Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jette F. Christensen, Gunvor Eldegard og lederen Martin Kolberg, fra
Høyre, Erik Skutle og Michael Tetzschner, fra Fremskrittspartiet, Kenneth
Svendsen og Helge Thorheim, fra Kristelig Folkeparti, Hans Fredrik Grøvan,
fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Venstre, Abid Q. Raja, fra
Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen, og fra Miljøpartiet De
Grønne, Rasmus Hansson, mener at Menneskerettighetsutvalget,
ledet av Inge Lønning, gjennom sitt grundige arbeid nedfelt i Dokument 16
(2011–2012) har gitt Stortinget et godt grunnlag for å styrke menneskerettighetene
i Norges grunnlov. Komiteen kan i hovedsak slutte
seg til de av rapportens begrunnelser som underbygger de endringsforslag komiteen innstiller
på vedtakelse av. Endringene er ikke ment å forandre det som allerede
er gjeldende rett i Norge, men å gi én del av denne retten – de
mest sentrale menneskerettighetene – grunnlovs rang. Komiteen mener
endringene som er foreslått er nødvendige for å justere Grunnloven
til å bli det den er ment som, og har utviklet seg til gjennom sine 200
år, et juridisk, politisk og symbolsk samlende dokument som verner
borgerne mot overgrep, sikrer dem frihet og trygghet nå og i fremtiden,
og som inneholder hovedtrekkene i vår statsskikk.
Det er folket i frie valg som velger sine representanter.
Det rådende flertall gir gjennom lov og vedtak rettigheter og muligheter
til innbyggerne i tråd med sine politiske prioriteringer. Blant Grunnlovens
viktigste oppgaver er å angi rammene for de politiske vurderinger,
og skranker der individets rettigheter er ukrenkelige.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre, viser til at FN degraderte Norge
fra såkalt «A-status» til «B-status» i 2012, på grunn av vår manglende
sikring av en uavhengig nasjonal institusjon. Det medførte at Norge
tapte sin talerett i FNs menneskerettighetsråd og ble degradert
til observatør i FNs menneskerettighetsorganer.
Norge er et av landene i Europa med svakest menneskerettighetsvern
i sin konstitusjon. Samtidig står menneskerettighetene reelt sterkt
i Norge. Flertallet mener det er viktig at Stortinget
benytter muligheten til å styrke menneskerettighetene i Grunnloven,
slik at den speiler dagens praksis. Alle utslag av rettigheter og statsskikker
kan ikke rommes av en grunnlovs tekst. Flertallet mener
likevel det er et sentralt mål at Grunnloven skal synliggjøre det
den kan av hovedtrekkene i vår statsskikk, vår politiske ordning
og rammene for våre mest sentrale rettigheter. Flertallet mener
samtidig at en grunnlovfesting av menneskerettighetene bidrar til
at rettstilstanden på menneskerettighetsområdet sikres også for
kommende generasjoner.
Flertallet er enig i de vurderinger
av menneskerettighetenes sammenheng som Menneskerettighetsutvalget
har lagt til grunn for sitt arbeid i rapportens kapittel 9.
Særlig vil flertallet fremheve
påpekningen av Verdenserklæringen og Den europeiske menneskerettskonvensjon
(EMK) med tiltrådte tilleggsprotokoller, som sentrale, historiske
utgangspunkt både for internasjonal og norsk menneskerettsforståelse.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet vil fremheve Den europeiske menneskerettskonvensjon
(EMK) med tiltrådte tilleggsprotokoller som det viktigste rammeverk
for menneskerettigheter i vår kulturkrets.
I sitt arbeid veide Menneskerettighetsutvalget ulike
hensyn opp mot hverandre; herunder Grunnlovens ånd, dagens rettstilstand,
forholdet mellom rett og politikk og utfordringene ved rettsliggjøring. Komiteen finner
at utvalget gjennom disse avveiningene på en samvittighetsfull måte
har vurdert de hensyn som taler mot å endre Grunnloven som foreslått. Komiteen slutter
seg derfor til konklusjonen om at hensynene som taler imot de foreslåtte
endringer, ikke kan sies å være viktige nok til å ikke oppdatere
Grunnloven slik at den reflekterer det som faktisk er rettstilstanden
i Norge, og bringer den i pakt med resten av Europa.
Menneskerettighetsutvalget har hatt til hensikt
å innlemme de verdier og rettigheter i Grunnloven som har stått
sentralt i Norge etter annen verdenskrig. Stortinget kan derfor
nå benytte muligheten til å oppdatere Grunnloven slik at den speiler
sin tid. En slik oppdatering står etter komiteens mening
ikke i noen motstrid til vår grunnlovstradisjon. Den innebærer en
videreføring av Grunnloven som et tilpasningsdyktig og levende dokument:
Konstitusjonen har, om enn ulikt i ulike historiske perioder, beveget
seg i takt med samtiden, blant annet gjennom sine 315 formelle endringer.
Komiteen mener Grunnloven verken
kan eller skal gi oss svarene på vanskelige og viktige samfunnsutfordringer.
Slike utfordringer vil fortsette å være politikkens hovedansvar.
Avveininger mellom individuelle rettigheter, eller av slike mot
kollektive behov, kan ikke avgjøres en gang for alle, verken av
lovgivere eller domstoler. Komiteen er derfor enig
med Menneskerettsutvalget i at rettighetene bør ha en mest mulig
generell utforming, slik at de kan utfylles politisk og rettslig. Komiteen er
videre enig i at noen endelig bestemmelse om hvordan Grunnlovens ulike
prinsipper skal tolkes, ikke kan lages. Det er grunnleggende rettighetsteori
at prinsipper får sitt nærmere innhold klarlagt nettopp gjennom tolking
i enkelttilfeller. Grunnloven inneholder også mange ulike typer
bestemmelser. Komiteen mener likevel at de refleksjoner
som finnes i kapittel 15 i Dokument 16 (2011–2012) gir gode holdepunkter
for tolking av Grunnlovens rettighetsbestemmelser. Grunnloven bør
imidlertid knesette noen sentrale prinsipper og grunnleggende verdier
som i dag utgjør fundamentet for de beslutninger som treffes. På
den måten vil man prøve å sikre en balanse mellom den stabilitet
en grunnlov skal representere, og den fleksibilitet den også må
gi rom for, på en måte som i større utstrekning sikrer at individenes
frihet, likhet og menneskeverd blir ivaretatt i beslutningsprosessene
også i fremtiden.
I den forbindelse er det tatt hensyn til at
dagens Norge ikke bare er et annet samfunn enn da Grunnloven ble
skrevet i 1814, men også et annet samfunn enn den gang Verdenserklæringen ble
utformet i 1948.
Det er komiteens oppfatning at
adgang til politisk og demokratisk deltagelse gjennom frie og hemmelige
valg, og en ubestridt rett til deltagelse i samfunnsdebatten, er
avgjørende for en demokratisk stat. Vern mot vilkårlig fengsling, straff
og tortur og rett til å få sin sak prøvet for en uavhengig domstol,
er på samme måte avgjørende for om en stat kan kalles demokratisk og
om en demokratisk stat kan kalles en rettsstat. Komiteen mener
det er riktig å sikre disse rettighetene for fremtiden, og synliggjøre
dem i vår grunnlov. Særlig viktig er det å understreke at det påligger
staten å sikre, verne og garantere for disse menneskerettighetene. Komiteen mener menneskerettighetenes
synlighet forbedres ved å samle dem i et eget kapittel, kapittel
E, og er enig i forslaget om å opprette kapittel E.
Komiteen viser til at forslagsstillerne
fremmer to alternative forslag til overskrift til kapittel E, enten
«Menneskerettighetene» (alternativ 1) eller «Menneskerettigheter»
(alternativ 2).
Komiteen bifaller alternativ
2 B.
Komiteen viser til
at Menneskerettighetsutvalget foreslår at Grunnloven § 94 oppheves.
