I 2011 beløp de samlede driftskostnadene i spesialisthelsetjenesten
seg til ca. 109 mrd. kroner. Helse- og omsorgsdepartementet har
et overordnet ansvar for at spesialisthelsetjenesten drives effektivt.
Bakgrunnen for undersøkelsen er store produktivitetsforskjeller
mellom helseforetakene. Det finnes lite informasjon om faktorer
som kan forklare disse forskjellene.
Målet med Riksrevisjonens undersøkelse har vært
å vurdere om det er mulig å effektivisere organiseringen av pasientbehandlingen
ved sykehusene, for å oppnå bedre ressursutnyttelse. Ved bruk av
registerdata om fire behandlingsformer er det beregnet forskjeller
i produktiviteten mellom sykehusene. Gjennomsnittlig liggetid er brukt
som indikator på produktivitet. Det er videre belyst om det er sammenheng
mellom liggetid og effekt av pasientbehandlingen. Et sykehus er
effektivt når det har kort liggetid og ikke har dårligere kvalitet
på behandlingen enn landsgjennomsnittet. Det er gjennomført dybdeundersøkelser
i ni sykehus for å identifisere faktorer som kan bidra til korte
liggetider, effektive behandlingsforløp og høy utnyttelse av operasjonsstuene.
Undersøkelsen omfatter data fra perioden fra og med 2009 til og
med 2013.
Rapporten ble forelagt Helse- og omsorgsdepartementet
ved brev 13. august 2013. Departementet har i brev av 6. september
2013 gitt kommentarer til rapporten. Kommentarene er i hovedsak
innarbeidet i rapporten og i Riksrevisjonens dokument.
Sykehusene kan bli
mer effektive:
Mange sykehus
kan redusere antall liggedøgn.
Sykehus med kort liggetid har en pasientbehandling
med like god effekt som sykehus med lengre liggetid.
Bedre utnyttelse av operasjonsstuene kan
redusere helsekøene.
Mange sykehus kan øke produktiviteten dersom de
tilegner seg erfaringer fra sykehus med kort liggetid, effektive
behandlingsforløp og høy utnyttelse av operasjonsstuene.
Den nasjonale kvalitetsindikatoren for
hoftebrudd skaper usikkerhet om hva som er faglig god praksis for
denne pasientgruppen.
Den nasjonale kvalitetsindikatoren for
tykktarmskreft måler ikke pasientenes tilgang til første behandling
i sykehusene på en entydig måte.
Undersøkelsen viser at det blant sykehusene
er store variasjoner i gjennomsnittlig liggetid. Gjennomsnittlig
liggetid varierer fra
tre til elleve dager
for innsetting av hofteprotese
fem til ti dager for operasjon av hoftebrudd
null til fire dager for operasjon av korsbånd
sju til elleve dager for operasjon av tykktarmskreft
Dersom alle sykehusene hadde hatt gjennomsnittlig
liggetid på samme nivå som det sykehuset som har kortest liggetid,
ville antall liggedøgn hvert år kunne ha blitt redusert med omtrent
14 000 liggedøgn
for innsetting av hofteprotese (34 prosent)
11 000 liggedøgn for operasjon av hoftebrudd (19
prosent)
1 400 liggedøgn for operasjon av korsbånd
(100 prosent)
3 900 liggedøgn for operasjon av tykktarmskreft (24
prosent)
Dersom det tas utgangspunkt i døgnprisen for utskrivningsklare
pasienter, som er 4 000 kroner, tilsvarer det for disse fire behandlingsformene
en besparelse på ca. 120 mill. kroner per år. Flere elementer i
organiseringen av forløpene for de undersøkte behandlingene har
likhetstrekk med forløpene for mange andre pasientgrupper. Undersøkelsen
gir følgelig klare signaler om at spesialisthelsetjenesten har et
betydelig effektiviseringspotensial, og at det er muligheter for alternativ
bruk av ressursene, for eksempel til å redusere helsekøene.
Riksrevisjonen mener at mange sykehus kan effektivisere
operasjon av korsbånd ved å utføre dette som dagkirurgi. I 2009
var det ni sykehus som gjennomførte korsbåndoperasjoner dagkirurgisk.
Etter 2009 er det svært få sykehus som har endret praksis fra døgn-
til dagkirurgi for korsbåndoperasjoner. I et flertall av sykehusene overnatter
pasientene i sykehuset både før og etter operasjonen. Helse- og
omsorgsdepartementet mener at dagkirurgi er en ønsket utvikling fordi
det er en fordel for pasienten og gir den beste ressursutnyttelsen.
