kartlegging av fremmedstoffer
i villfisk fra aktuelle norske havområder er en forutsetning for
å kunne fange og omsette trygg sjømat. Vitenskapskomiteen for mattrygghet
(VKM) konkluderer i sin rapport om sjømat med at overvåking av fremmedstoffer i
sjømat er til dels mangelfull og kun dekker et fåtall av de kommersielt
viktige artene. Fiskeri- og kystdepartementet vil samarbeide med
næringen og Mattilsynet om å videreføre og følge opp basisundersøkelsene
for villfisk. Overvåkings- og kartleggingsundersøkelser bør ha et
tilstrekkelig omfang, der alle de viktigste artene som omsettes
er inkludert, og informasjonen samles i en nasjonal database.
Knapphet på marint basert fôr til oppdrettsfisk medfører
at nye råvarer tas i bruk. Økt bruk av planteråvarer i fôret øker
faren for innhold av soppgifter, plantevernmidler og andre hittil ukjente
stoffer. En stadig mer kompleks sammensetning av fiskefôr medfører
et behov for utvidet overvåking.
Som en stor eksportør er det avgjørende at Norge kan
dokumentere mattrygghet og kvalitet gjennom hele produksjonskjeden.
Virksomhetene har ansvaret for å etterleve regelverket og sikre at
maten som eksporteres tilfredsstiller de enkelte markedenes krav
til dokumentasjon. Mattilsynet skal føre tilsyn med at regelverket overholdes
gjennom tilsyn med bedriftenes internkontroll og ved egne tilsynsbesøk.
Å være verdens fremste sjømatnasjon forutsetter virksomheter
med god faglig kompetanse og god internkontroll, og et Mattilsyn
med tilstrekkelig ressurser og kunnskap om hele næringen. For Mattilsynet
ligger det utfordringer knyttet til det store antallet markeder
og i det store antallet ulike produkter. Kravene til dokumentasjon
av mattrygghet varierer mellom markedene, og fra produkt til produkt.
Både for å gå inn i nye markeder og for å lansere nye produkter
i etablerte markeder, er det viktig å kunne dokumentere regeletterlevelse
og mattrygghet og at produktet ikke vil utfordre smittebildet i
importlandet.
De senere år har vi sett at importlandene i
økende grad krever egne sertifikater med informasjon knyttet til
både mattrygghet og fiskehelse. En rekke land har, i likhet med
Norge, fastsatt øvre grenseverdier for en rekke fremmedstoffer i
fisk. I tillegg ønsker mange importland å inspisere de norske virksomhetene
og Mattilsynets tilsynssystem. Dette kan delvis skyldes at det europeiske
systemet der virksomhetene selv har ansvar for mattryggheten, ikke
fullt ut er forstått og anerkjent i alle markeder. Mattilsynets
rolle som tilsynsmyndighet og deres kommunikasjon med myndighetene
i importlandene er derfor svært avgjørende for tilliten.
For norske myndigheter er målet at både virksomhetene
og Mattilsynet på sine ansvarsområder skal dokumentere mattrygghet
på en så overbevisende måte at importlandene ikke opplever behov
for å komme på egne inspeksjoner eller stille særskilte krav til
dokumentasjon.
Mattilsynet fører tilsyn etter matloven langs
hele produksjonskjeden både på sjø og land for å sikre helsemessig
trygg mat og fremme helse, kvalitet og forbrukerhensyn. Et utkast
til ny fiskekvalitetsforskrift har vært på høring og vil bli fastsatt
i 2013. Forskriften omfatter alle ledd i produksjonskjeden, fra
fangst og oppdrett til endelig omsetning til forbruker. Det er virksomhetene
som har ansvaret for at kvalitetsregelverket etterleves og at produktene holder
den kvaliteten kunden krever. Myndighetene skal føre tilsyn med
regelverksetterlevelsen.
Målsettingen er at all fisk ved landing skal
være av en kvalitet som gir fiskeindustrien mulighet til fritt å
velge hvilken produksjon og bearbeiding råstoffet skal anvendes
til. Situasjonen pr. i dag er imidlertid at det er varierende kvalitet på
det råstoffet som ilandføres. Kvalitetsfeilene forplanter seg til
sluttproduktene.
Det er i dag stadig flere fartøyer som leverer
usløyd fisk til industrien på land. Dette vil øke når fiskerne fullt
ut får implementert hygieneregelverket i EU som ikke tillater å
oppbevare hodekappet fisk i iskjølt vann. Dette er positivt både
ut fra ressurs- og kvalitetshensyn. Landing av usløyd fisk medfører
imidlertid også at fisken blir oppbevart lenge på kaia før den blir
sløyd.
For å sikre at råstoffkvaliteten holder ønsket standard
legges det opp til at fiskesalgslagene, som i dag har en viktig
rolle i ressurskontrollen, også skal få en rolle i å se til at næringen
selv tar ansvar for å fremme kvaliteten på råstoff før og etter
landing. Dette vil komme i tillegg til Mattilsynets rolle som tilsynsmyndighet
for regelverk som skal ivareta mattrygghet og øvrige hensyn etter
matloven.
Departementet mener at fiskesalgslagenes oppgave
når det gjelder å ivareta dette næringsansvaret, bør hjemles i fiskesalgslagsloven,
jf. forslaget i Prop. 93 L (2012–2013) om Lov om førstehandsomsetning
av viltlevende marine ressursar (fiskesalgslagslova).
Sjømatindustrien består av ca. 475 bedrifter
som totalt gir rundt 10 000 årsverk. De tre største sektorene i
den norske sjømatindustrien er laksefisk, hvitfisk og pelagisk fisk.
Mellom 35 og 40 prosent av det tilgjengelige fiskeråstoffet blir bearbeidet
i Norge før eksport. Resten blir eksportert uten videre bearbeiding,
enten ferskt eller fryst. Det er stor forskjell i andel råstoff som
bearbeides av de ulike fiskeslagene.
Den norske sjømatindustrien har et godt utgangspunkt
med nærhet til store fiskeressurser fra fiskeri og havbruk, kombinert
med kort vei til godt betalende markeder i Europa og Russland. Samtidig
opererer sjømatindustrien i markeder som preges av sterk konkurranse
både i råvare- og ferdigvaremarkedene.
Tradisjonelt har den norske sjømatindustrien, særlig
filetindustrien i Nord-Norge, hatt en viktig distriktspolitisk rolle.
Sjømatindustrien bidrar med viktige arbeidsplasser i mange kystsamfunn.
Utfordringen fremover blir å utvikle en mer konkurransedyktig sjømatindustri.
Norges fiskeressurser skal anvendes på en måte som er tilpasset
næringens konkurransesituasjon, og som bidrar til høyest mulig verdiskaping
gjennom hele verdikjeden. Myndighetene vil legge til rette gjennom
konkurransedyktige rammebetingelser, men det er bedriftenes ansvar
å utnytte mulighetene for økt verdiskaping.
Den norske produksjonen av oppdrettsfisk har vokst
kraftig. Mellom 15 og 20 prosent av laksen som produseres i Norge
blir foredlet før eksport. Veksten har bidratt til økt sysselsetting,
selv om det samtidig har foregått en kraftig rasjonalisering. Slakting
og foredling av laks og ørret representerer i dag nærmere 3 900
årsverk, det vil si mer enn 35 prosent av alle som er sysselsatt
i norsk sjømatindustri. Det eksisterer ca. 50 lakseslakterier i
Norge, og rundt 15 av disse driver også videreforedling. I tillegg
finnes det ca. 20 rene foredlingsbedrifter. Foredling av laks og
ørret har hatt relativ lav lønnsomhet. Lønnsomheten i bearbeidingsdelen
ser ut til å variere i takt med prisen på fersk hel laks.
Økt foredling i Norge kan gi grobunn for industri som
benytter restråstoff til produksjon av f.eks. marine helseprodukter.
Slik produksjon krever ferskt råstoff av høy kvalitet, noe som gir
store muligheter for integrasjon mot slakterier og foredlingsanlegg
i havbruksnæringen. Betydelige investeringer i prosesstekniske løsninger
er nødvendig, samtidig som det ofte stilles strenge og kostbare
krav til dokumentasjon av helseeffekter i de best betalende markedene.
Den norske hvitfiskindustrien består av ca.
220 bedrifter med totalt ca. 3 300 årsverk. Sektoren omfatter to
hovedgrupper:
Konvensjonell sektor
som produserer klippfisk, saltfisk, tørrfisk og/eller tar imot og
videreselger fersk hel fisk (210 bedrifter med 2 500 årsverk).
Filetindustrien som produserer fersk og
fryst filet (10 bedrifter med 800 årsverk).
Hvitfiskindustrien har gått gjennom kontinuerlig rasjonalisering
og omstrukturering, hvor antall filetbedrifter har blitt kraftig
redusert. Flere filetbedrifter sliter med lav lønnsomhet. Konvensjonell
sektor har økt sin andel av produksjonen, og klippfisk er nå det
viktigste hvitfiskproduktet målt i eksportverdi. Det har også vært
en kraftig økning i eksporten av fryst ubearbeidet hvitfisk.
Det er flere årsaker til den lave lønnsomhet
i filetindustrien. Industrien opplever sterk konkurranse fra lavkostland
hvor arbeidskostnadene er langt lavere enn i Norge, samt konkurranse
fra nye og billige hvitfiskarter fra oppdrett. For å møte konkurransen
har filetindustrien gjennom flere år forsøkt å utvikle et konkurransefortrinn
ved å legge om produksjonen fra fryste til ferske produkter. Prisen
på ferskt råstoff har imidlertid ligget under prisen på frossent.
Holdbarhet på råstoffet og fleksibilitet i produksjon ved anvendelse
av frossent råstoff viser seg vanskelig å overgå gitt at den overveiende
største andelen av hvitfisken fanges i vintermånedene.
Overkapasitet er en annen faktor som har bidratt til
lav lønnsomhet i hvitfiskindustrien. Ledig produksjonskapasitet
deler av året fører til at industrianlegg ikke drives optimalt,
og bidrar i perioder til å drive opp prisen på råstoff. Økt bearbeiding
av de norske fiskeressursene før eksport kan gi bedre utnyttelse
av produksjonskapasiteten. Dette forutsetter imidlertid at det er lønnsomt
å bearbeide fisken.
En økning i andelen torsk som fanges for levendelagring
og fangstbasert akvakultur, vil kunne bidra til å innfri markedets
etterspørsel etter ferske kvalitetsprodukter kontinuerlig gjennom året,
og det vil kunne bidra til at arbeidsplassene i fiskeindustrien
blir mindre sesongbetonte.
Norske fiskere har årlig fisket mellom ca. 1,4
og 2,1 millioner tonn pelagisk fisk det siste tiåret, hovedsakelig
sild, makrell og lodde. Tidligere ble disse artene i stor grad benyttet
til produksjon av fiskemel og fiskeolje, men i dag går hoveddelen
til konsumprodukter. Det er fremdeles potensial for økt verdiskaping
med utgangspunkt i pelagisk råstoff, både som mat og innenfor helsekostindustrien.
Den pelagiske konsumindustrien har økt sin produksjon betydelig
siden midten av 1980-tallet og gir i dag ca. 1 450 årsverk.
Pelagisk industri har gjennom lang tid hatt
lav lønnsomhet, men lønnsomheten har bedret seg de siste årene.
En viktig forklaring på den svake lønnsomheten til konsumindustrien
finner vi i konkurransesituasjonen. Markedene for både sild og makrell
er preget av et begrenset antall utenlandske kjøpere.
Pelagiske fiskeprodukter møter i utgangspunktet en
tollsats på mellom 15 og 25 prosent ved eksport til EU-markedet.
Norge har imidlertid forhandlet frem store tollfrie kvoter for hel,
fryst sild og makrell. De tollfrie kvotene for bearbeidet sild er
også økt, men tollbelastningen på bearbeidede produkter av pelagisk
fisk er fortsatt en utfordring for norske sjømatprodusenter.
Marint verdiskapingsprogram (MVP) ble etablert
i 2006 for å bedre konkurranseevnen og lønnsomheten i norsk sjømatnæring.
Evalueringen av MVP bekrefter lav kompetanse i sjømatnæringen knyttet
til markedsforhold, herunder manglende innretting av produksjon
og utvikling av produkter mot marked. Fiskeri- og kystdepartementet
har revidert rammene for MVP fra 2013. Det er bevilget 40 mill.
kroner til programmet for 2013. Tilskudd til enkeltbedrifter eller nettverk
som ønsker å investere i langsiktig markedsorientering vil fortsatt
være kjernevirksomheten i MVP. Hvitfisknæringen vil bli prioritert.
Det vil også bli gjennomført særskilte utviklingstiltak rettet mot
leverandører av utstyr og teknologi til sjømatindustrien og bedrifter som
satser på bedre utnyttelse av restråstoff.
Det er avgjørende for økt verdiskaping i sjømatindustrien
at forskningsmidler rettes inn mot markeds- og produktutvikling.
Med en eksportandel på om lag 95 prosent er det av stor betydning
at midler til slik forskning i større grad øremerkes og målrettes.
Innretting av forskningsinnsats for å oppnå målet om bedre utnyttelse
av restråstoff er også en målsetting. Kunnskapsbygging på dette
området er per i dag ikke tilstrekkelig vektlagt.
Det er flere frivillige merkeordninger som benyttes
av sjømatnæringen. Miljømerking er et område hvor sjømatnæringen
i Norge har utmerket seg, og mange av de kommersielle villfiskartene er
miljømerket. Marine Stewardship Council (MSC) har i dag den mest
anerkjente merkeordningen for bærekraftig villfanget fisk. Det norske
fisket etter sei, sild, torsk, hyse og reker er MSC-sertifisert,
noe som gjør Norge til den fiskerinasjonen i verden med størst andel
miljøsertifiserte fiskerier.
Med en høy eksportandel er sjømatindustrien særlig
sårbar overfor valutakurssvingninger. En ansvarlig økonomisk politikk
er derfor avgjørende for konkurranseevnen i sjømatindustrien. Sjømatindustrien
er i tillegg avhengig av god og stabil tilgang på råvarer. Myndighetenes regulering
av fiske og havbruk, i tillegg til reguleringen av førstehåndsomsetningen
av villfisk, er derfor viktige rammebetingelser.
Gjennom årlige reguleringer av fisket kan myndighetene
styre fiskeriaktiviteten, og dermed påvirke råstofftilgangen for
sjømatindustrien. Målet for reguleringene er høyest mulig verdiskaping
innenfor miljømessig bærekraftige rammer. Ferskfiskordningen er
et eksempel på et reguleringstiltak som bidrar positivt til å skape aktivitet
langs kysten, ved å bidra til leveranser av mer ferskt råstoff.
Fiskeri- og kystdepartementet vil videreutvikle denne delen av reguleringsopplegget
for å sikre markeds- og industrirettede reguleringer.
I norsk fiskerinæring er hovedregelen at fiskeflåten
skal være eid av aktive fiskere. Dette er regulert gjennom deltakerloven.
Enkelte bedrifter i hvitfiskindustrien har imidlertid fått dispensasjon
fra lovens hovedregel, som en følge av filetindustriens behov for
jevn og sikker tilførsel av råstoff gjennom året. Dermed fikk filetindustrien
dispensasjon til å anskaffe og eie egne trålere som leverte til
anleggene. Det ble etter hvert knyttet leveringsvilkår til torsketrålkonsesjonene.
Denne ordningen har som formål at trålerne sikrer
fiskeforedlingsbedrifter i Finnmark, Troms og Nordland tilgang på
råstoff av torsk og hyse, særlig i deler av året der kystflåten
ikke leverer særlig mye fangst. Ordningen har ikke fungert etter
intensjonen, og departementet har hatt på høring forslag til innstramminger
i bestemmelsene knyttet til leveringsplikt.
Kjernen i råfiskloven er salgslagenes rett til
å bestemme hvordan fisken skal omsettes, fastsette minstepriser
og regulere og dirigere fangster dersom det er nødvendig for å få
til en hensiktsmessig utnyttelse av fangstene. Salgslagene har i
tillegg en viktig rolle i ressurskontrollarbeidet.
Det er stilt spørsmål ved enkelte sider av salgslagssystemet,
særlig omkring legitimiteten til ordningen med fastsettelse av minstepris.
Salgslagene og organisasjonene til fiskekjøperne ble i 2005 enige
om å opprette en prøveordning med en privat meklingsinstans ved
slik uenighet. Regjeringen besluttet etter dette å opprette en arbeidsgruppe
for å vurdere erfaringene fra prøveordningen, samt gjennomføre en
teknisk gjennomgang av råfiskloven.
Regjeringen har fulgt opp arbeidsgruppens rapport
i Prop. 93 L (2012–2013) om lov om førstehandsomsetning av viltlevande
marine ressursar (fiskesalslagslova).
MTB-regimet innenfor havbruk setter begrensninger
for hvor mye fisk innehaveren av en tillatelse til oppdrett av laks
og ørret kan ha stående i sjøen til enhver tid. Regjeringen ser
nå på mulighetene for å videreutvikle dagens MTB-regime for å bidra
til en mer industriell og markedstilpasset produksjon i næringen
(se meldingens kapittel 11 om havbruk).
Regjeringen oppnevner et offentlig utvalg som skal
gå gjennom sjømatindustriens rammevilkår. Utvalget skal særlig se
på forhold som er til hinder for eller kan bidra til økt lønnsomhet
og verdiskaping. Utvalgets arbeid skal legge bærekraftig produksjon
til grunn og ta utgangspunkt i markedsmessige forhold.
