Det vises i proposisjonen til at kommunene spiller
en viktig rolle som lokaldemokratisk arena, tjenesteyter, myndighetsutøver
og samfunnsutvikler. Regjeringen ønsker gode lokalsamfunn i hele
landet, og kommuner som kan gi gode tjenester til sine innbyggere.
Kommunesektoren forvalter en betydelig del av de økonomiske ressursene
i norsk økonomi. Målt i forhold til BNP for fastlands-Norge utgjorde kommunesektorens
inntekter 18 pst. i 2012. At ansvaret for velferdstjenester i stor
grad er kommunenes ansvar understrekes av at én av fem sysselsatte
i landet er ansatt i kommunesektoren.
Regjeringen vil fortsette å satse på kommunesektoren
i 2014, og legger opp til en realvekst i kommunesektorens samlede
inntekter på mellom 6 og 6 1/2 mrd. kroner i 2014.
I årene 2006–2012 har det vært en samlet vekst
i antall sysselsatte personer i kommunesektoren på 72 200 personer
(tall fra Nasjonalregnskapet). Det betyr at det har vært en gjennomsnittlig vekst
per år på 10 300 personer under denne regjeringen, mens det i perioden
2002 til og med 2005 var en gjennomsnittlig årlig vekst på 1 800 personer.
Ifølge Perspektivmeldingen 2013 vil den demografiske
utviklingen føre til økt behov for offentlige velferdstjenester
i tiårene framover. Det vil gi et økende inndekningsbehov i offentlige
finanser. Høy yrkesdeltakelse, økt arbeidsinnsats og økt produktivitet
vil være nødvendig for å opprettholde gode velferdsordninger.
Det vises i proposisjonen til at det fram mot
2020 forventes det fortsatt vekst i behovet for kommunale tjenester.
Befolkningsveksten vil fortsette, samtidig som etterkrigsgenerasjonen
når pensjonsalderen. Det vil også bli flere barn i barnehage- og
skolealder de nærmeste årene. Dette vil føre til et økt behov for
kommunale tjenester, hvor kommunene må klare å skaffe tilstrekkelig kompetent
arbeidskraft. Økende privat kjøpekraft vil også bidra til at innbyggernes
forventninger om kvaliteten og omfanget på det kommunale tjenestetilbudet
vil øke.
Den endrede demografien vil gi økte utgifter
til pensjoner og tjenester innenfor helse og omsorg. Samtidig er
det forventet at petroleumsinntektene på sikt vil avta. Kombinasjonen
av redusert handlingsrom i den statlige budsjettpolitikken og en
aldrende befolkning vil stille kommunene overfor en rekke utfordringer.
Det vises i proposisjonen til at kommunestyrer som
er representative og som gjenspeiler innbyggerne vil sannsynligvis
ivareta innbyggernes behov bedre enn kommunestyrer som er mindre representative.
I dag er kvinner, unge og eldre fortsatt underrepresentert i kommunestyrene.
Et levende lokaldemokrati krever at samspillet mellom kommunen og
innbyggerne fungerer godt. Det pekes i proposisjonen på at vi har
et sterkt lokaldemokrati i Norge. Norske lokalpolitikere har generelt
høy tillit blant innbyggerne, og det er stor grad av tilfredshet
med tjenestene i de fleste kommunene. Men innbyggerne er ikke alltid
like tilfredse med hvordan kommunene informerer om hvordan ressursene
brukes. Videre indikerer forskning at innbyggerne ikke er tilfredse
med sine muligheter til å påvirke kommunene. Kommunen kan også bli
bedre til å trekke innbyggerne med i beslutningsprosesser.
Endringer i befolkningssammensetning, innbyggertall,
ressurssituasjon og innbyggernes forventninger stiller krav til
utvikling og fornying i kommunene. I proposisjonen vises det til
at for å kunne tilby gode tjenester til innbyggerne også i framtiden,
må det utvikles måter å utføre tjenester på hvor de ansattes ressurser
brukes på en best mulig måte.
Regjeringen har i april 2013 lagt fram en strategi for
innovasjon i kommunesektoren. Innovasjon er et viktig virkemiddel
for å videreutvikle og tilpasse kommunenes tjenestetilbud og organisering
for framtiden. Målet er å bidra til å fremme en innovasjonskultur
og motivere til innovasjonsarbeid i kommunesektoren. Strategien
inneholder tiltak som bidrar til at kompetansen styrkes, til at
flere innovasjonsprosjekter settes i gang, og til at gode erfaringer
i én kommune spres til andre kommuner.
Det blir i proposisjonen vist til at Utviklingsprogrammet
Saman om ein betre kommune er et viktig tiltak for endring og utvikling
innenfor viktige temaer som sykefravær, heltid/deltid, kompetanse/rekruttering
og omdømme. Programmet varer ut 2015 og det er nå to puljer på til
sammen 110 kommuner som er med. Kommunene møtes for å utveksle erfaringer,
få ny kunnskap og jobbe med sine lokale prosjekter.
Det blir i proposisjonen vist til at eldreomsorgen er
et område der det vil være behov for nytenkning i årene framover.
Fram mot 2040 kommer det til å bli nesten dobbelt så mange mennesker over
67 år som det er i dag, og antallet over 80 år vil bli fordoblet.
Aldringen i befolkningen gjør at utgiftene både til pensjoner og
til helse- og omsorgstjenester øker kraftig. Hvis en opprettholder
dagens innretning og nivå på tjenestene, blir det behov for flere
ansatte til å utføre helse- og omsorgstjenestene.
Det blir i proposisjonen pekt på at det ikke
lenger vil være mulig å sette likhetstegn mellom eldrepolitikk og
omsorgspolitikk. De eldre er en sammensatt gruppe, og framover vil
det være mange friske eldre som fortsatt ønsker å bidra til samfunnet
enten gjennom arbeidslivet eller som frivillig. De eldre er en ressurs
som vil brukes. Samtidig vil mange flere trenge omsorgstjenester
– tjenester som vil endre seg. Bedre tilrettelegging for at folk
kan bo hjemme lenger, mer bruk av teknologi, større innslag av frivillige,
samhandling med pårørende og satsing på forebygging og rehabilitering,
er noe av det som vil diskuteres framover. Samtidig vil det fortsatt være
behov for utbygging av sykehjemsplasser og omsorgsboliger. Det vil
i større grad være behov for en politikk som ivaretar enkeltmennesket.
Eldrepolitikken skal gi liv til åra, og år til livet.
Det er viktig at kommunene planlegger for framtiden.
Det pekes i proposisjonen på at god økonomistyring og økonomiplanlegging
er helt sentralt for at den enkelte kommune kan gi et godt og stabilt
tjenestetilbud over tid, i takt med endringer i behov, befolkning
og bosettingsmønster.
Et levende lokaldemokrati vil være sentralt
for å finne gode løsninger lokalt. Regjeringen vektlegger rammestyring.
Lokal frihet gir det beste grunnlaget for at innbyggerne kan påvirke
innhold og utforming av kommunale tjenester. Regjeringen er samtidig
opptatt av å legge til rette for at demokratiet i kommunen kan utvikle seg.
Regjeringen vil bidra til at kommunestyrene blir mer representative
enn de er i dag, og at kvinnene blir representert på linje med menn. Lokalvalgdagsprosjektet
er et tiltak som tar sikte på å bedre kjønnsbalansen. Det er også
viktig at kommunene er bevisste hvordan de kan utvikle samspillet
med innbyggerne sine. Regjeringen ønsker å bidra til denne utviklingen.
Eksempelvis vil regjeringen lovfeste medvirkningsorgan for ungdom.
Regjeringen vil våren 2013 nedsette et offentlig utvalg
med mandat til å utrede en ny kommunelov. Hovedmålet for utvalget
vil være å legge fram en moderne rammelov for kommuner og fylkeskommuner,
som legger til rette for et styrket kommunalt selvstyre. Utvalgets
arbeid vil danne et grunnlag for å kunne svare på Stortingets oppfordring
i Innst. 128 L (2012–2013) om at:
«Komiteen ser behov for ein heilskapleg gjennomgang
av kommunelova for å styrkje det kommunale sjølvstyret, og ber regjeringa
kome tilbake til Stortinget på eigna måte.»
Interessefellesskapet mellom stat og kommune innebærer
et behov for dialog og samhandling mellom forvaltningsnivåene. Konsultasjonsordningen
er regjeringens hovedarena for formell dialog med kommunesektoren
representert ved KS, og partene vurderer løpende hvordan det best
kan legges til rette for en velfungerende ordning. Regjeringen og
KS er enige om sterkere involvering av KS i statlige lovutredninger
rettet mot kommunesektoren. Konsekvensene for kommunesektoren av
nye lovforslag skal komme tydeligere fram enn i dag.
Det vises i proposisjonen til at kommunesektoren
har vært et av de viktigste satsingsområdene for regjeringen. Kommunene
har det overordnede ansvaret for store deler av velferdstilbudet
til sine innbyggere, og regjeringen anser en sunn og sterk kommuneøkonomi
som en forutsetning for et godt velferdstilbud i hele landet. Siden
2005 har kommunesektorens inntekter reelt økt med 67,6 mrd. kroner.
Det tilsvarer en årlig realvekst på 2,5 pst. Til sammenligning var den
årlige veksten på 2,2 pst. i perioden 1990–2005.
Det vises i proposisjonen til at hoveddelen
av kommunesektoren er nå rammefinansiert. Over 3/4 av inntektene
er skatteinntekter og rammetilskudd som kommunene kan benytte i
tråd med lokale behov og prioriteringer. Etter at barnehagetilskuddet
ble innlemmet i rammetilskuddet i 2011, er andelen av kommunenes
inntekter som er øremerket bare i overkant av 4 pst. av samlede inntekter.
Dette er et historisk lavt nivå.
Det pekes i proposisjonen på at det under den
sittende regjering er gjort en rekke endringer i inntektssystemet
som gir kommunene bedre forutsetninger for å gi gode og likeverdige
tjenester til sine innbyggere.
Skatteinntektene er svært ujevnt fordelt mellom kommunene,
og nivået på skatteinntekter påvirker i stor grad mulighetene den
enkelte kommune har til å tilby gode tjenester. For å sikre en jevnere
fordeling av inntekter og større forutsigbarhet for kommunene, har
regjeringen redusert andelen av kommunesektorens inntekter som kommer
fra skatt fra 50 til 40 pst. For kommunene er graden av skatteutjevning
økt fra 55 til 60 pst. I tillegg er den kommunale selskapsskatten
avviklet.
For å legge til rette for likeverdige levekår
i hele landet og ivareta det mangfold som kjennetegner norske kommuner,
har regjeringen utvidet de regionalpolitiske tilskuddene. Nord-Norge-tilskuddet
er utvidet til å omfatte kommunene i Namdalen. Videre er det innført
et tilskudd til kommuner innenfor det distriktspolitiske virkeområdet
i Sør-Norge, som ivaretar kommuner med svak utvikling. I tillegg
er det innført et veksttilskudd til kommuner med særlig høy befolkningsvekst,
samt et storbytilskudd som går til de fire største byene. Innenfor
skjønnsrammen er det også etablert et eget tilskudd som går til inntektssvake
kommuner som ikke er omfattet av andre regionaltilskudd.
Også overgangsordningene i inntektssystemet både
for kommuner og fylkeskommuner er lagt om og erstattet med inntektsgarantitilskuddet (INGAR).
Inntektsgarantitilskuddet sikrer at ingen kommuner eller fylkeskommuner
får en brå nedgang i rammetilskuddet fra det ene året til det neste.
Gjennom utgiftsutjevningen i inntektssystemet skal
kommunene i prinsippet fullt ut kompenseres for utgifter ved tjenesteytingen
som de selv ikke kan påvirke. Kostnadsnøkkelen for kommunene ble
revidert i 2011, slik at den bedre fanger opp ulike utfordringer
knyttet til befolkningsendringer, bosettingsmønster, levekår og tjenestetilbud
i kommunene. Regjeringen tar sikte på å oppdatere kostnadsnøkkelen
oftere framover, og vil legge fram en oppdatert kostnadsnøkkel for
kommunene i kommuneproposisjonen for 2016. Nytt inntektssystem for
fylkeskommunene vil legges fram i kommuneproposisjonen for 2015.
Antall kommuner i økonomisk ubalanse har blitt kraftig
redusert de siste årene.
Det pekes i proposisjonen på at kommunene har brukt
de økte inntektene godt. I årene 2006–2012 viser tall fra Nasjonalregnskapet
at det har vært en vekst i antall sysselsatte personer i kommunesektoren
på 72 200. Basert på statistikk fra KOSTRA var veksten i antall
utførte årsverk i perioden om lag 59 000. De ansatte gjør en viktig
innsats hver dag for å levere likeverdige tjenester i hele landet.
Innbyggerundersøkelsen fra 2009/2010 til Direktoratet for forvaltning
og IKT viser at innbyggerne er fornøyde med de kommunale tjenestene.
Særlig oppvekstmiljøene for barn og unge oppleves som gode.
Rundt 25 000 av de nye årsverkene har kommet innenfor
pleie- og omsorgssektoren. Regjeringen hadde som mål at det skulle
etableres 10 000 nye årsverk i sektoren innen utgangen av 2009, resultatet
ble 14 800. En er og i rute med omsorgsplan 2015, hvor målet er
å etablere 12 000 årsverk i pleie- og omsorgstjenesten i perioden 2008–2015.
Barnehageutbyggingen har vært et av hovedsatsingsområdene
for regjeringen. I alt 62 600 flere barn har fått plass i barnehage
siden 2005. Barnehagedekningen har økt fra 76 pst. i 2005 til 90
pst. i 2012. Spesielt har dekningsgraden for de yngste barna økt
mye. Barna tilbringer også stadig mer tid i barnehagen.
Ressursinnsatsen i grunnskolen, målt ved antall årstimer
til undervisning, har økt siden 2005 og kan i stor grad knyttes
til en økning i antall årstimer til spesialundervisning. I løpet
av de siste sju årene har stadig flere barn fått plass i skolefritidsordningen.
Barnevernstjenesten har økt kraftig i omfang
de siste sju årene. Bare i 2012 kom det til 300 flere årsverk i
barnevernet.
Kommuner og fylkeskommuner har de siste årene
investert betydelig i bygg og annen infrastruktur. Investeringsnivået
har vært høyt sammenlignet med tidligere perioder. I 2012 var de
samlede investeringene på i overkant av 52 mrd. kroner, tilsvarende
vel 13 pst. av inntektene. Fra 2006 til 2012 har de samlede investeringene
foretatt av kommuner og fylkeskommuner vært i størrelsesorden 327
mrd. kroner (tall fra Nasjonalregnskapet, 2012-priser). Midlene
har blitt brukt til å bygge nye eller utbedre eksisterende barnehager,
skolebygg, sykehjem, veier og andre bygg og anlegg.
Gjennom samhandlingsreformen har kommunene fått
et tydeligere ansvar for og større innflytelse over det samlede
helsetilbudet til innbyggerne. Innbyggerne får flere helsetjenester
og oppfølging nærmere der de bor. De økonomiske virkemidlene gir
kommunene insentiv til å utvikle sitt eget tjenestetilbud for å
sikre en best mulig arbeidsfordeling og dermed mindre bruk av spesialisthelsetjenester.
Kommunene satser på forebygging og styrker kompetansen i den kommunale
helse- og omsorgstjenesten. I 2013 har 150 kommuner en frisklivssentral,
noe som er en dobling på to år. Det er etablert frisklivssentraler
i alle fylker.
Det pekes i proposisjonen på at for å levere
gode tjenester til innbyggerne er det viktig å være en god arbeidsgiver.
Økt nærvær gir flere ansatte på jobb hver dag. Heltidskultur gir
mer forutsigbarhet både for ansatte og bruker. Gjennom en strategisk
kompetanseplan vil kommunene få kunnskap om hvorfor de for eksempel
bør ha en aktiv seniorpolitikk, eller hvordan de bør jobbe med rekruttering.
Resultater innenfor disse områdene vil gi kommunene et bedre omdømme. Regjeringen
satte i 2011, i samarbeid med partene i arbeidslivet, i gang utviklingsprogrammet
Saman om ein betre kommune. I programmet jobber 110 kommuner med
egne prosjekter innenfor disse temaene. De mottar et årlig tilskudd
og følges opp gjennom blant annet arbeid i nettverk.
Regjeringen har i den siste perioden gjennomført tiltak
for å styrke lokaldemokratiet. Prosjektet Utstillingsvindu for kvinner
i lokalpolitikken ble gjennomført som et forsøk i 22 kommuner i
hele perioden 2007–2011.
Stemmerett for 16- og 17-åringer ble gjennomført
som forsøk i 20 kommuner samt i Longyearbyen lokalstyre ved kommunevalget
i 2011 i samsvar med Soria Moria-erklæringen.
Minsak.no er en ny nettportal som gjør det mulig for
innbyggerne i hele landet å fremme innbyggerinitiativ etter kommuneloven
§ 39a i sin kommune.
Kommunal- og regionaldepartementet har de siste
årene hatt fokus på viktigheten av en høy etisk standard i kommunal
virksomhet. Kommunene må være bevisste sitt ansvar og ta korrupsjon
og mulige avvikssituasjoner på alvor. Departementet tar ansvar for
regelverket og overordnede rammevilkår for kommunesektoren. Departementet
har revidert egenkontrollregelverket for å legge til rette for at
kommunene kan utføre en enda bedre egenkontroll. Det er imidlertid
avgjørende at kommunene utnytter disse mulighetene, og at arbeidet
med kontroll har høy politisk og administrativ oppmerksomhet. God
egenkontroll i kommunene sikrer effektiv og riktig bruk av ressursene,
og forebygger uønskede hendelser.
Hvis en folkevalgt eller tjenestemann har flere roller
i en sak, kan det stilles spørsmål ved vedkommendes habilitet. På
grunnlag av regjeringens forslag i Ot.prp. nr. 50 (2008–2009) vedtok Stortinget
våren 2009 skjerpete habilitetsregler for folkevalgte og kommunalt
ansatte som også er leder eller styremedlem i offentlig heleide
selskaper. Lovendringen innebærer at det gjelder samme habilitetsregler
for folkevalgtes og tjenestemenns engasjement i offentlig eide selskaper som
i private selskaper.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jorodd Asphjell, Lise Christoffersen, Hilde Magnusson, Ingalill Olsen
og Eirik Sivertsen, fra Fremskrittspartiet, Gjermund Hagesæter, Morten
Ørsal Johansen og Åge Starheim, fra Høyre, Øyvind Halleraker og Michael
Tetzschner, fra Sosialistisk Venstreparti, lederen Aksel Hagen,
fra Senterpartiet, Heidi Greni, og fra Kristelig Folkeparti, Geir
Jørgen Bekkevold, viser til kommuneproposisjonen 2014. Det
ble avholdt høring i komiteen om proposisjonen 27. mai 2013. KS,
UNIO og Utdanningsforbundet deltok på høringen.
Komiteen viser til at kommunal
sektor forvalter en stor del av fellesskapets ressurser og er en
viktig arbeidsgiver, myndighetsutøver, samfunnsutvikler og skaper
av velferd for innbyggerne. Kommunesektorens inntekter utgjør om lag
18 pst. av bruttonasjonalproduktet for Fastlands-Norge, og én av
fem sysselsatte er ansatt i kommunal sektor.
Komiteen vil understreke at gode
og forutsigbare rammevilkår for kommunesektoren er viktig for landets
utvikling, for utviklingen i lokalsamfunnene og for den enkelte
innbyggers livskvalitet. Et godt tilbud innenfor basistjenester
som barnehage, barnevern, skole, lokalt helsevesen og omsorgen for
eldre og andre pleietrengende er etter komiteens mening
helt nødvendig i et moderne velferdssamfunn. Komiteen viser
til at kommunene utgjør grunnmuren for det lokale folkestyret og
representerer nærhet, tilhørighet, trygghet og mulighet for innflytelse
for befolkningen.
Komiteen viser til at norske
kommuner står i en særstilling sammenlignet med kommuner i de fleste
europeiske land. Innbyggere i mange europeiske land opplever store
kutt i offentlige budsjetter.
Komiteen viser til at regjeringen
i mars 2011 inngikk en samarbeidsavtale med KS og hovedsammenslutningene
på arbeidstakersiden om programmet «Saman om ein betre kommune». Komiteen vil
fremheve betydningen av nært samarbeid lokalt mellom folkevalgte,
administrative ledere og medarbeidere/tillitsvalgte i alle arbeidstakerorganisasjonene.
Komiteen viser til at hovedtemaene
for samarbeidet er sykefravær, kompetanse og rekruttering, heltid/deltid
og omdømme. Komiteen mener de lokale velferdstjenestene
best utvikles og kvalitetsforbedres blant annet gjennom nært samarbeid
med de ansattes organisasjoner.
Komiteen registrerer at prosjektet
er godt mottatt av landets kommuner. Programmet teller nå 110 kommuner.
De første fikk opptak høsten 2011. Høsten 2012 fikk ytterligere
59 kommuner opptak i programmet.
Komiteen vil understreke viktigheten
av ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift. Komiteen viser
til at regjeringen vil sikre videreføring av differensiert arbeidsgiveravgift også
etter 2014.
Komiteen viser til at de fleste
kommuner deltar i en eller annen form for interkommunalt samarbeid
med nabokommunene. Dette samarbeidet er organisert på svært mange
ulike måter, som prosjekter, interkommunale selskaper, vertskommunesamarbeid,
aksjeselskaper eller etter kommuneloven § 27. Forankringen i, åpenheten
i og rapporteringen tilbake til eget kommunestyre varierer også
mellom de forskjellige kommunene.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil understreke
betydningen av at også interkommunale samarbeid har en god forankring
hos de folkevalgte i de respektive kommunene. Det er avgjørende
at en velger måter å organisere arbeidet på som ivaretar de folkevalgtes
mulighet til å ha innsyn og ta ansvar også i den delen av kommunens
virksomhet som gjøres i samarbeid med andre.
Flertallet er fornøyd med at
regjeringen har lagt fram en strategi for innovasjon i kommunesektoren.
Strategien er omtalt i kapittel 5 i proposisjonen.
Komiteen vil understreke
at lokal handlefrihet er et viktig demokratisk aspekt, og gir frihet
for lokalpolitikere til å velge den løsningen som de mener er best
for sine innbyggere. Komiteen vil understreke at
mange kommuner har lang og god erfaring med samarbeid med ideelle
organisasjoner og private aktører på andre områder.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener det norske
systemet med rammestyring av kommunene gir gode velferdstjenester
og god lokaldemokratisk styring. Med rammefinansiering prioriterer
kommunene selv mellom oppgavene. Et omfattende ansvar for nasjonale
oppgaver gjør at kommunene har mulighet til å prioritere og å gjøre
helhetlige avveininger mellom oppgaver og sektorer innen sin kommune.
Ved å avgrense bruken av øremerkede tilskudd får kommunene størst
mulig selvstendighet i prioriteringer og tilpasning til lokale forhold.
Øremerking kan imidlertid være riktig i en begrenset periode for
å bygge opp et tilbud i kommunene.
Komiteen mener dagens
måte å gjennomføre de statlige tilsynene med kommunesektoren på, kan
være svært ressurskrevende for mange kommuner. Tilsynene er i varierende
grad samordnet. Hovedformålet med statlig tilsyn er å kontrollere
at kommunens tjenester er i samsvar med lovens krav. Likevel kan
og bør et godt innrettet statlig tilsyn bidra til mer langsiktig læring
og kvalitetsforbedring i den kommunale tjenesteproduksjonen utover
at kommunene retter opp et konkret avvik som kan ha blitt påpekt av
tilsynsorganet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil understreke
betydningen av både kommuner og fylkeskommuner som arenaer for et
sterkt lokaldemokrati.
Flertallet mener at grunnleggende
velferdstjenester ikke skal privatiseres eller kommersialiseres. Flertallet mener
dette best sikrer god kvalitet på tjenestene, demokratisk kontroll
og trygge arbeidsvilkår for de ansatte.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener inntektsrammene for kommunesektoren for 2014 som er skissert
i kommuneproposisjonen, gir rom for fortsatt høyt nivå på velferdstjenestene
i kommunene.
Dette flertallet viser til at
regjeringen siden tiltredelsen i 2005 har hatt høye ambisjoner for
et bedre tjenestetilbud i kommunesektoren og at sektoren under sittende
regjering har fått et betydelig økonomisk løft. Dette flertallet viser til
at kommunesektoren fra 2005 til 2013 reelt har økt med 67,6 mrd.
kroner. Inntektsveksten dekker både nye oppgaver og utvidelse av
eksisterende oppgaver. Samtidig har den finansielle situasjonen
i kommunesektoren vært god. Netto driftsresultat var i de syv årene
fra 2005 til 2012 i snitt på 3,0 pst. Det viser at det er balanse
mellom kommunenes oppgaver og de økonomiske forutsetningene.
Dette flertallet mener at dette
har bidratt til å bedre kommunenes økonomiske situasjon. I mai 2005,
etter nesten fire år med regjeringen Bondevik II, var 116 kommuner,
mer enn hver fjerde kommune, i ROBEK. I mai 2009, etter nesten fire
år med rød-grønn regjering, var 42 kommuner i ROBEK. Siden den gang
har tallet vært stabilt lavt og nå er 47 kommuner i ROBEK.
Dette flertallet viser til at
ved nye lovpålegg beregnes kommunenes merkostnader knyttet til økningen
i oppgaver. Dette gjelder både dersom eksisterende kommunale oppgaver
utvides og dersom oppgaver overføres fra staten til kommunene. Kommunene
kompenseres for merkostnadene ved en tilsvarende økning av rammetilskuddet.
Kompensasjonen kommer i tillegg til veksten i frie inntekter.
Dette flertallet viser til at
dersom kompensasjonen gis som et øremerket tilskudd, er praksis
at tilskuddet innlemmes i rammetilskuddet etter noen år. Midlene
trekkes derfor ikke tilbake, men tilføres kommunene som rammetilskudd.
Dette flertallet peker på at
i konsultasjoner mellom staten og KS drøftes det hvilket rom det er
innenfor budsjettrammen for gjennomføring av kommunenes oppgaver.
Innenfor rammen av konsultasjonsordningen kan staten og KS i fellesskap
beregne kommunenes merutgifter ved nye tiltak og reformer.
Dette flertallet mener veksten
også har satt kommunene i stand til å bygge ut det kommunale tjenestetilbudet.
Fra 2005 til og med 2012 har det blitt 59 000 flere årsverk i kommunesektoren. Dette
er i all hovedsak årsverk innenfor barnehager, skole og pleie- og
omsorgstjenestene.
Dette flertallet viser til at
kun 1 av 18 årsverk går til sentraladministrasjonen.
Komiteen har merket
seg sterk vekst i kommunenes samlede gjeld. Det må blant annet sees
i sammenheng med lav rente, bevisst bruk av rentestøtteordninger
og høye ambisjoner for nivå og kvalitet på tjenestene i norske kommuner.
Selv om en betydelig andel av gjelden er knyttet til gebyrfinansierte
tjenester, videreutlån og rentestøtteordninger, begrenser det høye
gjeldsnivået kommunenes handlefrihet. Den enkelte kommune har ansvar
for å holde gjeldsnivået under kontroll, også i en situasjon med
økende rentenivå. Staten har ansvar for at nye oppgaver inkludert
kapitalkostnader knyttet til investeringer, er finansiert.
Komiteen viser til at befolkningsvekst
og flere eldre skaper press på kommunenes tjenester. Også kommunenes
pensjonsutgifter øker betydelig. Alt dette skal dekkes inn gjennom
økningen i kommunenes frie inntekter. For at kommunene også fremover
skal gi innbyggerne gode tjenester, er det derfor nødvendig at økningen
i de frie inntektene er på et høyt nivå også i årene som kommer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at man tradisjonelt
har kunnet dele den statlige styringen av kommunene inn i to hoveddimensjoner:
styring av målsettingene eller styring av virkemidlene. Styring
av virkemidlene når det gjelder kommunene har tidligere vært mye
brukt, for eksempel gjennom øremerking av midler. Under dagens regjering
ser vi imidlertid at styringen er dobbel. Riktignok reduseres andelen
øremerkede midler, men styring gjennom andre føringer som forskrifter,
regelverk og lover har økt parallelt med den statlige styringen
av målsettinger på vegne av kommunene, gjennom både rettighetslovgivning,
maksprising på ulike tjenester og målsettinger som for eksempel
full barnehagedekning.
Disse medlemmer mener at enkeltmennesker og
lokalsamfunn skal ha stor frihet til å ta beslutninger som gjelder
dem selv. Det lokale folkestyret sikrer nærhet mellom folkevalgte
og folk, og bidrar til medbestemmelse, frihet og tilhørighet. Kommunene
utgjør selve grunnmuren for det lokale folkestyret og representerer nærhet,
tilhørighet, trygghet og mulighet for innflytelse for befolkningen.
Disse medlemmer viser til at
kommunesektoren har et selvstendig ansvar overfor sine innbyggere
for å løse grunnleggende oppgaver ved å yte tjenester, drive samfunnsutvikling,
utøve myndighet og være en lokalpolitisk institusjon. Samtidig har
staten et ansvar for å tilby kommunesektoren de rette forutsetninger
for at oppgavene kan løses til det beste for innbyggerne. Norge
står overfor en rekke velferdsutfordringer som berører kommunene
både direkte og indirekte. Kommunene blir bundet av økningen i individuelle
rettigheter på stadig flere områder. Kommunene blir også direkte
berørt av bl.a. aldringen i befolkningen gjennom et økt behov for
kommunale tjenester på dette området. Dette vil være krevende for
kommunene, ikke minst økonomisk, spesielt i en tid hvor Kommune-Norge
har hatt synkende driftsresultat og innskrenket økonomisk handlingsrom.
Disse medlemmer mener at det
sentrale spørsmålet i dag er om kommunesektorens evne til å løse
sine oppgaver til det beste for innbyggerne, styrkes best gjennom
sterkere statlig styring eller gjennom et sterkere kommunalt selvstyre
og større likeverdighet mellom kommunesektoren og staten.
Disse medlemmer viser til at
kommunenes utgifter de siste årene har økt mer enn det regjeringen
overfører. Praksisen fra dagens regjering er at kommuner får tilskudd
det første året et tiltak blir innført, men at regjeringen deretter
fjerner tilskuddet. Denne praksisen medfører at kommuner blir pålagt
oppgaver som ikke er fullfinansierte. Dette bekrefter PwC og KS
i sitt FoU-prosjekt «Hvem tar regningen?» hvor blant annet barnehagereformen
og dens finansiering evalueres. Samtidig ser vi ytterligere utfordringer
i forbindelse med gjennomføringen av samhandlingsreformen og finansieringen
av denne.
Under dagens regjering har kommuner og fylkeskommuner
fått stadig flere lovpålagte oppgaver, uten at finansieringen følger
med. Dette medfører at kommunene må kutte i sine øvrige ansvarsområder.
Disse medlemmer viser til at
flere rapporter, deriblant «Statlige bindinger på kommunene» (Econ,
2007), «Tvisteløsningsordninger mellom stat og kommune» (UiO, 2010),«Frihet
til likeverd» (Telemarksforsking m.fl., 2011) og egne kartlegginger
i KS som «Oppgaver uten grenser» (Carlsson, 2010) og «Hvor trykker
skoen?» (Carlsson, 2010), underbygger utfordringene kommunene uttrykker
at de møter i dagens system.
Disse medlemmer viser også til
Difi-rapporten «Sterkere statlig styring gir mindre lokalt handlingsrom»
som viser at økningen i lovbestemte individuelle rettigheter og
kommunale plikter snevrer inn kommunenes handlingsrom. Det blir
færre muligheter for lokale tilpasninger og lokalpolitiske prioriteringer. Flere
individuelle rettigheter, flere plikter for kommunene og strengere
krav til kommunenes dokumentasjon gir kapasitets- og kompetanseutfordringer.
Den nevnte Difi-rapporten dokumenterer en sterk økning i rettighetslovgivningen
både på utdannings- og helseområdet. Kommunene har vært opptatt
av at dette fører med seg prioriteringsvridninger. Noen interesser
blir beskyttet ved at de har fått en lovfestet rett til bestemte
ytelser, mens andre interesser ikke har fått en slik beskyttelse.
Rettighetslovgivningen – og for så vidt også økningen i kommunale
plikter – snevrer på denne måten inn det kommunale handlingsrommet. Det
blir mindre rom for lokale tilpasninger og for lokalpolitiske prioriteringer,
og det svekker forutsetningen for mål- og resultatstyring av kommunene.
Disse medlemmer mener at frihetsbehovet for
Kommune-Norge også innebærer frihet fra underfinansierte reformer.
Regjeringen truer på mange måter kommunenes frihet gjennom manglende
finansiering og løfter som stiller lokalpolitikere i utfordrende
situasjoner fordi de ikke er i stand til å levere det som forventes
av dem. Friheten til å kunne prioritere i tråd med lokalpolitiske
ønsker har dermed blitt svekket. Den viktigste friheten for kommunene
er likevel frihet til å gi gode nok tjenester og frihet til lokal tilpasning.
Det som truer denne friheten er først og fremst at det ikke er ressurser
til å utvikle og vedlikeholde kompetansebaserte, stabile, lokalt tilpassede
tjenester på de områdene som vurderes som de mest sentrale: skole,
helse og omsorg.
Disse medlemmer viser til at
staten stadig overfører flere oppgaver til kommunene, gjerne ledsaget
av en sterk rettighetslovgivning. Kommunene opplever en økende ubalanse
mellom pålagte oppgaver, forventninger og det økonomiske handlingsrommet
de faktisk har. Dette reduserer de lokale folkevalgtes makt, og
gjør dem til administratorer av statlig politikk. Samtidig har statlige
myndigheter en omfattende rett til innsigelser og styring over kommunal
planlegging. Dette fører til at forvaltningsorganer i mange tilfeller
overprøver folkevalgte, noe som er et demokratisk problem.
Disse medlemmer mener at handlingsrommet
til de lokale beslutningstakerne er innskrenket og at regjeringen
Stoltenberg har skapt en stor forventningskrise i Kommune-Norge.
Gjennom media og i den politiske debatten skapes det et inntrykk
av at Kommune-Norge har fått økte midler til å forbedre tjenestetilbudet.
Det er etter disse medlemmers oppfatning feil. Disse medlemmer viser
til at kommunesektoren har hatt store utfordringer knyttet til kostnadsveksten.
Regjeringen har ikke vist evne til å ta inn over seg disse nye utfordringene
som kommunesektoren står overfor.
Disse medlemmer viser til at
økt kommunal gjeld gir kommunene økte driftsutgifter. Gjeldsoppbyggingen
bidrar også til at kommunesektorens økonomi blir mer sårbar for
fremtidige renteøkninger. Veksten i brutto gjeld i kommunene er
nesten fire ganger høyere enn da den rød-grønne regjeringen kom
til dekket bord i 2005.
Samlet har brutto gjeld økt med over 120 mrd. kroner
siden 2005. Disse medlemmer er bekymret over at netto
lånegjeld per innbygger har økt fra 17 055 i 2003, til hele 36 120
i 2012. Dette er høyere enn gjeldsnivået på slutten av 80-tallet.
Disse medlemmer mener at det
kommunale selvstyret i dag står rettslig svakt, og at det i praksis
uthules stadig mer gjennom statlig styring og kontroll. Ansvaret
for den politikken som utøves lokalt, blir dermed mer uklart. Forholdet mellom
stat og kommune i en velferdsstat med sterke sentralistiske trekk,
men samtidig med en tradisjon for lokalt selvstyre, er spenningsfylt. Rettspraksis
spiller en svært beskjeden rolle i kommunalretten i Norge. Delvis
til erstatning for dette står praksis i statsforvaltningen sentralt.
En åpenbar fordel med dette kan være bedre ivaretakelse av hensyn
til rettssikkerhet og likhet på tvers av kommunegrensene. I relasjon
til det lokale selvstyre og kommunenes handlingsrom, er den største
ulempen at statsforvaltningen lett blir den dominerende kilden til
«gjeldende rett» av betydning for kommuner og fylkeskommuner. Dette
gjelder selv på områder der staten og kommunene kan ha motsatte
interesser.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at det dermed ikke legges særlig vekt
på det kommunale selvstyret i lovgivningen. Selv om Norge ratifiserte
europarådskonvensjonen om lokalt selvstyre i 1989 og har en folkerettslig
forpliktelse til å sørge for dets lovmessige beskyttelse, er dagens ordning
for løsning av tvister mellom stat og kommune ikke tilfredsstillende.
Når det i dag oppstår uenighet om hva som er juridisk korrekt eller
om utøvelsen av skjønn, er det normalt statsforvaltningen som har
det siste ordet. I dag opplever Kommune-Norge særlig at fylkesmannen
spiller en dominerende rolle som tilsynsmyndighet og klageinstans
overfor kommunene. Kommunenes adgang til å få tvister med staten avgjort
av uavhengige domstoler er svært begrenset. Fylkesmannens plass
mellom statsstyre og lokalt selvstyre er dermed en blanding av tre ulike
komponenter: overordnet kontrollør, regional myndighet med en passiv
rolle i spenningsforholdet mellom statlige og lokale interesser,
og pådriver for partnerskap, dialog og forståelse mellom forvaltningsnivåer.
