Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Laila Gustavsen, Eva Kristin Hansen, Svein Roald Hansen, Sverre Myrli,
Tore Nordtun og Helga Pedersen, fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen,
Siv Jensen, Sylvi Listhaug, Tom Staahle og Torkil Åmland, fra Høyre,
Janne Fardal Kristoffersen, Ivar Kristiansen og lederen Ine M. Eriksen
Søreide, fra Sosialistisk Venstreparti, Snorre Serigstad Valen,
fra Senterpartiet, Lars Peder Brekk, og fra Kristelig Folkeparti,
Kjell Arvid Svendsen, vil peke på små forskjeller som en viktig
forutsetning for et godt og rettferdig samfunn. Et samfunns tillit,
åpenhet og respekt for menneskerettighetene henger tett sammen.
Tillit mellom mennesker, tillit mellom partene i arbeidslivet, tillit
til – og mellom – politikere og tillit mellom kjøper og selger skaper
en bedre og mer bærekraftig økonomisk vekst.
Komiteen viser til at demokratiet
er svakt utbygd i mange land. Det kan være vanskelig for vanlige
folk å stille de valgte myndigheter til ansvar for sine handlinger,
og vanlige folk har ikke god tilgang på formell eller uformell makt. Videre
er tilgang til ressurser, velferd, makt og menneskelig utvikling
gjerne ulik for ulike grupper.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, vil påpeke
at makt og økonomiske fordeler ikke omfordeles uten motstand.
Komiteenviser til at verdens formidable økonomiske
vekst de siste femti årene har vært skeivt fordelt. Mens 93 prosent
av verdens fattige i 1990 bodde i lavinntektsland, bor 90 prosent
nå i mellominntektsland.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, vil påpeke
at dette innebærer at økonomisk vekst alene ikke utrydder fattigdom.
En aktiv fordelingspolitikk, globalt og ikke minst mellom ulike samfunnslag
i de enkelte land, trengs for å bekjempe fattigdom og skape god
utvikling globalt. Flertallet merker seg at sterk
økonomisk vekst i flere land har ført til dramatisk økte økonomiske
forskjeller.
Et annet flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, viser
til at på grunn av en formidabel økonomisk vekst har 450 millioner
mennesker arbeidet seg ut av fattigdom de siste femten årene, spesielt
i land som Kina, India og Vietnam. De siste femti årene har gjennomsnittsinntekten
i verden blitt tredoblet. Dette flertalletmener at fellesnevneren er en mer åpen
økonomi og utstrakt internasjonal handel. Handel har vært en meget
sterk drivkraft for denne økonomiske veksten og dermed muligheten
til å skape arbeidsplasser og økonomisk velstand.
Dette flertallet mener det fremdeles
er altfor mange fattige, men at det er grunn til å glede seg over
at andelen fattige er på sitt laveste noen gang.
Dette flertallet vil videre vise
til at forskere ved Princeton University allerede i 1994 publiserte
en forskningsrapport som viser en positiv sammenheng mellom velstandsnivå
og miljøvern. Denne sammenhengen har siden blitt bekreftet av flere
undersøkelser. Dette flertallet mener denne sammenhengen
er viktig, fordi verden trenger økonomisk vekst for at mennesker
kan arbeide seg ut av fattigdom, men også er avhengig av at klimagassutslippene
og miljøødeleggelsene reduseres kraftig.
Dette flertallet vil peke på
at et annet helt sentralt utviklingstrekk er at både antallet demokratier
og andelen av befolkningen i demokratier øker. Ifølge Freedom House
er over 3/4 av alle land frie eller delvis frie. Antallet demokratier
har fordoblet seg de siste 30 årene.
Dette flertallet viser til at
det ikke finnes noen demokratier uten markedsøkonomi. Åpenhet og
valgfrihet er fundamentalt for å gi mennesker makt og innflytelse.
Frihandel og eiendomsrett er også sentrale komponenter. Lukkede
land klarer som regel bare i svært begrenset grad å levere økonomisk
vekst.
Dette flertallet vil også understreke
at dersom Afrika økte sin andel av verdens eksport med bare én prosent,
så ville det gitt økte inntekter på om lag 70 milliarder dollar,
ifølge beregninger utført av Oxfam. Verdensbanken anslo i 2006 at
utenlandske arbeidere sendte hjem 250 milliarder dollar. Skatteunndragelse
og ulovlig kapitalflukt gjør i tillegg at fattige land taper store
pengesummer. Dette flertallet viser til at det er
estimert at utviklingsland taper 160 milliarder dollar årlig som
følge av skatteunndragelser.Dette
flertallet mener at i en slik sammenheng er dagens norske
bistandsbudsjett begrenset, men vil påpeke at pengene må brukes bedre
for å nå våre hovedmålsettinger i utviklingspolitikken.
Dette flertalletvil
understreke at sentrale målsettinger for utviklingspolitikken er
å bidra til økt demokratisering, realisering av menneskerettighetene
og bidra til å få mennesker varig ut av fattigdom. For at utviklingssamarbeidet
skal lykkes, mener dette flertalletat
det i alle bistandsfinansierte og privatfinansierte investeringsprosjekter
må vises nødvendig aktsomhet i samsvar med prinsippet «do no harm».
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti ogSenterpartiet merker
seg at regjeringen varsler å aktivt bruke bistanden strategisk for
å oppnå bærekraftig vekst og bedre den økonomiske fordelingen, og
mener dette markerer et viktig skille i norsk utviklingspolitikk. Disse medlemmermener dette er en riktig strategi, og
vil peke på at mellominntektsland ikke for alltid vil motta bistand.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at det gjennom flere tiår
har vært en bærende hovedlinje å bruke bistanden aktivt for å fremme
en samfunnsutvikling som kommer brede, fattige befolkningslag til
gode. Sentrale elementer i en slik strategi har vært bærekraftig
vekst i verdiskapningen, økt sysselsetting, reduksjon av under-
og feilernæring og utbygging av sentrale offentlige tjenester. Utdanning
og helsetilbud for alle er grunnleggende tjenester som per definisjon
skal inkludere fattige og marginaliserte grupper. Fordelingsaspektet
har derfor vært et sentralt premiss. Det var også forankret i prinsippet
om fattigdomsorientering, som både skulle bidra til større internasjonal
rettferdighet og bedre intern fordeling i utviklingslandene.
Disse medlemmer vil understreke
at rettferdighetsbegrepet ikke bare viser til sosiale og økonomiske
rettigheter og fordeling av materielle goder, det inkluderer også
de sivile og politiske rettigheter som er helt avgjørende for et
fritt og demokratisk samfunn.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, viser
til at kampen for en mer rettferdig fordeling ikke bare inkluderer
fordeling av økonomiske ressurser, men også en demokratisk nyfordeling
av politisk makt i land hvor autoritære regimers maktsentralisering
hindrer realisering av menneskerettighetene. En rekke utviklingsland
har vært fastlåst i fattigdom og ufrihet av autoritære regimer som
nok har snakket om reform og fordeling, men som i praksis motvirket
demokratiet, menneskerettighetene, rettsstaten og en bærekraftig
offentlig sektor basert på vekst i skatteinntekter fra en fungerende
markedsøkonomi. Flertallet viser til at historien
dessverre har en overflod av eksempler som viser hvordan offentlige
fordelingstiltak og et forbruksnivå uten et bærekraftig grunnlag
har kjørt land ut i økonomiske tilbakeslag.
