Ovennevnte forslag som er fremmet av representantene
Per-Kristian Foss, Martin Kolberg, Marit Nybakk, Jette F. Christensen,
Hallgeir H. Langeland, Per Olaf Lundteigen, Geir Jørgen Bekkevold
og Trine Skei Grande gjelder grunnlovfesting av økonomiske, sosiale
og kulturelle menneskerettigheter. Innstillingen gjelder de fremsatte
forslagene med unntak av romertall IX.
Under henvisning til Stortingets grunnlovsvedtak
6. mai 2014 fremmes forslagene i innstillingen både på bokmål og
nynorsk.
Forslagsstillerne fremmer forslag på bakgrunn av
forslaget i Dokument 16 (2011–2012).
Forslaget fremmes av en tverrpolitisk gruppe representanter
for å gi Stortinget et bredest mulig vurderingsgrunnlag for behandlingen
i neste periode. Det er gitt at ikke alle forslagsstillerne stiller
seg bak samtlige paragrafer og/eller alternativer.
Stortingets presidentskap besluttet den 18. juni 2009
å nedsette et utvalg til å utrede og fremme forslag til en begrenset
revisjon av Grunnloven med det formål å styrke menneskerettighetenes stilling
i nasjonal rett ved å gi sentrale menneskerettigheter grunnlovs
rang.
Utvalget ble gitt følgende mandat:
«Stortingets presidentskap oppnevner et utvalg som
skal utrede og fremme forslag til en begrenset revisjon av Grunnloven
med det mål å styrke menneskerettighetenes stilling i nasjonal rett
ved å gi sentrale menneskerettigheter Grunnlovs rang. Utvalgets
arbeid inngår som en del av Stortingets forberedelser i anledning
Grunnlovens 200-årsjubileum i 2014.
Grunnloven regulerer
enkelte grunnleggende menneskerettigheter. Dagens tradisjon med
enkeltrevisjoner av bestemmelser gjør at både tema og innfallsvinkel
kan virke nokså tilfeldig. For behandling i kommende periode foreligger
det flere grunnlovsforslag blant annet om diskriminering, retten
til bolig og rett til asyl.
Det er derfor nødvendig
å se de ulike grunnlovsbestemmelsene om menneskerettigheter i en sammenheng
med tanke på en opprydding i og tilpassing av Grunnloven til dagens
forhold. Grunnloven § 110 c lyder. 'Det paaligger Statens myndigheder
at respektere og sikre menneskerettighederne. Nærmere bestemmelser
om gjennomførelsen af Traktater herom fastsættes ved lov.'
Norge
har inkorporert en rekke internasjonale menneskerettskonvensjoner
i sin lovgivning som i dag har forrang i forhold til annen lovgivning,
hvis det er motsetning. Det er derfor viktig at det blir foretatt
en prinsipiell og samlet vurdering av menneskerettighetenes plass
i Grunnloven, hvor også forholdet til menneskerettslovens forrangsregel
og spørsmålet om rettighetene skal kunne påberopes for domstolene,
trekkes inn.
Hensikten med gjennomgangen vil være
å sikre de allmenngyldige menneskerettsprinsippene i Grunnloven,
og ikke få en opplisting av enkeltrettigheter, som naturlig hører
hjemme i ordinær lovgivning.
Utvalget vurderer på
dette grunnlag hvordan Grunnlovens vern av menneskerettighetene
bør utformes.
Det forutsettes at den politiske avtalen
som ble inngått mellom de sju partiene på Stortinget 10. april 2008
om staten og Den norske kirke (jf. Innst. S. nr. 287 (2007–2008))
ligger til grunn for utvalgets arbeid.
Forslag til
nye bestemmelser skal ta utgangspunkt i norsk grunnlovstradisjon,
og dagens grunnlov skal være retningsgivende med hensyn til tekstens
omfang, utforming, struktur og inndeling. Utvalget kan foreslå nødvendige
redigeringsmessige endringer som følge av de materielle endringer
som foreslås.
Utvalgets rapport avgis til Stortingets
presidentskap innen 1. januar 2012.»
Som medlemmer i utvalget ble oppnevnt:
Inge Lønning (leder),
professor emeritus i teologi ved Universitetet i Oslo og tidligere
president i Lagtinget.
Carl I. Hagen, rådgiver og tidligere visepresident i
Stortinget.
Jan E. Helgesen, førsteamanuensis i rettsvitenskap
ved Universitetet i Oslo.
Hilde Indreberg, høyesterettsdommer.
Kari Nordheim-Larsen, fylkesmann i Telemark.
Pål W. Lorentzen, høyesterettsadvokat,
Bergen.
Janne Haaland Matlary, professor i statsvitenskap
ved Universitetet i Oslo.
Kari Nordheim-Larsen erstattet tidligere
utvalgsmedlem Grete Faremo etter at Faremo ble utnevnt til forsvarsminister
høsten 2009.
Utvalget avga 19. desember 2011 sin rapport
til Stortingets presidentskap. Rapporten er trykt som Dokument 16
(2011–2012).
Menneskerettighetsutvalget har vurdert ulike inndelinger
av rettigheter.
Menneskerettighetene har i noen sammenhenger vært
delt inn i det som gjerne er omtalt som første, andre og tredje
generasjons rettigheter, der man kan tenke seg at første generasjons
rettigheter er mer sentrale enn øvrige rettigheter. Det har vært
vanlig å operere med en slik inndeling som en forklaringsmodell
for rettighetenes utvikling, men modellen er vanskelig å forene med
FNs forutsetning om at rettighetene i de ulike menneskerettighetskonvensjonene
må forstås i sammenheng. Utvalget viser derfor til at inndelingen
er omstridt. Utvalget viser videre til at den norske grunnloven
i dag inneholder bestemmelser som kan henføres til samtlige av disse
kategoriene.
Med første generasjons rettigheter siktes det gjerne
til de klassiske sivile og politiske rettigheter.
Til andre generasjons rettigheter har det vært vanlig
å regne de økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Dette
er de rettighetene som sikrer individene en rimelig levestandard,
grunnleggende skolegang, nødvendig helsehjelp mv. Enkelte grunnlovsbestemmelser,
som ekspropriasjonserstatningsvern i § 105, rett til utkomme fra
arbeid i § 110 og samisk språk og kultur i § 110 a, kan sies å falle
i denne kategorien.
Med tredje generasjons rettigheter har det gjerne vært
siktet til de kollektive rettighetene som omfatter menneskeheten,
som for eksempel retten til fred og retten til et sunt miljø, jf.
for eksempel Grunnloven § 110 b.
Menneskerettighetsutvalget viser til at et særlig spørsmål
er hvorvidt økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter kan regnes
blant de sentrale menneskerettighetene. I NOU 1993:18 drøftet Menneskerettighetslovutvalget
hvor egnet målsettingsbestemmelser som for eksempel ØSK artikkel
12 om retten til høyest oppnåelig grad av fysisk og psykisk helse
er til lovfesting og håndheving av domstolene. Det ble pekt på at
slike bestemmelser åpner for et stort innslag av skjønnsmessige
overveielser. Hvilke «skritt» som er nødvendige med sikte på for
eksempel bekjempelse av sykdommer, gir rom for vurderinger av hvor
betydelige ressurser staten bør stille til disposisjon for dette
formål, sammenholdt med andre viktige samfunnsoppgaver. Slike prioriteringsspørsmål
vil være av «politisk» karakter.
Menneskerettighetslovutvalget foreslo likevel
å inkorporere også ØSK i menneskerettsloven, og man pekte blant
annet på at det hadde vært en utvikling i synet på de økonomiske,
sosiale og kulturelle rettighetene.
I den videre drøftelsen pekte Menneskerettighetslovutvalget
på at når det gjaldt de av konvensjonens bestemmelser som dreier
seg om ressurser, viser ØSK-komiteens praksis at folkerettsbrudd
først og fremst kan tenkes ved diskriminerende bruk av ressurser,
eller hvis en stat ikke sikrer det minimumsnivå som den ut fra sine
ressurser er forpliktet til. Når det gjelder påstander om uriktig
prioritering av ressurser, pekte utvalget på at norske domstoler
tradisjonelt vil utvise tilbakeholdenhet, og at en inkorporering av
ØSK ikke var ment å endre dette.
Den internasjonale utviklingen Menneskerettighetslovutvalget
viste til, har fortsatt i årene etter at dets utredning ble lagt
frem. Tallet på generelle kommentarer fra ØSK-komiteen er steget
fra 4 til 21, og det ble i 2008 vedtatt en individklageordning som
– når den trer i kraft – vil føre til ytterligere klargjøring av
konvensjonens innhold. Menneskerettighetsutvalget viser til at økonomiske,
sosiale og kulturelle rettigheter i stor grad er blitt rettighetsfestet
i lovgivningen for øvrig. Endelig nevner utvalget at inkorporeringen
av ØSK ikke har ført til at domstolene i nevneverdig grad er blitt
stilt overfor spørsmål som krever at de tar stilling til ressursallokering.
Hvis ikke annet følger av motivene, vil domstolene
ventelig prøve saker der grunnlovsbestemmelser om økonomiske, sosiale
eller kulturelle rettigheter er påberopt, ut fra de samme retningslinjer
som er fastsatt i de generelle kommentarene fra ØSK-komiteen. Dette
innebærer at domstolene vil tilstå lovgiver en vid skjønnsmargin
for spørsmål om hvilke ordninger som må etableres for å oppfylle
rettighetene, slik tilfellet også er i dag for anvendelsen av for
eksempel Grunnloven § 110 (rett til utkomme fra arbeid) og § 110
a (samisk språk og kultur). Men domstolene vil føre kontroll med
at myndighetene lojalt har gjort det som står i deres makt for å
etablere adekvate, solide og ikke-diskriminerende ordninger som
gjør at kjernen i rettighetene blir ivaretatt, og at de rettigheter
det er tale om, ikke faller under det minimumsnivå som skal til
for å oppfylle konvensjonens krav om ivaretakelse av frihet, likhet
og menneskeverd.
I den forbindelse oppstår spørsmålet om eventuelle
grunnlovsbestemmelser bør utformes som individuelle rettigheter
eller som plikter for statens myndigheter. I hovedtrekk innebærer
de økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene både individuelle
rettigheter, men da i kjerneområdet for de enkelte rettigheter,
og plikter for statens myndigheter. Grunnloven kan eventuelt søke
å reflektere at den plikten som påhviler statens myndigheter, har
en hard kjerne bestående av visse minstekrav, blant annet til helse,
vann, mat, varme og husvære. For disse minstekravene vil individet
ha rettigheter som korresponderer med statens plikter. Utover å
søke tilfredsstillelse av disse basale minstekravene er det først og
fremst statens myndigheter som tar stilling til hvordan rettighetene
bør oppfylles.
Utvalget viser til at retten til å skaffe seg
utkomme ved eget arbeid har vært verdsatt høyt, og dette har kommet
til uttrykk i Grunnloven § 110. Likeså har retten til sosial trygghet
og retten til et verdig liv for den som ikke kan sørge for seg og sin
familie, stått sterkt i den norske velferdslovgivningen etter annen
verdenskrig.
Å løfte disse rettighetene inn i Grunnloven
vil etter utvalgets syn sikre at de sentrale verdiene som disse
rettighetene representerer, vil være retningsgivende også for fremtiden.
Tanken er at Grunnloven skal gi uttrykk for de grunnleggende prinsippene,
mens detaljer i ordinær lovgivning fortløpende må tilpasses ulike
forhold, som for eksempel samfunnsøkonomi, teknologisk utvikling,
endringer i bosettingsmønstre, endring i moraloppfatninger og ikke
minst endringer som følge av skiftende politisk flertall. En viss
forutsigbarhet og beskyttelse mot raske og inngripende endringer
i rettighetene vil imidlertid være sikret gjennom de grunnleggende
prinsippene i Grunnloven.
Utvalgets flertall, alle unntatt Carl I. Hagen,
har vurdert det slik at rettighetene i Grunnloven i størst mulig
grad bør gjenspeile og søke å realisere individenes frihet, likhet
og menneskeverd, slik dette er kommet til uttrykk i fortalen til Verdenserklæringen
og EMK. Ved vurderingen av hvilke rettigheter som står sentralt,
er det derfor tatt utgangspunkt i Verdenserklæringen og de rettigheter
som fremkommer av denne.
Det er samtidig tatt hensyn til de verdier og
rettigheter som har stått sentralt i Norge etter annen verdenskrig,
selv om ikke alle disse er grunnlovfestet i dag. Det er et nærliggende
behov for å ajourføre Grunnloven i forhold til det samfunn vi lever
i. Dette innebærer ikke at Grunnloven skal gi oss svarene på vanskelige
og viktige samfunnsutfordringer, men den bør knesette noen sentrale
prinsipper og grunnleggende verdier som i dag utgjør fundamentet
for de beslutninger som treffes. På den måten vil man i større utstrekning
kunne sikre at individenes frihet, likhet og menneskeverd blir ivaretatt
i beslutningsprosessene også i fremtiden.
I den forbindelse er det tatt hensyn til at
dagens Norge ikke bare er et annet samfunn enn da Grunnloven ble
skrevet i 1814, men også et annet samfunn enn den gang Verdenserklæringen ble
utformet i 1948. De viktigste samfunnsendringene er den økonomiske
og teknologiske utvikling, fremveksten av velferdssamfunnet, utdanningseksplosjonen,
enighet om at det skal være like muligheter for kvinner og menn,
økt forståelse for barns rettigheter, og en økning i antall nordmenn
med annen etnisk, språklig, religiøs og kulturell bakgrunn. Denne
flerkulturelle og moderne velferdsstaten bør derfor gjenspeiles
i Grunnlovens rettighetsbestemmelser, uten at en slik tilpasning
til dagens samfunnsutvikling overskygger de grunnleggende sivile
og politiske rettigheter som Grunnloven har vært bærer av siden
1814. De sivile og politiske rettighetene er nødvendige både for
å opprettholde individenes likeverd og like rett til deltakelse
i samfunnet, og for å sikre gjennomføringen av et levedyktig demokrati.
I forlengelsen av dette har utvalget lagt vekt
på at Grunnloven har hatt stor symbolverdi for det norske folk og
for nasjonen Norge, samtidig som den til tider har spilt en sentral
rolle rettslig og politisk. Utvalgets flertall ser det som viktig
å forsøke å bevare Grunnlovens rolle som symbol for nasjonen, men
samtidig videreføre Grunnloven som et rettslig og politisk verktøy.
Grunnlovens menneskerettighetsbestemmelser bør derfor ikke begrenses
til bare å bestå av bestemmelser som med relativt enkle juridiske
grep kan håndheves av domstolene. Noen av Grunnlovens bestemmelser
bør også inneholde rettigheter som har et kjerneinnhold som kan
prøves rettslig, selv om bestemmelsenes betydning først og fremst
vil være verdimessig og politisk.
Utvalget finner videre at norsk grunnlovstradisjon,
der Grunnloven stadfester noen grunnleggende og prinsipielle utgangspunkter,
bør videreføres. Det vil neppe være vellykket å forsøke å detaljregulere
rettigheter i Grunnloven. Dette ville gi liten grad av fleksibilitet
til bestemmelser som ofte blir stående i lang tid. Av rettspraksis
på området, både nasjonalt og i EMD, fremgår det tydelig at anvendelsen
av menneskerettighetsbestemmelser ofte vil måtte avgjøres etter
en nærmere vurdering av en lang rekke konkrete forhold, der også
hensynet til samfunnsutviklingen trekkes inn. Detaljreguleringer
i Grunnloven vil i for stor utstrekning kunne binde opp fremtidige
generasjoner, og dermed bidra til å svekke Grunnlovens symbolske
og politiske funksjon.
Utvalgets mindretall, Carl I. Hagen, har ikke sluttet
seg til utvalgets forslag til §§ 104, 107, 108, 109, 110, 111, 112,
115 og 116, jf. mindretallsmerknaden gjengitt i Dokument 16 (2011–2012)
punkt 11.4.2.
Menneskerettighetsutvalget har foreslått en
ny § 107 i Grunnloven om retten til kulturell identitet og deltakelse
i det kulturelle liv.
Utvalget viser til at Grunnloven i dag ikke
inneholder en generell bestemmelse om rett til å delta i kulturelt
liv eller rett til å ivareta ens kulturelle identitet. Slik grunnlovfesting
vil etter utvalgets syn synliggjøre at deltakelse i kulturelt liv
er en viktig verdi i det norske samfunnet. Grunnlovfesting vil være
en anerkjennelse av at kulturell utfoldelse og deltakelse i kulturelle
aktiviteter er av stor betydning for personlig utvikling, etablering
og markering av identitet og tilhørighet, og for livsglede og livsutfoldelse.
Om den nærmere begrunnelsen for forslaget vises
det til Dokument 16 (2011–2012) s. 205 flg.
Forslagsstillerne fremmer seks alternative forslag
til første ledd.
Alternativ 1 samsvarer med Menneskerettighetsutvalgets
forslag om at statens myndigheter skal respektere «den enkeltes
kulturelle identitet», mens det i alternativ 2 er vist til «den
enkeltes identitet». Alternativene varierer med hensyn til om den
enkelte skal kunne «delta i kulturaktiviteter og oppleve et mangfold
av kulturuttrykk», eller om den enkelte skal kunne delta i kulturaktiviteter
og oppleve et mangfold av kulturuttrykk og i tillegg «nyte godt
av vitenskapelige fremskritt». Alternativ 1 til 5 går ut på at statens
myndigheter «skal respektere», mens alternativ 6 går på at «enhver
har rett» til fritt å delta i kulturelt liv.