Utvalgets arbeid skal munne ut i en NOU som ferdigstilles
innen utgangen av 2014.
Utvalget skal:
Gjennomgå mulighetene
for en konkurransedyktig sjømatindustri i Norge, både innenfor bearbeiding
og salg.
Se på særlige utfordringer eller hindringer
for økt lønnsomhet og verdiskaping i sjømatindustrien i Norge, både
næringsspesifikke og generelle.
Foreslå tiltak for sjømatindustrien som
kan bidra til at fiskeressursene anvendes på en måte som gir høyest
mulig verdiskaping gjennom hele verdikjeden.
Foreta en vurdering av regionale virkninger.
Den norske fiskeflåten består av rundt 6 000 merkeregistrerte
fiskefartøy, hvorav de fleste er små fartøy med relativt lave fangstvolum. Omtrent
12 500 personer har fiske som hoved- eller tilleggsyrke i Norge.
Både antall fartøy og fiskere har gått ned de siste tiårene, men
de seneste årene har utviklingen flatet ut.
Ressursene i havet er grunnlaget for fiskeflåtens aktivitet.
Tilgangen på ressurser er generelt god. Kombinert med en sterk effektivitetsutvikling har
dette gitt grunnlag for god lønnsomhet over mange år. Men bildet
er imidlertid sammensatt, og noen fartøygrupper har hatt en svakere
lønnsomhetsutvikling enn ønskelig.
Fiskeflåten spiller en avgjørende rolle som
leverandør av råstoff til den norske sjømatindustrien. Det er viktig
å sikre rammebetingelser som legger til rette for økt samlet verdiskaping
i Norge.
Den grunnleggende forutsetningen for at vi har en
fiskerinæring er robuste bestander og produktive økosystemer. Fiskerimyndighetenes
viktigste oppgaver er å sikre et tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag
for forvaltning gjennom marin forskning og overvåking av høy kvalitet og
å videreutvikle gode forvaltnings- og kontrollsystemer.
Det arbeides målrettet for å utvikle økosystemtilnærmingen
i fiskeriforvaltningen. Forvaltningsprinsippet, som er nedfelt i havressursloven,
innebærer at myndighetene løpende skal vurdere tilstanden til alle
bestander vi høster av. Fiskeriforvaltningen har over lang tid bygget
opp en betydelig overvåking av de store og kommersielt viktigste
bestandene i havet.
Bærekraftig fiske handler også om å begrense utilsiktet
eller unødvendig press på de marine økosystemene. Forvaltningen
har derfor gjennom mange år utviklet og iverksatt regelverk for å
sikre målrettet og skånsom høsting. Fiskerinæringen er i dag underlagt
et omfattende teknisk regelverk som skal sikre at mengden uønsket bifangst
holdes på et lavest mulig nivå, og det gjelder en generell ilandføringsplikt
for fangst fra norske farvann. Ved å utnytte ressursene som tas
ut av hav- og kystområdene så effektivt som mulig reduseres presset
på de marine økosystemene.
Samtidig er det ikke mulig å gjennomføre fiskeriaktivitet
uten å sette et visst «fotavtrykk» i naturen. Dette skiller seg
ikke fra annen matproduksjon.
Dagens redskapsreguleringer er basert på erfaringer
og tilpasninger over lang tid. Det er likevel grunn til å vurdere
om et friere redskapsvalg for den enkelte kan bidra til et mer rasjonelt
fiske og økt lønnsomhet i deler av næringen. Regjeringen vil derfor
også arbeide videre med å legge til rette for et friere redskapsvalg.
Det er stor variasjon mellom salgslagene når
det gjelder bruk av personell og ressurser i kontrollarbeidet. Derfor
er det viktig å harmonisere kontrollinnsatsen og arbeidsmetodikken,
og sikre en lik praksis og forståelse av hvordan arbeidet skal gjennomføres.
Salgslagenes kontrollarbeid er nærmere beskrevet og vurdert i kapittel
3 i Meld. St. 16 (2011–2012) Gjennomføring av råfisklova og fiskeeksportlova
i 2009 og 2010.
Bekjempelse av UUU-fiske (ulovlig, uregulert og
urapportert fiske) har vært en hovedprioritet for Fiskeri- og kystdepartementet
de siste årene. For å styrke det internasjonale arbeidet mot fiskerikriminalitet
har Norge videre bidratt finansielt til opprettelsen av Interpols
fiskekrimprogram (Project Scale) og en fiskekrimarbeidsgruppe.
Til tross for ulike reguleringsmodeller gjennom de
siste tiårene har kystflåtens landingsmønster for torsk vært relativt
stabilt. Reguleringsform synes derfor ikke i avgjørende grad å påvirke hovedtrekkene
i leveransemønsteret for kystflåten, hvor ca. 80 prosent av torskefangstene
leveres i første halvår. For fiskeflåten trenger ikke et landingsmønster
med en utpreget sesongprofil å være problematisk i seg selv. For
fiskeindustribedrifter som satser på produksjon av ferske produkter,
spesielt filetprodusentene, er det imidlertid avgjørende å ha tilgang
på råstoff hele året.
Tiltak for å oppnå større landinger utenom hovedsesongen
vil ha geografiske og produktmessige effekter. I Troms og Finnmark
har industrien vekt på fersk anvendelse og filetproduksjon, og her
er torsken i større grad enn andre steder også tilgjengelig om høsten.
Et høstfiske etter torsk vil derfor være gunstig for landindustrien
i disse fylkene, men vil kunne gå på bekostning av verdiskapningen
fra andre produkttyper og produsenter andre steder. Slike avveininger
mellom ulike hensyn er sentrale politiske spørsmål, som må være
basert på kunnskap om de økonomiske konsekvensene av ulike valg.
Gjennom regulering og andre virkemidler vil
det være mulig å legge til rette for sesongutjevning i større grad.
Ikke minst har levende lagring av fangst og fangstbasert akvakultur
et fremtidig potensial.
Et av forslagene som har blitt lansert for å
jevne ut landingsmønsteret i torskefisket er å endre kvoteåret,
slik at fartøyene starter på ny kvote etter at hovedsesongen er
avsluttet. Etter departementets vurdering er det lite trolig at
endringer i kvoteåret vil ha særlig effekt på fordelingen av kystflåtens
leveranser. Departementet mener andre tiltak både vil være enklere
å gjennomføre og også i større grad vil kunne sikre leveranser om høsten.
Dette støttes også av de fleste høringssvarene som kom inn i forbindelse
med at spørsmålet var på høring i 2011. Departementet vil også arbeide
videre med sikte på å etablere en ordning med kvotefleksibilitet
over årsskiftet i torskefiskeriene.
I 2008 ble det etablert en bifangstordning i
torskefisket for å stimulere til økte landinger om høsten, samt
bedre utnyttelse av kvotene på andre arter som hyse og sei. Bifangstordningen
har fungert etter hensikten, og gitt god effekt i form av økt høstfiske.
Ordningen har også relativt lave administrative kostnader. Etter
departementets vurdering er dette et målrettet virkemiddel som bidrar
til å jevne ut sesongprofilen i torskefisket. Ordningen er derfor
videreført også for 2013, og har endret navn til ferskfiskordningen.
I 2012 ble det for første gang gjennomført en ordning
med kvotebonus for torskefiske om høsten. Ordningen er innrettet
mot torsketrålere og konvensjonelle havfiskefartøy, og innebærer
et kvotetillegg for fartøy som leverer fersk torsk om høsten. I
lys av de endelige erfaringene fra 2012 vil Fiskeri- og kystdepartementet
vurdere innretningen av ordningen for 2013. Det er avsatt til sammen
3 500 tonn torsk til dette formålet i 2013.
Som en del av regjeringens ferskfiskstrategi
ble det fra 2008 innført en ordning med kvotebonus for fartøy som
leverer levende fangst for videre lagring. Ved slike leveranser
belastes fartøyets kvote nå bare med 50 prosent av fangsten. Samtidig
ble tidsperioden for lovlig mellomlagring utvidet. Lagring av levende
fisk og fangstbasert akvakultur har et betydelig potensial, både
med tanke på sesongutjevning og kvalitet. Fiskeri- og kystdepartementet
vil derfor gå gjennom regelverket på dette området og se på levendelagring
og fangstbasert akvakultur i sammenheng.
Deltakerloven regulerer hvem som kan delta i
ervervsmessig fiske og fangst. Alle som vil delta må ha ervervstillatelse
for ett bestemt fartøy. For å få denne må du være aktiv som fisker
(aktivitetskravet) og ha norsk statsborgerskap. I tillegg er det
fastsatt adgangsbegrensninger i de kommersielt viktigste fiskeriene,
enten i form av konsesjon eller årlige adgangsbegrensninger (deltakeradganger).
Hovedformålet med adgangsbegrensningene er å tilpasse fiskeflåtens fangstkapasitet
til ressursgrunnlaget for å legge til rette for lønnsomhet og verdiskaping
i næringen.
I forarbeidene til deltakerloven ga departementet uttrykk
for at ordningen med årlige adgangsbegrensninger bør vurderes på
nytt dersom strenge inngangsvilkår videreføres fra år til år (jf.
Ot.prp. nr. 67 (1997–1998) s. 52), noe som har vist seg å være tilfelle.
Fordeler og ulemper for fiskeflåten, sjømatnæringen og samfunnet
for øvrig bør gjennomgås ved vurdering av adgangsbegrensningene.
Dette bør skje i en prosess som også involverer næringsorganisasjonene.
Dersom en slik prosess skulle munne ut i et lovendringsforslag,
vil departementet komme tilbake til Stortinget med dette.
Aktivitetskravet nedfelt i deltakerloven § 6
ligger fast som grunnlag for regjeringens fiskeripolitikk. Det kan
likevel reises spørsmål om kravet om tidligere aktivitet er like
godt begrunnet for såkalte nye fiskerier, høsting av arter det ikke
tidligere er høstet på. Departementet mener at regelverket bør ha
en fleksibilitet som gjør det mulig for selskap og personer å slippe
til i nye fiskerier, selv om de ikke har deltatt i fiskerinæringen
tidligere. Departementet vil samtidig påpeke at nye fiskerier ikke
er en ensartet gruppe, og at det derfor vil være nødvendig å vurdere unntak
fra aktivitetskravet enkeltvis.
Aktivitetskravet i deltakerloven er formulert
slik at også såkalte administrerende redere kan anses som aktive
fiskere. Departementet ser det som åpenbart at det fortsatt er nødvendig
å akseptere at personer som ikke deltar i fisket om bord på et fartøy,
skal kunne regnes som aktive fiskere. De ulike kravene som stilles
til en bedriftsleder har ikke blitt lavere siden praksisen ble etablert.
Kriteriene i forarbeidene til deltakerloven har imidlertid skapt
enkelte vanskeligheter i praksis. Departementet arbeider derfor
med å utforme retningslinjer om hvem som skal anses som administrerende
reder. Dette vil bidra til større forutsigbarhet og gjøre reglene
mer tilgjengelige for næringsaktørene. Det vil også være naturlig
å vurdere om noen kriterier, for eksempel kravet om hovedaktivitet,
bør endres i tråd med samfunnsutviklingen.
Det har vært fremmet ønsker om endringer i aktivitetskravet
for å legge bedre til rette for at også ikke-aktive arvinger kan
eie majoriteten i fiskeriselskap. Deltakerloven sondrer mellom personer
som er aktive fiskere, og personer som ikke er det. Det er ikke
aktuelt å foreslå regelendringer som kan føre til en uthuling av
prinsippet om en fiskereid flåte. Etterkommere etter aktive fiskere
skal i så måte ikke stå i en annen posisjon etter loven, enn alle
andre. Slik departementet ser det, er dagens regelverk tilstrekkelig fleksibelt
til å ivareta familienes muligheter til å videreføre familieselskap
og få tilstrekkelig tid til å områ seg med hensyn til fremtidig
innretning av eierskapet og driften. Samtidig er de samfunnsmessige
interessene knyttet til å beskytte deltakerlovens aktivitetskrav
ivaretatt. Departementet kan derfor ikke se noen gode grunner til
å endre deltakerloven på dette punktet.
Utviklingen i næringen har vært kjennetegnet
av store endringer gjennom mange år. Denne utviklingen kan tilskrives
næringsmessige forhold, generelle samfunnsendringer og demografiske endringer,
og de ulike faktorene må forstås i sammenheng med hverandre.
Naturlige endringer har, i kombinasjon med en myndighetsstyrt
tilrettelegging for lønnsomhet, bidratt til utviklingen av dagens
fiskeflåte. Sentrale tiltak som har vært gjennomført de siste tiårene
omfatter avvikling av statlige overføringer, innføring av adgangsbegrensninger
i de fleste store fiskerier og strukturordninger.
Det er et politisk mål å opprettholde en variert fiskeflåte
langs kysten og å legge til rette for en kontrollert strukturering
i tråd med behovet for økt inntekt. Tilpasning som skjer innenfor
rammen av en styrt strukturpolitikk, gjør det mulig å ivareta fiskeripolitiske
målsettinger. Dagens strukturpolitikk ble lagt frem i St.meld. nr.
21 (2006–2007) Strukturpolitikk i fiskeflåten. I meldingen ble det
konkludert med at det er et behov for å videreføre strukturordninger
for at fiskeflåten skal henge med i produktivitetsutviklingen. Etter
2007 er det gjort visse justeringer i strukturkvoteordningene for
ulike fartøygrupper. Disse endringene har sin bakgrunn i særlige
hensyn for den enkelte fartøygruppe, og har hatt bred støtte fra
næringen. I kystflåten har det ikke vært gjort tilsvarende justeringer.
Regjeringen ønsker å legge til rette for en
større grad av spesialisering av den norske kystflåten i form av
fartøy med hovedtyngde på pelagiske arter eller fartøy med hovedtyngde
på torskefisk. Bakgrunnen for dette er at fartøy som har strukturkvoter
i både pelagisk sektor og torskesektoren, såkalte generalister,
i større grad haster seg gjennom ett fiskeri for å sikre at det
etterpå får fisket kvotene i den andre sektoren. Tall fra Nofima
marked viser at generalistene både har en spissere sesongtopp og
gjennomgående større kvantum per landing, sammenlignet med spesialistene.
Dette er ikke heldig for landindustrien som er opptatt av å få en
jevnere tilgang av råstoff gjennom året.
På bakgrunn av dette vil regjeringen heve kvotetakene
for kystflåten over 15 meter hjemmelslengde til 4 ganger fartøyets
grunnkvote innenfor en av sektorene og 2 innenfor den andre (4 +
2). Dette berører ikke de som allerede har tilpasset seg kvotetaket
fra før 2007 på 3 + 3. En slik heving vil gi fartøygruppen et tilstrekkelig handlingsrom
for strukturtilpasninger i årene framover.
Samtidig vil regjeringen heve avkortingen fra
20 prosent til 30 prosent for strukturering utover 3 kvotefaktorer.
Den ekstra avkortningen vil gå tilbake til reguleringsgruppen og
bidra til ytterligere å styrke kvotegrunnlaget for samtlige fartøy
i gruppen når enkelte nytter strukturkvoteordningen.
De samme forhold som er nevnt over gjør seg
til dels gjeldende for fartøygruppen mellom 11 og 15 meter hjemmelslengde.
Kvotetakene for denne gruppen bør derfor heves fra 2 til 3 ganger fartøyets
grunnkvote (3 + 1). I denne gruppen er det ikke adgang til å strukturere
i begge sektorer.
Det er i dag bare kystfartøy i lukkede grupper med
hjemmelslengde under 11 meter som ikke er omfattet av strukturkvoteordninger.
På oppdrag fra Fiskeri- og kystdepartementet har Nofima utarbeidet
en rapport om lønnsomheten for fartøy under 11 meter, avgrenset
til lukket gruppe i fisket etter torsk, hyse og sei nord for 62. breddegrad.
Rapporten viser hvor sammensatt gruppen av fartøy under 11 meter
er, og at det fortsatt er mange ubesvarte spørsmål om de faktiske
forholdene i denne gruppen. Ut fra en helhetsvurdering innføres
ikke strukturkvoteordning for fartøy med hjemmelslengde under 11 meter.
Fiskeri- og kystdepartementet vil imidlertid utrede spørsmålet om
kvotetilgang og lønnsomhet for denne gruppen. Den midlertidige samfiskeordningen
videreføres i påvente av denne utredningen.
Det har vært konsulert med Sametinget om strukturordningene.
Sametinget er enig i denne konklusjonen.
Under behandlingen av St.meld. nr. 21 (2006–2007)
Strukturpolitikk for fiskeflåten, sluttet stortingsflertallet seg
til at ressursrentebeskatning ikke skulle innføres i norske fiskerier.
Det ble da vist til at verdiskapingen av de nasjonale fiskeressursene
i størst mulig grad skal komme fiskeriavhengige samfunn til gode,
og at ressursrenten i fiskerinæringen i dag tas ut i form av et
stort antall fartøy og stor aktivitet langs kysten, noe som bidrar
til å sikre sysselsetting og bosetting. Flertallet viste videre
til at ressursrentebeskatning, innenfor rammen av normal lønnsomhetsutvikling,
ville drive frem et betydelig økt strukturpress i næringen.
Regjeringen står fast ved denne politikken.
Dette overordnede synspunktet er likevel ikke til hinder for at
man ser nærmere på enkelte elementer, som har berøringspunkter med
diskusjonen om ressursrentebeskatning. Et slikt element er bruken
av såkalte forskningskvoter, kvoter som i henhold til ulike bi-
og multilaterale kyststatsavtaler skal gå til forskningsformål.