Flertallet vil derfor framheve
nødvendigheten av å se verdiskapning og fordeling i sammenheng i
utviklingspolitikken, fordi ressurser til bærekraftig fordeling
bare kan komme gjennom samfunnets verdiskapning.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti mener at meldingens fokus både på
fordeling og vekst bygger videre på en lang tradisjon i norsk utviklingspolitikk. Disse
medlemmer viser til at Norge i sin utviklingspolitikk gjennom
flere tiår har vært opptatt av fordeling og erkjent at vekst ikke
nødvendigvis kommer alle befolkningsgrupper til gode. Norsk utviklingspolitikk
har således vært preget av en relativt sterk fattigdomsorientering, mens
en del andre land har latt mer av sin bistand preges av sine nasjonale
interesser – både økonomiske egeninteresser og sikkerhetspolitiske
interesser – med de følger dette har fått både for landvalg og utforming
og innretning av utviklingsprogrammene.
Når det i Meld. St. 25 (2012–2013) igjen legges vekt
på fordeling og videreutvikling av virkemidler for å oppnå dette,
ser disse medlemmer denne vinklingen som en bekreftelse
av og vilje til videreutvikling av en lang tradisjon i norsk utviklingspolitikk. Disse
medlemmer mener meldingen gir en konstruktiv drøfting av
hvordan en kan videreutvikle nåværende utviklingssamarbeid for å
bedre utviklingslandenes offentlige inntekter og fordelingssystemer,
mens den ikke gjør det samme når det gjelder tiltak for å styrke
verdiskapningen gjennom blant annet økte investeringer og handel. Disse
medlemmer savner en analyse av handelspolitikkens potensial
for å skape rettferdig fordeling.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, vil
peke på at meldingens verdi ville vært enda større om den også hadde
gitt tilsvarende rom for analyse av fordelingseffekter fra handel
og investeringer, blant annet fordi fordelingseffekter gjennom lønnsom
næringsvirksomhet og lønnet sysselsetting er helt nødvendige i en
bærekraftig strategi for fordeling.
Flertallet mener blant annet
at meldingen burde inneholdt konkrete forslag til hvordan Norge
som eier av Statens pensjonsfond utland kunne bidratt til lønnsomme
investeringer i fattige land og samtidig fått avkastning tilbake.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser dessuten til at det aldri
har vært norsk politikk at mellominntektsland for alltid vil motta
bistand. Snarere har fattigdomsorienteringen konsentrert bistanden
om lavinntektsland og forutsatt at når mottakerlandenes økonomiske
styrke vokser, er det naturlig at større statlige bistandsoverføringer
fases ut fordi de selv i økende grad får midler til å finansiere videre
utvikling. Disse medlemmer viser til at det først
er i siste stortingsperiode at mellominntektsland i Latin-Amerika
har blitt blant de største mottakere av norsk bistand.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at
bistanden til Latin-Amerika retter seg mot viktige satsinger i norsk bistand,
for eksempel menneskerettighetsarbeid, programmer for å bedre urfolks
rettigheter og arbeid for å bevare regnskogen.
Komiteen mener mellominntektslandene
må forberede seg på at bistanden vil ta slutt, og at de har ansvaret
for å sikre sine innbyggere tilgang til gode tjenester, et godt
og gjennomsiktig skattesystem og anstendige arbeidsplasser til alle. Komiteen støtter
at regjeringen fortsatt vil vektlegge en rettighetsbasert utvikling
i samarbeidslandene, at menneskerettigheter, åpenhet og demokrati
skal tillegges større vekt, og at Norges erfaringer med god ressursforvaltning
skal brukes og deles. Komiteen mener det er viktig at
Norge tar en ledende rolle i å styrke fordelingsprofilen i arbeidet
til internasjonale fora og institusjoner. Komiteen mener
at politisk endring i autoritære regimer må komme nedenfra, og at
en viktig innsats i slike land derfor må være å samarbeide med sivilsamfunn
og endringsaktører.
Komiteen viser til
at utviklingsdebatten de siste årene har blitt mer preget av begreper
som «equity» og «equality» og en fornyet erkjennelse av at fordeling
ikke kommer av seg selv. Komiteen mener det er viktig
å ikke undervurdere den negative effekten store inntektsforskjeller har
på livskvalitet og muligheter. Komiteen vil understreke
at økonomisk vekst må være bærekraftig, og økonomisk vekst vil ikke
være bærekraftig hvis den ikke også bidrar til sosial utjevning.
Komiteen har merket seg at FN
har satt i gang en prosess med å komme fram til et nytt sett med utviklingsmål
som skal gjelde etter at tusenårsmålene går ut i 2015, den såkalte
Post-2015-agendaen. Komiteen ønsker at Norge skal
integrere fordeling og likestilling i dette arbeidet og ta et særlig
ansvar for energifeltet.
Komiteenanser
det viktig at norske myndigheter engasjerer seg sterkt i de internasjonale forberedelsene
av utviklingsmålene etter 2015. Norge må jobbe for tydelige, konkrete
og få tusenårsmål.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, mener
at det vil være vanskeligere å mobilisere bred støtte til gjennomføringen
av tusenårsmålene hvis de blir for komplekse og lite operative,
og at de da vil miste sin funksjon som felles mobiliseringsgrunnlag.
Realistisk sett vil det derfor være klokt å opptre pragmatisk og
resultatorientert og innse at en del viktige problemstillinger best
adresseres andre steder enn i de nye utviklingsmålene.
Flertallet er positive til at
Norge vil legge økt vekt på fordeling og likestilling, men savner
en klargjøring av hvordan konkrete utviklingsmål om ulikhet skal
operasjonaliseres opp mot f.eks. mål rettet mot de mest marginaliserte. Flertallet er
også positive til at Norge vil ta et tydelig ansvar for energiaspektet.
Et kompliserende forhold er at arbeidet med de nye målene søkes koordinert
med vedtaket fra FNs konferanse om bærekraftig utvikling (Rio+20)
om at det skal utarbeides universelle bærekraftmål.
Flertallet har merket seg at
regjeringen i meldingen ikke nevner utdanning og helse i de punkter
den spesielt vil kjempe for i de nye utviklingsmålene. Det bør etter flertallets syn stå
helt sentralt i Norges påvirkningsarbeid å konkretisere og styrke
målene på disse områdene, som er strategisk viktige fra både et
rettighets- og fordelingsperspektiv. Flertallet ber derfor
regjeringen arbeide for at de nye utviklingsmålene etter 2015 blir
tydelige, konkrete og få, samt at ambisiøse og målbare mål for utdanning,
helse, matsikkerhet og energi inngår i sluttresultatet. Utdanningsmålene
bør ikke bare inneholde mål om skolegang, men også kvalitetsmål.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartietstøtter
at regjeringen vil integrere alle tre dimensjonene av bærekraftsbegrepet og
jobbe for å integrere økonomiske, sosiale og miljømessige hensyn
i de nye utviklingsmålene. Disse medlemmerer positive til at bærekraftig energitilgang
for alle, økt matsikkerhet og utdanning for alle skal være sentralt
i dette.