Utvalget viser i sin begrunnelse for å oppheve Grunnloven
§ 94 til at det er en overgangsbestemmelse som først og fremst gir
uttrykk for at lov- og skattevedtak truffet forut for 17. mai 1814,
fortsatt er gyldige i og med vedtakelsen av Grunnloven. Bestemmelsen
har stått uendret siden 1814, og lyder som følger:
«En ny almindelig civil og kriminal Lovbog skal foranstaltes
udgivet paa første eller, om dette ikke er muligt, paa andet ordentlige
Storthing. Imidlertid blive Statens nu gjældende Love i Kraft, forsaavidt
de ei stride imod denne Grundlov eller de provisoriske Anordninger,
som imidlertid maatte udgives.
De nuværende permanente
Skatter vedblive ligeledes til næste Storthing.»
I dag må første ledd første punktum og annet ledd
utvilsomt kunne sies å ha utelukkende historisk interesse. Det vil
derfor ikke medføre noen realitetsendring, verken symbolsk, politisk
eller rettslig, om disse delene av Grunnloven § 94 oppheves.
Første ledd annet punktum kan til dels sies
å ha en viss betydning utover den historiske interesse. Dette har
sammenheng med at det fortsatt er spredte enkeltbestemmelser fra
tiden forut for 1814 som har gyldighet i Norge i dag.
Utvalget viser til at det foreligger en snart
to hundre år lang praksis for at lovene forut for 1814 er gyldige
inntil de oppheves, og at ingen lovgivning kan stride mot Grunnloven.
Det ligger i vårt konstitusjonelle system at Grunnloven er den høyeste
rettskilde, og det er innlysende at det ikke kan gjøres unntak for
lover gitt før 1814.
Komiteen viser til at Grunnloven
§ 94 har vært foreslått opphevet flere ganger tidligere, men at dette
ikke har fått gjennomslag. Begrunnelsen har vært at dette ville
skape «uklarhet i rettskildesystemet». Ved grunnlovsendringen av 20. februar
2007, med ikrafttredelse 1. oktober 2009, der Lagtinget og Odelstinget
ble opphevet, ble det samtidig foretatt en presisering i § 17 der § 76
ble tilføyet. Dette gjør at det i dag fremkommer ganske tydelig
at det bare er lover som er gitt i henhold til §§ 76 flg., som vil
gå foran provisoriske anordninger. Lover gitt forut for 1814 må dermed
vike for de provisoriske anordningene. Med denne presiseringen skulle
det være mindre grunn til at uklarhet vil oppstå, og det vil derfor ikke
ha noen rettslig betydning om hele Grunnloven § 94 oppheves.
Komiteenbifaller
på denne bakgrunn forslaget om at § 94 oppheves.
Menneskerettighetsutvalget har også foreslått opphevelse
av flere andre bestemmelser.
På side 49 i Dokument 16 (2011–2012) uttaler utvalget
at utviklingen i samfunnet de siste to hundre årene har løpt fra
flere av grunnlovsbestemmelsene fra 1814. Dette gjelder for eksempel
§ 98 (forbud mot avgift av sportler), § 101 (næringsfrihet), § 103
(forbud mot fristeder) og § 104 (forbud mot å «forbryde» jord og boslod).
Gjeldende § 95 slår fast at ingen kan få innvilget særlige
unntak etter at den alminnelige lov er trådt i kraft, og § 103 inneholder
et forbud mot fristed for konkursskyldnere. Komiteen viser til
Menneskerettighetsutvalgets begrunnelse og foreslår at gjeldende
§ 95 og § 103 oppheves, og at det generelle likhetsprinsippet som
bestemmelsene er et utslag av, innarbeides i den nye Grunnloven
§ 98.
Komiteen foreslår også at § 104
oppheves, og at prinsippet i bestemmelsen videreføres i et nytt fjerde
ledd til ny Grunnloven § 96, slik Menneskerettighetsutvalget har
foreslått, se punkt 2.1.5 nedenfor.
Det generelle prinsippet om at domstolene skal være
uavhengige av de øvrige statsmaktene, kan utledes av gjeldende § 98
om «sportler». Bestemmelsen er ikke nødvendig for å sikre prinsippet
om uavhengige domstoler i Grunnloven, ettersom prinsippet uansett
er innfortolket i §§ 88, 90 og 96 første punktum.
Komiteen foreslår på denne bakgrunn
at bestemmelsen oppheves og at prinsippet om uavhengige domstoler
tydeliggjøres i ny § 95, se punkt 2.1.4 nedenfor.
Videre foreslår komiteen at gjeldende
§ 99 oppheves. Bestemmelsens første ledd om frihetsberøvelse flyttes
til ny § 94, mens annet ledd om bruk av militærmakt mot sivilbefolkningen
tas inn som nytt tredje ledd i ny § 101, se punktene 2.1.3 og 2.1.8
nedenfor.
Gjeldende § 101 inneholder en egen bestemmelse
om næringsfrihet og er i første rekke forstått som et krav om likebehandling
av næringer. Bestemmelsen har stått uendret siden 1814 og har vært
lite anvendt. Komiteen viser til at forslaget om
en bestemmelse om at alle er like for loven i en ny § 98, vil gjøre
bestemmelsen i gjeldende § 101 overflødig.
Komiteen viser samtidig til at
ny § 110 foreslås utvidet til også å omfatte retten til å skaffe
seg utkomme ved næring.
Komiteen bifaller på denne bakgrunn
forslaget om å oppheve gjeldende § 101.
Gjeldende § 102 forbyr husinkvisisjoner uten
at det foreligger en kriminell handling eller er mistanke om en
kriminell handling. Bestemmelsen må forstås som en særlig regulering
av privatlivets fred på et begrenset område.
Menneskerettighetsutvalget har foreslått at
gjeldende § 102 oppheves og erstattes av en ny § 102 om personvern
og personopplysningsvern og respekt for privatlivets fred, se punkt
2.1.9 nedenfor. Komiteen støtter dette.
Komiteen er enig i
Menneskerettighetsutvalgets forslag om videreføring av Grunnloven § 110 c
i en ny § 92, som innledning til Grunnlovens nye menneskerettighetskapittel
E. Grunnloven § 110 c lyder:
«Det paaligger Statens Myndigheder at respektere
og sikre Menneskerettighederne.
Nærmere Bestemmelser
om Gjennemførelsen af Traktater herom fastsættes ved Lov».
Komiteen mener bestemmelsen oppfyller
sin intensjon om å gi et generelt uttrykk for menneskerettighetenes
sentrale plass i norsk rett. Menneskerettighetsutvalget har foreslått
at bestemmelsens første ledd videreføres som en ny § 92.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Miljøpartiet De Grønne, er
enig med Menneskerettighetsutvalget i at § 110 c har hatt ønsket
effekt. Flertallet viser til Menneskerettighetsutvalgets
rapport der det fremkommer at: «Fra annen verdenskrig og frem til
det tidspunkt hvor Menneskerettighetslovutvalget kom med sin utredning,
hadde det vært behandlet ca. 60 saker i Høyesterett der menneskerettighetskonvensjoner
generelt hadde vært påberopt eller omhandlet». Flertallet mener
dette viser at det har en selvstendig betydning for domstolenes
håndhevelse av menneskerettighetene at Grunnloven pålegger statsorganene
å respektere disse rettighetene.Flertallet mener
det vil kunne oppstå misforståelser om hvilke internasjonale menneskerettigheter
som har grunnlovs rang dersom henvisningen til internasjonale konvensjoner
tas ut.Flertallet viser
videre til at en henvisning til Norges internasjonale forpliktelser
ikke vil endre dagens rettstilstand, all den tid dette står i dagens
§ 110c. Flertallet mener det er uheldig om grunnlovsvernet
for internasjonale menneskerettigheter svekkes gjennom en revisjon
av Grunnloven som nettopp har til hensikt å styrke menneskerettighetene. Flertallet er
enig i at menneskerettsloven har hatt en viktig effekt, men mener
det har en verdi å presisere i Grunnloven at det pålegger staten
å respektere menneskerettigheter som er nedfelt i dag i ratifiserte og
bindende traktater for Norge. Flertallet presiserer
at ingen fremtidige bindende ratifiserte traktater skal få grunnlovs
rang uten å ha blitt vedtatt etter prosedyren i Grunnloven § 112.