Med utgangspunkt i at fiskeressursene tilhører fellesskapet
er det gode argumenter for at inntekter fra fiske bør knyttes opp
mot dekning av nødvendige forvaltnings- og forskningsoppgaver. En
brukerfinansiering av forskningen vil være en bedre og ryddigere
modell enn dagens bruk av forskningskvoter. En slik omlegging vil
samtidig være nøytral for fiskeflåten samlet sett ettersom avgiften
kompenseres ved at tilgjengelige kvoter for fiskerne øker når forskningskvotene reduseres.
Det fastsettes i dag forskningskvoter for alle de store bestandene,
slik at de fleste fartøy vil merke lite til en slik endring.
Regjeringen foreslår derfor en prinsipiell omlegging
av dagens ordning ved at forskningskvotene for framtiden skal gå
til ordinært næringsfiske, mens den forskningen som tidligere ble
finansiert gjennom forskningskvotene, erstattes med en generell
forskningsavgift på førstehåndsomsetningen. Størrelsen på en forskningsavgift
må fastsettes på bakgrunn av den årlige kvotefastsettelsen og prognoser
for førstehåndsomsetningen.
Fiskeri- og kystdepartementet samarbeider nå med
Sametinget om å opprette en fjordfiskenemnd for Finnmark, Troms
og Nordland, som vil ha en viktig rolle i forvaltningen av fiskeressursene.
Fiskere har en garantiordning for å sikre fiskere en
viss minsteinntekt dersom fisket slår feil (garantilotten). I 2009
ble garantilotten midlertidig styrket som følge av finanskrisen.
På forhånd ble det anslått en moderat økning, men de faktiske utbetalingene
økte mye mer enn forventet uten at noen enkeltfaktor kunne forklare
økningen. Disse forholdene, og spørsmålene om ordningens relevans
og innretning, er bakgrunnen for at departementet har startet et
arbeid med å se på innretningen av dagens garantilottordning.
Departementet har et pågående arbeid om utenlandsk
arbeidskraft om bord på norske fiskefartøy. Bakgrunnen for arbeidet
var en uttrykt bekymring fra arbeidstakerorganisasjonene i sjømatnæringen
om at utenlandske arbeidstakere ikke er godt nok kjent med sosiale
og økonomiske rettigheter og sikkerhetsordninger som gjelder arbeidsforholdet
i norsk fiskeindustri og på norske fiskefartøy. Som en oppfølging
av dette har departementet avholdt tre arbeidsmøter om utenlandsk
arbeidskraft om bord på norske fiskefartøy. Møtene har avdekket
behov for å få en oversikt over alle fiskere om bord på norske fiskefartøy,
både norske og utenlandske, ettersom verken fiskermanntallet eller
andre register gir en slik oversikt i dag. Møtene har derfor vært konsentrert
rundt en eventuell opprettelse av et register over alle fiskere
om bord på norske fiskefartøy.
Regjeringen ønsker å legge til rette for videre vekst
i havbruksnæringen innenfor miljømessig bærekraftige rammer. Regjeringens
«Strategi for en miljømessig bærekraftig havbruksnæring (2009)»
legger viktige føringer for utviklingen av havbruksnæringen innenfor
de fem hovedområdene der havbruksnæringen påvirker miljøet: genetisk
påvirkning hos villfisk, forurensning og utslipp, sykdom, arealbruk
og fôrressurser. For å nå de overordnede målene i strategien er
det foreslått 32 tiltak. Nær alle disse er nå enten igangsatt eller
fullført. Riksrevisjonen, som leverte sin rapport om havbruksforvaltningen
i mars 2012, bemerker at miljøutfordringene i næringen er av et
omfang som vil kreve vesentlig endring i havbruksforvaltningen og
måten havbruksnæringen blir regulert på.
Den norske havbruksproduksjonen var i 2012 på om
lag 1,26 million tonn, hvorav laks og ørret utgjorde 98,8 prosent
av kvantumet. Produksjonen av laks og ørret har vokst med nær 8
prosent årlig det siste tiåret og er fordoblet siden 2004. SINTEF
(2010) har beregnet at havbruksnæringen, inkludert foredlings- og
handelsleddet, sysselsetter i overkant av 8 500 personer, og 21 000 personer
medregnet ringvirkninger i tilknyttede næringer. Verdiskapingen
i havbruksnæringen ble i 2010 estimert til 15,3 mrd. kroner, og
27,2 mrd. kroner inkludert ringvirkninger.
Samtidig som havbruksnæringen det siste tiåret har
vært i sterkt vekst, har næringen gjennomgått en betydelig omstrukturering.
I dag er det 89 aktører som eier de 132 selskapene som innehar alle
932 ordinære tillatelser for matfiskoppdrett av laks eller ørret
i sjøen. Den største aktøren eier 21,7 prosent av tillatelsene,
de fem største aktørene 53 prosent og de 10 største 65 prosent. I
tillegg har noen av de største aktørene også eierandeler under 50
prosent i andre selskaper med tillatelser. I praksis er om lag 600
lokaliteter i drift til enhver tid.
I snitt har bransjen hatt et overskudd på nærmere fire
2011-kroner per kilo for de siste 25 årene sett under ett. Sammenlignet
med andre primærnæringer er lønnsomheten svært høy. De gode periodene
har gjort det lettere for næringen å finansiere vekst. Høy lønnsomhet
har også vært med på å utløse restrukturering gjennom oppkjøp, der
mange aktører har valgt å ta ut store gevinster og selge seg ut
av næringen. Det er fortsatt store forskjeller i produksjonskostnad per
kilo, og dermed lønnsomhet, i både matfisk- og settefiskbedrifter.
Produksjonskapasiteten i havbruksnæringen reguleres
gjennom et konsesjonssystem med antallsbegrensede tillatelser som
er avgrenset i Maksimal Tillatt Biomasse (MTB) på konsesjons- og
lokalitetsnivå. Normal størrelse på en tillatelse er 780 tonn, med
unntak av i Troms og Finnmark hvor tillatelsene har en størrelse
på 945 tonn. MTB-regimet ble innført 1. januar 2005 og erstattet
i sin tid et system basert på fôrkvoter og avgrensning av merdvolum.
MTB-systemet var ved innføring tiltenkt å ligge fast over tid for
å sikre forutsigbarhet i etterlevelse og forvaltning for henholdsvis
næring og myndigheter.
Fiskeri- og kystdepartementet nedsatte høsten 2012
en arbeidsgruppe som fikk i oppdrag å utrede mulighetene for videreutvikling
av MTB-systemet som kan bidra til en mer markeds- og industrielt
rettet produksjon i næringen. Arbeidsgruppen leverte sin rapport
i desember 2012 og går inn for et gjennomsnittlig rullerende MTB-system.
Regjeringen mener arbeidsgruppens rapport gir et godt grunnlag for
å videreutvikle MTB-systemet, men vil utrede de samfunnsøkonomiske
konsekvensene og miljøeffektene av mulige måter å utvikle MTB-systemet.
Regjeringen legger til grunn av eventuelle justeringer i MTB-systemet
i seg selv ikke skal medføre kapasitetsøkning.
En intern gjennomgang av akvakulturloven i Fiskeri-
og kystdepartementet har avdekket behov for endringer på flere punkter
bl.a. knyttet til miljøaspekter. Dette, samt at lovens bestemmelse
om overtredelsesgebyr har blitt møtt med kritikk fra både Sivilombudsmannen
og domstolene, er bakgrunnen for at departementet gjennomfører en
etterkontroll med loven. Forslagene tar sikte på å styrke lovens
miljøkapittel, tilsynsmyndigheten og lovens sanksjonskapittel.
Regjeringen vil se nærmere på samordning av kontroll-
og tilsynsvirksomheten, bl.a. for å følge opp Riksrevisjonens merknader
og av hensyn til en effektiv utnyttelse av det offentliges ressurser.
Det er også stor grunn til å legge vekt på tilsynsobjektets legitime
forventning om at statens tilsynsetater er samordnet, konsistent
og enhetlig overfor en næring. Regjeringen vurderer at det vil det
være størst potensial knyttet til bedre samordning av tilsyn som
føres av Fiskeridirektoratet, Mattilsynet og Klif/Fylkesmennene og
at det arbeides for et tettere samarbeid mellom disse. En nærmere
vurdering av økonomiske og administrative konsekvenser skal bli
en vesentlig del av det videre arbeidet med forslaget.
Havbruksnæringens viktigste miljøutfordringer på
kort sikt er knyttet til rømming av oppdrettslaks og spredning av
lakselus fra oppdrettsanleggene, og den påvirkningen dette kan ha
på viltlevende bestander av anadrome laksefisk. Departementet har
derfor prioritert arbeidet med å fastsette indikatorer og grenseverdier
for disse påvirkningsfaktorene. Det foreslås å etablere målemetoder
for å overvåke og måle påvirkning fra rømming og lakselus. Når grenseverdier overskrides,
skal tiltak vurderes. Forslaget representerer et førstegenerasjonsverktøy
som skal gi forvaltningen bedre muligheter for å regulere havbruksnæringen
på en miljømessig bærekraftig måte. Systemet bygger på en basisovervåkning
der forvaltningen får varsel om sannsynligheten for at grenseverdiene
for miljøpåvirkning er overskredet (varslingsindikator).
Som varslingsindikator for rømt oppdrettsfisk foreslås
det å overvåke andel rømt oppdrettsfisk i et utvalg elver ved å
registrere andel rømt laks på gyteplassene om høsten (høstprosent),
eventuelt supplert med data fra sportsfiske i elven (årsprosent).
Som varslingsindikator for lakselus foreslås
en modellering av hvor mye lakselus oppdrettsanleggene slipper ut
i et visst geografisk område. Etter hvert kan det være aktuelt å
legge inn faktorer som strøm, temperatur og saltholdighet i en slik
modell. Endelige terskelverdier for varslingsindikatoren er så langt
ikke etablert. Inntil disse er etablert vil dagens overvåkingsprogram
bli videreført og videreutviklet.
Ordningen med indikatorer, grenseverdier og aktuelle
tiltak vil fastsettes i forskrifter hjemlet i matloven og akvakulturloven.
Forskriftene vil bli sendt på vanlig høring før fastsetting. Departementet
ser det som naturlig at forskriftene inneholder aktuelle tiltak
som den ansvarlige sektormyndigheten (Fiskeridirektoratet for rømming
og Mattilsynet for lakselus) kan iverksette ved overskridelse av
grenseverdier.
Tiltak for å redusere miljøpåvirkning kan ha store
konsekvenser for nærings- og samfunnsinteresser. Selv om målet er
at miljøpåvirkningen fra havbruksnæringen skal være så liten som
mulig, vil hensynet til sjømatproduksjonen og annen samfunnsaktivitet
knyttet til denne også måtte vurderes før tiltak iverksettes. I
tilfeller hvor hensynet til sjømatproduksjonen og annen samfunnsaktivitet
knyttet til denne veier tyngre enn hensynet til ville bestander
av anadrome laksefisk, kan det derfor være aktuelt å ikke iverksette
tiltak.
For bedre å kunne håndtere miljø- og sykdomsutfordringer
i havbruksnæringen er det et økende behov for å se områder mer i
sammenheng. Dagens arealstruktur hvor enkeltsaksfokus har vært rådende
er ikke ideell med tanke på videre utvikling og vekst i havbruksnæringen.
Havbruksnæringen har sykdoms- og miljøutfordringer.
Arealbruk kan være et viktig virkemiddel for å bidra til å håndtere
disse utfordringene. Flere anlegg og økt produksjon har gjort det
nødvendig i større grad å se på samvirkeeffektene fra flere anlegg
i samme område. Det er under utvikling verktøy for bedre å møte denne
utfordringen, blant annet gjennom arbeidet med bærekraftsindikatorer
for lakselus og rømming.
Den overordnede målsettingen for regjeringens havbrukspolitikk
er videre vekst innenfor bærekraftige rammer. Det kan skisseres
to alternativer for havbruksnæringens arealstruktur: Det første
alternativet er i all hovedsak å beholde dagens forvaltningsregime.
Det andre alternativet er å ta et aktivt veivalg for å innføre en
sonebasert arealstruktur i forvaltningen av havbruksnæringen.
For at soner skal få best mulig effekt bør avgrensningen
av disse gjøres bl.a. på bakgrunn av strøm og topografi. Dette innebærer
at slike soner vil gå på tvers av både kommune- og fylkesgrenser.
For å håndtere dette på en god måte vil det være nødvendig å se
helheten, og legge til rette for koordinering. Små og mellomstore
oppdrettere kan videre ha mindre fleksibilitet til å tilpasse seg
en sonestruktur enn større oppdrettere, og også hensynet til disse
må ivaretas.
En sonebasert arealstruktur vil være et viktig verktøy
for å håndtere dagens og fremtidige sykdoms- og miljøutfordringer
i havbruksnæringen. På denne bakgrunn mener regjeringen at det bør legges
til grunn et prinsipp om å utvikle en sonebasert arealstruktur i
havbruksnæringen. Deretter kan man utarbeide forslag til konkrete
soner og branngater. Dette vil være en omfattende prosess som krever
kunnskapsinnhenting, utredningsarbeid og politiske avklaringer.
Kommunene som planmyndighet bør involveres på et tidlig tidspunkt.
Regjeringen mener videre det vil være positivt om
kommunene får deler av vederlaget ved tildeling av nye tillatelser,
både for havbruksnæringen og for lokalsamfunnene langs kysten.
Regjeringen vil:
Bidra til å øke verdiskapingen
i havbruksnæringen gjennom videreutvikling av rammebetingelser som
ivaretar en bærekraftig produksjon.
Etablere en ordning med førstegenerasjons
indikatorer og grenseverdier for rømming og lakselus, samt prioritere
forskning på disse feltene slik at indikatorer og grenseverdier
kan evalueres og eventuelt justeres etter hvert som ny kunnskap
er tilgjengelig.
Prioritere forskning og utvikling som retter
seg mot havbruksnæringens miljøutfordringer og havbruksforvaltningens
behov for kunnskap.
Sørge for et regelverk som fremmer utviklingen av
ny, miljøvennlig oppdrettsteknologi.
Styrke miljøkapitlet i akvakulturloven,
herunder innføre et fellesansvar for dekning av utgifter for kompenserende
tiltak og sikre hjemmelsgrunnlaget for å pålegge bruk av steril
fisk og individmerking av oppdrettsfisk.
Legge til grunn et prinsipp om etablering
av produksjonsområder og økt områdeforvaltning.
Fortsette kunnskapsinnhenting for å sikre
et solid faglig fundament for innføring av en bedre arealstruktur.
Legge til rette for en fremtidig arealstruktur
som bidrar til lavt konfliktnivå og bedre sameksistens mellom ulike
interesser, og som ivaretar hensynet til små og mellomstore aktører
og tar opp i seg de erfaringene som allerede finnes fra lokalt og frivillig
samarbeid.
Bidra til at oppdatering av kommunale og
regionale planer samordner kryssende interesser i kystsonen.
Bidra til at lokalsamfunnene får tilbake
for å stille sine arealer til disposisjon for havbruksnæringen ved
at en andel av vederlaget fra nye konsesjoner skal tilfalle kommunene.
Opprettholde den langsiktige satsingen
på torskeoppdrett gjennom torskeavlsprogrammet.
Videreutvikle MTB-regimet for å bidra til
en mer markedsrettet produksjon.
Igangsette et arbeid med sikte på å få
en bedre samordning av statens tilsynsressurser på havbruksområdet
mv.
Internasjonalt utviklingssamarbeid er et prioritert
område for regjeringen. Forvaltningssamarbeid og kompetanseoverføring
på fiskeri- og havbruksområdet krever få investeringer og kan samtidig
ha stor effekt. 70 prosent av verdens sjømatproduksjon skjer i utviklingsland,
og norsk forvaltningskunnskap, teknologi og kompetanse på fiskeri-
og havbruksområdet kan bidra til større bærekraft og styrket matsikkerhet. Fiskeri,
havbruk og havmiljøforvaltning skal bli tydeligere og mer fremtredende
i norsk utviklingspolitikk.
Regjeringen vil:
Fremme sjømatens
betydning og plass i global ernæring.
Delta på internasjonale arenaer hvor matsikkerhet
diskuteres, herunder FAOs matsikkerhetsarbeid.
Samarbeide med utviklingsland om utvikling
av bærekraftig akvakultur og fiskeri.
Arbeide for at bærekraftig fiskeri, akvakultur
og havmiljøforvaltning skal bli tydeligere og mer fremtredende i
norsk utviklingspolitikk.
Sørge for at hele bredden i Norges havressursforvaltning
stilles til disposisjon for langsiktig deltakelse i utviklingssamarbeid.
Denne kompetansen er viktig for å sikre at norsk bistand innenfor
dette feltet er den beste.
Anskaffe et nytt forskningsskip til EAF
Nansenprogrammet. Det nye skipet er planlagt ferdigstilt i 2016.
Opprette en interdepartemental faggruppe
for å styrke koordineringen mellom norsk fiskeripolitikk nasjonalt,
regionalt og globalt, og norsk utviklingspolitikk innenfor fiskeri-
og havressursforvaltning.
Bidra til utviklingslands arbeid mot ulovlig
fiske gjennom tverrsektorielt arbeid på nasjonalt og regionalt nivå,
samt støtte opp om INTERPOLs arbeid med fiskerikriminalitet.
