Jeg viser til Prop. 26
L (2013-2014) Endringer i utlendingsloven (gjennomføring av Dublin
III-forordningen)samt Prop 25 S (2013-2014) Samtykke
til godtakelse av endring av avtale av 19. januar 2001 mellom Norge
og Island og EF om kriterier og mekanismer for å avgjøre hvilken
stat som er ansvarlig for behandlingen av en asylsøknad som fremlegges
i Norge, Island eller en medlemsstat, ved innlemmelse av Dublin
III-forordningen og Eurodac-forordningen av 26. juni 2013.
Under kap. 5 i Prop. 26 L (2013-2014) og kap.
7 i Prop. 25 S (2013-2014) anslås årlige merutgifter på 273 mill.
kroner fra og med femte året etter ikrafttredelsen av nytt regelverk,
gitt de forutsetninger som det for øvrig er redegjort for i både
proposisjonen og høringsbrevet.
En nærmere gjennomgang av forutsetningene for anslaget
viser at det ved en inkurie er lagt til grunn en for høy faktor
på forventet antall påfølgende familiegjenforeningssaker. Konsekvensen
er at anslaget, gitt øvrige forutsetninger, er om lag 56 mill. kroner
for høyt. Det vil si at anslaget burde vært på om lag 217 mill.
kroner per år. Feilen påvirker ikke Regjeringens forslag til 2014-budsjett.
Det presiseres fortsatt at det er stor usikkerhet knyttet
til hvor store de økonomiske konsekvensene reelt sett vil bli, noe
som særlig knytter seg til hvor mange flere realitetsbehandlede
saker det vil bli per år og hvor høy innvilgelsesprosent det til
enhver tid er.