Det skal være gode medisinskfaglige vurderinger som ligger til grunn for
pasientbehandlingen. Undersøkelsen viser at sykehus som utfører
dagkirurgisk behandling ikke har dårligere kvalitet på behandlingen
enn andre sykehus. Det er derfor ingenting som tyder på at merkostnadene
som påføres helseforetaket ved en innleggelse av disse pasientene,
kan forsvares helseøkonomisk.
Etter Riksrevisjonens oppfatning bør de regionale
helseforetakene vurdere omfanget av bruken av opptreningsinstitusjoner
for hofteprotesepasienter etter sykehusoppholdet. Undersøkelsen
viser at andelen hofteprotesepasienter som er i en opptreningsinstitusjon
varierer fra hver tiende pasient for noen sykehus til ni av ti pasienter
for andre sykehus. Omtrent halvparten av de 8 000 pasientene som
hvert år får satt inn en hofteprotese, er på opptreningsinstitusjon
etter sykehusoppholdet. Et stort flertall av pasientene er mellom
én og tre uker på institusjonen, noe som utgjør mer enn 50 000 liggedøgn
per år. Et av de sykehusene som har kort liggetid, har som mål i
2013 at 90 prosent av pasientene skal skrives ut til hjemmet. Dette
sykehuset har likevel ikke dårligere kvalitet på pasientbehandlingen enn
andre sykehus, basert på kliniske effektmål, funksjonsnivå og livskvalitet
ett år etter operasjon. Det indikerer at helsetjenesten kan spare
betydelige ressurser dersom andre sykehus følger samme praksis og
reduserer omfanget av opptreningsopphold for denne pasientgruppen.
Undersøkelsen viser at å legge om behandlingsforløp
til kortere liggetider ikke går på bekostning av kvaliteten på pasientbehandlingen. Kliniske
effektmål som er benyttet i denne sammenhengen, er andel pasienter
som er reoperert, reinnlagt og døde innen henholdsvis 30 dager og ett
år etter operasjonen. I tillegg er det brukt effektmål som er basert
på pasientenes egne vurderinger av funksjonsnivå og livskvalitet
ett år etter operasjonen. Undersøkelsen viser at få sykehus med
kort liggetid har en signifikant dårligere effekt av pasientbehandlingen
enn landsgjennomsnittet.
Helse- og omsorgsdepartementet presiserer at omfanget
av reinnleggelser ikke alene kan forklares ved sykehusets behandling
og liggetid. Også tilgjengeligheten av og kvaliteten på kommunalt
tilbud etter utskrivelse fra sykehus, inkludert hjemmetjeneste og
sykehjem, kan påvirke behovet for reinnleggelser.
Mer enn 80 prosent av de ortopediske operasjonene
skjer mellom kl. 8 og 16. Tre av fire sykehus svarer i undersøkelsen
at kapasiteten på operasjonsstuene i stor grad er en flaskehals
med hensyn til å kunne operere flere ortopediske pasienter. Undersøkelsen
viser at operasjonsstuene står tomme uten pasienter i omtrent halvparten
av tida mellom kl. 8 og 16. Det varierer imidlertid mye i hvilken
grad sykehusene utnytter den tildelte kapasiteten på operasjonsstuene. Mange
pasienter kunne fått kortere ventetid til operasjon dersom alle
sykehusene hadde utnyttet kapasiteten på operasjonsstuene like godt
som de beste.
Forskjeller i sykehusenes utnyttelse av operasjonskapasitet
skyldes variasjon med hensyn til når første operasjon starter, hvor
lang tid det går mellom operasjonene og når den siste operasjonen
avsluttes. I halvparten av operasjonsstuene trilles første pasient
inn etter kl. 8.30, og i halvparten av operasjonsstuene avsluttes
siste operasjon før kl. 14.30. Dersom det er risiko for at en planlagt
operasjon ikke blir ferdig innen ordinær arbeidstid, vil den ved
mange sykehus ikke bli startet.
Riksrevisjonen mener at undersøkelsen viser
betydningen av at myndighetene fortsetter arbeidet med å utvikle
produktivitetsindikatorer. Det vil bidra til å belyse produktivitetsutviklingen
og hva forskjellene i produktivitet mellom helseforetakene skyldes.