Komiteenviser til at det ikke nødvendigvis er noen
motsetning mellom vekst og fordeling.Mange
utviklingsland etterspør de nordiske erfaringene med et godt fungerende
arbeidsmarked og en godt utviklet velferdsstat. Komiteen vil påpeke
at de nordiske lands erfaringer ikke alltid vil kunne anvendes i
sin helhet, men at andre land kan la seg inspirere av enkelte elementer, slik
som universelle velferdsordninger og solidariske lønnsforhandlinger
som reduserer lønnsforskjellene. Komiteen støtter
regjeringens initiativ til å etablere et norsk nettverk som kan dele
erfaringer med fordelings- og velferdspolitikk med land som etterspør
det.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til
at man i flere latinamerikanske land har klart å få ned den økonomiske
ulikheten som resultat av målrettet politikk. Erfaringene med å
få til mer rettferdig fordeling kan være av interesse for andre
utviklingsland. Flertallet vil understreke viktigheten
av at Norge bidrar til et god sør-sør-samarbeid og støtter at regjeringen
vil finansiere dette slik at aktører i utviklingsland kan utveksle
erfaringer med fordelings- og velferdspolitikk.
Flertallet støtter at regjeringen
vil inngå samarbeid med Den økonomiske kommisjonen for Latin-Amerika
for å styrke deres kapasitet i å bistå landene i regionen i arbeidet
med omfordeling. De har gode erfaringer med strukturelle endringer
i produksjonssystemer og bedre regulering av arbeidsmarkedene, slik
som kollektive forhandlinger, og tydeligere skattepolitiske virkemidler.Flertallet støtter videre initiativet
til samarbeid med Samarbeidsorganet for Latin-Amerika og de karibiske
stater som dialogpartner omkring fordelingsproblematikken.
Et annet flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti,vil presisere at mellominntektsland som
Brasil, som har verdens sjette største nasjonalprodukt, selv har
ressurser til å finansiere en større intern fordeling. Samarbeid
om fordeling med mellominntektsland bør begrenses til faglig rådgivning
og ikke innebære større økonomiske overføringer fra det norske bistandsbudsjettet,
som bør konsentreres sterkere om lavinntektsland.
Komiteen viser til
at fordeling av økonomiske goder og fordeling av den politiske makten henger
tett sammen. Fordeling er en forutsetning for demokratisk politisk
organisering. Demokrati må komme innenfra, samtidig som man kan støtte
demokratiske prosesser i et land. Komiteen viser
til at lokale krefter spiller en viktig rolle i demokratisering
av samfunnet. Komiteen mener det er viktig å legge
større vekt på menneskerettigheter og demokratiets stilling og utvikling
i bruken av bistandsmidler.
Komiteen viser til at sivilsamfunnet
er et viktig supplement til de folkevalgte strukturene og en forutsetning
for demokratisk utvikling. Komiteen vil understreke
sivilsamfunnets funksjon som endringsaktører, pådrivere og garantister for
folkelig deltakelse i demokratiet. Komiteen slutter
seg til at regjeringen vil støtte opp om demokratiske støttespillere
og menneskerettighetsforkjempere i sivilsamfunnet, akademia og media,
med spesielt fokus på arbeidet med kvinners politiske deltakelse.
Det er spesielt viktig å styrke sivilsamfunnet i land der utviklingen går
i gal retning.
Komiteen vil peke på at arbeidet
for å støtte opp om demokratiprosesser krever bruk av flere virkemidler.
Politiske signaler, støtte til lokalt sivilsamfunn, uavhengig media
og styrking av rettsstatsprinsipper står sentralt. Komiteen slutter
seg til at regjeringen vil prioritere stat-til-stat-samarbeid med
land som har en positiv utvikling innen demokrati og menneskerettigheter over
tid.
Komiteen vil trekke fram og støtte
at regjeringen vil øke støtten til demokratiske organisasjoner og
sosiale bevegelser av og for barn og unge. Herunder støtter komiteen
regjeringens ønske om å inkludere barn og unge gjennom å invitere
Landsrådet for norske barne- og ungdomsorganisasjoner til et strategisk
samarbeid.
Komiteen viser til at korrupsjon
er med på å skape større ulikhet og er en trussel mot demokratiet. Komiteen ser
det som særdeles viktig at regjeringen arbeider for å bekjempe økonomisk
mislighold i overenstemmelse med nulltoleranseprinsippet.
Komiteenmener
at alle stater, også fattige stater, har hovedansvaret for å innfri
politiske, sivile, økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter
for alle sine innbyggere. Komiteen mener at norsk
utviklingspolitikk skal spille på lag med lokale politiske myndigheter
der det er mulig, og oppmuntre lokalt eierskap til prioriteringer
og prosjekter som finansieres av norske midler. Hvis bistandspenger
fortrenger lokale ønsker og prioriteringer, risikerer man å svekke heller
enn å styrke ansvarsforholdet mellom folket og deres representanter.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, mener
at mer åpenhet bidrar til å redusere korrupsjon i utviklingsarbeidet.
En offentliggjøring av hvilke faktorer som medfører økt korrupsjonsrisiko
vil kunne gi klarhet i hvor utbredt korrupsjon er, og bidra til
økt fokus på korrupsjonsbekjempelse innad i organisasjonene samt
fjerne noen av insentivene til å misbruke slike prosjekter i Norges
viktige samarbeidsland. Flertallet mener det kan
også være verdifullt for Utenriksdepartementets forvaltning av bistandsmidlene
å tydeliggjøre risikofaktorer for korrupsjon i utviklingsprosjekter.
Komiteen mener at
et ønske om å bygge opp under nye demokratier vil medføre at en
må være innforstått med at stater fatter beslutninger og gjør prioriteringer
som vi ikke nødvendigvis er enige i. Samtidig er det viktig å reagere
skarpt på staters utvikling som er i strid med universelle menneskerettigheter.
Dette gjelder også land som bryter befolkningens sosiale og økonomiske rettigheter
gjennom diskriminering eller ignorering av de fattigstes rettigheter.
Komiteen vil vise til at for
å oppnå demokrati og godt styresett må det økt innsats til for å styrke
kvinners sivile og politiske deltakelse. Land som ikke gir kvinner
og menn like rettigheter vil aldri bli et demokrati ei heller utnytte sitt
fulle potensial. Sentralt for kvinners deltakelse er at jenter og
gutter har like rettigheter og muligheter i samfunnet fra de blir
født. Arbeid for likestilling må gjennomføres på alle områder i
samfunnet, inkludert lik rett til utdanning, helse og demokratisk
og økonomisk deltakelse.
Komiteenviser til at anstendig arbeid er det viktigste
virkemiddelet for fattigdomsbekjempelse og for å få folk ut av fattigdom. Komiteenerkjenner at regelmessig inntekt er det
som aller mest påvirker folks levekår og at sysselsetting i anstendige
jobber er en effektiv fordelingsmekanisme og er bra for produktivitet
og vekst. Slik sett er arbeid for anstendige lønninger viktig for
at økonomisk vekst kommer alle til gode. Komiteen vil
understreke betydningen av anstendig arbeid og viktigheten av å
prioritere dette. Komiteen vil understreke viktigheten
av å fremme kvinners mulighet til å delta i arbeidslivet.
Komiteens
flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti,mener at norske myndigheter sammen med
næringslivets organisasjoner bør utrede muligheten for å innføre
standarder om utbetaling av lønn det er mulig å leve av til arbeidere
hos underleverandører i sør.