Problemer oppstår når fylkesmannen opptrer som «dommer» som ikke
bare følger regelverket, men selv utøver politisk preget skjønn.
I kommunene bør det unngås at fylkesmannen opptrer som overordnet
organ.
Disse medlemmer mener at fylkesmannen heller
bør opptre som megler eller «positiv brobygger» i konflikter mellom
statlige og kommunale interesser.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til Høyres forslag, jf. Dokument 8:32 S (2011–2012), om å innføre
et tvisteløsningsorgan mellom stat og kommune.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener dagens organisering av Kommune-Norge hindrer
mange kommuner i å kunne løse oppgaver på best mulig måte for innbyggerne. Disse
medlemmer ser derfor behov for en omfattende oppgave- og kommunereform
som sikrer lokalsamfunnene mer frihet og større ansvar for å skape
bedre tjenester og mer robuste kommuner.
Disse medlemmer mener at kommunene
bør ha den nødvendige friheten til å legge til rette for vekst og
velstandsøkning, og tar avstand fra de delene av regjeringens politikk
som går ut på å hindre utvikling og økonomisk vekst. Disse medlemmer har
sett fordelene av konkurranse på en rekke andre områder, og ser
et stort potensial for konkurranseutsetting av kommunale tjenester
og at kommunene på samme måte konkurrerer om å tiltrekke næringsliv
og dyktige samfunnsborgere.
Disse medlemmer vil sørge for
mer makt til kommunalt folkevalgte, og mindre makt til statlige
myndigheter. Da kommunene ble fratatt inntekter fra selskapsskatten,
mistet de et viktig insentiv til lokal næringsutvikling og verdiskapning. Disse
medlemmer vil derfor la kommunene beholde en større del
av egne inntekter gjennom selskapsskatten, da de vil bidra til vekst og
velferd i lokalsamfunnet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
norske kommuner stort sett leverer gode tjenester. Samtidig mener disse medlemmer at
kommunesektoren også preges av store økonomiske og materielle utfordringer som
har ført til eller vil føre til store kutt i produksjonen av gode
velferdstjenester til sine innbyggere. Selv om norsk økonomi for
tiden er god, mener disse medlemmer det er innbyggerne
som vil føle fremtidige reduksjoner i offentlige budsjetter, hvis
den økonomiske utviklingen går dårligere. Disse medlemmer mener
det finnes rom for effektiviseringsuttak i kommunal sektor, men
vil at dette rommet bør utnyttes med tanke på avbyråkratisering
og forenkling.
Disse medlemmer merker seg at
man i våre naboland og ellers i Europa gjennomfører store reduksjoner
i offentlige budsjetter. Fokuset i disse landene har handlet om
å effektivisere offentlig forvaltning i en tid da den økonomiske veksten
er lav eller negativ, og at man må husholdere på en bedre måte. Disse
medlemmer mener en svært omfattende offentlig sektor er
en hemsko for utvikling og vekst, og at flere må skaffe sitt levebrød
i privat sektor i fremtiden for å sikre felles velferd.
Disse medlemmer vil understreke
betydningen av at også interkommunalt samarbeid bør ha en god forankring
hos innbyggere og folkevalgte i de respektive kommunene. Disse
medlemmer mener det er avgjørende viktig at innbyggerne
og de folkevalgte lokalpolitikerne skal ha innsyn og ta ansvar også
i den delen av kommunens virksomhet som gjøres i samarbeid med andre. Disse
medlemmer mener det er urovekkende at variasjonen vedrørende
innsyn i interkommunale samarbeid er så stor som den er.
Disse medlemmer ønsker å erstatte
rammefinansieringssystemet av kommunesektoren med et system som
innebærer tilbakeføringer av deler av selskapsskatten til kommunene,
fritt kommunalt skattøre, behovsstyrt statlig finansiering av grunnleggende
kommunale velferdstjenester og et objektivt differensiert innbyggertilskudd. Disse
medlemmer viser i denne sammenheng til representantforslaget
Dokument 8:92 S (2012–2013), jf. Innst. 359 S (2012–2013). Disse
medlemmer deler ikke komitéflertallets oppfatning om at
man med rammefinansiering gir kommunene handlingsrom for selv å
prioritere mellom oppgaver, da dette handlingsrommet synes å ha
blitt betydelig innskrenket siden 2005. Disse medlemmer deler
komitéflertallets oppfatning om at det er ønskelig å avgrense bruken av
øremerkede tilskudd. Disse medlemmer mener de må
forholde seg til det rammefinansieringssystemet som ligger til grunn
i proposisjonen, og fremmer derfor merknader og forslag som er å
anse som sekundærpolitikk.
Disse medlemmer mener det ikke
blir tatt tilstrekkelig høyde for utfordringene vekstkommunene har. Disse
medlemmer mener at når man setter telletidspunktet for antall
innbyggere et halvt år før nytt rammetilskudd til kommunene settes,
tar ikke dette høyde for at tilflyttingen til vekstkommunene øker
vesentlig. Disse medlemmer mener telletidspunktet
for nye innbyggere i vekstkommunene, så langt det er mulig, må flyttes
slik at vekstkommunene får økonomiske midler etter faktisk antall
innbyggere.
I denne sammenheng fremmer komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet og Høyre følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sikre at 4,25 pst.
av selskapsskatten beholdes av de kommunene der verdiene er skapt.»
«Stortinget ber regjeringen endre telletidspunktet
for nye innbyggere i vekstkommunene slik at disse kommunene får
økonomiske midler etter faktisk antall innbyggere.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
det er viktig å få en mer effektiv og robust kommunestruktur. Disse
medlemmer mener fylkeskommunen er et fordyrende ledd uten
stor legitimitet i befolkningen, og at oppgavene fylkeskommunen
i dag har deles mellom stat og kommune. Disse medlemmer viser
i denne sammenheng til representantforslagene Dokument 8:132 S (2010–2011)
om å avvikle fylkeskommunen som selvstendig forvaltningsnivå, og
Dokument 8:63 S (2011–2012) om insentiver for å få fortgang i arbeidet med
en mer effektiv og robust kommunesektor.
Disse medlemmer ønsker mer bruk
av konkurranseutsetting av velferdstjenester som i dag produseres
i kommunesektoren og innføring av utfordringsrett. Disse
medlemmer mener tjenesteproduksjonen i større grad kan konkurranseutsettes,
men at finansierings- og tilsynsansvaret fortsatt vil være et offentlig
anliggende. Disse medlemmer viser til at flere kommuner
våger å tenke annerledes for å sørge for gode velferdstjenester
for sine innbyggere, blant annet i kommunene Austevoll og Ullensaker,
som er foregangskommuner når det gjelder å konkurranseutsette et
bredt spekter av tjenester, samtidig som finansierings- og tilsynsansvaret
ligger i folkevalgte organer lokalt.
Disse medlemmer merker seg i
regjeringspartienes retorikk at man med jevne mellomrom betoner
inntektsveksten i kommunesektoren gjennom snart åtte år, men at
man er lite villig til å snakke om utgiftsveksten i samme periode. Disse
medlemmer merker seg også at man gjennom denne retorikken
ikke ser en sammenheng mellom inntektsvekst, utgiftsvekst og gjeldsvekst. Disse
medlemmer deler derfor ikke komitéflertallets oppfatning
om at man ved nye lovpålegg sørger for å kompensere kommunene for
merkostnadene.
Disse medlemmer mener det er
viktig å sikre at fylkesmannsembetenes rolle begrenses til legalitetskontroll. Disse
medlemmer mener konflikter mellom statlige og kommunale
organer best løses i en forvaltningsdomstol.
Komiteens medlemmer fra Høyre ønsker en
helhetlig gjennomgang av inntektssystemet for kommunesektoren. Endringer
skal sikre og stimulere til en positiv utvikling i kommunenes inntekter.
Målet er å bygge opp under det lokale selvstyret ved at kommunene
får beholde en andel av selskapsskatten og en større del av egne skatteinntekter.
Vekstkommunenes utfordringer må ivaretas bedre. Disse medlemmer vil
også beholde inntektsgarantiordningen for kommunene slik at det
ikke blir brå endringer fra ett år til et annet.
Disse medlemmer viser til at
da inntektssystemet ble behandlet i 2009, tok Høyre flere initiativ
for at det skulle sikres bred politisk enighet om inntektssystemet
for kommunesektoren for å sikre et mer forutsigbart, enkelt og rettferdig inntektssystem.
Dessverre valgte regjeringen å vedta et system som kun fikk helhetlig
støtte fra de rød-grønne regjeringspartiene. Det har ført til at
dagens modell for fordeling opprettholder et avhengighetsforhold
mellom stat og kommune, noe disse medlemmer ønsker
å endre.
Disse medlemmer mener at det
i dag legges for lite vekt på hva kommunen og dens innbyggere skaper.
For Høyre er det viktig å vri inntektssystemet over fra å være et
system for statlige politiske føringer over til et system som legger
til rette for, og belønner innovasjon, vekst og kreativitet. Samtidig
er det viktig å fremheve verdien av at kommunenes inntekter har
lokal forankring. Målet om at en andel av lokale skatteinntekter
skal tilfalle lokalsamfunnet er basert på ønsket om å styrke koblingen
mellom de som betaler skatten, de lokale beslutningstakerne, og brukerne
av tjenestene.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at mye av den viktigste velferdsproduksjonen
skjer i den enkelte kommune. For Kristelig Folkeparti er subsidiaritetsprinsippet
et bærende prinsipp, som fordrer mer lokal makt og styring. Dette
medlem mener at regjeringen har lagt flere oppgaver til
kommunene, men ikke har fulgt opp med tilstrekkelig med midler og således
har skapt et gap mellom befolkningens forventning til velferdsgoder
og kommunenes økonomiske handlingskraft. Dette medlem registrerer
at det fremdeles er mange kommuner som leverer negative driftsresultat
og flere kommuner som står i fare for å havne på ROBEK-listen.
Dette medlem viser til at det
er i distriktene det meste av våre naturressurser ligger. Verdiskapingen
i lokalsamfunnet danner grunnlaget for velferden både i distriktene
og i urbane strøk. Dette medlem mener folk skal ha
reell valgfrihet med hensyn til bosted, det skal være likeverdige
levekår i hele landet, og hovedtrekkene i bosettingsmønsteret må
opprettholdes. Dette medlem vil påpeke at kultur-
og fritidstilbudet stadig blir viktigere når folk velger bosted.
Det skal være tilgang til et bredt spekter av kulturopplevelser
også i distriktene. Satsing på barn og unge er god distriktspolitikk.
Distriktspolitikken skal også utjevne forskjeller mellom ulike deler av
landet.
Det fremgår av proposisjonen at regjeringen
legger opp til realvekst i kommunesektorens samlede inntekter i
2014 på mellom 6 og 6 1/2 mrd. kroner. Av veksten i samlede inntekter
legges det opp til at mellom 5 og 5 1/2 mrd. kroner er frie inntekter.
Dette tilsvarer en realvekst i frie inntekter på mellom 1,6 og 1,8
pst.
Den varslede inntektsveksten må ses i sammenheng
med konsekvenser av den demografiske utviklingen for kommunesektoren.
Beregninger utført av Det tekniske beregningsutvalg for kommunal
og fylkeskommunal økonomi (TBU) indikerer at kommunesektoren kan
få merutgifter i 2014 på om lag 3,3 mrd. kroner knyttet til den demografiske
utviklingen. Departementet anslår at om lag 2,8 mrd. kroner må finansieres
av frie inntekter.
Det understrekes at anslagene i proposisjonen
er usikre.
Det vises i proposisjonen til at den foreslåtte inntektsveksten
legger til rette for styrking av det kommunale tjenestetilbudet.
Regjeringen legger opp til at fylkeskommunene får
1 mrd. kroner av den foreslåtte veksten i frie inntekter. I Nasjonal
transportplan 2014–23 er det satt av 10 mrd. kroner i planperioden
til fornying og opprusting av fylkesveiene. 1/2 mrd. kroner av veksten
i frie inntekter til fylkeskommunene er innfasing av disse midlene
i 2014. Midlene gis som rammetilskudd med en særskilt fordeling
i inntektssystemet. Fordelingen av midlene legges fram i statsbudsjettet
2014.
Resterende del av inntektsveksten, mellom 4
og 4 1/2 mrd. kroner, går til kommunene. Av denne veksten er 180
mill. kroner begrunnet i behovet for å styrke helsestasjons- og
skolehelsetjenesten.
Bosetting og integrering av nyankomne flyktninger
i kommunene blir i hovedsak finansiert gjennom integreringstilskuddet,
som i 2013 utgjør i alt 5,1 mrd. kroner. Regjeringen vil i statsbudsjettet
2014 foreslå en realøkning av integreringstilskuddet med 250 mill.
kroner.
Kommunene melder at mangel på boliger er et hinder
for bosetting av flyktninger. Tilskudd til utleieboliger er et viktig
virkemiddel for å øke antall egnete utleieboliger for vanskeligstilte. Regjeringen
vil i statsbudsjettet 2014 foreslå en reell økning av tilsagnsrammen
med 66,7 mill. kroner. Dette kommer i tillegg til en foreslått økning
av tilsagnsrammen med 33,3 mill. kroner i forbindelse med revidert
nasjonalbudsjett 2013.
Økt integreringstilskudd og økt tilskudd til
utleieboliger kommer i tillegg til den varslede veksten i kommunesektorens
samlede inntekter i 2014. Dette bygger opp under avtalen inngått mellom
regjeringen og KS i april 2013 for å bosette flere flyktninger i
kommunene.
Inntektsveksten for 2014 som varsles i denne proposisjonen,
er regnet fra anslått inntektsnivå i 2013 i revidert nasjonalbudsjett
2013, jf. kapittel 3. Dersom anslaget for nivået på kommunesektorens
inntekter i 2013 endres når statsbudsjettet legges fram i oktober,
vil inntektsveksten for 2014 som nå varsles kunne bli endret.
I statsbudsjettet 2014 vil regjeringen komme tilbake
med en ytterligere konkretisering av inntektsrammene og oppgavene
for kommunesektoren i 2014. På vanlig måte legges det opp til at
de kommunale og fylkeskommunale skattørene for 2014 fastsettes ved
behandlingen av statsbudsjettet 2014.
Det vises i proposisjonen til at skattøren blant annet
fastsettes på grunnlag av gjeldende målsetting om at skatteinntektene
skal utgjøre 40 pst. av kommunenes samlede inntekter.
Innenfor rammen av konsultasjonsordningen har staten
dialog med kommunesektoren (representert ved KS) om det økonomiske
opplegget for kommunesektoren i 2014. Etter at statsbudsjettet for
2014 er lagt fram, vil partene drøfte prioriteringer av kommunesektorens
oppgaver innenfor den foreslåtte inntektsrammen.
Det fremgår av proposisjonen at det i 2013 forventes
det at pensjonspremiene som kommuner og fylkeskommuner betaler inn
til pensjonsordningene fortsatt vil ligge på et høyt nivå.
Finanstilsynet har besluttet at pensjonsordningene
med virkning fra 2014 må beregne pensjonspremier og avsetningsbehov
ut fra et nytt dødelighetsgrunnlag som tar høyde for økt levealder.
Det er ventet at pensjonsavsetningene i 2013
vil bli styrket med sikte på en reduksjon av underdekningen.
Departementet vil senere i år fastsette forutsetningene
for beregning av de regnskapsmessige pensjonskostnadene for 2014.
Distriktstilskudd Sør-Norge (kap. 571 post 61) skal
ivareta kommuner i Sør-Norge med en svak samfunnsmessig utvikling
som ikke mottar andre regionalpolitiske tilskudd i inntektssystemet, og
som ikke har høye skatteinntekter.
EU reviderer nå sitt regelverk for regional
støtte. Nytt regelverk skal etter planen tre i kraft fra 1. januar
2014, og virkeområdet for investeringsstøtte må derfor notifiseres
til og godkjennes av ESA på nytt.
Distriktstilskudd Sør-Norge skal i utgangspunktet
oppdateres når det skjer endringer i det distriktspolitiske virkeområdet.
Regjeringen legger opp til notifisering av virkeområdet for investeringsstøtte
høsten 2013, og godkjenning fra ESA før jul med iverksetting fra
1. januar 2014 eller det tidspunkt ESA bestemmer. Som varslet i Meld.
St. 13 (2012–2013) Ta heile Noreg i bruk, skal regjeringen vurdere
forenklinger i det distriktspolitiske virkeområdet og alternative
måter å fordele de distrikts- og regionalpolitiske midlene på. På
grunn av denne gjennomgangen foreslås det at fordelingen av distriktstilskudd Sør-Norge
ligger fast i 2014, og at eventuelle endringer varsles i kommuneproposisjonen
for 2015.
Kommunal- og regionaldepartementet foreslår at
den samlede skjønnsrammen for 2014 blir satt til 2 653 mill. kroner,
jf. forslag til vedtak. Av denne rammen fordeles 2 141 mill. kroner
til kommunene, mens 512 mill. kroner går til fylkeskommunene.
Basisrammen settes til 995,5 mill. kroner for kommunene
og 341,1 mill. kroner for fylkeskommunene i 2014. Dette er samme
nominelle nivå som i 2013.
Fylkesmennene gir i dag tilskudd etter søknad fra
kommunene til fornyings- og utviklingsprosjekt. De siste årene er
det årlig utbetalt i overkant av 100 mill. kroner. Fra 2014 ønsker regjeringen
at tilskudd også skal bli gitt til innovasjonstiltak, og at innovasjonsprosjekter
skal bli prioritert innenfor rammen. For å gi fylkesmennene like
forutsetninger til å gi tilskudd, er 100 mill. kroner av basisrammen
til kommunene fordelt 50/50 mellom antall innbyggere i fylket og
antall kommuner i fylket.
Fra 1. januar 2007 ble ordningen med differensiert
arbeidsgiveravgift (DAA) gjeninnført for flertallet av kommunene
i Norge, og kompensasjonen gjennom skjønnstilskuddet for disse kommunene
og fylkeskommunene falt bort. Kommuner og fylkeskommuner som fremdeles har
høyere sats på arbeidsgiveravgiften enn de hadde før omleggingen
i 2004, kan få kompensasjon for dette gjennom fylkesmannens skjønnstildeling
i henhold til retningslinjene. Eventuelle endringer i avgiftssonene
fra 1. januar 2014 vil kunne ha betydning for fastsettelsen av fylkesrammene.
I statsbudsjettet for 2009 ble skjønnsrammen
til kommunene utvidet med 100 mill. kroner til inntektssvake kommuner
i Sør-Norge som ikke mottar regionalpolitiske tilskudd. Tilskuddet
videreføres i 2014.
I forbindelse med endringene i inntektssystemet som
gjelder fra og med 2011, ble det fordelt 400 mill. kroner til kommuner
som taper mer enn 100 kroner per innbygger på summen av endringene.
Fordelingen vil ligge fast med samme kronebeløp inntil neste revisjon
av kostnadsnøkkelen.
Departementet holder hvert år igjen en reservepott
innenfor skjønnsrammen til kommuner og fylkeskommuner som får utforutsette
utgifter i løpet av budsjettåret. Midlene går blant annet til å
gi kompensasjon for skader på kommunal og fylkeskommunal infrastruktur
etter flom, ras og annen naturskade. Departementet kan også bruke
noen av disse midlene til å dekke engangskostnader ved kommunesammenslåinger.
Reservepotten for kommunene i 2014 er uendret på
125 mill. kroner og reservepotten for fylkeskommunene er uendret
på 100 mill. kroner.
Innenfor skjønnsrammen til kommunene settes det
av tilskudd til utviklings- og fornyingsprosjekter som fordeles
av departementet. Målgruppen for tilskuddet er kommunesektoren, men
prosjekter i regi av departementet og/eller KS finansieres også
via prosjektskjønnet.
Prosjektskjønnet utgjør 128 mill. kroner i 2013. Departementet
foreslår at prosjektskjønnet settes til 125 mill. kroner i 2014.
Samtlige kommuner og fylkeskommuner tar i bruk
det nye elektroniske valgadministrasjonssystemet EVA ved stortingsvalget
i 2013. Flere kommuner og fylkeskommuner skal i tillegg benytte
EVA for å skanne stemmesedler. Det elektroniske valgadministrasjonssystemet
eies, driftes og forvaltes av staten og har blitt stilt vederlagsfritt
til disposisjon for kommunene og fylkeskommunene. Det er departementet
som sørger for opplæring og brukerstøtte. Innenfor prosjektskjønnet
er det satt av 63 mill. kroner til utvikling, innføring og drift
av systemet i 2014.
Kommunal- og regionaldepartementet har sammen
med KS, LO Kommune, Unio, YS Kommune og Akademikerne inngått en samarbeidsavtale
om utviklingsprogrammet Saman om ein betre kommune. I 2014 er det
satt av 39,5 mill. kroner til prosjektet gjennom prosjektskjønnet.
Videre er det satt av 10 mill. kroner i tilskudd
til samordning av IKT i kommunesektoren.
Innenfor prosjektskjønnet er det også tatt høyde for
eventuelle tilskudd knyttet til regjeringens strategi for innovasjon
i kommunesektoren. I 2014 foreslås det blant annet å gi tilskudd
til et innovasjonsstudium for tilsatte i kommunesektoren ved høyskole/universitet.
For opplisting av kriterier for prosjektskjønnet for
2014, vises til proposisjonens kapittel 2.3.2.
Den varslede framleggelsen av nytt inntektssystem
for fylkeskommunene i kommuneproposisjonen for 2014 utsettes ett
år, og presenteres i kommuneproposisjonen for 2015.
Kommunal- og regionaldepartementet har i samarbeid
med berørte departementer lagt et solid grunnlag for det videre
arbeidet med kostnadsnøklene, men fremdeles gjenstår det arbeid
med delkostnadsnøkkelen for kollektive ruter.
For å sikre forutsigbare og stabile inntektsrammer
for fylkeskommunene over tid, vil regjeringen vente med å legge
fram nytt inntektssystem for fylkeskommunene til man får gjort en
helhetlig omlegging, og ikke stykkevise omlegginger over flere år.
I kommuneproposisjonen 2011 ble det varslet
at det tas sikte på en oppdatering av kostnadsnøklene i inntektssystemet
for kommunene om lag hvert fjerde år. Regjeringen legger opp til
at neste helhetlige revisjon av kostnadsnøkkelen for kommunene legges
fram i kommuneproposisjonen for 2016.
I 2010 ble ansvaret for det meste av øvrige
riksveger og øvrige riksvegferjesamband overført til fylkeskommunene.
Som ledd i dette ble fylkeskommunene tilført frie midler som ble
gitt en særskilt fordeling i inntektssystemet (tabell C). I 2013
utgjør midlene nærmere 6,1 mrd. kroner, fordelt med 2 787 mill.
kroner til drift og vedlikehold, 1 788 mill. kroner til investeringer
og 1 498 mill. kroner til ferjer inkl. kompensasjon for NOx-avgift. I tillegg ble de frie inntektene
til fylkeskommunene styrket med 1 mrd. kroner i 2010 begrunnet i
det økte vegansvaret. I 2013 utgjør dette 1 096 mill. kroner.
Midlene ble gitt en særskilt fordeling i perioden 2010–2013
blant annet med bakgrunn i bindinger knyttet til allerede vedtatte
investeringsprosjekter i denne perioden. Det ble sagt at midlene
fra og med 2014 skal fordeles etter objektive kriterier.
I lys av at regjeringen har bestemt at framleggelsen
av nytt inntektssystem for fylkeskommunene utsettes til kommuneproposisjonen
2015, blir samferdselsmidlene liggende i tabell C, men det er foretatt
en ny vurdering av fordelingen av midlene.
Gjeldende fordeling av ferjemidlene tar utgangspunkt
i eksisterende kontrakter for anbudssamband samt regnskapstall for
samband. Det pekes i proposisjonen på at dersom midlene fordeles etter
dagens kostnadsnøkkel for båt og ferje (som består av kriteriene
«rutenett til sjøs 1990» og «innbyggere bosatt på øyer uten fastlandsforbindelse»),
vil det gi betydelige fordelingsvirkninger. Fordeling av midlene
til fylkesvegferjer (inkl. kompensasjonen for NOx-avgiften)
som fylkeskommunene fikk ansvaret for i 2010, foreslås uendret,
i påvente av ny kostnadsnøkkel for båt og ferje.
Midlene til drift og vedlikehold av veger er fordelt
med utgangspunkt i en normativ modell fra Vegdirektoratet. Modellen
(MOTIV) beregner årlige utgifter for en rekke drifts- og vedlikeholdsoppgaver
basert på registrerte data om det faktiske vegnettet og normative
kostnadsmodeller. Ressursberegningen i MOTIV er basert på normerte
modeller for hver enkel oppgave/prosess, hvor kostnadene for gjennomføring
baseres på mengde, tiltaksfrekvens og enhetspris. I påvente av en
ny kostnadsnøkkel for veger, foreslås det at midlene fortsatt gis
en særskilt fordeling basert på MOTIV-modellen. Fordelingen oppdateres
med det nyeste tallgrunnlaget fra MOTIV. Tallgrunnlaget har ikke
vært oppdatert siden 2010.
Investeringsmidlene og styrkingen av frie inntekter
med 1 mrd. kroner i 2010 er fordelt på grunnlag av vegstandard (forfall),
veglengde, innbyggertall og bindinger knyttet til investeringsprosjekter
som allerede var igangsatt på tidspunktet da ansvaret for de «nye»
vegene ble overført til fylkeskommunene. I tillegg er om lag 200
mill. kroner av rammen til investeringer fordelt skjønnsmessig.
Bindingene på de igangsatte investeringsprosjektene utløper i 2013. Siden
bindingene på investeringsprosjektene nå er utløpt, foreslås det
i proposisjonen å fordele midlene i 2014 etter veglengde vektet
med 50 pst. og innbyggertall vektet med 50 pst.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at regjeringen legger opp til realvekst i kommunesektorens samlede
inntekter i 2014 på mellom 6 og 6 1/2 mrd. kroner. Av veksten i
samlede inntekter legges det opp til at mellom 5 og 5 1/2 mrd. kroner er
frie inntekter. Dette tilsvarer en realvekst i frie inntekter på
mellom 1,6 og 1,8 pst. Flertallet støtter regjeringens
ambisjon om en vekst i de frie inntektene opp mot 5 1/2 mrd. kroner.
Av samlet vekst i frie inntekter legges det opp til at fylkeskommunene
får 1 mrd. kroner. 1/2 mrd. kroner av denne veksten er innfasing
av midlene til fornying og opprusting av fylkesveiene, jf. Nasjonal
transportplan 2014–2023. Resterende del går til kommunene.
Flertallet mener inntektsrammene
for kommunesektoren for 2014 som er skissert i kommuneproposisjonen,
gir rom for fortsatt høyt nivå på velferdstjenestene i kommunene.
Flertallet viser til at regjeringen
vil legge fram forslag til nytt inntektssystem for fylkeskommunene
i kommuneproposisjonen for 2015 og at det legges opp til en helhetlig
revisjon av kostnadsnøkkelen for kommunene i kommuneproposisjonen
for 2016.
Flertallet viser til at det er
store variasjoner i skattegrunnlag mellom kommunene, noe som skaper
store forskjeller i inntektsnivå. Forskjeller i inntektsnivå er
den viktigste årsaken til ulikt tjenestetilbud. For å sikre en jevnere
fordeling av inntekter mellom landets kommuner og utjevne uønskede
forskjeller, viser flertallet til at Stortinget har
vedtatt å redusere skattens andel av kommunenes samlede inntekter
fra 45 til 40 pst. Flertallet viser til at redusert
skatteandel kompenseres med økt innbyggertilskudd. Stortinget har
tidligere sørget for større omfordeling gjennom å øke skatteutjevningsprosenten
i inntektssystemet.
Flertallet vil understreke at
redusert skatteandel og økt utjevningsprosent er viktige omfordelingsgrep.
Med dette overføres midler fra skattesterke til skattesvake kommuner.
Flertallet viser til at et enstemmig
landsstyre i KS 28/5 2010 uttaler:
«Regjeringen foreslår at skatteinntektenes andel av
kommunesektorens inntekter reduseres fra 45 % til 40 %. Skattesvake
kommuner vil tjene på det, mens kommuner hvor innbyggerne bidrar med
mer skatt taper. Landsstyret i KS mener at lokal forankring av inntektene
er viktig for det lokale selvstyret.»
Flertallet støtter dette og viser
til at skatteinntektene er kommunesektorens viktigste inntektskilde.
Samtidig er en omfordeling av skatteinntektene nødvendig for å sikre
et likeverdig tjenestetilbud i hele landet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
en vekst i kommunesektorens frie inntekter på mellom 5 og 5 1/2
mrd. kroner ikke er tilstrekkelig for å sikre et fortsatt høyt nivå
på velferdstjenestene i kommunene. Disse medlemmer viser
til at KS, senest i høringen i forbindelse med Prop. 146 S (2012–2013)
Kommuneproposisjonen 2014 omtaler økningen i frie inntekter som
tilstrekkelig for å videreføre dagens tjenestenivå, men at dette
ikke medfører nødvendige forbedringer, noe disse medlemmer finner
urovekkende. Disse medlemmer påpeker også at organisasjonene
Unio og Utdanningsforbundet i samme høring betonet at man reelt
snakker om en nullvekst i kommunenes frie inntekter, da demografikostnadene
og økte pensjonskostnader i stor grad må dekkes gjennom de frie
inntektene. På denne bakgrunn ønsker derfor disse medlemmer å
øke kommunesektorens inntekter med 2,5 mrd. kroner i 2014. Disse medlemmer vil
fordele 1 mrd. kroner til eldreomsorg, 0,5 mrd. kroner til grunnskole,
0,5 mrd. kroner til å løse utfordringer knyttet til samhandlingsreformen,
og 0,5 mrd. kroner til kommunale rus- og psykiatritiltak.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen i statsbudsjettet
for 2014 foreslå en økning i inntektene til kommunene med 2,5 mrd.
kroner utover det regjeringen signaliserer i kommuneproposisjonen
for 2014, og at disse midlene øremerkes som driftsmidler til eldreomsorg,
grunnskole, samhandlingsreform og rus og psykiatri.»
Komiteens medlemmer fra Høyre mener at
kommunene skal ha frihet til å foreta selvstendige prioriteringer.
Da er det viktig å ha et inntektssystem som gir rom for lokale prioriteringer.
Under den rød-grønne regjeringen har dette handlingsrommet skrumpet
inn.
Disse medlemmer mener dagens
inntektssystem gjør kommunene mindre selvstendige, og i mange tilfeller
tvunget til å innføre skatter og avgifter heller enn å stimulere
til vekst, ettersom vekst ikke belønnes gjennom inntektssystemet. Disse
medlemmer mener derfor det er behov for en helhetlig gjennomgang
av dagens inntektssystem, slik at modellen for fordeling mellom kommunene
i større grad gir kommunene frihet til å foreta lokale prioriteringer,
stimulerer arbeidslinjen og øker lønnsomheten ved å skape vekst
lokalt.
Disse medlemmer mener dagens
organisering begrenser kommunenes evne til å løse oppgaver på best
mulig måte for innbyggerne. Kommuner som har mulighet til å etablere
større fagmiljøer og et bredere spekter av tjenester, vil kunne
gi sine innbyggere et bedre tilbud. Større kommuner vil også sikre
en helhetlig arealutnyttelse tuftet på lokale behov, og ha bedre
mulighet for å etablere felles bo- og arbeidsmarkeder. Færre og
større kommuner vil kunne overta flere oppgaver, og dermed styrke lokaldemokratiet
og følelsen av lokal tilhørighet og identitet.
Disse medlemmer ser derfor et
behov for en helhetlig gjennomgang av inntektssystemet, sammen med
en omfattende oppgave- og kommunereform som sikrer lokalsamfunnene
mer frihet og større ansvar, for å skape bedre tjenester og sterkere
lokalsamfunn.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti merker seg at regjeringen legger opp til en vekst
i de samlede inntektene til kommunesektoren på mellom 6 og 6 1/2
mrd. kroner. Dette medlem merker seg videre at regjeringen foreslår
en ramme for vekst i frie inntekter på mellom 5 og 5 1/2 mrd. kroner. Dette
medlem merker seg også at blant annet UNIO og Utdanningsforbundet
har uttalt at dette kun vil være tilstrekkelig til å opprettholde
drift og til å dekke de økte utgifter i forbindelse med befolkningsutviklingen
og de økte lønns- og pensjonskostnader i kommunene. De hevder videre
at det vil bli lite rom til fortsatt utbygging og heving av kvaliteten
i det kommunale tjenestetilbudet. Dette medlem viser
videre til at både UNIO og Utdanningsforbundet mener det er nødvendig med
en økning på 1 mrd. kroner utover regjeringens forslag.
Dette medlem understreker at
det må være samsvar mellom kommunenes pålagte oppgaver og kommunenes
økonomi. Dette medlem viser til spørreundersøkelsen
blant landets ordførere og rådmenn, gjennomført på oppdrag fra KS, som
viste at gapet mellom forventninger og hva kommuneøkonomien gir
rom for har økt de siste årene (Perduco 2010). Dette medlem peker
på at kommunene er førstelinjetjeneste med tanke på tilrettelegging
for næringsliv og samfunnsutvikling. Dette medlem mener
også at dette krever at inntektene må stå i forhold til det ansvaret
og plikter dette medfører.
I nasjonalbudsjettet for 2013 ble realveksten
i kommunesektorens samlede inntekter i 2013 anslått til 4,1 mrd.
kroner, tilsvarende 1,1 pst. Veksten i de frie inntektene ble anslått
til 2,3 mrd. kroner, tilsvarende 0,8 pst. Veksten ble regnet i forhold
til daværende anslag på regnskap for 2012, det vil si at det var
tatt hensyn til at anslaget på kommunesektorens skatteinntekter
i 2012 var oppjustert med vel 2,6 mrd. kroner i nasjonalbudsjettet
for 2013.
Etter at nasjonalbudsjettet 2013 ble lagt fram
har det kommet ny informasjon av betydning for anslaget for kommunesektorens
inntekter i 2013.
Se proposisjonen for nærmere informasjon.
Samlet sett anslås realveksten i kommunesektorens
samlede inntekter i 2013 til 4,9 mrd. kroner, som er 0,8 mrd. kroner
høyere enn anslaget i nasjonalbudsjettet for 2013. Realveksten i
frie inntekter i 2013 anslås til 2,4 mrd. kroner. Det er 0,1 mrd.
kroner mer enn anslått i nasjonalbudsjettet for 2013.
Veksten i frie inntekter må ses i sammenheng med
anslåtte merutgifter for kommunesektoren knyttet til befolkningsutviklingen.
Samtidig med kommuneproposisjon legger Finansdepartementet
fram revidert nasjonalbudsjett for 2013, med forslag til bevilgningsendringer
i Prop. 149 S (2012–2013) Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer
i statsbudsjettet for 2013. Nedenfor presenteres et utvalg saker
av betydning for kommunesektoren.
I statsbudsjettet for 2013 ble minimumstilskuddet
til ikke-kommunale barnehager økt fra 92 til 94 pst. av gjennomsnittlig
offentlig finansiering av kommunale barnehager, gjeldende fra 1. august
2013. Det foreslås å øke minimumstilskuddet med ytterligere to prosentpoeng
fra 94 til 96 pst. fra samme dato.
Regjeringen har som ambisjon at alle husstander skal
ha et bredbåndstilbud av grunnleggende god kvalitet. For 2013 er
det tildelt 96,8 mill. kroner i tilskudd til fylkeskommunene for
utbygging av bredbånd på kap. 551, post 61 Næringsrettede midler
til regional utvikling, kompensasjon for økt arbeidsgiveravgift.
For å bidra til raskere utbygging av bredbånd i områder som i dag
ikke har et slikt tilbud, har regjeringen som mål å øke den årlige
støtten til minimum 150 mill. kroner.
På denne bakgrunn foreslås det en bevilgning
på 53,2 mill. kroner i 2013. Siden disse midlene ikke er en del
av kompensasjonsordningen for økt arbeidsgiveravgift, foreslås det
å bevilge midlene over en ny post (kap. 551 post 63). Midlene målrettes
mot områder i alle deler av landet som ikke har bredbåndstilbud.
I 2013 er det bevilget 35 mill. kroner på kap.
552 post 72 til Bolyst. Antall søknader om tilskudd fra Bolystordningen
har økt betydelig fra 2012 til 2013.
Erfaringene så langt er at den nasjonale bolystsatsingen
utløser betydelige lokale og regionale midler gjennom samfinansiering.
Det foreslås å øke bevilgningen over kap. 552 post
72 med 20 mill. kroner, slik at total ramme til Bolyst blir 55 mill.
kroner i 2013.
Tilskudd til utleieboliger (kap. 581 post 76)
skal bidra til å skaffe egnede boliger for vanskeligstilte på boligmarkedet.
Bevilgningen på posten er 433,8 mill. kroner i 2013, og tilsagnsrammen er
488,6 mill. kroner. Det gir rom for å gi tilskudd til mellom 1 000
og 1 100 utleieboliger.
