Det vises i proposisjonen til at regjeringens strategi
for innovasjon i kommunesektoren Nye vegar til framtidas velferd
ble lagt fram 6. april 2013. I strategidokumentet ble det informert
om at strategien legges fram for Stortinget som en meldingsdel i
kommuneproposisjonen for 2014.
I april 2013 la Helse- og omsorgsdepartementet fram
to stortingsmeldinger som også er viktige for innovasjonsarbeidet
i kommunene. Meld. St. 29 (2012–2013) Morgendagens omsorg gir rammer
for gode og bærekraftige omsorgstjenester i framtiden. Meld. St.
34 (2012–2013) Folkehelsemeldingen vektlegger behovet for å jobbe på
tvers av sektorer for å få fram de gode løsningene.
God kvalitet i de kommunale tjenestene i dag
og i framtiden er blant regjeringens viktigste mål. Innovasjon kan
være et viktig virkemiddel for å utvikle tilbudet i dag og tilpasse
tilbudet til de utfordringene som kommuner og fylkeskommuner kommer
til å møte i årene framover.
Norge har en omfattende offentlig sektor som sikrer
velferd, omsorg, helse og utdanning, et velorganisert arbeids- og
næringsliv, et betydelig offentlig eierskap og høy yrkesdeltakelse.
Det pekes i proposisjonen på at innovasjon i offentlig sektor derfor
vil ha stor betydning for landets samlede verdiskaping.
For å oppnå mer effektiv ressursbruk i offentlig sektor,
kunne tilby bedre og tryggere tjenester og møte samfunnets framtidige
utfordringer arbeider regjeringen for å:
digitalisere offentlig
sektor
satse særskilt på innovasjon i hele helse-
og omsorgssektoren
fremme innovasjon i kommunesektoren
øke innovasjonseffekten av offentlige anskaffelser
Med strategien ønsker regjeringen å bidra til
nytenking, fremme en innovasjonskultur og motivere til innovasjonsarbeid
i kommunesektoren. Innovasjon skal være en integrert del av virksomheten
og drives kontinuerlig. Kommunene skal i større grad benytte innovasjon
og utvikle nye løsninger for å sikre gode tjenester for innbyggerne
sine i tiårene som kommer. Det er også viktig at erfaringene fra
innovasjonsprosessene spres mer systematisk enn det som blir gjort
i dag. En skal i større grad se på innbyggerne som ressurser for
samfunnet. Dette gjelder ikke minst de eldre. Kommunene skal bli
enda flinkere til å trekke med innbyggerne og frivillige i arbeidet med
å finne nye og gode løsninger.
Kommunene har ansvaret for å finne fram til
en god måte å organisere og utvikle tjenester for innbyggerne sine
på. Kommunene har gode erfaringer med å samarbeide på tvers av kommunegrenser
og med å omstille seg. Men i mange tilfeller kan det være nødvendig
å vurdere helt nye og innovative løsninger. Det innebærer at kommunene
hele tiden må vurdere om den måten de løser oppgavene på, er god
nok. Regjeringen ønsker å bygge opp under dette ansvaret ved å se
på rammevilkårene for innovasjon i kommunene.
Kommunene forvalter en betydelig del av de offentlige
budsjettene og står sentralt når det gjelder å utvikle offentlige
tjenester på nær sagt alle samfunnsområder. Innovasjon kan gi store velferdsgevinster
i den kommunale tjenesteproduksjonen i form av bedre tjenester, mestring
og livskvalitet for brukerne og lavere vekst i de offentlige utgiftene.
I Danmark har de kommet lenger med systematisk innovasjonsarbeid,
og det er gode eksempler på at kommunene der har høstet gevinster
av dette.
De strategiske valgene i kommunene må ha lokaldemokratisk
forankring. Staten og kommunene har felles interesse av en utvikling
i kommunesektoren som er samfunnsøkonomisk god. Staten kan bidra
ved å legge til rette for innovativ virksomhet i kommunene.