Komiteen menerretten til å organisere seg og føre kollektive
forhandlinger er grunnpilarer og har en naturlig plass i diskusjonen
om anstendig arbeid, utvikling og fordeling. Komiteen legger
til grunn ILOs innsats for anstendig arbeid. Den fremmer arbeidstakerrettigheter,
skaper sysselsetting, gir sosial beskyttelse og fremmer sosial dialog
og trepartssamarbeid med uavhengige fagbevegelser og arbeidsgiverorganisasjoner. Komiteen ser
det som svært viktig at Norge i sitt utviklingsarbeid støtter oppbygging
av arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, viser
til at regjeringen i meldingen skriver at NHO, LO og andre organisasjoner
er naturlige samarbeidspartnere i bistand der man vil trekke veksler
på norske erfaringer med sosial dialog. Flertallet er
enig i det.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til høringsinnspill
av 25. april 2013 fra Landsorganisasjonen i Norge hvor det pekes
på at organisasjonens dialog og koordinering av støtte til fagbevegelsen
i utviklingsland går gjennom dets internasjonale nettverk, herunder
International Trade Union Confederation (ITUC) og andre internasjonale søsterorganisasjoner
som fagforbundene er medlem av. Disse medlemmer vil
peke på Landsorganisasjonens utstrakte internasjonale virksomhet.
Komiteen støtter forslag
om økt støtte til oppbygging av arbeidstilsyn i utviklingsland. Komiteen ser
det som sentralt med et godt sør-sør-samarbeid mellom arbeidslivsorganisasjoner.
Komiteen viser til at økt energitilgang
er viktig for utvikling, og uten energi er det vanskelig å skape
nye arbeidsplasser. 20 pst. av verdens befolkning har ikke tilgang
til elektrisitet. Tilgang til elektrisitet er særlig viktig for
kvinners tidsbruk, inntektsmuligheter og helse. Komiteen støtter
at regjeringen vil øke støtten til fornybar energi der alle har
tilgang. Komiteen støtter multilaterale initiativ
for å fremme økt energitilgang og mener det er viktig at regjeringen
støtter helhetlig klimavennlig utbygging av energisektoren.
Komiteen viser til at verdiskaping
også i offentlig sektor er nødvendig for at markeder skal bli effektive,
og for at befolkningen skal få sikker tilgang til velferdsgoder
av god kvalitet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at Unio
og Utdanningsforbundet peker på at fagforeninger som organiserer
personell i offentlig sektor, utgjør vesentlige byggesteiner knyttet
til samfunn og samfunnsdeltakelse og at fagorganisering handler
om mer enn kampen for lønns- og arbeidsvilkår. Fagbevegelsen i de
fleste land er opptatt av kvaliteten på de offentlige tjenestene. En
sterkere fagbevegelse i utviklingsland er også viktig for å skape
bedre tjenester innenfor viktige områder som utdanning, helse og
trygghet.
Et annet flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti,viser til at utviklingsministeren tidligere
har tatt til orde for å investere mer av Statens pensjonsfond utland
i verdens fattigste land. Dette flertallet er forundret
over at dette forslaget ikke nevnes med ett ord i stortingsmeldingen.
Dette flertallet viser til at
Statens pensjonsfond utland i dag stort sett investerer nesten bare i
rike land og at dette bidrar til dagens skjeve fordeling av verdens
ressurser. Dette flertallet mener at Norge, ved å
åpne opp for å investere mer av oljeformuen i fattige land, kan
bidra til å skape gode arbeidsplasser, noe som er et avgjørende
verktøy for å få folk ut av fattigdom.
Dette flertallet ønsker å opprette
et investeringsprogram innen Statens pensjonsfond utland, med tilsvarende
krav til forvaltningen som andre investeringer i Statens pensjonsfond
utland, men med det formål å investere i bærekraftige bedrifter
og prosjekter i fattige land og fremvoksende markeder. Programmet
bør ha en samlet investeringsramme på minst 20 mrd. kroner og på
sikt 1 prosent av Statens pensjonsfond utland. Dette medlem forutsetter
at investeringene gjennom dette programmet ikke skal regnes inn som
en del av målet om minst én prosent av BNI til offentlig utviklingssamarbeid
(ODA).
Komiteen slutter seg
til meldingens påpekning av at inntekter fra salg og utvinning av
naturressurser på ingen måte garanterer økt velferd og langsiktig
økonomisk vekst for et land. Komiteen viser til at
en rekke land rike på naturressurser – og land som er rike på ikke-fornybare naturressurser
i særdeleshet – ofte er rammet av korrupsjon, høyt konfliktnivå
og sosial uro. Det å etablere gode og gjennomsiktige forvaltningsregimer,
sikre nasjonal kontroll og eierskap til ressursene, og sørge for
at ressursene kommer alle lag i befolkningen til gode, er sentrale
forutsetninger for en god forvaltning. Komiteen mener
det er svært viktig og positivt at Norge og andre lands erfaringer
deles internasjonalt, og at innsatsen økes på dette feltet.
Komiteen vil peke på behovet
for en helhetlig utviklingspolitikk på ressursfeltet, der både de ovennevnte
forutsetninger, samt gode skatteregimer, åpne, legitime politiske
prosesser og fordelingseffekt må henge sammen. Dette forutsetter
at samarbeidsland og mottakerland for denne typen bistand fra Norge
selv må ønske den politikken norske utviklingsprogrammer representerer. Komiteen viser
til at regjeringen selv påpeker dette, og er enig i at giverland
aldri kan tvinge gjennom en politikk som er mot samarbeidspartnerens
ønsker.
Komiteen vil i denne sammenheng
vise til Olje for utvikling-programmet, som har vært virksomt i
sin nåværende form siden 2007, og som bygger på den norske kompetansen
med god forvaltning av petroleumsressursene. Komiteen mener
det er viktig å legge økt vekt på å tilby Olje for utvikling som
en helhet, der ressurs-, miljø-, sikkerhets- og finanskomponenter
sees som en enhet og kombineres med støtte til sivilsamfunn, parlament
og media. Likevel må en slik utvikling og politikk være ønsket av
befolkningen for at programmer av denne typen skal fungere etter
hensikten. Komiteenstøtter en
sterkere vektlegging av de nasjonale myndigheteneseget
ønske om å bekjempe fattigdom, bedre styresett og fremme åpenhet
og demokrati i valget av samarbeidspartnere i Olje for utvikling-programmet. Komiteen støtter
for øvrig at miljøkomponenten skal styrkes og inngå i Olje for utvikling-samarbeidet
i det enkelte land.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, vil
vise til at befolkningen i en rekke land får lite igjen for utvinning
av verdifulle naturressurser som mineraler og petroleum. Korrupsjon
stjeler ressurser, og mange steder blir store gevinster høstet av
kretsen rundt dem som sitter ved makten. I noen tilfeller sikres
gevinster til utvalgte gjennom skjevt utformede privatiseringstiltak.
I andre tilfeller medvirker dårlige kontrakter med store, internasjonale
selskaper til at befolkningen sitter igjen med uforholdsmessig lite.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil vise til
at en rekke land får lite igjen for utvinning av sine naturressurser, grunnet
privatisering og dårlige kontrakter med store, internasjonale selskaper.
Komiteen viser til
at kontrakter inngått i tider med svært lave råvarepriser, og med
lite fokus på arbeidstakerrettigheter og bærekraftig, langsiktig
forvaltning gjør at enkelte naturressurskontrakter i dag fortoner
seg som ren utbytting. Det er også en betydelig svart økonomi knyttet
til utvinning av naturressurser globalt. Komiteenstøtter derfor regjeringens initiativ
til å etablere et internasjonalt ekspertmiljø for reforhandling av
naturressurskontrakter i utviklingsland.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, viser
til at landbruk og matsikkerhet i mange utviklingsland er forsømt
både av landets myndigheter og av norsk og internasjonal bistand
over lang tid. Flertallet viser til at det fra Stortingets
side flere ganger er etterlyst større engasjement for å sikre en
bærekraftig landbruksutvikling og økt matsikkerhet.
