Ovennevnte forslag som er fremmet av representantene
Per-Kristian Foss, Martin Kolberg, Marit Nybakk, Jette F. Christensen,
Hallgeir H. Langeland, Per Olaf Lundteigen, Geir Jørgen Bekkevold
og Trine Skei Grande gjelder grunnlovfesting av økonomiske, sosiale
og kulturelle menneskerettigheter. Innstillingen gjelder de fremsatte
forslagene med unntak av romertall IX.
Under henvisning til Stortingets grunnlovsvedtak
6. mai 2014 fremmes forslagene i innstillingen både på bokmål og
nynorsk.
Forslagsstillerne fremmer forslag på bakgrunn av
forslaget i Dokument 16 (2011–2012).
Forslaget fremmes av en tverrpolitisk gruppe representanter
for å gi Stortinget et bredest mulig vurderingsgrunnlag for behandlingen
i neste periode. Det er gitt at ikke alle forslagsstillerne stiller
seg bak samtlige paragrafer og/eller alternativer.
Stortingets presidentskap besluttet den 18. juni 2009
å nedsette et utvalg til å utrede og fremme forslag til en begrenset
revisjon av Grunnloven med det formål å styrke menneskerettighetenes stilling
i nasjonal rett ved å gi sentrale menneskerettigheter grunnlovs
rang.
Utvalget ble gitt følgende mandat:
«Stortingets presidentskap oppnevner et utvalg som
skal utrede og fremme forslag til en begrenset revisjon av Grunnloven
med det mål å styrke menneskerettighetenes stilling i nasjonal rett
ved å gi sentrale menneskerettigheter Grunnlovs rang. Utvalgets
arbeid inngår som en del av Stortingets forberedelser i anledning
Grunnlovens 200-årsjubileum i 2014.
Grunnloven regulerer
enkelte grunnleggende menneskerettigheter. Dagens tradisjon med
enkeltrevisjoner av bestemmelser gjør at både tema og innfallsvinkel
kan virke nokså tilfeldig. For behandling i kommende periode foreligger
det flere grunnlovsforslag blant annet om diskriminering, retten
til bolig og rett til asyl.
Det er derfor nødvendig
å se de ulike grunnlovsbestemmelsene om menneskerettigheter i en sammenheng
med tanke på en opprydding i og tilpassing av Grunnloven til dagens
forhold. Grunnloven § 110 c lyder. 'Det paaligger Statens myndigheder
at respektere og sikre menneskerettighederne. Nærmere bestemmelser
om gjennomførelsen af Traktater herom fastsættes ved lov.'
Norge
har inkorporert en rekke internasjonale menneskerettskonvensjoner
i sin lovgivning som i dag har forrang i forhold til annen lovgivning,
hvis det er motsetning. Det er derfor viktig at det blir foretatt
en prinsipiell og samlet vurdering av menneskerettighetenes plass
i Grunnloven, hvor også forholdet til menneskerettslovens forrangsregel
og spørsmålet om rettighetene skal kunne påberopes for domstolene,
trekkes inn.
Hensikten med gjennomgangen vil være
å sikre de allmenngyldige menneskerettsprinsippene i Grunnloven,
og ikke få en opplisting av enkeltrettigheter, som naturlig hører
hjemme i ordinær lovgivning.
Utvalget vurderer på
dette grunnlag hvordan Grunnlovens vern av menneskerettighetene
bør utformes.
Det forutsettes at den politiske avtalen
som ble inngått mellom de sju partiene på Stortinget 10. april 2008
om staten og Den norske kirke (jf. Innst. S. nr. 287 (2007–2008))
ligger til grunn for utvalgets arbeid.
Forslag til
nye bestemmelser skal ta utgangspunkt i norsk grunnlovstradisjon,
og dagens grunnlov skal være retningsgivende med hensyn til tekstens
omfang, utforming, struktur og inndeling. Utvalget kan foreslå nødvendige
redigeringsmessige endringer som følge av de materielle endringer
som foreslås.
Utvalgets rapport avgis til Stortingets
presidentskap innen 1. januar 2012.»
Som medlemmer i utvalget ble oppnevnt:
Inge Lønning (leder),
professor emeritus i teologi ved Universitetet i Oslo og tidligere
president i Lagtinget.
Carl I. Hagen, rådgiver og tidligere visepresident i
Stortinget.
Jan E. Helgesen, førsteamanuensis i rettsvitenskap
ved Universitetet i Oslo.
Hilde Indreberg, høyesterettsdommer.
Kari Nordheim-Larsen, fylkesmann i Telemark.
Pål W. Lorentzen, høyesterettsadvokat,
Bergen.
Janne Haaland Matlary, professor i statsvitenskap
ved Universitetet i Oslo.
Kari Nordheim-Larsen erstattet tidligere
utvalgsmedlem Grete Faremo etter at Faremo ble utnevnt til forsvarsminister
høsten 2009.
Utvalget avga 19. desember 2011 sin rapport
til Stortingets presidentskap. Rapporten er trykt som Dokument 16
(2011–2012).
Menneskerettighetsutvalget har vurdert ulike inndelinger
av rettigheter.
Menneskerettighetene har i noen sammenhenger vært
delt inn i det som gjerne er omtalt som første, andre og tredje
generasjons rettigheter, der man kan tenke seg at første generasjons
rettigheter er mer sentrale enn øvrige rettigheter. Det har vært
vanlig å operere med en slik inndeling som en forklaringsmodell
for rettighetenes utvikling, men modellen er vanskelig å forene med
FNs forutsetning om at rettighetene i de ulike menneskerettighetskonvensjonene
må forstås i sammenheng. Utvalget viser derfor til at inndelingen
er omstridt. Utvalget viser videre til at den norske grunnloven
i dag inneholder bestemmelser som kan henføres til samtlige av disse
kategoriene.
Med første generasjons rettigheter siktes det gjerne
til de klassiske sivile og politiske rettigheter.
Til andre generasjons rettigheter har det vært vanlig
å regne de økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Dette
er de rettighetene som sikrer individene en rimelig levestandard,
grunnleggende skolegang, nødvendig helsehjelp mv. Enkelte grunnlovsbestemmelser,
som ekspropriasjonserstatningsvern i § 105, rett til utkomme fra
arbeid i § 110 og samisk språk og kultur i § 110 a, kan sies å falle
i denne kategorien.
Med tredje generasjons rettigheter har det gjerne vært
siktet til de kollektive rettighetene som omfatter menneskeheten,
som for eksempel retten til fred og retten til et sunt miljø, jf.
for eksempel Grunnloven § 110 b.
Menneskerettighetsutvalget viser til at et særlig spørsmål
er hvorvidt økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter kan regnes
blant de sentrale menneskerettighetene. I NOU 1993:18 drøftet Menneskerettighetslovutvalget
hvor egnet målsettingsbestemmelser som for eksempel ØSK artikkel
12 om retten til høyest oppnåelig grad av fysisk og psykisk helse
er til lovfesting og håndheving av domstolene. Det ble pekt på at
slike bestemmelser åpner for et stort innslag av skjønnsmessige
overveielser. Hvilke «skritt» som er nødvendige med sikte på for
eksempel bekjempelse av sykdommer, gir rom for vurderinger av hvor
betydelige ressurser staten bør stille til disposisjon for dette
formål, sammenholdt med andre viktige samfunnsoppgaver. Slike prioriteringsspørsmål
vil være av «politisk» karakter.