Med strategien ønsker regjeringen å legge til rette
for at kommunene kan:
utvikle bedre tjenester
og gjøre hverdagen enklere for folk, blant annet ved i større grad
å se løsninger på tvers av sektorene
bidra til at folk kan leve et godt liv
i små og store kommuner over hele landet, med lokalsamfunn og nærmiljøer
der det er godt å bo
videreutvikle velferdssamfunnet til å bli
enda bedre tilpasset behovene til den enkelte og lokalsamfunnet
I St.meld. nr. 7 (2008–2009) Et nyskapende og bærekraftig
Norge defineres innovasjon som «en ny vare, en ny tjeneste, en ny
produksjonsprosess, anvendelse eller organisasjonsform som er lansert
i markedet eller tatt i bruk i produksjonen for å skape økonomiske
verdier».
En definisjon som det i proposisjonen pekes
på at kan passe bedre for offentlig sektor, er slik:
«Innovasjon er prosessen med å utvikle nye ideer
og realisere dem slik at de gir merverdi for samfunnet.»
Kortversjonen er at det skal være noe nytt for kommunen,
det skal være nyttig, og det skal være nyttiggjort.
Innovasjon kan være kjent eller ny viten som kombineres
på en ny måte eller brukes i en ny sammenheng.
Kommunene arbeider kontinuerlig med omstilling
og fornying. Mye av dette kan grense til innovasjon. Men den vanlige
fornyings- og omstillingsvirksomheten skiller seg fra innovasjon
ved at innovasjon gjerne medfører vesentlige endringer i arbeidsmetodene
eller tjenesteutøvelsen, mens omstilling ofte er mer trinnvise endringer
av eksisterende rutiner.
En innovasjonsprosess er gjerne kjennetegnet
av at løsningen er ukjent, at en innser behovet for å finne en ny
løsning, og at svaret på utfordringen ikke kommer ved at en gjør
mer av det en har gjort før.
For å lykkes med en innovasjonsprosess må en kjenne
utfordringen godt og ha som mål å løse problemet. Underveis i en
innovasjonsprosess blir ofte flere mulige løsninger synlige etter hvert,
og på dette trinnet må en legge til rette for at løsningene blir
testet opp mot det en har behov for.
For å få til innovasjon må beslutningstakerne vise
vilje til å ta risiko ved å prøve noe nytt. Beslutningstakerne må
samtidig være bevisste at det også knytter seg risiko til å ikke
satse på innovasjon.
Det pekes i proposisjonen på at det kommer til
å bli stort behov for kommunal innovasjon de neste tiårene. Innovasjon
og nye ideer er ikke noe nytt for de norske kommunene. En rekke velferdstilbud
som vi i dag ser på som selvsagte, vokste fram fra gode ideer i
enkeltkommuner. Se proposisjonen for eksempler.
Det pekes i proposisjonen på at skal en sikre
at nye ideer blir videreutviklet og forbedret, er det avgjørende
at de gode ideene blir delt. Ofte finner en enda bedre løsninger
på bakgrunn av noe som andre har gjort tidligere.
Norske kommuner har i flere tiår samarbeidet
i nettverk i ulike former. KS har god erfaring med Effektiviseringsnettverkene,
der kommunene blant annet utvikler et bedre beslutningsgrunnlag for
å få til bedre ressursbruk og høyere kvalitet på tjenestene.
Forskning kan bidra til innovasjon i offentlig sektor
på tre nivåer: som grunnlag for politikkutforming, ved å medvirke
til bedre organisering av offentlig virksomhet og ved å medvirke
til utvikling og innføring av bedre tjenester. For at kommunene
skal møte de framtidige utfordringene på den best mulige måten,
er det nødvendig å ta i bruk ny kunnskap, ny forskning og ny teknologi.
Kunnskap og kompetanse må utvikles med kommunesektoren
selv som aktør.