Komiteen er positiv
til at det nå varsles en betydelig styrking av bistand til bærekraftig
landbruk og økt matvaresikkerhet i de nærmeste årene. Komiteen viser
til at landbruk i mange utviklingsland utgjør en stor del av BNP,
og at vekst og utvikling av landbrukssektoren både er viktig for
matsikkerhet og svært effektiv fattigdomsbekjempelse. Komiteen vil
påpeke at ressursmangel, press på matjord og klimaendringer utgjør
en trussel mot en god utvikling for verdens matproduksjon, og at
landbruket mange steder har en spesiell rolle i og med at kvinner står
for en svært stor andel av produksjonen. Landbruket må derfor tillegges
politisk vekt og også ses i et klima-, fordelings- og kjønnsperspektiv.
Komiteen vil understreke viktigheten
av like rettigheter for kvinner og menn som forutsetning ikke bare
for grunnleggende likestilling og rettferdighet, men også for et
produktivt, klimavennlig og framtidsrettet landbruk. Kvinner står i
Afrika for opp mot 80 prosent av produksjonen av lokal mat, men
er sterkt underrepresentert i bondeorganisasjoner og representative
organer. En bærekraftig landbrukspolitikk forutsetter lik rett mellom
kvinner og menn til eiendom, arv, representasjon og øvrige rettigheter. Komiteen mener
sivilsamfunnet og kvinneorganisasjoner spesielt har en sentral rolle
i dette arbeidet.
Komiteenviser
til stortingsmeldingens omtale av behovet for investeringer i landbruk
og infrastruktur, og slutter seg til at deling av investeringsgoder,
klimarobust landbruk og arbeidet for bevaring og bærekraftig bruk
av plantegenetiske ressurser skal tillegges vekt.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, vil
vise til at de fleste av verdens fattigste land er jordbruksland.
75 prosent av verdens fattige lever på landsbygda. Eksport av et
fåtall råvarer eller landbruksvarer er ofte den viktigste inntektskilden
utviklingsland har for å finansiere sine utviklingsplaner. Utviklingsland med
en ensidig eksportstruktur er sårbare når avlinger svikter eller
verdensmarkedsprisene svinger kraftig. De har derfor behov for å
diversifisere sin økonomi og få en bredere eksportbase. Her vil
utvikling av landbrukssektoren med sikte på større grad av lokal
bearbeiding av varene samt diversifisering til flere produkter og næringer
være sentralt.
Komiteen viser til
at ifølge Verdensbanken vil en prosents vekst i jordbrukssektoren
være ca. 4 ganger mer effektiv i å redusere fattigdom enn vekst
i andre sektorer av økonomien. Samtidig viser
tall fra Verdensbanken at bare 4 prosent av verdens totale bistand
går til utvikling av jordbruket i utviklingsland. I Afrika sør for
Sahara er også den offentlige støtten til landbrukssektoren lav.
Det har med andre ord vært en betydelig forsømmelse av satsingen
på landbruk som virkemiddel for utvikling. Komiteen mener
at Norge kan bidra på flere måter, herunder med kunnskap om hvordan
man kan effektivisere landbruket uten storskala industrialisering.
Både bruk av nye typer såkorn, flomsikring og økt kunnskap kan bidra
til flere avlinger per år og større matsikkerhet.
Komiteen er bekymret for at landbruksareal blir
ekspropriert uten rettslig grunnlag. Det blir derfor viktig å understreke
betydningen av en velfungerende rettsstat. Bønder som mister jord, bør
få rettferdig kompensasjon og bør i størst mulig grad inkluderes
i utviklingsprosjektene som fører til tapet av jord.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, mener
gode samfunn bygges nedenfra. Vi vet at solide samfunnsinstitusjoner, vern
om privat eiendomsrett og en velfungerende rettsstat er noen av
nøklene til økonomisk fremgang. Nyere forskning gjennomført av professorene
Daron Acemoglu, Simon Johnson og James Robinson viser at det nettopp
er de landene som lykkes i å skape inkluderende institusjoner som
opplever en bærekraftig og inkluderende økonomisk vekst. Flertallet understreker
at alle innbyggerne må få mulighet til å delta i verdiskapingen.
Maktspredning er positivt. Derfor bør norsk bistand innenfor landbruk benyttes
til å styrke jordløse og småbønders stilling, slik at de får bedre
mulighet til å delta i økonomisk aktivitet. Slik vil disse gruppene
også få bedre tilgang på næringsrik mat. Norsk bistand må bidra
til teknologisk utvikling, spesielt innenfor småskala landbruk.
Teknologispredning blir også viktig. Bistanden kan ikke utelukkende
være teknologisk. For å sikre maktspredning bør bistanden også bidra
til sterkere rettssikkerhet og til å gi jordløse og småbønder adgang
til å selge varene sine i et marked. Utviklingen av sivilsamfunnet,
f.eks. opprettelse av kooperativer, vil være steg i en positiv retning,
og norsk bistandsinnsats bør bidra til en slik utvikling.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener utvikling
bygges neden ifra. Derfor bør norsk landbruksbistand styrke jordløse,
småbønders kontroll over matjord på en måte som gjør at de kan få
bedre tilgang på næringsrik mat. Da kan ikke landbruksstøtten bare
begrenses til teknisk landbruksbistand. Det er også viktig å styrke
organiseringen av småbønder og jordløse, blant annet gjennom sosiale
bevegelser og kooperativer slik at de kan bidra i nasjonale landbruksforhandlinger. Disse medlemmer ser
med bekymring på at stadig flere småbønder de siste årene har blitt
utsatt for tap av verdifull dyrkbar jord grunnet private og statlige
investeringer i landområder. Slike investeringer kan ofte ha positive
utviklingseffekter, men det er viktig at de ikke blir hindre for
utvikling nedenfra eller kompliserer fremtidige fattigdomsbekjempende
tiltak.
Komiteen viser til at det i flere
land er slik at jorden blir dyrket av bønder som ikke selv eier den.
Dersom denne jorden blir solgt bort, kan hele landsbygder stå igjen
uten noe. Ofte er det også stor usikkerhet knyttet til eiendomsforholdene.
I Peru har de gjort et storstilt arbeid med å slå fast hvem som
eier landjorden. For mange fattige er dette en viktig forutsetning
for å løfte seg selv ut av fattigdom. Komiteen mener
dette viser hvorfor retten til eiendom bør gis økt oppmerksomhet
i utviklingspolitikken.
Komiteen vil styrke kvinners
rettigheter og muligheter til og kontroll over matproduksjon og økonomisk
aktivitet, noe som kan bidra til bedre matvaresikkerhet. Kvinner
i Afrika produserer 60–80 prosent av all mat, men eier kun 1 prosent av
jorda. Kvinners svake eiendomsrett gjør det vanskelig for dem å
ta opp lån til å øke produksjonen og fører ofte til at de utelates
fra jordbruksprogrammer.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, mener
eiendomsretten er viktig for å oppnå utvikling.
Flertallet vil påpeke at utviklingslandenes
varer møter generelt økende beskyttelse på industrilandenes markeder
jo høyere grad av bearbeiding de har. Etter flertallets syn
må norsk bistand bidra til en bedre balanse mellom småskala landbruk,
oppbygging av lagringskapasitet og bondeeid bearbeiding på den ene
siden og storskala industrielt landbruk på den andre siden. Dette
vil være viktig både med hensyn til å bygge utvikling nedenfra,
utvikle en mer variert og bearbeidet eksport, bygge en bærekraftig utvikling,
samt sikre matsikkerheten.