Etablere en spesialisert overvåknings-
og analyseenhet i Norge for sporing, analyse og risikovurdering
av fiskerikriminalitet og andre aktiviteter på havet, som kan følge
opp informasjonsbehov fra utviklingsland og bistå i analyse og risikovurdering
av skip i deres farvann.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Else-May Botten, Lillian Hansen, Arne L. Haugen, Ingrid Heggø og lederen
Terje Aasland, fra Fremskrittspartiet, Per Roar Bredvold, Harald
T. Nesvik og Torgeir Trældal, fra Høyre, Frank Bakke-Jensen, Torgeir
Dahl og Svein Flåtten, fra Sosialistisk Venstreparti, Alf Egil Holmelid,
fra Senterpartiet, Irene Lange Nordahl, og fra Kristelig Folkeparti,
Steinar Reiten, viser til Meld. St. 22 (2012–2013) Verdens
fremste sjømatnasjon.
Komiteen viser til at Norge er
en stor havnasjon som forvalter havområder som er syv ganger så
store som våre landarealer. Vi råder over rike fiskebestander og
andre marine ressurser, og har i tillegg gode naturgitte forhold
for havbruk. Dette gir rom for en fremtidsrettet politikk med mål
om å øke sjømatproduksjonen og produksjonen av andre marine varer
og tjenester basert på bruk av marine ressurser. Våre store havområder
innebærer også at vi har et spesielt ansvar for å sikre en kunnskapsbasert
og bærekraftig ressursforvaltning.
Komiteen viser til at regjeringen
legger til grunn at vi må ha klare mål og tiltak som fører til en
balansert politikk med hensyn til økonomisk, sosial og miljømessig
bærekraft, og at dette er de tre pilarene som ligger til grunn for
definisjonene av bærekraftig utvikling.
Komiteen merker seg at regjeringen
har som visjon at Norge skal være verdens fremste sjømatnasjon. Komiteen støtter
dette, og understreker at en forutsetning for å lykkes med denne visjonen
er å opprettholde rene, rike og produktive økosystemer hvor naturmangfoldet
tas vare på. Føre-var-tilnærmingen og økosystemtilnærmingen er viktige
prinsipper i en bærekraftig forvaltning og står sentralt i naturmangfoldloven,
havressursloven og akvakulturloven.
Komiteen understreker at fiskeressursene
og andre marine ressurser er fellesskapets eiendom, som må forvaltes
på en slik måte at dette blir fornybare ressurser som kan bidra
til stor verdiskaping også i fremtiden.
Komiteen viser til at havressursloven
slår fast viktigheten av å sikre en bærekraftig og samfunnsøkonomisk
forvaltning av de viltlevende marine ressursene og det tilhørende
genetiske materialet, og medvirke til å sikre sysselsetting og bosetting
i kystsamfunnene.
Det har de siste årene kommet flere sentrale
rapporter og strategier som peker på den industrielle styrken og
vekstpotensialet i de marine næringene.
Komiteen viser til at det samtidig
har kommet rapporter som viser at oppdrettsnæringen står overfor
store utfordringer når det gjelder miljømessig bærekraft og bruk
av fisk til fiskefôr.
Komiteen merker seg at felles
for flere av rapportene er synet på at norsk sjømatnæring vil spille
en viktig internasjonal rolle. I arbeidet med å sikre norsk mat
til en voksende verdensbefolkning, vil økt sjømatproduksjon i alle
deler av verden stå sentralt. Norsk produksjon av sjømat kan være
en viktig bidragsyter. Vi har også stor kompetanse på langsiktig,
miljøvennlig og bærekraftig havbruk og fiskeri som kan spille en verdifull
rolle i andre lands forvaltning og utvikling av sin sjømatsnæring.
Komiteen viser til at det i rapporten
«Verdiskaping basert på produktive hav i 2050» vises til at globale
trender som økt behov for mat og økt etterspørsel etter sjømat,
vil være med på å drive fram en økning i verdiskapingen innen marin sektor
i Norge. Den marine omsetningsverdien er i 2050 beregnet til å kunne
være 550 mrd. kroner, noe som vil være en seksdobling fra dagens nivå.
Komiteen støtter vurderingen
av sjømatnæringens potensial. For å nå dette målet for havbruk er
det imidlertid en forutsetning at man løser de miljømessige og fiskehelsemessige
utfordringene, og at man løser utfordringen med fôr på en bærekraftig
måte.
For at Norge skal være verdens fremste sjømatnasjon
understreker komiteen at sjømat som selges skal være
trygg, sunn og av god kvalitet. Det er viktig med tilstrekkelig
overvåking av fremmedstoffer, smittestoffer og medisinrester i sjømaten,
noe som er avgjørende for å møte krav om dokumentasjon fra markedene. Komiteen understreker
viktigheten av at bedre kunnskap om de helsemessige effektene av
sjømatkonsum er viktig for å bidra til bedre folkehelse.
Komiteen ser det som viktig å
satse mer på hjemmemarkedet, og viser til at helsefaglige råd tilsier
at nordmenn bør spise mer sjømat.
Komiteen merker seg at nye tall
fra Norges sjømatråd viser at nordmenn spiser mer sjømat enn før,
og at veksten spesielt er stor blant unge.
For å nå målet om ytterligere økning i sjømatkonsum
i Norge, må sjømaten bli mer tilgjengelig, med gode kvalitetsprodukt
over hele landet. Likeledes må sjømat profileres bedre og bli mer synlig
på flere arenaer.
Komiteen ser det som viktig at
tiltak for å øke sjømatkonsumet på hjemmemarkedet kartlegges, og
merker seg at fiskeri- og kystministeren har nedsatt en arbeidsgruppe
som skal se på dette.
Komiteen støtter regjeringens
syn om at skal Norge være verdens fremste sjømatnasjon, må vi sørge
for trygge og sunne produkter av god kvalitet. God kvalitet på sjømaten
gjennom hele verdikjeden er viktig for å utløse potensialet i sjømatnæringen.
Det er også viktig at vi både kan dokumentere og informere om de
helsemessige virkningene av å spise sjømat. Det er derfor positivt
at forskning på mattrygghet, helseeffekter av sjømatkonsum og utfordringer
knyttet til nye fôrråvarer, fortsatt skal prioriteres innen forskningen.
Komiteen ser det som viktig at
regjeringen styrker bevisstgjøring rundt bruken av norsk sjømat
i profileringen av Norge, og legge til rette for videre utvikling
av kystbasert reiseliv, gjennom blant annet å innføre registreringsordninger for
turistfiskebedrifter, utleiebåter og fangst fra turistfiske.
Komiteen ser det som positivt
at regjeringen vil videreføre og forsterke samarbeidet mellom sjømat-
og landbrukssektoren omkring merkeordninger og profileringstiltak
for norsk mat.
Komiteen viser til at våre rike
hav- og kystområder inneholder alt fra fisk, pattedyr og skalldyr, til
bakterier, sopp, alger, plankton, krepsdyr og bløtdyr. I dag utnyttes
kun deler av dette store potensialet for verdiskaping. I tillegg
til høsting og produksjon av tradisjonell sjømat til konsum, utgjør
utvinning av ulike spesialprodukter og ingredienser basert på marine
oljer, proteiner og karbohydrater en stadig større andel av den
marine verdiskapingen.
Internasjonalt er bevisstheten økende omkring det
å videreutvikle økonomien i en mer bærekraftig retning, og de biologisk
baserte og fornybare ressursene forventes å få økende økonomisk
betydning.
Komiteen ser det som viktig at
regjeringen legger til rette for å skape ny marin vekst ved å styrke
kunnskapsgrunnlaget på strategisk viktige kunnskapsområder for å
realisere økt verdiskaping, f.eks. på marine oljer, karbohydrater
og proteiner eller komponenter i disse, og vil videreutvikle og
etablere regelverk for bærekraftig og lønnsom utnyttelse av restråstoffer
og nye marine ressurser.
Komiteen viser til at regjeringen
vil fortsette satsingen på marin bioprospektering og legge til rette
for en internasjonalt konkurransekraftig og markedsorientert marin
ingrediensindustri, blant annet gjennom programsatsingen «Norge
i bioøkonomien», Marint verdiskapingsprogram og BIOTEK2021. Flertallet merker
seg at Norges Forskningsråd og Innovasjon Norge sammen skal fremlegge
et forslag til en koordinert FoU-innsats rettet mot marin og maritim næring
og offshorenæringen, hvor man blant annet skal se på hvordan samspillet
mellom dagens ordninger kan bli bedre, noe som er svært positivt.
Komiteen understreker betydningen
av en trygg økonomisk styring, noe som er svært viktig for de marine
næringene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at det er viktig at man setter seg klare
og tydelige mål hva gjelder det å bli verdens fremste sjømatnasjon.
Bruken av bærekraftsbegrepet må også balanseres mellom de tre ulike
pilarene for bærekraf: sosial-, miljømessig og økonomisk bærekraft.
I den forbindelse er det også viktig at man ikke bare setter seg
denne typen mål, men er også er klar og tydelig på tiltak, herunder
gjennom lover, vedtak, konsesjonspolitikken, arbeidsmarkeds-, handels-,
skatte- og avgiftspolitikken etc. knyttet til hvordan man skal kunne
klare å nå disse målene. Regjeringen har gjennom denne stortingsmeldingen
gitt en god situasjonsbeskrivelse hvor vi står i dag og hva regjeringens
ønskemål er for fremtiden innen sjømatpolitikken. De mål og visjoner
som fremkommer i meldingen er så rundt formulert og uten de virkelige
store og konkrete tiltakene for hvordan en ønsker å oppnå målene,
at de aller fleste relativt enkelt kan slutte seg til de fleste
formuleringene og visjonene som fremkommer i dokumentet. Disse
medlemmer mener at regjeringen i liten grad tar inn over seg
de utfordringer en står overfor dersom en skal kunne klare å nå
sitt mål om å bli verdens fremste sjømatnasjon. Det er behov for
i langt større grad å løfte sjømatsektoren politisk slik at sjømatpolitikk
i større grad blir en del av den norske utenriks- og handelspolitikken.
Dersom vi skal kunne lykkes, er hele verdikjeden i alle næringer
samt myndighetene nødt å ha et konsekvent fokus på hva markedet
etterspør.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
derfor at det er viktig å skape institusjoner i villfisksektoren
som fremmer samarbeid og mer normaliserte forretningsrelasjoner
mellom alle ledd i verdikjeden. Vi kan ikke fra norsk side sette
egne myndighetsbestemte krav og mål om hva som skal produseres og
på hvilken måte. Dette er beslutninger som fullt og helt må overlates
til aktørene i næringen, som vil måtte foreta sine valg basert på
bl.a. lønnsomhet og markedsvurdering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at norsk sjømatnæring er underlagt et
meget strengt reguleringsregime på mange områder. Dette kan være
krav knyttet til maksimalt tillatte biomasse (MTB) og konsesjoner
i havbruksnæringen, kvoter, lovverk, strukturering, båtstørrelser,
bifangst etc. i villfisknæringer osv. Det er også viktig å på at
vi har en hensiktsmessig forvaltning. Disse medlemmer vil
gjennomgå forvaltningen for å sikre en enhetlig forvaltning, og vil
gjennomgå forvaltningen med sikte på å skape kortere og mer effektiv
saksbehandling. Dette kan gjøres gjennom forenklet saksbehandling
i kurante saker, og gjennom en bedre koordinering mellom de ulike
sektormyndigheter.
Disse medlemmer mener det er
på høy tid at man gjennomgår en del av virkemidlene som i dag brukes
for å begrense blant annet veksten i havbruksnæringen, for å kunne
se om man kan gjøre dette annerledes i fremtiden for å sikre seg mulighetene
for å få en kontrollert vekst.
Disse medlemmer mener også at
det er en viktig nasjonal oppgave å sikre tilgjengelig areal til
havbruksnæringen som en viktig matproduserende næring, og mener
at offentlige inntekter fra havbruksnæringen bør kanaliseres til kommunene
fremfor staten. Vi ser heldigvis en gledelig trend i at det stadig
etterspørres mer sjømat i det internasjonale markedet. Dersom vi skal
kunne klare å opprettholde vår posisjon innen havbruk, er vi helt
nødt til å legge til rette for en økt vekst i årene som kommer.
Denne veksten må skje samtidig med at det legges ned en betydelig
innsats innenfor forskning og utvikling i havbrukssektoren, særlig
rettet mot de klare utfordringene denne næringen står overfor. Det
er ikke tvil om at det er svært viktig å få til en løsning på de
i perioder svært høye lusetallene en opplever i enkelte områder
av kysten hvor det produseres laks og ørret. Disse medlemmer mener
at på dette feltet burde regjeringen vært mer offensiv ved å bidra
til at det kan forskes mer på hva som er lakselusens reelle påvirkning på
den smolten som skal vandre fra elvene og til havet. I tillegg må
kunnskapsgrunnlaget om villaks styrkes, inkludert bedre vurderinger
av reelle effekter av rømt laks. Disse medlemmer mener
at vi bør trekke lærdom fra forvaltningen av marine fiskeressurser,
og at forvaltningsansvaret for alle ville fiskerier bør samles i
fiskeriforvaltningen.
Videre mener disse medlemmer at
det bør forskes betydelig mer på å kunne finne frem til en vaksine
som vil gjøre det mindre attraktivt for lakselusen å feste seg til
oppdrettsfisken. Videre er det svært viktig at dersom det skal foretas f.eks.
en våravlusning i et gitt område, så er det viktig at alle de anleggene
som befinner seg i dette området, deltar på en samordnet måte slik at
tiltaket blir mest mulig vellykket. Når det gjelder rømming og merking
av oppdrettsfisk, så blir dette behandlet også i forbindelse med
Stortingets behandling av Prop. 103 L (2012–2013) Endringer i akvakulturloven.
Disse medlemmer mener at villfisknæringen fortsatt
står overfor en rekke utfordringer i årene som kommer. Dette dreier
seg i all hovedsak om å kunne klare å ha en variert fiskeflåte som
er tilpasset det ressursgrunnlaget som til enhver tid er tilgjengelig
for å kunne fiskes på. Disse medlemmer mener at behovet
for fortsatt strukturering i fiskeflåten i aller høyeste grad er
til stede. Det er også viktig at man utvider ordningen til også
å gjelde fartøy under 11 meter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener det er et alvorlig problem
for fiskerinasjonen Norge at en ikke har klart å få på plass en makrellavtale
med EU, Island og Færøyene. Når både Island og Færøyene nå setter
egne kvoter uten at dette gjøres på bakgrunn av det totale ressursgrunnlaget,
så settes hele bestandsforvaltningen i fare.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at det er viktig at det er en ryddig markedsplass
for handel i første ledd. Over tid har vi registrert at det har
vært for mye konflikt rundt førstehåndshandelen. Det er derfor grunn
til å gjennomgå rammevilkårene slik at salgslagene blir mer spisset
mot å tilrettelegge for handel.
Disse medlemmer vil videre vise
til de utfordringer som særlig fiskeindustrien sliter med hva gjelder
lønnsomhet. Det er ikke bærekraftig i et langsiktig perspektiv at
vi har en fiskeindustri som ikke klarer å oppnå et positivt resultat
i sine regnskaper. Det kan selvfølgelig være ulike grunner til at
særlig filetindustrien mangler konkurransekraft, men det er all
mulig grunn til å tro at høye kostnader og varierende tilgang til råstoff
er sterkt medvirkende årsaker. Disse medlemmer mener
at dersom vi i fremtiden skal klare å opprettholde en konkurransedyktig filetindustri
i Norge, er man nødt til å få til en betydelig økning i innovasjonsgraden
hva gjelder nye filet-linjer og mindre arbeidsintensive prosesser.
Videre mener disse medlemmer at
man må gjennomgå hele systemet med tilbuds- og bearbeidingsplikt
for å sikre en konkurransedyktig industri for fremtiden.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at tiden nå er moden for å gå bort ifra dagens system, der kravet
til levering er knyttet til spesifikke anlegg i en gitt kommune,
til i stedet å lage større regioner. Dette vil kunne skape flere
helårsarbeidsplasser, sikre lønnsomheten og igjen kunne medføre
investeringer i nye og mer avanserte maskiner og utstyr for fremtiden
som vil kunne øke den enkelte bedrifts konkurransekraft.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener det er bra at regjeringen
Stoltenberg reverserer noe av den politikk de har ført i åtte år. Disse
medlemmer mener det har vært uheldig for næringen at det
har tatt regjeringen 8 år å rette opp feilen fra den såkalte strukturfrysen. Disse
medlemmer viser til at et av de første grepene regjeringen
Stoltenberg gjorde var å stoppe de strukturordningene som var etablert
av regjeringen Bondevik II for å skape en mer lønnsom fiskeflåte. Disse
medlemmer viser til at blant annet Høyre i årene som har
gått har vært kritiske til at disse strukturordningene som ble godt
mottatt blant næringsaktørene, ble stoppet, jf. Innst. S nr. 238
(2006–2007). Formålet med strukturordningene er at rederiene skal
kunne rasjonalisere driften av antall fartøy i henhold til kvotegrunnlaget. Disse
medlemmer viser til at det senere ble adgang til å strukturere,
men på dårligere vilkår enn under regjeringen Bondevik II, noe som
skapte ulike klasser av rederier.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre påpeker at ulike vilkår for ellers like aktører
ikke er i tråd med disse partiers respektive næringspolitikk. Den
foreslåtte modellen med innføring av enda en klasse der man kan
ha 4+2, vil etter disse medlemmers mening opprettholde
et uoversiktlig regelverk. Disse medlemmer følger
derfor innspillene fra Norges Fiskarlag og fremmer forslag om valgfrihet
når det gjelder fordeling av kvoter for henholdsvis torskesektoren
og pelagisk sektor, og disse medlemmer viser for
øvrig til sine merknader i innstillingens kapittel om rammebetingelser
for fiskeflåten.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen om å legge til grunn et
prinsipp om valgfrihet for fartøyeier når det gjelder fordeling
av kvoter slik at fartøy i kystflåten over 11 meter gis mulighet
til å velge mellom strukturmodell 3+3 eller 4+2. Stortinget ber regjeringen
sette avkortingen til 20 pst. for strukturering ut over 3 ganger
grunnkvoten.»