Mange kommuner melder at de disponerer for få utleieboliger
til vanskeligstilte på boligmarkedet, herunder utleieboliger ved
bosetting av flyktninger. Det foreslås derfor å øke tilsagnsrammen
på posten med 33,3 mill. kroner i 2013, fra 488,6 mill. kroner til
521,9 mill. kroner. Dette vil anslagsvis gi rom for å gi tilsagn om
tilskudd til mellom 65 og 80 flere utleieboliger. Forslaget fører
til et økt bevilgningsbehov på posten på 15 mill. kroner i 2013.
I mange områder av landet er det høy etterspørsel
etter boliger, og det har hittil i 2013 vært stor etterspørsel etter
lån fra Husbanken.
For å legge til rette for økt boligbygging,
foreslås det at Husbankens låneramme økes med 5 mrd. kroner til
25 mrd. kroner. Den økte lånerammen vil i hovedsak gå til grunnlån.
Økningen vil bidra til flere boliger med gode kvaliteter, bygging
av flere utleieboliger og studentboliger og til viktige boligsosiale
tiltak.
De senere år har det vært en økning i antall
EØS-borgere som kommer til Norge for å tigge. For å opprettholde
orden, samt ivareta helsemessige og humanitære forhold, vil det
noen steder kunne være aktuelt å vurdere særskilte akuttiltak. Som et
prøveprosjekt etableres en tilskuddsordning for 2013, hvor berørte
kommuner og aktuelle organisasjoner kan søke om midler til humanitære tiltak
for tiggere. Justis- og beredskapsdepartementet vil i prøveprosjektperioden
ha hovedansvar for forvaltning av tilskuddsordningen. Det foreslås
å bevilge 10 mill. kroner på kap. 440 post 70.
Det foreslås også å gjennomføre et FoU-prosjekt om
tigging. Det foreslås derfor å øke bevilgningen under kap. 400 post
23 med 1 mill. kroner til FoU-prosjekt om tigging.
Bevilgningen på kap. 719 post 60 foreslås økt med
6 mill. kroner til KS til å etablere folkehelsenettverk mellom kommuner
og fylkeskommuner. Det vises til Meld. St. 34 (2012–2013) Folkehelsemeldingen,
God helse – felles ansvar.
Det foreslås å øke tilskuddene til frisklivssentraler
med 14 mill. kroner (kap. 762 post 60). Det er en målsetting at
flere kommuner skal etablere såkalte frisklivssentraler, jf. Folkehelsemeldingen.
Bevilgningen på kap. 761 post 60 foreslås økt med
5 mill. kroner til økt kompetanse og kunnskap i bruk av velferdsteknologiske
løsninger.
For å bidra til økt rekruttering av menn til
omsorgssektoren, ønsker regjeringen å igangsette et nasjonalt prosjekt,
Menn i helsevesenet, basert på erfaringer fra Trondheim kommune.
Bevilgningen på kap. 761 post 60 foreslås økt med 4 mill. kroner
til dette formålet i 2013.
Bevilgningen på kap. 761 post 67 foreslås økt med
10 mill. kroner til utviklingssentrene for sykehjem og hjemmetjenester.
Midlene skal gå til utvikling og gjennomføring av lokale prosjekter
for velferdsteknologi og innovasjonstiltak.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, har ingen merknader.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
det er skuffende at regjeringen ikke foreslår en fullstendig likeverdig
behandling av kommunale og ikke-kommunale barnehager i Prop. 149
S (2012–2013), og viser i den sammenheng til de forslag disse
medlemmer fremmer i Innst. 470 S (2012–2013).
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti uttrykker bekymring over noen av de foreløpige
erfaringene med den nye finansieringsordningen som skal sikre likeverdig behandling
ved tildeling av offentlige tilskudd til ikke-kommunale barnehager.
Mange ikke-kommunale barnehager opplever at beregningsgrunnlaget
for den støtten de tildeles ikke er i tråd med forskriftens intensjon
om likeverdighet. Dette medlem mener departementet
må påse og sikre at kommunene har budsjett- og regnskapsrutiner
som gjør at forskriften om likeverdig behandling gir de ikke-kommunale barnehagene
en forutsigbar, rettferdig og reell finansiering.
Dette medlem mener den nye finansieringsordningen
ikke har vært spesielt vellykket og viser til at det nå er større
forskjeller mellom de private og kommunale barnehagene. Dette
medlem er bekymret for finansieringen av barnehagene, og
er skuffet over at regjeringen ikke har fullført barnehageforliket
som innebærer full likebehandling av private og offentlige barnehager.
I 2013 er det hundre år siden Norge fikk allmenn stemmerett
for kvinner, et stemmerettsjubileum som feires over hele landet.
Men også når det gjaldt stemmerett gikk lokaldemokratiet foran. Allerede
i 1910 fikk kvinner stemmerett ved kommunevalg, og mulighet til
å bli folkevalgte. Derfor mener regjeringen at det i jubileumsåret 2013
er naturlig å sette søkelys på lokaldemokratiet.
Regjeringen vil ha et levende lokaldemokrati
i Norge. Regjeringen vektlegger rammestyring som gir kommunene frihet
til å utforme lokal politikk ut fra lokale krav og behov. Kommunal frihet
gir det beste grunnlaget for at innbyggerne kan påvirke innhold
og utforming av kommunale tjenester. Regjeringen vil legge til rette
for at demokratiet i kommunene skal utvikle seg. Regjeringen vil
bidra til at kommunestyrene blir mer representative, og at kvinnene
blir representert på linje med menn. Det er også viktig at kommunene
er bevisste hvordan de kan utvikle samspillet med innbyggerne sine.
Regjeringen ønsker å bidra til denne utviklingen.
Etter hvert kommune- og fylkestingsvalg gjennomføres
det, på oppdrag av departementet, en undersøkelse av lokaldemokratiet.
I årets undersøkelse tar forskerne blant annet opp fylkeskommunen
som demokratisk arena, velgernes holdning til kommunestruktur, hvordan
partitilhørighet påvirker tilfredshet med kommunale tjenester samt
etiske utfordringer for kommunene. Det er også en egen seksjon i
boka hvor det redegjøres for demokratiske innovasjoner. Der redegjøres
det for forsøk med stemmerett for 16-åringer, forsøk med internettvalg
og samordning av lokalvalg og kirkevalg. Resultater fra lokaldemokratiundersøkelsen
2011 publiseres i juni 2013.
I undersøkelsen påpekes den innvirkning terrorangrepet
i regjeringskvartalet og på Utøya 22. juli 2011 hadde på kommunevalget
høsten 2011. Forskerne mener at valgresultatet trolig ble påvirket
av terrorangrepet og at tilliten til de politiske institusjonene
og norske politikere ble styrket. Valgdeltakelsen gikk opp i visse
grupper og spesielt blant ungdom, trolig som en følge av terroren.
Forskerne understreker et hovedinntrykk av et velfungerende
lokaldemokrati.
Det pekes i proposisjonen på at et viktig tema
i undersøkelsen er valgdeltakelsen. Samlet gikk valgdeltakelsen
ved kommunestyre- og fylkestingsvalget i 2011 opp til 64,5 pst.
fra 61,7 pst. ved valget i 2007. Forskerne peker på at det særlig
var i to grupper valgdeltakelsen økte: blant unge velgere og blant
innvandrere.
I en annen studie, Valgdeltakelse ved kommunestyrevalget
2011 (Christensen m.fl. 2013), analyseres faktorer som har betydning
for hvorvidt velgerne benytter stemmeretten. Forskerne har studert
individuelle forhold og trekk ved kommunen som kan forklare variasjonene
i valgdeltakelsen mellom kommunene. Rapporten viser at kjennetegn
ved kommunen man bor i betyr lite for om man stemmer ved valg. Det
som betyr mest er individuelle trekk ved velgerne. Sett alle kommunene
under ett betyr hverken kommunestørrelse, om kommunen har todagers-valg
eller om det er konkurranse om stemmene mellom mange partier, noe
for valgdeltakelsen ved kommunestyrevalgene. Tall viser likevel
at valgdeltakelsen i gjennomsnitt ligger 4 pst. høyere i kommuner
med mindre enn 5 000 kommuner enn i kommuner med over 5 000 innbyggere.
Studien av enkelte kommuner viser at spesielle trekk
ved en kommune eller en spesiell situasjon kan påvirke deltakelsen
i positiv eller negativ retning. Flere partier som konkurrerer om stemmene
på en sunn måte, tette bånd mellom innbyggerne gjennom frivillige
organisasjoner, og sterk fellesskapsfølelse i det lokale miljøet
ser ut til å være en god oppskrift for valgdeltakelse ─ det gir
deltakelseskultur. Ettersom valgdeltakelsen i gjennomsnitt er høyere
i mindre kommuner er det mulig at slike faktorer er sterkere til stede
her.
Undersøkelsen viser tydelig at politisk aktivitet er
mer utbredt på lokalt nivå enn på nasjonalt nivå. Den viser også
at det er mer utbredt å forsøke å påvirke avgjørelsen i mindre kommuner
enn i større kommuner. Dette kan tolkes som at det i mindre kommuner
ligger mer til rette for påvirkning enn i større kommuner.
De større kommunene setter i større grad i verk tiltak
for å trekke innbyggerne med i sine beslutningsprosesser (folkemøter,
ordførerbenk, barn og unge kommunestyre med mer). Om dette trekker
opp deltakelsen er det vanskelig å si noe om.
Lokalpolitikken i Norge har et betydelig innslag av
lokale lister. Totalt er det 68 kommuner som har et partisystem
som er identisk med det nasjonale. Forskerne Jacob Aars og Dag Arne Christensen
finner at den største andelen av lokale lister finnes i kommuner
med mellom 20 000 og 60 000 innbyggere. Men oppslutningen om lokale
lister er størst i mindre kommuner.
Tor Bjørklund studerer bruken av lokale folkeavstemninger.
I perioden fra 1970 til 2011 er det registrert til sammen 708 lokale folkeavstemninger.
Det er særlig innslaget av folkeavstemninger om territorielle spørsmål
som har blitt mer hyppig de siste 20 årene, og det handler ofte
om kommunesammenslåing. Det siste tiåret har vi også sett en økning
i bruk av folkeavstemninger hvor spørsmål om miljøsaker tas opp.
I undersøkelsen er det stilt spørsmål til et representativt utvalg
av innbyggere om bruk av folkeavstemninger. Det er et flertall som
er tilhenger av bruk av lokale folkeavstemninger. 55 pst. av respondentene
er enige eller nokså enig i påstanden «Viktige spørsmål her i kommunen
bør avgjøres ved bruk av folkeavstemninger». Flertallet er mindre
enn det var i 2003 og 2007. I 2003 var det 69 pst. som var enige
eller nokså enig, mens tallet i 2007 var 67 pst.
Lawrence E. Rose og Tore Hansen setter søkelys på
fylkeskommunen som lokaldemokratisk arena og undersøker innbyggernes
oppfatning og befatning med fylkeskommunene. Fylkespolitikken fanger
langt mindre interesse enn politikk på lokal- og riksplanet. Interessen
for lokalpolitikk ligger litt under interessen for rikspolitikk.
I en studie om holdninger til kommunesammenslåinger
finner Lawrence E. Rose, Jo Saglie og Jacob Aars en positiv holdning
hos flertallet til det generelle spørsmålet om kommunestruktur, om
å redusere antallet kommuner. Derimot når det kommer til spørsmålet
om å slå sammen den kommunen man selv bor i med en eller flere nabokommuner,
så er holdningen negativ i et flertall av befolkningen.
Det er flere som slutter seg til interkommunalt samarbeid
sammenlignet med dem som slutter seg til kommunesammenslåing.
Innbyggerne er også mest positiv til interkommunalt
samarbeid når det gjelder oppfatninger om hvilken organisatorisk
løsning som vil gi best tjenester.
I lys av enkelte skandaler og negative hendelser i
kommunesektoren knyttet til korrupsjon og feilslåtte finansoperasjoner
har Johannes Bergh og Lawrence E. Rose studert kommunenes omdømme
blant innbyggerne.
Et spørsmål er knyttet til tilliten til ulike
politiske institusjoner. På lokalt plan har både kommunestyret og
ordføreren fått økt tillit i forhold til i 2003 og 2007. Det samme
gjelder Stortinget og regjeringen som ligger på et tillitsnivå på
vel 6 målt på en skala som går fra 0 til 10. Forskerne konkluderer
ut fra dette med at de uheldige hendelsene i enkelte kommuner ikke
har påvirket det generelle tillitsnivået til kommunene.
På spørsmål om de folkevalgtes dyktighet i egen kommune
er det et stort flertall som mener at de er «dyktige folk som vanligvis
vet hva de gjør», mens det er et lite mindretall som mener at de bruker
sin makt til personlig fordel. Det er også en generell tiltro til
at politikerne holder et høyt etisk nivå.
Imidlertid er det svarfordelinger som gir et
ikke fullt så positivt bilde av den etiske standarden i kommunene.
Det er nesten 70 pst. på landsbasis som mener at habilitetsreglene
brytes «ofte» eller «av og til» i egen bostedskommune. Innbyggerne
gir i gjennomsnitt heller ikke god score på spørsmål om hvorvidt
kommunens rutiner for å avdekke og håndtere uetisk atferd er gode.
Fra 1995 har departementet gjennomført en bred kartlegging
av organisasjons- og arbeidsformer i kommuner og fylkeskommuner
hvert fjerde år, i året etter at det er avholdt kommunestyre- og
fylkestingsvalg. Den siste undersøkelsen ble gjennomført av Norsk
institutt for by- og regionforskning (NIBR) og rapporteringen foreligger
i NIBR-rapport 2012:21 Kommunal organisering 2012.
2012-kartleggingen tyder på stor grad av stabilitet
i kommunenes politiske organisering i forhold til det som kom fram
i 2008-kartleggingen. Én kommune har innført parlamentarisme siden 2008.
Det har ikke har skjedd radikale endringer i
kommunenes administrative organisering siden undersøkelsen i 2008
ble gjennomført. Et interessant utviklingstrekk i 2012 er den noe
reduserte bruken av den såkalte to-nivå-modellen, som betyr at det
er ingen ledernivåer mellom administrasjonssjefen og tjenesteutøvende
institusjoner.
Det er enkelte tall som kan gi et bilde av forholdet
mellom det politiske og administrative apparatet i kommunene. Noen
færre møter og saker i formannskap og kommunestyret kan tyde på
at flere saker blir lagt til administrasjonen for å bli behandlet
der. Det er også en økning i omfanget av delegasjon til administrasjonen
i personal- og organisasjonssaker. Videre er andelen av kommuner
som velger å la administrasjonssjefen og ikke politiske organer
regissere budsjettprosessen økende. På den annen side ser det ut
til at kommunestyrene er litt mer forsiktige med å delegere ansvar
når det gjelder å disponere budsjettmidler etter at budsjettet er
vedtatt. Det er også en tendens til at flere kommuner lar ordføreren
innstille i saker som skal fremmes for kommunestyret. Det pekes
i proposisjonen på at dette er en positiv utvikling som fører til
at kommunestyret som organ blir enda mer politisk.
De fleste oppgaver gjennomføres innenfor kommunens
egen driftsorganisasjon. Det er to oppgaver som skiller seg ut,
revisjon og renovasjon, som ivaretas av interkommunale selskap i
mer enn halvparten av kommunene. Det motsatte ytterpunktet er grunnskole,
som samtlige kommuner ivaretar helt eller delvis innenfor egen driftsorganisasjon,
de fleste kommunene helt.
For fylkeskommunenes del er videregående opplæring,
bibliotektjenester og regnskap tjenester som samtlige ivaretar helt
eller delvis gjennom egen driftsorganisasjon. I motsatt ende finner
vi kollektivtransport som i størst grad ivaretas gjennom kjøp fra
private. Det er revisjonsoppgavene det samarbeides mest om mellom
fylkeskommunene.
Det finnes et betydelig mangfold i organiseringen
av oppgaveløsningen på tvers av kommuner og oppgaver. Interkommunale
løsninger er særlig utbredt for tjenester som revisjon, renovasjon,
krisesentre og legevakt. Mange oppgaver løses delvis gjennom kjøp
fra private (særlig veivedlikehold/snørydding og barnehagetjenester).
Kjøp fra frivillige organisasjoner er mindre utbredt. Det forekommer
i størst grad for drift av krisesentre. Kommunale foretak og aksjeselskap benyttes
i mindre grad.
Det ble fra 2007 åpnet for ordninger med vertskommunesamarbeid.
Administrativt vertskommunesamarbeid benyttes i størst grad av kommunene
innen barnevern, men også for landbruksforvaltning og driftsoppgavene
krisesentre og legevakt. Vertskommunesamarbeid med felles folkevalgt
nemnd brukes i mindre grad.
Undersøkelsen viser en økning i andel kommuner
som benytter konkurranseeksponeringstiltak.
Det er særlig oppgaver knyttet til drift og
vedlikehold (av veier, bygning og anlegg) og renovasjonstjenester
vi ser flere kommuner oppgir å ha tatt i bruk konkurranseutsetting.
Når det gjelder de store velferdstjenestene er det lite innslag
av bruk av konkurranseutsetting. Men det er mer en dobling i andel
kommuner som har oppgitt bruk av konkurranseutsetting innenfor områdene
pleie og bistand i hjemmet (fra 3 pst. i 2008 til 7 pst. av kommunene
i 2012). I institusjonsbasert pleie og omsorg er det en økning fra
4 til 7 pst. av kommunene og i barnehagesektoren er det en vekst
fra 3 til 7 pst. av kommunene som oppgir at de konkurranseutsetter.
I fylkeskommunene er det kollektivtransport
og drift og vedlikehold av fylkeskommunale veier som i størst grad
blir konkurranseeksponert.
Det er en tendens i retning av at det er de
mer tekniske tjenestene som i størst grad konkurranseutsettes.
Kartleggingen viser at over halvparten av kommunene
og nærmere 90 pst. av fylkeskommunene bruker sosiale medier i kommunikasjonen med
innbyggerne. Internett brukes først og fremst for å kommunisere
med innbyggerne eller som et verktøy i saksbehandling. Andelen som tilrettelegger
informasjonsmateriell for ulike grupper øker både på kommunalt og
fylkeskommunalt nivå.
Andelen kommuner som avholder folkemøter i forbindelse
med kommuneplanlegging fortsetter å øke, mens andelen kommuner som
avholder slike møter i forbindelse med andre saker har vært stabil
siden 2008. Brukermøter og brukerundersøkelser blir mer vanlig,
mens tiltak som ordførerbenk eller innbyggernes spørretime fremdeles
er lite utbredt. For fylkeskommunenes del avtegner det seg et lignende
bilde.
Det er også små endringer hva gjelder mer formelle
og permanente deltakelseskanaler. Nesten 90 pst. av kommunene har
nå en representasjonsordning for unge innbyggere.
Andelen kommuner som har formalisert sin politikk
overfor frivillig sektor øker. Fylkeskommunene har kommet noe lenger.
Antallet møter i kontrollutvalgene er stabilt. Antallet
saker har imidlertid økt.
I 2012 har samtlige fylkeskommuner og ni av
ti kommuner etiske retningslinjer. Andelen kommuner som har oppdatert
retningslinjene sine de siste tre årene har gått noe ned.
Departementet har fått gjennomført en større
undersøkelse av omfanget av interkommunalt samarbeid, og konsekvenser
av at stadig mer av den kommunale aktiviteten skjer i ulike kommunesamarbeid.
IRIS, Nordlandsforskning, Rokkansenteret ved Universitetet i Bergen
og Høgskolen i Oslo og Akershus har hatt ansvaret for forskningsoppdraget.
Forskerne har kommet frem til at det er om lag 850
formaliserte interkommunale samarbeid i Norge i dag, og om lag halvparten
så mange avtalebaserte samarbeid, uten formelle overbygninger. De
største kommunene deltar i gjennomsnitt i flere samarbeid enn de
andre kommunene. Hver kommune deltar i gjennomsnitt i elleve interkommunale
samarbeid, de største i femten.
Kommunene samarbeider fremdeles lite innenfor
de store kjerneoppgavene som barnehage, grunnskole og pleie og omsorg.
Totalt er det registrert flest samarbeid om
tjenester innenfor teknisk sektor som energi, vannforsyning, avløp,
renovasjon, avfallshandtering, brannvern og bompengeselskap. De
store kommunene, over 20 000 innbyggere, deltar i flest samarbeid
om samferdsel og næringsutvikling, havn og kulturhus/kino. De minste
kommunene, under 1 500 innbyggere, har flest samarbeid om barnevern,
men også om legevakt.
Forskerne peker på at interkommunalt samarbeid
gir kommunene fleksibilitet til å kunne organisere tjenester og
oppgaver slik at både kvaliteten på tjenestene blir bedre og at
det lønner seg økonomisk. Stillingsandeler blir slått sammen og
små fagmiljø blir mer robuste.
I tillegg vurderer forskerne det slik at interkommunalt
samarbeid kan ha en avlastingsfunksjon, slik at kommunene kan konsentrere
seg om kjerneoppgavene.
På den andre siden viser undersøkelsene at samarbeidet
gir noen utfordringer når det gjelder styring og kontroll, spesielt
ved bruk av de mer fristilte samarbeidsmodellene som aksjeselskap og
interkommunale selskap. De peker på at kommunene vet at man må gi
slipp på en tradisjonell forvaltningsstyring, men at de ikke i samme
grad har tatt innover seg hva den nye rollen skal være.
Kommunal- og regionaldepartementet vil følge opp
funnene i rapporten, og se nærmere på hvilke styringsutfordringer
og nye roller det medfører for politikerne når oppgaver/tjenester
legges ut i fristilte selskaper.
Det ble i perioden fra 2007 til 2011 gjennomført forsøk
med utvidet myndighet for ordførerne i 19 kommuner. I forbindelse
med evalueringen av dette forsøket ble det også gjennomført en undersøkelse
av ordførerrollen mer generelt. Evalueringen og den mer generelle
undersøkelsen er rapportert i Ordførermakt? Den norske ordførerrollen
i lys av forsøkene med direkte valg og utvidet myndighet 1999–2011
av Marcus Buck og Tord Willumsen ved Universitetet i Tromsø.
I den generelle ordførerundersøkelsen kartla man
ordførerrollen, oppfatninger ordførere har av egen rolle og sammenlignet
ordførerrollen både over tid og på tvers av landegrenser.
Norske ordførere er forbeholdne på egne vegne. Sammenlignet
med ordførerne i andre europeiske land er det ikke mer enn 34 pst.
av ordførere i Norge som oppfatter at de selv har stor innvirkning
på kommunens virksomhet.
Forholdet mellom rådmannen og ordfører er viktig
i norske kommuner. Her oppfatter ordførerne samlet at det har skjedd
en endring i innflytelse i favør av rådmennene. Rådmenn har like
fullt en tendens til å gå til ordføreren for råd, og for å få politiske
signaler når de for eksempel skal tolke vedtak i politiske organer
i kommunen. Det er mye som tyder på at det er et samspill mellom rådmann
og ordfører som er av mer politisk karakter.
Ordførerne oppfatter at det er endringer i innflytelse
mellom politiske organ de siste 15 årene. Oppfatningen er at ordføreren
har styrket sin stilling både overfor formannskapet og kommunestyret.
Sammenligner vi tall fra 1986 med tall fra 2010 så
har gjennomsnittsalderen blant ordførere gått opp fra 50 til 54
år. Det har vært en dobling i andelen av ordførere som har høgskole/universitetsutdanning
fra 30 til 60 pst. Kvinneandelen har gått opp fra 4,5 til 22 pst.
Videre har det skjedd en profesjonalisering av ordførerrollen. 92
pst. har det som heltidsarbeid i 2010 mot 46 pst. i 1986.
Det er gjennomført forsøk i 19 kommuner med utvidet
myndighet til ordfører. Det skilles mellom forsøk med bevilgende
myndighet, dvs. å gi ordførere utvidede fullmakter i behandling
av budsjett og økonomiplan, politisk forretningsorden og utøvende
myndighet, avgrenset til å gi ordfører hastekompetanse.
Et generelt trekk ved disse forsøkene er at
de i liten grad faktisk er blitt prøvd ut.
Se proposisjonen for oppsummering av forsøkene.
Det kan være grunn til å merke seg at ordførerundersøkelsen
viser at det er bred støtte til svaralternativet om at ordføreren
har passelig formell myndighet. Hele 74 pst. mener det. Likevel
er det former for utvidelse av formell myndighet ordførerne støtter,
se proposisjonen.
Med bidrag fra blant annet Kommunal- og regionaldepartementet
har Universitetet i Bergen deltatt i et europeisk prosjekt om kommunestyrerepresentanter
i 14 europeiske land. I prosjektet har man sammenlignet rolleopplevelse,
ulike holdninger og erfaringer blant kommunestyrerepresentantene.
I 2012 kom rapporten Norske kommunestyrerepresentanter i europeisk
lys av forsker Jacob Aars og professor Audun Offerdal.
Undersøkelsen viser at det på mange områder
er små forskjeller mellom oppfatningene til kommunepolitikere i
de ulike landene i Europa:
De mener alle at
det er viktig for kommunen å trekke til seg økonomisk aktivitet
og å arbeide med å gjøre infrastrukturen bedre.
Politikeren som strateg har sterk støtte.
Synet på hvordan makt og påvirkning er
fordelt, er at den reelle makten blir knyttet til de som innehar
de formelle institusjonelle posisjonene.
Det viser seg dessuten at aktører utenfor
de formelle politiske institusjonene bare i mindre grad blir oppfattet
å påvirke den kommunale politikken. Av eksterne aktører er det først
og fremst de politiske partiene som blir framhevet som viktige.
Bakgrunnen til de folkevalgte er i hovedsak
slik vi kjenner dem fra andre undersøkelser.
Imidlertid er det mange eksempler på at de norske
skiller seg fra kommunestyrerepresentantene i de andre landene.
Sammenlignet med gjennomsnittet i Europa er de norske kommunestyrerepresentantene
mindre åpne for større innslag av direkte- eller deltakerdemokratiske
tiltak.
Det kan være grunn til å merke seg at Norge
er det eneste landet der kommunestyrerepresentantene oppfatter administrasjonssjefen
som mer innflytelsesrik enn ordføreren.
På ett område skiller de nordiske kommunene seg
klart fra de andre europeiske kommunene: de er dominerte av partipolitikk
og partipolitikere. De nasjonale politiske partiene er viktige i
den politiske kommuneorganisasjonen.
De nordiske kommunestyremedlemmene er mindre
motiverte til å ta gjenvalg enn de lokalt folkevalgte i resten av
Europa.
I de norske og svenske kommunestyrene er kvinneandelen
langt høyere enn i de andre landene, med unntak for Frankrike der
kvinneandelen er høyest.
Målet med satsingen Utstillingsvindu for kvinner
i lokalpolitikken som pågikk i perioden 2007–2011, var å bedre kjønnsbalansen
i kommunestyrene, spesielt i ledende verv. Prosjektet ble initiert
fra regjeringen. Det ble likevel understreket at kommuneprosjektene
skulle utformes med utgangspunkt i lokale situasjonsanalyser og lokalt
initierte tiltak. Siktemålet for arbeidet var lokalvalget i 2011,
der man håpet å se framgang når det gjaldt kvinners representasjon
i kommunestyrer og i ledende verv. Om lag 70 kommuner søkte om å
få delta. 22 kommuner som er ganske representative for kommunene
i Norge, ble valgt ut og deltok med sine prosjekter.
Hele programmet ble evaluert av forskere ved Rokkansenteret
ved Universitetet i Bergen.
Evalueringen viser at kvinnene i prosjektkommunene
til en viss grad styrket sin stilling sammenlignet med de øvrige
kommunene (Aars og Christensen, 2012:2).
Når det gjelder hvilke type tiltak som kommunene
har iverksatt, er det betydelig variasjon. Imidlertid har alle satset
på opplæringstiltak og på «å bygge politikere». Prosjektkommunene
har også satt i gang tiltak for å styrke rekrutteringsgrunnlaget,
og å trekke flere kvinner med. Departementet har gjennom hele prosjektperioden
lagt stor vekt på å formidle kunnskap om betydningen av nominasjonsarbeidet
i partiene. Likevel har kommunene satset mer systematisk på tiltak rettet
mot dem som sitter i kommunestyrene. Forklaringen som forskerne
gir på det er at kommunene gjerne vil vise en varsomhet overfor partiene
når det gjelder rekrutteringsarbeidet.
Man vet i dag hva som skal til for å få kjønnsbalanse
i kommunestyrene. Forskning viser at det først og fremst er de politiske
partiene som sitter med nøkkelen til å oppnå en styrket kvinnerepresentasjon.
Kommunal- og regionaldepartement ønsker at erfaringene
fra utstillingsvindukommunene skal komme flere kommuner i landet
til nytte, og vil lansere tiltak for å realisere dette.
7. juni 1910 sanksjonerte Stortinget vedtaket som
ga kvinnene formell stemmerett til kommunestyrene, og samtidig mulighet
til å erobre kommunale verv som folkevalgte representanter på lik
linje med menn.
Kommunal- og regionaldepartementet arrangerte
31. mai–1. juni 2010 en jubileumsfeiring i Ibsen-huset i Skien i
anledning 100-års-jubileet for allmenn stemmerett for kvinner til
kommunestyrene. I anledning jubileet bestilte departementet også
et historisk essay, Frå politisk rettar til politisk makt, som er
ført i pennen av Yngve Flo og Jacob Aars ved Rokkansenteret ved
Universitetet i Bergen. Essayet finnes også i en engelskspråklig
versjon. Norge er regnet som et forbilde i verden på likestilling
i lokalpolitikken. Derfor så departementet det som viktig å få laget
en engelskspråklig versjon.
Det vises i proposisjonen til at regjeringen
er opptatt av at man i Norge skal ha et levende lokaldemokrati.
Regjeringen vektlegger rammestyring som gir kommunene frihet til
å utforme lokal politikk ut fra lokale krav og behov.
Det pekes i proposisjonen på at regjeringen
på ulike måter ønsker å stimulere til et godt lokaldemokrati og
at den i denne og den forrige stortingsperioden har satt i gang
ulike tiltak, både for å utvide de statlige rammene og for å stimulere til
deltakelse og bedre representativitet lokalt.
Departementet publiserte høsten 2012 en revidert
veileder om statlig styring av kommuner og fylkeskommuner (publikasjonsnummer
H-2277 B). Veilederen gjør greie for hvilke prinsipper og retningslinjer
som er førende for hvordan statlige tiltak og reformer som har konsekvenser
for kommunesektoren skal utformes og håndteres.
Den reviderte veilederen, som inkluderer retningslinjer
for utforming av lover og forskrifter rettet mot kommunene, følger
opp Meld. 12 (2011–2012) Stat og kommune – styring og samspel. Veilederen
konkretiserer flere av tiltakene i stortingsmeldingen, for eksempel
kommunal medvirkning i lovprosesser.
Regjeringen ønsker å nedsette et NOU-utvalg som
skal foreta en helhetlig gjennomgang av kommuneloven for å styrke
det kommunale selvstyret.
I Meld. St. 12 (2011–2012) Stat og kommune – styring
og samspel ble det varslet en gjennomgang av direktoratenes kommunerettede
virksomhet. Departementene har delegert flere kommunerettede oppgaver
til direktoratene, og dermed gitt direktoratene en større rolle
i arbeidet med å realisere nasjonale mål på kommunalt nivå. Effektene
av denne utviklingen har imidlertid i liten grad blitt gjort til
gjenstand for forskning og utvikling. Meldingen framhever som spesielt
viktig å få undersøkt om, og eventuelt i hvilken grad, direktoratenes
styring påvirker den kommunale handlefriheten og realiseringen av
statlige mål på kommunalt nivå. Stortingets kommunal- og forvaltningskomité
ga i Innst. S. 270 S (2011–2012) støtte til en kritisk gjennomgang,
og uttalte at målet med denne må være å styrke den kommunale handlefriheten
og kommunesektorens evne til å løse de oppgavene den er satt til
å løse.
En kortfattet rapport skal etter planen foreligge
i juni 2013. Det vil mot slutten av året bli utarbeidet en mer omfattende
sluttrapport.
Portalen Minsak.no/misak.no ble lansert av Kommunal-
og regionaldepartementet i slutten av januar 2013. Formålet er å
gjøre det enklere for innbyggerne i en kommune å fremme sine saker
gjennom innbyggerinitiativ etter kommuneloven § 39 a.
Gjennom portalen kan innbyggere opprette digitale
underskriftslister for saker de mener vil gjøre deres kommune eller
fylkeskommune bedre.
Innbyggerne kan selv opprette en sak eller skrive under
på en sak som er foreslått i deres hjemkommune. For at kommunen
skal måtte vurdere forslaget, må initiativtakeren samle underskrifter fra
to pst. av innbyggerne, alternativt 300 personer i kommunen eller
500 personer i fylket.
Saker som allerede er behandlet av kommunestyret
(eller fylkestinget) i løpet av valgperioden kan kommunen/fylkeskommunen
avvise. Dette gjelder også saker med samme innhold som et tidligere
innbyggerinitiativ.
Kommunestyret eller fylkestinget skal ta stilling til
saken senest seks måneder etter at den har fått nok underskrifter.
Unntaket er om saken blir henvist til behandling i forbindelse med
en pågående plansak etter plan- og bygningsloven.
Ved kommunestyrevalget i 2011 ble det gjennomført
forsøk med nedsatt stemmerettsalder i 20 kommuner samt i Longyearbyen
lokalstyre, blant annet for å øke det politiske engasjementet blant
unge.
At forsøket skapte et politisk engasjement vises i
en høy valgdeltakelse blant 16- og 17-åringene. Mens valgdeltakelsen
blant førstegangsvelgerne på 18 til 21 år lå på 46 pst., var valgdeltakelsen blant
16- og 17-åringene i forsøkskommunene på vel 58 pst. Stemmegivningen
blant 16- og 17-åringene avvek ikke mye fra hvordan alle velgerne
stemte.
Regjeringen vil ta endelig stilling til hvordan forsøket
skal følges opp når evalueringen foreligger i november 2013.
Siden 2007 har Kommunal- og forvaltningsdepartementet
sammen med KS arbeidet aktivt for å iverksette Europarådets strategi
for innovasjon og godt styresett i kommunene. Strategien er utviklet
for å fremme lokaldemokratiet blant Europarådets medlemsstater.
Gjennom 12 prinsipper skal sentrale demokratiske verdier i kommunene
sikres, samtidig som kommunene utvikler en forvaltning i tråd med
samfunnsutviklingen og står for en effektiv bruk av fellesskapets
ressurser.
I oppfølgingen av strategien har Norge som pilotland
deltatt i utviklingen av et verktøy for en europeisk sertifiseringsordning
og utmerkelse for godt styresett i kommuner. Ordningen innebærer
at kommuner som ønsker å oppnå denne utmerkelsen må gjennomgå en
test utarbeidet av Europarådet og tilpasset norske forhold, som viser
at kravene som ligger i Europarådets 12 prinsipper er oppfylt.
Regjeringen vil sette i gang et arbeid for å lovfeste
en medvirkningsordning for ungdom i kommuner og fylkeskommuner.
Både eldre og personer med nedsatt funksjonsevne har i dag lovfestede
medvirkningsordninger. Ungdommen bør ha den samme muligheten til
å bli hørt i saker som angår dem.
Det er bred politisk enighet om at vi trenger
et levende lokaldemokrati og at kommunestyret skal ha spillerom
for å fatte beslutninger på basis av lokale vurderinger og lokale
behov. Men vi har også hendelser og utviklingstrekk som gjør at
lokaldemokratiet kan oppfattes som ikke å leve opp til de idealer
som settes for det.
Slike hendelser og utviklingstrekk får gjerne fram
synspunkter om hvordan lokaldemokratiet utvikler seg. Hver for seg
kan disse synspunktene gi en indikasjon på tilstanden for lokaldemokratiet,
men likevel er det ikke sikkert de avdekker helheten i hvordan situasjonen
for lokaldemokratiet er.
I St.meld. nr. 33 (2007–2008) Eit sterkt lokaldemokrati
ble det diskutert hva som kan oppfattes som et godt lokaldemokrati.
I 2010 ble det gjennomført en undersøkelse i
regi av KS og Kommunal- og regionaldepartementet. I 90 kommuner
svarte et representativt utvalg av innbyggerne på et sett av spørsmål
om opplevelsen av lokaldemokratiet i sin kommune. Studien gav blant
annet et bilde av situasjonen når det gjelder innbyggernes tillit
til lokalpolitiske prosesser, innbyggernes tilfredshet med informasjon fra
kommunen og deres påvirkningsmuligheter når det gjelder kommunale
beslutninger, samt hvor effektiv kommunen oppfattes å være. Tiltaket
ga grunnlag for prosesser i mange av de deltakende kommunene for
utvikling av demokratiet.
Departementet benytter betydelige ressurser
for å tilegne seg kunnskaper om lokaldemokratiet. Det vises i proposisjonen
til lokaldemokratiundersøkelser, kartlegging også av kommunal organisering
i alle landets kommuner samt at det årlig samles inn informasjon
om lokale folkeavstemninger, og i forbindelse med kommunestyre-
og fylkestingsvalg registreres alle kommunestyre- og fylkestingsrepresentanter.