Forslagsstillerne fremmer tre alternative forslag til
annet ledd. Alternativ 1 er i samsvar med Menneskerettighetsutvalgets
forslag om respekt for vitenskapens og kunstens frihet. Alternativ
2 og 3 omhandler kunstens og forskningens frihet.
Menneskerettighetsutvalget har foreslått en
ny § 108 i Grunnloven om retten til samisk språk, kultur og samfunnsliv.
Bestemmelsen skal erstatte nåværende Grunnloven
§ 110 a, som lyder:
«Det paaligger Statens Myndigheter at lægge Forholdene
til Rette for at den samiske Folkegruppe kan sikre og udvikle sit
Sprog, sin Kultur og sit Samfundsliv.»
Bestemmelsen bygger på et forslag som ble fremsatt
og grundig omtalt i Samerettsutvalgets første utredning, NOU 1984:19
om samenes rettsstilling.
Utvalget viser til at vekten etter hvert er
flyttet fra samene som en minoritet til samene som et urfolk. Norge
ratifiserte i 1989 konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i
selvstendige stater. Det var klart forutsatt at konvensjonen skulle
gjelde for samene i Norge.
Etter utvalgets oppfatning tilsier utviklingen
etter at Grunnloven § 110 a ble vedtatt at bestemmelsen bør endres,
slik at det fremgår at samene er et folk eller urfolk.
Om den nærmere begrunnelsen for forslaget vises
det til Dokument 16 (2011–2012) s. 214 flg.
Forslagsstillerne fremmer to alternative forslag som
er basert på Menneskerettighetsutvalgets forslag. Alternativ 1 inneholder
formuleringen «samene, som urfolk», mens alternativ 2 inneholder
formuleringen «det samiske folk».
Menneskerettighetsutvalget har foreslått en
ny § 109 i Grunnloven om rett til utdanning. Ingen bestemmelser
i Grunnloven regulerer i dag utdanningsspørsmål. Rett til skole
og utdanning er nedfelt i en rekke konvensjoner.
For å kunne oppnå Grunnlovens målsetting om ivaretakelse
av demokrati, rettsstat og menneskerettigheter, vil utdanning etter
utvalgets syn stå helt sentralt. Utvalget viser til at en grunnlovfesting
av retten til utdanning ikke vil endre rettstilstanden i Norge ettersom
dagens opplæringslov og lov om universitet og høyskoler må antas
å tilfredsstille kravene i de internasjonale menneskerettighetskonvensjonene
vedrørende retten til utdanning. Grunnlovfesting vil etter utvalgets syn
kunne fungere som en rettslig skranke for lovgiver, i den forstand
at lovgiver ikke kan la skoletilbudet falle under de minstekrav
som en eventuell grunnlovsbestemmelse oppstiller.
Utvalget foreslår videre at prinsippet om at
videregående utdanning skal være tilgjengelig for alle, grunnlovfestes.
Utvalget finner også at det overordnede prinsipp om at statens myndigheter skal
sikre at alle har de samme formelle muligheter til å ta utdanning
på bakgrunn av kvalifikasjoner, bør grunnlovfestes.
Om den nærmere begrunnelsen for forslaget vises
det til Dokument 16 (2011–2012) s. 218 flg.
Forslagsstillerne fremmer to alternative forslag til
bestemmelsens første ledd og ett forslag til bestemmelsens annet
ledd. Første ledd omhandler retten til utdannelse og grunnleggende
opplæring som skal ivareta den enkeltes evner og behov og fremme
respekt for demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene. Alternativ 1
er i samsvar med Menneskerettighetsutvalgets forslag. Det som skiller
alternativene er hvorvidt barn skal ha plikt eller rett til å motta
grunnleggende opplæring.
Bestemmelsens annet ledd omhandler en plikt for
statens myndigheter til å sikre adgang til videregående opplæring
og like muligheter til høyere utdannelse på grunnlag av kvalifikasjoner.
Menneskerettighetsutvalget har foreslått en
endring i § 110 første ledd i Grunnloven som pålegger statens myndigheter
å legge til rette for at alle kan skaffe seg utkomme av sitt arbeid.
I et menneskerettslig perspektiv har retten
til å skaffe seg utkomme ved arbeid eller næring vært sett på som
en viktig forutsetning både for bekjempelse av fattigdom og for
demokratiutvikling. Utvalget foreslår at Grunnloven § 110 bør utvides
til å omfatte retten til å skaffe seg utkomme ved næring. Utvalget
foreslår videre at retten til sosial trygghet skrives inn som et
siste punktum i første ledd.
Om den nærmere begrunnelsen for forslaget vises
det til Dokument 16 (2011–2012) s. 231 flg.
Forslagsstillerne fremmer 3 alternative forslag.
Alternativ 1 er i samsvar med Menneskerettighetsutvalgets
forslag. I alternativ 2 er det inntatt et annet punktum om at «ethvert
menneske har plikt til å forsøke å sørge for sitt livsopphold.»
I alternativ 3 er det tatt inn en presisering
om at «den som på grunn av sykdom, alder, arbeidsledighet, fødsel
eller liknende forhold ikke selv kan sørge for sitt livsopphold»,
har rett til trygd eller sosiale ytelser.
Menneskerettighetsutvalget har foreslått en
ny § 111 om rett til en tilfredsstillende levestandard og helse.
Utvalget viser til at for at enkeltindivider
skal kunne leve et liv i verdighet og samtidig benytte seg av den
frihet som alle mennesker er født med, er det essensielt at de mest
elementære og grunnleggende menneskelige behov er dekket. Dette
er tilgang til mat, vann, klær, bolig og helsehjelp. Utvalget viser
videre til at grunnlovfesting av disse rettighetene ikke vil medføre
andre rettslige endringer enn selve grunnlovfestingen. I dag sikrer
den ordinære lovgivningen både sosial trygghet, tilfredsstillende
levestandard og best mulig helse. Etter utvalgets syn vil en grunnlovfesting sikre
at statens myndigheter også i fremtiden prioriterer det offentliges
ressurser på en slik måte at mennesker i Norge kan leve et menneskeverdig
liv. Grunnlovfesting vil etter utvalgets syn også kunne være retningsgivende
ved utforming av regelverk, samt ved iverksettelse av tiltak som kan
fremme helse og levestandard i befolkningen.
Om den nærmere begrunnelsen for forslagene vises
det til Dokument 16 (2011–2012) s. 234 flg.
Forslagsstillerne fremmer seks alternative forslag.
Alternativ 1 er i samsvar med forslaget fra Menneskerettighetsutvalget.
Det fremgår av forslaget at statens myndigheter skal respektere og
sikre retten til en tilfredsstillende levestandard. Likeledes skal
statens myndigheter fremme befolkningens helse og sikre retten til helsehjelp.
Etter alternativ 2 har «enhver» rett til en tilfredsstillende
levestandard og nødvendig helsehjelp. I alternativ 3 og 4 er det
inntatt en nærmere presisering av hva som ligger i en tilfredsstillende
levestandard.
Alternativ 5 og 6 er basert på tidligere fremsatt grunnlovsforslag
fra Inga Marte Thorkildsen, Hallgeir H. Langeland og Karin Andersen,
jf. Dokument 12:4 (2007–2008) (retten til bolig).
Det fremgår av forslaget at alternativene 5
og 6 eventuelt kan vedtas som annet eller tredje ledd til alternativ
1 eller 2.
Menneskerettighetsutvalget har foreslått en
ny § 112 i Grunnloven om retten til et sunt miljø. Bestemmelsen
er en videreføring av Grunnloven § 110 b.
Utvalget viser til at rettigheter knyttet til
miljø er under stadig utvikling internasjonalt, også spørsmål om
forholdet mellom miljø og menneskerettigheter. Bestemmelsen i § 110 b
kom inn i Grunnloven i 1992 og kan sees som et resultat av anbefalinger
fra FN gjennom Verdenskommisjonen for miljø og utvikling. Utvalget finner
det lite tvilsomt at denne bestemmelsen fra Stortingets side var
ment å være en rettslig forpliktende bestemmelse og ikke bare en
programerklæring.
Etter utvalgets syn har § 110 b første ledd
fått en tilfredsstillende utforming, og denne bestemmelsen bør derfor
videreføres. Utvalget foreslår at bestemmelsen flyttes til § 112
og at ny § 112 får et nytt tredje ledd for å tydeliggjøre plikten for
myndighetene til å etterleve prinsippene i første ledd om å iverksette
adekvate og nødvendige tiltak for å sikre miljøet.
Om den nærmere begrunnelsen for forslagene vises
det til Dokument 16 (2011–2012) s. 242 flg.
Forslagsstillerne fremmer Menneskerettighetsutvalgets
forslag til § 112 nytt tredje ledd.
Menneskerettighetsutvalget har foreslått en
ny § 115 i Grunnloven om begrensninger i de grunnlovfestede rettighetene.
Utvalget finner at begrensninger i rettighetene må
fastsettes i Grunnloven, ikke bare følge av domstolenes praksis.
Dette vil tydeliggjøre at de fleste rettigheter i noen utstrekning
vil kunne være gjenstand for begrensninger dersom de støter an mot
andre menneskerettigheter eller mot viktige samfunnsinteresser.
Utvalget foreslår å presisere i bestemmelsen hvilke rettigheter
det ikke kan gjøres begrensninger i.
Om den nærmere begrunnelsen for forslagene vises
det til Dokument 16 (2011–2012) s. 69 flg.
Forslagsstillerne fremmer 2 alternative forslag.
Alternativ 1 bygger på Menneskerettighetsutvalgets
forslag til ny § 115 med den forskjell at ordet «tungtveiende» er
tilføyd i første ledd annet punktum.
I alternativ 2 er formuleringen «enhver begrensning
i rettigheter som er anerkjent i denne grunnlov» i første ledd første
punktum, erstattet av formuleringen «enhver begrensning av rettigheter
i denne grunnlov».
Menneskerettighetsutvalget har foreslått en
ny § 116 i Grunnloven om derogasjon fra menneskerettigheter.
Utvalget viser til at konstitusjonell nødrett
er en betegnelse på handlinger som innebærer at man på bakgrunn
av en nødrettssituasjon legitimt kan fravike de rettsregler som
følger av Grunnloven eller av konstitusjonell sedvanerett. Det blir
vist til at en egen bestemmelse i Grunnloven om unntak eller derogasjon
fra menneskerettighetene vil gjøre det mulig å lese ut av sammenhengen
når menneskerettighetene i Grunnloven kan fravikes. En slik bestemmelse vil
også etablere en større grad av forutsigbarhet i rettspleien; det
vil bare være adgang til å fravike menneskerettighetene i Grunnloven
dersom vilkårene i derogasjonsbestemmelsen er oppfylt. Det bør etter
utvalgets syn slås fast at enkelte rettigheter er av en slik karakter
at de aldri kan fravikes. Dette har sammenheng med at unntak fra enkelte
bestemmelser vil representere et så fundamentalt angrep på menneskeverdet
og rettsstaten at ingen situasjoner kan berettige at det besluttes
å gjøre unntak fra disse rettighetene. Det blir derfor foreslått
å ta inn et tillegg til derogasjonsadgangen, der det presiseres
hvilke bestemmelser i Grunnloven som aldri kan fravikes.
Om den nærmere begrunnelsen for forslagene vises
det til Dokument 16 (2011–2012) s. 90 flg.
Forslagsstillerne fremmer 2 alternative forslag.
Alternativ 1 er i samsvar med Menneskerettighetsutvalgets
forslag til § 116, der det i annet ledd fremgår at det ikke i noe
tilfelle kan treffes beslutning om å fravike §§ 93, 96 og 99 første punktum.
Tilsvarende gjelder for § 97 ved spørsmål om straff.
Alternativ 2 er basert på forslag fra Norsk
senter for menneskerettigheter og innebærer at derogasjon av § 99
ikke skal være begrenset til første punktum.
Forslagsstillerne fremmer forslagene både i
gjeldende grunnlovsspråk og på tidsmessig bokmål og nynorsk. Stortinget
fattet 21. mai 2012 vedtak om å be presidentskapet legge til rette
for å få utarbeidet nye versjoner av Grunnloven på tidsmessig bokmål
og nynorsk. Det ble 31. mai 2012 oppnevnt et utvalg som fikk i mandat
å utarbeide nye, språklig oppdaterte versjoner av Grunnloven på
tidsmessig bokmål og nynorsk. Utvalget skulle også omsette grunnlovsforslagene utarbeidet
av Menneskerettighetsutvalget i Dokument 16 (2011–2012) til nynorsk,
og språklig kvalitetssikre Menneskerettighetsutvalgets forslag utformet
på tidsmessig bokmål.
Forslaget i dette dokumentet bygger på forslaget i
Dokument 19 (2011–2012) Rapport fra Grunnlovsspråkutvalget om utarbeidelse
av språklig oppdaterte tekstversjoner av Grunnloven på bokmål og
nynorsk.
Forslagsstillerne fremmer følgende forslag:
«I
Nåværende § 107 flyttes til nytt kapittel F
og får nytt paragrafnummer.
Ny § 107 første ledd i nytt kapittel E skal
lyde:
Alternativ 1 A (originaltekst):
Det paaligger Statens Myndigheder at respektere den
Enkeltes kulturelle Identitet og lægge Forholdene til Rette for
at den Enkelte kan deltage i Kulturaktiviteter og opleve et Mangfold
af Kulturudtryk.
Alternativ 1 B (bokmål
og nynorsk):
Statens myndigheter skal respektere den enkeltes
kulturelle identitet og legge forholdene til rette for at den enkelte
kan delta i kulturaktiviteter og oppleve et mangfold av kulturuttrykk.
Dei statlege styresmaktene skal respektere den kulturelle
identiteten til kvar einskild og leggje til rette for at alle kan
delta i kulturaktivitetar og oppleve eit mangfald av kulturuttrykk.
Alternativ 2 A (originaltekst):
Det paaligger Statens Myndigheder at respektere den
Enkeltes Identitet.
Alternativ 2 B (bokmål
og nynorsk):
Statens myndigheter skal respektere den enkeltes
identitet.
Dei statlege styresmaktene skal respektere identiteten
til kvar einskild.
Alternativ 3 A (originaltekst):
Det paaligger Statens Myndigheder at respektere den
Enkeltes kulturelle Identitet.
Alternativ 3 B (bokmål
og nynorsk):
Statens myndigheter skal respektere den enkeltes
kulturelle identitet.
Dei statlege styresmaktene skal respektere den kulturelle
identiteten til kvar einskild.
Alternativ 4 A (originaltekst):
Det paaligger Statens Myndigheder at respektere den
Enkeltes kulturelle Identitet og lægge Forholdene til Rette for
at den Enkelte kan deltage i Kulturaktiviteter og opleve et Mangfold
af Kulturudtryk og nyde godt af videnskabelige Fremskridt.
Alternativ 4 B (bokmål
og nynorsk):
Statens myndigheter skal respektere den enkeltes
kulturelle identitet, og legge forholdene til rette for at den enkelte
kan delta i kulturaktiviteter, oppleve et mangfold av kulturuttrykk
og nyte godt av vitenskapelige fremskritt.
Dei statlege styresmaktene skal respektere den kulturelle
identiteten til kvar einskild og leggje til rette for at alle kan
delta i kulturaktivitetar, oppleve eit mangfald av kulturuttrykk
og nyte godt av vitskaplege framskritt.
Alternativ 5 A (originaltekst):
Det paaligger Statens Myndigheder at respektere og
lægge Forholdene til rette for at den Enkelte kan deltage i Kulturaktiviteter
og opleve et Mangfold af Kulturudtryk.
Alternativ 5 B (bokmål
og nynorsk):
Statens myndigheter skal respektere og legge forholdene
til rette for at den enkelte kan delta i kulturaktiviteter og oppleve
et mangfold av kulturuttrykk.
Dei statlege styresmaktene skal respektere og leggje
til rette for at alle kan delta i kulturaktivitetar og oppleve eit
mangfald av kulturuttrykk.
Alternativ 6 A (originaltekst):
Enhver har Ret til frit at tage Del i kulturelt
Liv. Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til rette
for at den Enkelte kan deltage i Kulturaktiviteter og opleve et
Mangfold af Kulturudtryk.
Alternativ 6 B (bokmål
og nynorsk):
Enhver har rett til fritt å ta del i kulturelt
liv. Statens myndigheter skal legge forholdene til rette for at
den enkelte kan delta i kulturaktiviteter og oppleve et mangfold
av kulturuttrykk.
Alle har rett til fritt å delta i kulturelt
liv. Dei statlege styresmaktene skal leggje til rette for at alle
kan delta i kulturaktivitetar og oppleve eit mangfald av kulturuttrykk.
II
Ny § 107 annet ledd skal lyde:
Alternativ 1 A (originaltekst):
Videnskabens og Kunstens Frihed skal respekteres.
Alternativ 1 B (bokmål
og nynorsk):
Vitenskapens og kunstens frihet skal respekteres.
Den vitskaplege og kunstnarlege fridommen skal
respekterast.
Alternativ 2 A (originaltekst):
Kunstens og Forskningens Frihed skal respekteres.
Alternativ 2 B (bokmål
og nynorsk):
Kunstens og forskningens frihet skal respekteres.
Fridom for kunst og forsking skal respekterast.
Alternativ 3 A (originaltekst):
Det paaligger Statens Myndigheter at respektere Kunstens
og Forskningens Frihed.
Alternativ 3 B (bokmål
og nynorsk):
Statens myndigheter skal respektere kunstens
og forskningens frihet.
Dei statlege styresmaktene skal respektere fridommen
for kunst og forsking.
III
Nåværende § 108 flyttes til nytt kapittel F
og får nytt paragrafnummer.
Nåværende § 110 b blir ny § 108 i nytt kapittel
E og skal lyde:
Alternativ 1 A (originaltekst):
§ 108
Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene
til Rette for at Samerne, som Urfolk, kunne sikre og udvikle deres
Sprog, Kultur og Samfundsliv.