Menneskerettighetslovutvalget foreslo likevel
å inkorporere også ØSK i menneskerettsloven, og man pekte blant
annet på at det hadde vært en utvikling i synet på de økonomiske,
sosiale og kulturelle rettighetene.
I den videre drøftelsen pekte Menneskerettighetslovutvalget
på at når det gjaldt de av konvensjonens bestemmelser som dreier
seg om ressurser, viser ØSK-komiteens praksis at folkerettsbrudd
først og fremst kan tenkes ved diskriminerende bruk av ressurser,
eller hvis en stat ikke sikrer det minimumsnivå som den ut fra sine
ressurser er forpliktet til. Når det gjelder påstander om uriktig
prioritering av ressurser, pekte utvalget på at norske domstoler
tradisjonelt vil utvise tilbakeholdenhet, og at en inkorporering av
ØSK ikke var ment å endre dette.
Den internasjonale utviklingen Menneskerettighetslovutvalget
viste til, har fortsatt i årene etter at dets utredning ble lagt
frem. Tallet på generelle kommentarer fra ØSK-komiteen er steget
fra 4 til 21, og det ble i 2008 vedtatt en individklageordning som
– når den trer i kraft – vil føre til ytterligere klargjøring av
konvensjonens innhold. Menneskerettighetsutvalget viser til at økonomiske,
sosiale og kulturelle rettigheter i stor grad er blitt rettighetsfestet
i lovgivningen for øvrig. Endelig nevner utvalget at inkorporeringen
av ØSK ikke har ført til at domstolene i nevneverdig grad er blitt
stilt overfor spørsmål som krever at de tar stilling til ressursallokering.
Hvis ikke annet følger av motivene, vil domstolene
ventelig prøve saker der grunnlovsbestemmelser om økonomiske, sosiale
eller kulturelle rettigheter er påberopt, ut fra de samme retningslinjer
som er fastsatt i de generelle kommentarene fra ØSK-komiteen. Dette
innebærer at domstolene vil tilstå lovgiver en vid skjønnsmargin
for spørsmål om hvilke ordninger som må etableres for å oppfylle
rettighetene, slik tilfellet også er i dag for anvendelsen av for
eksempel Grunnloven § 110 (rett til utkomme fra arbeid) og § 110
a (samisk språk og kultur). Men domstolene vil føre kontroll med
at myndighetene lojalt har gjort det som står i deres makt for å
etablere adekvate, solide og ikke-diskriminerende ordninger som
gjør at kjernen i rettighetene blir ivaretatt, og at de rettigheter
det er tale om, ikke faller under det minimumsnivå som skal til
for å oppfylle konvensjonens krav om ivaretakelse av frihet, likhet
og menneskeverd.
I den forbindelse oppstår spørsmålet om eventuelle
grunnlovsbestemmelser bør utformes som individuelle rettigheter
eller som plikter for statens myndigheter. I hovedtrekk innebærer
de økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene både individuelle
rettigheter, men da i kjerneområdet for de enkelte rettigheter,
og plikter for statens myndigheter. Grunnloven kan eventuelt søke
å reflektere at den plikten som påhviler statens myndigheter, har
en hard kjerne bestående av visse minstekrav, blant annet til helse,
vann, mat, varme og husvære. For disse minstekravene vil individet
ha rettigheter som korresponderer med statens plikter. Utover å
søke tilfredsstillelse av disse basale minstekravene er det først og
fremst statens myndigheter som tar stilling til hvordan rettighetene
bør oppfylles.
Utvalget viser til at retten til å skaffe seg
utkomme ved eget arbeid har vært verdsatt høyt, og dette har kommet
til uttrykk i Grunnloven § 110. Likeså har retten til sosial trygghet
og retten til et verdig liv for den som ikke kan sørge for seg og sin
familie, stått sterkt i den norske velferdslovgivningen etter annen
verdenskrig.
Å løfte disse rettighetene inn i Grunnloven
vil etter utvalgets syn sikre at de sentrale verdiene som disse
rettighetene representerer, vil være retningsgivende også for fremtiden.
Tanken er at Grunnloven skal gi uttrykk for de grunnleggende prinsippene,
mens detaljer i ordinær lovgivning fortløpende må tilpasses ulike
forhold, som for eksempel samfunnsøkonomi, teknologisk utvikling,
endringer i bosettingsmønstre, endring i moraloppfatninger og ikke
minst endringer som følge av skiftende politisk flertall. En viss
forutsigbarhet og beskyttelse mot raske og inngripende endringer
i rettighetene vil imidlertid være sikret gjennom de grunnleggende
prinsippene i Grunnloven.
Utvalgets flertall, alle unntatt Carl I. Hagen,
har vurdert det slik at rettighetene i Grunnloven i størst mulig
grad bør gjenspeile og søke å realisere individenes frihet, likhet
og menneskeverd, slik dette er kommet til uttrykk i fortalen til Verdenserklæringen
og EMK. Ved vurderingen av hvilke rettigheter som står sentralt,
er det derfor tatt utgangspunkt i Verdenserklæringen og de rettigheter
som fremkommer av denne.
Det er samtidig tatt hensyn til de verdier og
rettigheter som har stått sentralt i Norge etter annen verdenskrig,
selv om ikke alle disse er grunnlovfestet i dag. Det er et nærliggende
behov for å ajourføre Grunnloven i forhold til det samfunn vi lever
i. Dette innebærer ikke at Grunnloven skal gi oss svarene på vanskelige
og viktige samfunnsutfordringer, men den bør knesette noen sentrale
prinsipper og grunnleggende verdier som i dag utgjør fundamentet
for de beslutninger som treffes. På den måten vil man i større utstrekning
kunne sikre at individenes frihet, likhet og menneskeverd blir ivaretatt
i beslutningsprosessene også i fremtiden.
I den forbindelse er det tatt hensyn til at
dagens Norge ikke bare er et annet samfunn enn da Grunnloven ble
skrevet i 1814, men også et annet samfunn enn den gang Verdenserklæringen ble
utformet i 1948. De viktigste samfunnsendringene er den økonomiske
og teknologiske utvikling, fremveksten av velferdssamfunnet, utdanningseksplosjonen,
enighet om at det skal være like muligheter for kvinner og menn,
økt forståelse for barns rettigheter, og en økning i antall nordmenn
med annen etnisk, språklig, religiøs og kulturell bakgrunn. Denne
flerkulturelle og moderne velferdsstaten bør derfor gjenspeiles
i Grunnlovens rettighetsbestemmelser, uten at en slik tilpasning
til dagens samfunnsutvikling overskygger de grunnleggende sivile
og politiske rettigheter som Grunnloven har vært bærer av siden
1814. De sivile og politiske rettighetene er nødvendige både for
å opprettholde individenes likeverd og like rett til deltakelse
i samfunnet, og for å sikre gjennomføringen av et levedyktig demokrati.