På denne bakgrunn bifaller flertallet alternativ 2
B, slik at bestemmelsen kan lyde:
§ 92
Statens myndigheter skal respektere og sikre menneskerettighetene
slik de er nedfelt i denne grunnlov og i for Norge bindende traktater
om menneskerettigheter.
§ 92
Dei statlege styresmaktene skal respektere
og tryggje menneskerettane slik dei er fastsette i denne grunnlova
og i traktatar om menneskerettar som er bindande for Noreg.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Miljøpartiet De Grønne viser til at det foreligger fire
alternative forslag til ny § 92, og at alternativ 2 og 3 har en
generell henvisning som inkorporerer traktater om menneskerettigheter som
er bindende for Norge. Disse medlemmer mener at en
slik henvisning vil være uheldig fordi en slik bestemmelse kan reise
spørsmål om hvorvidt nye traktater, og endringer i traktater, umiddelbart
vil ha grunnlovs rang fra det tidspunktet de blir bindende for Norge. Disse medlemmer mener
at ingen skriftlige regler skal få grunnlovs rang uten å ha blitt
vedtatt etter prosedyren i Grunnloven § 112.
Disse medlemmer viser til at
alternativ 4 til ny § 92 henviser generelt til menneskerettighetene,
og ikke spesifikt til traktater om menneskerettigheter som er bindende
for Norge. Bestemmelsen må da forstås slik at de eneste reglene
om menneskerettigheter som har grunnlovs rang, er de rettighetene
som følger av Grunnloven selv. Andre menneskerettigheter, og menneskerettigheter
som blir bindende for Norge i fremtiden, må dermed gjennomføres
i norsk rett på vanlig måte for å gi rettigheter til personer i
Norge.
Disse medlemmer innstiller på
§ 92, alternativ 4 B, slik at bestemmelsen kan lyde:
§ 92
Alle mennesker er født
frie og like.
Statens myndigheter skal
respektere og sikre menneskerettighetene.
§ 92
Alle menneske er født frie
og like.
Dei statlege styresmaktene
skal respektere og tryggje menneskerettane.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil subsidiært bifalle
alternativ 2 B.
Komiteen er enig med
Menneskerettighetsutvalget når det vises til at retten til å være
fri, samt trygghet for at man ikke vil bli berøvet friheten vilkårlig,
er grunnleggende menneskerettigheter. Komiteen mener
Grunnloven klart bør beskrive at frihetsberøvelse også kan omhandle andre
former enn fengsling, og at det påligger myndighetene å verne mot
vilkårlighet også i andre tilfeller. Enhver frihetsberøvelse må
ha lovhjemmel. Komiteen mener derfor Grunnloven § 99
første punktum bør bygges ut til å omhandle andre former for frihetsberøvelse. Utenfor
straffeprosessloven finnes bestemmelser om frihetsberøvelse i utlendingsloven, psykisk
helsevernloven, sosialtjenesteloven og barnevernloven. Komiteen mener
den foreslåtte § 94, som fastslår at all frihetsberøvelse må ha
lovhjemmel, være nødvendig og formålstjenlig, gir et sikrere frihetsvern
enn det som reflekteres i gjeldende § 99 første ledd. Denne formuleringen
ivaretar også flest rettssikkerhetsgarantier på en måte som også
hensyntar Grunnlovens knappe form. Komiteen innstiller derfor
på forslagsstillernes forslag B til ny § 94 slik at bestemmelsen
kan lyde:
§ 94
Ingen må fengsles eller
berøves friheten på annen måte uten i lovbestemte tilfeller og på
den måte som lovene foreskriver. Frihetsberøvelsen må være nødvendig
og ikke utgjøre et uforholdsmessig inngrep.
Den pågrepne skal snarest
mulig fremstilles for en domstol. Andre som er berøvet sin frihet,
kan få frihetsberøvelsen prøvet for domstolene uten ugrunnet opphold.
De som uberettiget har
arrestert noen eller ulovlig holdt noen fengslet, står til ansvar
for vedkommende.
§ 94
Ingen må fengslast eller
bli fråteken fridommen på anna vis utan i dei tilfella og på den
måten som lovene fastset. Fridomstapet må vere naudsynt og ikkje
utgjere eit mishøveleg inngrep.
Den pågripne skal snarast
råd framstillast for ein domstol. Andre som er fråtekne fridommen, kan
få fridomstapet prøvd for domstolane utan grunnlaus dryging.
Dei som utan rett har arrestert
nokon eller halde nokon ulovleg fengsla, står til ansvar for vedkommande.
Retten til en rettferdig rettergang
regnes som en helt grunnleggende rettssikkerhetsgaranti i moderne
rettsstater. Komiteen viser til at denne retten både
er en forutsetning for en reell rettsstat, og for borgernes trygghet
for at myndighetene ikke kan straffeforfølge politiske motstandere
vilkårlig. Opposisjonsvern må trygges av enhver makthaver som ønsker
å kalle seg demokratisk. Komiteen mener den norske grunnlov
som juridisk, politisk og verdikonstituerende dokument bør inneholde
en grunnleggende bekreftelse på at alle mennesker har samme rett
til frihet og like krav på rettigheter og muligheter. Komiteen mener
retten til å få prøvet sin straff for en uavhengig domstol kan utledes
ikke bare av fundamentet for et konstitusjonelt demokrati, men også
av maktfordelingslæren.
Komiteen er derfor enig i Menneskerettighetsutvalgets
forslag til ny § 95 i Grunnloven om rett til rettferdig rettergang
og uavhengige domstoler.
Komiteen mener at rettferdig
rettergang vil arte seg ulikt i sivile saker og i straffesaker. Felles
for de ulike sakene må likevel være retten til å la seg representere
av advokat, retten til å bli kjent med anklagene mot seg, retten
til kontradiksjon, retten til tilstrekkelig tid å forberede sitt
forsvar, retten til å føre og eksaminere vitner, retten til tolk,
retten til offentlig rettergang, retten til begrunnelse for avgjørelsen,
retten til anke og retten til å få saken prøvet for en uavhengig
domstol med habile dommere innen rimelig tid.
Komiteen viser til at prinsippet
om rett til rettferdig rettergang har kommet til uttrykk flere steder
i lovgivningen. Komiteen mener det er viktig å etablere
og synliggjøre dette prinsippet som overordnet rettslig skranke
gjennom Grunnloven. Den symbolske og politiske betydningen av dette
kan også være et vern mot fremtidige myndigheters eventuelle ønske
om å bygge ned rettsstaten. På denne bakgrunn finner utvalget at Grunnloven
bør inneholde en bestemmelse om at rettergangen skal være rettferdig.
Komiteen mener at forholdet mellom
de tre statsmakter blir mer balansert fremstilt gjennom Menneskerettighetsutvalgets
forslag enn i gjeldende bestemmelser. Her utformes retten til rettferdig
rettergang som generelt prinsipp, ikke som en individuell rettighet
eller plikt for staten. Komiteen mener at det er
avgjørende å utforme bestemmelsen slik at den sikrer at domstolene
er reelt uavhengige av de øvrige statsmakter. Rettergangen kan ikke
anses rettferdig dersom domstolene er underlagt de øvrige statsmakters
instruksjonsmulighet. I dag fungerer domstolene uavhengig, men ettersom
så ikke er tilfellet i totalitære og despotiske regimer, mener komiteen at
synliggjøringen av domstolens uavhengighet i Grunnloven er viktig
for fremtiden. Denne bestemmelsen er én av flere bestemmelser som
synliggjør en side av den maktfordeling som for lengst er norsk
statsskikk. Hvordan domstolenes uavhengighet og upartiskhet skal
sikres, må imidlertid avgjøres av politiske myndigheter gjennom
en mer detaljert regulering enn det grunnloven kan gi plass til.
Forslagsstillerne fremmer to alternative forslag til
ny § 95. Alternativ 1 er i samsvar med Menneskerettighetsutvalgets
forslag.
I alternativ 2 er det inntatt et annet ledd
om at statens myndigheter skal sikre domstolenes og dommernes uavhengighet
og upartiskhet.