Komiteen vil vise
til at retten til mat er nevnt i Verdenserklæringen om menneskerettigheter
fra 1948 og i Konvensjonen for økonomiske, sosiale og kulturelle
rettigheter (ØSK) fra 1966. Komiteen ser en nær sammenheng
mellom et lands landbrukspolitikk og realiseringen av retten til mat.
Samtidig er det et paradoks at mens noen mangler
mat, kan det globalt være matoverskudd. Komiteen viser
til at praksisen med dumping av matvarer på verdensmarkedet er uheldig
fordi det kan svekke fattige bønders mulighet til å bygge opp en
bærekraftig og lønnsom matproduksjon i utviklingsland.
Komiteen vil peke
på betydningen av en jevn fordeling av inntekter og ressurser som
en sentral forutsetning for et godt og rettferdig samfunn. Et land
med lite ulikhet og med sterke omfordelingsmekanismer og arbeidstakerrettigheter
styrker samfunnskontrakten og øker tilliten i samfunnet.
Komiteenvil
videre påpeke betydningen av at skattesystemer oppleves meningsfylte
og rettferdige. Viljen til å betale skatt reduseres om man ser at
de mest privilegerte og velstående ikke bidrar til fellesskapet. Komiteen mener
derfor at tetting av skattehull er et viktig tiltak, ikke bare for
å bekjempe ulovlig kapitalflyt, men også for å sikre samfunnskontrakten.
Komiteenmerker
seg at det i OECD-land ikke bare er skattesystemene som står for
økonomisk omfordeling, men ikke minst pengeoverføringer. Pensjoner
og trygd gir stor omfordelingseffekt, og effekten er enda større
om verdien av offentlige tjenester som helse og utdanning regnes med.
Komiteenviser
til Gini-koeffisienten som virkemiddel for å måle et lands økonomiske ulikhet,
og at Latin-Amerika og Afrika sør for Sahara er rammet av størst
ulikhet. Komiteen mener at gode og omfordelende skatte-
og ytelsessystemer er en viktig forutsetning for at land skal oppnå
en bærekraftig utvikling der alle har muligheten til å delta økonomisk,
sosialt og politisk.
Komiteen har merket seg den internasjonale debatten
om en global valutaavgift.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, mener det
er riktig å se fordeling i et globalt perspektiv, og at det er viktig
at den økonomiske eliten bidrar til fellesskapet, uavhengig av om
de bor i rike eller fattige land. Flertallet slutter opp
om arbeidet for en internasjonal valutaavgift, og understreker viktigheten
av at Norge er en pådriver. Flertalletviser til at meldingen omtaler den internasjonale
debatten om globale skatter. I denne sammenheng vises det til at
en global valutaavgift på 0,005 prosent kan gi en inntekt på om
lag 200 mrd. kroner per år. Flertallet har spesielt
merket seg at det i meldingen framholdes at en forutsetning for
innføring av en slik avgift er bred internasjonal støtte og tilslutning
fra toneangivende land. Ut fra slike forutsetninger er det langt
igjen til en slik global valutaavgift er aktuell å innføre. Dette
flertallet mener Norge må lede an arbeidet internasjonalt
for å få på plass egnede globale finansieringsordninger, herunder
en global valutaavgift.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener en åpen økonomi med stabile rammebetingelser
som fremmer lokale og utenlandske investeringer og økt handel er
en forutsetning for å skaffe skatteinntekter for offentlige tjenester
og å vokse ut av fattigdom. En internasjonal valutaskatt vil hindre
frihandel og ha en sterk negativ effekt.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti ogSenterpartiet merker
seg at mange giverland internasjonalt har støttet intensjonen om
å slutte med krav om skattefritak for bistandsfinansierte varer
og tjenester. Disse medlemmermener dette
vil være et viktig grep for å styrke legitimiteten til skattesystemene
i samarbeidslandene, og at det dessuten vil forhindre at aktører
som ikke skulle hatt skattefritak profitterer på ordningene. Disse
medlemmer vil derfor støtte at regjeringen ikke lenger vil
kreve skattefritak i bilaterale avtaler om stat-til-stat-bistand,
og at norske frivillige organisasjoner vil oppfordres til likeledes
å ikke kreve skattefritak når dette er mulig.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti merker seg at mange giverland har
støttet intensjonen om å slutte med krav om skattefritak for bistandsfinansierte
varer og tjenester, men at det også gir ulemper som har ført til
at få i praksis har valgt å gjøre dette. Disse medlemmer anser
at statlig varebistand i så fall kan være et sted å starte, men
bemerker at det i så fall innebærer en fordyring av slik bistand. Dersom
slik varebistand gis for å hjelpe for eksempel befolkningen i land
med matmangel, og landet har et regime man ikke ønsker å støtte,
vil man få en utilsiktet virkning som ikke er uproblematisk. Lignende
problemstillinger vil oppstå når frivillige organisasjoner arbeider
for å hjelpe undertrykte grupper i et land og ender med å måtte
betale penger til myndighetene. Disse medlemmer mener
ut fra dette at meldingen på dette punkt ikke har en tilstrekkelig
grundig drøfting og vil anbefale at saken på egnet måte legges fram
for Stortinget slik at det kan utvikles bedre avveide retningslinjer
på dette punktet.
Komiteenviser til at utdannings- og helsetjenester
er en grunnleggende rettighet, og en helt avgjørende forutsetning
for fordeling.
Komiteen anser god utdanning
som et viktig verktøy samfunnet har for å oppnå rettferdig fordeling.
Utdanning er et mål i seg selv, men er også et nødvendig virkemiddel
for å nå andre utviklingsmål fordi det gir mennesker nødvendige redskaper
til å bryte ned strukturer som skaper og opprettholder fattigdom.
Komiteenmener
at utdanning, formell eller uformell, teoretisk eller praktisk,
bidrar til inntektsgivende arbeid som gir familier en vei ut av
fattigdom. God utdanning motvirker ernæringsproblemer og matmangel,
og gir redskaper til å forbedre barne- og mødrehelse. God utdanning
er inkluderende og ikke-diskriminerende, styrker jenters seksuelle
og reproduktiv helse, bidrar til økt likestilling, forsterker minoriteters
selvfølelse og identitet, og gir mennesker verktøy til å stå opp
for egne rettigheter.
Komiteen støtter Norges særlige
satsing på å nå de som i dag ikke har tilgang til utdanning, slik
som jenter, mennesker med funksjonsnedsettelser og barn i krig og
konflikt.
Komiteenviser
til at en evaluering fra 2012 viste at Norge i praksis ikke i tilstrekkelig
grad har inkludert barn med funksjonshemninger i utdanningsbistanden. Komiteenmener det bør innføres klare retningslinjer
som bidrar til at funksjonshemmede barn får ivaretatt sin rett til skolegang
og at det også må settes av egne midler til dette arbeidet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, vil
understreke at selv om en større andel av barna i mange lavinntektsland
begynner i grunnskolen, skjer det ofte i overfylte klasserom uten
tilstrekkelig undervisningsmateriell og med en akutt mangel på kvalifiserte
lærere. Vold i skolen er også en særlig utfordring i mange land.
Det er derfor et enormt behov for bistand til å forbedre læringsmiljøet
og dermed det faglige utbyttet av skolegangen i grunnskolen i mange
lavinntektsland.
Flertallet vil også framheve
betydningen av at alle barn får minst 9-årig skolegang, og vil særlig understreke
viktigheten av økt satsing på å bygge ut praktisk yrkesutdanning.