I forlengelsen av dette har utvalget lagt vekt
på at Grunnloven har hatt stor symbolverdi for det norske folk og
for nasjonen Norge, samtidig som den til tider har spilt en sentral
rolle rettslig og politisk. Utvalgets flertall ser det som viktig
å forsøke å bevare Grunnlovens rolle som symbol for nasjonen, men
samtidig videreføre Grunnloven som et rettslig og politisk verktøy.
Grunnlovens menneskerettighetsbestemmelser bør derfor ikke begrenses
til bare å bestå av bestemmelser som med relativt enkle juridiske
grep kan håndheves av domstolene. Noen av Grunnlovens bestemmelser
bør også inneholde rettigheter som har et kjerneinnhold som kan
prøves rettslig, selv om bestemmelsenes betydning først og fremst
vil være verdimessig og politisk.
Utvalget finner videre at norsk grunnlovstradisjon,
der Grunnloven stadfester noen grunnleggende og prinsipielle utgangspunkter,
bør videreføres. Det vil neppe være vellykket å forsøke å detaljregulere
rettigheter i Grunnloven. Dette ville gi liten grad av fleksibilitet
til bestemmelser som ofte blir stående i lang tid. Av rettspraksis
på området, både nasjonalt og i EMD, fremgår det tydelig at anvendelsen
av menneskerettighetsbestemmelser ofte vil måtte avgjøres etter
en nærmere vurdering av en lang rekke konkrete forhold, der også
hensynet til samfunnsutviklingen trekkes inn. Detaljreguleringer
i Grunnloven vil i for stor utstrekning kunne binde opp fremtidige
generasjoner, og dermed bidra til å svekke Grunnlovens symbolske
og politiske funksjon.
Utvalgets mindretall, Carl I. Hagen, har ikke sluttet
seg til utvalgets forslag til §§ 104, 107, 108, 109, 110, 111, 112,
115 og 116, jf. mindretallsmerknaden gjengitt i Dokument 16 (2011–2012)
punkt 11.4.2.
Menneskerettighetsutvalget har foreslått en
ny § 107 i Grunnloven om retten til kulturell identitet og deltakelse
i det kulturelle liv.
Utvalget viser til at Grunnloven i dag ikke
inneholder en generell bestemmelse om rett til å delta i kulturelt
liv eller rett til å ivareta ens kulturelle identitet. Slik grunnlovfesting
vil etter utvalgets syn synliggjøre at deltakelse i kulturelt liv
er en viktig verdi i det norske samfunnet. Grunnlovfesting vil være
en anerkjennelse av at kulturell utfoldelse og deltakelse i kulturelle
aktiviteter er av stor betydning for personlig utvikling, etablering
og markering av identitet og tilhørighet, og for livsglede og livsutfoldelse.
Om den nærmere begrunnelsen for forslaget vises
det til Dokument 16 (2011–2012) s. 205 flg.
Forslagsstillerne fremmer seks alternative forslag
til første ledd.
Alternativ 1 samsvarer med Menneskerettighetsutvalgets
forslag om at statens myndigheter skal respektere «den enkeltes
kulturelle identitet», mens det i alternativ 2 er vist til «den
enkeltes identitet». Alternativene varierer med hensyn til om den
enkelte skal kunne «delta i kulturaktiviteter og oppleve et mangfold
av kulturuttrykk», eller om den enkelte skal kunne delta i kulturaktiviteter
og oppleve et mangfold av kulturuttrykk og i tillegg «nyte godt
av vitenskapelige fremskritt». Alternativ 1 til 5 går ut på at statens
myndigheter «skal respektere», mens alternativ 6 går på at «enhver
har rett» til fritt å delta i kulturelt liv.
Forslagsstillerne fremmer tre alternative forslag til
annet ledd. Alternativ 1 er i samsvar med Menneskerettighetsutvalgets
forslag om respekt for vitenskapens og kunstens frihet. Alternativ
2 og 3 omhandler kunstens og forskningens frihet.
Menneskerettighetsutvalget har foreslått en
ny § 108 i Grunnloven om retten til samisk språk, kultur og samfunnsliv.
Bestemmelsen skal erstatte nåværende Grunnloven
§ 110 a, som lyder:
«Det paaligger Statens Myndigheter at lægge Forholdene
til Rette for at den samiske Folkegruppe kan sikre og udvikle sit
Sprog, sin Kultur og sit Samfundsliv.»
Bestemmelsen bygger på et forslag som ble fremsatt
og grundig omtalt i Samerettsutvalgets første utredning, NOU 1984:19
om samenes rettsstilling.
Utvalget viser til at vekten etter hvert er
flyttet fra samene som en minoritet til samene som et urfolk. Norge
ratifiserte i 1989 konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i
selvstendige stater. Det var klart forutsatt at konvensjonen skulle
gjelde for samene i Norge.
Etter utvalgets oppfatning tilsier utviklingen
etter at Grunnloven § 110 a ble vedtatt at bestemmelsen bør endres,
slik at det fremgår at samene er et folk eller urfolk.
Om den nærmere begrunnelsen for forslaget vises
det til Dokument 16 (2011–2012) s. 214 flg.
Forslagsstillerne fremmer to alternative forslag som
er basert på Menneskerettighetsutvalgets forslag. Alternativ 1 inneholder
formuleringen «samene, som urfolk», mens alternativ 2 inneholder
formuleringen «det samiske folk».
Menneskerettighetsutvalget har foreslått en
ny § 109 i Grunnloven om rett til utdanning. Ingen bestemmelser
i Grunnloven regulerer i dag utdanningsspørsmål. Rett til skole
og utdanning er nedfelt i en rekke konvensjoner.
For å kunne oppnå Grunnlovens målsetting om ivaretakelse
av demokrati, rettsstat og menneskerettigheter, vil utdanning etter
utvalgets syn stå helt sentralt. Utvalget viser til at en grunnlovfesting
av retten til utdanning ikke vil endre rettstilstanden i Norge ettersom
dagens opplæringslov og lov om universitet og høyskoler må antas
å tilfredsstille kravene i de internasjonale menneskerettighetskonvensjonene
vedrørende retten til utdanning. Grunnlovfesting vil etter utvalgets syn
kunne fungere som en rettslig skranke for lovgiver, i den forstand
at lovgiver ikke kan la skoletilbudet falle under de minstekrav
som en eventuell grunnlovsbestemmelse oppstiller.
Utvalget foreslår videre at prinsippet om at
videregående utdanning skal være tilgjengelig for alle, grunnlovfestes.
Utvalget finner også at det overordnede prinsipp om at statens myndigheter skal
sikre at alle har de samme formelle muligheter til å ta utdanning
på bakgrunn av kvalifikasjoner, bør grunnlovfestes.