Komiteen mener myndighetenes
ansvar for å sikre borgernes rett til uavhengige og upartiske domstoler
bør inngå i Grunnloven, og at det av hensyn til borgernes tilgjengelighet
er naturlig å synliggjøre dette sammen med retten til rettferdig
rettergang. Komiteen innstiller derfor på forslaget
til ny § 95 alternativ 2 B slik at paragrafen kan lyde:
§ 95
Enhver har rett til å få sin sak avgjort av
en uavhengig og upartisk domstol innen rimelig tid. Rettergangen
skal være rettferdig og offentlig. Retten kan likevel lukke rettsmøtet
dersom hensynet til partenes privatliv eller tungtveiende allmenne
interesser gjør det nødvendig.
Statens myndigheter skal sikre domstolenes og dommernes
uavhengighet og upartiskhet.
§ 95
Alle har rett til å få
saka si avgjord av ein uavhengig og upartisk domstol innan rimeleg tid.
Rettargangen skal vere rettvis og offentleg. Retten kan likevel
stengje rettsmøtet dersom omsynet til privatlivet til partane eller
tungtvegande allmenne interesser krev det.
Dei statlege styresmaktene
skal sikre at domstolane og dommarane er uavhengige og upartiske.
Komiteen mener at
et kjernepunkt i den europeiske rettstradisjon og de universelle
menneskerettigheter er at straff bare kan idømmes som følge av lovovertredelse
og på bakgrunn av rettferdig rettergang. Menneskerettighetsutvalget
har foreslått endringer i Grunnloven § 96 der uskyldspresumsjonen,
forbud mot dobbeltstraff og vern mot full eiendomsavståelse, supplerer lovs-
og domskravet i første ledd.
Komiteen er enig med utvalget
når det viser til at uskyldspresumsjonen er nært knyttet til lovskravet
på strafferettens område. Komiteen mener uskyldspresumsjonen
bør grunnlovfestes. Komiteen viser til at heller
ikke dette forslaget vil medføre noen endring i rettstilstanden,
og at den nærmere grensen for når uskyldspresumsjonen er overtrådt,
fortsatt må trekkes opp på bakgrunn av nasjonal og internasjonal
praksis på området.
Utvalget viser videre til at i likhet med uskyldspresumsjonen
er forbudet mot dobbeltstraff en viktig forutsetning for et effektivt
lovskrav på strafferettens område. Uten et forbud mot dobbeltstraff
i strafferettspleien vil påtalemyndigheten og domstolene i prinsippet
kunne forfølge og domfelle den enkelte en rekke ganger under henvisning
til den samme lovovertredelsen. Dette vil etablere en usikkerhet
i befolkningen som på sikt vil undergrave tilliten både til strafferettspleien
og rettsstaten.
Komiteen mener forbudet mot dobbeltstraff samtidig
er av grunnleggende betydning for den enkeltes forutsigbarhet. Dette
gjelder både behovet for å kunne forutse konsekvensene av ens handlinger,
behovet for å legge forhold bak seg, og mulighetene til å starte
på nytt eller gå videre med livet sitt. Gjentatt straff for samme
forhold vil i tillegg oppleves som grunnleggende urettferdig, kanskje
også som vilkårlig, både for den som rammes og for de som er vitne
til at det skjer. Forbudet mot dobbeltstraff må på denne bakgrunn
forstås som en av de helt sentrale rettssikkerhetsgarantiene i samfunnet.
Komiteen er kjent med at det
rår en usikkerhet i juridiske fagmiljøer knyttet til tolkning av straffebegrepet,
slik dette er foreslått i tredje ledd, når man ser dette i sammenheng
med tilsvarende begrep i første ledd. Komiteen har
også mottatt henvendelser om dette.
Straffebegrepet i Grunnloven § 96 første ledd
er etter norsk rett tolket noe annerledes enn det tilsvarende begrep
i EMK artikkel 6 nr. 1. Menneskerettighetsutvalget har imidlertid
i sitt forslag til § 96 nytt tredje ledd bygget på en forutsetning om
at EMK og EMDs forståelse skal legges til grunn for dette leddets
vedkommende.
To ulike straffebegrep i samme bestemmelse kan skape
usikkerhet, ikke minst hos domstolene. Det er også uryddig å legge
opp til at det skal skje to ulike tolkninger av samme begrep.
Komiteen har respekt for innspillene
som har kommet, og er opptatt av at Stortinget får en så grundig
og opplyst behandling av hver enkelt paragraf og ledd i Grunnloven
som mulig. Ved å bruke noe mer tid på forslaget til § 96 tredje
ledd vil man skape sikkerhet for at alle sider av tolkningsspørsmålet
omtalt ovenfor blir belyst.
Komiteen har derfor, med samtykke
fra presidentskapet, besluttet å innstille på å utsette behandlingen
av forslaget til § 96 tredje ledd i medhold av Stortingets forretningsorden
§ 31 fjerde ledd annet punktum.
Når det gjelder forslaget til § 96 fjerde ledd,
er komiteen her enig med Menneskerettighetsutvalget.
Komiteen innstiller derfor på
at § 96 nytt annet ledd, skal lyde:
Enhver har rett til å bli
ansett som uskyldig inntil skyld er bevist etter loven.
Alle har rett til å bli
rekna som uskuldige til skuld er prova etter lova.
Komiteen innstiller videre på
at § 96 nytt fjerde ledd, skal lyde:
Ingen kan dømmes til å
avstå fast eiendom eller samlet formue, med mindre verdiene er benyttet til
eller er utbytte fra en straffbar handling.
Ingen kan dømmast til
å avstå fast eigedom eller heile eiga si om ikkje verdiane er nytta
til eller er utbyte frå ei strafflagd handling.
Komiteen mener likhetsprinsippet
og ikke-diskrimineringsprinsippet bør grunnlovfestes. Menneskerettighetsutvalget
har foreslått en ny § 98 i Grunnloven om dette. Den vil ikke endre dagens
rettstilstand, men befeste et vesentlig prinsipp i det norske demokratiet.
Likhet skal her leses som en beskrivelse av tanken om at alle er like
for loven, hvilket har vært praktisert av domstolene i lang tid,
og skal ligge til grunn for all tolkning og anvendelse av statlig
makt. Konsekvensen skal leses som at lovgiver ikke vil ha adgang
til å gi privilegier til enkelte personer eller grupper i samfunnet.
Bestemmelsen er ment som tolkningsprinsipp for rettsanvendere mer
enn som en skranke for lovgiver.
Komiteen mener tolkningen av
likhetsprinsippet gjøres mer tilgjengelig med forslaget om å beskrive
ikke-diskrimineringsprinsippet i samme bestemmelse. Slik understrekes
at privilegier ikke skal leses på samme måte som kvotering eller
positiv forskjellsbehandling som har som mål å utjevne en eksisterende
forskjell i mulighetsfordeling mellom grupper eller personer på
grunnlag av egenskaper hos den enkelte. Medlemmene viser derimot
til NOU:2009:14 Diskrimineringslovutvalget, hvor slike grunnlag blir
drøftet for tolkning.
Retten til ikke å bli diskriminert skal leses
som en skranke for lovgiver og en individuell rettighet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Venstre og Sosialistisk Venstreparti,
mener videre at en opplisting i Grunnloven av diskrimineringsgrunnlag
ikke vil tjene formålet, all den tid det gjør bestemmelsen mer rigid,
og dermed øker faren for å utelate fremtidige grunnlag for diskriminering
som nå er vanskelige å forutse. Det er prinsippene om likebehandling
og ikke-diskriminering som bør ha grunnlovs rang. En fordel med
å grunnlovfeste en åpen kategori fremfor å liste opp særlige forhold
som erfaringsmessig kan føre til diskriminering, er at den vil sikre
at diskriminering som åpenbart er usaklig og har sammenheng med
vesentlige forhold ved en person, blir omfattet. Flertallet ønsker
å unngå de politiske og rettslige utfordringer som oppstår ved å
skille skarpt mellom de forhold som listes opp og de forhold som
ikke listes opp.
På dette grunnlag innstiller flertallet på
§ 98 nytt første ledd alternativ B og nytt annet ledd alternativ
1 B slik at paragrafen lyder:
§ 98
Alle er like for loven.