Flertallet mener de samlede behovene
i hele utdanningskjeden er så store at bistand til utdanning må
prioriteres høyt også i årene framover. Flertallet konstaterer
at andelen av norsk bistand som går til utdanning de siste årene
har sunket betydelig og nå er nede på knapt 6 prosent.
Flertallet er videre kjent med
at den framgangen som ble oppnådd i mange fattige land med å sikre
utdanning for alle, synes å ha stanset opp. flertallet mener
Norge bør ta en lederrolle i å få fortgang i dette arbeidet, og
som en del av dette må andelen av norsk bistand som går til utdanning,
økes.
Komiteen legger til
grunn en helhetlig forståelse av utdanningsløpet, der grunnutdanning
og høyere utdanning er gjensidig avhengige av hverandre. Utover
grunnleggende skrive- og regneferdigheter er et samfunn avhengig
av innbyggere som innehar høyere utdanning. Komiteen mener
at satsing på høyere utdanning er viktig for å sikre kvalifiserte
lærere til utdanningssektoren.
Komiteen vil peke på betydningen
av universell dekning av helsetjenester, og merker seg at en rekke
mellominntektsland med stor grad av ulikhet prioriterer målet om
slik universell dekning. Komiteen merker seg videre
undersøkelser som viser at helserelaterte utgifter holder mennesker
i dyp fattigdom. Komiteenvil
understreke betydningen av universelle helsetjenester som forutsetning
for rettferdig fordeling.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti ogSenterpartiet slutter
seg til regjeringens mål om at samarbeidslandene etter hvert skal
overta hele finansieringen av helse- og utdanningstjenester.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, vil
understreke betydningen av at samarbeidslandenes økonomiske vekst
og skattesystemer utvikles slik at de blir i stand til selv å finansiere
alle viktige offentlige oppgaver. Flertallet mener
det ikke er grunn til negativ særbehandling i norsk bistand av helse-
og utdanningstjenester på den måte at Norge skal stanse finansiering
av disse tidligere enn andre offentlige tjenester, dersom de da
ikke alt er godt utbygd og finansiert av landets egne midler.
Flertallet anser skole- og helsetilbud
som grunnleggende tjenester som også er nedfelt i menneskerettighetene.
Behovene for en styrking av offentlig sektors evne til å bygge ut
en kompetent forvaltning, demokrati og menneskerettighetsvern, energi-
og vannforsyning, veier og telekommunikasjoner, utdanningstilbud
og helsetjenester mv. er stort i de fattigste landene. Flertallet mener
at det ikke vil være riktig å avslutte norsk bistand til skole og
utdanning raskere enn til andre viktige grunnleggende samfunnsoppgaver,
så lenge behovet er så stort. Flertallet vil framheve
at målet derimot må være å bedre utviklingslandenes evne til å finansiere
egen utvikling på bred basis, slik at de blir selvhjulpne og bistand
kan fases ut.
Flertallet viser til at mennesker
med nedsatt funksjonsevne ofte faller utenfor og ikke får ivaretatt
sine grunnleggende rettigheter. Flertallet viser
til at konvensjonen om rettigheter for mennesker med nedsatt funksjonsevne,
som Stortinget nylig har besluttet å ratifisere, i artikkel 32 forplikter
Norge til å inkludere funksjonshemmede i all bistand. Flertallet vil understreke
betydningen av at det heretter rapporteres om hva som har blitt
gjort for å inkludere funksjonshemmede.
Flertallet har merket seg at
regjeringen varsler en tydeligere rettighetsbasering av norsk bistand,
og at det skal utarbeides en veileder i rettighetsbasering for ambassadene. Flertallet mener
barns rettigheter må prioriteres høyt i dette arbeidet, og at veilederen
må inkludere standarder for hvordan norske ambassader skal ta opp
barns rettigheter i samtaler med myndighetene i de landene de samarbeider
med.
Komiteenvil vise til at økende ulikhet kombinert
med økonomisk vekst gir ekstreme forskjeller og er i motstrid til
målet om inkluderende vekst og fordeling.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har merket
seg hvordan programmer for direkte pengeoverføring til fattige i
flere land har hatt svært god fordelingseffekt, og gitt større frihet og
makt over egen hverdag for svært mange mennesker og økt muligheten
for å sende barn på skole. Flertalletvil
her vise til erfaringene med programmet Bolsa Familia i Brasil,
som omfatter en stor del av Brasils befolkning. Den ekstreme fattigdommen
i Brasil er redusert med 40 prosent, og kostnadene for myndighetene
er på kun 0,46 prosent av BNP. Flertallet mener det
er positivt at regjeringen vil støtte oppbygging av ordninger med
slike sosiale sikkerhetsnett til utsatte grupper.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre,viser til at Norge har støttet et fond
i Verdensbanken for å bygge opp utviklingslands egen kapasitet på
området.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet slutter seg til
at Norge i perioder bør gi støtte til selve pengeoverføringene,
men det er viktig for bærekraft at landene selv drifter og etter
hvert fullfinansierer systemene.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkepartimener at Norge kan
og bør gi politisk støtte til slike fordelingstiltak, men må vise tilbakeholdenhet
med å bruke midler fra Norges bistandsbudsjett til å støtte selve
pengeoverføringene fordi det er viktig for ordningenes bærekraft
at landene selv kan drifte og finansiere systemene. I den utstrekning
Norge skal vurdere å gi støtte til selve pengeoverføringene i en
innledende og tidsbegrenset fase, må slike forsøk begrenses til
fattige lavinntektsland og følges opp med kontroll og evaluering.
Mellominntektsland som Brasil finansierer slike pengeoverføringer
ved å bruke mindre enn en halv prosent av landets BNP, noe som viser
at de fullt ut kan finansiere det selv.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre og Kristelig Folkeparti, mener at norsk bistand
ikke kan prioritere finansiering av slike pengeoverføringer i mellominntektsland
på bekostning av de store udekkede behovene i verdens fattigste
land, som ikke har så store ressurser som f.eks. Brasil til indre
omfordeling.
Komiteen har merket
seg at India i år innfører et liknende system for direkte pengeoverføringer,
og at en helt sentral utfordring er at 60 prosent av befolkningen
i India ikke har en bankkonto. Dette er illustrerende for den store
utfordringen manglende fødsels- og folkeregistrering representerer. Komiteen mener
identifikasjonspapirer og gode registre er en svært viktig forutsetning
for at sosiale ordninger, universelle tjenester og gode skattesystemer
skal kunne fungere best mulig, og for at et lands innbyggeres rettigheter
skal kunne realiseres.
Komiteen vil peke på at en tredjedel
av verdens befolkning i dag ikke registreres ved fødsel. Komiteen mener
at arbeidet med nasjonale folkeregistre, (fødsels-registrering)
og utsteding av identifikasjonspapirer er en forutsetning for å oppnå
mange av de øvrige fordelingsmålene som er viktige i utviklingspolitikken,
og at dette arbeidet må tillegges vekt.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre,vil peke på at de rådende ideologiske
strømningene i de multilaterale institusjonene potensielt har svært
stor betydning for politikken som føres i lav- og mellominntektsland. Flertallet mener derfor
det er positivt at målet om rettferdig fordeling igjen har fått
større betydning i en rekke multilaterale institusjoner, og at troen
på at vekst alene er tilstrekkelig, er på vikende front. Flertallet vil
vise til at Verdensbankens målsetting om fattigdomsbekjempelse og
sosial utvikling, likestilling, og grønn vekst er uttrykk for en
trend som markerer et brudd med nittitallets rådende nyliberale
tankesett.