Om den nærmere begrunnelsen for forslaget vises
det til Dokument 16 (2011–2012) s. 218 flg.
Forslagsstillerne fremmer to alternative forslag til
bestemmelsens første ledd og ett forslag til bestemmelsens annet
ledd. Første ledd omhandler retten til utdannelse og grunnleggende
opplæring som skal ivareta den enkeltes evner og behov og fremme
respekt for demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene. Alternativ 1
er i samsvar med Menneskerettighetsutvalgets forslag. Det som skiller
alternativene er hvorvidt barn skal ha plikt eller rett til å motta
grunnleggende opplæring.
Bestemmelsens annet ledd omhandler en plikt for
statens myndigheter til å sikre adgang til videregående opplæring
og like muligheter til høyere utdannelse på grunnlag av kvalifikasjoner.
Menneskerettighetsutvalget har foreslått en
endring i § 110 første ledd i Grunnloven som pålegger statens myndigheter
å legge til rette for at alle kan skaffe seg utkomme av sitt arbeid.
I et menneskerettslig perspektiv har retten
til å skaffe seg utkomme ved arbeid eller næring vært sett på som
en viktig forutsetning både for bekjempelse av fattigdom og for
demokratiutvikling. Utvalget foreslår at Grunnloven § 110 bør utvides
til å omfatte retten til å skaffe seg utkomme ved næring. Utvalget
foreslår videre at retten til sosial trygghet skrives inn som et
siste punktum i første ledd.
Om den nærmere begrunnelsen for forslaget vises
det til Dokument 16 (2011–2012) s. 231 flg.
Forslagsstillerne fremmer 3 alternative forslag.
Alternativ 1 er i samsvar med Menneskerettighetsutvalgets
forslag. I alternativ 2 er det inntatt et annet punktum om at «ethvert
menneske har plikt til å forsøke å sørge for sitt livsopphold.»
I alternativ 3 er det tatt inn en presisering
om at «den som på grunn av sykdom, alder, arbeidsledighet, fødsel
eller liknende forhold ikke selv kan sørge for sitt livsopphold»,
har rett til trygd eller sosiale ytelser.
Menneskerettighetsutvalget har foreslått en
ny § 111 om rett til en tilfredsstillende levestandard og helse.
Utvalget viser til at for at enkeltindivider
skal kunne leve et liv i verdighet og samtidig benytte seg av den
frihet som alle mennesker er født med, er det essensielt at de mest
elementære og grunnleggende menneskelige behov er dekket. Dette
er tilgang til mat, vann, klær, bolig og helsehjelp. Utvalget viser
videre til at grunnlovfesting av disse rettighetene ikke vil medføre
andre rettslige endringer enn selve grunnlovfestingen. I dag sikrer
den ordinære lovgivningen både sosial trygghet, tilfredsstillende
levestandard og best mulig helse. Etter utvalgets syn vil en grunnlovfesting sikre
at statens myndigheter også i fremtiden prioriterer det offentliges
ressurser på en slik måte at mennesker i Norge kan leve et menneskeverdig
liv. Grunnlovfesting vil etter utvalgets syn også kunne være retningsgivende
ved utforming av regelverk, samt ved iverksettelse av tiltak som kan
fremme helse og levestandard i befolkningen.
Om den nærmere begrunnelsen for forslagene vises
det til Dokument 16 (2011–2012) s. 234 flg.
Forslagsstillerne fremmer seks alternative forslag.
Alternativ 1 er i samsvar med forslaget fra Menneskerettighetsutvalget.
Det fremgår av forslaget at statens myndigheter skal respektere og
sikre retten til en tilfredsstillende levestandard. Likeledes skal
statens myndigheter fremme befolkningens helse og sikre retten til helsehjelp.
Etter alternativ 2 har «enhver» rett til en tilfredsstillende
levestandard og nødvendig helsehjelp. I alternativ 3 og 4 er det
inntatt en nærmere presisering av hva som ligger i en tilfredsstillende
levestandard.
Alternativ 5 og 6 er basert på tidligere fremsatt grunnlovsforslag
fra Inga Marte Thorkildsen, Hallgeir H. Langeland og Karin Andersen,
jf. Dokument 12:4 (2007–2008) (retten til bolig).
Det fremgår av forslaget at alternativene 5
og 6 eventuelt kan vedtas som annet eller tredje ledd til alternativ
1 eller 2.
Menneskerettighetsutvalget har foreslått en
ny § 112 i Grunnloven om retten til et sunt miljø. Bestemmelsen
er en videreføring av Grunnloven § 110 b.
Utvalget viser til at rettigheter knyttet til
miljø er under stadig utvikling internasjonalt, også spørsmål om
forholdet mellom miljø og menneskerettigheter. Bestemmelsen i § 110 b
kom inn i Grunnloven i 1992 og kan sees som et resultat av anbefalinger
fra FN gjennom Verdenskommisjonen for miljø og utvikling. Utvalget finner
det lite tvilsomt at denne bestemmelsen fra Stortingets side var
ment å være en rettslig forpliktende bestemmelse og ikke bare en
programerklæring.
Etter utvalgets syn har § 110 b første ledd
fått en tilfredsstillende utforming, og denne bestemmelsen bør derfor
videreføres. Utvalget foreslår at bestemmelsen flyttes til § 112
og at ny § 112 får et nytt tredje ledd for å tydeliggjøre plikten for
myndighetene til å etterleve prinsippene i første ledd om å iverksette
adekvate og nødvendige tiltak for å sikre miljøet.
Om den nærmere begrunnelsen for forslagene vises
det til Dokument 16 (2011–2012) s. 242 flg.
Forslagsstillerne fremmer Menneskerettighetsutvalgets
forslag til § 112 nytt tredje ledd.
Menneskerettighetsutvalget har foreslått en
ny § 115 i Grunnloven om begrensninger i de grunnlovfestede rettighetene.
Utvalget finner at begrensninger i rettighetene må
fastsettes i Grunnloven, ikke bare følge av domstolenes praksis.
Dette vil tydeliggjøre at de fleste rettigheter i noen utstrekning
vil kunne være gjenstand for begrensninger dersom de støter an mot
andre menneskerettigheter eller mot viktige samfunnsinteresser.
Utvalget foreslår å presisere i bestemmelsen hvilke rettigheter
det ikke kan gjøres begrensninger i.
Om den nærmere begrunnelsen for forslagene vises
det til Dokument 16 (2011–2012) s. 69 flg.
Forslagsstillerne fremmer 2 alternative forslag.
Alternativ 1 bygger på Menneskerettighetsutvalgets
forslag til ny § 115 med den forskjell at ordet «tungtveiende» er
tilføyd i første ledd annet punktum.
I alternativ 2 er formuleringen «enhver begrensning
i rettigheter som er anerkjent i denne grunnlov» i første ledd første
punktum, erstattet av formuleringen «enhver begrensning av rettigheter
i denne grunnlov».
Menneskerettighetsutvalget har foreslått en
ny § 116 i Grunnloven om derogasjon fra menneskerettigheter.