Alternativ 1 B (bokmål
og nynorsk):
§ 108
Statens myndigheter skal legge forholdene til rette
for at samene, som urfolk, kan sikre og utvikle sitt språk, sin
kultur og sitt samfunnsliv.
§ 108
Dei statlege styresmaktene skal leggje til rette for
at samane, som urfolk, kan tryggje og utvikle samisk språk, kultur
og samfunnsliv.
Alternativ 2 A (originaltekst):
§ 108
Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene
til Rette for at det samiske Folk kunne sikre og udvikle sit Sprog,
sin Kultur og sit Samfundsliv.
Alternativ 2 B (bokmål
og nynorsk):
§ 108
Statens myndigheter skal legge forholdene til rette
for at det samiske folk kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur
og sitt samfunnsliv.
§ 108
Dei statlege styresmaktene skal leggje til rette for
at det samiske folket kan tryggje og utvikle samisk språk, kultur
og samfunnsliv.
IV
Nåværende § 109 flyttes til nytt kapittel F
og får nytt paragrafnummer.
Ny § 109 første ledd i nytt kapittel E skal
lyde:
Alternativ 1 A (originaltekst):
Enhver har Ret til Uddannelse. Børn have Pligt til
at modtage grundlæggende Oplæring. Oplæringen skal ivaretage den
Enkeltes Evner og Behov, og fremme Respekt for Demokratiet, Retsstaten
og Menneskerettighederne.
Alternativ 1 B (bokmål
og nynorsk):
Enhver har rett til utdannelse. Barn har plikt
til å motta grunnleggende opplæring. Opplæringen skal ivareta den
enkeltes evner og behov og fremme respekt for demokratiet, rettsstaten
og menneskerettighetene.
Alle har rett til utdanning. Born har plikt
til å ta imot grunnleggjande opplæring. Opplæringa skal utvikle
evnene til kvart barn og ta omsyn til dei behova det har, og fremje
respekt for demokratiet, rettsstaten og menneskerettane.
Alternativ 2 A (originaltekst):
Enhver har Ret til Uddannelse. Børn have Ret
til at modtage grundlæggende Oplæring. Oplæringen skal ivaretage
den Enkeltes Evner og Behov, og fremme Respekt for Demokratiet,
Retsstaten og Menneskerettighederne.
Alternativ 2 B (bokmål
og nynorsk):
Enhver har rett til utdannelse. Barn har rett
til å motta grunnleggende opplæring. Opplæringen skal ivareta den
enkeltes evner og behov og fremme respekt for demokratiet, rettsstaten
og menneskerettighetene.
Alle har rett til utdanning. Born har rett til
å ta imot grunnleggjande opplæring. Opplæringa skal utvikle evnene
til kvart barn og ta omsyn til dei behova det har, og fremje respekt
for demokratiet, rettsstaten og menneskerettane.
V
Ny § 109 annet ledd skal lyde:
Alternativ A (originaltekst):
Det paaligger Statens Myndigheder at sikre Adgang
til videregaaende Oplæring og lige Muligheder til høiere Uddannelse
på Grundlag af Kvalifikationer.
Alternativ B (bokmål og
nynorsk):
Statens myndigheter skal sikre adgang til videregående
opplæring og like muligheter til høyere utdannelse på grunnlag av
kvalifikasjoner.
Dei statlege styresmaktene skal sikre tilgjenge
til vidaregåande opplæring og likt høve til høgare utdanning på
grunnlag av kvalifikasjonar.
VI
§ 110 første ledd skal lyde:
Alternativ 1 A (originalspråk):
Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene
til Rette for at ethvert arbeidsdygtigt Menneske kan skaffe sig
Udkomme ved Arbeide eller Næring. Den, som ikke selv kan sørge for sit
Livsophold, har Ret til Støtte fra det Offentlige.
Alternativ 1 B (bokmål
og nynorsk):
Statens myndigheter skal legge forholdene til rette
for at ethvert arbeidsdyktig menneske kan tjene til livets opphold
ved arbeid eller næring. Den som ikke selv kan sørge for sitt livsopphold, har
rett til støtte fra det offentlige.
Dei statlege styresmaktene skal leggje til rette for
at kvart arbeidsført menneske kan leve av arbeidet sitt eller næringsverksemda
si. Den som ikkje sjølv kan forsyte seg, har rett til stønad frå det
offentlege.
Alternativ 2 A (originalspråk):
Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene
til Rette for at ethvert arbeidsdygtigt Menneske kan skaffe sig
Udkomme ved Arbeide eller Næring. Ethvert Menneske har Pligt til
at forsøge at sørge for sit Livsophold. Den, som ikke selv kan sørge
for sit Livsophold, har Ret til Støtte fra det Offentlige.
Alternativ 2 B (bokmål
og nynorsk):
Statens myndigheter skal legge forholdene til rette
for at ethvert arbeidsdyktig menneske kan tjene til livets opphold
ved arbeid eller næring. Ethvert menneske har plikt til å forsøke
å sørge for sitt livsopphold. Den som ikke selv kan sørge for sitt
livsopphold, har rett til støtte fra det offentlige.
Dei statlege styresmaktene skal leggje til rette for
at kvart arbeidsført menneske kan leve av arbeidet sitt og næringsverksemda
si. Alle har plikt til å søkje å forsyte seg sjølv. Den som ikkje
kan forsyte seg sjølv, har rett til stønad frå det offentlege.
Alternativ 3 A (originalspråk):
Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene
til Rette for at ethvert arbeidsdygtigt Menneske kan skaffe sig
Udkomme ved Arbeide eller Næring. Den som paa grund av Sygdom, Alder,
Arbeidsledighed, Fødsel eller lignende Forhold ikke selv kan sørge
for sit Livsophold, har Ret til Trygd eller sosiale Ydelser.
Alternativ 3 B (bokmål
og nynorsk):
Statens myndigheter skal legge forholdene til rette
for at ethvert arbeidsdyktig menneske kan tjene til livets opphold
ved arbeid eller næring. Den som på grunn av sykdom, alder, arbeidsledighet,
fødsel eller liknende forhold ikke selv kan sørge for sitt livsopphold,
har rett til trygd eller sosiale ytelser.
Dei statlege styresmaktene skal leggje til rette for
at kvart arbeidsført menneske kan leve av arbeidet sitt og næringsverksemda
si. Den som på grunn av sjukdom, alder, arbeidsløyse, fødsel eller
liknande høve ikkje kan forsyte seg sjølv, har rett til trygd eller
sosiale ytingar.
VII
Nåværende § 111 flyttes til nytt kapittel F
og får nytt paragrafnummer.
Ny § 111 i nytt kapittel E skal lyde:
Alternativ 1 A (originalspråk):
§ 111
Det paaligger Statens Myndigheder at respektere og
sikre Retten til en tilfredsstillende Levestandard.
Ligeledes paaligger det Statens Myndigheder
at fremme Befolkningens Helbred og sikre Retten til nødvendig Helbredshjelp.
Alternativ 1 B (bokmål
og nynorsk):
§ 111
Statens myndigheter skal respektere og sikre retten
til en tilfredsstillende levestandard.
Likeledes skal statens myndigheter fremme befolkningens
helse og sikre retten til nødvendig helsehjelp.
§ 111
Dei statlege styresmaktene skal respektere og tryggje
retten til ein tilfredsstillande levestandard.
Like eins skal dei statlege styresmaktene fremje folkehelsa
og tryggje retten til naudsynt helsehjelp.
Alternativ 2 A (originalspråk):
§ 111
Enhver har Ret til en tilfredsstillende Levestandard
og nødvendig Helbredshjelp.
Alternativ 2 B (bokmål
og nynorsk):
§ 111
Enhver har rett til en tilfredsstillende levestandard
og nødvendig helsehjelp.
§ 111
Alle har rett til tilfredsstillande levestandard
og naudsynt helsehjelp.
Alternativ 3 A (originalspråk):
§ 111
Enhver har Ret til en tilfredsstillende Levestandard,
herunder Ret til Mad, Vand, Klær og Bolig. Ligeledes har enhver
Ret til nødvendig Helbredshjelp.
Alternativ 3 B (bokmål
og nynorsk):
§ 111
Enhver har rett til tilfredsstillende levestandard, herunder
rett til mat, vann, klær og bolig. Likeledes har enhver rett til
nødvendig helsehjelp.
§ 111
Alle har rett til tilfredsstillande levestandard, medrekna
rett til mat, vatn, klede og husvære. Like eins har alle rett til
naudsynt helsehjelp.
Alternativ 4 A (originalspråk):
§ 111
Det paaligger Statens Myndigheder at respektere og
sikre Retten til en tilfredsstillende Levestandard, herunder den
Enkeltes Behov for Mad, Vand, Klær og Bolig. Ligeledes paaligger
det Statens Myndigheder at fremme Befolkningens Helbred og sikre
Retten til nødvendig Helbredshjelp.
Alternativ 4 B (bokmål
og nynorsk):
§ 111
Statens myndigheter skal respektere og sikre retten
til en tilfredsstillende levestandard, herunder den enkeltes grunnleggende
behov for mat, vann, klær og bolig. Likeledes skal statens myndigheter
fremme befolkningens helse og sikre retten til nødvendig helsehjelp.
§ 111
Dei statlege styresmaktene skal respektere og tryggje
retten til ein tilfredsstillande levestandard, medrekna den einskildes
behov for mat, vatn, klede og husvære. Like eins skal dei statlege
styresmaktene fremje folkehelsa og tryggje retten til naudsynt helsehjelp.
Alternativ 5 A (originalspråk):
§ 111
Enhver Borger har Ret til en Bolig. Nærmere Bestemmelser
om Gjennemførelsen af denne Grundsætning fastsættes ved Lov.
Alternativ 5 B (bokmål
og nynorsk):
§ 111
Enhver borger har rett til en bolig. Nærmere bestemmelser
om gjennomføringen av denne grunnsetning fastsettes i lov.
§ 111
Kvar borgar har rett til husvære. Nærare føresegner
om gjennomføringa av denne grunnsetninga blir fastsette i lov.
Alternativ 6 A (originalspråk):
§ 111
Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene
til Rette saaledes, at enhver Borger har Ret til en Bolig. Nærmere
Bestemmelser om Gjennemførelsen af denne Grundsætning fastsættes
ved Lov.
Alternativ 6 B (bokmål
og nynorsk):
§ 111
Statens myndigheter skal legge forholdene til rette
slik at enhver borger har rett til en bolig. Nærmere bestemmelser
om gjennomføringen av denne grunnsetning fastsettes i lov.
§ 111
Dei statlege styresmaktene skal leggje til rette for
at kvar borgar har rett til husvære. Nærare føresegner om gjennomføringa
av denne grunnsetninga blir fastsette i lov.
Alternativ 5 (A eller B) og 6 (A eller B) kan eventuelt
vedtas som annet eller tredje ledd til alternativene 1 (A eller
B) eller 2 (A eller B).
VIII
Nåværende § 112 flyttes til nytt kapittel F
og får nytt paragrafnummer.
Nåværende § 110 b blir ny § 112 i nytt kapittel E,
og skal lyde:
Alternativ A (originaltekst):
§ 112
Enhver har Ret til et Milieu som sikrer Sundhed, og
til en Natur hvis Produktionsævne og Mangfold bevares. Naturens
Ressourcer skulle disponeres ud fra en langsigtig og alsidig Betragtning, der
ivaretager denne Ret ogsaa for Efterslægten.
For at ivaretage deres Ret i Henhold til foregaaende
Led, ere Borgerne berettigede til Kundskab om Naturmilieuets Tilstand
og om Virkningerne af planlagte og iværksatte Indgreb i Naturen.
Det paaligger Statens Myndigheder at træffe Foranstaltninger
der gjennemføre disse Grundsætninger.
Alternativ B (bokmål og
nynorsk):
§ 112
Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen,
og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens
ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning
som ivaretar denne rett også for etterslekten.
Borgerne har rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand
og om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen,
slik at de kan ivareta den rett de har etter foregående ledd.
Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører
disse grunnsetninger.
§ 112
Alle har rett til eit helsesamt miljø og ein
natur der produksjonsevna og mangfaldet blir haldne ved lag. Naturressursane
skal disponerast ut frå ein langsiktig og allsidig synsmåte som
tryggjer denne retten òg for kommande slekter.
Borgarane har rett til kunnskap om korleis det står
til med naturmiljøet, og om verknadene av planlagde og iverksette
inngrep i naturen, slik at dei kan tryggje den retten dei har etter
førre leddet.
Dei statlege styresmaktene skal setje i verk
tiltak som gjennomfører desse grunnsetningane.
IX
Ny § 115 skal lyde:
Alternativ 1 A (originalspråk):
§ 115
Enhver Begrænsning i Rettigheder, som ere anerkjendte
i denne Grundlov, maa være fastsat ved Lov og respektere Kjernen
i Rettighederne. Begrænsningen maa være forholdsmæssig og nødvendig
for at ivaretage tungtveiende almene Interesser eller Andres Menneskerettigheder.
Der kan i intet Tilfælde gjøres slige Begrænsninger
i §§ 93, 94, 95, 96, 99 første Punktum og § 105. Tilsvarende gjælder
for § 97 ved Spørgsmaal om Straf.
Alternativ 1 B (bokmål
og nynorsk):
§ 115
Enhver begrensning i rettigheter som er anerkjent
i denne grunnlov, må være fastsatt ved lov og respektere kjernen
i rettighetene. Begrensningen må være forholdsmessig og nødvendig for
å ivareta tungtveiende allmenne interesser eller andres menneskerettigheter.
Det kan ikke i noe tilfelle gjøres slike begrensninger
i §§ 93, 94, 95, 96, 99 første punktum og § 105. Tilsvarende gjelder
for § 97 ved spørsmål om straff.
§ 115
All avgrensing av rettar som er stadfeste i
denne grunnlova, må vere fastsett i lov og respektere kjernen i
rettane. Avgrensinga må vere samhøveleg og naudsynt for å tryggje
tungtvegande allmenne interesser eller andres menneskerettar.
Det må ikkje i noko tilfelle gjerast slike avgrensingar
i §§ 93, 94, 95, 96, 99 fyrste punktum og § 105. Tilsvarande gjeld
for § 97 i spørsmål om straff.
Alternativ 2 A (originalspråk):
§ 115
Enhver Begrænsning af Rettigheder i denne Grundlov
maa være fastsat ved Lov og respektere Kjernen i Rettighederne.
Begrænsningen må være forholdsmæssig og nødvendig for at ivaretage
tungtveiende almene Interesser eller Andres Menneskerettigheder.
Der kan i intet Tilfælde gjøres slige Begrænsninger
i §§ 93, 94, 95, 96, 99 første Punktum og § 105. Tilsvarende gjælder
for § 97 ved Spørgsmaal om Straf.
Alternativ 2 B (bokmål
og nynorsk):
§ 115
Enhver begrensning av rettigheter i denne grunnlov
må være fastsatt ved lov og respektere kjernen i rettighetene. Begrensningen
må være forholdsmessig og nødvendig for å ivareta tungtveiende allmenne
interesser eller andres menneskerettigheter.
Det kan ikke i noe tilfelle gjøres slike begrensninger
i §§ 93, 94, 95, 96, 99 første punktum og § 105. Tilsvarende gjelder
for § 97 ved spørsmål om straff.
§ 115
All avgrensing av rettar i denne grunnlova må vere
fastsett i lov og respektere kjernen i rettane. Avgrensinga må vere
samhøveleg og naudsynt for å tryggje tungtvegande allmenne interesser eller
andres menneskerettar.
Det må ikkje i noko tilfelle gjerast slike avgrensingar
i §§ 93, 94, 95, 96, 99 fyrste punktum og § 105. Tilsvarande gjeld
for § 97 i spørsmål om straff.
X
Ny § 116 skal lyde:
Alternativ 1 A (originalspråk):
§ 116
Rettighederne i denne Grundlov kunne ikke fraviges,
medmindre der træffes Beslutning om midlertidige Undtagelser naar
en bekjendtgjort Krigs- eller Krisetilstand gjør det aabenbart nødvendigt
for at sikre Demokratiet, Retsstaten eller Rigets Existens.
Der kan i intet Tilfælde træffes Beslutning
om at fravige §§ 93, 96 og 99 første Punktum. Tilsvarende gjælder
for § 97 ved Spørgsmaal om Straf.
Alternativ 1 B (bokmål
og nynorsk):
§ 116
Rettighetene i denne grunnlov kan ikke fravikes med
mindre det treffes beslutning om midlertidige unntak når en bekjentgjort
krigs- eller krisetilstand gjør det åpenbart nødvendig for å sikre demokratiet,
rettsstaten eller rikets eksistens.
Det kan ikke i noe tilfelle treffes beslutning
om å fravike §§ 93, 96 og 99 første punktum. Tilsvarende gjelder
for § 97 ved spørsmål om straff.
§ 116
Rettane i denne grunnlova kan ikkje fråvikast
så sant det ikkje blir teke avgjerd om mellombels unntak når ein
kunngjord krigs- eller krisetilstand gjer det klårt naudsynt for
å tryggje demokratiet, rettsstaten eller eksistensen til riket.
Ikkje i noko tilfelle kan det takast avgjerd
om å fråvike §§ 93, 96 og 99 fyrste punktum. Tilsvarande gjeld for
§ 97 i spørsmål om straff.
Alternativ 2 A (originalspråk):
§ 116
Rettighederne i denne Grundlov kunne ikke fraviges,
medmindre der træffes Beslutning om midlertidige Undtagelser naar
en bekjendtgjort Krigs- eller Krisetilstand gjør det aabenbart nødvendigt
for at sikre Demokratiet, Retsstaten eller Rigets Existens.