I tillegg gjennomføres spesialundersøkelser.
Men selv om en har denne kunnskapen, kan det være
vanskelig å danne seg et samlet bilde av situasjonen for lokaldemokratiet.
Det kan også være ulike oppfatninger av hva som er et godt lokaldemokrati,
og hva som skal vektlegges når man skal evaluere det.
Med denne bakgrunnen vil departementet vurdere
å utvikle et mer systematisk opplegg for å vurdere statusen for
lokaldemokratiet med jevne mellomrom. Det vil bli satt i gang et
forberedende prosjekt for å finne ut hvordan dette best kan gjennomføres.
Kommunal- og regionaldepartement ønsker å stimulere
kommunestyrene og partiene til selv å presentere velgerne for kjønnsbalanserte
lister. Departementet vil i den forbindelse lyse ut en invitasjon
til alle kommuner som har under 30 pst. kvinner i kommunestyrene
sine, i god tid før neste nominasjonsprosesser starter opp. Tiltaket som
er kalt lokalvalgdag, innbærer at kommunestyrene inviterer nominasjonskomiteer som
vil stille liste til neste lokalvalg til et utvidet kommunestyremøte.
Temaet skal være kvinner og rekruttering og hva partiene og nominasjonskomiteene
kan gjøre for å bedre representasjonen av kvinner i kommunestyrene
sine. Kommunal- og regionaldepartementet tilbyr alle kommunene som
deltar tre ting:
1. En kartlegging av
kjønnsfordelingen i styre, råd og utvalg.
2. En forsker som holder innledning på
Lokalvalgdagen om hva partiene og listene konkret kan gjøre dersom
de har økt kvinnerepresentasjon som mål.
3. En lokalpolitiker fra en utstillingsvindukommune
som oppnådde kjønnsbalanse ved siste lokalvalg, til å dele sine
erfaringer med hvordan de oppnådde kjønnsbalanse.
Dette tiltaket er rettet mot å bedre rekrutteringsgrunnlaget.
Utstillingsvindukommunene har brukt forholdsvis mye ressurser på
opplæringstiltak. Opplæringstiltakene har hatt som mål å styrke
kompetansen til de som er valgt. Forskerne peker på at flere av
kommunene synes å ha lykkes med å bevisstgjøre kvinnelige politikere, samt
å gjøre dem tryggere i sine verv. Kommunal- og regionaldepartementet
vil derfor ta kontakt med KS med sikte på å få til et samarbeid
om innholdet i kursene de setter sammen rettet mot de folkevalgte.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
har ingen merknader.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til sine merknader i denne innstillingen
vedrørende sitt syn på fylkeskommunen som forvaltningsnivå. Disse medlemmer merker
seg med interesse forskerne Lawrence E. Rose og Tore Hansen sine funn,
som er gjengitt i proposisjonen, om at fylkespolitikken fanger langt
mindre interesse enn politikk på lokal- og riksplanet, og mener
derfor at fylkeskommunen i øynene til folk flest ikke har noen legitimitet.
Disse medlemmer merker seg også
funnene til holdninger til kommunesammenslåinger. Disse medlemmer ønsker
en langt mer robust og effektiv kommunesektor, noe som vil måtte føre
til en vesentlig reduksjon av antallet kommuner, men at disse kommunene
samtidig skal være rustet til å sørge for gode tjenester med høy kvalitet
til sine innbyggere.
Disse medlemmer merker seg at
regjeringspartiene ikke vil ta endelig stilling til forsøksordningen
om å gi stemmerett til 16- og 17-åringer før stortingsvalget i september
2013. Disse medlemmer er svært skeptiske til å videreføre denne
ordningen, og mener at stemmerettsalder skal samsvare med myndighetsalder.
Disse medlemmer viser til uttalelser
fra Sivilombudsmannen 11. september 2012, der han konkluderer med
at praksis i Oslo og Bergen kommune knyttet til offentlighet i byrådet
er i strid med reglene i offentleglova. Disse medlemmer er
opptatt av at offentligheten sikres innsyn i forvaltningen, men
ser samtidig at kommunerådene i parlamentarisk styrte kommuner prinsipielt
har de samme behov for å kunne føre interne fortrolige drøftinger
som det regjeringen har, og rådmannen har med sin stab. Kommuneloven
legger til rette for dette ved at kommunerådene kan beslutte å holde
sine møter for lukkede dører. Med den tolkning av offentleglova
som Sivilombudsmannen legger til grunn, vil imidlertid mulighetene
for fortrolige politiske drøftinger i kollegiet langt på vei bli
tilsidesatt ved at både sakslister og foreløpige dokumenter som
drøftes i byrådskonferansene vil være offentlige. Disse medlemmer kan
ikke se at dette har vært Stortingets intensjon ved endring av offentlighetsloven
og ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en redegjørelse
for om offentleglova gir rom for å praktisere kommuneparlamentarisme
med foreløpige interne drøftelser på samme måte som på statlig nivå. Kommer
regjeringen til at Sivilombudsmannens konklusjon er uttrykk for
gjeldende rett, ber disse medlemmer om at regjeringen
kommer tilbake til Stortinget med forslag til endring i offentleglova
og eventuelt kommuneloven slik at kommunerådene sikres de samme
muligheter til unntak fra offentlighet for dokumenter som er til foreløpig
drøfting i kommunerådet, som det regjeringen har.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
det ikke bør være kjønnsbalanserte lister ved valg for å øke kvinneandelen
i kommunestyrene. Disse medlemmer mener dette er
å nedvurdere kvinners evne til å engasjere seg politisk og deres
faktiske engasjement i lokalpolitiske spørsmål. Disse medlemmer mener
regjeringens foreslåtte tiltak er en videreføring av en linje som
er lite ønskelig.
Disse medlemmer tar det øvrige
innholdet i kapitlet om lokaldemokrati til orientering.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti mener noen kommuner kan ha nytte av å slå seg
sammen. Slike prosesser må primært stimuleres ut fra gode, lokale
samarbeidsløsninger med fokus på lokaldemokrati, gode tjenester
til innbyggerne og velfungerende enheter. Mange velferds- og tjenesteoppgaver
har blitt svært spesialiserte, og en rekke kommuner har utfordringer
med å rekruttere og beholde robuste fagmiljøer. Også for å ivareta
balansen mellom lokaldemokrati og stat, kan det være nødvendig å
etablere større og mer robuste kommuner.
Dette medlem mener Stortinget
bør påskynde sammenslåing av flere kommuner der det er åpenbare
fordeler ved slik sammenslåing. Det er en stor fordel med størst
mulig grad av enighet fra det lokale nivået.
Dette medlem peker på at det,
for kommuner med stor geografisk utstrekning og spredt bosetting
eller perifer beliggenhet, kan være lite å hente på sammenslåing
med andre. Dette medlem mener det er nødvendig å
sikre kommuner med store smådriftsulemper og små muligheter for
sammenslåing med andre kommuner, økonomisk grunnlag for å gi befolkningen
likeverdig tjenestetilbud.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti understreker viktigheten av at kommuner og regioner
samarbeider om det som er nyttig å løse i fellesskap. Dette
medlem mener det derfor er viktig å styrke det interkommunale
samarbeidet. På flere områder kan interkommunalt samarbeid medføre
både bedre tjenester, mer robuste og interessante fagmiljøer og
mer effektiv ressursbruk. God demokratisk styring må sikres også
der man velger interkommunalt samarbeid.
Dette medlem peker på at interkommunalt
samarbeid imidlertid også har ført til demokratiske utfordringer
ved at viktige beslutninger ikke blir tatt i bredt sammensatte politiske
fora. Dette taler for at flere kommuner med fordel kunne slå seg
sammen.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti registrerer med glede at tilliten til kommunestyret
og ordføreren blant innbyggerne har økt i forhold til 2003 og 2007. Dette
medlem peker på at tillit til politikere bygges gjennom
å sørge for et så lite gap som mulig mellom de skapte forventningene
til det kommunale tjenestetilbudet og den faktiske innfrielsen av
disse. Dette medlem viser til at det gjennom undersøkelser
blant ordførere og rådmenn har kommet frem at innbyggernes forventninger
overstiger kommunens økonomiske gjennomføringsevne. Dette
medlem mener regjeringen bør ta noen av konsekvensene for
dette, da en stor del av tjenestetilbudet og «førstelinjen» legges
under kommunal styring, uten at det følger med tilstrekkelig med
midler.
Dette medlem understreker at
det er avgjørende for et godt tjenestetilbud i kommunene og opprettholdelse
av tilliten mellom kommuneforvaltningen og innbygger, at alle nye tjenestetilbud
som underlegges kommunene eller overføres fra stat til kommune,
også fullfinansieres fra dag én.
Det vises i proposisjonen til at regjeringens strategi
for innovasjon i kommunesektoren Nye vegar til framtidas velferd
ble lagt fram 6. april 2013. I strategidokumentet ble det informert
om at strategien legges fram for Stortinget som en meldingsdel i
kommuneproposisjonen for 2014.
I april 2013 la Helse- og omsorgsdepartementet fram
to stortingsmeldinger som også er viktige for innovasjonsarbeidet
i kommunene. Meld. St. 29 (2012–2013) Morgendagens omsorg gir rammer
for gode og bærekraftige omsorgstjenester i framtiden. Meld. St.
34 (2012–2013) Folkehelsemeldingen vektlegger behovet for å jobbe på
tvers av sektorer for å få fram de gode løsningene.
God kvalitet i de kommunale tjenestene i dag
og i framtiden er blant regjeringens viktigste mål. Innovasjon kan
være et viktig virkemiddel for å utvikle tilbudet i dag og tilpasse
tilbudet til de utfordringene som kommuner og fylkeskommuner kommer
til å møte i årene framover.
Norge har en omfattende offentlig sektor som sikrer
velferd, omsorg, helse og utdanning, et velorganisert arbeids- og
næringsliv, et betydelig offentlig eierskap og høy yrkesdeltakelse.
Det pekes i proposisjonen på at innovasjon i offentlig sektor derfor
vil ha stor betydning for landets samlede verdiskaping.
For å oppnå mer effektiv ressursbruk i offentlig sektor,
kunne tilby bedre og tryggere tjenester og møte samfunnets framtidige
utfordringer arbeider regjeringen for å:
digitalisere offentlig
sektor
satse særskilt på innovasjon i hele helse-
og omsorgssektoren
fremme innovasjon i kommunesektoren
øke innovasjonseffekten av offentlige anskaffelser
Med strategien ønsker regjeringen å bidra til
nytenking, fremme en innovasjonskultur og motivere til innovasjonsarbeid
i kommunesektoren. Innovasjon skal være en integrert del av virksomheten
og drives kontinuerlig. Kommunene skal i større grad benytte innovasjon
og utvikle nye løsninger for å sikre gode tjenester for innbyggerne
sine i tiårene som kommer. Det er også viktig at erfaringene fra
innovasjonsprosessene spres mer systematisk enn det som blir gjort
i dag. En skal i større grad se på innbyggerne som ressurser for
samfunnet. Dette gjelder ikke minst de eldre. Kommunene skal bli
enda flinkere til å trekke med innbyggerne og frivillige i arbeidet med
å finne nye og gode løsninger.
Kommunene har ansvaret for å finne fram til
en god måte å organisere og utvikle tjenester for innbyggerne sine
på. Kommunene har gode erfaringer med å samarbeide på tvers av kommunegrenser
og med å omstille seg. Men i mange tilfeller kan det være nødvendig
å vurdere helt nye og innovative løsninger. Det innebærer at kommunene
hele tiden må vurdere om den måten de løser oppgavene på, er god
nok. Regjeringen ønsker å bygge opp under dette ansvaret ved å se
på rammevilkårene for innovasjon i kommunene.
Kommunene forvalter en betydelig del av de offentlige
budsjettene og står sentralt når det gjelder å utvikle offentlige
tjenester på nær sagt alle samfunnsområder. Innovasjon kan gi store velferdsgevinster
i den kommunale tjenesteproduksjonen i form av bedre tjenester, mestring
og livskvalitet for brukerne og lavere vekst i de offentlige utgiftene.
I Danmark har de kommet lenger med systematisk innovasjonsarbeid,
og det er gode eksempler på at kommunene der har høstet gevinster
av dette.
De strategiske valgene i kommunene må ha lokaldemokratisk
forankring. Staten og kommunene har felles interesse av en utvikling
i kommunesektoren som er samfunnsøkonomisk god. Staten kan bidra
ved å legge til rette for innovativ virksomhet i kommunene.
Med strategien ønsker regjeringen å legge til rette
for at kommunene kan:
utvikle bedre tjenester
og gjøre hverdagen enklere for folk, blant annet ved i større grad
å se løsninger på tvers av sektorene
bidra til at folk kan leve et godt liv
i små og store kommuner over hele landet, med lokalsamfunn og nærmiljøer
der det er godt å bo
videreutvikle velferdssamfunnet til å bli
enda bedre tilpasset behovene til den enkelte og lokalsamfunnet
I St.meld. nr. 7 (2008–2009) Et nyskapende og bærekraftig
Norge defineres innovasjon som «en ny vare, en ny tjeneste, en ny
produksjonsprosess, anvendelse eller organisasjonsform som er lansert
i markedet eller tatt i bruk i produksjonen for å skape økonomiske
verdier».
En definisjon som det i proposisjonen pekes
på at kan passe bedre for offentlig sektor, er slik:
«Innovasjon er prosessen med å utvikle nye ideer
og realisere dem slik at de gir merverdi for samfunnet.»
Kortversjonen er at det skal være noe nytt for kommunen,
det skal være nyttig, og det skal være nyttiggjort.
Innovasjon kan være kjent eller ny viten som kombineres
på en ny måte eller brukes i en ny sammenheng.
Kommunene arbeider kontinuerlig med omstilling
og fornying. Mye av dette kan grense til innovasjon. Men den vanlige
fornyings- og omstillingsvirksomheten skiller seg fra innovasjon
ved at innovasjon gjerne medfører vesentlige endringer i arbeidsmetodene
eller tjenesteutøvelsen, mens omstilling ofte er mer trinnvise endringer
av eksisterende rutiner.
En innovasjonsprosess er gjerne kjennetegnet
av at løsningen er ukjent, at en innser behovet for å finne en ny
løsning, og at svaret på utfordringen ikke kommer ved at en gjør
mer av det en har gjort før.
For å lykkes med en innovasjonsprosess må en kjenne
utfordringen godt og ha som mål å løse problemet. Underveis i en
innovasjonsprosess blir ofte flere mulige løsninger synlige etter hvert,
og på dette trinnet må en legge til rette for at løsningene blir
testet opp mot det en har behov for.
For å få til innovasjon må beslutningstakerne vise
vilje til å ta risiko ved å prøve noe nytt. Beslutningstakerne må
samtidig være bevisste at det også knytter seg risiko til å ikke
satse på innovasjon.
Det pekes i proposisjonen på at det kommer til
å bli stort behov for kommunal innovasjon de neste tiårene. Innovasjon
og nye ideer er ikke noe nytt for de norske kommunene. En rekke velferdstilbud
som vi i dag ser på som selvsagte, vokste fram fra gode ideer i
enkeltkommuner. Se proposisjonen for eksempler.
Det pekes i proposisjonen på at skal en sikre
at nye ideer blir videreutviklet og forbedret, er det avgjørende
at de gode ideene blir delt. Ofte finner en enda bedre løsninger
på bakgrunn av noe som andre har gjort tidligere.
Norske kommuner har i flere tiår samarbeidet
i nettverk i ulike former. KS har god erfaring med Effektiviseringsnettverkene,
der kommunene blant annet utvikler et bedre beslutningsgrunnlag for
å få til bedre ressursbruk og høyere kvalitet på tjenestene.
Forskning kan bidra til innovasjon i offentlig sektor
på tre nivåer: som grunnlag for politikkutforming, ved å medvirke
til bedre organisering av offentlig virksomhet og ved å medvirke
til utvikling og innføring av bedre tjenester. For at kommunene
skal møte de framtidige utfordringene på den best mulige måten,
er det nødvendig å ta i bruk ny kunnskap, ny forskning og ny teknologi.
Kunnskap og kompetanse må utvikles med kommunesektoren
selv som aktør.
Innovasjon hører ikke bare hjemme i næringslivet
og blant oppfinnerne. Det pekes i proposisjonen på at kommunene
står overfor en rekke utfordringer som gjør det nødvendig å satse
på nytenking og innovasjon: produktivitetskrav, voksende forventninger
fra innbyggerne, oppmerksomhet fra mediene, uventede hendelser og samfunnsfloker
i kommunene.
En av de viktigste utfordringene kommunene står
overfor er knyttet til demografiske endringer, som vil tvinge fram
innovasjon og nytenking.
Befolkningsveksten i Norge har vært blant de høyeste
i Europa de siste fem årene, og i 2012 passerte vi fem millioner
innbyggere.
Fram til 2040 kommer det til å bli nesten dobbelt så
mange mennesker over 67 år som det er i dag, og antall personer
over 80 år vil fordobles. Det er svært usikkert hvordan den generelle
helsetilstanden blant de eldre blir, og hvordan den samlede etterspørselen
etter pleie- og omsorgstjenester kommer til å utvikle seg. Selv om
de over 67 år blir flere, er de statistisk sett stadig friskere.
Særlig de eldste av de eldre kommer likevel trolig til å ha et stort
helse- og omsorgsbehov, og veksten i denne gruppa fører til et press
på helse- og omsorgssektoren. Samtidig har det de siste årene vært
en sterk vekst også i antall yngre brukere i denne sektoren.
Aldringen i befolkningen gjør at utgiftene både til
pensjoner og til helse- og omsorgstjenester øker kraftig. Hvis en
opprettholder dagens innretning og nivå på tjenestene for de enkelte
aldersgruppene, blir det et stort behov for flere ansatte til å
utføre helse- og omsorgstjenestene. En videreføring av den norske
velferdsmodellen krever at en videreutvikler viktige fellesskapsløsninger
i takt med de forventningene som følger av økt velstand. Med høyere
inntektsnivå kommer etterspørselen etter utdanning, helse og andre
viktige goder som i dag finansieres over de offentlige budsjettene,
til å øke. Samtidig som de offentlige utgiftene øker fordi en fortsetter
å bygge ut velferdsordningene, kommer aldringen i befolkningen til
å svekke veksten i skatteinntektene.
I 2012 var det i gjennomsnitt cirka 12 personer
i alderen 20–66 år per person over 80 år. Fram til 2040 kommer antall
personer i yrkesaktiv alder per person over 80 år til i gjennomsnitt
å bli halvert.
Alderssammensetningen i befolkningen har mye å
si for hvilke offentlige tjenester det er behov for i lokalsamfunnene.
De mindre sentrale områdene har en større andel av
befolkningen over 67 år enn resten av landet. Selv om andelen av
befolkningen som er over 67 år fremdeles vil være større i de mindre
sentrale delene av landet, vil endringene bli størst i de mer sentrale
landsdelene, som i dag har den yngste befolkningen.
Om lag to tredeler av veksten i folketallet
de siste årene skyldes innvandring, og innvandringen er ventet å
forbli høy i noen år til før den igjen går ned.
Utfordringsbildet vil være svært ulikt i kommuner
med en høy andel av befolkningen over 67 år og i kommuner med en
yngre befolkningssammensetning. I de kommunene hvor veksten i antall
innbyggere over 67 år er høyest, anslår framskrivningene at om lag
20 pst. av befolkningen i alderen 20–66 år må jobbe innenfor sektorene
barnehage, pleie og omsorg og grunnskole i 2040 hvis dagens standard
og dagens dekningsgrader skal opprettholdes. I flertallet av kommunene
blir det anslått at den tilsvarende andelen må ligge på mellom 10
og 15 pst., og i kommunene med størst vekst i befolkningen blir
behovet for arbeidskraft i de aktuelle sektorene anslått til under
10 pst. av befolkningen i alderen 20–66 år.
Det gis i proposisjonen en illustrasjon på behovet
for årsverk til kommunale tjenester i to eksempelkommuner.
Det pekes i proposisjonen på at samtidig som
innbyggerne er hovedmålgruppa til kommunen, er de også den viktigste
ressursen til kommunen. Bred involvering og utvikling av innbyggerdeltakelsen
kan være et av svarene på utfordringene som samfunnet står overfor.
Det pekes i proposisjonen på at det er nødvendig å
utvikle nye former for deltakelse og dialog mellom innbyggerne,
beslutningstakerne og fagfolkene. Ideen med å trekke innbyggerne
tettere inn innebærer ikke at man setter det representative demokratiet
ut av spill, men at man supplerer det med en løpende dialog. Samtidig
tilbyr ny teknologi og sosiale medier nye plattformer for innbyggerengasjement.
Dette åpner også for potensiell deltakelse fra mange i innovasjonsprosesser
og for samproduksjon av tjenester.
Det pekes i proposisjonen på at en må slutte
å sette likhetstegn mellom eldrepolitikk og omsorgspolitikk.
Eldre bør trekkes med i samfunnsarbeid som aktive
og ansvarlige samarbeidspartnere på lik linje med andre aldersgrupper.
Det går an å utnytte kapasiteten til eldre bedre de siste årene
de har i yrkeslivet, hvis arbeidsgiverne tilpasser arbeidet til
det som er fortrinnene deres. Eldre kan også fylle viktige funksjoner
utenfor arbeidslivet. Mange eldre gjør en stor innsats i omsorgsarbeid for
ektefeller, barn og barnebarn. Kommunene kan spille en vesentlig
rolle som formidlere og tilretteleggere for en større og bedre nyttiggjøring
av eldreressursen.
Det vises i proposisjonen til at det ligger
et stort potensial i å trekke på det mellommenneskelige engasjementet
og ansvarligheten til folk. Det er mye uutnyttet i samarbeidet mellom
kommunale virksomheter og frivillige.
Erfaringene har vist at dette kan løses, og
at et delt ansvar mellom innbyggerne og virksomheten til kommunen
både kan øke kvaliteten på den kommunale oppgaveløsningen og styrke samfunnsdeltakelsen.
Danske erfaringer (blant annet prosjektet «Kommunen
og civilsamfundet») tyder på at det er fem forhold som er avgjørende
hvis samarbeidet med de frivillige skal bli en suksess:
Kvalifisert og engasjert
ledelse.
Klare rammer, klare roller og klart ansvar.
Forankring av det frivillige arbeidet.
Synliggjøring.
Bredde og mangfold i den frivillige innsatsen
er viktig.
Både KS og Frivillighet Norge sitter på kompetanse
og samarbeider om dette temaet.
Mange norske eksempler viser hvordan folk i lokalmiljøet
stiller opp for hverandre på både tradisjonelle og nye måter. I
lokalmiljøet finnes det også ofte ressurser ved lokale høyskoler
eller forskningsinstitusjoner, som kan bidra med nye ideer eller
medvirke til å evaluere innovasjonsprosjektene.
Menneskene i nærmiljøet legger med sine ressurser
ned en stor innsats hvert år, men det er vanskelig å måle denne
innsatsen i årsverk eller i kroner. Det pekes i proposisjonen på
at kommunene kan legge enda mer til rette for at pårørende og andre
som ønsker å stille opp, kan gjøre det. Dette kan gi økt trygghet
og en bedre hverdag, samt bidra til mer aktivitet og økt trivsel.
Det pekes i proposisjonen på at skal en lykkes med
innovasjon i de kommunale tjenestene, er det viktig å involvere
de ansatte. Å involvere medarbeiderne i innovasjon forutsetter tett
og god dialog mellom ledere og medarbeidere og gjensidig tillit
hele veien. Tips og råd om konkrete virkemidler en kan benytte på
veien mot en bedre utnytting av kreativiteten og kompetansen til
arbeidstakerne, finnes også i Håndbok i medarbeiderdrevet innovasjon,
som ble utarbeidet som oppfølgingstiltak til St.meld. nr. 7 (2008–2009)
Et nyskapende og bærekraftig Norge.
Det pekes i proposisjonen på at alle organisasjoner
er avhengige av endringsvilje i ledelsen dersom de skal være åpne
for å innføre nye og forbedrede løsninger. Lederrollen i kommunene skiller
seg også på flere punkt fra lederrollen i privat sektor. Ledere
i kommunene må følge opp både lokale og nasjonale politiske mål
på en gang, målene er ofte mer komplekse, og lederne kan også i
mindre grad enn ledere i privat sektor fastsette sine egne mål.
Å ha aktive ledere har vist seg å være avgjørende om en vil skape
en innovasjonskultur. Danske lokalpolitikere som har vært involvert
i innovasjonsprosesser i sin kommune, har gitt uttrykk for at de
opplevde at dette revitaliserte politikerrollen.
Næringslivet kan bidra i innovasjonsarbeidet. Ofte
vil næringslivet ha felles interesse med andre grupper når det gjelder
å finne løsninger på innovasjonsutfordringene. Næringslivet vil
som andre grupper ha spesiell kompetanse og kjenne til andre mulige
løsninger. Næringslivet kan involveres på flere måter, fra dialogkonferanser
til kontakt med bransjeforeninger eller andre sammenslutninger.
Av og til kan planprosesser etter plan- og bygningsloven være en
god ramme for innovasjonssamarbeid med næringslivet.
Også ved anskaffelser er det fullt lovlig å
være i kontakt med markedet før en konkurranse blir kunngjort, så
lenge kommunen likebehandler leverandørene. Kommunene har et juridisk
handlingsrom for markedskontakt, som bør benyttes.
Regjeringen ønsker å fremme innovasjon i kommunene
ved hjelp av flere tiltak. I strategien blir det særlig lagt vekt
på tiltak som gjelder kompetanse, erfaringsspredning, økonomi og teknologi.
Hvert av disse områdene kan ses på som drivere for innovasjon i
kommunene.
For at kommunene skal kunne få oversikt over utfordringene
i den enkelte kommune, har Kommunal- og regionaldepartementet utviklet
kommunevise demografiske framskrivninger. De er gjort tilgjengelige
på nettsiden www.regjeringen.no/framskrivninger.
På nettsiden kan hver enkelt kommune finne en lettfattelig
oversikt over framskrivninger for ulike aldersgrupper per kommune
og hva utviklingen kan få å si for antall tjenestemottakere og behovet
for ansatte i framtiden.
Å jobbe med innovasjonsprosjekter blir et nytt og
utfordrende område for mange kommuner. Det kan også være krevende
å finne tid og ressurser til å sette i gang med innovasjonsprosjekter
når hverdagen er så sterkt knyttet til drift. Tilbakemeldinger fra
kommunene viser at de ser behov for finansiell støtte til å starte
opp med innovasjonsprosesser.
Regjeringen ønsker å stimulere kommunene til
å jobbe systematisk med innovasjon og vil derfor gi tilskudd til
innovasjonsprosjekter i kommunene. Kommunene vil i 2014 kunne søke
om midler fra fylkesmennene til konkrete innovasjonsprosjekter.
Nærmere informasjon om søknadsprosessen og kriteriene
vil bli gitt i statsbudsjettet for 2014.
For mange kommuner er innovasjon en ny måte å
arbeide på, og de mangler kunnskap om hvordan de skal gå fram på
dette området. De gode ideene og erfaringene fra de kommunene som lykkes,
må gjøres lett tilgjengelige for andre kommuner. I tillegg finnes
mye ny kunnskap blant annet fra forskning, som en bør systematisere
og gjøre kjent for kommunene.
Regjeringen ønsker å støtte etablering av et
kompetansesenter for kommunal innovasjon, som kan ivareta disse
behovene. Kommunal- og regionaldepartementet vil i dialog med blant
annet Helse- og omsorgsdepartementet, fylkesmennene, KS og andre
parter i arbeidslivet utrede mulige organisasjonsmodeller og oppgaver
for et slikt innovasjonssenter. I tillegg vil en vurdere om det
skal være ett nasjonalt senter, eller om en også skal bruke regionale
enheter. Målet er å etablere et senter innen 1. januar 2015.
Regjeringen ønsker å formalisere forventningene
til partene og vil derfor ta initiativ til at det blir inngått en
bilateral avtale med KS.
Avtalen skal forplikte partene til et godt samarbeid
om å videreutvikle innovasjonsfeltet i kommunesektoren og skal sikre
at staten og KS har en god dialog.
For å medvirke til økt innovasjonskompetanse
i kommunene ønsker regjeringen å støtte utvikling av et innovasjonsstudium
for kommunesektoren. Kommunal- og regionaldepartementet vil lyse
ut midler som en ettårig utviklingsstøtte til dette formålet. Målet er
oppstart i 2014.
Den 14. februar 2013 la Nærings- og handelsdepartementet,
Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet,
Miljøverndepartementet og Arbeidsdepartementet fram en strategi
for å få til økt innovasjonseffekt av offentlige anskaffelser. Strategien
skal hjelpe den enkelte virksomheten til å gjennomføre sine anskaffelser
på en måte som er samfunnsøkonomisk optimal og ligger innenfor det
regelverket som gjelder.
Som et ledd i strategien kommer regjeringen
til å sette i verk en forsøksordning med stipendmidler for næringslivet,
som offentlige virksomheter kan lyse ut til konkrete innovasjonsformål.
KS og Næringslivets Hovedorganisasjon har med
støtte fra regjeringen etablert et nasjonalt program for leverandørutvikling:
www.leverandorutvikling.no, som skal bidra til at offentlige anskaffelser
stimulerer mer til innovasjon og verdiskaping.
Offentlige anskaffelser utgjorde 14,5 pst. av bruttonasjonalproduktet
(BNP) i 2011, det vil si om lag 398 mrd. kroner. Man regner med
at kommuneforvaltningen står for drøyt 145 mrd. kroner.
Internasjonale og nasjonale studier kan tyde
på at offentlig sektor ikke formidler sine langsiktige utviklingsbehov
til privat sektor på en effektiv måte. Dersom de offentlige anskaffelsene
kan innrettes slik at de i større grad resulterer i innovative løsninger,
kan det medvirke til å øke den samfunnsøkonomiske nytten på flere
måter. På nettsiden www.anskaffelser.no kan en finne en veiledning
som viser hvordan kommuner kan gå fram for å øke innovasjonseffekten
av sine anskaffelser.
Med forenkling og nye IKT-løsninger kan kommunene
frigjøre ressurser, forbedre eksisterende arbeidsmetoder og ta i
bruk nye kommunikasjonsformer. Utfordringene på IKT-området vil
i årene framover være for store til at hver enkelt kommune kan klare
å møte dem alene. Regjeringen har derfor styrket innsatsen på en
rekke områder innenfor IKT, digitalisering og forenkling, blant
annet ved å støtte opp under kommunenes arbeid for å utvikle og
samordne en felles IKT-arkitektur.
I digitaliseringsprogrammet har regjeringen
satt disse målene:
Forvaltningen skal,
så langt som råd, være tilgjengelig på nettet.
Nettbaserte tjenester skal være hovedregelen
når forvaltningen kommuniserer med innbyggere, organisasjoner og
næringsliv.
En digital forvaltning skal gi bedre tjenester.
Digitaliseringen av forvaltningen skal
bidra til å frigjøre ressurser som kan brukes på områder der det
er stort behov for dem.
Med IKT blir det mulig å tenke nytt om hvordan offentlig
sektor samlet sett kan løse oppgavene sine på en så rasjonell måte
som mulig. Det vises i proposisjonen til at det krever at hele forvaltningen
– staten, fylkeskommunene og kommunene – samarbeider, tar felles
initiativ og utvikler løsninger som kan brukes på tvers.
Regjeringen arbeider for at hele forvaltningen skal
kunne høste fordeler av felleskomponentene. For at staten skal kunne
legge best mulig til rette for kommunal bruk av disse løsningene,
er det viktig at kommunene samordner behovene sine.
Når teknologien og organiseringen i forvaltningen
åpner for nye og mer effektive måter å løse offentlige oppgaver
på, bør en også vurdere utformingen av det aktuelle regelverket
på nytt. Regjeringen har satt i gang et større og mer langsiktig
arbeid med å se nærmere på regelverk som er til hinder for digital
kommunikasjon.
KS-programmet KommIT gjelder IKT-samordning
i kommunesektoren. Det ble etablert i 2012 og skal gå ut 2015. Regjeringen
støtter KommIT økonomisk og går inn for å samarbeide med KS og KommIT
innenfor de forvaltnings- og utviklingsprogrammene der det er aktuelt.
I tiden framover vil regjeringen vurdere om det er formålstjenlig
med en form for avtale mellom kommunesektoren og staten om digitalisering eller
annet dialogbasert samarbeid som kan støtte opp under digitalisering.
Vinteren 2013 lanserte regjeringen en egen digital
forslagskasse, kalt «Enkelt og greit», på regjeringen.no, der folk
kunne fortelle hvordan de mener at det kan bli enklere for dem å
møte det offentlige. Arbeidet skjer i tett samarbeid med andre ansvarlige
departement og myndigheter. En rapport om innspillene vil bli offentliggjort
sommeren 2013.
Regjeringen har satt i gang et arbeid for å etablere
ByggNett. Målet er å utvikle ByggNett til en felles samhandlingsplattform
for bygging og byggesaker, der alle involverte i verdikjeden samhandler
digitalt.
ByggNett skal bidra til å effektivisere saksbehandlingen
og boligbyggingen og sikre at kvalitetskravene blir overholdt. Et
av siktemålene er at all byggesaksbehandling kan skje elektronisk.
Direktoratet for byggkvalitet (DiBK) er i ferd med
å utvikle en strategi for etablering og drift av ByggNett. I 2015
skal det være mulig å gjennomføre full elektronisk byggesaksbehandling.
Kommunal- og regionaldepartementet arbeider
i tillegg med en lovproposisjon, som skal sendes på høring sommeren
2013. I lovproposisjonen blir det lagt opp til flere forenklingstiltak.
Det er startet et program – SIKT (som står for «strategisk
IKT-moderniseringsprogram») – med sikte på å modernisere og forenkle
den elektroniske saksbehandlingen i Husbanken.
Regjeringen ønsker å spre gode erfaringer og samtidig
inspirere kommunene til å satse på innovasjon. Derfor blir det nå
etablert en egen pris som hvert år skal gå til en kommune som har
utmerket seg med å følge opp innovative ideer.
I Danmark har de i flere år hatt en fast utdeling av
innovasjonspriser.
Komiteen er fornøyd
med at regjeringen har lagt fram en strategi for innovasjon i kommunesektoren.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til innholdet
i strategidokumentet og støtter dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti mener innovasjon i kommunesektoren
må være en kontinuerlig prosess for å finne gode løsninger som gir
muligheter til å yte gode førstelinjetjenester til innbyggerne og
skape en sunn kommuneøkonomi. Disse medlemmer mener innovasjon,
både når det gjelder oppgaver og organisering, er særs viktig for
å kunne tilby innbyggerne tjenester med et kvalitetsmessig godt innhold
og for å utnytte moderne teknologi og arbeidsmetoder for å bedre
tjenesteproduksjonen. Disse medlemmer ønsker seg
en kommunesektor som er både effektiv, robust og innovativ, og at
kommunene skal ha frihet til å utforme sine tjenester i tråd med
det innbyggerne har behov for og forventer, handlekraft til å gjennomføre
nødvendige tiltak og være trygge institusjoner med høy troverdighet
i befolkningen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet merker
seg regjeringens definisjon på innovasjon med interesse, men mener
regjeringen er defensive i metoder som både kan øke innovasjon og
gi rom for nytenkning. Konkurranseutsetting er et virkemiddel disse medlemmer mener
regjeringen i liten grad ser for seg å bruke i innovasjonsarbeidet. Disse medlemmer påpeker
at innovasjon medfører nye varer, tjenester, produksjonsprosesser,
anvendelser og organisasjonsformer, og at dette er et viktig premiss
for at privat sektor kan tilføre velferd og vekst, gjennom å drifte
offentlige velferdsoppgaver.
Disse medlemmer mener en innovasjonsstrategi
som regjeringen her skisserer ikke må stå i veien for avbyråkratisering
og forenkling i offentlig sektor. Disse medlemmer vil
modernisere offentlig forvaltning for å sikre effektiv ressursbruk,
innovasjon, samt omstillings- og gjennomføringsevne. Disse
medlemmer mener et viktig aspekt knyttet til innovasjon
er å sørge for avbyråkratisering og forenkling lokalt, da dette
vil frigjøre ressurser til å sørge for flere gode velferdstjenester
til kommunenes innbyggere.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen øke digitaliseringen av
offentlige tjenester og sikre en fungerende nasjonal strategi for
IKT-løsninger som styrker kommunenes evne til å levere tjenester
til sine innbyggere.»
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti mener at effektivisering, fornying og modernisering
av offentlig sektor er avgjørende for å sikre velferden for enkeltmennesket
og for å forvalte fellesskapets ressurser på en god måte. Utgangspunktet
for fornyingsarbeidet må være å sikre en god og verdig velferd for
kommende generasjoner og å ta på alvor de store utfordringer befolkningsutviklingen
gir oss. Høyere levealder og lavere fødselstall fører til at antall eldre
øker i forhold til antall personer i yrkesaktiv alder. Effektivisering,
omstilling og fornying er helt nødvendig for å sikre nok arbeidskraft
innenfor viktige velferdsområder i årene framover.