Innovasjon hører ikke bare hjemme i næringslivet
og blant oppfinnerne. Det pekes i proposisjonen på at kommunene
står overfor en rekke utfordringer som gjør det nødvendig å satse
på nytenking og innovasjon: produktivitetskrav, voksende forventninger
fra innbyggerne, oppmerksomhet fra mediene, uventede hendelser og samfunnsfloker
i kommunene.
En av de viktigste utfordringene kommunene står
overfor er knyttet til demografiske endringer, som vil tvinge fram
innovasjon og nytenking.
Befolkningsveksten i Norge har vært blant de høyeste
i Europa de siste fem årene, og i 2012 passerte vi fem millioner
innbyggere.
Fram til 2040 kommer det til å bli nesten dobbelt så
mange mennesker over 67 år som det er i dag, og antall personer
over 80 år vil fordobles. Det er svært usikkert hvordan den generelle
helsetilstanden blant de eldre blir, og hvordan den samlede etterspørselen
etter pleie- og omsorgstjenester kommer til å utvikle seg. Selv om
de over 67 år blir flere, er de statistisk sett stadig friskere.
Særlig de eldste av de eldre kommer likevel trolig til å ha et stort
helse- og omsorgsbehov, og veksten i denne gruppa fører til et press
på helse- og omsorgssektoren. Samtidig har det de siste årene vært
en sterk vekst også i antall yngre brukere i denne sektoren.
Aldringen i befolkningen gjør at utgiftene både til
pensjoner og til helse- og omsorgstjenester øker kraftig. Hvis en
opprettholder dagens innretning og nivå på tjenestene for de enkelte
aldersgruppene, blir det et stort behov for flere ansatte til å
utføre helse- og omsorgstjenestene. En videreføring av den norske
velferdsmodellen krever at en videreutvikler viktige fellesskapsløsninger
i takt med de forventningene som følger av økt velstand. Med høyere
inntektsnivå kommer etterspørselen etter utdanning, helse og andre
viktige goder som i dag finansieres over de offentlige budsjettene,
til å øke. Samtidig som de offentlige utgiftene øker fordi en fortsetter
å bygge ut velferdsordningene, kommer aldringen i befolkningen til
å svekke veksten i skatteinntektene.
I 2012 var det i gjennomsnitt cirka 12 personer
i alderen 20–66 år per person over 80 år. Fram til 2040 kommer antall
personer i yrkesaktiv alder per person over 80 år til i gjennomsnitt
å bli halvert.
Alderssammensetningen i befolkningen har mye å
si for hvilke offentlige tjenester det er behov for i lokalsamfunnene.
De mindre sentrale områdene har en større andel av
befolkningen over 67 år enn resten av landet. Selv om andelen av
befolkningen som er over 67 år fremdeles vil være større i de mindre
sentrale delene av landet, vil endringene bli størst i de mer sentrale
landsdelene, som i dag har den yngste befolkningen.
Om lag to tredeler av veksten i folketallet
de siste årene skyldes innvandring, og innvandringen er ventet å
forbli høy i noen år til før den igjen går ned.
Utfordringsbildet vil være svært ulikt i kommuner
med en høy andel av befolkningen over 67 år og i kommuner med en
yngre befolkningssammensetning. I de kommunene hvor veksten i antall
innbyggere over 67 år er høyest, anslår framskrivningene at om lag
20 pst. av befolkningen i alderen 20–66 år må jobbe innenfor sektorene
barnehage, pleie og omsorg og grunnskole i 2040 hvis dagens standard
og dagens dekningsgrader skal opprettholdes. I flertallet av kommunene
blir det anslått at den tilsvarende andelen må ligge på mellom 10
og 15 pst., og i kommunene med størst vekst i befolkningen blir
behovet for arbeidskraft i de aktuelle sektorene anslått til under
10 pst. av befolkningen i alderen 20–66 år.
Det gis i proposisjonen en illustrasjon på behovet
for årsverk til kommunale tjenester i to eksempelkommuner.