Flertallet merker seg den pågående
internasjonale debatten om, og arbeidet med, begrepet «inkluderende
vekst». Flertallet slutter seg til regjeringens oppfatning
av at inkluderende vekst ikke bare må bety fattigdomsreduksjon og
økonomisk vekst, men også større likhet i inntekt og ressurser. Flertallet mener
at inkluderende vekst bør inngå i alle utlånsordninger og multilaterale
rammeverk Norge er en del av.
Komiteen mener Norge
skal arbeide aktivt for likestilling gjennom multilaterale institusjoner, herunder
arbeidet for kvinners seksuelle og reproduktive helse og rettigheter.
Kvinners råderett over egen kropp og seksualitet er av stor betydning
for kvinners reelle mulighet til å ta utdanning, planlegge sine
liv og delta i politikk, økonomi og samfunnsliv. Komiteen ser
med bekymring på at reaksjonære og bakstreverske regimer i internasjonale
fora arbeider aktivt for å svekke kvinners stilling, og vil understreke
viktigheten av at Norge fortsetter å være en tydelig og progressiv
stemme i kvinne- og likestillingsspørsmål.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, mener arbeidet
for rettferdig fordeling internasjonalt ikke kun beror på land og
multilaterale institusjoner, men også et sterkt sivilsamfunn, herunder
fagbevegelse, trossamfunn, folkelige og sosiale bevegelser og ideelle
organisasjoner. Flertallet vil peke på sivilsamfunnets
betydning for den internasjonale nyorienteringen rundt rettferdig
fordeling og omfordeling. Sivilsamfunnet besitter kompetanse Norge
og andre land har betydelig utbytte av, og fungerer som demokratisk
korrektiv og deltaker i den offentlige samtalen om utviklingspolitikk.
Omfattende informasjonsarbeid, langvarig mobilisering av folkelige
bevegelser og endog store demonstrasjoner rettet mot multilaterale
institusjoner har også i lengre tid bidratt til en gradvis endring
av prioriteringer i Verdensbanken og andre multilaterale institusjoner. Flertallet støtter
derfor at regjeringen vil øke støtten til aktører i sivilsamfunnet,
både i Norge og utviklingsland, som engasjerer seg i utviklingsbankene
og IMFs arbeid for rettferdig fordeling. Flertallet støtter at
Norge skal etablere en vennegruppe for rettferdig fordeling.
Et annet flertall, komiteens
medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti,
mener internasjonal politisk stabilitet og organisering en grunnleggende
for å kunne møte mange av de utfordringer verden står overfor i
dag. Det er også i et slikt klima man har best mulighet til å vinne fattigdomskampen.
I de fora og organisasjoner hvor Norge deltar bør man derfor bidra
til å fremme en sterk internasjonal rettsorden. Norges politikk
overfor mellomstatlige organisasjoner må ta hensyn til særnorske
interesser, samtidig som det er et mål at denne politikken skal
bygge opp under andre deler av utviklingspolitikken. Norske interesser
er i stor grad sammenfallende med fattige lands interesser; Norges
økonomiske situasjon er avhengig av en robust internasjonal rettsorden.
Den samme rettsordenen er viktig for at fattige land skal oppnå
utvikling.
Dette flertallet viser til at
et fokus på resultater krever jevnlig evaluering og en sterk politisk
og administrativ vilje til å trekke konsekvensene av slike evalueringer.
Derfor ønsker disse medlemmer å gjennomføre jevnlige
evalueringer av alle multilaterale organisasjoner Norge bidrar med
støtte til. Dersom funn i evalueringene avdekker at resultater ikke
i tilstrekkelig grad nås, eller man finner svikt eller overtredelser,
bør evalueringene føre til en omfattende nyfordeling av midler mellom de
ulike organisasjonene. Slik vil det oppmuntres til åpen debatt,
læring og nytenkning.
Komiteen vil påpeke
at ulovlig kapitalflyt fra utviklingsland er et stort problem, og
representerer et regelrett tyveri fra verdens fattige. Komiteen merker
seg beregningene utført av Global Financial Integrity, som viser
at den ulovlige kapitalflyten ut fra utviklingsland er anslagsvis
ti ganger større enn samlet offentlig bistand, og at størstedelen
av unndragelsene utføres av kommersielle selskaper.
Komiteen støtter at regjeringen
så tydelig prioriterer arbeidet mot ulovlig kapitalflyt, skatteparadiser
og hull i internasjonalt og nasjonalt skatteregelverk. Komiteen mener
lovlige smutthull, ulovlige skatteunndragelser og ulovlig kapitalflyt
er tre sider av det samme problemet, og at problemet er internasjonalt. Arbeidet
i Norge med å tette skattehull og inngå skatteavtaler med skatteparadiser
på den ene siden, og regjeringens varslede innsats for å bekjempe
skatteparadis og innføre en internasjonal konvensjon for økonomisk
åpenhet på den andre, må derfor ses på som to komponenter i det samme
arbeidet. Komiteen er positiv til at Norge skal utvikle
en åpenhetsgaranti.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at tidligere utviklingsminister
Erik Solheim i flere sammenhenger gikk langt i å forespeile at Norfunds
bruk av skatteparadiser skulle begrenses sterkt eller opphøre. Disse
medlemmer savner en mer inngående drøfting av Norfunds utstrakte
bruk av skatteparadiser i forvaltningen av midler fra bistandsbudsjettet
og mener dette ville gitt en nyttig konkretisering av debatten om skatteparadiser.
Komiteen mener det
er viktig å bygge opp lands egne skattesystemer, slik at de i større
grad kan bygge opp og finansiere egne helse- og utdanningstjenester.
Komiteen vil videre vise til
at skatteparadiser i tillegg til å være fristed for store verdier
unndratt fellesskapet, også med sitt hemmelighold bidrar til hvitvasking
av penger fra kriminell virksomhet, ulovlig våpenhandel, terrorfinansiering og
opprettholdelse av politisk og administrativ korrupsjon i en rekke
land. Ulovlig kapitalflyt og skatteparadiser gjør derfor stor skade
ut over selve unndragelsene av verdier.
Komiteen vil vise til at Norge
har som mål å iverksette regler for såkalt land-for-land-rapportering
fra 1. januar 2014, og vil understreke at det er viktig å være tidlig
ute med dette arbeidet, selv om andre land kommer noe etter.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, viser
til at en arbeidsgruppe nedsatt av Finansdepartementet for å utrede
krav til «land-for-land rapportering» i norsk lovgivning, foreslår
en noe mer omfattende rapportering enn det som følger av forslaget
til EU-regler. Flertallet mener i likhet med arbeidsgruppen
at kravene om rapportering, i tillegg til betalinger til myndigheter,
også må omfatte krav til blant annet rapportering av investeringer, salgsinntekt,
produksjon mv. fordelt på de enkelte land hvor de rapporteringspliktige
driver sin virksomhet, og at det må gis opplysninger om de rapporteringspliktiges
datterselskaper, samt informasjon om hvor datterselskapene er hjemmehørende.
Komiteenslutter seg til regjeringens initiativer for
å bekjempe ulovlig kapitalflyt, herunder opprettelsen av et sør-basert
nettverk mot ulovlig kapitalflyt, initiativet til en åpenhetsgaranti
for utviklingslands muligheter som vil gi bedre innsyn i utvinningsselskap,
og å støtte enkeltlands arbeid med å etablere mer robuste skattesystem. Komiteen mener
det er spesielt viktig at Norge tar en ledende rolle i å etablere
en internasjonal dialog om økonomisk åpenhet, og mener at en internasjonal
konvensjon eller avtale om økonomisk åpenhet er påkrevd.