Utvalget viser til at konstitusjonell nødrett
er en betegnelse på handlinger som innebærer at man på bakgrunn
av en nødrettssituasjon legitimt kan fravike de rettsregler som
følger av Grunnloven eller av konstitusjonell sedvanerett. Det blir
vist til at en egen bestemmelse i Grunnloven om unntak eller derogasjon
fra menneskerettighetene vil gjøre det mulig å lese ut av sammenhengen
når menneskerettighetene i Grunnloven kan fravikes. En slik bestemmelse vil
også etablere en større grad av forutsigbarhet i rettspleien; det
vil bare være adgang til å fravike menneskerettighetene i Grunnloven
dersom vilkårene i derogasjonsbestemmelsen er oppfylt. Det bør etter
utvalgets syn slås fast at enkelte rettigheter er av en slik karakter
at de aldri kan fravikes. Dette har sammenheng med at unntak fra enkelte
bestemmelser vil representere et så fundamentalt angrep på menneskeverdet
og rettsstaten at ingen situasjoner kan berettige at det besluttes
å gjøre unntak fra disse rettighetene. Det blir derfor foreslått
å ta inn et tillegg til derogasjonsadgangen, der det presiseres
hvilke bestemmelser i Grunnloven som aldri kan fravikes.
Om den nærmere begrunnelsen for forslagene vises
det til Dokument 16 (2011–2012) s. 90 flg.
Forslagsstillerne fremmer 2 alternative forslag.
Alternativ 1 er i samsvar med Menneskerettighetsutvalgets
forslag til § 116, der det i annet ledd fremgår at det ikke i noe
tilfelle kan treffes beslutning om å fravike §§ 93, 96 og 99 første punktum.
Tilsvarende gjelder for § 97 ved spørsmål om straff.
Alternativ 2 er basert på forslag fra Norsk
senter for menneskerettigheter og innebærer at derogasjon av § 99
ikke skal være begrenset til første punktum.
Forslagsstillerne fremmer forslagene både i
gjeldende grunnlovsspråk og på tidsmessig bokmål og nynorsk. Stortinget
fattet 21. mai 2012 vedtak om å be presidentskapet legge til rette
for å få utarbeidet nye versjoner av Grunnloven på tidsmessig bokmål
og nynorsk. Det ble 31. mai 2012 oppnevnt et utvalg som fikk i mandat
å utarbeide nye, språklig oppdaterte versjoner av Grunnloven på
tidsmessig bokmål og nynorsk. Utvalget skulle også omsette grunnlovsforslagene utarbeidet
av Menneskerettighetsutvalget i Dokument 16 (2011–2012) til nynorsk,
og språklig kvalitetssikre Menneskerettighetsutvalgets forslag utformet
på tidsmessig bokmål.
Forslaget i dette dokumentet bygger på forslaget i
Dokument 19 (2011–2012) Rapport fra Grunnlovsspråkutvalget om utarbeidelse
av språklig oppdaterte tekstversjoner av Grunnloven på bokmål og
nynorsk.
Forslagsstillerne fremmer følgende forslag:
«I
Nåværende § 107 flyttes til nytt kapittel F
og får nytt paragrafnummer.
Ny § 107 første ledd i nytt kapittel E skal
lyde:
Alternativ 1 A (originaltekst):
Det paaligger Statens Myndigheder at respektere den
Enkeltes kulturelle Identitet og lægge Forholdene til Rette for
at den Enkelte kan deltage i Kulturaktiviteter og opleve et Mangfold
af Kulturudtryk.
Alternativ 1 B (bokmål
og nynorsk):
Statens myndigheter skal respektere den enkeltes
kulturelle identitet og legge forholdene til rette for at den enkelte
kan delta i kulturaktiviteter og oppleve et mangfold av kulturuttrykk.
Dei statlege styresmaktene skal respektere den kulturelle
identiteten til kvar einskild og leggje til rette for at alle kan
delta i kulturaktivitetar og oppleve eit mangfald av kulturuttrykk.
Alternativ 2 A (originaltekst):
Det paaligger Statens Myndigheder at respektere den
Enkeltes Identitet.
Alternativ 2 B (bokmål
og nynorsk):
Statens myndigheter skal respektere den enkeltes
identitet.
Dei statlege styresmaktene skal respektere identiteten
til kvar einskild.
Alternativ 3 A (originaltekst):
Det paaligger Statens Myndigheder at respektere den
Enkeltes kulturelle Identitet.
Alternativ 3 B (bokmål
og nynorsk):
Statens myndigheter skal respektere den enkeltes
kulturelle identitet.
Dei statlege styresmaktene skal respektere den kulturelle
identiteten til kvar einskild.
Alternativ 4 A (originaltekst):
Det paaligger Statens Myndigheder at respektere den
Enkeltes kulturelle Identitet og lægge Forholdene til Rette for
at den Enkelte kan deltage i Kulturaktiviteter og opleve et Mangfold
af Kulturudtryk og nyde godt af videnskabelige Fremskridt.
Alternativ 4 B (bokmål
og nynorsk):
Statens myndigheter skal respektere den enkeltes
kulturelle identitet, og legge forholdene til rette for at den enkelte
kan delta i kulturaktiviteter, oppleve et mangfold av kulturuttrykk
og nyte godt av vitenskapelige fremskritt.
Dei statlege styresmaktene skal respektere den kulturelle
identiteten til kvar einskild og leggje til rette for at alle kan
delta i kulturaktivitetar, oppleve eit mangfald av kulturuttrykk
og nyte godt av vitskaplege framskritt.
Alternativ 5 A (originaltekst):
Det paaligger Statens Myndigheder at respektere og
lægge Forholdene til rette for at den Enkelte kan deltage i Kulturaktiviteter
og opleve et Mangfold af Kulturudtryk.
Alternativ 5 B (bokmål
og nynorsk):
Statens myndigheter skal respektere og legge forholdene
til rette for at den enkelte kan delta i kulturaktiviteter og oppleve
et mangfold av kulturuttrykk.
Dei statlege styresmaktene skal respektere og leggje
til rette for at alle kan delta i kulturaktivitetar og oppleve eit
mangfald av kulturuttrykk.
Alternativ 6 A (originaltekst):
Enhver har Ret til frit at tage Del i kulturelt
Liv. Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til rette
for at den Enkelte kan deltage i Kulturaktiviteter og opleve et
Mangfold af Kulturudtryk.
Alternativ 6 B (bokmål
og nynorsk):
Enhver har rett til fritt å ta del i kulturelt
liv. Statens myndigheter skal legge forholdene til rette for at
den enkelte kan delta i kulturaktiviteter og oppleve et mangfold
av kulturuttrykk.
Alle har rett til fritt å delta i kulturelt
liv. Dei statlege styresmaktene skal leggje til rette for at alle
kan delta i kulturaktivitetar og oppleve eit mangfald av kulturuttrykk.
II
Ny § 107 annet ledd skal lyde:
Alternativ 1 A (originaltekst):
Videnskabens og Kunstens Frihed skal respekteres.