Det pekes i proposisjonen på at samtidig som
innbyggerne er hovedmålgruppa til kommunen, er de også den viktigste
ressursen til kommunen. Bred involvering og utvikling av innbyggerdeltakelsen
kan være et av svarene på utfordringene som samfunnet står overfor.
Det pekes i proposisjonen på at det er nødvendig å
utvikle nye former for deltakelse og dialog mellom innbyggerne,
beslutningstakerne og fagfolkene. Ideen med å trekke innbyggerne
tettere inn innebærer ikke at man setter det representative demokratiet
ut av spill, men at man supplerer det med en løpende dialog. Samtidig
tilbyr ny teknologi og sosiale medier nye plattformer for innbyggerengasjement.
Dette åpner også for potensiell deltakelse fra mange i innovasjonsprosesser
og for samproduksjon av tjenester.
Det pekes i proposisjonen på at en må slutte
å sette likhetstegn mellom eldrepolitikk og omsorgspolitikk.
Eldre bør trekkes med i samfunnsarbeid som aktive
og ansvarlige samarbeidspartnere på lik linje med andre aldersgrupper.
Det går an å utnytte kapasiteten til eldre bedre de siste årene
de har i yrkeslivet, hvis arbeidsgiverne tilpasser arbeidet til
det som er fortrinnene deres. Eldre kan også fylle viktige funksjoner
utenfor arbeidslivet. Mange eldre gjør en stor innsats i omsorgsarbeid for
ektefeller, barn og barnebarn. Kommunene kan spille en vesentlig
rolle som formidlere og tilretteleggere for en større og bedre nyttiggjøring
av eldreressursen.
Det vises i proposisjonen til at det ligger
et stort potensial i å trekke på det mellommenneskelige engasjementet
og ansvarligheten til folk. Det er mye uutnyttet i samarbeidet mellom
kommunale virksomheter og frivillige.
Erfaringene har vist at dette kan løses, og
at et delt ansvar mellom innbyggerne og virksomheten til kommunen
både kan øke kvaliteten på den kommunale oppgaveløsningen og styrke samfunnsdeltakelsen.
Danske erfaringer (blant annet prosjektet «Kommunen
og civilsamfundet») tyder på at det er fem forhold som er avgjørende
hvis samarbeidet med de frivillige skal bli en suksess:
Kvalifisert og engasjert
ledelse.
Klare rammer, klare roller og klart ansvar.
Forankring av det frivillige arbeidet.
Synliggjøring.
Bredde og mangfold i den frivillige innsatsen
er viktig.
Både KS og Frivillighet Norge sitter på kompetanse
og samarbeider om dette temaet.
Mange norske eksempler viser hvordan folk i lokalmiljøet
stiller opp for hverandre på både tradisjonelle og nye måter. I
lokalmiljøet finnes det også ofte ressurser ved lokale høyskoler
eller forskningsinstitusjoner, som kan bidra med nye ideer eller
medvirke til å evaluere innovasjonsprosjektene.
Menneskene i nærmiljøet legger med sine ressurser
ned en stor innsats hvert år, men det er vanskelig å måle denne
innsatsen i årsverk eller i kroner. Det pekes i proposisjonen på
at kommunene kan legge enda mer til rette for at pårørende og andre
som ønsker å stille opp, kan gjøre det. Dette kan gi økt trygghet
og en bedre hverdag, samt bidra til mer aktivitet og økt trivsel.
Det pekes i proposisjonen på at skal en lykkes med
innovasjon i de kommunale tjenestene, er det viktig å involvere
de ansatte. Å involvere medarbeiderne i innovasjon forutsetter tett
og god dialog mellom ledere og medarbeidere og gjensidig tillit
hele veien. Tips og råd om konkrete virkemidler en kan benytte på
veien mot en bedre utnytting av kreativiteten og kompetansen til
arbeidstakerne, finnes også i Håndbok i medarbeiderdrevet innovasjon,
som ble utarbeidet som oppfølgingstiltak til St.meld. nr. 7 (2008–2009)
Et nyskapende og bærekraftig Norge.