Der kan i intet Tilfælde træffes Beslutning
om at fravige §§ 93, 96 og 99. Tilsvarende gjælder for § 97 ved
Spørgsmaal om Straf.
Alternativ 2 B (bokmål
og nynorsk):
§ 116
Rettighetene i denne grunnlov kan ikke fravikes, med
mindre det treffes beslutning om midlertidige unntak når en bekjentgjort
krigs- eller krisetilstand gjør det åpenbart nødvendig for å sikre demokratiet,
rettsstaten eller rikets eksistens.
Det kan i intet tilfelle treffes beslutning
om å fravike §§ 93, 96 og 99. Tilsvarende gjelder for § 97 ved spørsmål
om straff.
§ 116
Rettane i denne grunnlova kan ikkje fråvikast
så sant det ikkje blir take avgjerd om mellombels unntak når ein
kunngjord krigs- eller krisetilstand gjer det klårt naudsynt for
å sikre demokratiet, rettsstaten eller eksistensen til riket.
Ikkje i noko tilfelle kan det takast avgjerd
om å fråvike §§ 93, 96 og 99. Tilsvarande gjeld for § 97 i spørsmål
om straff.
XI
Stortinget får fullmakt til ved alminnelig flertallsvedtak
å redigere paragraf- og leddnummer i og henvisninger til bestemmelser
som berøres av at det blir vedtatt et nytt kapittel E i Grunnloven
om menneskerettigheter eller som berøres av at alternativer i forslaget
her blir vedtatt.
Grunnlovsforslag fremsatt i sesjonen 2011–2012 som
angår bestemmelser som berøres av at det blir vedtatt et nytt kapittel
E i Grunnloven om menneskerettigheter eller av at alternativer i forslaget
her blir vedtatt, behandles ut fra bestemmelsenes nye ledd- og paragrafnummerering.»
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jette F. Christensen, Gunvor Eldegard og lederen Martin Kolberg, fra
Høyre, Erik Skutle og Michael Tetzschner, fra Fremskrittspartiet, Kenneth
Svendsen og Helge Thorheim, fra Kristelig Folkeparti, Hans Fredrik Grøvan,
fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Venstre, Abid Q. Raja, fra
Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen, og fra Miljøpartiet De
Grønne, Rasmus Hansson, viser til Dokument 12:31 (2011–2012).
Komiteen viser til
at forslagsstillerne fremmer forslag om grunnlovfesting av økonomiske,
sosiale og kulturelle rettigheter på bakgrunn av forslaget i Dokument
16 (2011–2012). Forslagsstillerne uttaler at forslaget fremmes for å
gi Stortinget bredest mulig grunnlag for behandlingen i denne stortingsperioden
(2013–2017).
Komiteen har merket seg at en
ikke kan legge til grunn at alle forslagsstillerne stiller seg bak samtlige
forslag.
Komiteen viser til at Stortingets
presidentskap 18. juni 2009 nedsatte et utvalg. Utvalget fikk som
mandat å fremme forslag til en begrenset revisjon av Grunnloven
for å styrke menneskerettighetenes stilling i norsk rett ved å gi
sentrale menneskerettigheter grunnlovs rang. Arbeidet skulle inngå
som en del av Stortingets forberedelser i anledning Grunnlovsjubileet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre, viser til at det videre var et
mål ikke å endre gjeldende rettstilstand, men å grunnlovfeste de
menneskerettigheter som allerede har en sentral plass i Norge, blant
annet gjennom menneskerettsloven av 1999. Rettighetene vil ha samme
betydning som i dag, men opphevelse av dem krever veien om den mer
omfattende prosedyre for grunnlovsendring.
Komiteenviser til at en føring for arbeidet var å
sikre «de allmenngyldige menneskerettsprinsipper», ikke å få en
opplisting av enkeltrettigheter som naturlig hører hjemme i ordinær lovgivning.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at også de økonomiske, sosiale
og kulturelle menneskerettighetene (ØSK-rettighetene) har forrang,
og er inkorporert i norsk rett gjennom menneskerettsloven. Ulempene
ved verdimessig åpne og vage bestemmelser gjør seg sterkere gjeldende
på dette feltet enn for de grunnleggende sivile og politiske menneskerettighetene.
Selv om Norge uansett er bundet av konvensjonene, vil den nasjonale
avviksmarginen bli forvaltet av Høyesterett og ikke av storting
og regjering. Å overlate til domstolene å utfylle det nærmere innholdet
i typisk politiske formuleringer, er å flytte oppgaver fra folkevalgte
til jurister. jf. uttalelsene på s. 197 i Dokument 12:31 (2011–2012)
om at «bestemmelsenes betydning først og fremst vil være verdimessig
og politisk.»
Å ikke innlemme disse konvensjonsbestemmelsene
i Grunnloven, men la dem beholde sin plass i menneskerettsloven,
vil slik disse medlemmer ser det kunne forebygge
mange saksanlegg, og opprettholde noe høyere fleksibilitet for Stortinget.
God lovkvalitet kan diskuteres ut fra kriterier som
er uavhengige av hva man mener om innholdet i lovreglene. Eksempler
på slike kriterier kan være om loven er egnet til å nå sitt mål,
om den har legitimitet, og om det har vært en bred og grundig saksforberedelse.
Det kan være spørsmål om lovgivningen tjener et reelt behov, om
den skal brukes til å kodifisere uskreven rett eller fremme en bestemt
utvikling. Det kan være spørsmål om den er svaret for å løse konflikter som
er aktuelle i dag, om den gir presise og klare svar, og om den formulerer
fleksibilitet for å ta høyde for forskjellige situasjoner under
skiftende forhold eller enkelttilfeller en ikke har kunnet forutse.
Disse medlemmer viser til at
tendensen til symbollovgivning er tiltagende, med bredt anlagte
formålsbeskrivelser av mer eller mindre politisk karakter, og uten
operative bestemmelser som bygger opp under realiseringen av formålet
på en troverdig måte. For eksempel er det særlig innen helse- og
omsorgsfeltet utstedt garantier i form av rettighetsbestemmelser
for den enkelte. Innen sektoren er det reist tvil om dette egentlig
gir tilfredsstillende resultater i form av flere og bedre tjenester.
Foruten de mange brudd på rettighetene som oppstår, som svekker
tilliten til systemet, bindes virksomheten opp til å vektlegge formell
oppfyllelse av lovkravene. Et eksempel er å påbegynne et behandlingsforløp innen
lovens frist, men uten reell progresjon.
Disse medlemmer viser til at
god lovgivningsteknikk er å beskrive de rettsfølgene man har tenkt
skal etterleves som en konsekvens av den oppstilte normen, og som
er realistisk å forvente at andre kan leve opp til. Det er samtidig
å ha et bevisst og realistisk forhold mellom mål og virkemidler,
og at det er gjort bevisste prioriteringer på bekostning av det
mindre viktige.
Komiteen bemerker
at forslagene innebærer 5 prinsipielt nye paragrafer: En ny (§ 107
etter redigering) om retten til kulturell identitet og deltakelse
i det kulturelle liv, og en ny (§ 109 etter redigering) om rett
til utdanning.
Komiteen viser til at det foreslås
en språklig utvidelse av § 110 – der næringsvirksomhet nevnes sammen
med arbeid, samt en ny paragraf (ny § 111 etter redigering) om rett
til en tilfredsstillende levestandard og helse. For øvrig videreføres
dagens § 110 b om retten til et sunt miljø som § 112 etter redigering.
Komiteen tar til etterretning
at forslagene er fremmet i alternative språkvarianter. Nærværende
sak gjelder ikke språkformen, men at forslagene er fremmet i språklige
alternativer muliggjør vedtak i den språkform som finnes hensiktsmessig
etter en særskilt beslutning om dette. Komiteen viser
til Stortingets grunnlovsvedtak 6. mai 2014 og fremmer samtlige forslag
i innstillingen på bokmål og nynorsk.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk
Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, er av den oppfatning at forslagene
til endringer av Grunnloven må bedømmes ut fra sammenheng med resten
av lovverket og eventuelle mangler i dette før en kan argumentere
med at forandringene i Grunnloven fyller et innholdsmessig behov.
Det blir et vurderingstema for seg om menneskerettighetsbestemmelsene
vil oppnå et bedre og særlig vern ved å gi dem som grunnlovsbestemmelser.
For å vurdere nødvendigheten av forslagene, vil en måtte beskrive
hvilke rettigheter som allerede er sikret i norsk rett i dag.
Komiteen vil for det
første understreke at visse rettigheter er så fundamentale for mennesket
at de vil være universelle. Det betyr at de kan påberopes i enhver
stat, uansett om de er formelt lovfestet. Menneskerettighetene er
grunnleggende krav til beskyttelse av individets stilling, rettet
mot ethvert rettssystem, hva enten det er nasjonalt eller internasjonalt.
Det gjelder de fundamentale verdier enhver rettsorden må respektere
og verne av hensyn til den enkelte. Den irske rettsfilosofen Seamus
Heaney har med referanse til FNs verdenserklæring om menneskerettighetene
uttrykt det slik:
«the roots of human rights lie deeper than the world
of covenants. They are far more profound than contracts between
governments and have their origin in the metaphysical. How else,
indeed, could the document enshrine words like ‘dignity’ and ‘conscience’,
words that strain against the bonds of legal definition and political categorization».
Andre har lagt vekt på at de universelle menneskerettigheter
eksisterer forut for samfunnet, og materialiserer seg samtidig med
dette, som forpliktelser for samfunnsfellesskapet og rettigheter
for det enkelte menneske.
Komiteen viser til at Stortinget
i 1999 vedtok lov om styrking av menneskerettighetenes stilling
i norsk rett (menneskerettsloven). Med denne loven inkorporeres
i norsk rett alle norske konvensjonsforpliktelser om menneskerettigheter,
også i utvidet mening. I § 3 gis disse forpliktelsene forrang i
de tilfeller det skulle vise seg å være motstrid til nasjonale bestemmelser. Dette
gjelder de konvensjonene som er opplistet i loven: Den europeiske
menneskerettighetskonvensjon fra 1950 (EMK), samt 5 tilleggsprotokoller
i tiden 1952–2002, FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter
(SP), FNs økonomiske, sosiale og økonomiske rettigheter (ØSK), begge
av 16. desember 1966. På tilsvarende måte er Barnekonvensjonen av
1989 og Kvinnediskrimineringskonvensjonen av 1979 inkorporert.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Senterpartiet bemerker at norske borgere allerede er
gitt de umiddelbare rettigheter som Norge har forpliktet seg til
internasjonalt, ved menneskerettsloven. Det er derfor begrensede
juridiske argumenter for å ta ut noen hovedbestemmelser av traktatteksten
direkte inn i Grunnloven.
Selv om forslagene er begrunnet med et ønske om
å styrke menneskerettighetenes stilling, synes det ikke å ha vært
meningen å endre dagens materielle rettstilstand. Det er flere ganger i
forslagene vist til Menneskerettighetsutvalgets rapport der det
fremgår at:
«Ingen av forslagene innebærer at dagens rettstilstand
endres. Forslagene til grunnlovsendringer gir enten uttrykk for
rettigheter som allerede følger av menneskerettsloven av 1999 eller
annen lovgivning.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Venstre, mener at forutsetningen fra Menneskerettighetsutvalget
kan bli stilt på prøve, og synspunktet er imøtegått av flere fagfolk.
Som det vil bli redegjort for senere, er det flere trekk ved forslagene som
gjør det usikkert hvilke rettslige konsekvenser forslagene vil få
i praksis.
De utfordringer grunnlovsendringene eventuelt vil
avstedkomme, er dels på et overordnet plan, dels et spørsmål om
rekkevidden av den enkelte rettighet. Under dette punktet vil flertallet prøve
å trekke frem noen av de overordnede problemstillingene.
Kort formulert er det spørsmål om grunnlovfesting
av rettighetsbestemmelser kan føre til rettsliggjøring av politikken,
altså overføring av makt fra storting og regjering til domstolene.
Et annet spørsmål er om det vil føre til økt internasjonalisering,
fordi utviklingen av menneskerettighetene i hovedsak skjer i internasjonale håndhevelsesorganer.
Flertallet mener det er et fellestrekk
ved forslagene at bestemmelsene er vidt formulert, og at ordlyden
er vag. Dette vil nærmest med nødvendighet føre til at det vil oppstå tvilsspørsmål
om rekkevidden av rettighetene. Slike tvilsspørsmål vil det i prinsippet
være opp til Høyesterett å avklare. Det innebærer rettsliggjøring,
i betydningen maktoverføring fra Stortinget til domstolene.
Flertallet erkjenner at det rent
pedagogisk kan være fordeler forbundet med å ta inn slike prinsippbestemmelser
i Grunnloven, men at man i tilfelle av konkret rettsanvendelse vil
måtte tolke grunnlovsbestemmelsen i traktatrettslig kontekst og
også legge til grunn prejudikater fra EMD. Dette vil igjen få den
konsekvens at internasjonale håndhevelsesorganer som EMD får de facto
innflytelse på hvordan Grunnloven skal forstås. EMD har gjennom
såkalt «dynamisk tolkning» i praksis opptrådt ikke bare som rettsanvender, men som rettsutvikler,
og har historisk vist stor villighet til å utvikle menneskerettighetene.
Vernet etter EMK er derfor vesentlig utvidet siden konvensjonen
trådte i kraft, og de færreste ville ha forutsett denne utviklingen
for 30–40 år siden.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Senterpartiet mener det for så vidt ikke er noe nytt
at internasjonale kilder brukes til å fastlegge rettigheter, men
det er nytt at dette knyttes til grunnlovsnivået. Dette vil svekke
Høyesterett og Stortinget som grunnlovsfortolker.
Hvis man virkelig ønsker lovbestemmelser som har
som siktemål å overoppfylle traktatforpliktelsene, vil de egne seg
bedre i ordinær norsk lovgivning. Dette ville også være bedre i
samsvar med forslagsstillernes begrunnelse om at en ikke ønsket
å endre rettstilstanden.
Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn være tilbakeholdne med å gå inn på vage og åpne verdiformuleringer
av mer politisk karakter hvor det er usikkert hvilke rettsvirkninger
bestemmelsene får.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre,
Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, mener
Grunnloven skal fortsette å være en politisk retningslinje, en juridisk
tolkningsfaktor, en skranke for lovgiveren og et symbol for sentrale
samfunnsverdier. Flertallet ser at norske borgeres
felles verdier og forventninger til norske myndigheter som en sosialt
ansvarlig stat har utviklet seg i Norge de siste 200 år. Det har også
synet på hva som er sentrale menneskerettigheter internasjonalt.
FNs menneskerettighetskommisjon gikk bort fra å skille de sivile og
politiske og de økonomiske og sosiale rettighetene fra hverandre. Flertallet er
enig i at rettighetene styrker og balanserer hverandre. Samlet gir
de et vern for menneskets grunnleggende verdighet. Flertallet mener
frihet er verdighetens forutsetning.
Demokratiet lever bare av deltakelse, fra alle. Det
fordrer en stat med sosialt ansvar. Flertallet mener
menneskerettighetene skal sikre alle – uavhengig av ressurser, bakgrunn
og utgangspunkt – lik rett til frihet. Positiv frihet kan ikke fullt
ut nytes før frihet fra undertrykking og nød finner sted.
Å sikre alle borgere rett på verdige liv er
en sikring av demokratiet. Flertallet mener flere av
de økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene er en forutsetning
for deltakelse i det norske demokratiet.
Selv om menneskerettighetene henger
sammen, er det ikke alle rettigheter som kan eller bør grunnlovfestes.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti,
Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, mener
Menneskerettighetsutvalget har gjort et samvittighetsfullt og godt
begrunnet utvalg av hvilke rettigheter som bør sikres vern i den
norske Grunnloven, basert på vurderinger av norsk grunnlovstradisjon,
norske verdier og historie, gjeldende rett i Norge og de standarder
som gjelder for oppdaterte og moderne grunnlover ellers i verden. Dette
flertallet mener en grunnlovfesting kun av de foreslåtte
sivile og politiske rettighetene, og ikke de økonomiske, kulturelle
og sosiale, vil kunne oppfattes som et tilbakeskritt for menneskerettighetenes
posisjon i Norge. Seks av Menneskerettighetsutvalgets syv medlemmer
var aldri i tvil om at det ville være naturlig å innlemme hovedtrekkene
i de økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene i dagens grunnlov. Dette
flertallet viser til at deres konklusjon var basert på faglige
vurderinger, der det fremtredende argumentet var at økonomiske,
sosiale og kulturelle rettigheter har stått sterkt i Europa i tiden
etter annen verdenskrig og hører hjemme i det moderne norske demokratiet.
Dette flertallet vil vise til
at partiene på Stortinget har vært enige om innføringen av sentrale
sosiale og økonomiske rettigheter i Grunnloven. Denne enigheten
går tilbake til at Fellesprogrammet fra 1945, som bygget på samarbeidet
over partigrensene som hadde eksistert under krigen, skulle fortsette
i gjenreisningen som fulgte freden. Grunnloven § 110 ble i 1954
gitt nytt innhold om retten til arbeid og utkomme fra arbeid. Disse
sentrale økonomiske rettighetene ble supplert i 1980 da Grunnloven
§ 110 fikk et nytt annet ledd om retten til medbestemmelse på arbeidsplassen.
Dette flertallet viser til Carl
I. Hagens dissens i Menneskerettighetsutvalgets innstilling knyttet
til de økonomiske og sosiale rettigheter, hvor han uttrykker at
de foreslåtte endringer «kan danne et grunnlag for en meget kostbar velferdsstat
som kan fremtvinge høye skatter og avgifter som kan kvele en fornuftig
økonomisk utvikling».