Under regjeringen Stoltenberg II har det vært
en sterk vekst i det offentlige byråkratiet. Dette medlem mener
at det er viktig å ha en kritisk innstilling til et voksende byråkrati. Dette medlem mener
det må være et politisk mål å jobbe for et enklere, mer oversiktlig
og effektivt byråkrati.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti peker på at IKT er en essensiell del i arbeidet
for en mer effektiv forvaltning. Dette medlem mener
det er behov for bedre koordinering mellom statlige etater, mellom
stat og kommuner, og kommunene imellom ved utvikling og implementering
av nye IKT-løsninger, for å sikre at systemene «snakker sammen»,
og for å forhindre at det utvikles systemer med overlappende funksjonalitet. Dette medlem ønsker
en reell samling av det politiske og administrative ansvaret for
alle store, statlige IKT-prosjekter i ett departement, for å sikre
bedre samkjøring av prosjektene.
Dette medlem mener det bør være
føringer for overordnede veivalg, for eksempel felles applikasjoner
på tvers av statlige enheter og sentralisering av databaser og forvaltning.
Det bør også gjøres vurderinger av potensialet for å samkjøre store
prosjekter som har overlappende funksjonsområder eller bruke standardiserte verktøy
fremfor skreddersøm.
Dette medlem mener det bør være
bedre styring av det enkelte prosjekt. Det må etableres insentiver
for kostnadseffektive løsninger som er rimelige å forvalte. Departementet
som gis ansvar for overordnet IKT-styring, bør inngå i prosjektorganisasjonen
med et eierperspektiv og være en pådriver for at midlene brukes
optimalt.
Videre mener dette medlem at
det må stilles mer gjennomgående krav om at det skal gjennomføres
kost-nytte-analyser ved initiering av et prosjekt, slik at kostnader
og kompleksitet i prosjektene kan begrenses. Det bør også være føringer
for gjennomføring av prosjekter når det gjelder prioritering av
krav, standardisering, anskaffelse og gevinstrealisering. Dette
medlem viser til sine merknader i Innst. 180 S (2012–2013).
Omsorgsplan 2015 er regjeringens handlingsplan
for å sikre at samfunnet er rustet til å møte framtidens utfordringer
slik de er beskrevet i St.meld. nr. 25 (2005–2006) Mestring, muligheter
og mening. Gjennom avtalen som er inngått mellom regjeringspartiene,
Kristelig Folkeparti og Venstre er Omsorgsplan 2015 utvidet og konkretisert.
Avtalen viser at det er bred enighet om hovedlinjene i utviklingen
av framtidens omsorgstjenester. Planen har følgende sentrale mål:
12 000 nye årsverk i omsorgstjenesten i perioden 2008–2015; Kompetanseløftet 2015;
Tilsagn om tilskudd til 12 000 heldøgns omsorgsplasser; og Demensplan
2015.
Målene er gitt nærmere omtale i proposisjonen.
I tillegg er styrking av dagtilbud til personer med demens omtalt.
Helse- og omsorgsdepartementet la 19. april 2013
fram Meld. St. 29 (2012–2013) Morgendagens omsorg. For å sikre gode
og bærekraftige omsorgstjenester i framtiden, søker regjeringen nye
løsninger gjennom å lete fram, mobilisere og ta i bruk samfunnets
samlede omsorgsressurser på nye måter.
Samtidig som dagens Omsorgsplan 2015 gjennomføres,
starter arbeidet med å utvikle og innarbeide nye og framtidsrettede
løsninger. For å ivareta kontinuitet og helhet legges derfor tiltakene
i denne meldingen inn som nye elementer i dagens omsorgsplan og
overlapper denne fram til og med 2015. Gradvis avløses dagens plan
av de nye tiltakene som bidrar til å gi den en mer innovativ innretning.
Omsorgsplan 2020 blir en plan for å møte både dagens behov og morgendagens
utfordringer. Det gis i proposisjonen en nærmere omtale av: Morgendagens
omsorg – et innovasjonsprogram fram mot 2020; Morgendagens omsorgstjenestebrukere;
Morgendagens omsorgsfelleskap; Morgendagens omsorgstjeneste; og
Morgendagens omsorgsomgivelser.
Regjeringen har i revidert nasjonalbudsjett foreslått
en satsing i 2013 på 100 mill. kroner for oppfølging av meldingen,
hvorav også noe er midler til kommunesektoren (jf. proposisjonen om
tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet 2013).
Helse- og omsorgsdepartementet har sendt på høring
et forslag til en rettighetsbestemmelse som gir personer med varig
og stort behov for praktisk bistand og opplæring, rett til å få
slike tjenester organisert som BPA med samme brukerrettet tid som
ved tilbud etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 annet ledd
punkt 6 bokstav b).
Med «stort behov» menes et tjenestebehov på minst
32 timer per uke. Brukere med timebehov tilsvarende 25–32 timer
per uke har rett til å få tjenesten organisert som BPA, med mindre
kommunen kan dokumentere at slik organisering av tjenesten vil medføre
vesentlig økt kostnad for kommunen. Rettigheten er avgrenset til
praktisk bistand og opplæring til personer under 67 år. Rettigheten
omfatter brukere med varig behov ut over to år.
Det skal fortsatt være slik at brukeren skal
være arbeidsleder for faste assistenter, og innenfor rammen av vedtaket
bestemme hvilke oppgaver assistentene skal utføre og når det skal
skje. Videre skal det fortsatt være kommunen som har sørge-for-ansvaret
og som skal beslutte om kommunen eller andre aktører skal ha arbeidsgiveransvaret
for assistentene. Det legges også opp til at kommunene fortsatt
skal ha plikt til å vurdere å tilby BPA til de brukere som ikke
vil få en rettighet, dersom kommunen etter en samlet vurdering finner
det hensiktsmessig.
I desember 2012 la Helse- og omsorgsdepartementet
fram Meld. St. 10 (2012–2013) God kvalitet og trygge tjenester.
Målene i meldingen er forankret i føringene fra samhandlingsreformen.
Meldingen skal bidra til et mer brukerorientert helse- og omsorgstilbud,
økt satsing på systematisk kvalitetsforbedring, bedre pasientsikkerhet
og færre uønskede hendelser.
Det pekes i proposisjonen på at det er særlig
viktig å nå ut til kommunene med gode verktøy og tiltak de kan ta
i bruk i sitt arbeid med kvalitet og pasientsikkerhet. Et sentralt
tiltak i meldingen er å videreføre tiltak og erfaringer fra pasientsikkerhetskampanjen
«I trygge hender» i et femårig program for pasientsikkerhet fra
2014. Regjeringen vil se nærmere på oppfølgingen av lovbrudd i helse-
og omsorgstjenesten.
Samhandlingsreformen har virket fra 1. januar 2012,
og i proposisjonen vises det til at erfaringene så langt er i tråd
med målene for reformen. Pasientene blir i mindre grad enn tidligere liggende
på sykehus, og det blir flere og bedre tilbud i kommunene.
Målet i samhandlingsreformen er at alle innbyggere
skal ha et helhetlig og sammenhengende helsetilbud av høy kvalitet
som er tilpasset den enkeltes behov. Alle helseregioner har inngått
de lovpålagte avtalene med kommunene om hvordan samhandling mellom
kommuner og sykehus skal foregå. Avtalene har styrket samarbeidet mellom
kommuner og helseforetak og bidratt til større likeverdighet mellom
kommunene og spesialisthelsetjenesten.
Det tas sikte på å iverksette en plikt for kommunene
til å sørge for øyeblikkelig hjelp døgnopphold fra 1. januar 2016.
Mange kommuner er allerede i gang. Det ble i 2012 innført kommunal medfinansiering
av utgifter til spesialisthelsetjenesten for somatikk, i tillegg
til at det ble innført betalingsplikt for kommunene for utskrivningsklare
pasienter. Slik får kommunene et insentiv til å følge med på sammenhengen mellom
bruk av egne ressurser og innbyggernes forbruk av spesialisthelsetjenester.
Kommunene fikk overført om lag 5 mrd. kroner fra
sykehusene til kommunal medfinansiering. I tillegg ble deler av
veksten i frie inntekter i 2012 – 305 mill. kroner – fordelt til
kommuner som fikk mindre gjennom fordeling etter kostnadsnøkkelen
enn deres anslåtte utgifter til kommunal medfinansiering og betaling
for utskrivingsklare pasienter.
Foreløpige anslag viser at utgiftene til kommunal
medfinansiering blir på om lag 5,1 mrd. kroner i 2012. Dette er
om lag 120 mill. kroner høyere enn det som er overført kommunene
fra sykehusene. Det er derfor iverksatt et arbeid med å identifisere
årsaksforhold. Regjeringen legger ikke opp til etterskuddsvis kompensasjon
mellom anslåtte og faktiske utgifter til medfinansiering. Dette
er i tråd med gjeldende prinsipper for kompensasjon til kommunesektoren
ved reformer og oppgaveendringer. Kompensasjon gis på bakgrunn av
anslåtte utgifter i forkant av reformen. Avviket mellom faktiske
og budsjetterte utgifter til medfinansiering er forholdsvis beskjedent.
Samlet sett ble også kommuneøkonomien i 2012 betydelig styrket sammenliknet med
opplegget i nasjonalbudsjettet for 2012, blant annet som følge av
høyere skatteinngang på 2,3 mrd. kroner for hele sektoren i forbindelse med
revidert nasjonalbudsjett 2012. Denne økningen er videreført.
Det tas sikte på en gradvis innføring av kommunal
medfinansiering og betaling for utskrivningsklare pasienter innenfor
psykisk helsevern og rus så snart det lar seg gjennomføre. Det tas
forbehold i proposisjonen om at ambisjonene tilpasses erfaringene
med innfasing av samhandlingsreformen og kvaliteten på dataene som
må legges til grunn for oppgjørsordningen. Helsedirektoratet har
utredet mulige modeller for kommunal medfinansiering av psykisk
helsevern og rus. I tillegg er Helsedirektoratet bedt om å beskrive
mulige tiltak for å bedre kvaliteten på registreringen av utskrivningsklare
pasienter. Helse- og omsorgsdepartementet vil arbeide videre med
disse spørsmålene. Samarbeidsavtalene mellom helseforetakene og
kommunene omhandler også rus og psykisk helse. Helse- og omsorgsdepartementet
arbeider med et rundskriv om spesialisthelsetjenestens veiledningsplikt
overfor kommunene. Det er også undertegnet en ny samarbeidsavtale
mellom KS og sentrale helsemyndigheter om gjennomføring av reformen.
Reformen følges nøye opp blant annet gjennom bredt anlagt følgeforskning
i regi av Norges forskningsråd og et forvaltningsmessig følge-medopplegg
i regi av Helsedirektoratet.
Helse- og omsorgsdepartementet la 30. november
2012 fram Meld. St. 9 (2012–2013) Én innbygger – én journal. Et
hovedmål i meldingen er at helsepersonell skal ha enkel og sikker
tilgang til pasient- og brukeropplysninger. Det er nødvendig å redusere
antall elektroniske journalløsninger og pasientadministrative systemer. Regjeringens
hovedmål er én innbygger – én journal. Helse- og omsorgsdepartementet
har igangsatt et utredningsarbeid for å vurdere alternative løsninger.
Helse- og omsorgsdepartementet tar i 2013 sikte på
å sende på høring forslag til forskrift om standardisering i helse-
og omsorgssektoren.
Det fremgår av proposisjonen at de tiltakene
som pågår for bedre elektronisk samhandling skal fortsette. Målet
er å etablere elektronisk meldingsutveksling mellom alle kommuner,
helseforetak og fastleger innen utgangen av 2014. Norsk Helsenett
SF har fått økte bevilgninger til formålet i 2013. Etablering av
en nasjonal kjernejournal startet i 2012. Et annet hovedmål i meldingen
er at innbyggerne skal ha tilgang på enkle og sikre digitale tjenester.
I Folkehelsemeldingen (Meld. St. 34 (2012–2013))
som regjeringen har lagt fram våren 2013, er det fastsatt nasjonale
mål for folkehelsen. De overordnede målene for folkehelsearbeidet
er at:
Norge skal være blant
de tre landene i verden som har høyest levealder
befolkningen skal oppleve flere gode leveår
med god helse og trivsel og reduserte sosiale helseforskjeller
vi skal skape et samfunn som fremmer helse
i hele befolkningen.
Norge skal følge opp Verdens helseorganisasjons
globale mål for å forebygge livsstilssykdommer.
Det fremgår av proposisjonen at regjeringen
vil styrke folkehelsearbeidet i kommunene, herunder helsestasjons-
og skolehelsetjenesten, og fortsette å satse på frisklivstilbudene
og lærings- og mestrings-tilbudene. Etter lov om folkehelsearbeid
skal kommunene og fylkeskommunene fastsette lokale og regionale
mål og strategier for folkehelse basert på vurderinger av egne folkehelseutfordringer.
Regjeringen vil bidra til at alle kommuner og fylkeskommuner får
på plass oversikt over folkehelseutfordringene sine. Folkehelseinstituttet
vil årlig gjøre tilgjengelig folkehelseprofiler for hver enkelt kommune
og fylkeskommune. Kommunen har som en oppfølging av samhandlingsreformen
og folkehelseloven fått tilført midler gjennom rammetilskuddet for
å bygge opp kompetanse. Blant annet ble kommunene i 2010 styrket
med 230 mill. kroner i frie midler til satsing på forebyggende og
helsefremmende arbeid. Samarbeid om folkehelsepolitikken skal forankres
i konsultasjonsordningen og de nasjonale avtalene mellom Helse-
og omsorgsdepartementet og KS om samhandling og utvikling av kvalitet
i helse- og omsorgstjenesten.
Regjeringen vil arbeide videre med å styrke kompetansen
om folkehelsearbeid lokalt, blant annet gjennom utvikling av kurs,
metodeutvikling og erfaringsoverføring, og vil i samarbeid med KS
stimulere til etablering og utvikling av folkehelsenettverk. I revidert
nasjonalbudsjett 2013 er det foreslått å øke bevilgningen til KS
i 2013 med 6 mill. kroner til å etablere folkehelsenettverk mellom
kommuner og fylkeskommuner. I revidert nasjonalbudsjett for 2013
foreslås det videre å øke tilskuddene til frisklivssentraler med
14 mill. kroner.
Det er aktuelt for Helse- og omsorgsdepartementet
å samarbeide med fylkeskommunen om flere oppgaver innen folkehelse,
blant annet for å styrke regionalt samarbeid med kommuner, frivillig
sektor og næringsliv.
Regjeringen vil styrke helsestasjons- og skolehelsetjenesten.
Innenfor veksten i de frie inntektene til kommunene for 2014 legges
det til grunn at 180 mill. kroner går til styrking av tjenesten. Helse-
og omsorgsdepartementet vil ha dialog med KS om den konkrete innretningen
av midlene. Det vises i proposisjonen til at helsestasjons- og skolehelsetjenesten
er svært viktige forebyggende tjenester for barn og unge 0–20 år.
Regjeringen vil i tillegg videreutvikle de forebyggende
helsetjenestene til barn og unge gjennom å revidere forskriften
om helsestasjons- og skolehelsetjenesten (FOR-2003-04-03-450). Videre
har Helsedirektoratet iverksatt et arbeid med å utforme en nasjonal,
faglig retningslinje for tjenestene.
I Meld. St. 16 (2012–2013) Beredskap mot pandemisk
influensa er det blant annet redegjort for kommunenes generelle
ansvar og oppgaver på beredskapsområdet, med særlig vekt på beredskapen
i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Det understrekes i meldingen
at kommunene, må oppdatere sine egne beredskapsplaner. Det generelle
regelverket og rammeavtalene gir ikke konkrete bestemmelser om en
fastleges oppgaver og plikter i en beredskapssituasjon, slik som
for eksempel en pandemi. Dette innebærer at kommuner som ønsker
å benytte fastlegeressurser i en beredskapssituasjon, må inngå eventuelle
avtaler der slike beredskapsplikter er beskrevet.
Stortinget vedtok 19. mars 2013 en rekke endringer
i tobakksskadeloven, jf. Lovvedtak 41 (2012–2013), Innst. 247 L
(2012–2013) og Prop. 55 L (2012–2013). Følgende endringer vil berøre
kommunesektoren:
Innføring av en ny
kommunal bevillingsordning for salg av tobakksvarer. Antatt ikrafttredelse
er 1. januar 2015.
Tidligere unntak i loven for røykerom oppheves, det
innføres tobakksfrie skoler og barnehager og røykfrie inngangspartier
til helseinstitusjoner og offentlige virksomheter. Disse lovendringene
vil endre/utvide det tilsynsansvaret som kommunene har etter tobakksskadeloven
i dag.
Helse- og omsorgsdepartementet vil i løpet av 2013
sende på høring forslag til nærmere forskrifter.
Ny strålevernforskrift trådte i kraft 1. januar 2011.
Alle barnehager, grunnskoler og videregående skoler, både private
og offentlige, og alle typer uteleieboliger skal ha så lave radonnivåer
det er praktisk mulig å få til, og årsmiddelverdien skal være under
200 Bq/m3. I tillegg skal tiltak for å redusere radonnivået alltid
gjennomføres dersom det overstiger 100 Bq/m3. Grenseverdiene trer
i kraft fra 1. januar 2014.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til regjeringens mål om å øke bemanningen i de kommunale omsorgstjenestene
med 12 000 årsverk i perioden 2008–2015. Ifølge tall fra KOSTRA
har det i perioden 2008–2012 vært en samlet vekst på nesten 11 000
årsverk. Dette viser at man er godt på vei til å nå målene om økt
bemanning.
I perioden 2005–2012 har veksten i antall årsverk
vært i overkant av 25 000. Flertallet vil peke på
at selv i periode med kraftig vekst i antall årsverk, har om lag
85 prosent av veksten vært personell med helse- og sosialfaglig
utdanning. Dette har gitt en økning i andelen personell med helse-
og sosialfaglig utdanning i omsorgstjenestene.
Flertallet viser til at ved utgangen
av mars 2013 er det siden oppstarten i 2008 totalt gitt tilsagn
til tilskudd til om lag 6 800 heldøgns omsorgsplasser. Det fremgår
av KS' budsjettundersøkelse for 2013 at kommunene i perioden fram til
2015 planlegger fortsatt vekst og fornyelse av heldøgns omsorgsplasser.
Flertallet viser til at regjeringen
planlegger å gi tilsagn om tilskudd til 12 000 sykehjemsplasser
og heldøgns omsorgsplasser innen utgangen av 2015 og utvide rammene
ytterligere dersom søknadsinngangen fra kommunene tilsier det.
Flertallet viser til at samhandlingsreformen har
virket fra 1. januar 2012, og at erfaringene så langt hovedsakelig
er i tråd med målene for reformen.
Flertallet viser til at det i
2012 ble innført kommunal medfinansiering av utgifter til spesialisthelsetjenesten
for somatikk, i tillegg til at det ble innført betalingsplikt for
kommunene for utskrivningsklare pasienter. Kommunene fikk overført
om lag 5 mrd. kroner fra sykehusene til kommunal medfinansiering.
I tillegg ble deler av veksten i frie inntekter i 2012 – 305 mill.
kroner – fordelt til kommuner som fikk mindre gjennom fordeling
etter kostnadsnøkkelen enn deres anslåtte utgifter til kommunal
medfinansiering og betaling for utskrivningsklare pasienter.
Flertallet peker på at foreløpige
anslag viser at utgiftene til kommunal medfinansiering blir på om
lag 5,1 mrd. kroner i 2012. Dette er om lag 120 mill. kroner høyere
enn det som er overført kommunene fra sykehusene.
Flertallet har merket seg at
regjeringen ikke legger opp til etterskuddsvis kompensasjon mellom
anslåtte og faktiske utgifter til medfinansiering. Dette er i tråd
med gjeldende prinsipper for kompensasjon til kommunesektoren ved
reformer og oppgaveendringer. Kompensasjon gis på bakgrunn av anslåtte
utgifter i forkant av reformen. Avviket mellom faktiske og budsjetterte utgifter
til medfinansiering er forholdsvis beskjedent. Samlet sett ble også
kommuneøkonomien i 2012 betydelig styrket sammenliknet med opplegget
i nasjonalbudsjettet for 2012, blant annet som følge av høyere skatteinngang på
2,3 mrd. kroner for hele sektoren i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett
2012. Denne økningen er videreført.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer
at det ikke vurderes innføring av lovfestet rett til sykehjemsplass,
og at behovet for sykehjemsplasser heller ikke skal kartlegges.
Målsettingen om full sykehjemsdekning vil derfor verken kunne måles
eller nås. Disse medlemmer viser videre til at Meld.
St. 29 (2012–2013) Morgendagens omsorg, bekrefter at det er 40 000
institusjonsplasser og om lag 50 000 boliger innen pleie og omsorg
som nå snart er modne for fornyelse og utskiftning, uten at det
er avsatt midler til dette fra regjeringens side.
Disse medlemmer mener det er
viktig å påpeke at staten må øke den statlige andelen av utbygging
av sykehjemsplasser og omsorgsboliger, slik disse medlemmer påpeker
i Innst.11 S (2012–2013) «Det må være medisinske behov som avgjør
om eldre mennesker skal få heldøgns omsorgsplass. I dag synes terskelen for
å få heldøgns omsorgsplass å være for høy.»
Disse medlemmer merker seg at
et av de store satningsområdene i Meld. St. 47 (2008–2009) skulle
være rehabilitering, men det ble ikke fulgt opp. Videre uttrykker disse
medlemmer bekymring for at det samme vil skje med omsorgsboliger
og oppgraderinger av disse i Meld. St. 29 (2012–2013), når det ikke
følger midler til formålet fra regjeringens side.
Disse medlemmer påpeker videre
i Innst. 11 S (2012–2013) behovet for mer kapasitet i omsorgstjenesten,
både når det gjelder sykehjem og andre heldøgns pleie- og omsorgsplasser. Disse medlemmer viser
til at regjeringen ikke vil innfri sitt løfte om 12 000 nye plasser
innen 2015, men nå snakker om å gi tilsagn om tilskudd til 12 000
plasser – uten å oppgi hvor stor kapasitetsøkning dette er ønsket
eller kan forventes å gi når plassene en gang etter 2015 står ferdige. Det
er etter disse medlemmers syn en manglende evne i
regjeringen til å slippe private til, hvilket hindrer nødvendige
forbedringer av omsorgen.
Disse medlemmer viser til at
det er et stort og voksende behov for lavterskeltilbud innen rus
og psykiatri i kommunen. Disse medlemmer mener kommunene
må settes bedre i stand til å løse disse oppgavene. Skolehelsetjenesten,
helsestasjon for ungdom og psykologtjenesten er viktige fundament
for å forebygge utvikling av psykiske lidelser. Tidlig intervensjon
er en forutsetning for å lykkes. Disse medlemmer peker
også på behovet for å styrke kommunenes arbeid med ettervern og
oppfølging av personer med rusproblemer som har fullført avrusning. Disse
medlemmer mener dette bør være en prioritert oppgave for
kommunene – dette er spesielt viktig til tross for at disse tjenestene
i dag er utelatt som en del av samhandlingsreformen. Disse
medlemmer frykter derfor at tilbudet til disse pasientgruppene
blir nedprioritert når den økonomiske situasjonen i kommunene blir anstrengt. Disse
medlemmer vil derfor styrke kommunenes økonomi for å gi
kommunene forutsetninger for å løse disse oppgavene.
Disse medlemmer viser til at
ordningen med brukerstyrt personlig assistanse fortsatt ikke holder
det nivå og den kvalitet som er ønskelig. Disse medlemmer viser
til at det i realiteten er flertall for en sterkere rettighetsfesting
av BPA-ordningen på Stortinget, og ser i møte en rettighetsfesting
slik representanter fra regjeringspartiene varslet i 2012.
Disse medlemmer viser til at
Fremskrittspartiet i sitt alternative statsbudsjett for 2013 derfor foreslo
å bevilge 5 mill. kroner i 2013 slik at innføringen av ordningen
kan skje raskest mulig. Disse medlemmer viser ut
over dette til gjentatte forslag om å rettighetsfeste retten til
brukerstyrt personlig assistanse senest i Innst. 212 S (2009–2010).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet merker
seg at et av de store satsingsområdene i Meld. St. 47 (2008–2009)
skulle være rehabilitering, men at dette ikke ble fulgt opp. Disse
medlemmer er av den oppfatning at meldingens intensjoner
er gode. Etter disse medlemmers syn er det imidlertid
hensiktsmessig og ønskelig å sørge for at sykdom forhindres gjennom
økt satsing på forebygging og tidlig intervensjon og påpekes i Innst.
212 S (2009–2010). I den forbindelse er disse medlemmer svært
opptatt av at man igangsetter konkrete forebyggingstiltak og lavterskeltilbud for
barn og unge på rus- og psykiatrifeltet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at samhandlingsreformen har satt økende
krav til både kapasitet og kompetanse i primærhelsetjenesten. Det
er fortsatt svært mange ufaglærte i de kommunale helsetjenestene,
og disse medlemmer mener det er behov for et betydelig
kompetanseløft i omsorgssektoren. Disse medlemmer mener kompetansehevingen
må omfatte både prosjekter som gjør at ansatte går fra ufaglært
til faglært status, og prosjekter som bidrar til at flere sykepleiere
tar videreutdanning og spesialisering.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at det i fremtiden vil bli en økende konkurranse om personell
i helse- og omsorgstjenesten. I denne sammenheng er det viktig at
det offentlige, kommuner som statlige myndigheter, klarer å opptre
som gode arbeidsgivere. Disse medlemmer viser til
at helse- og omsorgssektoren i dag sliter med høyt tall for sykefravær
og et høyt antall deltidsstillinger. Døgnkontinuerlig turnus i kombinasjon
med strenge arbeidstidsbestemmelser tvinger frem mye bruk av uønsket
deltid. Disse medlemmer viser til at pilotprosjekter med
alternative turnusordninger i omsorgssektoren har gitt gode resultater
i form av bedre forutsigbarhet og kvalitet for brukerne, lavere sykefravær
og færre deltidsstillinger blant de ansatte. Disse medlemmer mener
det er viktig å oppmuntre til økt bruk av mer fleksible turnusordninger,
for å skape trygghet, forutsigbarhet og økt kvalitet for pasienter
og brukere. Da må arbeidstaker og arbeidsgiver gis mulighet til
å kunne forhandle om en mer fleksibel arbeidstid og det må ses på
en oppmykning av lovens bestemmelser.
Disse medlemmer merker seg at
regjeringens valgløfter om tilsagn til 12 000 nye heldøgns omsorgsplasser
ikke innfris. Disse medlemmer er kritiske til at
regjeringen har skapt forventninger om 12 000 nye plasser, når dette løftet
i realiteten inkluderer rehabilitering og erstatning av sanerte
plasser, uten noe mål for hvor mange flere plasser det skal bli. Disse
medlemmer er bekymret for at mange kommuner, i forbindelse
med samhandlingsreformen, har fått et stort trykk på korttidsplasser
på sykehjem til utskrivningsklare pasienter, som gir en høyere terskel
for å få sykehjemsplass.
Disse medlemmer mener at sammensetningen
av ulike omsorgs- og botilbud må basere seg på hva som er brukernes
behov, gir best kvalitet og er samfunnsøkonomisk fornuftig. Dagens ulikhet
i rammebetingelsene mellom institusjoner og hjemmebaserte tjenester
gjør at staten og den enkelte tar en større regning ved hjemmebaserte
tjenester i omsorgsboliger. Disse medlemmer mener
at denne ulikheten i finansiering av driften bør utjevnes i inntektssystemet,
slik at kommunene i større grad kan vurdere behovet for de ulike
tilbudene uavhengig av ulikhet i egenbetalingen og den statlige
finansieringen gjennom blant annet blåreseptordningen, hjelpemiddelordningen
og statlig bostøtte.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig
Folkeparti i Innst. 424 L (2010–2011) foreslo at brukere med store
behov skal ha rett til brukerstyrt personlig assistanse, BPA. Regjeringen
har sendt på høring forslag om rett til BPA. Disse medlemmer mener regjeringens
oppfølging av saken har tatt svært lang tid. Det er i høringsnotatet
gjort en rekke avgrensninger i ordningen som innebærer en fragmentering
av tjenestene til funksjonshemmede, og flere personer å forholde
seg til. Det er også en begrensning av ordningen som innebærer at
mulighet for deltakelse og uavhengighet blir svekket fordi BPA ikke
kan benyttes utenfor egen kommune. Disse medlemmer imøteser forslag
til lovendring som kan bidra til at funksjonshemmede kan leve selvstendige
og uavhengige liv, med valgfrihet til å gjøre egne prioriteringer
både i eget hjem og i samfunnet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til den økende utfordringen knyttet til psykiske
helseutfordringer og at mange unge står utenfor arbeidslivet på grunn
av psykiske plager. Disse medlemmer er bekymret for
at det sterke fokuset på samhandlingsreformens krav og utfordringer
har bidratt til at kommunene ikke makter å gi godt nok tilbud til
personer som sliter innen rusomsorgen og psykiatrien.
Disse medlemmer viser til Innst.
72 S (2011–2012) hvor Høyre og Fremskrittspartiet foreslo å etablere
tilbud av allmennpsykologer i kommunene i samlokalisering med fastlegene. Disse medlemmer viser
også til den vellykkede etablering av permanent drop-in-tilbud med
offentlige psykologer i Tvedestrand, som fungerer som et viktig
lavterskeltilbud for tidlig innsats i forhold til psykisk helse
for barn og unge.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener det er viktig å legge vekt på gode samarbeids-
og partnerskapsordninger med frivillig sektor. Disse medlemmer viser
i den sammenheng til Innst. 294 S (2009–2010) med forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre
og Kristelig Folkeparti om å utnevne et offentlig utvalg for å utarbeide
et forslag til en norsk samfunnskontrakt på områdene helse, sosial
og omsorg. Disse medlemmer ser samarbeidsavtalen
mellom regjeringen og ideell sektor som en oppfølging av dette forslaget,
og mener det er viktig at samarbeidsavtalen følges opp av regjeringen. Disse
medlemmer er likevel skuffet over at KS og partiene på Stortinget
ikke ble invitert med som avtalepartnere, og mener det ville gitt
avtalen en annen tyngde og gjennomføringskraft.
Disse medlemmer deler regjeringens
syn på at det er behov for å legge større vekt på rehabilitering,
forebygging og tidlig innsats, og at rehabilitering ses på som en
del av behandlingen etter ulykke eller sykdom. Disse medlemmer mener
allikevel at det er viktig å skille mellom hverdagsrehabilitering
og spesifikk rehabilitering. Disse medlemmer viser
til at Riksrevisjonen i 2012 konkluderte med at det ikke har vært
noen dokumenterbar styrking av rehabiliteringstilbudet i spesialisthelsetjenesten
siden 2005. Det er avgjørende for mange pasientgrupper at rehabiliteringen
starter så raskt som mulig for å oppnå best mulig resultat. Det
er derfor bekymringsfullt at rehabiliteringstjenesten i mange helseforetak
nå er truet av nedbygging, før primærhelsetjenesten har bygd opp
tilstrekkelig kapasitet til å yte tjenester av minimum samme omfang
og kvalitet. Disse medlemmer mener det er behov for
en helsepolitisk reform innen rehabilitering og at det må innføres fritt
rehabiliteringsvalg slik at alle som har rett til behandling skal
ha rett til å velge hvor tilbudet skal gis, blant forhåndsgodkjente
institusjoner.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at det fortsatt er store utfordringer knyttet til kapasitet
og kompetanse i mange kommuner i forbindelse med samhandlingsreformen. Disse medlemmer har
hele tiden ment at det aller viktigste fokuset i kommunene burde
være systematisk bygging av kompetanse, kombinert med utbygging
av større kapasitet – før reformen ble innfaset. Disse medlemmer mener
derfor det må satses på et kompetanseløft i omsorgssektoren for
å gjøre kommunehelsetjenesten i stand til å påta seg stadig større
oppgaver. Videre mener disse medlemmer at innfasingen
av rus- og psykiatrioppfølgingen i samhandlingsreformens neste fase,
må gjøres først etter at noen kommuner har utviklet pilotprosjekter
og høstet viktige erfaringer. Disse medlemmer viser
til at Høyre var imot innføringen av ordningen med kommunal medfinansiering
som et virkemiddel for å styrke forebyggende tiltak og behandlingstilbudet
i kommunene. Svært mange kommuner har for lavt befolkningsgrunnlag
til å kunne etablere reelle alternativ til spesialisthelsetjenesten.
Videre vil kommunenes muligheter for å begrense utvikling av sykdom
og behov for spesialisthelsetjenester være begrenset på en rekke
områder. Disse medlemmer frykter også at ordningen
med generell kommunal medfinansiering i praksis svekker pasientens
rett til spesialisthelsetjenester, fordi kommunene vil ha et sterkt
insentiv til å begrense bruk av slike tjenester. Disse medlemmer viser
til rapport fra Senter for økonomisk forskning (SØF) ved NTNU som
på oppdrag fra KS har undersøkt årsakene til at kommuner kommer
ulikt ut i samhandlingsreformen. I rapporten avdekkes systematiske
avvik mellom hvor store utgifter de enkelte kommunene har hatt til
medfinansiering og hvor store inntekter de har fått gjennom inntektssystemet. Disse
medlemmer viser til at selv om lovnaden var at samhandlingsreformen
skulle være fullfinansiert, viser foreløpige tall fra Helsedirektoratet
at de faktiske utgiftene for kommunene ble om lag 150 mill. kroner. Disse
medlemmer viser til KS som uttaler at for de kommunene som
rammes, er det snakk om store beløp som innebærer mindre penger
til skoler, barnehager og pleie og omsorg.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til eldreavtalen mellom regjeringspartiene,
Kristelig Folkeparti og Venstre om konkretiseringer av Omsorgsplan
2015 (Innst. 11 S (2007–2008)) der det var enighet om at det skal
utarbeides en bedre offentlig statistikk på kommunenivå som gir
grunnlag for å fastlegge behov for heldøgns pleie- og omsorgstjenester/sykehjemsplasser
ut fra en faglig vurdering av den enkeltes behov. Dette medlem kan
ikke se at avtalen er fulgt opp på dette punktet.
Dette medlem viser til at det
i eldreavtalen mellom regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og
Venstre om konkretiseringer av Omsorgsplan 2015 (Innst. 11 S (2007–2008))
var enighet om at alle kommuner tilbyr tilrettelagte dagaktivitetstilbud
for personer med demens senest innen 2015. Dette medlem mener
regjeringens innsats for å nå dette målet er for svak. Tilskuddsordningen
for utbygging av dagtilbud for demens er ikke målrettet godt nok.
Så langt i 2013 er kun 20 pst. av midlene benyttet, og i 2012 var
underforbruket av midlene stort. Dette medlem har
merket seg at Nasjonalforeningen for folkehelse i sitt høringsinnspill
til komiteen skriver at det bør vurderes om lønnskostnader til dagaktivitet
kan være en del av tilskuddet.
Dette medlem viser til at dagtilbud
for mennesker med demens kan gi mening i hverdagen, og forebygge
utvikling av demenssykdommen. Det innebærer en viktig avlastning
for pårørende. Dette medlem viser til at Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti foreslo lovfestet rett til dagtilbud for
mennesker med demens og kommunal plikt til å tilby dette, gjeldende
fra 2015 (Innst. 424 L (2010–2011)). Dette forslaget fikk ikke støtte
av regjeringen.
Dette medlem mener at lovfesting
kombinert med stimuleringstilskudd ville vært langt mer målrettet
for å nå målet om dagtilbud for mennesker med demens innen 2015.
Regjeringens satsing på området er svak, kun 9,3 pst. av personer
med demens har et dagtilbud. Nasjonalforeningen for folkehelsen
skriver i sitt høringsinnspill at for å legge til rette for at man skal
kunne bo hjemme så lenge som mulig, må det satses på aktivisering,
rehabilitering, forebygging og tidlig innsats. Den viser til at
dette kan forsinke sykdomsutviklingen hos personer med demens.
Dette medlem vil understreke
at det samtidig med utbygging av dagtilbud bør satses kraftig på forskning
på utvikling av gode tjenestetilbud for personer med demens, samt
årsaker til og behandling av demens. Resultater på dette forskningsområdet
vil ha store konsekvenser for morgendagens omsorgsbehov og omsorgstjenester.
Det er viktig å understreke at utbygging av dagtilbud for personer
med demens ikke må gå på bekostning av eldresentre.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at Verdighetsgarantien, som er avtalen
mellom regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre fra 2007,
er vedtatt i Verdighetsgarantiforskriften, som trådte i kraft 1. januar
2011. Forskriften slår fast at den enkelte eldre skal ha en forsvarlig
boform, et variert og tilstrekkelig kosthold, normal døgnrytme og
noen å snakke med.