Det pekes i proposisjonen på at alle organisasjoner
er avhengige av endringsvilje i ledelsen dersom de skal være åpne
for å innføre nye og forbedrede løsninger. Lederrollen i kommunene skiller
seg også på flere punkt fra lederrollen i privat sektor. Ledere
i kommunene må følge opp både lokale og nasjonale politiske mål
på en gang, målene er ofte mer komplekse, og lederne kan også i
mindre grad enn ledere i privat sektor fastsette sine egne mål.
Å ha aktive ledere har vist seg å være avgjørende om en vil skape
en innovasjonskultur. Danske lokalpolitikere som har vært involvert
i innovasjonsprosesser i sin kommune, har gitt uttrykk for at de
opplevde at dette revitaliserte politikerrollen.
Næringslivet kan bidra i innovasjonsarbeidet. Ofte
vil næringslivet ha felles interesse med andre grupper når det gjelder
å finne løsninger på innovasjonsutfordringene. Næringslivet vil
som andre grupper ha spesiell kompetanse og kjenne til andre mulige
løsninger. Næringslivet kan involveres på flere måter, fra dialogkonferanser
til kontakt med bransjeforeninger eller andre sammenslutninger.
Av og til kan planprosesser etter plan- og bygningsloven være en
god ramme for innovasjonssamarbeid med næringslivet.
Også ved anskaffelser er det fullt lovlig å
være i kontakt med markedet før en konkurranse blir kunngjort, så
lenge kommunen likebehandler leverandørene. Kommunene har et juridisk
handlingsrom for markedskontakt, som bør benyttes.
Regjeringen ønsker å fremme innovasjon i kommunene
ved hjelp av flere tiltak. I strategien blir det særlig lagt vekt
på tiltak som gjelder kompetanse, erfaringsspredning, økonomi og teknologi.
Hvert av disse områdene kan ses på som drivere for innovasjon i
kommunene.
For at kommunene skal kunne få oversikt over utfordringene
i den enkelte kommune, har Kommunal- og regionaldepartementet utviklet
kommunevise demografiske framskrivninger. De er gjort tilgjengelige
på nettsiden www.regjeringen.no/framskrivninger.
På nettsiden kan hver enkelt kommune finne en lettfattelig
oversikt over framskrivninger for ulike aldersgrupper per kommune
og hva utviklingen kan få å si for antall tjenestemottakere og behovet
for ansatte i framtiden.
Å jobbe med innovasjonsprosjekter blir et nytt og
utfordrende område for mange kommuner. Det kan også være krevende
å finne tid og ressurser til å sette i gang med innovasjonsprosjekter
når hverdagen er så sterkt knyttet til drift. Tilbakemeldinger fra
kommunene viser at de ser behov for finansiell støtte til å starte
opp med innovasjonsprosesser.
Regjeringen ønsker å stimulere kommunene til
å jobbe systematisk med innovasjon og vil derfor gi tilskudd til
innovasjonsprosjekter i kommunene. Kommunene vil i 2014 kunne søke
om midler fra fylkesmennene til konkrete innovasjonsprosjekter.
Nærmere informasjon om søknadsprosessen og kriteriene
vil bli gitt i statsbudsjettet for 2014.
For mange kommuner er innovasjon en ny måte å
arbeide på, og de mangler kunnskap om hvordan de skal gå fram på
dette området. De gode ideene og erfaringene fra de kommunene som lykkes,
må gjøres lett tilgjengelige for andre kommuner. I tillegg finnes
mye ny kunnskap blant annet fra forskning, som en bør systematisere
og gjøre kjent for kommunene.
Regjeringen ønsker å støtte etablering av et
kompetansesenter for kommunal innovasjon, som kan ivareta disse
behovene. Kommunal- og regionaldepartementet vil i dialog med blant
annet Helse- og omsorgsdepartementet, fylkesmennene, KS og andre
parter i arbeidslivet utrede mulige organisasjonsmodeller og oppgaver
for et slikt innovasjonssenter. I tillegg vil en vurdere om det
skal være ett nasjonalt senter, eller om en også skal bruke regionale
enheter. Målet er å etablere et senter innen 1. januar 2015.