Dette flertallet bemerker at
de økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene har vært norsk rett
med forrang siden 1999. Den utvikling medlemmet Hagen frykter, har
likevel ikke skjedd. Dette flertallet merker seg
også at utvalget har vært opptatt av å formulere rettighetene på
en slik måte at det politiske handlingsrommet vil være ivaretatt.
Rettighetene er formulert som en plikt for staten, ikke en klar
og direkte håndhevbar rettighet for enkeltborgere. Regelverket i
Grunnloven setter de ytre rammene for politisk styre, og det eksisterer
et bredt politisk handlingsrom innenfor disse. I sin alminnelighet
vil norske myndigheter, som i dag, gå langt ut over de pliktene som
menneskerettighetene pålegger dem.
I internasjonal rett behandles alle rettighetene
utvalget har foreslått som sentrale menneskerettigheter.
Dette flertallet viser til bemerkningene
som kom fra flere av dem som deltok under komiteens åpne høring
om grunnlovfesting av menneskerettigheter 28. februar 2014, om at
det er en svakhet at de skandinaviske land har unnlatt å skrive
menneskerettighetene inn i sine grunnlover. Dette flertallet mener
Norge, som har spilt en førende rolle når det gjelder å fremme sterke
bestemmelser om og respekt for menneskerettigheter internasjonalt,
bør fortsette å gå foran som et godt eksempel. Et flertall av Europas
konstitusjoner har grunnlovfestet menneskerettigheter. Det er ikke
alltid sammenheng mellom staters grunnlovfesting av menneskerettighetene
og grad av overholdelse fra myndighetenes side. Dette flertallet mener Norges
pådriverrolle vil bli styrket dersom vi illustrerer vår allerede
gode håndheving i kombinasjon med grunnlovfesting av det utvalg menneskerettigheter
som er foreslått.
Dette flertallet mener Grunnloven
som juridisk, politisk og samlende symbol har behov for oppdatering.
Rettighetene som er foreslått, er kortfattet formulert og ment som
prinsipper og retningsgivere for statens myndighetsutøvelse.
Dette flertallet mener økonomiske
og sosiale rettigheter ikke flytter for mye makt fra politiske organer
til domstolene. Det er tvert om politiske organer som gjennom traktat-,
grunnlovs- og lovgivningsprosessene utøver sin styring med utgangspunkt
i folkesuvereniteten. I praksis er domstolene tilbakeholdne med
å overprøve politiske beslutninger.
Dette flertallet mener rettsliggjøring
av menneskerettigheter fortoner seg annerledes enn diskusjoner om
møte mellom politikk og jus i ordinær lovgivning. Der rettighetene
ikke er blitt overholdt internasjonalt, har det ikke sjelden skyldtes
mangel på rettsliggjøring – at all oppfylling av de menneskerettslige
forpliktelser Stortinget har pålagt Norge, er blitt overlatt til domstolene.
Rettighetslovgivning kan utgjøre et demokratisk problem, men dette
flertallet mener dette ikke kan sies å gjelde menneskerettighetene.
Der menneskerettighetene stopper politisk makt i å undertrykke,
frata eller ikke gi sine borgere rettighetsoppnåelse, er det et demokratisk
gode. Dette flertallet viser til Menneskerettighetsutvalgets
understrekning av at de sentrale menneskerettigheter stiller i en
annen kategori enn de øvrige rettigheter i lovgivningen.
Det er alltid innenfor den enkelte stat at individer og
minoriteter får sine rettigheter enten respektert eller krenket. Dette
flertallet viser til at det ikke bare er myndigheter som
har mulighet til å innskrenke menneskers rettighetsoppnåelse. Derfor
er det viktig å sikre statens ansvar for å verne dem.
Dette flertallet viser til at
ved menneskerettsloven er flere menneskerettskonvensjoner gitt status
som norsk lovgivning, og samtidig gitt forrang fremfor annen lovgivning.
Denne forrangsregelen kan derimot oppheves av et simpelt flertall
ved en avstemning i Stortinget ettersom den bare er hjemlet i et
ordinært lovvedtak. Dette flertallet mener at det
er i nettopp en slik situasjon menneskerettighetene er særlig viktige. De
internasjonale kontrollorganer er viktige støttefunksjoner, men
avgjørende er de nasjonale handlinger overfor landets borgere. Dette flertallet mener
grunnlovfesting av flere menneskerettigheter i Norge, med nasjonalt
forarbeid, valgt ut og begrunnet med nasjonalt politisk innhold
som tolkningsgrunnlag, styrker menneskerettighetenes stilling i
Norge.
Dette flertallet mener menneskerettighetenes
funksjon er å sikre borgerne vern og rettigheter mot negativ makt.
Det fordrer å sette grenser for makt. Menneskerettighetenes funksjon
oppstår i møte med myndigheter som ikke ønsker å overholde dem.
Mens folkestyret gir gjennomslag for flertallets vilje, setter menneskerettighetene
grenser for et flertall som bruker makt gitt av folket mot folket
selv.
Dette flertallet mener en revisjon
av Grunnloven i dag bør gjøres for å sikre et vern mot overgrep
fra en vilkårlig statsmakt i morgen.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at kjernen i menneskerettighetene
er at de bør kunne håndheves og gjøres gjeldende mot staten. Ved
å ta disse inn i Grunnloven får rettighetene et sterkere vern mot
skiftende politiske svingninger.
Ulempen er at rettighetene blir rettsliggjort,
det vil si at det blir opp til domstolene å vurdere hvor langt de
gjelder. Det betyr at det politiske handlingsrommet blir tilsvarende
mindre. Jo mer skjønnsmessige bestemmelsene er, jo mer makt overføres
til domstolene, jf. for eksempel Grunnloven § 110 b hvor alle har
rett til et «sundt miljø». Kostnadene ved en rettsliggjøring av verdiparagrafer
som rett til arbeid og rett til bolig, kan etter disse medlemmers vurdering fort
bli for høy til at slike avgjørelser bør overføres til domstolene.
Denne type bestemmelser kan selvfølgelig endres på et senere tidspunkt, men
hele hensikten med å ta dem inn i Grunnloven, er at de skal ha et
sterkere vern enn ordinær lovgivning.
Disse medlemmer mener det ikke
er hensiktsmessig å blande sammen uforpliktende programerklæringer
og symbolske langsiktige målsettinger sammen med klare rettsregler. Disse
medlemmer mener at Grunnlovens rettighetsvern kun bør dekke
de mest sentrale menneskerettighetene som ligger til grunn for de internasjonale
menneskerettighetskonvensjonene Norge har sluttet seg til.
En annen innvending mot å ta med for mange nye
bestemmelser, er at Grunnloven får en slagside og får mer karakter
av en menneskerettslov enn en grunnlov.
Disse medlemmer vil påpeke at
selv om ikke alle rettigheter blir tatt inn i Grunnloven, så er
de en del av norsk rett. Alle de sentrale menneskerettighetene er
sikret gjennom menneskerettsloven.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet anbefaler
at Dokument 31 (2011–2012), samtlige paragrafer og alternativer,
ikke bifalles.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre, Sosialistisk
Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, viser til at Menneskerettighetsutvalget
har foreslått en ny § 107 i Grunnloven om retten til kulturell identitet
og deltakelse i det kulturelle liv.
Flertallet mener en slik bestemmelse
vil synliggjøre at deltakelse i kulturelt liv er en viktig verdi
i det norske samfunnet, og at det er statens ansvar å verne borgerne
fra å bli hindret i deltakelse.
Flertallet viser til at lov 29. juni
2007 nr. 89 om offentlege styresmakters ansvar for kulturverksemd
(kulturlova) har som formål at alle kan få anledning til å delta
i kulturaktiviteter og oppleve et mangfold av kulturuttrykk. Flertallet viser
til § 1 i loven, som lyder:
«Lova har til føremål å fastleggja offentlege styresmakters
ansvar for å fremja og leggja til rette for eit brett spekter av
kulturverksemd, slik at alle kan få høve til å delta i kulturaktivitetar
og oppleva eit mangfald av kulturuttrykk.»
Flertallet henviser videre til
at «kulturverksemd» er definert i lovens § 2.
Flertallet mener grunnlovfesting
vil være en anerkjennelse av at kulturell utfoldelse og deltakelse
i kulturelle aktiviteter er av stor betydning for personlig utvikling,
etablering og markering av identitet og tilhørighet, og for livsglede
og livsutfoldelse. Flertallet mener at grunnlovfesting
av denne retten skal leses som statens ansvar for å fjerne hindringer
som måtte ligge i veien for den enkeltes mulighet til å ta del i
eller oppleve aktiviteter som beskrevet i kulturlovas § 1 og § 2.
Grunnlovfestingen definerer statens ansvar for å tilrettelegge og
beskytte kulturlivet og den enkeltes mulighet til deltakelse og
vil ikke medføre endring i dagens rettstilstand. Bestemmelsen fastsetter
derimot dette som verdi. Bestemmelsen bør også leses som et vern
for at den enkelte skal unngå å bli hindret i å tale sitt eget språk
og mot assimileringspolitikk. Flertallet ønsker å
presisere at bestemmelsen heller ikke er til hinder for utforming
av integreringstiltak. Domstolene må vise varsomhet med å prøve
grensen mellom integreringspolitikk og respekt for den enkeltes kulturelle
tilhørighet.
Flertallet mener denne bestemmelsen
ikke må anses som en ensidig rettighet for den enkelte, men en plikt
for statens myndigheter til å respektere og legge forholdene til
rette for den enkeltes mulighet til å ta del i kulturlivet. Prøving
av dette kan finne sted om man finner utidig innblanding i hvilke
kulturaktiviteter den enkelte kan delta i og hvordan kultur skal
komme til uttrykk.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre,
Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne,viser
til at Grunnloven i dag ikke omtaler forskningen eller kunstens
frihet. Universitets- og høyskoleloven definerer og omhandler akademisk
frihet i § 1-5. Akademisk frihet defineres videre i NOU 2006:19
Akademisk frihet. Dette flertallet mener et velfungerende
demokrati er avhengig av at befolkningen og de som velges til å
representere den, har innsikt i de utfordringene samfunnet står
overfor, samt kunnskap om fordeler og ulemper ved de virkemidler
som er aktuelle å ta i bruk. Utøvende, lovgivende eller dømmende
makt står ikke fritt til å begrense hvilke fenomener eller problemstillinger
som skal være gjenstand for forskning, hvilke funn som skal offentliggjøres,
eller hvilke kunstneriske verk som skal frembringes eller fremføres.
Kunstens og forskningens frihet har betydning for opinionsdannelsen
og demokratiet. Dette flertallet anser ikke denne
frihet fullt ut vernet gjennom § 100. Dette flertallet ønsker
å opprette et vern mot styrt oppdragsforskning, resultatkamuflering
og sanksjonering mot forskere på bakgrunn av resultat av deres forskning.
Denne kunstens og forskningens frihet leses selvsagt sammen med
andre rettigheter og viker dersom de krenkes. Grunnlovfesting av denne
friheten endrer ikke rettstilstanden, men befester et ulovfestet
prinsipp og leses som samfunnets rett til nytte av fri forskning
og kunst. Dette flertallet anser den formulerte friheten som
en av forutsetningene for et reelt demokrati.
På dette grunnlag innstiller komiteens
medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti på
§ 107 første ledd, alternativ 5 B slik at bestemmelsen skal lyde:
Statens myndigheter skal
respektere og legge forholdene til rette for at den enkelte kan
delta i kulturaktiviteter og oppleve et mangfold av kulturuttrykk.
Dei statlege styresmaktene
skal respektere og leggje til rette for at alle kan delta i kulturaktivitetar
og oppleve eit mangfald av kulturuttrykk.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Miljøpartiet De Grønne vil støtte alternativ 3 B til
første ledd, slik at bestemmelsen vil lyde:
Statens myndigheter skal
respektere den enkeltes kulturelle identitet.
Dei statlege styresmaktene
skal respektere den kulturelle identiteten til kvar einskild.
Komiteens medlem fra Venstre støtter
alternativ 1 B i første ledd, slik at bestemmelsen vil lyde:
Statens myndigheter skal
respektere den enkeltes kulturelle identitet og legge forholdene
til rette for at den enkelte kan delta i kulturaktiviteter og oppleve
et mangfold av kulturuttrykk.
Dei statlege styresmaktene
skal respektere den kulturelle identiteten til kvar einskild og
leggje til rette for at alle kan delta i kulturaktivitetar og oppleve
eit mangfald av kulturuttrykk.
Senterpartiet går
imot forslag til første ledd i ny § 107.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre,
Sosialistisk, Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, innstiller
på alternativ 1 B i det foreslåtte andre ledd i ny § 107, slik at
bestemmelsen skal lyde:
Vitenskapens og kunstens
frihet skal respekteres.
Den vitskaplege og kunstnarlege
fridommen skal respekterast.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at forslaget til ny § 107 er fremsatt i flere alternativer og
gjelder
a) retten
til kulturell identitet, deltakelse i kulturaktiviteter og til å
oppleve et mangfold av kulturuttrykk
b) respekt for den enkeltes identitet
c) respekt for den enkeltes kulturelle
identitet
d) retten til å nyte godt av vitenskapelige
fremskritt
Disse medlemmer viser til at
en selvsagt del av frihetsnytelsen en samfunnsborger har, er å både
stå for og motta kulturelle uttrykk som en naturlig del av ytringsfrihet,
forsamlingsfrihet og tanke- og trosfrihet, som er hjemlet andre steder
i Grunnloven. Med tanke på Grunnlovens funksjon som overordnet lov,
tilfører denne utdypningen av anvendte friheter på et sektorområde
ingen selvstendige nye momenter. Man kan ikke tenke seg respekt
for det enkelte menneske uten at det samtidig innebærer respekt
for personens identitet. Slik disse medlemmer ser det,
bidrar slike formuleringer uten mer konkret meningsinnhold til å
skape tvil om bestemmelsens formål, og svekker samtidig Grunnloven som
rettskilde.
Disse medlemmer foreslår på dette
grunnlag at § 107, samtlige alternativer, ikke bifalles.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet foreslår
at forslaget til ny § 107, samtlige alternativer, ikke bifalles.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre, Sosialistisk
Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, viser til at grunnlaget
for norsk samepolitikk er at staten Norge er etablert på territoriet
til to folk – nordmenn og samer – og at begge folk har samme rett
til og samme krav på å kunne utvikle sin kultur og sitt språk. Flertallet viser
til at Norge i 1989 ratifiserte ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk
og stammefolk i selvstendige stater. Det var klart forutsatt at
konvensjonen skulle gjelde for samene i Norge.
Menneskerettighetsutvalget har foreslått en
ny § 108 i Grunnloven om retten til samisk språk, kultur og samfunnsliv
til erstatning for nåværende Grunnloven § 110 a. Bestemmelsen var
ment som, og skal fortsatt etter denne endring, leses som en understrekning
av norske myndigheters ansvar for at den samiske kultur blir opprettholdt
og gitt mulighet til videre utvikling. Flertallet deler
Menneskerettighetsutvalgets og Samerettsutvalgets (NOU 1984:19) vurdering
om at utviklingen tilsier at samene bør bli definert som urfolk
fremfor minoritet. Flertallet henviser til ILO-konvensjonen
nr. 169 og den der formulerte definisjon av urfolk. Det sentrale
er her om noen nåværende gruppe har en tilknytning til et bestemt
område fra før de nåværende statsgrenser ble etablert i de aktuelle områder. Flertallet henviser
også til Høyesteretts plenumsavgjørelse i Selbusaken fra 2001 (Rt.
2001 s. 769, s. 790–791) hvor det uttales at det ikke er tvilsomt
at samene etter definisjon i ILO-konvensjonen har status som urfolk
i Norge. Flertallet understreker at flertallet av verdens
samer bor i Norge, og at den norske stat således har et særlig ansvar
og forpliktelser overfor den samiske befolkning.
På dette grunnlag innstiller komiteens
flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti,
Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, på
alternativ 1 B slik at paragrafen lyder:
§ 108
Statens myndigheter skal
legge forholdene til rette for at samene, som urfolk, kan sikre
og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv.
§ 108
Dei statlege styresmaktene
skal leggje til rette for at samane, som urfolk, kan tryggje og
utvikle samisk språk, kultur og samfunnsliv.
Flertallet går subsidiært inn
for alternativ 2 B.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Senterpartiet viser til uttrykket «den samiske Folkegruppe»
i dagens grunnlov § 110 a. I Samerettsutvalgets første delinnstilling
av 1984 (NOU 1984:19) Om samenes rettsstilling, ble det konkludert
med at samene i alle henseender er å anse som et folk. At man i
forslaget til grunnlovsparagraf, som ble framsatt i Stortinget 21. september
1984 og vedtatt som § 110 a 21. april 1988, brukte uttrykket «den
samiske Folkegruppe», var visstnok begrunnet med at man her mente
den delen av det samiske folket som bor i Norge.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til at paragrafen ikke gir individet noen rettigheter. Man kan ikke
vise til paragrafen i tvister ved domstolene om konkrete rettigheter.
Men den foreskriver hvilke vurderinger som skal legges til grunn
for tiltak og avgjørelser som gjelder kollektivet samene. Det ligger
altså en viss rettslig forpliktelse for statsmyndighetene for bl.a. tolking
av lover og for skjønnsutøvelsen når det gjelder samene som gruppe.
Den vil ikke være forskjellig om man bruker betegnelsen «det samiske
folk» eller for den del «samene som urfolk».