Dette medlem mener at det, dersom
verdighetsgarantien reelt skal fungere som en garanti, både kreves
nok bemanning og god kompetanse, og at eldreomsorgen må tilføres tilstrekkelig
med ressurser. Dette medlem viser til at Verdighetsgarantien
pålegger kommunen en plikt til å gi sykehjemsplass ut fra en medisinsk
vurdering, å tilby samtaler om eksistensielle spørsmål, å gi tilbud
om enerom og å gi tilstrekkelig og variert kosthold og tilpasset
hjelp ved måltider. Dette medlem presiserer at det er
avgjørende at regjeringen tilfører kommunene nok midler for å dekke
de utgiftene som følger av de pålagte oppgavene som kommer av Verdighetsgarantien.
Dette medlem viser til at en
del kommuner er bekymret for at midlene til medfinansiering og utskrivningsklare
pasienter ikke vil være tilstrekkelig. Dette medlem er
bekymret for at mange kommuner tar i bruk korttidsplasser på sykehjem
til utskrivningsklare pasienter, noe som gir en høyere terskel for
å få sykehjemsplass.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti vil vise til at fylkesmennene i 2007 estimerte
behovet for ombygging og nybygging av sykehjemsplasser og omsorgsboliger
fram til 2015 til ca. 20 000 plasser. Regjeringens plan er 12 000
plasser for samme periode. Siden 2007 har liggetiden i sykehus gått
ned. Fra 2011 til 2012 beskriver Helse Sør-Øst i sin rapport for andre
tertial 2012 at samhandlingsreformens virkemidler kombinert med
den medisinske utviklingen har gjort at liggetid innen somatikk
har gått markant ned, en reduksjon på 5 pst., dvs. 66 000 liggedøgn
som tilsvarer om lag 300 senger. Dette tilsvarer bortfall av et
middels stort sykehus. Tilskuddsordningen for utbygging av sykehjemsplasser
og omsorgsboliger skal også kunne gå til etablering av kommunale
øyeblikkelig hjelp døgntilbud. Dette tilbudet skal erstatte innleggelser
i sykehus.
Dette medlem kan ikke se at regjeringen
har tatt inn disse endringene i sin vurdering av behov for nye sykehjemsplasser
og omsorgsboliger. Pensjonistforbundet skriver i sitt høringsinnspill til
Meld. St. 29 (2012–2013) Morgendagens omsorg, at samhandlingsreformen
med flere utskrivningsklare pasienter og økt press på kommunene
gjør at presset på sykehjemsplasser blir større, og at de har sett
at det blir flere flersengsrom og korridorpasienter på sykehjem.
Dette medlem viser til at Kristelig
Folkeparti tidligere har etterlyst en harmonisering av finansieringsordningene
for sykehjem og omsorgsboliger, og støtter regjeringens forslag
om å gjøre det. Dette medlem vil understreke at de sykeste
eldre må få dekket sine behov for sykehjemsplass samtidig som framtidens
boligløsninger utvikles. Verdighetsgarantien må oppfylles i alle
kommuner.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at BPA-ordningen gjør at mennesker
kan få en mer meningsfull og aktiv hverdag. BPA kan også gjøre at
mange som ønsker det kan bo lenger hjemme. Dette medlem viser
til Kristelig Folkepartis alternative budsjett for 2013, der det
ble bevilget 150 mill. kroner til dette formålet utover regjeringens
budsjettforslag.
Dette medlem viser til at BPA
skal bidra til at personer med omfattende funksjonsnedsettelser skal
kunne få et mer aktivt og mest mulig uavhengig liv tross funksjonsnedsettelsen.
Dette medlem peker på at ordningen
med brukerstyrt personlig assistanse er sentral for å fremme selvstendighet
og uavhengighet for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Dette medlem understreker
at behovene er mangfoldige, slik alle familier og barn er forskjellige. Dette
medlem mener derfor at brukerstyrt personlig assistanse
må bli en individuell rettighet, og må gjelde for barn med nedsatt
funksjonsevne helt fra fødselen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at kommunene gjennom flere
år har fått erfare en markant utgiftsvekst når det gjelder personer med
behov for ressurskrevende tjenester. Disse medlemmer merker
seg at mange kommuner ikke klarer å gi et godt nok tilbud til disse
brukerne.
Disse medlemmer mener ordningen
med statlig refusjon til kommunene for særlig ressurskrevende tjenester
må styrkes, og utvides til også å omfatte mennesker over 67 år.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti mener at samhandlingsreformen må
være en forpliktende kvalitetsreform, og følges opp med reelle kostnadsberegninger.
Reformen skal, i tråd med intensjonen, fullfinansieres av statlige
midler.
Disse medlemmer peker på at kommunene har
fått større utfordringer etter at samhandlingsreformen trådde i
kraft. Pasientene som skrives ut fra sykehus er sykere. De kommunalt
ansatte har strukket seg langt for å gjøre overgangen mellom spesialisthelsetjenesten
og den kommunale så god som mulig for den syke. For å hindre raske
og unødvendige reinnleggelser mener disse medlemmer at
kommunene må settes i stand til å møte denne utfordringen ved at
de får mer og bedre utstyr og bedret kompetanse.
Disse medlemmer viser til at
intensjonen med samhandlingsreformen var at den skulle være fullfinansiert.
Foreløpige anslag viser at utgiftene til kommunal medfinansiering
blir om lag 120 mill. kroner høyere enn det som er overført kommunene
fra sykehusene. Disse medlemmer viser til at KS,
på høringen, kunne opplyse at nærmere 220 kommuner har en høyere
kostnad enn de får kompensert, noe som gir utfordringer i det øvrige
tjenestetilbudet i kommunene.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti er glad for at regjeringen har bidratt til å løfte
folkehelse høyere på den politiske dagsordenen, blant annet ved
å fremme en folkehelsemelding. Dessverre fremstår Folkehelsemeldingen
langt på vei som en vurderingsmelding med gode intensjoner, mål
og visjoner på mange områder. Dette medlem etterlyser
imidlertid mer konkrete og forpliktende tiltak.
Dette medlem viser til Representantforslag 8:23
S (2012–2013) fra stortingsrepresentantene Line Henriette Hjemdal,
Knut Arild Hareide og Kjell Ingolf Ropstad om tiltak for økt fysisk
aktivitet og bedre folkehelse, og Innst. 228 S (2012–2013), der
flertallet uttalte følgende:
«Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, ber regjeringen vurdere
å innføre en time fysisk aktivitet hver dag på alle trinn i grunn-
og videregående skole innenfor dagens timetall.»
Dette medlem opplever imidlertid
at regjeringen ved fremleggelsen av meldingen tok et steg tilbake,
og overlater ansvaret til hver enkelt skole, når det i meldingen
kun står at regjeringen vil «vurdere hvordan skoledagen kan organiseres
slik at elevene sikres minst en time fysisk aktivitet hver dag».
Dette medlem viser til at meldingen
i realiteten bare inneholder to konkrete tiltak hvor regjeringen
forplikter seg til å følge opp. Det første er gjennomføring av en
kampanje om fysisk aktivitet for å øke befolkningens kunnskap om
betydningen av fysisk aktivitet og helsekonsekvenser av fysisk inaktivitet.
Det andre er utbygging av kapasiteten og bedring av kvaliteten i
helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Dette medlem merker
seg at andre tiltak som har fått offentlig oppmerksomhet i forbindelse
med helseministerens lansering av meldingen, er formulert slik at
de fremstår som svært lite forpliktende.
Det vises i proposisjonen til at ny vergemålslov etter
planen skal tre i kraft 1. juli 2013. Fra samme tidspunkt overføres
dagens ansvar og oppgaver på vergemålsområdet fra kommunene til fylkesmannsembetene.
Nærmere overgangsbestemmelser er gitt i forskrift til den nye vergemålsloven,
jf. vergemålsforskriften 15. februar 2013 nr. 201. Overgangen til
ny vergemålsordning krever et utstrakt samarbeid mellom kommunene
og fylkesmennene.
Det er lagt til grunn at kommunene årlig bruker 103
mill. kroner på vergemål. I 2013 er det gjort uttrekk fra kommunenes
rammetilskudd på 38,5 mill. kroner. De resterende 64,5 mill. kroner trekkes
ut i 2014.
Justis- og beredskapsdepartementet la 8. mars 2013
fram Meld. St. 15 (2012–2013) Forebygging og bekjempelse av vold
i nære relasjoner. Det handler om å leve. Flere av tiltakene som løftes
fram i meldingen er knyttet til behovet for et bedre samvirke mellom
ulike aktører og forvaltningsnivåer i arbeidet mot vold i nære relasjoner,
både i det forebyggende arbeidet og i hjelpe- og behandlingstilbudet.
Meldingen beskriver blant annet ansvaret kommunene har for å sikre
at kvinner, menn og barn som er utsatt for vold i nære relasjoner
får vern og helhetlig oppfølging, jf. Ot. Prp. nr. 96 (2008–2009)
Om lov om kommunale krisesentertilbod (krisesenterlova) som trådte
i kraft 1. januar 2010.
Meldingen beskriver også kommunenes ansvar for
å tilby nødvendige helse- og omsorgstjenester til utsatte for vold
i nære relasjoner. Regjeringen oppfordrer kommunene til å utarbeide kommunale
handlingsplaner, og peker på ordninger med en kommunal koordinatorfunksjon.
Meldingen til Stortinget skal følges opp av
en ny handlingsplan mot vold i nære relasjoner for perioden 2014–2017.
Nødnett er i daglig bruk i hele området for
første utbyggingstrinn, det sentrale østlandsområdet, og håndterer
månedlig om lag 500 000 samtaler.
Andre utbyggingstrinn som omfatter resten av landet,
ble vedtatt av Stortinget 9. juni 2011, jf. Innst. 371 S (2010–2011).
Det er en prioritert oppgave å sørge for at landsdekkende Nødnett kommer
på plass innen utgangen av 2015, herunder sikre at Nødnett i drift
er et trygt og effektivt verktøy.
Utbygging og en rekke andre aktiviteter knyttet til
etablering og innføring pågår. For ytterligere omtale av saken vises
det til Meld. St. 21 (2012–2013) og Prop. 77 S (2012–2013), og til
omtalen i Prop. 149 S (2012–2013) om tilleggsbevilgninger og omprioriteringer
i statsbudsjettet 2013.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
har ingen merknader.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet tar
dette kapitlets innhold i proposisjonen til orientering, og viser
for øvrig til sine merknader i innstillingene til sakene som er gjengitt.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at mennesker som er blitt utsatt for voldtekt
og vold er i en særlig sårbar situasjon etter et overgrep. For å
kunne hjelpe disse, mener dette medlem at det bør
det utredes modeller for en nasjonal offeromsorg og hvordan et slikt organ
kan bistå voldsofre i etterkant. I forbindelse med rettergang etter
voldtekter og andre voldssaker har mange voldsoffer som er tilkjent erstatning,
selv måttet inndrive erstatningsbeløpet. Voldsofrene har opplevd
dette som en stor belastning. Det bør derfor utredes hvordan et slikt
organ kan bistå voldsofre i spørsmål om voldsoffererstatning.
Dette medlem mener det bør lages
en egen handlingsplan for barn som er blitt utsatt for eller har
vært vitne til vold, for at vi skal kunne ivareta disse på en god
måte.
Dette medlem vil peke på at familievernet
kan ha en viktig rolle overfor både ofre og voldsutøvere.
Dette medlem vil i denne sammenheng
understreke at familievernet må styrkes. Dette medlem viser
til at representanter fra Kristelig Folkeparti nylig fremmet et
forslag i Stortinget om at familievernet må styrkes, jf. Dokument 8:137
S (2011–2012). Dette medlem viser til at Kristelig
Folkeparti i alternative budsjetter foreslår kraftige økninger til
familievernet. Dette medlem viser til forslag om
en opptrappingsplan for familievernet, jf. Innst. 179 S (2012–2013),
jf. Dokument 8:137 S (2011–2012), representantforslag om styrking
av familievernet.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at Kristelig Folkeparti foreslo å halvere
bevilgningen til Nødnett i sitt alternative budsjett for 2013, som
følge av den usikkerhet som er skapt rundt prosjektet. Dette
medlem mener Stortinget må få seg forelagt en fullverdig gjennomføringsplan
for å sikre en forsvarlig utbygging av Nødnettet. Dette medlem vil
i den forbindelse vise til Dokument 8:19 S (2012–2013) om utbygging
av nytt digitalt nødnett.
Det vises i proposisjonen til at mottak og bosetting
av flyktninger er en nasjonal oppgave som Norge har forpliktet seg
til. Bosetting av flyktninger er en oppgave kommunesektoren ikke kan
velge bort, men den enkelte kommune avgjør selv hvor mange den vil
bosette. I 2013 er det et avvik mellom behovet for bosettingsplasser
og kommunenes samlede tilbud, noe som fører til at flyktninger må
vente lenge i mottak. Ved utgangen av mars 2013 ventet om lag 4 400
personer i asylmottak på å bli bosatt i en kommune.
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet,
Justis- og beredskapsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet
og KS har i april 2013 inngått en ny avtale om bosetting av flyktninger
i kommunene og om etablering og nedlegging av asylmottak samt omsorgssentre. Avtalen
gjelder ut 2015 og har krav til antall bosettingsplasser i kommunene
og tid det tar å bosette.
Bosetting og integrering av nyankomne flyktninger
i kommunene blir i hovedsak finansiert gjennom integreringstilskuddet.
I 2013-budsjettet er det bevilget 5,1 mrd. kroner til integreringstilskuddet.
Regjeringen vil i 2014 legge inn 250 mill. kroner til en realøkning
av integreringstilskuddet.
Kommunene melder om at mangel på boliger er en
hindring for bosetting av flyktninger. Tilskudd til utleieboliger
er et viktig virkemiddel for å øke antall egnete utleieboliger for
vanskeligstilte. Tilskuddsrammen ble styrket i statsbudsjettet for
2013 og foreslås økt i revidert nasjonalbudsjett for 2013. Regjeringen
vil øke rammene ytterligere i statsbudsjettet for 2014. For å styrke
kommunenes boligsosiale arbeid vil regjeringen også gi inntil 40
pst. tilskudd til utleieboliger til flyktninger og andre prioriterte grupper.
For å bidra til at barn og unge som trenger
det får hjelp fra barnevernet har regjeringen i 2011, 2012 og 2013
øremerket til sammen 465 mill. kroner til det kommunale barnevernet.
Målsettingen med satsingen er å styrke de mest utsatte barnevernstjenestene.
Midlene har gitt 740 nye stillinger i det kommunale barnevernet.
Rapporteringer fra kommunene for 2011 og 2012 viser en nedgang i
andelen fristbrudd. Selv om det fortsatt er store forskjeller kommunene
imellom, har flere fosterbarn tilsynsfører, og en større andel barn
i tiltak har tiltaks- eller omsorgsplan.
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet
la 5. april 2013 fram Prop. 106 L (2012–2013) Endringer i barnevernloven.
Proposisjonen inneholder også en meldingsdel. Mange av forslagene
er presiseringer av gjeldende rett eller mindre endringer som vil
håndteres innenfor eksisterende budsjettrammer. Det foreslås også
endringer i reglene for tilsyn med barn i fosterhjem, samt innføring
av plikt for barnevernstjenestene til å følge opp barn under 18
år i fengsel. Begge disse forslagene vil ha økonomiske og administrative
konsekvenser for kommunene. Departementet kommer tilbake til dette i
forbindelse med de årlige budsjettframleggene.
Proposisjonen varsler også endringer i finansieringsordningen
for institusjonsplasser. Det foreslås at satsene for den kommunale
egenandelen for oppholdsutgifter i barneverninstitusjon økes gradvis.
Dette forutsetter overføring av midler fra staten til kommunene.
Departementet kommer tilbake til dette i forbindelse med de årlige
budsjettframleggene. I tillegg varsler proposisjonen at den statlige
refusjonsordningen for utgifter til kommunale fosterhjem vil bli
vurdert nærmere.
Proposisjonen varsler at Bufetat skal begrense sin
bistand til kommunene i enkeltsaker til det som følger av den lovfestede
bistandsplikten. I en overgangsperiode på inntil tre år vil likevel Bufetat
kunne tilby kommuner som ber om det, utredning av barn mot egenbetaling.
Videre foreslås det å avvikle refusjonsordningen for
kommunale hjelpetiltak som alternativ til plasseringer utenfor hjemmet,
og det vil bli vurdert endringer i finansieringen av statlige hjelpetiltak.
Departementet kommer tilbake til dette i forbindelse med de årlige
budsjettframleggene.
Proposisjonen drøfter også særlige ufordringer for
mindre barnevernstjenester og peker på at samarbeid kan kompensere
for sårbarhet. Departementet vil sørge for tett oppfølging av barnevernstjenester
det kan være grunn til å være bekymret for, blant annet gjennom
å styrke fylkesmennene som pådriver for interkommunalt samarbeid.
Det skal også utarbeides en veileder om når interkommunalt samarbeid
kan være hensiktsmessig, og hvordan det best kan utredes og organiseres.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
har ingen merknader.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
årsakene til avviket mellom behovet for bosettingsplasser og kommunenes samlede
tilbud, skyldes flere forhold. Disse medlemmer peker
på at KS i flere år har betonet at gapet mellom det kommunene får
i tilskudd til å drive bosetting og integrering av flyktninger og
andre grupper som faller inn under introduksjonsloven, og de faktiske
kostnadene, ikke stimulerer kommunene til å påta seg oppgaven med
å bosette flere enn de har vedtatt i sine egne budsjettprosesser. Disse
medlemmer mener regjeringen ikke i noen særlig grad har
tatt innover seg at man tar imot flere flyktninger og andre som
gis annen beskyttelse, enn de kommunene kan bosette og integrere
på en forsvarlig og effektiv måte. Disse medlemmer merker
seg at regjeringen i Prop. 149 S (2012–2013) oppjusterer prognosen
for forventede ankomster av asylsøkere, noe disse medlemmer mener
ikke vil gjøre det lettere å lykkes i bosettings- og integreringspolitikken. Disse medlemmer viser
til at innvandringspolitikken er et nasjonalt anliggende, og at
det fortoner seg som naturlig at kommunene i større grad får kompensert
for sine utgifter, uten å måtte saldere på andre viktige velferdstjenester
til sine innbyggere. Disse medlemmer påpeker at kommuner
som allerede har bosatt mange flyktninger i noen tilfeller sliter
med ekstraordinære kostnader som følge av tidligere års mottak,
og at det ikke foreslås avbøtende tiltak i revidert nasjonalbudsjett
for at dette ikke skal gi en negativ smitteeffekt på andre kommuner
og deres evne til å etterleve avtalen mellom regjeringen og KS. Disse
medlemmer viser til sine merknader og forslag i forbindelse
med behandlingen av Innst. 470 S (2012–2013), jf. Prop. 149 S (2012–2013), der disse
medlemmer tar til orde for å bevilge 66 mill. kroner i skjønnsmidler
til kommuner som har pådratt seg ekstraordinært store kostnader
som følge av tidligere års mottak av flyktninger.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil
vise til regjeringens kvalitetsmål for barnevernet, hvor det i det
femte kvalitetsmålet er definert at man ved valg av tiltak må ta
hensyn til fire faktorer: barnets behov, alvoret i situasjonen,
forventet nytte og kostnadene forbundet med tiltaket. Disse
medlemmer er opptatt av at alle faktorer i kvalitetsmålet
vektlegges, og vil i denne sammenheng fremheve betydningen av at barnevernstjenesten
organiseres slik at det oppnås best mulig kvalitet i tiltaket for
hvert enkelt barn, til en lavest mulig pris. Det er da vesentlig at
både kvalitet og pris alltid vektlegges ved valg av tiltak, og at
det beste og mest kostnadseffektive tiltaket velges uavhengig av
hvem som leverer tiltaket. Disse medlemmer mener
de siste årenes budsjettutvikling hvor regjeringen øker bevilgningene
til drift av statlige barneverntiltak i revidert nasjonalbudsjett,
etter først å ha varslet omstilling i statsbudsjettet, viser at regjeringen
ikke har klart å gjennomføre en nødvendig effektivisering av driften
av Bufetat. Disse medlemmer mener dette tydeliggjør behovet
for å stille samme krav til kvalitet og kostnadseffektivitet for
alle leverandørene av barnevernstiltak, og at større åpenhet og
mer konkurranse, hvor kommunene fritt kan velge barnevernstiltak,
vil bidra til en bedre ressursutnyttelse og gi bedre hjelp til flere
barn.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti peker på at rask bosetting etter at oppholds-
og arbeidstillatelse er innvilget, er av stor betydning for den
enkeltes tilpasning til og deltakelse i det norske samfunn. Dette
medlem viser til at kommunene i dag bosetter færre enn det
UDI anmoder om, og at andelen av kommuner som sier nei til bosetting
øker. I 2013 er det behov for bosetting av 8 500 flyktninger.
Dette medlem viser til at kommunene
bosatte 5 742 flyktninger i 2012. Dette er 56 flere enn året før,
mens målet var å bosette 7 300.
Dette medlem viser til IMDis
årsrapport for bosetting som viser at bare 61 pst. av dem som ble
bosatt i 2012, ble bosatt innen målet om bosetting innen seks måneder.
For enslige mindreårige er målet at de skal bosettes innen tre måneder.
I 2012 har ventetiden for enslige mindreårige gått ned fordi gruppen
har vært prioritert i bosettingsarbeidet i kommunene. Likevel bosettes
bare 63 pst. innen målet. Dette medlem mener det
er uakseptabelt at ikke bosettingsmålene oppfylles.
Dette medlem ser at det er mange
og sammensatte årsaker til at flere kommuner har utfordringer knyttet
til bosetting. Mangel på bolig, skoletilbud, arbeidsplasser, tidligere
erfaringer og fare for omfattende familiegjenforening kan være mulige
årsaker. En hovedårsak som stadig trekkes frem, er for lavt investeringstilskudd
til bygging av boliger, samt et for lavt integreringstilskudd. Integreringstilskuddet
er i dag lavere enn kommunenes kostnader knyttet til tilretteleggingen
som behøves.
Dette medlem merker seg at regjeringen varsler
økt integreringstilskudd, økt tilskuddsramme, og inntil 40 pst.
tilskudd til utleieboliger til flyktninger og andre prioriterte grupper. Dette
medlem stiller seg positiv til dette.
Dette medlem peker på at disse
tiltakene allikevel trolig ikke vil være nok for å få bosatt alle som
venter på bosetting. Ifølge IMDi må landets kommuner bosette 28 000
flyktninger i perioden 2014–2016. Dette medlem viser
til at pr. utgangen av mars 2013 ventet om lag 4 400 personer i
asylmottak på å bli bosatt i en kommune. Dette er 1 000 flere enn
på samme tid i fjor. Over 700 av disse er barn. Dette medlem mener dette
er et urovekkende høyt tall.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at barnevernet opplever en enorm vekst
i antallet saker. Fra 2007 til 2011 har antallet barn med tiltak
økt med 22 pst. Dette medlem mener det er nødvendig
å ta høyde for at denne veksten fortsetter når framtidas barnevern planlegges.
Dette medlem viser til at kapasitet
utgjør en vesentlig utfordring. Dette medlem viser
til at kommunene siden 2011 nå er tilført om lag 800 stillinger
i barnevernet gjennom øremerkede midler. Dette har vært nødvendig
for å håndtere den sterke veksten i antall saker. Samtidig er det grunn
til å stille spørsmål ved om disse nye ressursene egentlig bare
går til å håndtere veksten, og ikke til en svært tiltrengt styrking
av kvalitet og timeressurser på hver enkelt sak.
Dette medlem viser til at barnevernet
har vesentlige mangler i så godt som alle ledd. Dette medlem vil
i denne sammenheng vise til representantforslag fra Kristelig Folkeparti
om å sikre full barnevernsdekning, jf. Dokument 8:21 S (2009–2010),
Innst. 186 S (2009–2010).
Dette medlem viser til at barnevernet
i tillegg til disse utfordringene, står i en situasjon der barnevernsbarna
flytter for mye. Dette medlem viser til at Kristelig
Folkeparti derfor har fremmet forslag om en stabilitetsreform i
barnevernet, jf. Dokument 8:81 (2012–2013).
Det vises i proposisjonen til at Kunnskapsdepartementet
22. mars 2013 la fram Meld. St. 24 (2012–2013) Framtidens barnehage.
Det varsles at regjeringen vil innføre et krav
om grunnbemanning i barnehagen på én voksen per tre småbarnsplasser
(1:3) og én voksen per seks storbarnsplasser (1:6) innen 2020. Bemanningsnormen
skal utformes i dialog med kommunesektoren. Kommunenes kompensasjon
for bemanningsnormen tar utgangspunkt i nivået på voksentetthet
i 2011. Kostnadene ved å innføre en bemanningsnorm vil bli påvirket
av innfasing av likeverdig behandling mellom kommunale og ikke-kommunale
barnehager. Det tas forbehold om at tiltaket først kan gjennomføres
når det er budsjettmessig dekning for det.
Det pekes i proposisjonen på at de store endringene
i barnehagesektoren de senere årene tilsier en gjennomgang av styringen
av sektoren. Regjeringen tar sikte på å overføre tilsynet med enkeltbarnehager
etter barnehageloven fra kommunene til fylkesmannsembetene. Det
skal videre foretas en helhetlig gjennomgang av barnehageloven.
Det tas forbehold om at tiltakene først kan gjennomføres når det
er budsjettmessig dekning for det.
Kunnskapsdepartementet la 19. april 2013 fram Prop.
120 L (2012–2013) Endringer i barnehageloven (politiattest m.m.).
I lovforslaget foreslår departementet å endre reglene om henholdsvis
politiattest og rapportering av tjenestedata fra barnehageeier.
I dag skjer rapporteringen med bakgrunn i kommunelovens regler.
Det tas sikte på at lovendringene skal tre i kraft 1. august 2013,
ved oppstarten til nytt barnehageår.
Meld. St. 20 (2012–2013) På rett vei – Kvalitet og
mangfold i fellesskolen ble lagt fram 15. mars 2013.
Gjennomføringen i videregående opplæring er for
lav, og ikke alle deler av fag- og yrkesopplæringen fungerer godt
nok. Regjeringen foreslår i meldingen flere tiltak for å ivareta
bedre de elevene og lærlingene som står i fare for å falle fra.
Se omtalen i proposisjonen.
Regjeringen vil videreføre tiltak som er igangsatt
for å bedre læringsresultatene, som kompetanseutviklingstiltak,
Vurdering for læring og Veilederkorpset. En forutsetning for flere
av prinsippene og tiltakene i meldingen er at arbeidslivet både
får og tar et større ansvar for elever og lærlingers opplæring.
Fylkeskommunenes arbeid vil være avgjørende for om intensjonen om mer
fleksible løp og større mulighet for faglig fordypning realiseres.
Kunnskapsdepartementet la i 2011 fram Meld. St.
22 (2010–2011) Motivasjon – Mestring – Muligheter. Meldingen innebærer
videreutvikling av en mangfoldig og inkluderende fellesskole. Kunnskapsdepartementet
har i samarbeid med partene i utdanningssektoren utformet en strategi
for utvikling av ungdomstrinnet for perioden 2013–2017. Tiltakene
i strategien bygger på og viderefører erfaringer fra Ny GIV. Alle
skoler med ungdomstrinn vil få tilbud om støtte til skolebasert
kompetanseutvikling i løpet av strategiperioden. Skolebasert kompetanseutvikling
innebærer at lærerne arbeider sammen om å forbedre skolenes kompetanse
og praksis. Kompetanseutviklingen finansieres gjennom tilskudd til tilbyderinstitusjonene.
Det er i tillegg budsjettert med 30 mill. kroner til kommunene som
deltar i den første puljen med kompetanseutvikling som vil gå over
halvannet år.
I meldingen til Stortinget om ungdomstrinnet (Meld.
St. 22 (2010–2011)) ble det varslet at det tas sikte på å innføre
valgfag tilsvarende 1,5 timer per uke på hvert årstrinn. Det skal
være rom for lokale tilpasninger og valgfagene skal ha mål for elevenes
kompetanse. Det er fastsatt læreplaner i åtte valgfag. Læreplaner
for ytterligere syv valgfag har nylig vært på høring og skal tas i
bruk fra skoleåret 2013–14. Valgfag er innført på 8. trinn fra høsten
2012 og innføres for 9. trinn fra høsten 2013. Det tas sikte på
å utvide tilbudet til 10. trinn fra høsten 2014. De totale kostnadene
vil bli i overkant av 470 mill. kroner.
Kunnskapsdepartementet la 26. april 2013 fram Prop.
129 L (2012–2013) Endringer i opplæringslova og privatskolelova
(spesialundervisning m.m.). Det foreslås her bestemmelser om plikt
til å vurdere og eventuelt prøve tiltak innenfor det ordinære opplæringstilbudet
før vedtak om spesialundervisning; om å erstatte halvårsrapport om
spesialundervisning med én årlig rapport; om plikt for skolene til
å samarbeide om utarbeiding og oppfølging av individuelle plan og om
bruk av personale i skolen som ikke er ansatt i undervisningsstilling
og som skal hjelpe til i opplæringen. Videre foreslås det en endring
i reglene om erstatning og straff i forbindelse med mangelfull oppfølging
av det psykososiale miljøet, særlig med tanke på mobbing. Det foreslås
også innført en bestemmelse som gir kommuner adgang til å vedta
felles skolekretser samt en bestemmelse som gir hjemmel til å forskriftsfeste
et forholdstall mellom tallet på elever og tallet på lærere. I tillegg
er det forslag om å presisere hva som ligger i «anerkjent pedagogisk
retning» i privatskolelovens bestemmelse om godkjenning av skoler
– dette særlig med tanke på montessoriskoler på videregående nivå.
I forbindelse med forvaltningsreformen ble drifts-
og finansieringsansvaret for fagskolene overført til fylkeskommunene
i 2010, og tilskuddet ble innlemmet i inntektssystemet. For årene 2010
til 2013 ble det gjort en særskilt fordeling av tilskuddet utenfor
utgiftsutjevningen, på basis av antall registrerte fagskolestudenter.
Det foreslås at midlene også for 2014 gis som en særskilt fordeling
basert på studenttall. Grunnlagstallene vil imidlertid bli oppdatert,
slik at det for fylkeskommunalt finansiert fagskoleutdanning er
antall registrerte studenter høsten 2012 som legges til grunn for
fordelingen av midler i 2014. Av landets 115 fagskoler er om lag
40 pst. offentlig eide. Tilskuddet som kanaliseres gjennom rammetilskuddet
til fylkeskommunene gir finansiering av 6 678 studieplasser for
fagskolestudenter, jf. Kunnskapsdepartementets tilstandsrapport
om fagskoler for 2012.
Med bakgrunn i at regjeringen i Ot.prp. nr.
10 (2008–2009) la opp til å se innlemmingen i kommunenes inntektssystem
av midlene til helse- og sosialfagskolene i sammenheng med Omsorgsplan
2015, het det i kommuneproposisjonen for 2013 at regjeringen mener
at 2016 framstår som et naturlig tidspunkt for en mulig omlegging
av finansieringen av fagskolene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
har ingen merknader.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til Stortingets forestående
behandling av Meld. St. 20 (2012–2013) og merknader i innstillingen
til denne. Disse medlemmer vil fremheve at prosessene
regjeringen legger opp til for å gjennomføre etterspurte tilpasninger
innenfor yrkesfagene, tar unødvendig lang tid. Både av hensyn til
lærebedriftene og elevene bør det være mulig å få til endringer
raskere, slik at opplæringen får større relevans og flere elever motiveres
til å fullføre utdanningen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer
at norsk verdiskaping i økende grad bygger på et kompetansebasert nærings-
og arbeidsliv. Denne kompetansens grunnmur er et skolesystem som
gir morgendagens ledere et godt utgangspunkt til å møte global konkurranse. Disse
medlemmer mener skolen skal være et sted å lære, der den
enkelte elevs evner og muligheter ivaretas på en best mulig måte.
Disse medlemmer viser til at
Fremskrittspartiet ønsker et annet finansieringssystem for skolene,
og et annet fokus i utdanningspolitikken. Disse medlemmer ønsker
at finansieringsansvaret for skolen legges til staten gjennom en
differensiert stykkprisfinansiering. Disse medlemmer mener
likevel at de må forholde seg til det rammefinansieringssystemet
som ligger til grunn i proposisjonen, og fremmer derfor merknader
og forslag som er å anse som sekundærpolitikk.
Disse medlemmer registrerer at
norsk skole fremdeles scorer forholdsvis dårlig i internasjonale
komparative undersøkelser. Selv om problemstillingen er sammensatt,
mener disse medlemmer at kommuneøkonomi er en viktig forklaringsfaktor
på den ujevne kvaliteten i både undervisning og undervisningsmateriell. Disse medlemmer mener
at den viktigste faktoren i arbeidet med å oppnå god læring, og
slik utvikle Norge til å bli en ledende kunnskapsnasjon, er gode
lærere. Disse medlemmer vil sikre lærere best mulige
kompetanseutviklingsmuligheter, og krever at dårlig kommuneøkonomi ikke
skal stå i veien for dette.
Disse medlemmer viser til at
fagskoletilbudet har en sentral plass i fagutdanning og videreutdanning,
og til at dette skoleslaget trenger forutsigbare rammer.
Disse medlemmer peker på det
urimelige i at fylkeskommunen som skoleeier skal fordele penger
til egne og andre eieres fagskoletilbud. Erfaringen viser at de
private fagskoletilbudene i flere tilfeller kommer dårlig ut av
denne fordelingen. Disse medlemmer forventer derfor
at regjeringen sørger for at alle fagskoler fra neste studieår sikres
forutsigbare rammer ved at finansiering av fagskoletilbudet tilbakeføres til
staten.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil
vise til at Høyre ved flere anledninger har lagt frem forslag for
å løfte yrkesfagenes status og øke tilgangen på faglært arbeidskraft.
Disse medlemmer mener valgfagstilbudet må
gi utfordringer til alle elever. Valgfagene bør brukes til å knytte
skolen nærmere til arbeidsliv og lokalsamfunn, slik at elevene bedre
kan se nytten og betydningen av det de lærer på skolen. Disse
medlemmer vil vise til en undersøkelse utført av NITO som
viser at kun 37 prosent av skolene tilbyr enten valgfaget «teknologi
i praksis» eller valgfaget «forskning i praksis». Det mest utbredte
valgfaget er i stedet «fysisk aktivitet og helse», fulgt av «sal
og scene» og «design og redesign». Disse medlemmer vil
evaluere den nye valgfagsordningen.
Disse medlemmer viser til Stortingets
behandling av Prop. 129 L (2012–2013) og regjeringens forslag om
å innføre en forskriftshjemmel for en norm for lærertetthet. Disse
medlemmer mener regjeringens omtale av forsøket med en styrket
norm for lærertetthet ved utvalgte ungdomsskoler i Prop. 1 S (2012–2013)
viser at det var en tydelig forutsetning at dette forsøket skulle
gjennomføres og evalueres før man tok stilling til behovet og effekten
av en norm for lærertetthet. Kunnskapsdepartementets egen omtale
av forslaget i Prop. 129 L (2012–2013) viser at effekten av en norm
for lærertetthet er høyst usikker. Disse medlemmer finner
det derfor forunderlig at departementet vil innføre en forskriftshjemmel
før forsøket som skulle ligge til grunn, i det hele tatt er igangsatt
og nødvendig kunnskapsinnhenting er utført, og ser derfor ingen
grunn til å innføre en hjemmel for en norm for lærertetthet på det
nåværende tidspunkt.
Disse medlemmer viser til at
fagskoletilbudet har en sentral plass i fagutdanning og videreutdanning,
og til at skoleslaget trenger forutsigbare rammer. Det er viktig
å sikre fagskolene nødvendig forutsigbarhet og langsiktighet for
å kunne videreutvikle tilbudet til studentene. Disse medlemmer vil
påpeke det urimelige i at fylkeskommunen som skoleeier skal fordele
penger til egne og andre eieres fagskoletilbud. Erfaringen viser
at de private fagskoletilbudene i flere tilfeller kommer dårlig
ut av denne fordelingen. Disse medlemmer forventer
derfor at regjeringen sørger for at alle fagskoler fra neste studieår
sikres forutsigbare rammer ved at finansiering av fagskoletilbudet tilbakeføres
til staten.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at fagskolene i likhet med andre utdanninger på høyere/tertiært
nivå bør finansieres med årlige bevilgninger over kunnskapsdepartementets budsjettkapitler. Disse
medlemmer vil vise til at Stortinget har sluttet seg til
strategien om å øke antallet studieplasser både i maritime og teknologiske
utdanningsløp. På denne bakgrunn kan det etter disse medlemmers syn
fremstå som noe underlig at skolene er finansiert etter studieplasser
to år tilbake i tid. Disse medlemmer mener at innenfor
dagens finansieringsregime bør finansieringen baseres på antallet studieplasser
siste studieår, noe som er spesielt viktig for maritime fagskoler
hvor veksten har vært betydelig fra år til år.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti mener regjeringen de siste årene gjennomgående
har prioritert feil gjennom å bruke milliarder på flere undervisningstimer
for de aller minste og gratis timer i SFO og i dette budsjettet
kulturskoletimer inn i SFO. Dette medlem vil ha en
ny kurs i skolepolitikken hvor vi i stedet for flere timer satser
på flere og enda bedre lærere, en bedre ungdomsskole og kamp mot frafallet
i videregående.