Regjeringen ønsker å formalisere forventningene
til partene og vil derfor ta initiativ til at det blir inngått en
bilateral avtale med KS.
Avtalen skal forplikte partene til et godt samarbeid
om å videreutvikle innovasjonsfeltet i kommunesektoren og skal sikre
at staten og KS har en god dialog.
For å medvirke til økt innovasjonskompetanse
i kommunene ønsker regjeringen å støtte utvikling av et innovasjonsstudium
for kommunesektoren. Kommunal- og regionaldepartementet vil lyse
ut midler som en ettårig utviklingsstøtte til dette formålet. Målet er
oppstart i 2014.
Den 14. februar 2013 la Nærings- og handelsdepartementet,
Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet,
Miljøverndepartementet og Arbeidsdepartementet fram en strategi
for å få til økt innovasjonseffekt av offentlige anskaffelser. Strategien
skal hjelpe den enkelte virksomheten til å gjennomføre sine anskaffelser
på en måte som er samfunnsøkonomisk optimal og ligger innenfor det
regelverket som gjelder.
Som et ledd i strategien kommer regjeringen
til å sette i verk en forsøksordning med stipendmidler for næringslivet,
som offentlige virksomheter kan lyse ut til konkrete innovasjonsformål.
KS og Næringslivets Hovedorganisasjon har med
støtte fra regjeringen etablert et nasjonalt program for leverandørutvikling:
www.leverandorutvikling.no, som skal bidra til at offentlige anskaffelser
stimulerer mer til innovasjon og verdiskaping.
Offentlige anskaffelser utgjorde 14,5 pst. av bruttonasjonalproduktet
(BNP) i 2011, det vil si om lag 398 mrd. kroner. Man regner med
at kommuneforvaltningen står for drøyt 145 mrd. kroner.
Internasjonale og nasjonale studier kan tyde
på at offentlig sektor ikke formidler sine langsiktige utviklingsbehov
til privat sektor på en effektiv måte. Dersom de offentlige anskaffelsene
kan innrettes slik at de i større grad resulterer i innovative løsninger,
kan det medvirke til å øke den samfunnsøkonomiske nytten på flere
måter. På nettsiden www.anskaffelser.no kan en finne en veiledning
som viser hvordan kommuner kan gå fram for å øke innovasjonseffekten
av sine anskaffelser.
Med forenkling og nye IKT-løsninger kan kommunene
frigjøre ressurser, forbedre eksisterende arbeidsmetoder og ta i
bruk nye kommunikasjonsformer. Utfordringene på IKT-området vil
i årene framover være for store til at hver enkelt kommune kan klare
å møte dem alene. Regjeringen har derfor styrket innsatsen på en
rekke områder innenfor IKT, digitalisering og forenkling, blant
annet ved å støtte opp under kommunenes arbeid for å utvikle og
samordne en felles IKT-arkitektur.
I digitaliseringsprogrammet har regjeringen
satt disse målene:
Forvaltningen skal,
så langt som råd, være tilgjengelig på nettet.
Nettbaserte tjenester skal være hovedregelen
når forvaltningen kommuniserer med innbyggere, organisasjoner og
næringsliv.
En digital forvaltning skal gi bedre tjenester.
Digitaliseringen av forvaltningen skal
bidra til å frigjøre ressurser som kan brukes på områder der det
er stort behov for dem.
Med IKT blir det mulig å tenke nytt om hvordan offentlig
sektor samlet sett kan løse oppgavene sine på en så rasjonell måte
som mulig. Det vises i proposisjonen til at det krever at hele forvaltningen
– staten, fylkeskommunene og kommunene – samarbeider, tar felles
initiativ og utvikler løsninger som kan brukes på tvers.