Dette medlem viser
videre til at begrepet «urfolk» er blitt til etter en prossess fra
1982 til 2007 ledet av FNs høykommisær for menneskerettigheter i
Genève hvor erklæringen «United Nations Declaration on the Rights
of Indigenous Peoples»utgjør et foreløpig
klimaks med Generalforsamlingens vedtak i 2007. I mellomtiden ble
ILOs urfolkskonvensjon (Convention concerning Indigenous and Tribal
Peoples in Independent Countries) vedtatt
av ILO i 1989 og ratifisert av Norge i 1990 som første land. Så langt
er ILO-konvensjonen den eneste rettslig bindende konvensjon som
gjelder urfolk. Erklæringen er derimot ikke rettslig bindende for noe
land. I hele prosessen om erklæringen har det fra urfolkene vært
et ønske å bli betegnet som «folk» («peoples with an -s»).
Uttrykket «det samiske folk» vil naturligvis
også gjelde kollektivet samer og er for den del ikke forskjellig
fra de to andre nevnte betegnelser.
Betegnelsen «urfolk» er en minstestandard som skal
kunne brukes om alle grupper som ikke har vært delaktige i etableringen
av nasjonalstatene. Den har vært nødvendig å innarbeide for overhodet
å få til en noenlunde ordnet dialog med de mest negative nasjonalstater
om minstestandarder.
Videre viser dette medlem til
at som anført ovenfor, konkluderte Samerettsutvalget i sin tid med
at samene er et folk.
I den samepolitiske erklæringen fra Samekonferansen
i 1971 het det at samer er samer, og vil være samer uten dermed
å være verken mer eller mindre enn andre folk i verden. Samiske
organisasjoner har også omtalt samene selv som et folk. Betegnelsen
«folk» er både i nasjonal og internasjonal lovgivning mye klarere
og sterkere enn begrepet «urfolk». Den uttrykker også den likeverdighet
som HM Kongen uttrykte i 1997 i sin tale til Sametinget ved å slå
fast at staten Norge er etablert på territoriet til to folk, nordmenn
og samer.
Lov om styrking av menneskerettighetenes stilling
i norsk rett (menneskerettsloven) av 21. mai 1999 viser til bl.a.
5 konvensjoner som «skal gjelde som norsk lov i den utstrekning
de er bindende for Norge» og blant dem er de to FN-konvensjonene
av 1966, nemlig De forente nasjoners internasjonale konvensjon 16. desember
1966 om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter og De forente
nasjoners internasjonale konvensjon 16. desember 1966 om sivile
og politiske rettigheter. I dem omtales «folk»,
men ikke «urfolk». Betegnelsen «folk» har derfor en svært sterkere
stilling enn «urfolk».
Bruken av uttrykket «det samiske folk» utelukker
ikke at samene også er et urfolk.
Komiteens medlem fra Senterpartiet innstiller
på denne bakgrunn på alternativ 2 B, slik at ny § 108 skal lyde:
§ 108
Statens myndigheter skal
legge forholdene til rette for at det samiske folk kan sikre og
utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv.
§ 108
Dei statlege styresmaktene
skal leggje til rette for at det samiske folket kan tryggje og utvikle samisk
språk, kultur og samfunnsliv.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at samene er den eneste befolkningsgruppe som er omtalt i Grunnloven
i kraft av sin etnisitet. Koblingen til urfolkbegrepet forsterker
inntrykket av at rettighetene er oppnådd på bakgrunn av etnisitet,
og dermed i mindre grad at den samiske folkegruppens plass i samfunnet
ikke minst skyldes felles fortelling og samliv med den den norske
befolkningsgruppen i geografisk konsentrerte områder av Norge, i
tillegg til å ha sin egen opprinnelsesfortelling, eget levevis og en
tradisjonell næring som har krav på særlige tiltak. Disse
medlemmer viser til at urfolkshenvisningen fremhever skillet
mellom befolkningsgruppene, uten at dette gir andre virkninger enn
det som følger av dagens lov.
Det skal kunne være naturlig å ha både en norsk og
en samisk identitet. Formuleringen peker mer i retning av et enten–eller.
Uansett inneholder forslaget ingen nye realiteter, bare en tilleggskategorisering
som etter disse medlemmers syn ikke er nødvendig,
da den samiske befolkning allerede er veldefinert i gjeldende § 110
a.
Disse medlemmer foreslår på denne
bakgrunn at forslaget til ny § 108, begge alternativer, ikke bifalles.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet foreslår
at forslaget til ny § 108, samtlige alternativer, ikke bifalles.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at ingen
bestemmelser i Grunnloven i dag regulerer utdanningsspørsmål. Menneskerettighetsutvalget
har foreslått en ny § 109 i Grunnloven om rett til utdanning. Rett
til skole og utdanning er nedfelt i en rekke internasjonale konvensjoner, blant
annet er fire av dem inntatt i menneskerettsloven: EMK, ØSK, Barnekonvensjonen
og Kvinnediskrimineringskonvensjonen. Felles for dem er defineringen
av at barn har rett og plikt til grunnutdanning. I Verdenserklæringen
om menneskerettigheter fra 1948 kommer det særlig frem at alle har
rett til utdanning, at den obligatoriske grunnutdanningen skal være
gratis og obligatorisk, og at alle skal ha lik rett til adgang til høyere
utdanning på bakgrunn av sine kvalifikasjoner
Flertallet mener oppnåelse av
Grunnlovens målsetting om ivaretakelse av demokrati, rettsstat og
menneskerettigheter avhenger av tilgang til utdanning. Demokratiet
vokser og eksisterer bare ved deltakelse fra borgerne. Flertallet mener
det er de som er valgt av folket som deres representanter sitt ansvar
å legge til rette for at så mange som mulig kan delta fullt ut i
demokratiet og nyte grunnleggende menneskerettigheter, som ytringsfrihet
og mulighet til, på opplyst og fritt grunnlag å delta i frie og
hemmelige valg. § 100 forutsetter denne retten ettersom den ligger
til grunn for å kunne utvikle det som der omtales som «Individets
frie Meningsdannelse».
Flertallet mener at å sikre alle
borgere tilgang til utdanning er en forutsetning for individets
frihet. Utdanning er også et utgangspunkt for å skaffe seg arbeid
og sette seg i stand til å forsørge seg selv. Rett og plikt til
ti års opplæring følger av opplæringslova § 2-1. Flertallet mener
plikten til grunnleggende opplæring, slik det har vært praktisert
i Norge siden 1936, gir barn et vern også mot andre enn myndighetens
ønske om å holde dem borte fra skolegang, og mener dette bør grunnlovfestes. Her
må plikten knyttes til hva som til enhver tid anses som grunnskoleutdanning
i henhold til ordinær lovgivning. Plikten er brutt om barn blir hindret
i å motta eller holdes borte fra grunnutdanning. Retten må leses
som en definering av statens ansvar og som en rettighet for den
enkelte. Bruk av «grunnleggende opplæring» må ikke forstås som begrensning
av rett til utdanning, men for å unngå betegnelsen «grunnskole» ettersom
den vil være tidsbestemt.
Rett til 3 års videregående opplæring følger
av opplæringslova § 3-1, på vilkår av søknad og fullført grunnutdanning.
For videregående opplæring gjelder også vilkår om lovlig opphold
i landet, i motsetning til for grunnskolen hvor retten gjelder den
som har vært i landet mer enn 3 måneder eller planlegger opphold
ut over 3 måneder. Vilkår reguleres og fastsettes i lov.
Flertallet mener grunnlovfesting
av retten til utdanning ikke vil endre rettstilstanden i Norge ettersom
dagens opplæringslov og lov om universiteter og høyskoler må antas
å tilfredsstille kravene i de internasjonale menneskerettighetskonvensjonene
vedrørende retten til utdanning. Bestemmelsen skal leses som et
vern mot forsømmelse av statens ansvar for å gi sine borgere skoletilbud
uavhengig av geografi, økonomi eller andre trekk ved den enkelte. Retten
vil være krenket dersom enkeltpersoner eller grupper av personer
utestenges av undervisning. Flertallet mener retten
også skal anses som krenket dersom økonomi og geografi utestenger
noen fra grunn- og videregående utdanning. Dette omfattes av ikke-diskrimineringsprinsippet
og er derfor overflødig å formulere i Grunnloven 109.
Hva høyere utdanning angår, mener flertallet at
«kvalifikasjoner» i paragrafen skal leses som i motsetning til økonomiske
ressurser.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre,
Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, forstår
den foreslåtte formuleringen til ny § 109 om grunnleggende opplæring
slik at det ikke kan stilles vilkår om skolepenger i den offentlige
grunnskolen, og at dette er en rettslig skranke for den løpende
lovgivningen.
Dette flertallet viser til at
myndighetene skal legge til rette for at den enkelte kan oppnå høyere
utdanning på bakgrunn av faglige evner. Det skal ikke forekomme
usaklig diskriminering på grunnlag av karakteristika ved den enkeltes
person ved tildeling av studieplasser. Dette flertallet understreker
at de internasjonale konvensjoner formulerer statens forpliktelse
til å arbeide for at høyere utdanning skal være kostnadsfri. Dette
er særlig viktig for å realisere lik tilgang til høyere utdanning.
Nærmere tilrettelegging og utforming av utdanning, innhold i denne,
fagoppretting og hensyn til samfunnets behov må fullt ut være underlagt
politisk skjønn og prioritering for ethvert storting.
På bakgrunn av dette innstiller komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, på
§ 109 første ledd alternativ 1 B og annet ledd alternativ B, slik
at paragrafen skal lyde:
§ 109
Enhver har rett til utdannelse.
Barn har plikt til å motta grunnleggende opplæring. Opplæringen skal
ivareta den enkeltes evner og behov og fremme respekt for demokratiet,
rettsstaten og menneskerettighetene.
Statens myndigheter skal
sikre adgang til videregående opplæring og like muligheter til høyere
utdannelse på grunnlag av kvalifikasjoner.
§ 109
Alle har rett til utdanning.
Born har plikt til å ta imot grunnleggjande opplæring. Opplæringa skal
utvikle evnene til kvart barn og ta omsyn til dei behova det har,
og fremje respekt for demokratiet, rettsstaten og menneskerettane
Dei statlege styresmaktene
skal sikre tilgjenge til vidaregåande opplæring og likt høve til
høgare utdanning på grunnlag av kvalifikasjonar.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Venstre viser til at forslaget til ny § 109 første ledd
om rett til grunnleggende utdanning er fremsatt i to alternativer.
Ett som bare omtaler rett til å motta grunnleggende utdanning, og
ett med tillegg om barnets plikt til å motta grunnleggende undervisning.
Under forslaget til annet ledd om videregående utdanning
pålegges staten å sikre adgang til videregående opplæring og like
muligheter til høyere utdannelse, basert på kvalifikasjoner.
Disse medlemmer viser til at
Norge allerede har undertegnet internasjonale konvensjoner som i
praksis har innført dette i norsk rett i menneskerettsloven. Siden
kvalitet og tilgjengelighet til utdanning er så vesentlig for den
enkeltes muligheter senere i livet, og samfunnets interesse i sjanselikhet,
kan dette være en av de prioriterte grunnlag for samfunnet som bør
synliggjøres i Grunnloven, selv om det ikke vil endre rettstilstanden.
Disse medlemmer støtter første
ledd alternativ 2 B, som understreker myndighetenes tilretteleggingsplikt.
I denne bestemmelsen ligger at foreldre har plikt til å sørge for
at barn får oppfylt denne rettigheten. I likhet med flertallet støtter
disse medlemmene annet ledd alternativ B, slik at bestemmelsen vil
lyde:
§ 109
Enhver har rett til utdannelse.
Barn har rett til å motta grunnleggende opplæring. Opplæringen skal
ivareta den enkeltes evner og behov og fremme respekt for demokratiet,
rettsstaten og menneskerettighetene.
Statens myndigheter skal
sikre adgang til videregående opplæring og like muligheter til høyere
utdannelse på grunnlag av kvalifikasjon.
§ 109
Alle har rett til utdanning.
Born har rett til å ta imot grunnleggjande opplæring. Opplæringa skal
utvikle evnene til kvart barn og ta omsyn til dei behova det har,
og fremje respekt for demokratiet, rettsstaten og menneskerettane.
Dei statlege styresmaktene
skal sikre tilgjenge til vidaregåande opplæring og likt høve til
høgare utdanning på grunnlag av kvalifikasjonar.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet foreslår
at forslaget til ny § 109, samtlige alternativer, ikke bifalles.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk
Venstrepartiog Miljøpartiet De Grønne, mener retten
til arbeid og retten til å skaffe seg et utkomme ved sitt arbeid
er den sentrale økonomiske og sosiale rettighetsbestemmelsen i någjeldende
grunnlov. Menneskerettighetsutvalget har foreslått en endring i
§ 110 første ledd i Grunnloven som pålegger statens myndigheter
å legge til rette for at alle kan skaffe seg utkomme av sitt arbeid.
Bestemmelsen kom inn i Grunnloven i 1954. Formuleringen er ikke
ment som, og har ikke vært praktisert som, en ensidig rettighet
for den enkelte, men en plikt for staten å tilrettelegge for full
sysselsetting.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Sosialistisk Venstrepartiog
Miljøpartiet De Grønne, mener retten til å skaffe seg utkomme
ved arbeid eller næring er å oppfatte som en viktig forutsetning
både for bekjempelse av fattigdom og for demokratiutvikling. Det
gjelder også i Verdenserklæringens fastsettelse av retten til arbeid,
selv å velge yrke, rettferdige og gode arbeidsvilkår, rett til likelønn,
rett til sosiale ytelser dersom man ikke er i stand til å skaffe
seg arbeidsinntekter, og rett til å organisere seg i fagforeninger.
Utvalget foreslår at Grunnloven § 110 bør utvides
til å omfatte retten til å skaffe seg utkomme ved næring. Dette
flertallet er enig i forslaget om å slå sammen arbeid og
næringsfrihet i en ny bestemmelse. Det er riktig ettersom former for
inntjening til private husholdninger har endret seg over tid. Formuleringen
«arbeid eller næring» vil presisere at den enkeltes nødvendige livsgrunnlag
ikke er begrenset til arbeidsinntekt. Tilføyelsen må derimot kun
leses som at statens myndigheter må legge forholdene til rette for
at fysiske, voksne og arbeidsføre personer i Norge kan skaffe seg
inntekt gjennom arbeidsinnsats i egen virksomhet.
Dette flertallet mener en styrking
av denne bestemmelsen understreker viktigheten av sysselsetting,
ikke bare for den enkelte, men for demokrati og sosial ro og som
ledd i bekjempelse av fattigdom. Det vil i praksis være en meget
høy terskel for domstolsprøving etter bestemmelsen.
Utvalget foreslår videre at retten til sosial
trygghet skrives inn som et siste punktum i første ledd. Dette
flertallet er enig i denne presiseringen. Plassering av
sosial trygghet her skal leses som at trygdeytelser og sosialhjelp
er subsidiære i forhold til arbeids- og næringsinntekt.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet ønsker
også å fremholde det som argument for tidligere i paragrafen å formulere borgernes
plikt til å forsøke å sørge for sitt livsopphold. Å beskrive statens
ansvar for å legge til rette for, og borgernes plikt til å forsøke
å sørge for eget livsopphold, står i forhold til hverandre og leder
hen mot den avsluttende formuleringen om rett til støtte dersom
det til tross for forsøk ikke er mulig. Dette skal utelukkende leses
som normbeskrivende og er ikke ment som endring av den politiske
eller rettslige tilstand i dag. Det skal ligge særdeles skjerpende
omstendigheter og tungtveiende argumenter til grunn for prøving. Disse
medlemmer mener Grunnloven som normdannende dokument bør beskrive
forholdet mellom rett og plikt i denne paragrafen.
På dette grunnlag innstiller disse medlemmer på
§ 110 alternativ 2 B slik at bestemmelsens første ledd lyder:
§ 110
Statens myndigheter skal
legge forholdene til rette for at ethvert arbeidsdyktig menneske
kan tjene til livets opphold ved arbeid eller næring. Ethvert menneske
har plikt til å forsøke å sørge for sitt livsopphold. Den som ikke
selv kan sørge for sitt livsopphold, har rett til støtte fra det
offentlige.
§ 110
Dei statlege styresmaktene
skal leggje til rette for at kvart arbeidsført menneske kan leve
av arbeidet sitt og næringsverksemda si. Alle har plikt til å søkje
å forsyte seg sjølv. Den som ikkje kan forsyte seg sjølv, har rett
til stønad frå det offentlege.
Disse medlemmerstøtter
subsidiært alternativ 1 B.
Komiteens medlemmer fra Høyreviser til at forslaget til ny § 110 bygger
på den någjeldende § 110 om «retten til arbeid». Denne bestemmelsen
kom inn i 1954 som den første politiske signalbestemmelse, og har
ikke hatt selvstendig betydning. Ved å inkludere verbalt også muligheten
for at staten kan oppfylle sin tilretteleggingsplikt for full sysselsetting
ved at utkomme også kan komme fra næringsvirksomhet, utvides perspektivet
fra å omfatte lønnsarbeid til også å omfatte næring.
Når bestemmelsen først er der, blir den etter disse
medlemmers syn i hvert fall ikke dårligere av påminnelsen
om at full sysselsetting også oppnås ved å legge til rette for selvstendig næringsvirksomhet.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti, Venstre og Miljøpartiet De Grønne støtter
alternativ 1 B, slik at første ledd skal lyde:
§ 110
Statens myndigheter skal
legge forholdene til rette for at ethvert arbeidsdyktig menneske
kan tjene til livets opphold ved arbeid eller næring. Den som ikke
selv kan sørge for sitt livsopphold, har rett til støtte fra det
offentlige.