Alternativ 1 B (bokmål
og nynorsk):
Vitenskapens og kunstens frihet skal respekteres.
Den vitskaplege og kunstnarlege fridommen skal
respekterast.
Alternativ 2 A (originaltekst):
Kunstens og Forskningens Frihed skal respekteres.
Alternativ 2 B (bokmål
og nynorsk):
Kunstens og forskningens frihet skal respekteres.
Fridom for kunst og forsking skal respekterast.
Alternativ 3 A (originaltekst):
Det paaligger Statens Myndigheter at respektere Kunstens
og Forskningens Frihed.
Alternativ 3 B (bokmål
og nynorsk):
Statens myndigheter skal respektere kunstens
og forskningens frihet.
Dei statlege styresmaktene skal respektere fridommen
for kunst og forsking.
III
Nåværende § 108 flyttes til nytt kapittel F
og får nytt paragrafnummer.
Nåværende § 110 b blir ny § 108 i nytt kapittel
E og skal lyde:
Alternativ 1 A (originaltekst):
§ 108
Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene
til Rette for at Samerne, som Urfolk, kunne sikre og udvikle deres
Sprog, Kultur og Samfundsliv.
Alternativ 1 B (bokmål
og nynorsk):
§ 108
Statens myndigheter skal legge forholdene til rette
for at samene, som urfolk, kan sikre og utvikle sitt språk, sin
kultur og sitt samfunnsliv.
§ 108
Dei statlege styresmaktene skal leggje til rette for
at samane, som urfolk, kan tryggje og utvikle samisk språk, kultur
og samfunnsliv.
Alternativ 2 A (originaltekst):
§ 108
Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene
til Rette for at det samiske Folk kunne sikre og udvikle sit Sprog,
sin Kultur og sit Samfundsliv.
Alternativ 2 B (bokmål
og nynorsk):
§ 108
Statens myndigheter skal legge forholdene til rette
for at det samiske folk kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur
og sitt samfunnsliv.
§ 108
Dei statlege styresmaktene skal leggje til rette for
at det samiske folket kan tryggje og utvikle samisk språk, kultur
og samfunnsliv.
IV
Nåværende § 109 flyttes til nytt kapittel F
og får nytt paragrafnummer.
Ny § 109 første ledd i nytt kapittel E skal
lyde:
Alternativ 1 A (originaltekst):
Enhver har Ret til Uddannelse. Børn have Pligt til
at modtage grundlæggende Oplæring. Oplæringen skal ivaretage den
Enkeltes Evner og Behov, og fremme Respekt for Demokratiet, Retsstaten
og Menneskerettighederne.
Alternativ 1 B (bokmål
og nynorsk):
Enhver har rett til utdannelse. Barn har plikt
til å motta grunnleggende opplæring. Opplæringen skal ivareta den
enkeltes evner og behov og fremme respekt for demokratiet, rettsstaten
og menneskerettighetene.
Alle har rett til utdanning. Born har plikt
til å ta imot grunnleggjande opplæring. Opplæringa skal utvikle
evnene til kvart barn og ta omsyn til dei behova det har, og fremje
respekt for demokratiet, rettsstaten og menneskerettane.
Alternativ 2 A (originaltekst):
Enhver har Ret til Uddannelse. Børn have Ret
til at modtage grundlæggende Oplæring. Oplæringen skal ivaretage
den Enkeltes Evner og Behov, og fremme Respekt for Demokratiet,
Retsstaten og Menneskerettighederne.
Alternativ 2 B (bokmål
og nynorsk):
Enhver har rett til utdannelse. Barn har rett
til å motta grunnleggende opplæring. Opplæringen skal ivareta den
enkeltes evner og behov og fremme respekt for demokratiet, rettsstaten
og menneskerettighetene.
Alle har rett til utdanning. Born har rett til
å ta imot grunnleggjande opplæring. Opplæringa skal utvikle evnene
til kvart barn og ta omsyn til dei behova det har, og fremje respekt
for demokratiet, rettsstaten og menneskerettane.
V
Ny § 109 annet ledd skal lyde:
Alternativ A (originaltekst):
Det paaligger Statens Myndigheder at sikre Adgang
til videregaaende Oplæring og lige Muligheder til høiere Uddannelse
på Grundlag af Kvalifikationer.
Alternativ B (bokmål og
nynorsk):
Statens myndigheter skal sikre adgang til videregående
opplæring og like muligheter til høyere utdannelse på grunnlag av
kvalifikasjoner.
Dei statlege styresmaktene skal sikre tilgjenge
til vidaregåande opplæring og likt høve til høgare utdanning på
grunnlag av kvalifikasjonar.
VI
§ 110 første ledd skal lyde:
Alternativ 1 A (originalspråk):
Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene
til Rette for at ethvert arbeidsdygtigt Menneske kan skaffe sig
Udkomme ved Arbeide eller Næring. Den, som ikke selv kan sørge for sit
Livsophold, har Ret til Støtte fra det Offentlige.
Alternativ 1 B (bokmål
og nynorsk):
Statens myndigheter skal legge forholdene til rette
for at ethvert arbeidsdyktig menneske kan tjene til livets opphold
ved arbeid eller næring. Den som ikke selv kan sørge for sitt livsopphold, har
rett til støtte fra det offentlige.
Dei statlege styresmaktene skal leggje til rette for
at kvart arbeidsført menneske kan leve av arbeidet sitt eller næringsverksemda
si. Den som ikkje sjølv kan forsyte seg, har rett til stønad frå det
offentlege.
Alternativ 2 A (originalspråk):
Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene
til Rette for at ethvert arbeidsdygtigt Menneske kan skaffe sig
Udkomme ved Arbeide eller Næring. Ethvert Menneske har Pligt til
at forsøge at sørge for sit Livsophold. Den, som ikke selv kan sørge
for sit Livsophold, har Ret til Støtte fra det Offentlige.
Alternativ 2 B (bokmål
og nynorsk):
Statens myndigheter skal legge forholdene til rette
for at ethvert arbeidsdyktig menneske kan tjene til livets opphold
ved arbeid eller næring. Ethvert menneske har plikt til å forsøke
å sørge for sitt livsopphold. Den som ikke selv kan sørge for sitt
livsopphold, har rett til støtte fra det offentlige.
Dei statlege styresmaktene skal leggje til rette for
at kvart arbeidsført menneske kan leve av arbeidet sitt og næringsverksemda
si. Alle har plikt til å søkje å forsyte seg sjølv. Den som ikkje
kan forsyte seg sjølv, har rett til stønad frå det offentlege.
Alternativ 3 A (originalspråk):
Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene
til Rette for at ethvert arbeidsdygtigt Menneske kan skaffe sig
Udkomme ved Arbeide eller Næring. Den som paa grund av Sygdom, Alder,
Arbeidsledighed, Fødsel eller lignende Forhold ikke selv kan sørge
for sit Livsophold, har Ret til Trygd eller sosiale Ydelser.