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti stiller seg også uforstående til
at den rød-grønne regjeringen har brukt åtte år på å falle ned på
en meglingsordning for prisfastsettelse tilsvarende den Høyres fiskeriminister
Svein Ludvigsen i regjeringen Bondevik II foreslo. På mange måter
viser dette etter disse medlemmers oppfatning at meldingen
bringer norske fiskere tilbake til 2005 da den rød-grønne regjeringen
tok over regjeringskontorene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre registrerer også at regjeringens utspill før jul
2012 om å stramme inn leveringsplikten ikke er fulgt opp i sjømatmeldingen,
og at det i stedet nå nedsettes et offentlig utvalg. Disse
medlemmer mener det er uheldig at det som følge at dette,
som må oppfattes som rene valgkamputspill, spres betydelig usikkerhet
i næringen.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til
at regjeringen har hatt på høring forslag til innskjerpinger i leveringsplikten,
noe som er viktig for å sikre arbeidsplasser langs kysten, og for
at ordningen med leveringsvilkår skal fungere etter hensikten. Innskjerpingen
skal sikre at mer fisk landes der den opprinnelig var ment å landes. Flertallet støtter
dette.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til brev fra Fiskeri- og kystministeren datert 29. mai 2013
til næringskomiteen, der det fremgår at Fiskeri- og kystdepartementet
arbeider med å følge opp høringen, og at det tas sikte på at endringer
som blir vedtatt, vil bli gjennomført fra årsskiftet.
Komiteen viser til
at fundamentet for alle norske fiskerier er bærekraftig forvaltning
og høsting. Norsk fiskeriforvaltning er basert på den beste tilgjengelige
kunnskapen og vitenskapelige råd fra det Internasjonale Havforskningsrådet,
ICES (International Council for the Exploration of the Sea) og vårt
eget Havforskningsinstitutt.
De viltlevende marine ressursene skal forvaltes bærekraftig.
For å sikre dette er forvaltningen basert på en føre-var-holdning
og en økosystembasert tenkning. Disse prinsippene er grunnleggende
i vår fiskeriforvaltning.
For å sikre en bærekraftig forvaltning vurderer myndighetene
med jevne mellomrom, og ut fra beste tilgjengelige dokumentasjon,
hvilke tiltak som bør settes i verk.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener at det i tiden som kommer
vil være av stor betydning for fiskerinasjonen Norge at vi intensiverer
vårt arbeid knyttet til den fremtidige ressursforvaltningen. Norge
rår i dag over meget store fiskeriressurser, og de aller fleste
bestander er i meget god forfatning.
Historien har imidlertid vist oss at de enkelte
bestandenes tilstand kan endre seg meget raskt både når det gjelder
hvor sterke de forskjellige årsklassene er og ikke minst kan det
også oppstå endringer i vandringsmønsteret slik vi blant annet har
sett når det gjelder makrellen og norsk vårgytende sild. Norge deler
de fleste bestandene med en rekke land, og de viktigste i så henseende
er Russland, EU, Island og Færøyene. Det er derfor svært viktig
at man samarbeider godt om den forvaltningen som skal finne sted. Disse
medlemmer vil uttrykke bekymring over det som nå skjer innen
forvaltningen av makrell og norsk vårgytende sild der både Færøyene
og Island setter egne kvoter for uttak av biomasse hva gjelder makrell,
uten å ta hensyn til historiske rettigheter og anbefalinger hva gjelder
maksimalt uttak av disse bestandene. Dette gjelder særlig Island
på makrellsiden og Færøyene når det gjelder norsk vårgytende sild. Disse
medlemmer mener disse eksemplene viser hvor viktig det er
å ha gode avtaler og ikke minst et godt forskningsunderlag som underbygger
våre standpunkter når en skal forhandle nye avtaler.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at ressursforskning må likestilles med grunnforskning og bør dermed
finansieres i størst mulig grad over statsbudsjettet.
Kunnskap er avgjørende for å nå visjonen
om å bli verdens fremste sjømatnasjon. Komiteen merker
seg at regjeringen mener vi må være i front på marin forskning og
innovasjon av strategisk betydning for videre utvikling og vekst
av norsk sjømatnæring, og støtter dette. Det er viktig å stimulere
til innovasjon og nytenkning i alle ledd, og sjømatindustrien må
utvikle produkter som forbrukere etterspør.
Det må også satses på økt kunnskap om forvaltning,
økosystem, marked og teknologi. Forskningsmeldingen (Meld. St. 18
(2012–2013) Lange linjer – kunnskap gir muligheter) slår også fast
at regjeringen vil styrke den offentlig finansierte marine forskningen,
og videreføre hav og mat som prioriterte mål for FoU-politikken. Komiteen viser
til at dersom vi håndterer våre ressurser og muligheter på en god
måte, kan fornybare ressurser fra havet gi grunnlag for lønnsomme
arbeidsplasser langs kysten i uoverskuelig fremtid.
Norge har et betydelig omfang av marin forskning,
og har flere globalt ledende marine forskningsmiljøer. Norsk forskning
har også stor innflytelse på kunnskapsutviklingen internasjonalt.
Komiteen merker seg at den norske
sjømatnæringen i studien «Et kunnskapsbasert Norge» er karakterisert
som Norges tredje sterkeste næringsklynge etter olje- og gassnæringen
og den maritime næringen. Det at alle våre sterkeste næringsklynger
baserer seg på havet som ressurs, gir store muligheter for samarbeid
og samspill. Komiteen er imidlertid kjent med at
dette også gir enkelte utfordringer, som arealkonflikter og miljørisiko.
Innen sjømatnæringen er det mange viktige klynger og kunnskapsnav
flere steder langs kysten, og komiteen merker seg
at det bl.a. er etablert 3 NCE-programmer av særlig betydning for
sjømatnæringen: NCE Aquakultur i Norland, NCE Culinology i Rogaland
og NCE Tourism på Vestlandet. Komiteen ser det som viktig
å fortsette satsingen på de regionale klyngene med stort potensial
for økt innovasjon, internasjonal orientering og verdiskaping.
De havbaserte næringene marin, maritim og olje og
gass utgjør Norges tre mest produktive og raskest voksende næringer,
og har det til felles at de opererer i og på havet. Teknologiutvikling rettet
mot de tre næringene har bygget en del på felles kunnskap, men ved
å utvikle en mer koordinert teknologiinnsats mot leverandørindustrien til
disse næringene, vil en på sikt kunne bidra til å realisere en betydelig
nasjonal verdiskaping. En internasjonalt orientert tjeneste- og
leverandørindustri er også viktig for å utnytte de mulighetene til
verdiskaping som havet gir.
Komiteen mener at en videre satsing
på teknologi er avgjørende for å løse bærekraftutfordringene i havbruksnæringen,
sikre god kvalitet på produkter, redusere kostnader i videreforedlingsindustrien
og for å utnytte muligheter som ligger i veksten av nye marine næringer.
Komiteen ser det som viktig at
man sikrer mest mulig koordinert FoU-innsats rettet mot marin og
maritim næring og mot offshorenæringen, med mål om et bedre samspill
mellom dagens ordninger, og en bedre kunnskapsflyt mellom næringene.
Samtidig er det viktig å sikre de ulike forskningsmiljøenes egenart
og uavhengighet.
Komiteen er kjent med at en strategigruppe nedsatt
av regjeringen – Hav21 – peker på kunnskapsbehov som må løses for
å realisere regjeringens visjoner om at Norge skal være verdens
fremste sjømatnasjon. Komiteen har merket seg at
Hav21 peker på følgende områder der Norge bør spisse innsatsen:
samfunnsforhold, kunnskap om økosystemet, nordområdene, høsting
og kultivering av nye marine råvarer, fiskehelse og bærekraftig,
sunn og trygg sjømat, mat og marked og teknologi.
Komiteen viser til at det i meldingen
blir pekt på potensialet som ligger i økt kommersiell utnyttelse
av krill og raudåte, og at regjeringen vil utvikle en forskningsbasert
forvaltningsplan for disse artene som bygger på best tilgjengelige kunnskap
og føre-var-prinsippet. Komiteen viser videre til
at Forskningsrådet i november 2012 leverte en rapport om marine
forskningsstasjoner som en del av den totale infrastrukturen for
marin forskning under ledelse av Havforskningsinstituttet. Komiteen vil
påpeke at krill og raudåte utgjør første ledd i næringskjeden for
en rekke marine arter, og at det derfor er særlig viktig at økt
utnyttelse av disse artene blir basert på føre-var-prinsippet og
en økosystembasert tilnærming.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at områdene utenfor
Møre-kysten er unike ved at store mengder raudåte finnes nær land, og
at dette området derfor egner seg spesielt godt for innhenting av
forskningsdata om denne arten. Disse medlemmer vil
påpeke at Runde miljøsenter har en tilnærmet optimal plassering og
meget gode fasiliteter for forskning på raudåte som en nøkkelart
i marine næringskjeder. Den geografiske nærheten til en av de sterkeste
marine klyngene i Norge gjør også at Runde miljøsenter peker seg
ut som et naturlig møtepunkt for forskning og marin næringsvirksomhet.
Komiteen merker seg
videre at regjeringen i Sjømatmeldingen varsler at næringen vil
bli invitert med på å lage en handlingsplan for marin forskning
og kompetanse, bl.a. for å følge opp anbefalingen i Hav21. Komiteen støtter
dette.
Komiteen viser til at regjeringen
har varslet at den offentlig finansierte marine forskningen skal styrkes,
og støtter dette. Samtidig er det viktig at næringen styrker egen
forskning.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, støtter
at et forslag om å øke næringens forskningsavgift sendes på høring,
og at det legges til rette for at forskningsavgiften kan benyttes
til kompetansehevende tiltak og rekruttering til utdanning.
Komiteen viser til
at gode utdanningstilbud er viktig for å sikre en sterk og verdiskapende marin
sektor, og merker seg at sjømatnæringens behov for fremtidig arbeidskraft
omfatter både spesifikke marine fagutdanninger som maskinister og
fiskehelsebiologer, og personer med generell kompetanse som økonomer,
jurister og kjemikere. Komiteen støtter en styrking
av marine utdanninger, og merker seg at det skal gjøres en analyse
av fremtidige kompetansebehov i næringen. Det er også viktig å bidra
til at marine temaer og sjømatnæringen blir mer synlig i skolen.
Komiteen viser til at Nofima
er et sentralt næringsrettet forskningsselskap, som spiller en svært
viktig rolle for fiskeri- og matforskningen. Komiteen merker
seg at Fiskeri- og kystdepartementet, sammen med de andre eierne,
i løpet av 2013 vil igangsette en evaluering av Nofima og hvilke
effekter sammenslåingen har hatt for den blå-grønne forskningen
i Norge. Komiteen ser dette som viktig.
Komiteen viser til at forskning
og utvikling, ikke minst den næringsrettede, er sentrale virkemidler
for å forbedre konkurransekraft og innovasjonskraft i norsk næringsliv. Komiteen vil
understreke at Nofima representerer et meget godt faglig, næringsrettet
forskningsmiljø, noe som er viktig for et fremtidsrettet næringsliv, ikke
minst innen akvakultur hvor Nofima har høy kompetanse. Komiteen viser
til at de økonomiske resultater for Nofima i lang tid har vært svake,
noe som har sin bakgrunn i en uavklart situasjon både når det gjelder
selskapets egenkapitaloppbygging, deres driftsmodell, og innretningen,
størrelsen og lokaliseringen av selskapets infrastruktur. Komiteen støtter
derfor bevilgningen i revidert nasjonalbudsjett for 2013 om en ekstraordinær
driftsstøtte.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til arbeidet med å gjennomgå NOFIMAs økonomiske situasjon
med sikte på stabil og forutsigbar drift.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener også
at arbeidet med å skape en permanent bærekraftig økonomisk situasjon
for selskapet nå må intensiveres, slik at det blir mer forutsigbare
vilkår for selskapets viktige forskningsvirksomhet.
Komiteen merker seg
at Norge over tid har etablert en betydelig marin forskningsinfrastruktur
i form av fartøy, forsøksstasjoner, laboratorier og testanlegg.
Komiteen er kjent med at marin
infrastruktur er kostbart, og ser det derfor som viktig å sikre best
mulig utnyttelse av de samlede nasjonale ressursene på dette området,
og samarbeide med andre land om infrastruktur. Komiteen støtter at
det skal foretas en gjennomgang av dette samarbeidet for å vurdere
om det er muligheter for ytterligere samordning og effektivisering
på dette feltet, bl.a. når det gjelder samarbeid om drift og bruk
av forskningfartøy.
Komiteen registrerer at Fiskeri-
og kystdepartementet også vil gjennomgå behovene for fartøyer av
ulik størrelse og utrustning i departementets underliggende etater,
sammenholdt med eksisterende kapasitet, eksisterende planer for
nye fartøyer og eventuell innleie av private fartøyer. Komiteen støtter
dette.
Komiteen vil videre trekke frem
prosjektet «Fiskesprell», som er et kostholdsprogram som ble etablert
i 2007 som et samarbeid mellom Helse- og omsorgsdepartementet, Fiskeri-
og kystdepartementet, Norges sjømatråd og fiskesalgslagene. Helsedirektoratet
og NIFES er med i prosjektgruppen med bakgrunn i «Handlingsplan
for bedre kosthold i befolkningen (2007–2011)». Komiteen ser
det som positivt at det er etablert et slikt program som har barn
og unge som sin primære målgruppe, og merker seg at disse nås via
ansatte i barnehage, SFO og skole. Målet er økt sjømatkonsum blant
barn og unge gjennom å gi dem kunnskap om hvorfor det er sunt å
spise sjømat og la dem erfare hvor godt det smaker.
Komiteen vil trekke frem LOSA
(Lokal Opplæring i Samarbeid med Arbeidslivet) som er et godt tilbud
til ungdom som ønsker å gjennomføre første året på videregående
skole i sin hjemkommune, og merker seg at i Finnmark har LOSA-elevene
en gjennomføringsgrad på 85 pst., mot 70 pst. for øvrig i videregående
skoler.
Komiteen viser også til prosjektet
«Sett Sjøbein». Formålet med dette prosjektet er, i tett samarbeid
med næringens organisasjoner, å bidra til økt rekruttering, etterutdanning
og kompetanseheving i sjømatnæringen. Komiteen registrerer
at ca. 39 pst. av antall sysselsatte i landbasert foredlingsindustri
er utenlandsk arbeidskraft og at behovet for kompetanseheving er stort.
Spesielt har deler av sjømatindustrien signalisert ønske om industrispesifikke
språkkurs. Komiteen støtter at prosjektet i økende
grad fremover vil rette oppmerksomheten mot etterutdanning og kompetanseheving
for ansatte i sjømatnæringen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at som en del av regjeringens satsing på realfag, er det etablert
flere Newton-rom rundt omkring i landet, og merker seg at dette
er undervisningssteder forankret i de naturvitenskaplige fagområdene i
læreplanen.
Komiteen viser til
at disse rommene ivaretar ulike fag- og næringsområder, og at målet
er å gi elevene gode opplevelser og læring gjennom praktiske aktiviteter.
Rommene bidrar til tettere samarbeid mellom lokalt og nasjonalt
næringsliv og skolene. Innenfor olje- og gassvirksomheten er det
allerede etablert seks Newton-rom langs kysten. Komiteen registrerer
at de første sjømatrelaterte rommene er under utvikling.
Komiteen mener vitensentrene
og Newton-rommene er en viktig arena hvor barn kan lære realfag
gjennom lek og nye undervisningsmetoder. Dette er tiltak som bidrar
til økt læreglede og som kan stimulere flere elever til å velge
realfag i fremtiden. Denne kompetansen er grunnleggende viktig for
at Norge skal kunne hevde seg i det globale kunnskapssamfunnet.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at Høyre tidligere har foreslått å etablere en teknologisk skolesekk
som skal stimulere elevenes interesse for matematikk og realfag. Besøk
ved Vitensenter og Newtonrom vil være aktuelle tilbud i en slik
ordning, ved at elevene får praktisk og variert undervisning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener Vitensenteret Sørlandet
må innlemmes i ordningen med regionale vitensentre slik at også denne
regionen kan sikres et godt tilbud. Det bygges stadig nye skoler
med integrerte Newtonrom, noe som bidrar til fornyelse av realfagsundervisningen.
For å sikre videreutvikling av tilbudet med Newtonrom mener disse
medlemmer at støtten til stiftelsen First Scandinavia bør
økes. Stiftelsen First Scandinavia samarbeider også med Vitensentre
og Forskerfabrikken.
Disse medlemmer viser til at
SSBs rapport 46/2012 Innovasjon i norsk næringsliv 2008–2010 dokumenterer
en bekymringsfull utvikling. Som SSB selv fremhever gir innovasjonsstatistikk
viktig informasjon om næringslivet og gir en pekepinn på evnen til
omstilling og nyskaping. De siste fire til fem årene har det vært
en nedgang i den næringsrettede forskningen, og det er grunn til
å tro at en konsekvens er mindre innovasjon i bedriftene. Disse
medlemmer viser til at Abelia i høringen til forskningsmeldingen uttalte
at dette er «en forskningsmelding som ikke svarer på det viktigste.»