Regjeringen arbeider for at hele forvaltningen skal
kunne høste fordeler av felleskomponentene. For at staten skal kunne
legge best mulig til rette for kommunal bruk av disse løsningene,
er det viktig at kommunene samordner behovene sine.
Når teknologien og organiseringen i forvaltningen
åpner for nye og mer effektive måter å løse offentlige oppgaver
på, bør en også vurdere utformingen av det aktuelle regelverket
på nytt. Regjeringen har satt i gang et større og mer langsiktig
arbeid med å se nærmere på regelverk som er til hinder for digital
kommunikasjon.
KS-programmet KommIT gjelder IKT-samordning
i kommunesektoren. Det ble etablert i 2012 og skal gå ut 2015. Regjeringen
støtter KommIT økonomisk og går inn for å samarbeide med KS og KommIT
innenfor de forvaltnings- og utviklingsprogrammene der det er aktuelt.
I tiden framover vil regjeringen vurdere om det er formålstjenlig
med en form for avtale mellom kommunesektoren og staten om digitalisering eller
annet dialogbasert samarbeid som kan støtte opp under digitalisering.
Vinteren 2013 lanserte regjeringen en egen digital
forslagskasse, kalt «Enkelt og greit», på regjeringen.no, der folk
kunne fortelle hvordan de mener at det kan bli enklere for dem å
møte det offentlige. Arbeidet skjer i tett samarbeid med andre ansvarlige
departement og myndigheter. En rapport om innspillene vil bli offentliggjort
sommeren 2013.
Regjeringen har satt i gang et arbeid for å etablere
ByggNett. Målet er å utvikle ByggNett til en felles samhandlingsplattform
for bygging og byggesaker, der alle involverte i verdikjeden samhandler
digitalt.
ByggNett skal bidra til å effektivisere saksbehandlingen
og boligbyggingen og sikre at kvalitetskravene blir overholdt. Et
av siktemålene er at all byggesaksbehandling kan skje elektronisk.
Direktoratet for byggkvalitet (DiBK) er i ferd med
å utvikle en strategi for etablering og drift av ByggNett. I 2015
skal det være mulig å gjennomføre full elektronisk byggesaksbehandling.
Kommunal- og regionaldepartementet arbeider
i tillegg med en lovproposisjon, som skal sendes på høring sommeren
2013. I lovproposisjonen blir det lagt opp til flere forenklingstiltak.
Det er startet et program – SIKT (som står for «strategisk
IKT-moderniseringsprogram») – med sikte på å modernisere og forenkle
den elektroniske saksbehandlingen i Husbanken.
Regjeringen ønsker å spre gode erfaringer og samtidig
inspirere kommunene til å satse på innovasjon. Derfor blir det nå
etablert en egen pris som hvert år skal gå til en kommune som har
utmerket seg med å følge opp innovative ideer.
I Danmark har de i flere år hatt en fast utdeling av
innovasjonspriser.
Komiteen er fornøyd
med at regjeringen har lagt fram en strategi for innovasjon i kommunesektoren.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til innholdet
i strategidokumentet og støtter dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti mener innovasjon i kommunesektoren
må være en kontinuerlig prosess for å finne gode løsninger som gir
muligheter til å yte gode førstelinjetjenester til innbyggerne og
skape en sunn kommuneøkonomi. Disse medlemmer mener innovasjon,
både når det gjelder oppgaver og organisering, er særs viktig for
å kunne tilby innbyggerne tjenester med et kvalitetsmessig godt innhold
og for å utnytte moderne teknologi og arbeidsmetoder for å bedre
tjenesteproduksjonen. Disse medlemmer ønsker seg
en kommunesektor som er både effektiv, robust og innovativ, og at
kommunene skal ha frihet til å utforme sine tjenester i tråd med
det innbyggerne har behov for og forventer, handlekraft til å gjennomføre
nødvendige tiltak og være trygge institusjoner med høy troverdighet
i befolkningen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet merker
seg regjeringens definisjon på innovasjon med interesse, men mener
regjeringen er defensive i metoder som både kan øke innovasjon og
gi rom for nytenkning. Konkurranseutsetting er et virkemiddel disse medlemmer mener
regjeringen i liten grad ser for seg å bruke i innovasjonsarbeidet. Disse medlemmer påpeker
at innovasjon medfører nye varer, tjenester, produksjonsprosesser,
anvendelser og organisasjonsformer, og at dette er et viktig premiss
for at privat sektor kan tilføre velferd og vekst, gjennom å drifte
offentlige velferdsoppgaver.