Intet menneske må utsettes
for usaklig eller uforholdsmessig forskjellsbehandling.
§ 98
Alle er like for lova.
Ikkje noko menneske må
utsetjast for usakleg eller mishøveleg forskjellsbehandling.
Komiteens medlemmer fra Venstre
og Sosialistisk Venstreparti viser til at menneskerettighetskonvensjonene
og diskrimineringsbestemmelsene i de nordiske lands grunnlover lister
opp ulike diskrimineringsgrunnlag. Disse medlemmer mener
at en slik opplisting gir en lettere forståelse for hvilke personlige
kjennetegn man ikke kan diskriminere på grunnlag av og vil gi ikke-diskrimineringsbestemmelsen
en sterkere signaleffekt. Disse medlemmer deler Likestillings-
og diskrimineringsombudets synspunkt i brev til Menneskerettighetslovutvalget
28. oktober 2011 hvor det står:
«LDO mener at Grunnloven bør signalisere at diskrimineringsvernet
særlig er ment å beskytte mennesker som på grunn av vesentlige trekk
ved deres person eller gruppetilhørighet er spesielt utsatt for
diskriminering. Et diskrimineringsforbud som ikke nevner noen diskrimineringsgrunnlag
vil ikke gi det ønskede signal om at nettopp særlig utsatte mennesker
skal sikres rett til det likeverdige norske samfunnet.»
Disse medlemmer påpeker at ved
å supplere diskrimineringsgrunnlagene med «andre lignende vesentlige
forhold ved en person» får man en fleksibel bestemmelse som kan
fange opp nye former for diskriminering og aspekter ved de nevnte
grunnlagene som ikke følger direkte av ordlyden.
På denne bakgrunn innstiller disse medlemmer på
Grunnloven § 98 nytt første ledd alternativ B og nytt annet ledd
alternativ 2 B, slik at paragrafen lyder:
§ 98
Alle er like for loven.
Ingen må utsettes for diskriminering
på grunnlag av kjønn, etnisitet, språk, funksjonsevne, seksuell
orientering, kjønnsuttrykk, religion, livssyn, politisk syn, helse,
alder eller andre lignende vesentlige forhold ved en person.
§ 98
Alle er like for lova.
Ingen må diskriminerast
på grunnlag av kjønn, etnisitet, språk, funksjonsevne, seksuell
orientering, kjønnsuttrykk, religion, livssyn, politisk syn, helse,
alder eller andre liknande vesentlege sider ved ein person.
Dersom disse medlemmers forslag til nytt annet ledd
ikke får flertall, vil disse medlemmer subsidiært
støtte forslaget til annet ledd alternativ 1 B.
Komiteen foreslår
at forslaget til § 98 tredje ledd ikke bifalles.
Prinsippet om tanke-, samvittighets- og religionsfriheten
har en sentral plass i de internasjonale menneskerettighetskonvensjoner
og i Norge. Menneskerettighetsutvalget foreslår en ny § 99 som skal
erstatte § 16 første punktum.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
mener kirkeforliket og dagens § 16 første punktum godt verner tanke-,
religions- og samvittighetsfriheten. Flertallet ønsker
ikke at det skal oppstå tolkningstvil om den nye foreslåtte paragraf
og ønsker således å opprettholde dagens bestemmelse.
På denne bakgrunn foreslår flertallet at forslaget
om å oppheve § 16 første punktum og å vedta en ny § 99 ikke bifalles.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet,
Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønnegår inn for alternativ B. § 16 første
punktum oppheves og ny § 99 skal lyde:
§ 99
Enhver har frihet for tanke,
samvittighet, religion og livsanskuelse. Denne friheten omfatter rett
til å endre religion eller livssyn etter eget valg, og til å praktisere
sin religion eller sitt livssyn alene eller i fellesskap med andre.
§ 99
Alle har fridom for tanke,
samvit, religion og livssyn. Denne fridommen femner om retten til
å skifte religion eller livssyn etter eige val, og til å praktisere
religionen eller livssynet åleine eller i lag med andre.
Komiteen mener foreningsfrihet
og forsamlingsfrihet bør ha grunnlovs vern. Forenings- og forsamlingsfrihet
var ikke en selvsagt rettighet da Grunnloven ble skrevet i 1814,
men er det i dag. Dette er en rett komiteen mener
bør sikres samfunnsdeltakerne også for fremtiden. Spørsmålet om
grunnlovfesting av disse rettighetene overfor mulige fremtidige
totalitære statsmakter blir stadig aktualisert gjennom eksempler
på forbud mot fagforeninger.
Straffeloven, menneskerettsloven og klar sedvane
viser at forenings- og forsamlingsfrihet er en etablert rettighet
i Norge, som komiteen mener bør formaliseres. Unntakene
fra denne rettigheten finnes for ulovlige foreninger, dersom foreningen
oppfordrer til straffbare handlinger og dersom foreningens «medlemmer forplikter
sig til ubetinget Lydighed mod nogen». Straffelovens bestemmelse
om å forby arrangementer hvor det er berettiget grunn til å frykte
alvorlige forstyrrelser av den offentlige orden, anses også som
et unntak.
Komiteen mener forenings- og
forsamlingsfrihet er nært forbundet med utviklingen og ivaretagelsen
av demokratiet. Gjennom foreningsliv og mulighetene til å møtes
utvikles og styrkes både representative og deliberative idealer
i demokratiet.
Komiteen mener forenings- og
forsamlingsfrihet er naturlig å anse som en forlengelse av ytringsfriheten. Komiteen mener
bestemmelsen som er foreslått bekrefter norsk rett og praksis og
verner den. Den er ment som en grunnlovfesting, ingen endring av
de prinsipper som har gitt dagens rettstilstand. Grunnlovfesting
av forenings- og forsamlingsfriheten gir en rettslig skranke som
vil sikre at de virkemidler som bidrar til bevaring av vårt demokrati
og rettsstat, blir vernet.
Komiteen innstiller på utvalgets
forslag til at nåværende § 99 annet ledd og § 101 oppheves og at
ny Grunnloven § 101 skal lyde:
§ 101
Enhver har rett til å danne,
slutte seg til og melde seg ut av foreninger, herunder fagforeninger og
politiske partier.
Alle kan møtes i fredelige
forsamlinger og demonstrasjoner.
Regjeringen har ikke rett
til å bruke militær makt mot innbyggerne uten etter lov, med mindre
en forsamling forstyrrer den offentlige ro og ikke øyeblikkelig
oppløses etter at de lovbestemmelser som angår opprør, tre ganger
høyt og tydelig er opplest for forsamlingen av den sivile øvrighet.
§ 101
Alle har rett til å skipe,
melde seg inn i og melde seg ut av foreiningar, medrekna fagforeiningar og
politiske parti.
Alle kan møtast i fredelege
forsamlingar og demonstrasjonar.
Regjeringa har ikkje rett
til å nytte militær makt mot innbyggjarane utan etter lov, med mindre
ei forsamling skiplar den offentlege roa og ikkje skilst åt så snart
den sivile styresmakta tre gonger har lese lovføresegnene om opprør
høgt og tydeleg for henne.
Menneskerettighetsutvalget har foreslått en
ny § 102 i Grunnloven om personvern og personopplysningsvern. I
dagens grunnlov finnes ikke en generell bestemmelse om respekt for
privatlivets fred, personvern eller personopplysningsvern.
Komiteen mener at
spørsmåetl om grunnlovfesting av privatlivets fred, personvern og
personopplysningsvern kan sies å ha fått økt aktualitet i de seneste
årene, noe som dels har sammenheng med den teknologiske utvikling, dels
med den rettslige utvikling. Personvernkommisjonen konkluderte i
sin innstilling (NOU 2009:1 Individ og integritet) enstemmig med
en anbefaling om grunnlovfesting av retten til personvern og privatlivets
fred.