Videre uttalte Abelia at «ingen er tjent med å passivt vente på
at en norsk versjon av ‘hollandsk syke’ skal ramme landet. Derfor
er det uforståelig at meldingen ikke fremmer vesentlige tiltak som
tar sikte på å stimulere til mer forskning i næringslivet eller oppnå
mer forskningsbasert innovasjon.» Disse medlemmer viser
til at NHO uttalte at «den store svakheten er at meldingen er oppsiktsvekkende
lite nytenkende og tiltaksløs når det gjelder direkte næringsrettede
tiltak.» NHO-direktør Svein Oppegaard uttalte at «Forskningsmeldingen
er for lite ambisiøs, spenstig og forpliktende til å kunne løfte
Norge som forsknings- og innovasjonsnasjon i årene fremover».
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til sitt alternative budsjett for 2013, hvor det ble foreslått å
øke bevilgningene til forskning og utvikling med om lag 800 mill.
kroner. Høyre foreslo blant annet å bevilge 100 mill. kroner mer
i basisbevilgninger til universiteter og høyskoler, å styrke Skattefunnordningen,
å bevilge 100 mill. kroner til FORNY-programmet (kommersialisering),
50 mill. kroner til stipendiater og postdoc-stillinger og 40 mill.
kroner til internasjonalt forskningssamarbeid. Høyre vil opprette
en ny, åpen innovasjonsbørs, et lavterskel kapitalmarked som styrker
privat sparing samtidig som den letter tilgangen på kapital for små
og mellomstore bedrifter.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til Kristelig Folkepartis alternative budsjett
for 2013, der det ble foreslått en økning i bevilgning til forskning
og utvikling med om lag 900 mill. kroner, samt opprettelse av et
forskningsfond på 100 mrd. kroner.
Komiteen ser det som
viktig å legge til rette for at unge og motiverte fiskere skal kunne
etablere seg i fiskerinæringen, og rekruttere nye fartøyeiere. Komiteen er
kjent med at prisen på fiskefartøy i flere adgangsbegrensede fiskerier har
økt betydelig de siste årene, og at terskelen for å komme inn i
næringen derfor kan være høy.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, ser det derfor som
positivt at regjeringen vil videreføre rekrutteringskvoteordningen
og samtidig øke antallet nye deltakeradganger fra 10 til 20. Flertallet merker
seg at dersom søkermassen tilsier det, kan det også vurderes å øke
ytterligere til 25 deltakeradganger. Flertallet støtter
dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at det pr. i dag ikke skulle være nødvendig å øke antallet rekrutteringskvoter
innenfor fiskerisektoren utover det som allerede er vedtatt. Den
viktigste rekrutteringsfaktoren i årene som kommer innenfor fiskeriene,
er knyttet til rammebetingelser, lønnsomhet og tilgang til ressursene
snarere enn flere rekrutteringskvoter. Det å kunne evne å investere
i moderne fartøyer, gjerne sammen med andre, kommer til å bli svært
viktig. I den forbindelse er det viktig å få på plass en strukturordning
også for fartøyer under 11 meter.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at Høyre ved en rekke anledninger har pekt på utfordringer knyttet
til yrkesfagutdanningen i Norge, og til maritim utdanning spesielt. Disse medlemmer viser
til representantforslag fra Høyre om nye initiativ for å løfte yrkesfagene,
jf. Dokument 8:3 S (2012–2013), representantforslag om nye læreplaner
og mer fleksible opplæringsløp for yrkesfagene, jf. Dokument 8:52 S
(2009–2010) og representantforslag om en styrket maritim utdanning
i Norge, jf. Dokument 8:104 S (2010–2011). Disse medlemmer konstaterer
at regjeringen har adoptert forslag fra Høyres yrkesfagløft, men disse
medlemmer er kritiske til at etterspurte tilpasninger av de
yrkesfaglige utdanningsprogrammer trekker ut i tid.
Komiteen viser til
at norsk sjømatindustri består av ca. 475 bedrifter som totalt gir
rundt 10 000 årsverk. De tre største sektorene i den norske sjømatindustrien
er laksefisk, hvitfisk og pelagisk fisk.
Komiteen merker seg at over 95
prosent av fisken som produseres blir eksportert. Mellom 35 og 40
prosent av det tilgjengelige fiskeråstoffet blir bearbeidet i Norge,
mens resten blir eksportert uten videre bearbeiding, enten fersk eller
fryst. Komiteen ser det som viktig at vi sikrer høyest
mulig verdiskaping basert på våre marine ressurser, og at vi legger
til rette for en innovativ og lønnsom sjømatindustri. Verdiskapingen
skal i størst mulig grad komme de fiskeriavhengige kystsamfunnene
til gode, og det er viktig å legge til rette for at mest mulig fisk kan
bearbeides i Norge. For å nå målene om å bli verdens fremste sjømatnasjon,
må vi sikre lønnsomhet i hele verdikjeden.
Komiteen understreker at sjømatnæringen
skal videreutvikles ved å bygge på vårt fortrinn med tilgang på
ferskt råstoff av høy kvalitet og viser til at den norske sjømatindustrien
har et godt utgangspunkt med nærhet til store fiskeressurser fra
fiskeri og havbruk, kombinert med kort vei til godt betalende markeder
i Europa og Russland. Samtidig opererer sjømatindustrien i markeder som
preges av sterk konkurranse både i råvare- og ferdigvaremarkedene.
Lave transportkostnader bidrar til at fryst fiskeråstoff har blitt
en global handelsvare, og sjømatindustrien opplever økt konkurranse
fra land med lavere lønns- og kostnadsnivå samt fra oppdrett av
nye hvitfiskarter.
Komiteen støtter målsettingen
som skisseres i meldingen om at all fisk ved landing skal være av
en kvalitet som gir fiskeindustrien mulighet til fritt å velge
hvilken produksjon og bearbeiding råstoffet skal anvendes til. Komiteen merker
seg at det pr. i dag er varierende kvalitet på det råstoffet som
ilandføres, noe bl.a. Forskningsrapporten «Kvalitetsfeil og økonomiske konsekvenser»
utarbeidet av Nofima i 2012 viser.
Komiteen merker seg videre at
Fiskeri- og kystdepartementet tar sikte på å videreutvikle fiskekvalitetsregelverket,
og at det i denne forbindelse vil være nødvendig å avklare oppgavene
og arbeidsdelingen innenfor kvalitetskontroll mellom fiskesalgslagene
og Mattilsynet. Komiteen registrerer at dette vil bli
utredet nærmere i samarbeid mellom berørte departementer og etater,
herunder med Fiskeridirektoratet, som har ansvar for ressurskontroll. Komiteen ser
det som viktig at fiskesalgslagene og sjømatnæringens organisasjoner
vil bli trukket inn i dette arbeidet.
Komiteen merker seg at det meste
av sjømaten som produseres i Norge, eksporteres. Markedsadgang vil
derfor være viktig for at norsk sjømatnæring får stabile rammevilkår
og for å sikre at næringen kan møte etterspørselen etter sjømat fra
Norge.
Komiteen ser positivt på at regjeringen
vil arbeide for fullverdig markedsadgang på EU-markedet for å ivareta
stabil og god markedsadgang på vårt viktigste marked, og støtter
også at regjeringen skal arbeide for reduksjon i tollsatsene på
bearbeidede sjømatprodukter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at det hjelper lite at regjeringen uttaler
at den vil ivareta stabil og god markedsadgang på EU-markedet. Disse
medlemmer viser i denne forbindelse til at regjeringens
håndtering av den såkalte ostetoll-saken står i strid med dette.
Det vises til resolusjon vedtatt av utanrikshandelskomiteen i Europaparlamenet
25. april 2013, hvor det blant annet fremgår at «Stresses that these
measures were proposed by the Norwegian government without any prior
consultation with the EU counterparts as would have been appropriate
in the context of the existing strong bilateral relations».
Komiteen merker seg
at tradisjonelt har den norske sjømatindustrien, særlig filetindustrien
i Nord-Norge, også hatt en viktig distriktspolitisk rolle. Sjømatindustrien
bidrar og skal fortsatt bidra med viktige arbeidsplasser i mange
kystsamfunn. Komiteen ser det som viktig at det gjennom
gode rammebetingelser legges til rette for å utvikle en stadig mer
konkurransedyktig sjømatindustri.
Komiteen merker seg at regjeringen
vil videreutvikle Marint verdiskapingsprogram, noe som er viktig
bl. a for å styrke teknologisatsingen i hvitfisksektoren og for
å sikre økt markedsorientering i sjømatnæringen.
Komiteen er kjent med at marint
restråstoff har et uutnyttet verdiskapingspotensial, og ser det som
positivt at mer forskningsmidler skal målrettes mot markeds-, teknologi-
og produktutvikling samt bedre utnyttelse av restråstoff. Komiteen merker
seg i denne forbindelse at alt restråstoff fra havbruksnæringen
og pelagisk industri i dag blir utnyttet, men rundt 15–20 prosent
av restråstoffet fra hvitfisken blir fremdeles dumpet. Det er viktig
at det legges til rette for at restråstoff i størst mulig grad nyttes
direkte eller indirekte til matproduksjon. Det er viktig at det
legges til rette for god alternativ utnyttelse av restråstoff.
Komiteen viser til at forbrukere
etterspør fersk fisk, og at dette også er noe mange er villige til
å betale ekstra for.
Komiteen viser til at regjeringens
ferskfiskstrategi ble lagt fram i 2007, og komiteen merker
seg at strategien er fulgt opp gjennom tiltak som stimulering av
levendelagring, leverings- og bearbeidingsplikt, kvalitetsstandarder på
sjømatprodukter og dialog med leddene i verdikjeden.
Komiteen viser til at lagring
av levende fisk og fangstbasert akvakultur har et betydelig potensial,
både med tanke på sesongutjevning og kvalitet, men er en tids- og
kostnadskrevende prosess. Komiteen støtter at Fiskeri-
og kystdepartementet skal gå gjennom regelverket på dette området
og se på levendelagring og fangstbasert akvakultur i sammenheng.
Komiteen ser det som viktig å
sikre markedsrettede fiskerireguleringer som bidrar til økt verdiskaping
i Norge, blant annet gjennom ferskfiskordningen. Dette er viktig
for å bidra til at norske fiskeriressurser skaper verdier gjennom hele
verdikjeden.
Komiteen støtter oppnevning av
utvalget som innen utgangen av 2014 skal gjennomgå sjømatindustriens
rammevilkår. Utvalgets konklusjoner skal presenteres i en NOU som
skal inneholde tiltak for økt lønnsomhet og verdiskaping i et markedsmessig
perspektiv. Komiteen ser det som svært viktig at
utvalget også skal vurdere regionale virkninger og legge til grunn
at vi skal ha en bærekraftig produksjon.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til
at regjeringen har hatt på høring forslag til innskjerpinger i leveringsplikten,
noe som er viktig for å sikre arbeidsplasser langs kysten, og for
at ordningen med leveringsvilkår skal fungere etter hensikten. Innskjerpingen
skal sikre at mer fisk landes der den opprinnelig var ment å landes. Flertallet støtter
dette.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til brev fra fiskeri- og kystministeren datert 29. mai 2013
til næringskomiteen, der det fremgår at Fiskeri- og kystdepartementet
arbeider med å følge opp høringen, og at det tas sikte på at endringer
som blir vedtatt vil bli gjennomført fra årsskiftet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at regjeringen forut for at sjømatmeldingen
ble lagt frem, foreslo å skjerpe leveringsplikten betydelig. I sjømatmeldingen
varsles det at det skal settes ned et utvalg som skal se på industriens
rammevilkår. Disse medlemmer viser til at det er
uheldig at regjeringen i løpet av et kort tidsrom kommer med ulike
signaler til næringen.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til sitt forslag om bedre leveranser av fersk fisk. I forslaget
ba Høyre om å få utredet muligheten til at kystflåten kunne fiske
deler av de leveringspliktige kvotene. Dette kunne oppfylle ønsket
om råstoff av god kvalitet, til rett tid, til de regionene dette
gjelder. Det ville også være en styrke med hensyn til regjeringens
satsing på levendelagring av torsk.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
vise til at mange aktører innenfor særlig filetindustrien har svært
dårlig lønnsomhet. Dette skyldes flere forhold. Noen bedrifter har
problemer med å oppnå en jevn råstofftilgang gjennom hele året,
noe som igjen medfører at bedrifter har problemer med å kunne tilby
fulltidsarbeidsplasser. Dette gjør at en får problemer med å klare
å rekruttere stabil og kompetent arbeidskraft, all den tid de fleste
arbeidstakere ønsker full stilling. Den lave lønnsomheten medfører
også at mange bedrifter ikke har kapital til å kunne gjøre nødvendige
investeringer i nye og topp moderne maskiner og utstyr for å kunne
bli mer konkurransedyktige. Den utviklingen vi har sett de senere
årene der mye fisk sendes ut av landet for bearbeiding for så igjen
å bli tatt tilbake som filet, viser på mange måter at vi er nødt
å bli mer konkurransedyktige hva gjelder særlig filetindustrien
dersom man skal kunne ta mer av bearbeidingen i Norge.
Disse medlemmer har merket seg
regjeringens ønsker om at en skal få til en økt bearbeidingsgrad
knyttet til fiskerinæringen i Norge, men mener at de konkrete tiltak
for å legge til rette for dette i for stor grad mangler. Dersom
en skal kunne øke bearbeidingsgraden, må en ha økonomi til å kunne
investere i nye produksjonslinjer som vil kunne erstatte deler av
den arbeidsintensive delen av produksjonen.
Norge vil aldri kunne konkurrere med lavkostland
hva gjelder kostnader knyttet til arbeidskraft. For likevel å kunne
ta opp denne konkurransen må man ligge i front hva gjelder teknologiske
løsninger og produktivitet. I den forbindelse må en sørge for å
forbedre både ordningene innen Skattefunn, men også sikre tilgangen
til råstoff fordelt over hele året. Et viktig tiltak for å kunne
sikre mer stabil tilgang til råstoff til fiskeindustrien, er blant
annet levendelagring av fisk. Disse medlemmer mener
at det må legges til rette for å kunne avsettes arealer til dette
formålet, og at dette skal gjøres på en ubyråkratisk måte. Disse
medlemmer mener videre at det må bli mulig for industrien
i mye større grad enn det som er tilfelle i dag, å kunne inngå gode
og langsiktige leveringsavtaler uten hver gang å måtte gå gjennom
fiskesalgslagene. Disse medlemmer vil også vise til
at Fremskrittspartiet er imot å pålegge fiskeflåten leveringsplikt.
Det er imidlertid slik at inngåtte avtaler av denne typen må respekteres
av avtalepartene. Disse medlemmer mener imidlertid
at tiden er moden for å kunne se leveringsplikten i en mer regional
sammenheng enn dagens ordning som knytter seg til spesifikke anlegg
og steder.
Komiteen viser til
at en grunnleggende forutsetning for at vi har en fiskerinæring
er robuste bestander og produktive økosystemer. Komiteen merker
seg at tilgangen på ressurser er generelt god. Kombinert med en
effektivitetsutvikling i fiskeflåten har dette gitt grunnlag for god
lønnsomhet i de fleste fartøygruppene over mange år.
Fiskeflåten spiller en avgjørende rolle som
leverandør av råstoff til den norske sjømatindustrien, og komiteen ser
det som viktig å sikre rammebetingelser som legger til rette for
økt samlet verdiskaping i Norge.
Komiteen merker seg at det i
meldingen slås fast at det er et politisk mål å opprettholde en variert
fiskeflåte langs kysten og å legge til rette for en kontrollert
strukturering i tråd med behovet for økt inntekt. Komiteen støtter
dette.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at regjeringen stanset bruken av strukturkvoteordningen fra
den 20. oktober 2005, og ved kgl. res. 6. januar 2006 satte ned
et bredt utvalg som skulle vurdere hvordan de etablerte strukturtiltakene
virker i forhold til regjeringens mål om å sikre fiskeressursene
som felles eiendom, sikre en fiskeflåte som bidrar til aktivitet
langs hele kysten og sikre en flåte som er moderne, variert og lønnsom.
Utvalget ble bedt om å fremme forslag til hvordan strukturpolitikken
kan utformes for å ivareta disse målene. Den 19. august 2006 leverte
utvalget sin utredning til Fiskeri- og kystdepartementet i NOU 2006:16 Strukturvirkemidler
i fiskeflåten. Flertallet viser til at dagens strukturpolitikk
ble lagt fram i St. meld. 21 (2006–2007) Strukturpolitikk for fiskeflåten,
og Innst. S nr. 238 (2006–2007). I meldingen ble det konkludert
med at det er behov for å videreføre strukturordninger for at fiskeflåten
skal henge med i produktivitetsutviklingen. Flertallet merker
seg videre at i tillegg til visse justeringer av kvotetakene i strukturkvoteordningen
i kystflåten, ble det innført strukturkvoteordning for kystfartøy
mellom 11 og 15 meter. Videre ble det innført en forhåndsfastsatt
tidsbegrensing på 20 år for hvor lenge en strukturkvote kan tildeles
i det enkelte tilfellet (25 år for de som allerede var tildelt før 2007).
Flertallet viser til at strukturordningene
ikke påvirker fordelingsnøklene mellom gruppene, og strukturgevinsten
forblir i den enkelte reguleringsgruppe. En stabil fordeling mellom
fartøygruppene er en grunnleggende forutsetning for at strukturtiltakene
i de enkelte gruppene skal få den tilsiktede effekt.
Flertallet merker seg at dette
ligger fast.