Alternativ 3 B (bokmål
og nynorsk):
Statens myndigheter skal legge forholdene til rette
for at ethvert arbeidsdyktig menneske kan tjene til livets opphold
ved arbeid eller næring. Den som på grunn av sykdom, alder, arbeidsledighet,
fødsel eller liknende forhold ikke selv kan sørge for sitt livsopphold,
har rett til trygd eller sosiale ytelser.
Dei statlege styresmaktene skal leggje til rette for
at kvart arbeidsført menneske kan leve av arbeidet sitt og næringsverksemda
si. Den som på grunn av sjukdom, alder, arbeidsløyse, fødsel eller
liknande høve ikkje kan forsyte seg sjølv, har rett til trygd eller
sosiale ytingar.
VII
Nåværende § 111 flyttes til nytt kapittel F
og får nytt paragrafnummer.
Ny § 111 i nytt kapittel E skal lyde:
Alternativ 1 A (originalspråk):
§ 111
Det paaligger Statens Myndigheder at respektere og
sikre Retten til en tilfredsstillende Levestandard.
Ligeledes paaligger det Statens Myndigheder
at fremme Befolkningens Helbred og sikre Retten til nødvendig Helbredshjelp.
Alternativ 1 B (bokmål
og nynorsk):
§ 111
Statens myndigheter skal respektere og sikre retten
til en tilfredsstillende levestandard.
Likeledes skal statens myndigheter fremme befolkningens
helse og sikre retten til nødvendig helsehjelp.
§ 111
Dei statlege styresmaktene skal respektere og tryggje
retten til ein tilfredsstillande levestandard.
Like eins skal dei statlege styresmaktene fremje folkehelsa
og tryggje retten til naudsynt helsehjelp.
Alternativ 2 A (originalspråk):
§ 111
Enhver har Ret til en tilfredsstillende Levestandard
og nødvendig Helbredshjelp.
Alternativ 2 B (bokmål
og nynorsk):
§ 111
Enhver har rett til en tilfredsstillende levestandard
og nødvendig helsehjelp.
§ 111
Alle har rett til tilfredsstillande levestandard
og naudsynt helsehjelp.
Alternativ 3 A (originalspråk):
§ 111
Enhver har Ret til en tilfredsstillende Levestandard,
herunder Ret til Mad, Vand, Klær og Bolig. Ligeledes har enhver
Ret til nødvendig Helbredshjelp.
Alternativ 3 B (bokmål
og nynorsk):
§ 111
Enhver har rett til tilfredsstillende levestandard, herunder
rett til mat, vann, klær og bolig. Likeledes har enhver rett til
nødvendig helsehjelp.
§ 111
Alle har rett til tilfredsstillande levestandard, medrekna
rett til mat, vatn, klede og husvære. Like eins har alle rett til
naudsynt helsehjelp.
Alternativ 4 A (originalspråk):
§ 111
Det paaligger Statens Myndigheder at respektere og
sikre Retten til en tilfredsstillende Levestandard, herunder den
Enkeltes Behov for Mad, Vand, Klær og Bolig. Ligeledes paaligger
det Statens Myndigheder at fremme Befolkningens Helbred og sikre
Retten til nødvendig Helbredshjelp.
Alternativ 4 B (bokmål
og nynorsk):
§ 111
Statens myndigheter skal respektere og sikre retten
til en tilfredsstillende levestandard, herunder den enkeltes grunnleggende
behov for mat, vann, klær og bolig. Likeledes skal statens myndigheter
fremme befolkningens helse og sikre retten til nødvendig helsehjelp.
§ 111
Dei statlege styresmaktene skal respektere og tryggje
retten til ein tilfredsstillande levestandard, medrekna den einskildes
behov for mat, vatn, klede og husvære. Like eins skal dei statlege
styresmaktene fremje folkehelsa og tryggje retten til naudsynt helsehjelp.
Alternativ 5 A (originalspråk):
§ 111
Enhver Borger har Ret til en Bolig. Nærmere Bestemmelser
om Gjennemførelsen af denne Grundsætning fastsættes ved Lov.
Alternativ 5 B (bokmål
og nynorsk):
§ 111
Enhver borger har rett til en bolig. Nærmere bestemmelser
om gjennomføringen av denne grunnsetning fastsettes i lov.
§ 111
Kvar borgar har rett til husvære. Nærare føresegner
om gjennomføringa av denne grunnsetninga blir fastsette i lov.
Alternativ 6 A (originalspråk):
§ 111
Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene
til Rette saaledes, at enhver Borger har Ret til en Bolig. Nærmere
Bestemmelser om Gjennemførelsen af denne Grundsætning fastsættes
ved Lov.
Alternativ 6 B (bokmål
og nynorsk):
§ 111
Statens myndigheter skal legge forholdene til rette
slik at enhver borger har rett til en bolig. Nærmere bestemmelser
om gjennomføringen av denne grunnsetning fastsettes i lov.
§ 111
Dei statlege styresmaktene skal leggje til rette for
at kvar borgar har rett til husvære. Nærare føresegner om gjennomføringa
av denne grunnsetninga blir fastsette i lov.
Alternativ 5 (A eller B) og 6 (A eller B) kan eventuelt
vedtas som annet eller tredje ledd til alternativene 1 (A eller
B) eller 2 (A eller B).
VIII
Nåværende § 112 flyttes til nytt kapittel F
og får nytt paragrafnummer.
Nåværende § 110 b blir ny § 112 i nytt kapittel E,
og skal lyde:
Alternativ A (originaltekst):
§ 112
Enhver har Ret til et Milieu som sikrer Sundhed, og
til en Natur hvis Produktionsævne og Mangfold bevares. Naturens
Ressourcer skulle disponeres ud fra en langsigtig og alsidig Betragtning, der
ivaretager denne Ret ogsaa for Efterslægten.
For at ivaretage deres Ret i Henhold til foregaaende
Led, ere Borgerne berettigede til Kundskab om Naturmilieuets Tilstand
og om Virkningerne af planlagte og iværksatte Indgreb i Naturen.
Det paaligger Statens Myndigheder at træffe Foranstaltninger
der gjennemføre disse Grundsætninger.
Alternativ B (bokmål og
nynorsk):
§ 112
Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen,
og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens
ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning
som ivaretar denne rett også for etterslekten.
Borgerne har rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand
og om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen,
slik at de kan ivareta den rett de har etter foregående ledd.
Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører
disse grunnsetninger.
§ 112
Alle har rett til eit helsesamt miljø og ein
natur der produksjonsevna og mangfaldet blir haldne ved lag. Naturressursane
skal disponerast ut frå ein langsiktig og allsidig synsmåte som
tryggjer denne retten òg for kommande slekter.
Borgarane har rett til kunnskap om korleis det står
til med naturmiljøet, og om verknadene av planlagde og iverksette
inngrep i naturen, slik at dei kan tryggje den retten dei har etter
førre leddet.
Dei statlege styresmaktene skal setje i verk
tiltak som gjennomfører desse grunnsetningane.