Dette medlem mener at en god
skole er helt avhengig av gode og mange nok lærere. Dette medlem mener
læreren er skolens viktigste ressurs og vil derfor også bruke de
store pengene på lærerne. Relasjonen mellom lærer og elev er mye mer
avgjørende for en god skole enn det dagens regjering legger opp
til. Dette medlem vil også ha en mer ambisiøs satsing
på etter- og videreutdanning for lærere, samt igangsette et obligatorisk
introduksjonsår for nyutdannede lærere. Dette vil være starten på
en obligatorisk mentorordning for nye lærere. Gjennom dette utruster
vi lærerne bedre til å møte elevene.
Dette medlem mener at manglende
mestring og motivasjon får ekstra store utslag på ungdomsskoletrinnet.
Derfor ønsker dette medlem å styrke prosjektet Ny
GIV til kvalitetsutvikling i ungdomsskolen. Det skal brukes til
en mer praktisk rettet undervisning samt å få flere yrkesgrupper
inn i ungdomsskolen.
Dette medlem mener vi trenger
å øke antallet læreplasser både i dag og i tiden fremover. En økning
av lærlingetilskuddet til lærebedrifter vil bidra til at flere bedrifter
tar inn lærlinger og holde på dem også når økonomien blir strammere.
Dette medlem støtter forslaget
om å innføre en forskriftshjemmel for en norm for lærertetthet.
Dette medlem er imidlertid kritisk
til hvordan regjeringen har valgt å legge opp det nye tilskuddet
for lærertetthet. Dette medlem viser til at utvalgskriteriene
for kommuner som kan søke om tilskudd er statistikk fra ett skoleår. Dette medlem er
enig med KS som på høringen til statsbudsjettet for 2013 uttalte
at det hadde vært ønskelig med mer solide grunnlagstall, for eksempel
et snitt for fem år, slik at utvalget ikke blir for tilfeldig. Ved
kun å ta utgangspunkt i ett skoleår, kan man risikere å få med skoler
som det ene året tilfredsstiller kriteriene, men der dette er en
tilfeldig variasjon for dette ene året og ikke et trekk ved skolen. Dette
medlem mener det er et grunnleggende faktum at skoleeierne
vet best hvilke av deres skoler som har størst utfordringer og hvor
det er behov for økte ressurser. Dette medlem stiller
seg undrende til at regjeringen velger ikke å konsultere skoleeierne
når ressursene skal fordeles og mener at dette undergraver det lokale
selvstyret og kommunenes rolle som skoleeier.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti vil understreke at manglende mestring og motivasjon
får ekstra store utslag på ungdomsskoletrinnet. Undervisningen er
i for liten grad praksisrettet, og det er mange steder store utfordringer
knyttet til bråk og uro. Det er grunn til å tro at dette er ting
som forplanter seg videre og fører til at vi har en dramatisk høy
frafallsprosent i videregående. Dette medlem mener det
ikke hjelper med tidlig innsats, hvor alle skal med i de første
årene, når tiltakene avsluttes og elevene glemmes så snart de kommer
til ungdomsskolen. Ungdomsskolen må bli en mestringsarena for barn
og unge. Dette medlem vil ha mer praktisk arbeid
og praksisrettet teori, og tilføring av ressurser for å kunne møte de
store utfordringene.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti er uenig i den sterke styringen av hvilke valgfag
som skal tilbys, slik regjeringen har innført. Dette medlem mener
det bør være fleksibilitet i hvilke valgfag den enkelte skole velger å
tilby lokalt. Dette medlem viser til at det på den
enkelte skole og i lokalmiljøet rundt skolene finnes mye kompetanse
en med fordel kan dra nytte av for å tilby forskjellige valgfag. Dette medlem viser
til Innst. 145 S (2011–2012) der Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti
og Venstre fremmet følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen åpne for lokale tilpasninger
når det gjelder hvilke valgfag som skal tilbys ved den enkelte skole».
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til behandlingen av Meld. St. 24 (2012–2013),
Innst. 380 S (2012–2013), der Kristelig Folkeparti viste til at
et mindretall i Barnehagelovutvalget mener et mer forsvarlig bemanningskrav
er én voksen pr. to barn under tre år og én voksen pr. fem barn
over tre år.
Dette medlem mener en bemanningsnorm
bør innføres med fremskyndet tidsfrist. Dette medlem vil
understreke at beregning av grunnbemanning må ta utgangspunkt i
ansatte som faktisk er sammen med og har den praktiske omsorgen
for barna. Det betyr for eksempel at man ikke kan regne en styrer
eller kjøkkenassistent, som ikke har som primæroppgave å tilbringe
tid sammen med barna eller har den praktiske omsorgen for barna
i barnehagehverdagen, som en del av grunnbemanningen. Den foreslåtte
grunnbemanningen bør etter dette medlems syn også
regnes som en minimumsbemanning.
Dette medlem vil understreke
at stabilitet i bemanning er et avgjørende kvalitetskriterium. Dette
medlem mener det bør innføres krav til vikarbruk ved sykefravær.
Det må være et krav at driften i hver enkelt barnehage til enhver
tid skal gjenspeile bemanningsnormen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti mener regjeringen dessverre ikke
har ført en aktiv boligpolitikk, og viser til at det de siste årene
har vært en betydelig avstand mellom bygde boliger og behovet for
bolig. Disse medlemmer er derfor positive til at
det nå har kommet en stortingsmelding om boligpolitikken, men mener
at meldingen dessverre blir for vag, der en for stor del av tiltakene
består i å videreføre nåværende politikk. Disse medlemmer mener
at det i meldingen dessverre ikke fremmes konkrete nok tiltak for
å løse den situasjonen Norge står overfor.
Disse medlemmer understreker
at det er et stort behov for å styrke boligbyggingen i Norge, og
viser til at det i dag bygges omtrent kun 75 pst. av behovet for
boliger. Disse medlemmer mener det er behov for en
strategi for økt boligbygging, der det legges til grunn sterkere grad
av fortetting, særlig rundt kollektivknutepunkter, økt bygging i
høyden, samlokalisering av arbeid, tjenestetilbud og bolig, og bedre
vilkår for byggenæringen.
Videre er komiteens medlem
fra Kristelig Folkeparti skuffet over at regjeringen ikke
gjør mer for dem som står utenfor boligmarkedet med et ønske om
å komme innenfor. Dette medlem viser til at det finnes
en rekke tiltak som kunne bedret mulighetene for dem som står utenfor
boligmarkedet, som styrking av BSU-ordningen, senkning av egenkapitalkravet, økt
bygging av studentboliger, styrking av «leie før eie»-ordningen
osv.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti mener god distriktspolitikk skal gjøre det mulig
å bo, arbeide, drive konkurransedyktig næringsliv og ha likeverdige
tjenestetilbud i hele landet. Dette medlem peker
på at Distrikts-Norge har sammensatte utfordringer som må løses
med differensiert distriktspolitikk, basert på regionale fortrinn
og med sterk regional styring og samordning.
Dette medlem viser til at det
er mange politikkområder som til sammen utgjør en god distriktspolitikk.
Blant annet er kommunenes rammevilkår, infrastrukturutbygging, boligbygging
og kommunikasjonsløsninger svært viktige elementer i en god distriktspolitikk. Dette medlem vil
trekke frem at det også er avgjørende med arbeidsplasser i distriktene
for å styrke bosettingen i distriktene.
Det vises i proposisjonen til at Kulturdepartementet
26. april 2013 la fram Prop. 135 L (2012–2013) Endringer i lov om
folkebibliotek. Det foreslås i den en rekke endringer med konsekvenser
for kommuner og fylkeskommuner. Kommunenes frihet til å organisere
sine bibliotektjenester på den mest hensiktsmessige måten kommer
bedre fram. Adgangen til å gi dispensasjon fra krav til fagutdannelse
for biblioteksjef opprettholdes i loven, men den forskriftsfestede
adgangen til å disponere midlertidig fra dette kravet vil oppheves.
Den forskriftsfestede adgangen til å dispensere fast fra kravet
vil beholdes. Kravene til hva som kvalifiserer til å være en fagutdannet
biblioteksjef, skal dessuten revideres. Videre foreslås det at fylkeskommunen
bør ha bibliotekfaglig kompetanse på ledernivå for å kunne gjennomføre fylkeskommunale
bibliotekoppgaver.
Den kulturelle spaserstokken er en tilskuddsordning
for kommunesektoren øremerket kultur for eldre. Midlene skal hovedsakelig
benyttes til profesjonell kunst- og kulturformidling av høy kvalitet,
gjerne i samarbeid med kunst- og kulturinstitusjoner, kunstnere
og andre kulturaktører på lokalt/regionalt nivå. Samlet tilskudd
til Den kulturelle spaserstokken i 2013 utgjør 29,8 mill. kroner,
hvorav 14,9 mill. kroner over Helse- og omsorgsdepartementets budsjett
og 14,9 mill. kroner fra spilleoverskuddet fra Norsk tipping. Tilskudd
er fordelt til kommunene etter skjønnsmessig vurdering av konkrete
prosjektomtaler i årlige søknader til Kulturdepartementet. Fra og
med 2014 skal midlene fordeles via fylkeskommunene, basert på kvantitative
kriterier etter modell av Den kulturelle skolesekken. Omleggingen
innebærer blant annet at fylkets areal og antall personer over 70
år får innvirkning på den fylkesvise fordelingen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
har ingen merknader.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet tar
dette kapitlets innhold til orientering, og viser for øvrig til
sine merknader i innstillingen i saken som er gjengitt.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til regjeringens fremlagte forslag til endringer i lov om folkebibliotek
som er en oppfølging av St.meld. 23 (2008–2009) «Bibliotek. Kunnskapsallmenning,
møtestad og kulturarena i ei digital tid», der behovet for å utvikle
mer robuste og omstillingsdyktige bibliotek som kan tilby alle innbyggere
bedre bibliotektjenester, ble understreket.
Disse medlemmer mener de foreslåtte
endringer av formålsparagrafen tydeliggjør de funksjoner og rammer
som tilligger bibliotekene i den enkelte kommune. Disse medlemmer slutter
seg også til ønsket om å understreke bibliotekenes uavhengige rolle
som arena for kunnskapsformidling. Disse medlemmer slutter
seg således til det fremlagte forslag til ny formålsparagraf.
Disse medlemmer er enige i at
kommunene innenfor rammen av de oppgavene lovens formålsparagraf
gir må ha størst mulig frihet til selv å organisere bibliotekvirksomheten. Disse medlemmer mener
det er viktig at forskjellige samarbeidskonstellasjoner prøves ut,
og at de mulighetene ny teknologi gir kan utnyttes best mulig ut
fra lokale forhold og tilpasninger. Disse medlemmer støtter
derfor forslaget om å fjerne kravet til eget unntak for forsøksvirksomhet.
Dette må det være opp til den enkelte kommune fritt selv å sette
i verk.
Disse medlemmer understreker
viktigheten av å ha kompetent faglig ledelse av bibliotekene og
mener det må arbeides videre for å styrke kompetansen særlig ved
bibliotekene i små kommuner. Disse medlemmer mener
interkommunal samorganisering av bibliotektilbudet ofte kan være
en god løsning. Disse medlemmer mener imidlertid
at hensynet til det kommunale selvstyret tilsier at dispensasjonsadgangen
for faglig kvalifisert ledelse videreføres. Disse medlemmer slutter
seg således til regjeringens forslag på dette punktet.
Disse medlemmer støtter regjeringens
intensjoner om å rendyrke fylkesbibliotekets rolle som regional
utviklingsaktør på bibliotekområdet. Dette vil si at fylkesbiblioteket
i tråd med signalene i bibliotekmeldingen kan avvikle fylkesbiblioteket
i sin tradisjonelle form og heller legge vekt på utviklingsarbeid
som kan bidra til å styrke folkebibliotekene og stimulere til samarbeid
på tvers av kommunegrensene. Disse medlemmer er enig
i at historiske forhold som viser stor variasjon mellom fylkene
tilsier at fylkeskommunene gis stor frihet til selv å organisere
arbeidet. Disse medlemmer støtter i lys av dette
oppryddingen i regelverket.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til sine merknader i innstillingen til Prop.
135 L (2012–2013) der det fremgår at Kristelig Folkeparti i all
hovedsak støtter regjeringens forslag. Dette medlem vil
imidlertid bemerke, slik det også fremgår av innstillingen, bekymring
over at regjeringen foreslår å fjerne § 6 om samarbeid mellom folke- og
skolebibliotek. Dette medlem mener det er viktig
å koble den kompetansen som finnes i kommunen. Dette medlem vil
derfor beholde gjeldende § 6 som sikrer folkebibliotekenes medansvar
for utviklingen av skolebibliotekene i kommunene.
Regjeringen har i Meld. St. 17 (2012–2013) Byggje
– bu – leve varslet at den vil endre reglene for utmåling av husbankens
tilskudd ved å åpne for inntil 40 pst. tilskudd til utleieboliger for
flyktninger og andre prioriterte grupper til utleieboliger samt
grupper med spesielle behov for tilrettelegging av tjenesteareal,
lokalisering og bygningsmessige tilpasninger.
Husbanken vil invitere KS og et utvalg kommuner
for å vurdere om, og eventuelt hvordan, utmålingen av tilskuddet
bedre kan medvirke til flere egnede boliger til vanskeligstilte
på boligmarkedet.
I revidert nasjonalbudsjett for 2013 foreslås
det at tilsagnsrammen for tilskuddet til utleieboliger økes med
33,3 mill. kroner til 521,9 mill. kroner. Bevilgningen økes med
15 mill. kroner til 448,8 mill. kroner. Regjeringen vil også øke
tilsagnsrammen for tilskuddet med 66,7 mill. kroner i 2014 og vil
komme tilbake til dette i Prop. 1 S (2013–2014).
Kommunal- og regionaldepartementet innførte
i 2009 krav til energieffektivisering og universell utforming. I
2014 skal oppfølging av disse kravene inngå i kommunens prioriterte
tilsynsområder, jf. byggesaksforskriften § 15-3.
Som oppfølging av Meld. St. 28 (2011–2012) Gode
bygg for eit betre samfunn har departementet startet et arbeid med
en lovproposisjon om forenklinger i plan- og bygningslovens bygningsregelverk.
Målsettingen er at flere enkle tiltak, som i dag krever byggesøknad,
skal erstattes med en enkel melding til kommunen. Departementet
viser i proposisjonen til at når tiltakene er i overensstemmelse
med regelverket og ikke strider mot plan, er det liten grunn til
at kommunen skal måtte foreta noen ny vurdering. Departementet legger
derfor opp til å heve grensen for hvilke tiltak som det må søkes
om til kommunen. Det tas sikte på å sende forslag om forenklinger
på høring sommeren 2013.
Kommunal- og regionaldepartementet har hatt på
høring forslag til endring av forskrift om investeringstilskudd
til heldøgns omsorgsplasser fra Husbanken. Endringen åpner for at
helseforetak i tillegg til kommunene kan disponere omsorgsplasser
og dermed bidra til en smidig overgang for pasienter og brukere
fra spesialhelsetjenesten til det kommunale tjenestetilbudet. Departementet
tar sikte på at forskriftsendringen trer i kraft før sommeren 2013.
Meld. St. 17 (2012–2013) Byggje – bu – leve
ble lagt fram 8. mars 2013. Meldingen spenner over temaer fra regional
og kommunal planlegging for boligbygging til boligsosialt arbeid
i kommunene. Kommunene har hovedansvaret for gjennomføringen av
boligpolitikken lokalt, og meldingen har derfor et gjennomgående
kommuneperspektiv. Med utgangspunkt i både en sterk befolkningsvekst
og boligprisvekst de senere årene understreker meldingen behovet
for at det blir bygget flere og gode nok boliger. Det er særlig
i pressområdene de boligpolitiske utfordringene er størst. Det vises
i proposisjonen til at det er rom for å forbedre plan- og byggeprosessene,
slik at det kan settes i gang boligbygging raskere. Innsigelsesinstituttet
vil bli gjennomgått blant annet med sikte på å samordne innsigelsesmyndighetene
og å redusere tidsbruken i slike saker. Regjeringen vil også se
nærmere på blant annet tidsbruken i plansaker og bruk av rekkefølgekrav.
Det vil bli utarbeidet nye statlige planretningslinjer for bolig-,
areal- og transportplanlegging.
Meldingen varsler en gjennomgang av startlånordningen.
Det tydeliggjøres at startlån skal gå til personer som har langvarige
problemer med å finansiere kjøp av bolig, samtidig som det understrekes
at startlånet fortsatt skal være en fleksibel ordning slik at kommunene
kan tilpasse den til de lokale utfordringene. Meldingen varsler
en nasjonal strategi for boligsosialt arbeid, og det tas sikte på
at strategien skal tre i kraft i 2014.
EØS-avtalen forbyr som hovedregel offentlig støtte
til bedrifter. Visse typer støtte kan likevel bli godkjent av EFTAs
overvåkingsorgan (ESA), blant annet regional statsstøtte. Ordningen
med differensiert arbeidsgiveravgift og virkeområdet for distriktsrettet
investeringsstøtte er forankret i retningslinjene for regionalstøtte
som gjelder ut 2013. Generaldirektoratet for Konkurranse i EU-kommisjonen
la 14. januar i år fram utkast til nytt regelverk for perioden 2014–2020.
Utkastet viderefører muligheten for driftsstøtte
i de tynnest befolkede områdene med mindre enn 8 innbyggere/km2
på landsdelsnivå for å motvirke eller redusere befolkningsnedgang.
I tillegg kan virkeområdet omfatte områder som grenser til disse
landsdelene, dersom de tilfredsstiller de samme kriteriene. Det
pekes i proposisjonen på at dette er avgjørende for ordningen i
Norge med differensiert arbeidsgiveravgift. Utkastet viderefører
også befolkningstetthetskriteriet på 12,5 innbyggere/km2 på fylkesnivå. Det er blant annet dette
kriteriet som danner grunnlaget for virkeområdet for distriktsrettet
investeringsstøtte. Det pekes i proposisjonen på at en viss fleksibilitet
i bruken av dette befolkningstetthetskriteriet vil fortsatt være
mulig, slik det er i dagens regelverk.
Kommunal- og regionaldepartementet har i samarbeid
med Finansdepartementet og Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet sendt
kommentarer til utkastet EU-kommisjonen. I kommentarene fra Norge
gis det full tilslutning til at eksisterende kriterier med lav befolkningstetthet
og fleksibilitet i anvendelsen av disse foreslås videreført i det
nye regelverket.
Etter planen skal EU-kommisjonen vedta det nye
regelverket i mai 2013. Deretter blir tilsvarende regler for EFTA/EØS-landene
vedtatt av ESA, tidligst i juni 2013. Etter det kan Norge starte
formelle forhandlinger med ESA om virkeområdet for distriktsrettet
investeringsstøtte og ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift.
Dette arbeidet prioriteres høyt. Kommunal- og regionaldepartementet
tar sikte på en godkjenning fra ESA før jul 2013 med iverksetting
1. januar 2014.
I 2013 mottar fylkeskommunene 2,08 mrd. kroner
til tiltak for regional utvikling og nyskaping over kap. 551 postene
60 og 61. Departementet vil i 2013 gå gjennom retningslinjene for
postene med sikte på å etablere et mer robust rammeverk som sikrer
forutsigbarhet for fylkeskommunene.
Regjeringen vil føre en aktiv og offensiv distrikts-
og regionalpolitikk som skaper arbeid, vekst og grunnlag for å opprettholde
hovedtrekkene i bosettingsmønsteret. Kommunal- og regionaldepartementet
la i mars 2013 fram Meld. St. 13 (2012–2013) Ta heile Noreg i bruk.
Distrikts- og regionalpolitikken. Det er viktig at politikken er skreddersydd
den enkelte region. Meldingen legger også vekt på utvikling av attraktive
lokalsamfunn gjennom lokal samfunnsutvikling. Regjeringen vil styrke
kapasiteten og kompetansen til lokalt utviklingsarbeid gjennom bred
innsats gjennom fylkeskommunene, Distriktssenteret og en ny satsing
for økt utviklingskapasitet i mindre distriktskommuner. I revidert nasjonalbudsjett
for 2013 foreslås en økning i bevilgingen på 20 mill. kroner til
Bolyst som blant annet støtter opp om lokale utviklingsprosjekter.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har ingen
merknader.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet tar
dette kapitlets innhold til orientering, og viser for øvrig til
sine merknader i innstillingene til sakene som er gjengitt.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener det
er viktig å legge til rette for at folk har et sted å bo, at det
bygges nok boliger og at folk flest får råd til å bo i boligene.
Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at befolkningstallet i Norge
vil stige kraftig i årene som kommer. Det bygges i dag få boliger
i Norge, og disse medlemmer viser til representantforslag
Dokument 8:72 S (2011–2012) fra Høyre om tiltak for økt boligbygging. For
å bidra til en endring mener disse medlemmer at unødige
reguleringer og byråkrati må fjernes, for eksempel ved at de som
bygger arbeidsbygg kun forholder seg til kommunen, og at kommunene
har ansvaret for å koordinere med arbeidstilsynet og håndtere spørsmål
knyttet til arbeidsmiljøloven, eller at kommunene får anledning
til å gi ansvarlig søker mulighet til å gi midlertidig brukstillatelse
og opprettholde en ukes frist for kommunen til å gi ferdigattest.
Disse medlemmer viser til at
mangelen på statlig samordning og en komplisert, tidkrevende og
lite forutsigbar planprosess oppleves som utfordrende for mange
utbyggere. Sammenhengen mellom satsing på boligbygging og infrastruktur
må bedres. I pressområdene må det legges til rette for utbygging
av enkel, rask og miljøvennlig transport til nye utbyggingsområder.
I dag ser vi store uforløste boligutbyggingsområder som stanses
eller forsinkes enten gjennom innsigelser, eller ved at staten ikke følger
opp løfter. Disse medlemmer mener derfor det er viktig
at det utarbeides et avtaleregelverk for hvordan stat og kommune
kan samarbeide om utbygging og infrastruktur, samtidig som det må
gjøres lettere for grupper som i dag står utenfor boligmarkedet
å få tilgang til bolig.
I Statsbudsjettet for 2013 ble det bevilget
midler til Skatteetaten til utvikling av en portal som skal legge
til rette for at kommunene kan få tilgang til Skatteetatens formuesgrunnlag
for bolig, og bruke disse som utgangspunkt ved taksering for eiendomsskatteformål.
Portalen vil etter planen være operativ fra 2014. Det vises til
Prop. 1 LS (2012–2013) for nærmere omtale av ordningen.
Som oppfølgning av vedtak fattet av ESA 27. februar
2013 (Decision no 91/13/COL) sendte Finansdepartementet 24. april
2013 på høring et forslag om innføring av skatteplikt for kommuner
på inntekter fra avfallshåndteringstjenester som tilbys i et marked.
Finansdepartementet tar sikte på å komme tilbake til saken i statsbudsjettet
for 2014, og at en eventuell lovendring gis virkning fra og med
2014.
Finansdepartementet sendte 11. april 2013 på høring
et forslag om å begrense selskapers rett til fradrag ved inntektsskatteligningen
for rentekostnader på lån til nærstående. Forslaget innebærer at
selskapene ikke får fradrag for netto interne renteutgifter til
nærstående dersom samlede netto renteutgifter overstiger 25 pst.
av en justert resultatstørrelse. Formålet er å motvirke skatteplanlegging.
Finansdepartementet foreslår at en eventuell lovendring gis virkning
fra og med inntektsåret 2014.
Rentebegrensningsregelen vil etter forslaget
omfatte også kommunalt eide selskaper og statsforetak. Skatteplanlegging
gjennom rentefradrag kan være en aktuell problemstilling for kommunale
og statlige selskaper. Stat og kommune betaler ikke skatt på renteinntekter,
mens selskapene får fradrag for renteutgifter. Både med hensyn til
god budsjettstyring og til økonomisk effektivitet, vil det være
uheldig om skattehensyn styrer kommunenes finansieringsbeslutninger.
Flere egenskaper ved det foreliggende forslaget kan imidlertid bidra
til at kommunale selskaper ikke i særlig grad vil rammes av rentebegrensningsregelen.
Å utforme regler som er tilpasset kommunale selskaper krever nærmere
utredning, og Finansdepartementet vil arbeide videre med problemstillingen.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har ingen merknader.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sitt alternative forslag til statsbudsjett for 2013, jf. Innst.
2 S (2012–2013), der disse medlemmer gikk imot regjeringens forslag
til bevilgninger til midler til system for samordning av skattegrunnlaget
for formuesskatt og eiendomsskatt. Disse medlemmer er
imot eiendomsskatt og ønsker å oppheve loven som gjør innkreving
av slik skatt mulig.
Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet
har i Prop. 78 L (2012–2013) lagt fram forslag om endringer i kirkelovens
bestemmelser om valg til menighetsråd og valg til bispedømmeråd
og Kirkemøtet. Forslaget innebærer blant annet at kirkevalgene skal
holdes samtidig med, og i lokaler i umiddelbar nærhet av, valg til Stortinget
eller fylkesting og kommunestyrer. Etter lovforslaget blir dette
en fast ordning fra og med valget i 2015.
I 2012 etablerte KS programmet KommIT som har
ansvar for IKT-samordning i kommunesektoren. KommIT skal løse IKT-relaterte
oppgaver for kommunene og skal også være kommunesektorens representant
overfor staten når det gjelder IKT-problemstillinger.
Revidert forskrift om obligatoriske IT-standarder
i offentlig forvaltning pålegger kommunene som bruker elektronisk
faktura å ta imot dette på standardformatet EHF fra 1. januar 2015.
Den reviderte forskriften inneholder også krav om at leverandører
av varer og tjenester til kommunene, som sender elektronisk faktura,
skal gjøre dette på standardformat fra samme dato.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
har ingen merknader.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener det er behov for forenkling
av regelverk, samordning av tjenester og mindre byråkrati for å
styrke kvaliteten i offentlig sektor.
Disse medlemmer mener at offentlig
sektor henger etter i utviklingen av effektive og brukervennlige
teknologiske løsninger. Teknologien, og brukernes forventninger,
har for lenge siden innhentet dagens tilbud. Dette rammer innbyggerne
direkte, og bidrar til å svekke kommunene som tjenestetilbydere.
Erfaring viser at statlige organer i for liten grad involverer kommunal sektor
i strategi og utvikling på IKT-området, og at nye IKT-fellesløsninger
ikke tilpasses kommunal bruk. Et eksempel er de fortsatte utfordringene
med å sikre digital samhandling mellom helseforetak, fastleger og
kommunale helse- og omsorgstjenester. For å sikre sterke og fremtidsrettete
kommuner som kan levere tjenester med høy kvalitet til sine innbyggere,
kreves helhetlige IKT-løsninger som tillater effektiv kommunikasjon
mellom etater, sektorer og forvaltningsnivåer.
Disse medlemmer er forventningsfulle
til KS' arbeid med KommIT, men mener det er behov for å etablere
en overordnet IT-arkitektur for elektronisk samhandling mellom etater,
og mellom det offentlige og private næringsliv og innbyggere, basert
på åpne internasjonale standarder.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen øke digitaliseringen av
offentlige tjenester og sikre en fungerende nasjonal strategi for
IKT-løsninger som styrker kommunenes evne til å levere tjenester
til sine innbyggere.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre påpeker at en forenkling fra dagens system til
en tonivåmodell med kun stat og kommune vil bidra til effektivisering. Disse medlemmer mener
at utover Kvalitetskommuneprogrammet har regjeringens arbeid med fornying
i kommunesektoren stoppet opp. Kommunene er nå inne i et tøft arbeid
med omstilling og effektivisering for å få utgiftene i samsvar med
inntektsnivået. Hvis ikke kommunene i dette arbeidet får muligheter
til å omstille og effektivisere for å få mer igjen for pengene,
blir konsekvensene reduksjoner i tjenestetilbudet og redusert kvalitet,
parallelt med økte forventninger som følge av regjeringens retorikk.
Komiteen medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti er særlig bekymret for dårlig
sikring av fredete og verneverdige kirker. Mange av disse har også inventar
med store kulturminneverdier. Kommunene har det grunnleggende økonomiske
ansvaret for drift og vedlikehold av kirker. Ut fra statens ansvar
for kulturminner med nasjonale verdier ser disse medlemmer det
likevel som nødvendig med statlige bidrag for et nasjonalt løft
i sikringsarbeidet av fredete og verneverdige kirker.
Disse medlemmer mener det også
er behov for en nasjonal handlingsplan for sikring og vedlikehold
av kirker.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti har videre merket seg at regjeringen ikke øker
rammen for rentefrie lån til oppussing av kirkebygg i 2012. Dette
medlem mener det er behov for sterkere grep for å sette
i stand kirkene og viser til Kristelig Folkepartis alternative budsjett
der det ble foreslått å øke rammen for rentefrie lån med 500 mill.
kroner, samt å bevilge 15 mill. kroner til sentrale tiltak for kirkebygg.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti peker på at IKT er en essensiell
del i arbeidet for en mer effektiv forvaltning. Disse medlemmer mener
det er behov for bedre koordinering mellom statlige etater, mellom
stat og kommuner og kommunene imellom ved utvikling og implementering
av nye IKT-løsninger, for å sikre at systemene «snakker sammen»,
og for å forhindre at det utvikles systemer med overlappende funksjonalitet. Disse
medlemmer ønsker en reell samling av det politiske og administrative ansvaret
for alle store, statlige IKT-prosjekter i ett departement, for å
sikre bedre samkjøring av prosjektene. Disse medlemmer mener
det bør være føringer for overordnede veivalg, for eksempel felles
applikasjoner på tvers av statlige enheter og sentralisering av
databaser og forvaltning. Det bør også gjøres vurderinger av potensialet
for å samkjøre store prosjekter som har overlappende funksjonsområder
eller bruke standardiserte verktøy fremfor skreddersøm.
Disse medlemmer mener det bør
være bedre styring av det enkelte prosjekt. Det må etableres insentiver
for kostnadseffektive løsninger som er rimelige å forvalte. Departementet
som gis ansvar for overordnet IKT-styring, bør inngå i prosjektorganisasjonen
med et eierperspektiv og være en pådriver for at midlene brukes
optimalt.
Videre mener disse medlemmer at
det må stilles mer gjennomgående krav om at det skal gjennomføres
kost-nytte-analyser ved initiering av et prosjekt, slik at kostnader
og kompleksitet i prosjektene kan begrenses. Det bør også være føringer
for gjennomføring av prosjekter når det gjelder prioritering av
krav, standardisering, anskaffelse og gevinstrealisering. Disse
medlemmer viser til sine merknader i Innst. 180 S (2012–2013).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet tar
for øvrig dette kapitlets innhold til orientering, og viser for
øvrig til sine merknader i innstillingen til saken som er gjengitt.
Det vises i proposisjonen til at det over tid
har oppstått et betydelig forfall på fylkesveinettet. Statens vegvesen
har på oppdrag fra Samferdselsdepartementet utført en kartlegging
av forfallet. Kartleggingen viser at det samlede behovet for å ta
igjen forfallet på fylkesveinettet ligger mellom 45 og 75 mrd. kroner.
Etterslepet varierer betydelig mellom fylkene.
Fylkeskommunene overtok i 2010 ansvaret for de
fleste riksveier som ikke var stamveier, med den standard de hadde
på overføringstidspunktet. Rammetilskuddet til fylkeskommunene ble
i forbindelse med forvaltningsreformen økt med 1 mrd. kroner utover
rammeoverføringen fra Samferdselsdepartementets budsjett. Selve
rammeoverføringen reflekterte det staten hadde brukt på veinettet
som ble overført. I tillegg ble det i St.meld. nr. 16 (2008–2009)
Nasjonal transportplan 2010–2019 opprettet en rentekompensasjonsordning
for transporttiltak i fylkene med årlig låneramme på 2 mrd. kroner
i tiårsperioden og kompensasjon for den tilhørende rentebelastningen.
Det er likevel regjeringens vurdering at fylkeskommunene
ikke fullt ut vil være i stand til å ta igjen vedlikeholdsetterslepet
på fylkesveinettet uten ekstraordinær statlig finansiering. På bakgrunn
av dette har regjeringen i Meld. St. 26 (2012–2013) Nasjonal transportplan
2014–2023 foreslått en styrking av rammetilskuddet til fylkeskommunene
som kan benyttes til fornying av fylkesveier. Rentekompensasjonsordningen foreslås
samtidig avviklet. Rammen for styrking av rammetilskuddet settes
til 10 mrd. kroner i perioden og fordeles over tabell C.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
har ingen merknader.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at det over tid gradvis har oppstått et betydelig forfall på
fylkesveinettet. Dette er et resultat av flere forhold, men hovedsakelig skyldes
det at omfanget av vedlikeholdstiltak ikke har vært tilstrekkelig
for å opprettholde tilstandsnivået på et akseptabelt nivå. Disse medlemmer mener
det ikke har vært avsatt nok midler til vedlikehold på de årlige
budsjettene for å forhindre at forfallet stadig har økt.
Disse medlemmer minner om at
17 000 km riksveier fra 1. januar 2010 ble overført til fylkeskommunene
gjennom Forvaltningsreformen. Disse medlemmer peker
på at ny kartlegging utført av Statens vegvesen viser at vedlikeholdsetterslepet
på samlet fylkesveinett er langt større enn tidligere antatt. Disse
medlemmer viser til Statens vegvesens egen rapport nr. 183 februar
2013 som dokumenterer et vedlikeholdsetterslep estimert til 45–75
mrd. kroner for å få fylkesveinettet opp til normal standard. Disse medlemmer viser
til at regjeringen anerkjenner at fylkeskommunene ikke fullt ut
vil være i stand til å ta igjen vedlikeholdsetterslepet på fylkesveinettet
uten ekstraordinær statlig finansiering. På bakgrunn av dette har
regjeringen i Meld. St. 26 (2012–2013) Nasjonal transportplan 2014–2023
foreslått en styrking av rammen på totalt 10 mrd. kroner over 10
år, hvorav beløpet fordeles med 2 750 mill. kroner i første fireårsperiode
og 7 250 mill. kroner i siste seksårsperiode. For 2014 vil regjeringen
foreslå en bevilgning på 500 mill. kroner. Disse medlemmer mener
at med regjeringens ambisjoner vil det ta altfor mange år å ta igjen
vedlikeholdsetterslepet. Disse medlemmer mener det
er fornuftig å ha en målsetting om å ta igjen vedlikeholdsetterslepet
på 15 til 20 år, noe som vil medføre en økt bevilgning i forhold
til regjeringens på 2,5–3 mrd. kroner pr. år.
Disse medlemmer er også kjent
med at det fra fylkeskommunene er gitt tydelige signaler om de ikke
selv klarer å ta inndekning av dette etterslepet. Disse medlemmer viser
til regjeringens forslag til ny Nasjonal transportplan 2014–2023
og til Fremskrittspartiets merknader og forslag i innstillingen
om saken. Disse medlemmer peker på at regjeringen legger
inn 1 mrd. kroner pr. år i planens 10-årsperiode, men samtidig fjernes
dagens ordning med rentefrie lån for å dekke inn vedlikeholdsetterslep
på fylkesveinettet. Dette medfører i praksis at det nesten ikke
blir økning i tilførte midler fra staten. Det er derfor fare for
at vedlikeholdsetterslepet både kan øke og vedvare også etter NTP-perioden
2014–2023.
Disse medlemmer viser til at
Fremskrittspartiet i sitt alternative forslag til ny NTP 2014–2023
har lagt inn en ramme på 37 mrd. kroner som en del av Fremskrittspartiets
mål om at dagens vedlikeholdsetterslep skal dekkes inn med statlige
midler i løpet av en periode på maksimalt 15 år. Disse medlemmer minner
også om at Fremskrittspartiet vil reversere Forvaltningsreformen
og avvikle fylkeskommunene. Dette vil medføre at staten får tilbake
direkte eieransvar for dagens riksveinett og hoveddelen av dagens fylkesveinett.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at Høyre flere ganger i inneværende sesjon har tatt opp spørsmålet
om aktivitetsplikt ved tildeling av sosialhjelp, og mener det er
positivt at regjeringen nå ønsker å kartlegge kommunenes praksis
på dette feltet. Disse medlemmer viser i denne forbindelse
til Dokument 8:119 S (2011–2012), der Høyre foreslår å lovfeste
aktivitetsplikt for mottakere av sosialhjelp.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser videre til at det legges opp til at fylkeskommunene
får 1 mrd. kroner av veksten i frie inntekter. 500 mill. kroner
av denne veksten er midler til fornying og opprusting av fylkesveinettet. Dette
medlem viser til at Norge dessverre har et dårlig utbygget
og vedlikeholdt fylkesveinett. Dette medlem viser
til at også regjeringen selv erkjenner dette på side 115 i Nasjonal
transportplan, der det står: «Det har oppstått et betydelig forfall
på fylkesveinettet».