Flertallet viser til at det etter
2007 er gjort visse justeringer i strukturkvoteordningene for ulike
grupper, bl.a. er strukturkvoteordningen åpnet for torsketrålere
og seitrålere, og det har blitt gjort endringer i ordningen for
pelagiske trålere. Disse endringene har sin bakgrunn i særlige hensyn
for den enkelte fartøygruppe, og har hatt bred støtte fra næringen.
I kystflåten er det ikke gjort tilsvarende justeringer.
Komiteen er tilfreds
med at regjeringen i meldingen varsler at det skal tilrettelegges
for en kunnskaps- og økosystembasert forvaltning av de marine ressursene
som sikrer et høyt langtidsutbytte fra alle bestandene.
Komiteen har merket seg den store
innsatsen som er gjort de siste årene for å bekjempe ulovlig, urapportert
og uregulert fiske, såkalt UUU-fiske. Komiteen er
svært tilfreds med de gode resultater dette har gitt, og merker
seg at det varsles at dette viktige arbeidet vil bli videreført også
i fremtiden, gjennom INTERPOL og andre relevante organisasjoner,
også for å bekjempe fiskerikriminalitet, både nasjonalt og internasjonalt. Komiteen er
tilfreds med at salgslagenes rolle blir styrket i kontrollarbeidet,
og at regjeringen i meldingen er klar på å sikre en mer ensrettet
praksis salgslagene imellom. Komiteen viser også
til Prop. 93 L (2012–2013) om lov om førstehåndsomsetning av viltlevende
marine ressurser (fiskesalgslagslova).
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, merket
seg at regjeringen har vurdert forslag om å jevne ut landingsmønsteret
i torskefiske ved å endre kvoteåret, slik at fartøyene starter på
ny kvote etter at hovedsesongen er avsluttet. Flertallet støtter
regjeringens forslag om å beholde dagens kvoteår, og om å vurdere
spørsmålet om kvotefleksibilitet nærmere.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til sitt forslag om å endre kvoteåret, jf. Dokument 8:132 S (2009–2010). Disse
medlemmer viser også til sitt forslag om bedre kvotefleksibilitet for
havfiskeflåten, jf. Dokument 8:120 (2007–2008).
Komiteen registrerer
at regjeringen vil nedsette et utvalg som skal se på varigheten
av adgangsbegrensningene i fiskeriene, i tillegg til å gjøre unntak
fra aktivitetskravet i deltakerloven for aktuelle nye fiskerier. Komiteen støtter dette.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, støtter også at
det vurderes å endre kravene for å bli godkjent som administrerende
reder.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti,
støtter å opprettholde reglene ved arv og generasjonsskifte.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at disse partier ved flere anledninger
har påpekt behovet for en gjennomgang av deltakerlovens bestemmelser,
og at disse partier har foreslått at aktivitetskravet ikke bør være
til hinder for generasjonsskifter, slik at regelverket harmoniseres
med det som gjelder ved overdragelser etter arv. Disse medlemmer mener
det er viktig med klarere retningslinjer for hvem som skal anses
som administrerende reder og dermed kan oppfylle aktivitetskravet
uten selv å delta i fisket om bord i et fartøy.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti mener det fortsatt skal være fylkesbinding
for fartøyeier, men disse medlemmer mener krav til
bosted ikke bør være til hinder for at fartøy overdras for fortsatt drift
ved arv eller generasjonsskifte.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener også det skal være unødvendig å søke om dispensasjon
fra kravet om bosted for mannskap og fartøyfører, for en norsk fartøyfører
som er bosatt et annet sted enn i en kystkommune eller i en nabokommune
til en kystkommune.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti merker seg at regjeringen i meldingen påpeker
det uheldige i at en bedrift blir tappet for kapital ved generasjonsskifte. Dette
medlem vil bemerke at en gradvis nedskriving av arveavgiften
når en familieeid bedrift drives videre etter et generasjonsskifte,
vil ha en dobbelt positiv effekt i fiskerinæringen. Et slikt tiltak
vil motvirke at bedrifter blir tappet for kapital i forbindelse
med generasjonsskifter, og vil virke som et insentiv for videre
drift der det kan være fristende å selge seg ut for å realisere
verdiene i selskapet. Dette medlem viser i den sammenheng
til Dokument 8:74 S (2012–2013), der Kristelig Folkeparti fremmet
forslag om en gradvis nedskriving av arveavgiften når en familiebedrift
drives videre i minst 10 år etter et generasjonsskifte.
Komiteen merker seg
dagens strukturpolitikk som ble lagt fram i St.meld. nr. 21 (2006–2007) Strukturpolitikk
i fiskeflåten. I meldingen ble det konkludert med at det er behov
for å videreføre strukturordninger for at fiskeflåten skal henge med
i produktivitetsutviklingen.
Komiteen viser videre til at
det i meldingen legges opp til å øke kvotetakene for kystflåten med
hjemmelslengde mellom 11 og 15 meter til 3 ganger fartøyets grunnkvote
(3+1) innenfor enten pelagisk sektor eller torskesektoren.
Komiteen viser til at regjeringen
nå foreslår å heve kvotetakene for kystflåten med hjemmelslengde
over 15 meter til 4 ganger fartøyets grunnkvote innenfor en av sektorene
og 2 innenfor den andre (4+2). Begrunnelsen for å gjøre dette er
at fartøy som har strukturkvoter i både pelagisk sektor og torskesektoren,
såkalte generalister, i større grad haster seg gjennom ett fiskeri
for å sikre at det etterpå får fisket kvotene i den andre sektoren. Komiteen merker
seg at det i meldingen argumenteres for at regjeringens forslag
vil legge til rette for en spesialisering innen en sektor, noe som
kan bidra til jevnere leveranser og bedre kvalitet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til uttalelse fra Norges Fiskarlag, der de støtter regjeringens forslag
om å øke kvotetaket, og at Fiskarlaget videre anmoder om at kystflåten
gis mulighet til selv å velge om de vil samle kvoter innenfor 3 ganger
fartøyets grunnkvote innenfor begge sektorer (3+3), eller 4 ganger
innenfor én sektor og 2 innenfor den andre (4+2).
Flertallet støtter synspunktene
i høringsuttalelsen fra Norsk Fiskarlag når det gjelder fartøy over
15 meter i kystflåten. Flertallet mener at samme
valgfrihet bør legges til grunn i fartøygruppen 11–15 meter, slik
at fartøyeier som har nådd kvotetaket, kan velge mellom 3+1 eller
2+2.
Flertallet imøtekommer dermed
ønskene fra Fiskarlaget om en slik valgfrihet for fartøyeier når
det gjelder fordeling av kvoter for henholdsvis torskesektoren og
pelagisk sektor for det enkelte fartøy over 11 meter i kystflåten,
og ber regjeringen legge dette til grunn i den videre struktureringen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at fiskeflåten er en næring som i stor grad ikke bare er gjennomregulert,
men også overregulert. Dissemedlemmer mener
at de stadige reguleringer og endringer i forutsetningene denne
næringen utsettes for, ofte kan være problematiske hva gjelder å
kunne planlegge på en lengre horisont. Når regjeringen endrer forutsetningene
for en helt nødvendig strukturordning eller varsler innstramminger
innen leverings- og kjøpspliktordningen samt endrede krav til bearbeidingsplikt,
påvirker dette næringen ikke bare positivt. Når regjeringen lager
en ferskfiskstrategi uten i tilstrekkelig grad å markedsføre også
den frosne fisken på en tilfredsstillende måte, skaper dette problemer
for mange næringsutøvere. Disse medlemmer støtter
arbeidet som gjøres for å få solgt mer fersk fisk, men disse
medlemmer mener at tiden er inne for å kunne øke den totale
markedsføringen av fisk som god og sunn mat både nasjonalt og internasjonalt. Disse
medlemmer mener at en i større grad enn det som er tilfelle
i dag, må få lov til både å kjøpe og selge kvoter slik at en kan
optimalisere fiskeriene i stedet for dagens meget rigide myndighetsbestemte
system.
Disse medlemmer mener at det
nå må legges til rette for en strukturordning også for den minste
delen av fiskeflåten, de under 11 meter, og fremmer på denne bakgrunn
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen innføre en strukturordning
også for den minste delen av fiskeflåten.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til høringsuttalen fra
Norges Fiskarlag, der det heter:
«Norges Fiskarlag stiller seg tvilende til den argumentasjonen
og de momentene som departementet legger til grunn for å tvinge
flåten over til større spesialisering. Dette bør være en vurdering
som overlates til den enkelte fartøyeier, og ikke tvangsstyring
fra myndighetene.Det er allerede flere fartøyeiere som på eget grunnlag har
endret driften sin i retning av spesialisering, noe Fiskarlaget
har full forståelse for. Ut fra dette finner Fiskarlaget å støtte
forslaget fra regjeringen om å øke kvotetaket til 4+2. Fiskarlaget
er imidlertid svært opptatt av å få til en likebehandling av kvotetakene
i kystflåten, og anmoder derfor på det sterkeste om at forslaget om
3+3 for flåten over 15 meter gis som et parallelt alternativ til
4+2. Dette betyr at fartøyeiere gis valgfrihet med hensyn til spesialisering
/ generalisering innenfor de to alternativene 3+3 eller 4+2. Dersom
dette ikke tillates er Fiskarlaget bekymret over at dette kan føre
til uheldige distriktsmessige konsekvenser.»
Disse medlemmer støtter synspunktene
i høringsuttalelsen fra Norsk Fiskarlag når det gjelder fartøy over
15 meter i kystflåten. Disse medlemmer mener at samme
valgfrihet bør legges til grunn i fartøygruppen 11–15 meter, slik
at fartøyeier som har nådd kvotetaket kan velge mellom 3+1 eller
2+2.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen om å legge til grunn et
prinsipp om valgfrihet for fartøyeier når det gjelder fordeling
av kvoter for henholdsvis torskesektoren og pelagisk sektor for
det enkelte fartøy mellom 11 og 15 meter i kystflåten.»
«Stortinget ber regjeringen om å legge til grunn et
prinsipp om valgfrihet for fartøyeier når det gjelder fordeling
av kvoter for henholdsvis torskesektoren og pelagisk sektor for
det enkelte fartøy over 15 meter i kystflåten.»
Komiteen viser til
at det i meldingen foreslås å heve avkortningen fra 20 til 30 pst.
for strukturering for kystfartøy over 15 meter utover 3 kvotefaktorer.
Den ekstra avkortningen vil gå tilbake til reguleringsgruppa og
bidra til ytterligere å styrke kvotegrunnlaget for samtlige fartøy
i gruppen når enkelte nytter strukturkvoteordningen.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, støtter
dette, og viser til at man da oppnår en utjevnende effekt som ivaretar
likhetshensyn innad i gruppen, samtidig som en økt avkortning også
kan ha en viss prisdempende effekt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener det er uheldig at det
har tatt den rød-grønne regjeringen åtte år å komme til den erkjennelse
at den strukturpolitikken som regjeringen har ført, ikke har vært
god.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, er tilfreds
med at regjeringen ikke legger opp til struktur i flåten under 11
meter, men at spørsmålet om kvotetilgang og lønnsomhet for kystflåten med
hjemmelslengde under 11 meter, skal utredes, og at den midlertidige
samfiskeordningen videreføres i påvente av utredningen.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til sitt forslag om samfiske, jf. Dokument 8:58 S (2009–2010), som
viser at Høyre har vært pådrivere for å få på plass en god samfiskeordning
i åpen gruppe under 11 meter.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at også fartøy under 11 meter i kystflåten har behov for forbedret
lønnsomhet, og at strukturering også for denne gruppen vil kunne
bidra til dette. Disse medlemmer er forundret over
at regjeringen først etter åtte år og på slutten av to stortingsperioder
finner å ville utrede dette spørsmålet. Disse medlemmer vil
åpne for strukturering i lukket gruppe under 11 meter, og at den
nærmere utforming av strukturordningen må utformes i tett samarbeid
med næringens aktører.
Komiteen merker seg
videre at ressursrenten fortsatt skal tilfalle næringen og at det
innføres en forskningsavgift til erstatning for dagens forskningskvoter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at dagens regelverk knyttet til godkjenning av filetproduksjon om
bord i fiskeflåten er meget rigid og setter på mange måter en stopper
for de som kunne tenke seg å satse på en liten filetproduksjon om
bord i tillegg til den innfrysingen man i dag bedriver av rund eller
kappet og sløyd fisk. Disse medlemmer er av den oppfatning
at det er viktig også for de som driver fiskefartøy å kunne optimalisere
sin drift og på denne måten øke sin lønnsomhet. Vi har i dag 3 såkalt
rene fabrikktrålere som har produksjon om bord av filet. Disse 3
fartøyene kontrollerer til sammen 9 enhetskvoter. Når en ser dette
i et historisk perspektiv, er denne delen av flåten redusert fra
26 fartøyer og ned til disse 3. Det produktet som disse leverer,
er av meget høy kvalitet og produseres av norske fiskere om bord i
fartøyet i stedet for å bli produsert på land. Disse medlemmer mener
at det er viktig at vi sørger for at industrien på land til enhver
tid har det råstoffet som skal til for å være konkurransedyktig
i årene som kommer, men disse medlemmer er av den
oppfatning at dette ikke skal forhindre at man også kan få tillatelse
til en viss ombordproduksjon av frossen filet. Disse medlemmer mener
at dagens regelverk knyttet til ombordproduksjon av frossenfilet
må forenkles med sikte på å gjøre det enklere å kunne få denne typen
tillatelse.
Disse medlemmer mener det er
viktig å kunne få på plass en bedre finansieringsordning knyttet
til fornyelse av fiskeflåten også dersom man velger å bygge disse
fartøyene i Norge. Vi ser nå en tendens til at stadig flere redere
velger å flytte sine nybygg til utlandet grunnet lavere priser og
gunstigere finansiering. Dissemedlemmer mener
det nå må åpnes for bedre ordninger gjennom GIEK og gjennom CIRR-ordningen
for fiskefartøyer. Det er ikke noe som skulle tilsi at ikke finansiering
av fiskefartøyer ved norske verft skal kunne få ta del i de finansieringsordninger
som offshorenæringen nyter godt av. En må eventuelt også se på om
det kan være andre måter å gjøre dette på som ikke kommer i konflikt
med EØS-avtalen knyttet til blant annet statsstøtteregelverket.
Disse medlemmer vil vise til
at i forbindelse med komiteens høringer knyttet til meldingen, så fremkom
det flere innspill vedrørende innretningen på fartøyenes kvotetak.
Dette være seg forholdet knyttet til fartøyenes rett til å fiske
innen hvitfisksektoren eller i pelagisk sektor. Disse medlemmer mener
at det ikke skulle være nødvendig at myndighetene definerer om de
enkelte fartøy skal ha en 2+2 ordning, 3+3 eller 4+2 hva gjelder
kvotesammensetning.
Disse medlemmer mener at dette
må det kunne være opp til det enkelte rederi selv å kunne fastsette
ut ifra om en ønsker å spesialisere seg innenfor et fiske eller
ikke. Det som er det viktige, er at en retter seg etter de kvoter
en har fått tildelt selv, eller fått tilgang til gjennom struktureringen. Disse
medlemmer mener imidlertid at det også skal være mulig å
selge eller bytte kvoter slik at en kan spesialisere seg innen et
fiskeri dersom det er ønskelig. Disse medlemmer vil
i den forbindelse be om at regjeringen iverksetter en bred høring
innen næringen om dette temaet så raskt som mulig.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at etter skatteloven § 6-60
første ledd kan fiskere og fangstfolk på nærmere vilkår kreve et
særskilt fradrag på 30 pst. av netto arbeidsinntekt fra fiske og
fangst. I forbindelse med statsbudsjettet for 2009 ble øvre tak
på fiskerfradraget økt fra 115 000 kroner til 150 000 kroner. Det
øvre taket er ikke blitt justert siden.
Fradraget har tradisjonelt vært begrunnet med
at det er rimelig med en kompensasjon for den ubekvemme arbeidstiden
og det sosiale tap som sjøfolk og fiskere har som følge av sitt
arbeid.
Disse medlemmer er opptatt av
at yrkesutøvere innen fiske og fangst, i likhet med øvrige næringsutøvere,
skal ha gode økonomiske rammevilkår.
Disse medlemmer er av den formening
at denne fradragsmuligheten skal videreføres samt justeres i likhet
med øvrige skatte- og fradragsordninger.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet
for 2014 fremme forslag om å øke det særskilte skattefradraget for
fiskere og fangstfolk.»
Komiteen viser til
at havbruksnæringen bidrar til viktig aktivitet og sysselsetting
i kommuner langs kysten. Veksttakten i verdiskapingen i havbruksnæringen
har den siste tiårsperioden vært svært sterk, både i forhold til
den nasjonale økonomien og til industrien for øvrig. I 2011 passerte
den norske produksjonen av atlantisk laks for første gang milepælen
1 million tonn.
Komiteen viser til at på kort
sikt er havbruksnæringens største miljøutfordringer knyttet til lakselus
og rømming.