Gjeldende § 102, som forbyr husinkvisisjoner unntatt
i kriminelle tilfeller, må forstås som et begrenset utslag av retten
til privatliv. I tillegg utgjør Grunnloven § 100 fjerde ledd annet
punktum et begrenset vern om privatlivets fred, ved at bestemmelsen
blant annet forbyr brevsensur utenfor såkalte «Anstalter», dvs.
utenfor fengsler eller psykiatriske institusjoner. Privatlivets
fred er uttrykkelig slått fast i internasjonale menneskerettighetskonvensjoner
og i Verdenserklæringens artikkel 12.
Komiteen mener den teknologiske
utviklingen gjør at behovet for å formulere kommunikasjon inn i
Grunnloven er enda større nå enn tidligere. Teknologiutvikling er
et gode, men krever mer av oss i henhold til å sikre personvern.
Komiteen understreker at forslaget
skal leses som at systematisk innhenting, oppbevaring og bruk av
opplysninger om andres personlige forhold bare kan finne sted i
henhold til lov, benyttes i henhold til lov eller informert samtykke
og slettes når formålet ikke lenger er til stede.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti
og Sosialistisk Venstreparti, viser til at samme GPS-sendere
som brukes til å redde liv, også ulovlig kan brukes til å overvåke
andre. Med formuleringen i forslaget uttrykkes at staten har ansvar
for å utøve respekt for den enkeltes kommunikasjon. Dette sees i
sammenheng med personvern. I tillegg til å verne mot statlige inngrep, tilsier
sammenhengen med øvrige rettigheter at retten til personvern og
privatliv nå grunnlovfestes. Slik synliggjøres at disse rettighetenes finnes
på samme nivå som andre rettigheter de må avveies mot, slik som
ytringsfriheten og religionsfriheten.
Det alternativ flertallet stiller
seg bak, gjør retten til privatliv mv. i første ledd til en rettighet for
den enkelte. Når retten er til «respekt for» privatlivet, er det
likevel for å synliggjøre at lovlig etterretning ikke er utelukket,
som også diskutert av Menneskerettighetsutvalget.
Av de grunner som er fremhevet av utvalget,
er annet ledd utformet mer som en politisk retningslinje, som imidlertid
også innebærer en ytterste skranke for lovgiver. Samme presisering
som her er foreslått, er gjennomført i samtlige menneskerettighetskonvensjoner
og i EUs Charter of Fundamental Rights.
Med den begrunnelse innstiller et
annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet,
på ny § 102 alternativ 3 B slik at paragrafen vil lyde:
§ 102
Enhver har rett til respekt
for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin kommunikasjon.
Husransakelse må ikke finne sted, unntatt i kriminelle tilfeller.
Statens myndigheter skal sikre et vern om den personlige
integritet.
§ 102
Alle har rett til respekt
for privatlivet og familielivet sitt, for heimen sin og kommunikasjonen sin.
Det må ikkje utførast husransakingar, så nær som i kriminelle tilfelle.
Dei statlege styresmaktene skal sikre eit vern
om den personlege integriteten.»
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne foreslår
at § 102 alternativ 1 B bifalles, slik at bestemmelsen vil lyde:
§ 102
Enhver har rett til respekt
for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin kommunikasjon.
Statens myndigheter skal
sikre et vern om den personlige integritet og om personlige opplysninger.
Systematisk innhenting, oppbevaring og bruk av opplysninger om andres personlige
forhold kan bare finne sted i henhold til lov.
§ 102
Alle har rett til respekt
for privatlivet og familielivet sitt, for heimen sin og kommunikasjonen sin.
Dei statlege styresmaktene
skal sikre eit vern om den personlege integriteten og om personlege opplysningar.
Systematisk innsamling, lagring og bruk av opplysningar om andres
personlege tilhøve kan berre skje i samsvar med lov.
Dersom dette forslaget ikke får flertall,
vil komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti subsidiært
støtte alternativ 4 B og atter subsidiært støtte alternativ 3 B.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Miljøpartiet De Grønne vil subsidiært støtte alternativ
3 B.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Venstre vil primært foreslå at alternativ 4 B bifalles.
Bakgrunnen for dette er at den teknologiske utviklingen gjør at
personopplysninger samles inn på stadig flere områder av folks liv.
Likeledes blir det stadig lettere å kombinere informasjon om en
person knyttet til ulike deler av ens liv, enten det er privatliv
eller arbeidsliv. Dette er den største utfordringen vi står overfor
for å sikre personvern og personopplysningsvern i fremtiden. Erfaring
har vist at formuleringene i dagens grunnlovsmessige vern av disse
forhold er for svakt.
Vern om en privat sfære er grunnleggende i et liberalt
demokrati. Frihet forutsetter at hvert menneske vernes mot utilbørlige
inngrep i privatlivet, og mot registrering og overvåking som ikke
fremtrer som strengt nødvendig. Demokrati forutsetter at det i siste
instans er borgerne som kontrollerer staten, ikke staten som kontrollerer
borgerne.
Personvernbegrepet er sammensatt og rommer mange
ulike interesser og verdier. Personvern innebærer først og fremst
beskyttelse av hjem og privatsfære. Men personvern gjelder også
i stor grad beskyttelse mot utilbørlig elektronisk behandling og
bruk av personopplysninger. Forslagsstillerne mener at det i vår
tid er sterkt behov for omsider å etablere grunnlovsbeskyttelse
for begge disse sidene av personvernet.
Både medieutviklingen og utviklingen i det offentliges
virksomhet, herunder i forbindelse med bekjempelsen av terror, har
gjort vernebehovet for privatsfæren stadig mer prekært.
I de siste 25 årene har det vært et vedvarende, økende
press for å gjøre det enklere å samle, bruke og oppbevare personopplysninger.
Den teknologiske utviklingen gjør personopplysninger både mer tilgjengelig
og mer utsatt for misbruk. Vi legger stadig fra oss elektroniske spor
og personlige kjennetegn blant annet via telekommunikasjon, betalingsformidling
og ved å bruke personnummeret vårt. Det store tilfanget av nye nettmedier
gjør også at vi i mye større grad enn tidligere legger fra oss elektroniske spor.
Mengden av disse enkeltsporene kan danne et mønster,
og dagens teknologi gjør det svært enkelt å finne og misbruke informasjon
om andre. I de fleste moderne konstitusjoner finner vi bestemmelser
om vern om privatsfæren, og bestemmelser om beskyttelse av personopplysninger
er på vei inn. Det er viktig at disse verdier også i Norge bringes
opp på samme nivå i hierarkiet av rettsregler som bl.a. bestemmelsene
om ytrings- og informasjonsfrihet. Dette kan bare skje gjennom grunnlovfesting.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Venstre foreslår at alternativ 4 B bifalles, slik at
bestemmelsen vil lyde:
§ 102
Enhver har rett til respekt
for privatliv og hjem.
Enhver har rett til beskyttelse
av personopplysninger om seg selv, til innsyn i slike opplysninger
og til om nødvendig å kunne korrigere innholdet. Slike opplysninger
kan bare benyttes i samsvar med uttrykkelig angitte formål og på
grunnlag av lov eller informert samtykke fra den opplysningen gjelder.
De skal slettes når formålet ikke lenger er til stede.
§ 102
Alle har rett til respekt
for privatliv og heim.
Alle har rett til tryggleik
for personopplysningar om seg sjølve, til innsyn i slike opplysningar
og til å kunne rette innhaldet om det trengst. Slike opplysningar
kan berre nyttast i samsvar med uttrykkeleg namngjevne føremål og
på grunnlag av lov eller informert samtykke frå den opplysninga
gjeld. Opplysningane skal slettast når føremålet ikkje lenger er
til stades.
Dersom alternativ 4 B ikke bifalles, stemmer disse
medlemmer subsidiært for alternativ 1 B, og atter subsidiært
for alternativ 3 B, slik at det grunnlovfestede personvernet blir
tydeligere og sterkere enn slik det er i dagens grunnlovsparagrafer.
Komiteen mener det
er en svakhet ved den norske grunnloven at den ikke speiler det
særlige vern barn har i norsk og europeisk rett. Alle sårbare grupper
kan ikke ha særvern i en grunnlov. Barn er imidlertid i en særstilling.