§ 110
Dei statlege styresmaktene
skal leggje til rette for at kvart arbeidsført menneske kan leve
av arbeidet sitt eller næringsverksemda si. Den som ikkje sjølv
kan forsyte seg, har rett til stønad frå det offentlege.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti innstiller
på alternativ 3 B slik at § 110 første ledd skal lyde:
§ 110
Statens myndigheter skal
legge forholdene til rette for at ethvert arbeidsdyktig menneske
kan tjene til livets opphold ved arbeid eller næring. Den som på
grunn av sykdom, alder, arbeidsledighet, fødsel eller liknende forhold
ikke selv kan sørge for sitt livsopphold, har rett til trygd eller sosiale
ytelser.
§ 110
Dei statlege styresmaktene
skal leggje til rette for at kvart arbeidsført menneske kan leve
av arbeidet sitt og næringsverksemda si. Den som på grunn av sjukdom,
alder, arbeidsløyse, fødsel eller liknande høve ikkje kan forsyte
seg sjølv, har rett til trygd eller sosiale ytingar.
Dersom dette forslaget ikke får flertall,
vil komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti støtte
forslag 1 B og atter subsidiært forslag 2 B.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
retten til arbeid, og retten til å skaffe seg et utkomme ved sitt
arbeid, er den sentrale økonomiske og sosiale rettighetsbestemmelsen
i någjeldende grunnlov. Den kom inn i 1954. Formuleringen er ikke
ment som, og har ikke vært praktisert som, en ensidig rettighet
for den enkelte, men en plikt for staten å tilrettelegge for full
sysselsetting.
Dette medlem mener at dagens
§ 110 er dekkende. For dette medlem er dagens grunnlovstekst
ikke bare viktig for den enkelte, men også for demokratiet og sosial
ro og som ledd i bekjempelse av fattigdom. I internasjonal arbeidsrett
heter det at fred kan ikke oppnås uten sosial rettferdighet. Dagens
grunnlovstekst betyr en plikt for staten til å tilrettelegge for
full sysselsetting i form av betalt arbeid, enten det gjelder som
lønnsmottakere eller selvstendig næringsdrivende. Full sysselsetting
er den viktigste forutsetningen for å oppnå en rettferdig fordeling
av ressursene i landet. Det vil være meget høy terskel for domstolsprøvning
etter bestemmelsen.
Dette medlem bifaller på denne
bakgrunn ikke noen av forslagene til en ny § 110.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet foreslår
at forslaget til endringer i § 110, samtlige alternativer, ikke
bifalles.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre,
Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, mener
at dekking av grunnleggende menneskelige behov er essensielt for
at den enkelte skal kunne nyte frihet og grunnleggende rettigheter
som ytringsfrihet og samfunnsdeltakelse. Disse rettighetene defineres
som tilgang på mat, vann, klær, bolig og helsehjelp og kan ikke være
forbeholdt de med økonomiske ressurser. Også den som ikke er i stand
til å sørge for eget livsopphold grunnet sykdom, alder eller ufrivillig
arbeidsledighet, bør ha krav på sosial trygghet for å leve et verdig
liv. I henhold til konvensjonsvernet ivaretas denne retten ved at statens
myndighet legger til rette for at den enkelte skal kunne oppnå dette
med egen hjelp, herunder med informasjon om tiltak for å bedre egen
livssituasjon. Forpliktelser for staten innebærer trygdeordninger,
sosialhjelp og tilbud om helsetjenester. Dette bestemmes nærmere gjennom
lov av det enkelte storting.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre, Sosialistisk
Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, mener grunnlovfesting
av disse rettighetene ikke vil medføre praktiske endringer eller
endringer i rettstilstanden. De skal leses som et mål for statens politikkutforming.
Absolutte minimumskrav kan derimot prøves for domstolene. Hensikten med
grunnlovfesting er dog for å etablere en tolkningsfaktor for forvaltning
og lovgivende makt i politikkutforming. Mulighet til å leve et verdig
liv gjennom dekking av disse grunnleggende behov er en sentral verdi
i det norske samfunn og kan bli utfordret i fremtiden. Denne bestemmelsen
skal leses som en skranke for det.
Menneskerettighetsutvalget har foreslått en
ny § 111 om rett til en tilfredsstillende levestandard og helse.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre,
Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, viser
til at i dag ivaretas rett til sosial trygghet og en tilfredsstillende
levestandard først og fremst gjennom folketrygdloven 28. februar
1997 nr. 19, jf. § 1-1. Her beskrives hjelp til selvhjelp med
sikte på at den enkelte til daglig skal kunne forsørge seg selv.
Retten til helsehjelp er først og fremst nedfelt i pasient- og brukerrettighetsloven
2. juli 1999.
Flertallet viser til at ØSK gjelder
som norsk lov etter menneskerettsloven. Retten til en tilfredsstillende
levestandard fremkommer av ØSK-artikkel 11. Definisjonen av adekvat
husvære slik den fremkommer i ØSK-komiteens generelle kommentar
nr. 4 fra 1999 skal leses som tolkningsgrunnlag. Det samme gjelder
generell kommentar nr. 12 fra 1999 om retten til mat, generell kommentar
nr. 15 fra 2002 om retten til vann samt ØSK-artikkel 12 ØSK-komiteens
generelle kommentar nr. 14 fra 2000 om retten til helse.
Folketrygdloven suppleres av lov 18. desember 2009
nr. 131 om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen
og helse- og omsorgstjenesteloven 24. juni 2011 nr. 30.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre, Sosialistisk
Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne,henviser
til at den nasjonale skjønnsmarginen som gjelder mellom nasjoner
og det overnasjonale nivå, vil bestå under menneskerettsloven. Kompetansefordelingen
mellom Høyesterett og Stortinget vil bestå også med denne bestemmelsen.
Denne, som de andre forslagene, blir et nasjonalt anliggende, med
Stortingets forarbeider som tolkningsgrunnlag. Derfor viser disse
medlemmer til at påstandene om økt maktoverføring fra storting til
Høyesterett som følge av grunnlovfesting av ØSK-rettigheter, mangler
grunnlag.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre,
Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, viser
til Menneskerettighetsutvalgets merknad om at grunnlovfesting av
disse rettighetene ikke vil medføre andre rettslige endringer enn
selve grunnlovfestingen, men sikre at statens myndigheter også i
fremtiden prioriterer det offentliges ressurser på en slik måte
at mennesker i Norge kan leve et verdig liv.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet innstiller på dette grunnlag på § 111 alternativ
1 B slik at paragrafen lyder:
§ 111
Statens myndigheter skal
respektere og sikre retten til en tilfredsstillende levestandard.
Likeledes skal statens
myndigheter fremme befolkningens helse og sikre retten til nødvendig helsehjelp.
§ 111
Dei statlege styresmaktene
skal respektere og tryggje retten til ein tilfredsstillande levestandard.
Like eins skal dei statlege
styresmaktene fremje folkehelsa og tryggje retten til naudsynt helsehjelp.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Venstre og Miljøpartiet De Grønne vil støtte alternativ
2 B, slik at paragrafen skal lyde:
§ 111
Enhver har rett til en
tilfredsstillende levestandard og nødvendig helsehjelp.
§ 111
Alle har rett til tilfredsstillande
levestandard og naudsynt helsehjelp.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til tidligere fremsatt grunnlovsforslag fra Inga Marte Thorkildsen,
Hallgeir H. Langeland og Karin Andersen, jf. Dokument 12:4 (2007–2008)
Retten til bolig, og forslagets begrunnelse for hvorfor retten til
bolig bør nevnes spesielt. Dette medlem vil i denne innstillingen
ivareta dette synet ved å fremme alternativ 4 B. Dette medlem mener
at en ivaretakelse av basale behov som nevnt i forslagets alternativ
4 B, er en forutsetning for at også de sivile og politiske menneskerettighetene
skal være reelt like for alle.
Dette medlem innstiller på alternativ
4 B, slik at § 111 lyder:
§ 111
Statens myndigheter skal
respektere og sikre retten til en tilfredsstillende levestandard, herunder
den enkeltes grunnleggende behov for mat, vann, klær og bolig. Likeledes
skal statens myndigheter fremme befolkningens helse og sikre retten
til nødvendig helsehjelp.
§ 111
Dei statlege styresmaktene
skal respektere og tryggje retten til ein tilfredsstillande levestandard,
medrekna den einskildes behov for mat, vatn, klede og husvære. Like
eins skal dei statlege styresmaktene fremje folkehelsa og tryggje
retten til naudsynt helsehjelp.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at det er fremmet i alt 6 alternativer til bestemmelsen, som
innebærer å respektere og sikre alles helse, helsehjelp, levestandard,
mat, vann, klær, bolig. Ordet «tilrettelegging» innebærer at det
ikke er meningen å utløse konkrete rettigheter, men å synliggjøre
statens ambisjoner. Disse medlemmer viser til at
dette i noen tenkte tilfeller kan være et tolkningsmoment og gjøre
det vanskeligere for senere stortingsflertall å avskaffe helse-
og sosiallovgivningen. Norge har underskrevet konvensjoner med samme
innhold, som allerede er gitt forrang gjennom menneskerettsloven,
men det betyr samtidig at internasjonale håndhevelsesorganer kan
utvikle ny rett på grunnlag av de generelle rettsnormene. Inkorporering
av disse traktatbestemmelsene har skjedd ved menneskerettsloven,
men transformasjon av bestemmelsene til grunnlovsnivå vil overføre
forvaltningen av den nasjonale skjønnsmarginen fra storting til
Høyesterett. Dette vil over tid forsterke rettsliggjøringen på bekostning av
folkestyret. Disse medlemmer viser til at den nåværende
inkorporering av disse rettighetene i menneskerettsloven anses som
fullt ut tilstrekkelig for formålet, samtidig som den ikke begrenser
Stortingets handlefrihet i samme grad.
Disse medlemmer foreslår at forslaget
til en ny § 111, samtlige alternativer, ikke bifalles.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet foreslår
at forslaget til ny § 111, samtlige alternativer, ikke bifalles.
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener forholdet mellom
miljø og menneskerettigheter bør knyttes nærmere sammen. Menneskerettighetsutvalget
har, under henvisning til at utvikling av rettigheter knyttet til
miljø er i utvikling internasjonalt, foreslått en ny § 112 i Grunnloven
om retten til et sunt miljø som en videreføring av Grunnloven § 110 b. Flertallet er
enig i forslaget.
Bestemmelsen i § 110 b kom inn i Grunnloven
i 1992 og kan sees som et resultat av anbefalinger fra FN gjennom
Verdenskommisjonen for miljø og utvikling og skal leses som rettslig
forpliktende bestemmelse. Flertallet henviser til Innst.
S. nr. 163 (1991–1992) hvor det sies: «rettslig vil en grunnlovfesting
innebære at en grunnlovsbestemmelse vil gå foran ordinær lovgivning
hvis de strider mot hverandre». Bestemmelsen bør leses som et forsøk
på vern for fremtidige generasjoners og individets livskvalitet
og helse.
Flertallet mener det er behov
for å tydeliggjøre plikten for myndighetene til å etterleve prinsippene
i første ledd om å iverksette adekvate og nødvendige tiltak for
å sikre miljøet. Forslaget som innstilles under, må leses som en aktiv
plikt for myndighetene til å iverksette tiltak for å ivareta miljøet.
Hvilke tiltak blir opp til ethvert storting å vedta.
På dette grunnlag innstiller flertallet på
at nåværende § 112 flyttes til nytt kapittel F og får nytt paragrafnummer.
Nåværende § 110 b blir ny § 112 i nytt kapittel E, og ordlyden i
tredje ledd endres, slik at bestemmelsen lyder:
§ 112
Enhver har rett til et
miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og
mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig
og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.
Borgerne har rett til kunnskap
om naturmiljøets tilstand og om virkningene av planlagte og iverksatte
inngrep i naturen, slik at de kan ivareta den rett de har etter
foregående ledd.
Statens myndigheter skal
iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger.
§ 112
Alle har rett til eit helsesamt
miljø og ein natur der produksjonsevna og mangfaldet blir haldne ved
lag. Naturressursane skal disponerast ut frå ein langsiktig og allsidig
synsmåte som tryggjer denne retten òg for kommande slekter.
Borgarane har rett til
kunnskap om korleis det står til med naturmiljøet, og om verknadene
av planlagde og iverksette inngrep i naturen, slik at dei kan tryggje
den retten dei har etter førre leddet.
Dei statlege styresmaktene
skal setje i verk tiltak som gjennomfører desse grunnsetningane.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at bestemmelsen om rett til et sunt miljø allerede finnes i
Grunnloven, og at utvidelsen er så marginal at disse medlemmer kan
bifalle forslaget til ny § 112. Gjeldende grunnlovsbestemmelse er
ment å være en rettighetsbestemmelse, og etter endringen i tredje
ledd vil dette etter disse medlemmers syn fremstå
klarere.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet foreslår
at forslaget til ny § 112, samtlige alternativer, ikke bifalles.
Komiteen har respekt
for innspillene som har fremkommet i den offentlige debatt når det gjelder
forslaget til ny § 115 om begrensninger i de grunnlovfestede rettighetene,
og er opptatt av at Stortinget får en så grundig og opplyst behandling
av hver enkelt paragraf i Grunnloven som mulig. Ved å bruke noe
mer tid på behandlingen av forslaget, vil det skapes større sikkerhet
for at alle sider av tolkingsspørsmålene blir belyst.
Komiteen har derfor, med samtykke
fra presidentskapet, besluttet å innstille på å utsette behandlingen
av romertall IX om forslag til ny Grunnloven § 115 i medhold av
Stortingets forretningsorden § 31 fjerde ledd annet punktum. Komiteen vil
avgi innstilling om denne bestemmelsen på et senere tidspunkt.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet,
Venstre og Sosialistisk Venstreparti, viser til den foreslåtte
derogasjonsbestemmelsen slik den er formulert i § 116. Flertallet har
ikke innvendinger mot derogasjon som sådan, men instituttet må brukes
særdeles varsomt og gjennomtenkt, da det innebærer å sette Grunnloven
ut av kraft i visse typetilfelle. Bestemmelsen må ses ut fra forestillingen
om at noen situasjoner er så ekstraordinære at det vil være uforholdsmessig byrdefullt
å opprettholde alle rettigheter fullt ut for den enkelte, eller
alle plikter som påhviler staten, ubeskåret. Forslagene er båret
av samme hensyn som ellers begrunner nødrett. For grunnlovsbestemmelsen
kan det anføres at noen rettigheter er så vesentlige at de ikke
under noen omstendighet kan settes til side. Mot dette kan innvendes
at de reglene som ikke har denne status, vil få et svakere vern,
og formodentlig bli satt ut av kraft under ett. I en nødrettssituasjon vil
den enkelte rettighet bare kunne tilsidesettes ut fra en vurdering
av situasjonens særegenhet og dens relevans for den enkelte bestemmelse.
I en nødrettssituasjon vil man også alvorlig konkret måtte avveie
hvilke alvorlige konsekvenser det har å sette en grunnlovsbestemmelse
ut av kraft.
Flertallet har imidlertid festet
seg ved at kriteriene for de omtalte nødrettssituasjoner er for vage
og uklare til å regulere overgangen til ulike nødrettssituasjoner;
beskrivelsene er «bekjentgjort krigs- eller krisetilstand». Det
melder seg spørsmål om hvem som har definisjonsmakten over disse
begreper, hvem som skal ha bekjentgjort hva for hvem og at «krise»
ikke er et juridisk avklart begrep.
Flertallet vil ikke anbefale
forslaget til § 116 vedtatt i denne utforming, og Stortinget anbefales
ikke å bifalle forslaget.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Miljøpartiet De Grønne mener Grunnloven selv bør angi
når dens regler skal settes til side.
Menneskerettighetsutvalget har foreslått en
ny § 116 i Grunnloven om derogasjon fra menneskerettigheter. Disse
medlemmer er enige i forslaget og begrunnelsene for dette.
Bestemmelsen skal ikke leses som erstatning for konstitusjonell
nødrett, men som en presisering av den som allerede finnes. Slik
sikres tilgjengelighet, forståelse av og forutsigbarhet i rettsbestemmelsene.
Disse medlemmer mener de foreslåtte
kriterier og vilkår for når rettighetene i Grunnloven kan fravikes,
må leses i lys av læren om konstitusjonell nødrett og derogasjonsbestemmelsene
i EMK-artikkel 15 og SP-artikkel 4. Det må foreligge en nødstilstand
som truer landet, fravikelsen fra rettigheten må være nødvendig
for å sikre landet mot en overhengende fare, og fravikelsen må være
av en midlertidig karakter. Nødstilstand skal her leses som en krise
som truer større deler av befolkningen, samfunnets grunnleggende strukturer
eller rikets eksistens.
Disse medlemmer mener «statens
myndigheter» i bestemmelsen skal leses i snever forstand, slik at
bare de tre statsmakter kan treffe beslutning om derogasjon. Med
dette menes at derogasjon ikke kan inntreffe uten beslutning om
at den skal finne sted.
Disse medlemmer mener enkelte
menneskerettigheter og bestemmelser i Grunnloven ikke kan fravikes
i noen tilstand for riket.
Menneskerettighetsutvalget viser til at konstitusjonell
nødrett er en betegnelse på handlinger som innebærer at man på bakgrunn
av en nødrettssituasjon legitimt kan fravike de rettsregler som følger
av Grunnloven eller av konstitusjonell sedvanerett. Det blir vist
til at en egen bestemmelse i Grunnloven om unntak eller derogasjon fra
menneskerettighetene vil gjøre det mulig å lese ut av sammenhengen
når menneskerettighetene i Grunnloven kan fravikes. En slik bestemmelse
vil også etablere en større grad av forutsigbarhet i rettsordenen;
det vil bare være adgang til å fravike menneskerettighetene i Grunnloven
dersom vilkårene i derogasjonsbestemmelsen er oppfylt. Disse
medlemmer mener enkelte rettigheter er av en slik karakter
at de aldri kan fravikes. Dette har sammenheng med at unntak fra
enkelte bestemmelser vil representere et så fundamentalt angrep
på menneskeverdet og rettsstaten at ingen situasjoner kan berettige
at det besluttes å gjøre unntak fra disse rettighetene.