Undersøkelsen viser at de sykehusene som utnytter
operasjonsstuene best, bruker styringsdata aktivt. Flere av sykehusene
har etablert systemer og rutiner for å fastsette mål og måle resultater. Sykehusene
bruker denne informasjonen til styring, kontroll og læring for å
sette opp operasjonsprogrammer som gir bedre kapasitetsutnyttelse. Videre
bidrar et systematisk tverrfaglig samarbeid til at de involverte
faggruppene får eierskap til operasjonsprogrammet. I rapporten (vedlegg 3)
gis det flere eksempler på organisering og konkrete tiltak som bidrar
til god utnyttelse av operasjonsstuene.
Det er et mål at KPP gradvis skal tas i bruk
av sykehusene. Foreløpig bruker få sykehus denne typen verktøy.
Det mest produktive helseforetaket bruker det aktivt i virksomhetsstyringen.
Undersøkelsen finner flere eksempler på at et slikt verktøy har
bidratt til å effektivisere driften ved sykehuset. For å oppnå mer
effektiv drift er det avgjørende at sykehusledelsen involverer det medisinske
fagmiljøet i bruken av verktøyet. Undersøkelsen viser flere eksempler
på hvordan sykehuset har identifisert mangelfulle rutiner og uheldige
avgjørelser som påfører sykehuset unødvendige kostnader.
Riksrevisjonen mener at helseforetakene bør legge
mer vekt på å etablere prosesser som gjør at behandlingsforløpene
på tvers av enheter er samordnet og preget av kontinuitet. Undersøkelsen
viser eksempler på sykehus som har utviklet mer effektive behandlingsforløp
ved å fjerne flaskehalser og unødvendige rutiner. Det er etablert
prosesser som sikrer klar oppgavedeling og forutsigbarhet for de
ulike profesjonene og enhetene som behandler pasienten. Utvikling av
slike behandlingsforløp har også bidratt til å øke medarbeidertilfredsheten
i disse sykehusene. Riksrevisjonen mener derfor at flere sykehus
bør vurdere å utvikle tverrfaglige standardiserte behandlingsforløp
for vesentlige pasientgrupper.
I utviklingen av behandlingsforløp for hofteprotesepasienter
har noen sykehus flyttet noe av ressursinnsatsen fram i behandlingsforløpet
ved å etablere preoperativ poliklinikk og «hofteskole» nær operasjonsdato.
Formålet er å kontrollere at pasientene er klare for operasjon,
sikre at nødvendige prøver og undersøkelser er tatt, og å informere
og undervise pasientene om hvordan de skal forberede seg til operasjonen
og tiden etter at de er skrevet ut fra sykehuset. Dette har ført
til færre strykninger og har redusert liggetiden både før og etter
operasjon.
Videre viser undersøkelsen at et sykehus som hadde
en av landets lengste liggetider før operasjon av hoftebrudd har,
etter å ha utarbeidet et tverrfaglig standardisert behandlingsforløp,
oppnådd en av landets korteste liggetider før operasjon. Det er
store variasjoner mellom sykehusene i liggetid før operasjon. Lang
liggetid før operasjon kan gi økt smerte, flere komplikasjoner,
flere liggedager og økt dødelighet. Hoftebrudd har alvorlige konsekvenser
både for pasientene og samfunnet, i form av økt behov for helse-
omsorgstjenester.
Alle sykehus skal rapportere i samsvar med nasjonal
kvalitetsindikator for hoftebrudd, som viser hvor stor andel av
pasientene som har blitt operert innen 48 timer etter at de ble
lagt inn. Ni av ti pasienter ble operert innen 48 timer. Den nasjonale
faglige retningslinjen anbefaler imidlertid operasjon innen 24 timer
etter at bruddet har oppstått. Undersøkelsen viser at mindre enn halvparten
av pasientene blir operert innen denne fristen.
Den nasjonale kvalitetsindikatoren kan brukes som
styringsparameter ved prioritering av operasjoner og organisering
av operativ virksomhet. Tiden fra innleggelse til operasjon kan ses
som uttrykk for prioritering av eldre, behandlingstrengende pasienter
innen ortopedi. Undersøkelsen indikerer at mange sykehus har valgt
å forholde seg til den nasjonale kvalitetsindikatoren framfor anbefalingene
i de nasjonale faglige retningslinjene. For å sikre riktig prioritering
av operasjonskapasiteten og likeverdig behandling mener Riksrevisjonen
at myndighetene bør klargjøre hva som er god praksis for denne behandlingsformen.