Ikke bare er de sårbare og har særlige behov for vern for å kunne leve
frie, trygge og verdige liv; de er også i en spesiell avhengighetsstilling,
og det i en særlig formativ fase av det liv de skal kunne bruke
til å utøve de friheter og rettigheter som tilkommer alle. Barndommens
særlige avhengige stilling angår oss alle.
Komiteen mener et sentralt trekk
ved alle menneskerettigheter er at de gjelder alle mennesker, også
barn. Barn har i likhet med voksne rett til liv, rett til ytringsfrihet
og rett til beskyttelse mot slaveri og tortur. I dagens grunnlov
er barn kun direkte omtalt i § 100 fjerde ledd (innskrenkninger
i ytringsfriheten dersom det er nødvendig for å beskytte barn).
Samtidig er barns rettigheter regulert i Barnekonvensjonen av 1989,
og i flere artikler i SP-, ØSK-, ILO-konvensjonene. Våre nordiske
naboland og en rekke øvrige europeiske land omtaler barn i sine
konstitusjoner. Også EUs charter har sett behovet for og betydningen
av å verne om barn i særdeleshet. Komiteen viser
til at den økende bevissthet omkring barn i menneskerettighetsbildet kan
ha en sammenheng med økt kunnskap om overgrep mot barn og om langvarige
skadevirkninger som kan ramme barn i fattigdom eller barn som er
utsatt for omsorgssvikt. Bestemmelsene skal leses som et vern mot
dette.
Komiteen mener en grunnlovfesting
både vil ha politisk og symbolsk betydning. Barns tilstedeværelse
i samfunnet vil bli tydelig verdsatt og deres barndom vernet om.
Politisk vil det ha betydning at beslutningstakerne har dette mål
for politikkutformingen. Ved utforming av lover kan man ikke se
bort fra barns behov for gode oppvekstsvilkår og beskyttelse mot
overgrep.
Motsatt vil det å la være å grunnlovfeste barns rettigheter
nå være et sterkt signal om at vi ikke ønsker å sikre barns rettigheter
best mulig også for fremtiden. Tross Norges status som foregangsland
nettopp for barns rettigheter har Norge ikke villet anerkjenne individuell klageadgang
under Barnekonvensjonen, blant annet med den begrunnelse at vi ivaretar
barns rettigheter godt nok her hjemme. Dette resonnementet vil fremstå
inkonsekvent dersom Norge ikke nå beskytter barns rettigheter i
Grunnloven.
Komiteen viser til at i dagens
grunnlov er barn kun direkte omtalt i den nye ytringsfrihetsbestemmelsen
i § 100 fjerde ledd. Menneskerettighetsutvalget har foreslått en
ny § 104 i Grunnloven om barns rettigheter.
Menneskerettighetsutvalgets forslag til paragrafens
første ledd er å lese som en overbygning for bestemmelsen og oppfattelse
av barn i statsstyrelsen. Formuleringen «barn har krav på respekt
for sitt menneskeverd» signaliserer at barn ikke har mindre verdi
enn voksne. Den illustrerer rettslig at de øvrige menneskerettighetsbestemmelsene
også gjelder barn.
Komiteen mener barns rett til
medbestemmelse ikke lar seg utlede av de andre menneskerettighetene.
En slik bestemmelse vil være i tråd med Innst. O. nr. 92 (2002–2003),
punkt 5.1, justiskomiteens uttalelse om barns medbestemmelsesrett.
Medbestemmelsen må følge alder og modenhet når den tillegges vekt.
Forslagsstillerne har fremmet to alternative forslag
til bestemmelsens første ledd, tre alternative forslag til bestemmelsens
annet ledd, og fem alternative forslag til tredje ledd. Det fremgår
av forslaget at tredje ledd alternativ 1 B til 5 B eventuelt kan
vedtas som nytt § 104 fjerde ledd, med et annet av alternativene
som tredje ledd.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet,
viser til at bruken av «gjelder» i bestemmelsen skal leses som «angår».
Med dette understreker komiteen at barn har rett til å bli hørt,
som individ og ikke som gruppe, i saker som angår dem direkte, til forskjell
fra i saker hvor de kan være berørt. Flertallet viser
til Menneskerettighetsutvalgets drøfting av dette på s. 191 i Dokument
16 (2011–2012).
Flertallet innstiller med dette
på § 104 første ledd alternativ 1 B som vil lyde:
Barn har krav på respekt
for sitt menneskeverd. De har rett til å bli hørt i spørsmål som
gjelder dem selv, og deres mening skal tillegges vekt i overensstemmelse
med deres alder og utvikling.
Born har krav på respekt
for menneskeverdet sitt. Dei har rett til å bli høyrde i spørsmål
som gjeld dei sjølve, og det skal leggjast vekt på meininga deira
i samsvar med alderen og utviklingssteget.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne understreker
at barns rett til deltakelse og medbestemmelse er et av de grunnleggende prinsippene
i barnekonvensjonen. Disse medlemmer viser til at
blant annet Barneombudet og Unicef anbefaler at komiteen velger
alternativ 2 B hvor «berører» erstatter «gjelder», for at bestemmelsen
best skal være i samsvar med barnekonvensjonen artikkel 12. På denne
bakgrunn innstiller disse medlemmer på § 104 første
ledd alternativ 2 B, slik at bestemmelsen vil lyde:
Barn har krav på respekt
for sitt menneskeverd. De har rett til å bli hørt i spørsmål som
berører dem selv, og deres mening skal tillegges vekt i overensstemmelse
med deres alder og utvikling.
Born har krav på respekt
for menneskeverdet sitt. Dei har rett til å bli høyrde i spørsmål
som gjeld dei sjølve, og det skal leggjast vekt på meininga deira
i samsvar med alderen og utviklingssteget.
Dersom dette forslaget ikke får flertall, vil disse medlemmer subsidiært
støtte alternativ 1 B.
Komiteen mener prinsippet
om at beslutninger som angår barn skal ta hensyn til barns beste, strekker
seg utover foreldreansvar, bosted og samvær. I norsk rett finner
man prinsippet blant annet i barnevernloven, utlendingsloven og
i Barnekonvensjonen artikkel 3. Komiteen viser til
Menneskerettighetsutvalgets understrekning av at dette bør og kan
fastsettes i Grunnloven uten at det endrer dagens rettstilstand.
Vekten barns beste skal gis, må sees ut fra
hvor sterkt berørt barnet er og hvor alvorlig beslutningen er for
barnet.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til forskjell mellom bruken
av «et grunnleggende hensyn» og «det grunnleggende hensyn». «Et
grunnleggende» tolkes som et tillegg til andre hensyn og gir ikke
forrang for andre hensyn. Prinsippet om barns beste er av stor,
men ikke avgjørende betydning.
Komiteen mener både
handlinger og avgjørelser som berører barn skal ta opp i seg dette
hensyn, og innstiller med dette på § 104 andre ledd alternativ 3 B,
slik at bestemmelsen vil lyde:
Ved handlinger og avgjørelser
som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.
Ved handlingar og i avgjerder
som vedkjem born, skal kva som er best for barnet, vere eit grunnleggjande
omsyn.»
Komiteen mener en
grunnlovsbestemmelse om barns rettigheter også bør inneholde en bestemmelse
om vern av barnets personlige integritet. Barnets rett til vern
om sin personlige integritet gjelder uavhengig av hvor barnet bor, eller
hvor barnet har sitt opphold. Dette innebærer at barnets personlige
integritet skal ivaretas enten barnet bor med sin familie eller
oppholder seg i for eksempel fosterhjem, barnehjem eller fengsel.
Uttrykket «rett til vern» peker på at statens myndigheter har en
plikt til å sørge for et regelverk og for håndhevelse av et regelverk som
på best mulig måte kan verne barnet mot utnyttelse, vold og mishandling.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet
De Grønne, innstiller på § 104 tredje ledd alternativ 2 B, slik
at bestemmelsen vil lyde:
Barn har rett til vern
om sin personlige integritet. Statens myndigheter skal legge forholdene til
rette for barnets utvikling, herunder sikre at barnet får den nødvendige
økonomiske, sosiale og helsemessige trygghet.