Menneskerettighetsutvalget har foreslått å ta
inn et tillegg til derogasjonsadgangen, der det presiseres hvilke
bestemmelser i Grunnloven som aldri kan fravikes. Disse medlemmer mener forslaget
til § 116 gir Stortinget mulighet til å definere disse, ut fra hvilke
grunnsteiner som ikke kan fjernes uten at oppfattelsen av riket
gjør det. Disse medlemmer mener utvalget av slike rettigheter
bør være i tråd med de rettighetene som slås fast som ufravikelige
i EMK-artikkel 15 og SP-artikkel 4. Anvendelsen av § 116 må finne
sted innen de rammer som settes i EMK-artikkel 15 og SP-artikkel
4 og etter rettspraksis fra EMD og FNs traktatorganer og menneskerettsorganer
under FN-pakten.
På dette grunnlag innstiller disse medlemmer på
§ 116 alternativ 1 B, slik at paragrafen lyder:
§ 116
Rettighetene i denne grunnlov
kan ikke fravikes med mindre det treffes beslutning om midlertidige
unntak når en bekjentgjort krigs- eller krisetilstand gjør det åpenbart
nødvendig for å sikre demokratiet, rettsstaten eller rikets eksistens.
Det kan ikke i noe tilfelle
treffes beslutning om å fravike §§ 93, 96 og 99 første punktum.
Tilsvarende gjelder for § 97 ved spørsmål om straff.
§ 116
Rettane i denne grunnlova kan ikkje fråvikast
så sant det ikkje blir teke avgjerd om mellombels unntak når ein
kunngjord krigs- eller krisetilstand gjer det klårt naudsynt for
å tryggje demokratiet, rettsstaten eller eksistensen til riket.
Ikkje i noko tilfelle kan det takast avgjerd
om å fråvike §§ 93, 96 og 99 fyrste punktum. Tilsvarande gjeld for
§ 97 i spørsmål om straff.
Komiteens medlemmer fra
Høyre viser til at dette i dag reguleres av forfatningsmessig nødrett.
Ved å liste opp eksplisitt hvilke paragrafer man kan klare seg uten
i krise og krig, vil det samtidig bety at man blinker ut disse for
å bli tilsidesatt. I realiteten kan man etter forslaget sette til
side hele Grunnloven med unntak av 5 paragrafer. Men disse gjenværende
paragrafer vil ikke være beskyttet mot derogasjon via den ulovfestede
forfatningsmessige nødretten, og dermed er en like langt. Resultatet
blir etter disse medlemmers syn at de derogerbare bestemmelsene
får et svakere vern, uten at de gjenværende kjernebestemmelsene
blir styrket.
Komiteens medlem fra Venstre ser
ikke noe behov for en derogasjonsbestemmelse som forslaget til § 116
er. Dette medlem kan verken se at Menneskerettighetsutvalget
eller forslagsstillerne underbygger påstanden om at det er behov
for en slik hjemmel. Dette medlem vil vise til at
vi i norsk rett har konstitusjonell nødrett, slik at man i ekstreme
tilfeller kan modifisere eller fravike enkelte bestemmelser. Det
rettslige behovet er derfor sterkt begrenset, og veier etter dette
medlems syn ikke opp for den økte risikoen for at bestemmelser
fravikes eller den økte legitimiteten et slikt fravik vil ha frem
til domstolene får vurdert om vilkårene i § 116 er oppfylt.
Dette medlem er særlig kritisk
til at Grunnloven kan settes til side ikke bare ved krig, men ved
krigstilstand og krisetilstand. Dette medlem viser
til at det er svært usikkert hva som menes med slike tilstander. Dette
medlem vil understreke at vi for eksempel i terrorsituasjoner,
som i en 22. juli-lignende situasjon, må holde fast på Grunnloven
og dens prinsipper. Dette medlem frykter at denne
hjemmelen er så vid at den vil kunne få svært uheldige konsekvenser. Dette
medlem innser at hjemmelen mest sannsynlig ikke vil bli
misbrukt, men er opptatt av at vi beholder en grunnlov som ikke
skal kunne settes ut av spill. I en ekstrem situasjon kan det tenkes
at makthaverne undertrykker opposisjonen, en minoritet i befolkningen
eller befolkningen generelt. Dette medlem frykter
at en derogasjonsregel i Grunnloven kan legitimere en fravikelse
som ikke oppfyller vilkårene i § 116. Dette medlem mener
derfor det er grunn til å frykte at en grunnlovsbestemmelse om derogasjon
vil kunne senke den mentale terskelen for å fravike menneskerettighetene. Samme
legitimitet vil etter dette medlems syn ikke gis
dersom makthaverne må ty til en ulovfestet nødrettsbestemmelse.
Da kan man i praksis lettere argumentere for at makthaverne tar
seg til rette og handler i strid med Grunnloven. Dette medlem mener
denne faren økes ved at den ekstreme situasjonen kan tenkes å ha satt
domstolene ut av spill. Det er derfor en risiko for at derogasjonen
ikke vil bli rettslig prøvet, eller at en slik prøving vil bli utsatt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet foreslår
at forslaget til ny § 116, samtlige alternativer, ikke bifalles.
Forslag fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk
Venstreparti:
Forslag 1
I
Nåværende § 107 flyttes til nytt kapittel F
og får nytt paragrafnummer.
Ny § 107 første ledd i nytt kapittel E skal
lyde:
Alternativ 5 B (bokmål
og nynorsk):
Statens myndigheter skal respektere og legge forholdene
til rette for at den enkelte kan delta i kulturaktiviteter og oppleve
et mangfold av kulturuttrykk.
Dei statlege styresmaktene skal respektere og leggje
til rette for at alle kan delta i kulturaktivitetar og oppleve eit
mangfald av kulturuttrykk.
Forslag fra Kristelig Folkeparti og Miljøpartiet De
Grønne:
Forslag 2
I
Nåværende § 107 flyttes til nytt kapittel F
og får nytt paragrafnummer.
Ny § 107 første ledd i nytt kapittel E skal
lyde:
Alternativ 3 B (bokmål
og nynorsk):
Statens myndigheter skal respektere den enkeltes
kulturelle identitet.
Dei statlege styresmaktene skal respektere den kulturelle
identiteten til kvar einskild.
Forslag fra Venstre:
Forslag 3
I
Nåværende § 107 flyttes til nytt kapittel F
og får nytt paragrafnummer.
Ny § 107 første ledd i nytt kapittel E skal
lyde:
Alternativ 1 B (bokmål
og nynorsk):
Statens myndigheter skal respektere den enkeltes
kulturelle identitet og legge forholdene til rette for at den enkelte
kan delta i kulturaktiviteter og oppleve et mangfold av kulturuttrykk.
Dei statlege styresmaktene skal respektere den kulturelle
identiteten til kvar einskild og leggje til rette for at alle kan
delta i kulturaktivitetar og oppleve eit mangfald av kulturuttrykk.
Forslag fra Senterpartiet:
Forslag 4
III
Nåværende § 108 flyttes til nytt kapittel F
og får nytt paragrafnummer.
Nåværende § 110 a blir ny § 108 i nytt kapittel
E og skal lyde:
Alternativ 2 B (bokmål
og nynorsk):
§ 108
Statens myndigheter skal legge forholdene til rette
for at det samiske folk kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur
og sitt samfunnsliv.
§ 108
Dei statlege styresmaktene skal leggje til rette for
at det samiske folket kan tryggje og utvikle samisk språk, kultur
og samfunnsliv.
Forslag fra Høyre og Venstre:
Forslag 5
IV
Nåværende § 109 flyttes til nytt kapittel F
og får nytt paragrafnummer.
Ny § 109 første ledd i nytt kapittel E skal
lyde:
Alternativ 2 B (bokmål
og nynorsk):
Enhver har rett til utdannelse. Barn har rett
til å motta grunnleggende opplæring. Opplæringen skal ivareta den
enkeltes evner og behov og fremme respekt for demokratiet, rettsstaten
og menneskerettighetene.
Alle har rett til utdanning. Born har rett til
å ta imot grunnleggjande opplæring. Opplæringa skal utvikle evnene
til kvart barn og ta omsyn til dei behova det har, og fremje respekt
for demokratiet, rettsstaten og menneskerettane.
Forslag fra Arbeiderpartiet:
Forslag 6
VI
§ 110 første ledd skal lyde:
Alternativ 2 B (bokmål
og nynorsk):
Statens myndigheter skal legge forholdene til rette
for at ethvert arbeidsdyktig menneske kan tjene til livets opphold
ved arbeid eller næring. Ethvert menneske har plikt til å forsøke
å sørge for sitt livsopphold. Den som ikke selv kan sørge for sitt
livsopphold, har rett til støtte fra det offentlige.
Dei statlege styresmaktene skal leggje til rette for
at kvart arbeidsført menneske kan leve av arbeidet sitt og næringsverksemda
si. Alle har plikt til å søkje å forsyte seg sjølv. Den som ikkje
kan forsyte seg sjølv, har rett til stønad frå det offentlege.
Forslag fra Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og
Miljøpartiet De Grønne:
Forslag 7
VI
§ 110 første ledd skal lyde:
Alternativ 1 B (bokmål
og nynorsk):
Statens myndigheter skal legge forholdene til rette
for at ethvert arbeidsdyktig menneske kan tjene til livets opphold
ved arbeid eller næring. Den som ikke selv kan sørge for sitt livsopphold, har
rett til støtte fra det offentlige.
Dei statlege styresmaktene skal leggje til rette for
at kvart arbeidsført menneske kan leve av arbeidet sitt eller næringsverksemda
si. Den som ikkje sjølv kan forsyte seg, har rett til stønad frå det
offentlege.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 8
VI
§ 110 første ledd skal lyde:
Alternativ 3 B (bokmål
og nynorsk):
Statens myndigheter skal legge forholdene til rette
for at ethvert arbeidsdyktig menneske kan tjene til livets opphold
ved arbeid eller næring. Den som på grunn av sykdom, alder, arbeidsledighet,
fødsel eller liknende forhold ikke selv kan sørge for sitt livsopphold,
har rett til trygd eller sosiale ytelser.
Dei statlege styresmaktene skal leggje til rette for
at kvart arbeidsført menneske kan leve av arbeidet sitt og næringsverksemda
si. Den som på grunn av sjukdom, alder, arbeidsløyse, fødsel eller
liknande høve ikkje kan forsyte seg sjølv, har rett til trygd eller
sosiale ytingar.
Forslag fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet:
Forslag 9
VII
Nåværende § 111 flyttes til nytt kapittel F
og får nytt paragrafnummer.
Ny § 111 i nytt kapittel E skal lyde:
Alternativ 1 B (bokmål
og nynorsk):
§ 111
Statens myndigheter skal respektere og sikre retten
til en tilfredsstillende levestandard.
Likeledes skal statens myndigheter fremme befolkningens
helse og sikre retten til nødvendig helsehjelp.
§ 111
Dei statlege styresmaktene skal respektere og tryggje
retten til ein tilfredsstillande levestandard.
Like eins skal dei statlege styresmaktene fremje folkehelsa
og tryggje retten til naudsynt helsehjelp.
Forslag fra Kristelig Folkeparti, Venstre og
Miljøpartiet De Grønne:
Forslag 10
VII
Nåværende § 111 flyttes til nytt kapittel F
og får nytt paragrafnummer.
Ny § 111 i nytt kapittel E skal lyde:
Alternativ 2 B (bokmål
og nynorsk):
§ 111
Enhver har rett til en tilfredsstillende levestandard
og nødvendig helsehjelp.
§ 111
Alle har rett til tilfredsstillande levestandard
og naudsynt helsehjelp.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 11
VII
Nåværende § 111 flyttes til nytt kapittel F
og får nytt paragrafnummer.
Ny § 111 i nytt kapittel E skal lyde:
Alternativ 4 B (bokmål
og nynorsk):
§ 111
Statens myndigheter skal respektere og sikre retten
til en tilfredsstillende levestandard, herunder den enkeltes grunnleggende
behov for mat, vann, klær og bolig. Likeledes skal statens myndigheter
fremme befolkningens helse og sikre retten til nødvendig helsehjelp.
§ 111
Dei statlege styresmaktene skal respektere og tryggje
retten til ein tilfredsstillande levestandard, medrekna den einskildes
behov for mat, vatn, klede og husvære. Like eins skal dei statlege
styresmaktene fremje folkehelsa og tryggje retten til naudsynt helsehjelp.
Forslag fra Arbeiderpartiet og Miljøpartiet De Grønne:
Forslag 12
X
Ny § 116 skal lyde:
Alternativ 1 B (bokmål
og nynorsk):
§ 116
Rettighetene i denne grunnlov kan ikke fravikes med
mindre det treffes beslutning om midlertidige unntak når en bekjentgjort
krigs- eller krisetilstand gjør det åpenbart nødvendig for å sikre demokratiet,
rettsstaten eller rikets eksistens.
Det kan ikke i noe tilfelle treffes beslutning
om å fravike §§ 93, 96 og 99 første punktum. Tilsvarende gjelder
for § 97 ved spørsmål om straff.
§ 116
Rettane i denne grunnlova kan ikkje fråvikast
så sant det ikkje blir teke avgjerd om mellombels unntak når ein
kunngjord krigs- eller krisetilstand gjer det klårt naudsynt for
å tryggje demokratiet, rettsstaten eller eksistensen til riket.
Ikkje i noko tilfelle kan det takast avgjerd
om å fråvike §§ 93, 96 og 99 fyrste punktum. Tilsvarande gjeld for
§ 97 i spørsmål om straff.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til dokumentet og rår Stortinget til å gjøre
slikt
vedtak:
A.
I
Forslag til endringer i § 107 første ledd – bifalles ikke.
B.
II
Ny § 107 annet ledd skal lyde:
Alternativ 1 B (bokmål og nynorsk):
Vitenskapens og kunstens frihet skal respekteres.
Den vitskaplege og kunstnarlege fridommen skal respekterast.
C.
III
Nåværende § 108 flyttes til nytt kapittel F og får nytt paragrafnummer.
Nåværende § 110 a blir ny § 108 i nytt kapittel E og skal lyde:
Alternativ 1 B (bokmål og nynorsk):
§ 108
Statens myndigheter skal legge forholdene til rette for at samene,
som urfolk, kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt
samfunnsliv.
§ 108
Dei statlege styresmaktene skal leggje til rette for at samane,
som urfolk, kan tryggje og utvikle samisk språk, kultur og samfunnsliv.
D.
IV
Nåværende § 109 flyttes til nytt kapittel F og får nytt paragrafnummer.
Ny § 109 første ledd i nytt kapittel E skal lyde:
Alternativ 1 B (bokmål og nynorsk):
Enhver har rett til utdannelse. Barn har plikt til å motta grunnleggende
opplæring. Opplæringen skal ivareta den enkeltes evner og behov
og fremme respekt for demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene.
Alle har rett til utdanning. Born har plikt til å ta imot grunnleggjande
opplæring. Opplæringa skal utvikle evnene til kvart barn og ta omsyn
til dei behova det har, og fremje respekt for demokratiet, rettsstaten
og menneskerettane.
E.
V
Ny § 109 annet ledd skal lyde:
Alternativ B (bokmål og nynorsk):
Statens myndigheter skal sikre adgang til videregående opplæring
og like muligheter til høyere utdannelse på grunnlag av kvalifikasjoner.
Dei statlege styresmaktene skal sikre tilgjenge til vidaregåande
opplæring og likt høve til høgare utdanning på grunnlag av kvalifikasjonar.
F.
VI
Forslag til endringer i § 110 første ledd – bifalles ikke.
G.
VII
Forslag til endringer i § 111 – bifalles ikke.
H.
VIII
Nåværende § 112 flyttes til nytt kapittel F og får nytt paragrafnummer.
Nåværende § 110 b blir ny § 112 i nytt kapittel E, og skal lyde:
Alternativ B (bokmål og nynorsk):
§ 112
Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur
der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal
disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar
denne rett også for etterslekten.
Borgerne har rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand og om
virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen, slik at
de kan ivareta den rett de har etter foregående ledd.
Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse
grunnsetninger.
§ 112
Alle har rett til eit helsesamt miljø og ein natur der produksjonsevna
og mangfaldet blir haldne ved lag. Naturressursane skal disponerast
ut frå ein langsiktig og allsidig synsmåte som tryggjer denne retten
òg for kommande slekter.
Borgarane har rett til kunnskap om korleis det står til med naturmiljøet,
og om verknadene av planlagde og iverksette inngrep i naturen, slik
at dei kan tryggje den retten dei har etter førre leddet.
Dei statlege styresmaktene skal setje i verk tiltak som gjennomfører
desse grunnsetningane.
I.
X
Forslag til ny § 116 – bifalles ikke.
J.
XI
Stortinget får fullmakt til ved alminnelig flertallsvedtak å
redigere paragraf- og leddnummer i og henvisninger til bestemmelser
som berøres av at det blir vedtatt et nytt kapittel E i Grunnloven
om menneskerettigheter eller som berøres av at alternativer i forslaget
her blir vedtatt.
Grunnlovsforslag fremsatt i sesjonen 2011–2012 som angår bestemmelser
som berøres av at det blir vedtatt et nytt kapittel E i Grunnloven
om menneskerettigheter eller av at alternativer i forslaget her
blir vedtatt, behandles ut fra bestemmelsenes nye ledd- og paragrafnummerering.
Oslo, i kontroll- og konstitusjonskomiteen, den 7. mai 2014
Martin Kolberg
|
Michael Tetzschner
|
leder
|
ordfører
|