Kvalitetsindikatoren for tykktarmskreft registrerer
tiden fra sykehuset mottar en henvisning til pasienten får første
behandling. For tykktarmskreft er første behandling vanligvis en
operasjon. Kvalitetsindikatoren kan brukes som styringsinformasjon
for å bidra til at det organiseres effektive behandlingsforløp for
personer med tykktarmskreft. Det er et styringskrav fra departementet
at 80 prosent av pasientene skal motta første behandling innen 20
virkedager etter at sykehuset har mottatt henvisningen. Ingen helseforetak
oppfyller dette styringskravet i 2012.
Tykktarmskreft påvises ved koloskopi. Av alle pasienter
som henvises til koloskopi med symptomer som kan være tykktarmskreft,
er det bare fem prosent som har kreft. Det er derfor en utfordring
for sykehusene å velge ut de riktige pasientene til rask koloskopi.
Undersøkelsen viser at når tykktarmskreft er påvist, har mange sykehus
rutiner som sikrer rask framdrift i behandlingsforløpet.
Pasientene blir henvist direkte til kirurgisk avdeling
når henvisningen fra fastlegen har vedlagt resultater fra koloskopi.
I disse tilfellene klarer sykehusene å tilby pasienten behandlingsstart
innen 20 virkedager. Den nasjonale kvalitetsindikatoren tar imidlertid
ikke hensyn til om koloskopi er gjennomført før pasienten henvises
til sykehuset. Kvalitetsindikatoren måler derfor ikke den samme
delen av behandlingsforløpet for alle pasientene. I hvilken grad
helseforetakene eller sykehusene oppfyller departementets styringskrav,
er derfor avhengig av hvor stor andel av pasientene som har fått
utført koloskopi utenfor spesialisthelsetjenesten. Riksrevisjonen
mener derfor at den nasjonale kvalitetsindikatoren ikke gir et riktig
bilde av tilgangen til diagnostikk eller behandling.
Helse- og omsorgsdepartementet
og de regionale helseforetakene bør sørge for at erfaringene fra sykehus
med effektive behandlingsforløp og høy utnyttelse av operasjonsstuene
overføres til andre sykehus.
Helse- og omsorgsdepartementet bør etablere styringsindikatorer
som belyser utviklingen av produktivitet i helseforetakene. Det
kan gi myndighetene og ledelsen i helseforetakene økt forståelse
av forskjeller i produktivitet mellom helseforetakene.
For å sikre likeverdig behandling av pasienter med
hoftebrudd og riktig prioritering av operasjonskapasiteten, bør
Helse- og omsorgsdepartementet klargjøre hva som er god faglig praksis for
hvor raskt pasienter med hoftebrudd bør opereres.
Helse- og omsorgsdepartementet bør endre målingen
av kvalitetsindikatoren for tykktarmskreft slik at den gir et riktigere
bilde av tilgang til behandling for denne pasientgruppen, og dermed
også blir mer egnet for ledere som støtte til helsepolitisk styring.
De regionale helseforetakene bør vurdere
om omfanget av bruken av opptreningsinstitusjoner for hofteprotesepasienter
etter sykehusoppholdet kan forsvares helseøkonomisk.
Helseforetakene bør se nærmere på hvordan
kapasiteten på operasjonsstuene utnyttes, og etablere tverrfaglige
standardiserte behandlingsforløp for vesentlige pasientgrupper.
Dissens fra kollegiets medlem Arve Lønnum:
«Rapportutkastet som foreslås sendt Stortinget, mangler
en oversikt over prisen pr. utført helsetjeneste som er omhandlet
i undersøkelsen. Den endelige prisen er summen av innsatsfaktorene.
Det vil gi Stortinget det beste beslutningsgrunnlag å få vite prisen
for eksempel en hofteoperasjon har i det offentlige helsevesen. Det
vil med en slik opplysning være mulig for Stortinget å vite helt
konkret hvor mange operasjoner et gitt bevilget beløp vil gi.
Det
ble opplyst i møtet at den gjennomsnittlige stykkprisen på de aktuelle
operasjoner (korsbånd, hofteprotese, hoftebrudd og tykktarmskreft)
allerede er innhentet av Riksrevisjonen, men disse opplysningene
står ikke i rapporten. I stedet står det en rekke andre tabeller
over enkeltelementer i et behandlingsforløp, herunder om hvor lang
tid sykehusene bruker på å trille inn en pasient i operasjonsstuen
etter at en er trillet ut. Dette er også interessant, men ikke mer
interessant enn summen av alle faktorene som helhet, som måles best
i prisen på vedkommende tjeneste.