IX
Ny § 115 skal lyde:
Alternativ 1 A (originalspråk):
§ 115
Enhver Begrænsning i Rettigheder, som ere anerkjendte
i denne Grundlov, maa være fastsat ved Lov og respektere Kjernen
i Rettighederne. Begrænsningen maa være forholdsmæssig og nødvendig
for at ivaretage tungtveiende almene Interesser eller Andres Menneskerettigheder.
Der kan i intet Tilfælde gjøres slige Begrænsninger
i §§ 93, 94, 95, 96, 99 første Punktum og § 105. Tilsvarende gjælder
for § 97 ved Spørgsmaal om Straf.
Alternativ 1 B (bokmål
og nynorsk):
§ 115
Enhver begrensning i rettigheter som er anerkjent
i denne grunnlov, må være fastsatt ved lov og respektere kjernen
i rettighetene. Begrensningen må være forholdsmessig og nødvendig for
å ivareta tungtveiende allmenne interesser eller andres menneskerettigheter.
Det kan ikke i noe tilfelle gjøres slike begrensninger
i §§ 93, 94, 95, 96, 99 første punktum og § 105. Tilsvarende gjelder
for § 97 ved spørsmål om straff.
§ 115
All avgrensing av rettar som er stadfeste i
denne grunnlova, må vere fastsett i lov og respektere kjernen i
rettane. Avgrensinga må vere samhøveleg og naudsynt for å tryggje
tungtvegande allmenne interesser eller andres menneskerettar.
Det må ikkje i noko tilfelle gjerast slike avgrensingar
i §§ 93, 94, 95, 96, 99 fyrste punktum og § 105. Tilsvarande gjeld
for § 97 i spørsmål om straff.
Alternativ 2 A (originalspråk):
§ 115
Enhver Begrænsning af Rettigheder i denne Grundlov
maa være fastsat ved Lov og respektere Kjernen i Rettighederne.
Begrænsningen må være forholdsmæssig og nødvendig for at ivaretage
tungtveiende almene Interesser eller Andres Menneskerettigheder.
Der kan i intet Tilfælde gjøres slige Begrænsninger
i §§ 93, 94, 95, 96, 99 første Punktum og § 105. Tilsvarende gjælder
for § 97 ved Spørgsmaal om Straf.
Alternativ 2 B (bokmål
og nynorsk):
§ 115
Enhver begrensning av rettigheter i denne grunnlov
må være fastsatt ved lov og respektere kjernen i rettighetene. Begrensningen
må være forholdsmessig og nødvendig for å ivareta tungtveiende allmenne
interesser eller andres menneskerettigheter.
Det kan ikke i noe tilfelle gjøres slike begrensninger
i §§ 93, 94, 95, 96, 99 første punktum og § 105. Tilsvarende gjelder
for § 97 ved spørsmål om straff.
§ 115
All avgrensing av rettar i denne grunnlova må vere
fastsett i lov og respektere kjernen i rettane. Avgrensinga må vere
samhøveleg og naudsynt for å tryggje tungtvegande allmenne interesser eller
andres menneskerettar.
Det må ikkje i noko tilfelle gjerast slike avgrensingar
i §§ 93, 94, 95, 96, 99 fyrste punktum og § 105. Tilsvarande gjeld
for § 97 i spørsmål om straff.
X
Ny § 116 skal lyde:
Alternativ 1 A (originalspråk):
§ 116
Rettighederne i denne Grundlov kunne ikke fraviges,
medmindre der træffes Beslutning om midlertidige Undtagelser naar
en bekjendtgjort Krigs- eller Krisetilstand gjør det aabenbart nødvendigt
for at sikre Demokratiet, Retsstaten eller Rigets Existens.
Der kan i intet Tilfælde træffes Beslutning
om at fravige §§ 93, 96 og 99 første Punktum. Tilsvarende gjælder
for § 97 ved Spørgsmaal om Straf.
Alternativ 1 B (bokmål
og nynorsk):
§ 116
Rettighetene i denne grunnlov kan ikke fravikes med
mindre det treffes beslutning om midlertidige unntak når en bekjentgjort
krigs- eller krisetilstand gjør det åpenbart nødvendig for å sikre demokratiet,
rettsstaten eller rikets eksistens.
Det kan ikke i noe tilfelle treffes beslutning
om å fravike §§ 93, 96 og 99 første punktum. Tilsvarende gjelder
for § 97 ved spørsmål om straff.
§ 116
Rettane i denne grunnlova kan ikkje fråvikast
så sant det ikkje blir teke avgjerd om mellombels unntak når ein
kunngjord krigs- eller krisetilstand gjer det klårt naudsynt for
å tryggje demokratiet, rettsstaten eller eksistensen til riket.
Ikkje i noko tilfelle kan det takast avgjerd
om å fråvike §§ 93, 96 og 99 fyrste punktum. Tilsvarande gjeld for
§ 97 i spørsmål om straff.
Alternativ 2 A (originalspråk):
§ 116
Rettighederne i denne Grundlov kunne ikke fraviges,
medmindre der træffes Beslutning om midlertidige Undtagelser naar
en bekjendtgjort Krigs- eller Krisetilstand gjør det aabenbart nødvendigt
for at sikre Demokratiet, Retsstaten eller Rigets Existens.
Der kan i intet Tilfælde træffes Beslutning
om at fravige §§ 93, 96 og 99. Tilsvarende gjælder for § 97 ved
Spørgsmaal om Straf.
Alternativ 2 B (bokmål
og nynorsk):
§ 116
Rettighetene i denne grunnlov kan ikke fravikes, med
mindre det treffes beslutning om midlertidige unntak når en bekjentgjort
krigs- eller krisetilstand gjør det åpenbart nødvendig for å sikre demokratiet,
rettsstaten eller rikets eksistens.
Det kan i intet tilfelle treffes beslutning
om å fravike §§ 93, 96 og 99. Tilsvarende gjelder for § 97 ved spørsmål
om straff.
§ 116
Rettane i denne grunnlova kan ikkje fråvikast
så sant det ikkje blir take avgjerd om mellombels unntak når ein
kunngjord krigs- eller krisetilstand gjer det klårt naudsynt for
å sikre demokratiet, rettsstaten eller eksistensen til riket.
Ikkje i noko tilfelle kan det takast avgjerd
om å fråvike §§ 93, 96 og 99. Tilsvarande gjeld for § 97 i spørsmål
om straff.
XI
Stortinget får fullmakt til ved alminnelig flertallsvedtak
å redigere paragraf- og leddnummer i og henvisninger til bestemmelser
som berøres av at det blir vedtatt et nytt kapittel E i Grunnloven
om menneskerettigheter eller som berøres av at alternativer i forslaget
her blir vedtatt.
Grunnlovsforslag fremsatt i sesjonen 2011–2012 som
angår bestemmelser som berøres av at det blir vedtatt et nytt kapittel
E i Grunnloven om menneskerettigheter eller av at alternativer i forslaget
her blir vedtatt, behandles ut fra bestemmelsenes nye ledd- og paragrafnummerering.»