Dette medlem viser til at Statens
vegvesen har dokumentert at det vil koste opp mot 75 mrd. kroner
å fjerne forfallet på fylkesveiene. Dette medlem viser
til at regjeringen i forbindelse med Meld. St. 26 (2012–2013) Nasjonal
transportplan (NTP) 2014–2023 har foreslått en økning på 10 mrd.
kroner i rammeoverføringene til fylkene, som i all hovedsak først
skal komme om fem år – i siste del av planperioden. Samtidig fjernes
ordningen med rentekompensasjon for transporttiltak. Dette
medlem understreker at dette ikke vil være tilstrekkelig
for å løse de svært prekære behovene for utbedring av fylkesveinettet.
Dette medlem etterlyser en styrket
statlig innsats for utbedring av fylkesveinettet. Blant annet mener dette
medlem at rentekompensasjonsordningen for transporttiltak
må opprettholdes, og viser til sine merknader om dette i innstillingen
til Meld. St. 26 (2012–2013) Nasjonal transportplan 2014–2023.
Stortinget fattet 1. mars 2012 følgende vedtak med
bakgrunn i representantforslag Dokument 8:4 S (2011–2012) og Innst.
204 S (2011–2012): Vedtak 393:
«Stortinget ber regjeringen komme tilbake med en
vurdering av i hvilken grad sosialhjelp kan og bør kombineres med
krav til aktivitet, og med forslag til hvordan dette kan gjøres.»
Arbeidsdepartementet ønsker at sosialhjelp kombineres
med krav til aktivitet der dette er hensiktsmessig. En rapport fra
Proba samfunnsanalyse publisert 18. april 2013 viste i likhet med
tidligere undersøkelser at omfanget av vilkårsetting varierer mye
mellom kommunene.
I et møte mellom Arbeidsdepartementet, KS og et
utvalg små og store kommuner kom det fram at kommunene anser at
gjeldende bestemmelser om vilkår fungerer godt, og at det ikke er
behov for endringer i loven.
På bakgrunn av rapporten og tilbakemeldinger fra
kommunene er det etter Arbeidsdepartementets vurdering ikke behov
for å foreslå lovendringer. På bakgrunn av tilbakemeldinger fra kommunene
vil Arbeidsdepartementet imidlertid sørge for at det blir utarbeidet
mer presise retningslinjer for bruk av sanksjoner i de tilfeller der
vilkårene brytes.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har ingen merknader.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet tar
dette kapitlets innhold til orientering, og viser for øvrig til
sine merknader i innstillingen til saken som er gjengitt.
I henhold til vedtak fattet av ESA 27. februar 2013
(Decision no. 91/13/COL) skal norske myndigheter gjennomføre endringer
i avfallsforskriften som presiserer hvordan avfallsgebyret skal
beregnes når kommunen driver både økonomisk og ikke-økonomisk aktivitet.
Dette for å sikre at kryssubsidiering mellom to typer aktiviteter
ikke forekommer. Forslag til nye regler vil bli konsekvensutredet
og sendt på høring i løpet av 2013, med sikte på at reglene kan
tre i kraft 1. januar 2014.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har ingen merknader.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet tar
dette kapitlets innhold til orientering.
Landbruks- og matdepartementet har i Prop. 127 L
(2012–2013) Endringar i jordlova fremmet forslag for Stortinget
om endringer i delingsbestemmelsen i jordloven. Forslaget vil gi
en mer fleksibel delingsbestemmelse som gir kommunene større mulighet
til å fradele areal som skal brukes som tilleggsjord og til å fradele
bolighus og boligtomter. Forslaget vil gi kommunene økt handlingsrom
ut fra de konkrete utfordringene som er i området.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, har ingen merknader.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre registrerer at Prop. 127 L (2012–2013) om endringar
i jordlova nå er til behandling i Stortinget. Disse medlemmer mener
det er positivt at regjeringen har innsett at den eiendomspolitikk
som har vært ført har vært uheldig for norske bønder og norske bygder. Disse
medlemmer viser til at regjeringen har hatt anledning til
å gi sin støtte til forslag om liberaliseringer ved en rekke anledninger,
og det vises for eksempel til behandlingen av sak om Odelsretten,
åsetesretten, konsesjon ved erverv av fast eiendom og om jord mv.,
jf. Ot.prp. nr. 44 (2008–2009). Disse medlemmer undrer
seg over at regjeringen ikke tar større ansvar for den politikk
som har vært ført på dette området. Disse medlemmer støtter
regjeringens forslag hvor jordlovas delingsforbud liberaliseres
noe, men disse medlemmer er av den oppfatning at
regjeringens forslag ikke går langt nok. Disse medlemmer mener
spørsmålet om hvor liberaliserende den nye lovendringen faktisk
vil være, avhenger av mandatet overordnet kontrollmyndighet får,
og at det er av stor betydning at overordnet instans er tilbakeholden
med å overprøve det kommunale skjønnet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet tar
for øvrig dette kapitlets innhold til orientering, og viser til
sine merknader i innstillingen i saken som er gjengitt.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti merker seg også at regjeringen har som intensjon
å gjøre det lettere å fradele jordbruksareal til tomter med eller
uten bygninger som skal brukes til boligformål. Intensjonen med
denne endringen er fra regjeringens side å bidra til økt bosetting
i distriktene. Dette medlem merker seg regjeringens forslag
til nytt fjerde ledd i jordloven § 12, der det klart framgår at
hensynet til en tjenlig og variert bruksstruktur i landbruket kan
settes til side hvis delingen vil ivareta hensynet til bosettingen
i området. Dette medlem merker seg videre at over
2/3 av høringsinstansene som avga høringssvar til forslag om nytt
fjerde ledd, fraråder å ta inn regjeringens forslag om nytt fjerde ledd
i jordloven § 12.
Dette medlem viser til at det
hvert år de siste 20 årene har blitt omdisponert om lag 16 000 mål
med matjord i Norge. I 2011 ble det omdisponert 6 600 dekar dyrket
mark. Sett i lys av den raske takten i omdisponering og nedbygging av
matjord mener dette medlem at fortetting og effektiv
utnyttelse av arealer som allerede er satt av til boligformål, klart
er å foretrekke framfor spredt bosetting på omdisponert jordbruksareal.
Dette gjelder så vel i byer og tettsteder som i distriktene.
Nærings- og handelsdepartementet la 13. mars 2013
fram en strategi for mineralnæringen. Bakgrunnen for utarbeidelsen
av strategien er en langsiktig økning i internasjonale mineral-
og metallpriser og økt interesse for mineralutvinning nasjonalt
og internasjonalt. Dette gir muligheter for økt verdiskaping og
arbeidsplasser i Norge, ikke minst i distriktene.
I strategien omtales blant annet behovet for
dialog og samarbeid med alle interessenter når nye mineraluttak
vurderes etablert. Dette inkluderer kommunene, og kommunene forventes
også å spille en konstruktiv rolle både som dialogpartner, som tilrettelegger
for ny virksomhet og som planmyndighet.
Videre omtales behovet for god planlegging og for
synliggjøring av lokale mineralressurser i planleggingen. I strategien
understrekes behovet for et tettere samarbeid mellom kommunen og Direktoratet
for mineralforvaltning ved konsekvensutredning av større mineraluttak.
Kommunen skal fortsatt være besluttende planmyndighet. Forslaget
vil kreve endringer i forskrift om konsekvensutredninger.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
har ingen merknader.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet tar
for øvrig dette kapitlets innhold til orientering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti registrerer at regjeringen
nå har lagt frem en strategi for mineralnæringen.
Disse medlemmer viser til at
det er mineralnæringen lite til hjelp med en strategi dersom den
ikke settes ut i livet. Disse medlemmer registrerer
at regjeringen også på dette området preges av manglende gjennomføringskraft.
Det vises til eksemplet med Engebø-prosjektet, der statsråd Trond
Giske den ene dagen ser ut til å åpne for sjødeponi i Naustdal,
mens statsråd Bård Vegard Solhjell den neste dagen inntar en annen
holdning.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil
vise til at Høyres engasjement for mineralnæringen strekker seg
over år. Allerede i 2010 ba Høyre regjeringen legge frem en egen
strategi for bergindustrien, men forslaget fikk ikke støtte av regjeringspartiene,
jf. Dokument 8:100 S (2009–2010). Disse medlemmer viser
til at opposisjonen i den forbindelse fant grunn til å kritisere regjeringen
for en passiv holdning overfor næringen, og disse medlemmer viser
til Høyres øvrige merknader i den forbindelse, jf. Innst. 308 S
(2009–2010). Disse medlemmer viser videre til at
Høyre i 2011 fremmet et nytt forslag fordi regjeringen, mer enn
ett år etter at representantforslag ble fremmet i Stortinget 23. mars
2010, ikke hadde utviklet en samordnet politikk eller utarbeidet
en stortingsmelding, strategi eller annet, jf. Dokument 8:153 S
(2010–2011), Innst. 109 S (2011–2012).
Det vises i kommuneproposisjonen til at konsultasjonsordningen
er regjeringens hovedarena for formell dialog med kommunesektoren
representert ved KS. Ordningen har bidratt til bedre kontakt mellom
KS og staten, og større enighet om situasjonsbeskrivelsen for kommunesektoren.
Regjeringen og KS vurderer løpende hvordan det
best kan legges til rette for en velfungerende ordning. Etter innspill
fra KS har det tredje plenumsmøtet i august som en prøveordning
blitt erstattet av en bilateral møterekke de to siste årene. Som
følge av erfaringene med de bilaterale møtene mener partene det
er grunnlag for å gjøre en mer helhetlig revidering og gjennomgang
av konsultasjonsordningen. Det er i 2013 planlagt en revidering
av veilederen for konsultasjonsordningen som ble utgitt i 2008.
Partene ønsker derfor å avvente denne gjennomgangen før en tar stilling
til statusen for de bilaterale møtene.
For 2013 vil partene fortsette ordningen slik
den har blitt gjennomført de to siste årene. Det vil si at KS og
det enkelte departement blir enige om at det skal gjennomføres bilaterale
konsultasjonsmøter i august.
Rutiner for involvering av kommunesektoren i statlige
lovutredninger rettet mot kommunesektoren ble fastsatt på det første
konsultasjonsmøtet 28. februar 2013.
I tråd med Meld. St. 12 (2011–2012) Stat og kommune
– styring og samspel skal avveininger mellom hensyn som tilsier
nasjonal styring og hensyn til lokaldemokratiet og kommunal handlefrihet
framgå av departementenes høringsdokumenter og lovproposisjoner
til Stortinget. Medvirkningen fra KS kan bidra til å synliggjøre denne
avveiningen gjennom å belyse konsekvenser for kommunesektoren ved
utredning av nytt eller revidert lov og regelverk. Formålet med
medvirkningen fra KS er at regjeringen og Stortinget får et best
mulig beslutningsgrunnlag.
Ordningen omfatter statlig initierte lov- og
forskriftsendringer, inkludert rettighetslovgivning, som pålegger
kommunesektoren nye eller endrede oppgaver eller plikter. Rutinene
for medvirkning fra KS vil også gjelde når arbeidet med nye lover
eller forskrifter har sin bakgrunn i EU/EØS-regelverk. Rutinene
vil bygge på de administrative og politiske samarbeidsarenaene som allerede
eksisterer gjennom konsultasjonsordningen. Både KS og departementene
kan melde opp saker som er aktuelle for lovmedvirkning.
I 2007 ble det innført rutiner for å involvere
KS i kostnadsberegninger av statlig initierte reformer. Rutinene
skal bidra til at det utarbeides et best mulig beslutningsgrunnlag
for regjeringen og Stortinget.
Bilaterale samarbeidsavtaler er blitt et vanlig virkemiddel
i styringen og styringsdialogen mellom staten og kommunesektoren.
Bilaterale samarbeidsavtaler i konsultasjonsordningen inngås mellom
KS og ett eller flere departement, og skal bidra til tjenesteutvikling
og måloppnåelse på sentrale områder som kommunesektoren har ansvaret
for. Et annet formål med samarbeidsavtalene er å fremme samordning mellom
ulike fagområder og sektorer. Avtalene kan brukes på prioriterte
kommunale politikkområder som alternativ til sterkere styringsvirkemidler
som lovfesting og øremerking. En avtale tar utgangspunkt i at staten
og kommunesektoren har sammenfallende interesser på et område, og
definerer felles mål for samarbeidet. Gjeldende samarbeidsavtaler
er avtaler om kvalitetsutvikling, avtaler om samhandling mellom
ulike deler av forvaltningen, eller mellom forvaltningsnivåene.
Både staten og KS kan foreslå nye avtaler. Departementene og KS
har per mai 2013 ni gjeldende bilaterale avtaler.
Nærmere informasjon om avtalene finnes i proposisjonen
kapittel 7.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har ingen merknader.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet tar
dette kapitlets innhold til orientering.
I perioden 2005–2012 var realveksten i kommunesektorens
inntekter om lag 61 mrd. kroner. Det tilsvarer en årlig realvekst
i inntektene på 2,7 pst. I perioden 1990–2005 var til sammenligning gjennomsnittlig
årlig realinntektsvekst 2,2 pst. De siste årene har det vært en
kraftig utbygging av tjenestene i kommunene. I gjennomsnitt økte aktiviteten
i kommunesektoren 2,6 pst. per år fra 2005 til 2012, mot en vekst
på 2,2 pst. i perioden 1990–2005. I alt 59 000 nye årsverk kom til,
og de aller fleste har gått til tjenestene: Kun 1 av 18 årsverk
går til sentraladministrasjonen. Investeringene lå på et historisk
sett høyt nivå gjennom hele perioden. Samtidig har den finansielle
situasjonen i kommunesektoren vært god. Netto driftsresultat var
i de syv årene fra 2005 til 2012 i snitt på 3,0 pst. Tallet på kommuner
i Register om betinget godkjenning og kontroll (ROBEK) gikk kraftig
ned i perioden 2005–2007 og har holdt seg på et lavt nivå siden.
I 2012 ble realveksten i kommunesektorens inntekter
2,1 pst., mens veksten i de frie inntektene ble 2,2 pst. Inntektsveksten
ble høyere enn det som ble lagt til grunn i budsjettopplegget for 2012,
noe som først og fremst hang sammen med god skatteinngang.
Aktivitetsveksten i 2012 anslås til 1,4 pst.
Aktiviteten i kommunesektoren har siden 2010 vokst mindre enn inntektene.
Den relative lave aktivitetsveksten skyldes nedgang i investeringene. Til
tross for realnedgang de senere år lå investeringsaktiviteten i
2012 likevel fortsatt på et høyt nivå. Sysselsettingsveksten var
på sin side i overkant av 2 pst. og på linje med inntektsveksten.
I 2012 kom det til 4 150 flere årsverk i kommunesektoren.
Gjeldsnivået i kommunesektoren har økt kraftig de
senere årene. Hovedårsaken til denne utviklingen er et høyt investeringsnivå
og lånefinansiering knyttet til dette. Det pekes i proposisjonen
på at det er viktig at kommunene tenker nøye gjennom hvordan de
bruker pengene sine og om de kan tåle høyere gjeld og en høyere rente,
og tar høyde for dette i sine budsjetter og økonomiplaner.
Til tross for de siste års styrking av kommuneøkonomien
vil mange kommuner fortsatt kunne oppleve inntektsrammene som begrensede.
Den enkelte kommune må tilpasse tjenestene til egne inntekter. Det
pekes i proposisjonen på at god økonomistyring er avgjørende for
at kommunen kan yte et godt og stabilt tjenestetilbud over tid.
Økonomistyring er en kontinuerlig og syklisk prosess, og styringsdokumentene
kommuneplan, økonomiplan, årsbudsjett og årsregnskap bør være tett
koblet til hverandre.
Det vises i proposisjonen til at sunn økonomiforvaltning
krever et godt samarbeid mellom de folkevalgte og administrasjonen.
Respekt for vedtatt budsjett må forankres på alle nivåer i kommunen.
Kommunens utgifter er et resultat av politiske og administrative
avgjørelser. God økonomistyring forutsetter at det tas stilling
til avvik fra budsjettet på et tidlig tidspunkt, både på administrativt
og politisk nivå.
Ved inngangen til mai 2013 var i alt 47 kommuner
oppført i ROBEK. Ingen fylkeskommuner var i ROBEK. Det pekes i proposisjonen
på at dette er et lavt tall, sammenlignet med situasjonen for få
år tilbake. Dette bygger opp under at den økonomiske situasjonen
for øyeblikket er god i de aller fleste kommunene.
Kommunesektoren forvalter en betydelig del av de
økonomiske ressursene i norsk økonomi. I proposisjonen er det vist
noen indikatorer for kommunesektorens størrelse i norsk økonomi. Indikatorene
tegner i grove trekk et stabilt bilde av kommunesektorens plass
i norsk økonomi fra 1990 og fram til 2012. Nedgangen fra og med 2002
målt ved samtlige indikatorer har sammenheng med at staten overtok
ansvaret for spesialisthelsetjenesten dette året (sykehusreformen).
Målt i forhold til totalt antall utførte timeverk
i norsk økonomi falt den kommunale sysselsettingsandelen svakt fram
til 2008. De to siste årene har timeverksandelen økt og anslås å
utgjøre 15,4 pst. i 2012.
Økningen i kommunesektorens størrelse i 2009 og
2010 målt i forhold til norsk økonomi må ses på bakgrunn av styrkingen
av kommuneøkonomien og konjunkturnedgangen i næringslivet i 2009
og tiltakene mot finanskrisen. Økningen i sektorens andel av norsk
økonomi ser ut til å ha festet seg på et varig høyere nivå.
Selv om aktiviteten i næringslivet har tatt
seg opp igjen etter 2009, har kommunesektorens andel av norsk økonomi
holdt seg oppe eller økt etter 2009.
Aktivitetsveksten for kommunal forvaltning var særlig
høy i perioden 2006–2009. Denne veksten var drevet både av høy vekst
i kommunal sysselsetting og høy vekst i investeringene.
Særlig for årene 2007 og 2008 bidro høyere aktivitetsvekst
enn inntektsvekst til store og økende budsjettunderskudd i sektoren.
I årene etter 2009 har det vært en klar avdemping i aktivitetsveksten.
Veksten fra 2011 til 2012 anslås foreløpig til 1,4 pst., hvorav
veksten i utførte timeverk anslås til 2,1 pst.
Den anslåtte årlige aktivitetsveksten etter
2009 har vært klart lavere enn den årlige realinntektsveksten i
samme periode.
Gjennomgående i perioden 1990–2012 har veksten
i de frie inntektene vært lavere enn veksten i de samlede inntektene.
Dette skyldes i første rekke at reformer og satsinger innen pleie-
og omsorgssektoren, helsesektoren og barnehager har vært finansiert
ved øremerkede tilskudd.
Inntektsveksten varierer gjennomgående mer enn
aktivitetsveksten. Dette har blant annet sammenheng med at skatteinngangen
er usikker og kan avvike fra prognosene som legges til grunn i de
økonomiske oppleggene, samt at varslede svingninger i inntektene
ikke vil slå fullt ut i aktivitetsnivået på kort sikt.
Ifølge Det tekniske beregningsutvalg for kommunal
og fylkeskommunal økonomi (TBU) bør netto driftsresultat for kommunesektoren
under ett og over tid utgjøre om lag 3 pst. av inntektene. Kravet
vil variere fra kommune til kommune, særlig knyttet til graden av lånefinansiering
i den enkelte kommune. For kommunesektoren som helhet anslås netto
driftsresultat til 3,1 pst. av inntektene i 2012.
Kommunene fikk en forbedring av netto driftsresultat
i 2012. Økningen hadde sammenheng med økt brutto driftsresultat
og økte netto gevinster på finansielle plasseringer.
Fylkeskommunenes netto driftsresultat var om lag
på samme nivå i 2012 som i 2011. I 2010 steg driftsresultatene i
fylkeskommunene kraftig som følge av forvaltningsreformen, som blant
annet innebar at ansvaret for store deler av riksvegnettet ble overført
fra staten. Det kan se ut som denne økningen i 2010 i noen grad
var av engangskarakter, men netto driftsresultat i fylkeskommunene
i 2011 og 2012 var noe høyere enn før reformen.
I perioden 2005–2012 utgjorde netto driftsresultat
i snitt 3,0 pst.
Kommunesektoren har de senere årene hatt betydelige
underskudd, det vil si negative nettofinansinvesteringer. Det er
særlig det høye nivået på bruttoinvesteringene som har bidratt til
store underskudd. I 2011 og 2012 har underskuddet avtatt noe målt
i pst. av inntektene. Det henger sammen med at aktivitetsveksten
var klart lavere enn inntektsveksten.
Som følge av store negative nettofinansinvesteringer
de siste årene har netto gjeld steget til over 40 pst. av inntektene
ved utgangen av 2011. Dette er høyere enn gjeldsnivået på slutten
av 1980-tallet. For årene 1997–2000 var nettogjelden så lav som
rundt 10 pst. av inntektene, blant annet som følge av flere år med
positive omvurderinger av fordringsposter.
Ikke all gjeld belaster kommunebudsjettene. Samlet
utgjorde langsiktig gjeld ved utgangen av 2012 om lag 330 mrd. kroner
(lån tatt opp til investeringer i bygg og anlegg, samt til videre
utlån).
Deler av gjelden var videreformidlet til privatpersoner
og selskaper eller sto fremdeles ubrukt på konto (om lag 60 mrd.
kroner). Noe knytter seg til investeringer innen vannforsyning,
avløp og renovasjon, og noe knytter seg til rentekompensasjonsordninger
for skole, kirker, sykehjem og transporttiltak.
Basert på disse tallene kan gjelden som nettobelaster
kommunesektorens budsjetter og regnskaper, anslås til vel 200 mrd.
kroner, det vil si drøyt 60 pst. av den samlede langsiktige gjelden. Gjelden
der renteutgiftene netto belaster budsjettene og regnskapene, kan
anslås til godt og vel 170 mrd. kroner, eller oppunder halvparten
av samlet gjeld.
Kommunesektoren har i tillegg rentebærende plasseringer
(bankinnskudd og plasseringer i sertifikat- og obligasjonsmarkedet)
på nærmere 60 mrd. kroner. Ved en eventuell renteoppgang vil inntektene
fra disse øke og delvis motsvare effekten som en økt rente har på
gjelden.
Dersom en tar hensyn til dette, kan kommunesektorens
totale renteeksponering ved utgangen av 2012 anslås til godt og
vel 115 mrd. kroner. Det tilsvarer i størrelsesorden 30 pst. av driftsinntektene.
Det innebærer at 1 prosentpoeng høyere rente isolert sett vil belaste
kommuneøkonomien med en drøy milliard kroner, eller om lag 0,3 pst.
av driftsinntektene, før det tas hensyn til eventuelle rentebindinger.
Kommunesektoren har imidlertid óg betydelige pensjonsmidler
plassert i fond (livselskaper og andre pensjonsinnretninger), som
motsvares av tilsvarende pensjonsforpliktelser. Sektoren har på
dette området fordel av høyere rente.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
har ingen merknader.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
bekymret over kommunenes stadig økende gjeld og store vedlikeholdsetterslep. Disse
medlemmer ser dette som et resultat av tidligere stramme
økonomiske opplegg, som har tvunget kommunene til å bruke lånefinansiering i
investeringene og til tider også i drift.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget
i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 2014 med en
oversikt over det faktiske behovet for rehabilitering og habilitering
av kommunal og fylkeskommunal infrastruktur, og fremme de nødvendige
forslag til en opptrappingsplan som legger forholdene til rette
for nødvendig oppgradering.»
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti ser med bekymring på økningen i gjeld i kommunesektoren. Dette
medlem merker seg at nettogjelden økte ytterligere i 2012
og at kommunesektoren hadde opparbeidet seg en netto gjeld på 44
pst. av sektorens inntekter. Dette medlem viser at
nettogjelden, til sammenlikning, var på 10 pst. i årene 1997–2000. Dette medlem er
bekymret over at det høye gjeldsnivået gjør kommunesektoren svært
sårbar for eventuelle renteøkninger.
Det vises i proposisjonen til at kommunesektoren
forvalter en betydelig del av de samlede ressursene i norsk økonomi.
En stor del av de offentlige tjenestene leveres av kommuner og fylkeskommuner,
og én av fem arbeidstakere er sysselsatt i kommunal sektor.
Den demografiske utviklingen stiller krav til kommuner
og fylkeskommuner om videre utbygging av tjenestetilbudet for å
tilby velferdstjenester til en voksende befolkning.
De største og viktigste målgruppene for kommunale
og fylkeskommunale tjenester er barn og unge under 19 år og innbyggere
over 67 år. I løpet av de siste sju årene har antall innbyggere
i disse gruppene økt med 101 500, noe som indikerer et økt behov
for kommunale tjenester.
Det vises i proposisjonen til at antall barn
i barnehagealder de siste sju årene har økt kraftig. Flere barn
i barnehagealder har isolert sett gjort det mer krevende å oppnå
målsetningen om full barnehagedekning. I alt 62 600 flere barn har
fått plass i barnehage siden 2005, og barnehagedekning som andel
av 1–5 åringer har økt fra i overkant av 76 pst. i 2005 til i overkant
av 90 pst. i 2012. Økningen i dekningsgraden skyldes den sterke
barnehageutbyggingen i perioden.
Samtidig som det har blitt flere barn i barnehage har
også barna i gjennomsnitt tilbrakt stadig mer tid i barnehagen.
I snitt tilbrakte hvert barn med barnehageplass om lag 4,2 timer
mer i barnehagen per uke i 2012 enn i 2005, og andelen barn med
heltidsplass i barnehage har økt kraftig i perioden.
Den sterke utbyggingen av barnehageplasser har vært
fulgt av en kraftig økning i ressursinnsatsen målt ved avtalte årsverk.
Siden 2005 har veksten i antall årsverk (45 pst.) ligget på om lag
samme nivå som kapasitetsveksten i sektoren målt ved korrigerte
oppholdstimer i kommunale barnehager (47 pst.). Siden 2005 har andelen
styrere og pedagogiske ledere med godkjent førskolelærerutdanning
gått nedover. Nedgangen må ses i sammenheng med at antall barnehager og
antall barnehageplasser økte kraftig i perioden, uten at antallet
styrere og pedagogiske ledere med godkjent førskolelærerutdanning
økte i samme takt som utbyggingen av sektoren. Andelen assistenter
med fagutdanning har på sin side økt fra knappe 19 pst. i 2005 til
om lag 27 pst. i 2012.
Utviklingen fra de siste årene ble i stor grad
videreført i 2012. Kommunene har fortsatt satsingen på barnehage,
også etter at sektoren ble rammefinansiert i 2011. Totalt fikk 3 400
flere barn plass i barnehage i løpet av 2012, og barnehagedekningen
var ved utgangen av året på i overkant av 90 pst. Også barnas gjennomsnittlige
oppholdstid per uke fortsatte å øke i 2012, slik at også i 2012
gikk en del av kapasitetsveksten i sektoren med til å gi barn som
allerede hadde plass lengre oppholdstid. Ressursinnsatsen fortsatte
også å øke i 2012, og avtalte årsverk vokste i takt med korrigert
oppholdstid. Etter en periode med svak nedgang i andelen styrere
og pedagogiske ledere med godkjent førskolelærerutdanning fram til
2010, fortsetter den svake økningen fra 2011 i 2012. Også andelen
assistenter med fagutdanning økte i 2012.
Utviklingen i grunnskolen har vært relativt
stabil de siste sju årene. Antall elever i grunnskolen har gått
noe ned i perioden, men stiger i 2012. Ressursinnsatsen, målt ved
antall årstimer til undervisning har økt gjennom sjuårsperioden,
men synker svakt fra 2011 til 2012. Økningen i årstimer til undervisning
gjennom sjuårsperioden kan i stor grad knyttes til en økning i antall årstimer
til spesialundervisning.
Elevtallet i grunnskolen øker fra 2011 til 2012, mens
antall elever med spesialundervisning synker svakt etter en lang
periode med vekst. Veksten i årstimetallet som har vært de siste
årene flater ut, og det kan forklares med at den sterke veksten
i timer til spesialundervisning gjennom sjuårsperioden nå ser ut
til å avta.
I løpet av de siste sju årene har stadig flere
barn fått plass i skolefritidsordningen (SFO), og andelen av elevene
i aldersgruppen 6–9 år som går i SFO har økt fra 52,3 pst. i 2005
til 62,7 pst. i 2012.
I løpet av 2012 fikk nærmere 4 100 flere barn plass
i SFO, noe som er en økning på i overkant av 2,7 prosentpoeng fra
året før.
Gruppestørrelsen på både barne- og ungdomstrinnet
går noe ned i perioden, og indikerer at det blir flere lærere per
elev.
Det pekes i proposisjonen på at den demografiske
utviklingen med stadig flere eldre, særlig i aldersgruppen over
90 år, gir økende behov innen pleie- og omsorgstjenestene. I tillegg til
at antallet eldre øker blir det også flere yngre mottakere av pleie-
og omsorgstjenester. I takt med de økende behovene i sektoren har
det også vært en kraftig økning i antall årsverk. I løpet av de
siste sju årene har antall årsverk økt med om lag 23 pst.
De siste årene har antall mottakere av hjemmetjenester
under 67 år økt mer enn befolkingsveksten skulle tilsi, og denne
gruppen utgjør en stadig større andel av mottakerne av hjemmetjenester.
Endring i sammensetning av mottakergruppen med flere mottakere blant
yngre og de eldste (under 67 år og 67–79 år) kan tyde på at den
totale pleietyngden øker, selv om det er en liten nedgang fra 2011
til 2012 i mottakere over 80 år.
Fra 2005 til 2012 økte antall årsverk med 25 000, og
økningen var på 3 200 årsverk i 2012 (eksklusive tall for Oslo).
Årsverk av leger i institusjon har økt kraftig de siste årene, og
økte også i 2012. Også fysioterapeutdekningen har økt i perioden,
og økningen fortsatte i 2012. Andel årsverk med fagutdanning har
også økt noe i løpet av de siste sju årene. Andelen enerom, der
beboeren har eget bad og toalett, gikk noe ned i 2012, men det er
noe usikkerhet knyttet til disse tallene. Gjennom sjuårsperioden
har derimot eneromsdekningen økt betydelig.
Innenfor sosialhjelpstjenesten har det vært
nedgang i antall sosialhjelpstilfeller i løpet av de siste sju årene,
og også i 2012 var det en nedgang i antallet. Gjennomsnittlig utbetaling
per stønadsmåned har økt med om lag 800 kroner siden 2005 (nominelle
tall), og fra 2011 til 2012 var det en økning på 2,6 pst. Gjennomsnittlig stønadslengde
per mottaker har gått ned i hele perioden, og denne utviklingen
fortsatte også i 2012.
Antallet kommunalt disponerte boliger for vanskeligstilte
per 1 000 innbyggere har gått ned fra 20,4 i 2011 til 19,9 i 2012.
Det vises i proposisjonen til at regjeringens mål er at ingen skal
oppholde seg i midlertidig botilbud mer enn tre måneder. Andelen
husstander som oppholder seg i midlertidig botilbud av kortere varighet
enn tre måneder gikk ned fra om lag 77 pst. i 2011 til om lag 74
pst. i 2012.
Eldre og personer med ulike funksjonsnedsettelser
utgjør en høy andel av dem som tildeles kommunalt disponerte boliger.
Det er derfor viktig at boligene tilrettelegges for rullestolbrukere. I
2012 var 47,3 pst. av de kommunalt disponerte boligene tilrettelagt
for personer som bruker rullestol, dette er en liten økning fra
året før.
Barnevernstjenestene har økt kraftig i omfang
i syvårsperioden. Både antall årsverk, antall undersøkelser og antall
barn som tar imot hjelp fra barnevernet har økt, også når en ser
det opp mot veksten i antall barn og unge.
Økningen i barnevernet fortsatte også i 2012.
I alt mottok i underkant av 53 500 barn og unge hjelp fra barnevernet
i 2012, det er en økning på 1,3 pst. fra året før. Det har vært
en kraftig økning i antall årsverk i barnevernet de siste syv årene,
totalt 1 600.
Når barnevernet får en melding, skal det innen én
uke avklares om det skal settes i gang en undersøkelse eller om
meldingen kan henlegges. En undersøkelse skal gjennomføres innen
tre måneder (i særlige tilfeller kan fristen være seks måneder).
Andelen undersøkelser der saksbehandlingstiden overskred fristen
i lovverket på tre måneder har gått ned de siste fem årene, og særlig
fra 2011 til 2012 har nedgangen vært sterk.
Antall elever i videregående skole har økt med 4 300
eller 2,2 pst. fra 2011 til 2012. Det pekes i proposisjonen på at
dette er en betydelig vekst når det sammenlignes med veksten i antall
16–18-åringer som er på 2 100 fra 2011 til 2012. Veksten i antall
elever er noe større i de fylkeskommunale videregående skolene enn
i de private når det måles i antall elever, men prosentvis er økningen
størst i de private skolene. Andelen av 16–18-åringene som er i
videregående opplæring har ligget relativt stabilt i overkant av
91 pst., og nærmer seg 92 pst. i 2012.
Økningen i lærlinger i 2011 fortsetter også
i 2012, etter at antallet gikk ned i perioden 2008 til 2010. Ressursinnsatsen
ved de fylkeskommunale skolene, var noe høyere i 2012 enn året før, men
veksten var svakere enn veksten i elevtallet.
De siste årene har andelen elever og lærlinger som
har bestått videregående opplæring i løpet av sju år gått noe opp,
og i 2011 var andelen på 70 pst., noe som var siste tilgjengelige
tall. Andelen av elevene som fikk oppfylt førstevalget til utdanningsprogram
i 2012 gikk litt opp sammenlignet med 2011, men gjennom sjuårsperioden sett
under ett har andelen økt forholdsvis mye, fra 74,9 pst. i 2005
til 88,5 pst. i 2012. Andelen elever som har sluttet i løpet av
året er uendret fra 2011 til 2012. Antall årsverk har i sjuårsperioden
økt med 1 600, og med 300 fra 2011 til 2012.
Det pekes i proposisjonen på at mangel på kunnskap
og kompetanse om eiendomsforvaltning har vært en av de store utfordringene
i kommunesektoren. Kommunal- og regionaldepartementet har støttet
opp om arbeidet i KoBE-prosjektet (Kompetanse for Bedre Eiendomsforvaltning).
Fra 2008 fikk kommunesektoren bedre styringsinformasjon
i form av nøkkeltall om eiendomsforvaltning i KOSTRA.
Det vises til proposisjonen for tabeller og
omtale av kommunal og fylkeskommunal eiendomsforvaltning 2008–2012.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har ingen merknader.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet tar
dette kapitlets innhold til orientering.
Det overordna målet for regjeringas språkpolitikk
er å sikre det norske språket sin posisjon som eit fullverdig og
samfunnsberande språk i Noreg, jf. St.meld. nr. 35 (2007–2008) Mål
og meining. Ein heilskapleg norsk språkpolitikk. For å få til eit
meir systematisk arbeid for å styrkje nynorsk språk og den nynorske
skriftkulturen på brei basis blir det i meldinga peikt på at det
mellom anna er naudsynt å rette merksemda mot språk og språkbruk
i kommunar og fylkeskommunar.
Sogn og Fjordane fylkeskommune vann prisen årets
nynorskkommune på 100 000 kroner i 2012. Kommunal- og regionaldepartementet
vil også i 2013 dele ut denne prisen på 100 000 kroner til beste
nynorskkommune.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har ingen merknader.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet tar
dette kapitlets innhold til orientering, og viser for øvrig til
sine merknader i innstillingen til saken som er gjengitt.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig
Folkeparti:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen øke digitaliseringen av
offentlige tjenester og sikre en fungerende nasjonal strategi for
IKT-løsninger som styrker kommunenes evne til å levere tjenester
til sine innbyggere.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen sikre at 4,25 pst.
av selskapsskatten beholdes av de kommunene der verdiene er skapt.
Forslag 3
Stortinget ber regjeringen endre telletidspunktet for
nye innbyggere i vekstkommunene slik at disse kommunene får økonomiske
midler etter faktisk antall innbyggere.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 4
Stortinget ber regjeringen i statsbudsjettet
for 2014 foreslå en økning i inntektene til kommunene med 2,5 mrd.
kroner utover det regjeringen signaliserer i kommuneproposisjonen
for 2014, og at disse midlene hovedsakelig øremerkes som driftsmidler
til eldreomsorg, grunnskole, samhandlingsreform og rus og psykiatri.
Forslag 5
Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget
i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 2014 med en
oversikt over det faktiske behovet for rehabilitering og habilitering
av kommunal og fylkeskommunal infrastruktur, og fremme de nødvendige
forslag til en opptrappingsplan som legger forholdene til rette
for nødvendig oppgradering.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å
gjøre slikt
vedtak:
Stortinget gir Kommunal- og regionaldepartementet
fullmakt til å fordele etter skjønn 2 653 mill. kroner for 2014.
Beløpet foreslås bevilget over kap. 571 Rammetilskudd til kommuner
og kap. 572 Rammetilskudd til fylkeskommuner.
Oslo, i kommunal- og forvaltningskomiteen, den 13. juni 2013
Aksel Hagen |
Ingalill Olsen |
leder |
ordfører |