Disse medlemmer mener en innovasjonsstrategi
som regjeringen her skisserer ikke må stå i veien for avbyråkratisering
og forenkling i offentlig sektor. Disse medlemmer vil
modernisere offentlig forvaltning for å sikre effektiv ressursbruk,
innovasjon, samt omstillings- og gjennomføringsevne. Disse
medlemmer mener et viktig aspekt knyttet til innovasjon
er å sørge for avbyråkratisering og forenkling lokalt, da dette
vil frigjøre ressurser til å sørge for flere gode velferdstjenester
til kommunenes innbyggere.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen øke digitaliseringen av
offentlige tjenester og sikre en fungerende nasjonal strategi for
IKT-løsninger som styrker kommunenes evne til å levere tjenester
til sine innbyggere.»
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti mener at effektivisering, fornying og modernisering
av offentlig sektor er avgjørende for å sikre velferden for enkeltmennesket
og for å forvalte fellesskapets ressurser på en god måte. Utgangspunktet
for fornyingsarbeidet må være å sikre en god og verdig velferd for
kommende generasjoner og å ta på alvor de store utfordringer befolkningsutviklingen
gir oss. Høyere levealder og lavere fødselstall fører til at antall eldre
øker i forhold til antall personer i yrkesaktiv alder. Effektivisering,
omstilling og fornying er helt nødvendig for å sikre nok arbeidskraft
innenfor viktige velferdsområder i årene framover.
Under regjeringen Stoltenberg II har det vært
en sterk vekst i det offentlige byråkratiet. Dette medlem mener
at det er viktig å ha en kritisk innstilling til et voksende byråkrati. Dette medlem mener
det må være et politisk mål å jobbe for et enklere, mer oversiktlig
og effektivt byråkrati.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti peker på at IKT er en essensiell del i arbeidet
for en mer effektiv forvaltning. Dette medlem mener
det er behov for bedre koordinering mellom statlige etater, mellom
stat og kommuner, og kommunene imellom ved utvikling og implementering
av nye IKT-løsninger, for å sikre at systemene «snakker sammen»,
og for å forhindre at det utvikles systemer med overlappende funksjonalitet. Dette medlem ønsker
en reell samling av det politiske og administrative ansvaret for
alle store, statlige IKT-prosjekter i ett departement, for å sikre
bedre samkjøring av prosjektene.
Dette medlem mener det bør være
føringer for overordnede veivalg, for eksempel felles applikasjoner
på tvers av statlige enheter og sentralisering av databaser og forvaltning.
Det bør også gjøres vurderinger av potensialet for å samkjøre store
prosjekter som har overlappende funksjonsområder eller bruke standardiserte verktøy
fremfor skreddersøm.
Dette medlem mener det bør være
bedre styring av det enkelte prosjekt. Det må etableres insentiver
for kostnadseffektive løsninger som er rimelige å forvalte. Departementet
som gis ansvar for overordnet IKT-styring, bør inngå i prosjektorganisasjonen
med et eierperspektiv og være en pådriver for at midlene brukes
optimalt.
Videre mener dette medlem at
det må stilles mer gjennomgående krav om at det skal gjennomføres
kost-nytte-analyser ved initiering av et prosjekt, slik at kostnader
og kompleksitet i prosjektene kan begrenses. Det bør også være føringer
for gjennomføring av prosjekter når det gjelder prioritering av
krav, standardisering, anskaffelse og gevinstrealisering. Dette
medlem viser til sine merknader i Innst. 180 S (2012–2013).