Komiteen understreker betydningen
av at produksjonen skjer innenfor bærekraftige rammer, og merker
seg at regjeringen vil etablere en ordning med førstegenerasjons
indikatorer og grenseverdier for rømming og lakselus, samt prioritere
forskning på disse feltene slik at indikatorer og grenseverdier
kan evalueres og eventuelt justeres etter hvert som ny kunnskap
er tilgjengelig. Komiteen støtter dette, og viser
til at Riksrevisjonens i sin rapport om havbruksforvaltningen i
mars 2012 bemerker at miljøutfordringer i næringen er av et omfang
som vil kreve vesentlig endring i havbruksforvaltningen og måten
havbruksnæringen blir regulert på.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti merker seg den defensive ordbruken fra regjeringen
når det gjelder beskrivelsen av framtidige prosedyrer ved overskridelse
av grenseverdier for miljømessige påvirkningsfaktorer som rømming
av oppdrettslaks og spredning av lakselus. I meldingen brukes ordene
«vurdere tiltak» konsekvent, også etter at verifisering av tilstanden
basert på forskningsdata og feltarbeid viser at grenseverdiene er
overskredet. Dette medlem merker seg spesielt følgende
formulering på side 123 i meldingen:
«Selv om målet er at miljøpåvirkningen fra havbruksnæringen
skal være så liten som mulig, vil hensynet til sjømatproduksjonen
og annen samfunnsaktivitet knyttet til denne også måtte vurderes
før tiltak iverksettes. I tilfeller hvor hensynet til sjømatproduksjonen
og annen samfunnsaktivitet knyttet til denne veier tyngre enn hensynet
til ville bestander av anadrome laksefisk, kan det derfor være aktuelt
å ikke iverksette tiltak.»
Dette medlem støtter prinsippet
om at miljø- og næringshensyn må veies opp mot hverandre. Dette
medlem finner likevel at den siterte formuleringen er oppsiktsvekkende
ved at den så klart konkluderer med at hensynet til næringen må
gå foran bevaring av arter i vår marine fauna som er i sterk tilbakegang
og i et noe lengre tidsperspektiv trues av utryddelse. Dette
medlem vil ta klar avstand fra en slik tilnærming til avveining
mellom nærings- og miljøhensyn.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, merker
seg også at regjeringen utlyser 45 nye, grønne konsesjoner som skal
bidra til kommersialisering av ny og mer bærekraftig teknologi som
kan gi næringen et løft, og viser til at forslag til tildelingsforskrift
har vært på høring. Flertallet merker seg at det
vil bli nedsatt en faggruppe som skal prioritere, og avgjøre hvem
som skal få konsesjoner under ordningen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at regjeringen i 2012 foreslo at det
i løpet av 2013 skulle utlyses 45 såkalt grønne konsesjoner. Disse
medlemmer viser i denne forbindelse til endring av Prop.
1 S (2012–2013) om statsbudsjettet for 2013 (grøne løyve til oppdrett
av laks, aure og regnbogeaure), jf. Prop. 1 S Tillegg 2 (2012–2013). Disse
medlemmer viser til at det har vært rettet kritikk mot innretningen
av disse konsesjonene. Disse medlemmer viser til
at Høyre mener det bør være rom for å tildele nye konsesjoner til
oppdrett av laks og ørret i de områder der en kan fremvise at en
har kontroll på lusesituasjonen. Disse medlemmer mener
at dersom en i enkelte områder ikke har lus som er resistente mot
de avlusningsmedikamenter som brukes og oppdrett drives på en god
og bærekraftig måte, bør man ikke av prinsipielle grunner si nei
til nye konsesjoner eller utvidelse av eksisterende konsesjoner.
Disse medlemmer viser til sine
merknader i den forbindelse, jf. Innst. 8 S (2012–2013).
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, deler regjeringens
syn om at et godt utgangspunkt for å legge til rette for videre
utvikling og innovasjon er å ha teknologinøytrale reguleringer,
så langt det lar seg gjøre. Det er imidlertid viktig å inspirere
til ny teknologi og nye driftsformer. Eksempler er videreutvikling
av dagens teknologi med åpne merder i sjø, lukkede merder i sjø,
landbaserte anlegg og offshoreanlegg.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti merker seg at regjeringen ved utlysing av de
grønne konsesjonene valgte å gjøre konsesjonskravene teknologinøytrale.
Når det gjelder problematikken rundt lakselus ble dette løst ved at
regjeringen innskrenket seg til å oppgi grenseverdier for lakselus
per fisk, uten å stille krav om implementering av ny teknologi for
å oppnå dette. Dette medlem konstaterer at teknologien
for lukkede anlegg har nådd et modenhetsnivå som gjør at den er
klar for å tas i bruk på kommersiell basis. Dette medlem mener det
burde ha blitt stilt krav om lukkede anlegg og/eller annen ny teknologi
som en forutsetning for tildeling av grønne konsesjoner.
Dette medlem viser til utviklingen
når det gjelder lukkede, flytende oppdrettsanlegg, og viser i den
sammenheng til Dokument 8:38 S (2010–2011) representantforslag fra
Line Henriette Hjemdal, Rigmor Andersen Eide og Øyvind Håbrekke
om forpliktende miljøtiltak for oppdrettsnæringen, og Innst. 239
S (2010–2011). I forslaget ba Kristelig Folkeparti regjeringen fremme
forslag om forpliktende miljøtiltak som innebærer kraftig forbedring
av miljøtilstanden i oppdrettsnæringen innen 2013, samt at det skulle legges
frem en plan for overgang til en miljømessig bærekraftig oppdrettsnæring
med lukkede sjøanlegg, alternativt tiltak for å oppnå et tilsvarende
sikkerhetsnivå innen 2020.
Komiteen viser videre
til at produksjonskapasiteten i havbruksnæringen reguleres gjennom
et konsesjonssystem med antallsbegrensede tillatelser som er avgrenset
i Maksimal Tillatt Biomasse (MTB). Fiskeri- og kystdepartementet nedsatte
høsten 2012 en arbeidsgruppe som fikk i oppdrag å utrede mulighetene
for videreutvikling av MTB-systemet som kan bidra til mer markeds-
og industrielt rettet produksjon i næringen. Komiteen merker
seg at utvalget i sin rapport anbefaler et gjennomsnittlig rullerende
MTB-system, og mener det vil kunne gi bedre rammevilkår for foredlingsindustrien.
Komiteen merker seg at regjeringen
vil utrede konklusjonene i rapporten nærmere, og bl.a. se nærmere
på de samfunnsøkonomiske konsekvensene og miljøeffektene av mulige
måter å utvikle MTB-systemet på.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at muligheter til forutsigbar vekst over
flere år, kombinert med strenge krav til bærekraft, vil gi næringen
incentiv til å både drive god FoU, pleie kjente markeder og utvikle
nye markeder. Mulighet til langsiktig markedspleie og forutsigbare
rammer for vekst øker muligheten for å skape den nødvendige robusthet
som næringen trenger for ta sin plass i visjonen, Verdens fremste
sjømatnasjon.
Disse medlemmer mener havbruksnæringen har
potensial til å flerdoble sin produksjon, og disse medlemmer mener
det må legges til rette for en forutsigbar vekst. Disse medlemmer viser
til at vekst kan og bør komme både gjennom at det tildeles flere
konsesjoner i områder der dette er bærekraftig og gjennom en utvikling
av MTB-regimet. Disse medlemmer viser i den forbindelse
til disse partiers merknader i Innst. 406 L (2012–2013) til Prop.
103 L (2012–2013) om endringer i akvakulturloven.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, mener at
det i forbindelse med fremtidige tildelinger av konsesjoner må anføres
betingelser for driften. Dersom slike betingelser ikke oppfylles
av den som erverver konsesjonen, bør konsesjonen i utgangspunktet
trekkes tilbake.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti mener slike betingelser blant annet kan knyttes
opp til krav om sikkerhet i form av lukkede anlegg eller tilsvarende
teknologi, merking av fisk, eller lave lusetall.
Dette medlem konstaterer at prinsippet
om gjennomsnittlig rullerende MTB vil kunne medføre at det vil stå
større mengder fisk i oppdrettsanleggene enn i dag på tider av året
da spredningen av lakselus er størst. Dette medlem mener
at faren for ytterligere spredning av lakselus ved innføring av
gjennomsnittlig rullerende MTB synes å være for dårlig utredet,
og må utredes bedre før ordningen eventuelt innføres.
Komiteen er kjent
med at på lang sikt vil utfordringer relatert til arealdisponering
trolig vil være den største utfordringen for havbruksnæringen. Komiteen viser
til at regjeringen mener det bør legges til grunn et prinsipp om
å utvikle en sonebasert arealstruktur i havbruksnæringen. Deretter
kan man utarbeide forslag til konkrete soner og branngater. Dette
vil være en omfattende prosess som krever kunnskapsinnhenting, utredningsarbeid
og politiske avklaringer. Kommunene som planmyndighet bør involveres
på et tidlig tidspunkt.
Komiteen merker seg at regjeringen
med dette vil legge til rette for en fremtidig arealstruktur som
bidrar til lavt konfliktnivå og sameksistens med ulike interesser,
og som ivaretar hensynet til små og mellomstore aktører og tar opp
i seg de erfaringene som allerede finnes lokalt, og frivillig samarbeid.
For at soner skal få best mulig effekt bør avgrensningen
av disse gjøres bl.a. på bakgrunn av strøm og topografi. Dette innebærer
at slike soner vil gå på tvers av både kommune- og fylkesgrenser.
Komiteen viser til at en sonebasert
forvaltning representerer en modernisering av havbruksnæringen som
tar inn over seg dagens utfordringer samtidig som det er fremoverskuende.
Synkronisert utsett og brakklegging i soner kan bidra til å redusere
risiko for sykdomsutbrudd/parasitter og spredning av disse. En slik
fornying vil legge bedre til rette for videre vekst i havbruksnæringen,
enn dagens ordning.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, ser det som viktig
at regjeringen vil bidra til at oppdatering av kommunale og regionale
planer samordner kryssende interesser i kystsonen, og bidra til
at lokalsamfunnene får tilstrekkelig tilbake for å stille sine arealer
til disposisjon for havbruksnæringen ved at en andel av vederlaget
fra nye konsesjoner skal tilfalle kommunene.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at næringen allerede i dag arbeider med utvikling av regionale
kapasiteter. Disse medlemmer viser videre til at
et prinsipp om sonebasert arealstruktur, slik Høyre ser det bør
ha arealdisponering som et virkemiddel til å forebygge sykdommer. Disse
medlemmer viser til at elementer i et slikt prinsipp bør
være å videreutvikle arbeid som er i gang, og å se på hvordan transport
over lange avstander kan reduseres.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at en andel av vederlaget fra nye konsesjoner
allerede i dag tilfaller fylkeskommunene, og at disse midlene i
noen tilfeller er satt av til fond som finansierer tiltak for å
redusere negativ miljøpåvirkning fra havbruksnæringen. Dette
medlem viser til høringsuttalelsen fra Nettverk fjord- og
kystkommuner (NFKK), der regjeringen oppfordres til å innføre en
årlig oppdrettsavgift pr. m2 anvendt areal
til de berørte kommuner. NFKK anbefaler videre at en slik årlig
avgift kan kreves fratrukket i utlignet skatt til staten av alminnelig inntekt.
På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om en
ordning der kommuner som har anvendt areal til havbruk, får en kompensasjon
fra oppdretter for dette. Det forutsettes at en slik ordning ikke skal
medføre økte utgifter for oppdretter.»
Komiteen viser til
at regjeringen vil prioritere forskning og utvikling som retter
seg mot havbruksnæringens miljøutfordringer og havbruksforvaltningens
behov for kunnskap, og støtter dette.
Tilgangen til fôrressurser kan komme til å bestemme
utviklingspotensialet og strukturen i global akvakultur. Det er
viktig å fokusere på ressursmessig bærekraft i fangst til fiskefôr
og på den totale ressursbalansen i produksjonskjeden.
Komiteen viser også til at regjeringen
har foreslått endringer i akvakulturloven, jf. Prop. 103 L (2012–2013),
om å styrke miljøkapitlet i akvakulturloven, herunder å innføre
et fellesansvar for dekning av utgifter for fjerning av rømte oppdrettsorganismer
og sikre hjemmelsgrunnlaget for å pålegge bruk av steril fisk og
individmerking av oppdrettsfisk.
Komiteen viser til at regjeringen
vil opprettholde den langsiktige satsingen på torskeoppdrett gjennom
torskeavlsprogrammet.
Komiteen merker seg at flere
av de lokalt og regionalt eide havbruksselskap i Nord-Norge har eierskap
innen hvitfisksektoren. Denne symbiosen mellom to viktige marine
næringer i nord er viktig for omdømmet og gjør aktørene mindre sårbare
i forhold til konjunkturendringer i enkeltnæringer.
Komiteen ser det som positivt
at det i meldingen varsles at det skal igangsettes et arbeid med sikte
på å få en bedre samordning av statens tilsynsressurser på havbruksområdet,
og at etatene, så langt det er hensiktsmessig, plikter å samordne
sitt tilsyn og sin reaksjonsbruk.
Komiteen viser til at tiIsynsansvaret
i dag er fordelt mellom Fiskeridirektoratet, Mattilsynet og Klif/fylkesmannens
miljøvernavdeling, samt Kystverket og Norges vassdrags- og energidirektorat
(NVE), og at hver etat fører tilsyn etter sitt respektive lovverk.
Komiteen har merket seg at Riksrevisjonen
i undersøkelsen av havbruksforvaltningen (Dokument 3:9 (2011–2012))
viste til at tilsynsinstansene har ulike tilnærminger til tilsynsarbeidet,
og at de på den bakgrunn anbefalte å vurdere større grad av harmonisering
av tilsynsarbeidet.
Komiteen ser det som viktig at
det gjøres en nærmere vurdering av mulighetene for en samordning
av kontroll- og tilsynsvirksomheten, bl.a. for å følge opp Riksrevisjonens
merknader og av hensyn til en effektiv utnyttelse av det offentliges
ressurser.
Komiteen merker seg at regjeringen
vurderer at det vil være størst potensial knyttet til bedre samordning
av tilsyn som føres av Fiskeridirektoratet, Mattilsynet og Klif/Fylkesmennene,
og merker seg at det skal arbeides for å få et tettere samarbeid
mellom disse om tilsyn med havbruksnæringen.
Komiteen deler vurderingen i
meldingen om at en bedre samordning vil føre til at det offentlige får
en bedre ressursutnyttelse og bedre muligheter til å følge opp næringen,
samtidig som det er ønskelig at staten møter næringen mer samlet,
noe som er ressursbesparende også for bedriftene. Komiteen imøteser
resultatet av dette arbeidet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til forslag til endringer i akvakulturloven,
jf. Prop. 103 L (2012–2013). Disse medlemmer er kritiske
til enkelte forslag. Disse medlemmer viser i denne
forbindelse til sine merknader i Innst. 406 L (2012–2013).
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, vil uttrykke
tilfredshet med at regjeringen har tatt inn et kapittel om internasjonalt
utviklingssamarbeid i meldingen.
Komiteen merker seg
at mer enn halvparten av verdens fangst kommer fra småskalafiskerier,
og at det meste av dette går til konsum. Fisk utgjør også en av
de viktigste eksportartiklene fra utviklingsland.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til
at 70 pst. av verdens sjømatproduksjon skjer i utviklingsland, og
at mye av denne produksjonen skjer på en måte som ikke er økonomisk,
sosialt og miljømessig bærekraftig. Flertallet støtter
regjeringens konklusjon om at norsk forvaltningskunnskap, teknologi
og kompetanse på fiskeri- og havbruksområdet kan bidra til større
bærekraft og styrket matsikkerhet i utviklingsland med egen sjømatproduksjon. Flertallet gir
sin tilslutning til regjeringens intensjoner om økt samarbeid med
utviklingsland på dette området, ved at hele bredden i Norges havressursforvaltning
stilles til disposisjon for langsiktig deltakelse i utviklingssamarbeid.
Komiteen konstaterer
at Nansen-programmet og senere EAF Nansen-programmet har vært en bæresten
i norsk fiskeriutviklingsarbeid. EAF Nansen-programmet ble nylig
valgt ut som ett av tre prosjekt som skal representere FAOs suksess-historier. Komiteen merker
seg at et nytt forskningsfartøy er under planlegging og at det er
planlagt ferdigstilt i 2016.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig
Folkeparti:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen om å legge til grunn
et prinsipp om valgfrihet for fartøyeier når det gjelder fordeling
av kvoter for henholdsvis torskesektoren og pelagisk sektor for
det enkelte fartøy mellom 11 og 15 meter i kystflåten.
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen om å legge til grunn
et prinsipp om valgfrihet for fartøyeier når det gjelder fordeling
av kvoter for henholdsvis torskesektoren og pelagisk sektor for
det enkelte fartøy over 15 meter i kystflåten.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
Forslag 3
Stortinget ber regjeringen om å legge til grunn
et prinsipp om valgfrihet for fartøyeier når det gjelder fordeling
av kvoter slik at fartøy i kystflåten over 11 meter gis mulighet
til å velge mellom strukturmodell 3+3 eller 4+2. Stortinget ber regjeringen
sette avkortingen til 20 pst. for strukturering ut over 3 ganger
grunnkvoten.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Kristelig
Folkeparti:
Forslag 4
Stortinget ber regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet
for 2014 fremme forslag om å øke det særskilte skattefradraget for
fiskere og fangstfolk.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 5
Stortinget ber regjeringen innføre en strukturordning
også for den minste delen av fiskeflåten.
Forslag fra Kristelig Folkeparti:
Forslag 6
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om
en ordning der kommuner som har anvendt areal til havbruk, får en
kompensasjon fra oppdretter for dette. Det forutsettes at en slik
ordning ikke skal medføre økte utgifter for oppdretter.
Komiteens tilråding fremmes av en samlet komité.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget til å fatte
følgende
vedtak:
Meld. St. 22 (2012–2013) – om verdens fremste sjømatnasjon
– vedlegges protokollen.
Oslo, i næringskomiteen, den 4. juni 2013
Terje Aasland |
Lillian Hansen |
leder |
ordfører |