Undersøkelsen
mangler etter dette medlems syn en benchmarking mot prisen og kvaliteten
på tilsvarende tjenester som er tilgjengelige i det private. Kunnskap
om disse elementene ville gitt Stortinget mer relevant, relativisert
informasjon om mulige effekter av bevilgede beløp og aktuelle organisasjonsformer:
Det vil som regel være mest interessant å få vite prisen på sluttproduktet,
fremfor på enkeltelementer i produksjonen.
Dette
medlem klarte selv på kort tid før kollegiemøtet å innhente noen
slike sammenlignbare priser fra det private helsevesen som produserer tilsvarende
tjenester. Sistnevnte opplysninger kan vanskelig innarbeides i rapporten
nå uten å forsinke den. Allerede innhentede priser kunne dog lett
vært redigert inn.
Fra en enkel og oversiktlig tabell
innhentet fra Riksrevisjonen straks etter kollegiemøtet kan nevnes
at gjennomsnittskostnaden for to typer innsetting av hofteproteser
er henholdsvis kr 122 616 og kr 149 815. Disse og de øvrige kostnadstall
kunne enkelt vært sammenlignet med tall på identiske helsetjenester
i annet privat og offentlig helsevesen. Stortinget ville da få et grunnlag
for å vurdere effekten av sine bevilgninger og mulige potensialer
som Stortinget kan velge å se nærmere på.»
Statsråden viser i brev til Riksrevisjonen til
at rapporten peker på flere ulikheter i behandlingsforløp og ressursutnyttelse
mellom helseforetak og sykehus, inkludert bruk av operasjonsstuekapasiteten
og opptreningsinstitusjoner. Dette vurderes som nyttig kunnskap
som statsråden vil sørge for at spesialisthelsetjenesten blir kjent med
og lærer av.
Statsråden opplyser at Riksrevisjonens anbefalinger
vil bli formidlet til de regionale helseforetakene, og har kommentert
enkelte forhold som tas opp i anbefalingene.
Når det gjelder Riksrevisjonens anbefaling om
at det bør etableres styringsindikatorer som belyser produktivitetsutviklingen,
viser statsråden til de regionale helseforetakenes kompetansenettverk for
bedre økonomisk styring og kontroll, som i den senere tiden har
arbeidet med felles indikatorer for kostnadsnivå og produktivitet.
Dette er et utviklingsarbeid med sikte på trinnvis innføring, og
våren 2013 ble det gjennomført en pilot ved enkelte helseforetak.
Målet for dette arbeidet er å etablere felles indikatorsett av god kvalitet
for alle tjenesteområdene i alle helseforetak, opplyser statsråden.
Det vises videre til at Riksrevisjonen anbefaler Helse-
og omsorgsdepartementet å klargjøre hva som er god faglig praksis
for hvor raskt pasienter med hoftebrudd bør opereres, for å sikre
likeverdig behandling av pasienter og riktig prioritering av operasjonskapasiteten.
Statsråden viser til at Helsedirektoratet har et lovpålagt ansvar
for nasjonale faglige retningslinjer som gir føringer for tjenestene.
Videre at Helsedirektoratet også har et lovpålagt ansvar for å utvikle,
formidle og vedlikeholde nasjonale kvalitetsindikatorer som hjelpemiddel
for ledelse og kvalitetsforbedring i spesialisthelsetjenesten. Statsråden
ser at det kan virke motsetningsfullt at den faglige retningslinjen
anbefaler operasjon innen 24 timer etter brudd, mens kvalitetsindikatoren
måler andelen pasienter over 65 år som får operasjon i løpet av 48
timer etter innleggelse. Departementet vil derfor ta opp med Helsedirektoratet
om det er behov for endringer som sikrer tydeligere samsvar mellom
retningslinjen og kvalitetsindikatoren.
Når det gjelder Riksrevisjonens anbefaling om
å endre målingen av kvalitetsindikatoren for tykktarmskreft, viser
statsråden til at for det store flertall av pasientene vil forløpstiden
omfatte tiden fra en pasient er henvist til utredning i spesialisthelsetjenesten
til behandlingsstart, selv om utredning og behandling foregår ved
to forskjellige institusjoner. Et unntak er pasienter som utredes
ved private institusjoner der henvisningene ikke blir registrert
i Norsk pasientregister.
Statsråden deler Riksrevisjonens oppfatning
om at mange sykehus har utfordringer knyttet til kapasitet for koloskopi.
Statsråden viser til at ett av målene i oppdragsdokumentet til de
regionale helseforetakene for 2013 er å gjennomføre tiltak for å
effektivisere utredning og redusere flaskehalser i behandlingsforløpene
for kreftpasienter.