Born har rett til vern
om den personlege integriteten sin. Dei statlege styresmaktene skal
leggje til rette for utviklinga til barnet og mellom anna sjå til
at det får den økonomiske, sosiale og helsemessige tryggleiken som
det treng.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet foreslår at tredje
ledd alternativ 1 B bifalles, slik at bestemmelsen vil lyde:
Barn har rett til vern
om sin personlige integritet. Statens myndigheter skal legge forholdene til
rette for barnets utvikling, herunder sikre at barnet får den nødvendige
økonomiske, sosiale og helsemessige trygghet, fortrinnsvis i egen familie.
Born har rett til vern
om den personlege integriteten sin. Dei statlege styresmaktene skal
leggje til rette for utviklinga til barnet og mellom anna sjå til
at det får den økonomiske, sosiale og helsemessige tryggleiken som
det treng, helst i sin eigen familie.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre
og Miljøpartiet De Grønne, viser til forslaget til ny Grunnloven
§ 103, jf. Innst. S nr. 183 (2013–2014) og definisjonen av familie,
der det blant annet står at storsamfunnet ikke kan ta valg om samlivsform
for voksne mennesker. Videre viser flertallet til
at tilføyelsen «fortrinnsvis i egen familie» ikke skal leses som at
foreldrenes rett går foran barnets beste.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Venstre stemmer subsidiært for tredje ledd alternativ
1 B. Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at
familien kan defineres som et normdannende fellesskap mellom barn
og en eller flere voksne omsorgspersoner.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet
De Grønne, viser til at barns sårbarhet og avhengighet av voksenpersoner
gjør dem særlig utsatt for blant annet utnyttelse, vold, mishandling
og omsorgssvikt. Flertallet mener derfor det bør fremgå
spesifikt i Grunnloven at staten plikter å iverksette tiltak for
å beskytte barn mot vold, mishandling, seksuell utnyttelse og andre lignende
forhold som kan skade barnet.
På denne bakgrunn innstiller flertalletogså på et nytt fjerde ledd (alternativ
3 B) som skal lyde:
Statens myndigheter skal
iverksette tiltak for å beskytte barnets personlige integritet,
herunder beskyttelse mot vold, mishandling, seksuell utnyttelse
og andre liknende forhold som kan skade barnet.
Dei statlege styresmaktene
skal setje i verk tiltak for å verne den personlege integriteten
til born, medrekna vern mot vald, mishandling, seksuell utnytting
og andre liknande tilhøve som kan skade barnet.
Komiteen mener bevegelsesfrihet
bør gis grunnlovs vern. Menneskerettighetsutvalget har foreslått
en ny § 106 i Grunnloven om bevegelsesfrihet. Utvalget viser til
at bevegelsesfrihet innebærer en rett for alle med lovlig opphold
i et land til å bevege seg fritt innenfor landets grenser og til
fritt å velge hvor i landet de vil bosette seg. Dernest innebærer
bevegelsesfrihet en rett for statsborgere til å forlate landet og
til å reise inn igjen. I forlengelsen av retten til fri bevegelse finnes
en århundrelang tradisjon for at personer som forfølges i sitt hjemland,
skal gis beskyttelse i et annet. Dette omtales gjerne som asyl.
Forslagsstillerne fremmer to alternative forslag til
første ledd i bestemmelsen. Alternativ 1 er i samsvar med forslaget
fra Menneskerettighetsutvalget om at enhver som oppholder seg lovlig i
riket, fritt kan bevege seg innenfor rikets grenser og velge sitt
bosted der. Alternativ 2 gjelder norske borgere og andre med lovlig
opphold i riket.
Komiteen innstiller på § 106
første ledd alternativ 1 B og andre ledd alternativ 1 B, slik at paragrafen
vil lyde:
§ 106
Enhver som oppholder seg
lovlig i riket, kan fritt bevege seg innenfor rikets grenser og
velge sitt bosted der.
Ingen kan nektes å forlate
riket med mindre det er nødvendig av hensyn til en effektiv rettsforfølgelse
eller for avtjening av verneplikt. Norske statsborgere kan ikke
nektes adgang til riket.
§ 106
Alle som oppheld seg lovleg
i riket, kan fritt ferdast innanfor grensene og velje bustad der.
Ingen kan nektast å forlate
riket om det ikkje trengst av omsyn til effektiv rettsforfølging
eller fordi dei skal gjere verneplikt. Norske statsborgarar kan
ikkje nektast tilgjenge til riket.
Komiteen mener legalitetsprinsippet
– at myndighetenes inngrep overfor den enkelte må ha hjemmel i lov
eller annet rettsgrunnlag – er grunnlaget for forståelsen av rettsstaten.
Dette bør komme til uttrykk i Grunnloven. Menneskerettighetsutvalget
har foreslått en ny § 113 i Grunnloven om legalitetsprinsippet.
I tråd med det generelle målet om å bidra til
at Grunnloven inneholder de sentrale deler av vår statsskikk, mener komiteen legalitetsprinsippets
posisjon som konstitusjonell sedvanerett bør formaliseres. Komiteen merker
seg at Menneskerettighetsutvalget viser til at en generell grunnlovfesting
av legalitetsprinsippet i utgangspunktet ikke vil endre dagens rettstilstand. Prinsippet
gjelder uansett i norsk rett og har like stor gjennomslagskraft
som om det skulle stått skriftlig i Grunnloven.
Komiteen innstiller med dette
på § 113 Alternativ 1 B, slik at paragrafen vil lyde:
§ 113
Myndighetenes inngrep overfor
den enkelte må ha grunnlag i lov.
§ 113
Styresmaktene må ha grunnlag
i lov for å gripe inn overfor einskildmennesket.
Komiteen har respekt
for innspillene som har fremkommet i den offentlige debatt når det gjelder
forslaget til ny Grunnloven § 114 om domstolenes prøvingsrett. Komiteen er
opptatt av at Stortinget skal få en så grundig og opplyst behandling
av hver enkelt paragraf i Grunnloven som mulig. Ved å bruke noe
mer tid på forslaget vil det skapes større sikkerhet for at alle
sider av tolkningsspørsmålet knyttet til bestemmelsen blir belyst.
Komiteen har derfor, med samtykke
fra presidentskapet, besluttet å innstille på å utsette behandlingen
av romertall XXIV i forslaget i medhold av Stortingets forretningsorden
§ 31 fjerde ledd annet punktum. Komiteen vil fremme
innstilling til bestemmelsen på et senere tidspunkt.
Vårt moderne demokrati er bygget
opp omkring den enkeltes deltagelse i beslutningsprosessene. Når
folket samles til valg i valgtinget utgjør de den viktigste grunnsteinen
i det demokratiske Norge. Komiteen mener paragrafene
som omhandler deltakelse i demokratiske prosesser er grunnleggende
i vårt moderne demokrati, og en del av de sivile og politiske menneskerettighetene.
I dag er disse regulert i valgloven.
Komiteen mener at det å løfte
prinsippet om frie og hemmelige valg inn i Grunnloven vil synliggjøre
den grunnleggende betydning frie og hemmelige valg har for det norske
statsstyret. Den symbolske, politiske og rettslige betydningen vil
være at det blir vanskeligere for fremtidige politiske regimer å
sette disse prinsippene til side, og en garanti for at et simpelt
stortingsflertall ikke kan rive ned eller grunnleggende svekke vårt
demokrati. Denne bestemmelsen kan plasseres i nytt kapittel E, men
for at retten til frie og hemmelige valg skal kunne leses i sammenheng
med andre demokratiske rettigheter (§ 50 stemmeretten), er det naturlig
å plassere disse sammen i kapittel C.
Menneskerettighetsutvalget har fremmet forslag til
flere alternative plasseringer av bestemmelsen, enten som § 49 nytt
annet punktum, som § 50 første ledd nytt første punktum eller som
ny § 52.
Komiteen mener at retten til
frie og hemmelige valg bør grunnlovfestes som § 49 nytt annet punktum
i Grunnloven, slik at punktumet vil lyde:
Stortingets representanter
velges gjennom frie og hemmelige valg.
Stortingsrepresentantane
blir valde gjennom frie og hemmelege val.