Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Åsmund Aukrust, Eva Kristin Hansen, Per Rune Henriksen, Anna Ljunggren
og Terje Aasland, fra Høyre, Nikolai Astrup, Tina Bru, Odd Henriksen
og Eirik Milde, fra Fremskrittspartiet, Jan-Henrik Fredriksen og
Oskar J. Grimstad, fra Kristelig Folkeparti, Rigmor Andersen Eide,
fra Senterpartiet, Marit Arnstad, fra Venstre, lederen Ola Elvestuen,
fra Sosialistisk Venstreparti, Heikki Eidsvoll Holmås, og fra Miljøpartiet
De Grønne, Rasmus Hansson, viser til brev fra olje- og energiministeren
av 4. april 2014, som er vedlagt, hvor det argumenteres for at staten som
majoritetsaksjonær ikke kan gripe inn i saker som ligger under styrets
kompetanseområde. Statsråden viser til at staten som majoritetsaksjonær
er i jevnlig dialog med selskapet om miljø og bærekraft.
Komiteen peker på at det er bred
enighet om at staten skal holde seg unna statlige selskapers daglige
drift, men er samtidig oppmerksom på at staten også må ivareta sine
interesser som langsiktig aksjonær. Komiteen mener
at staten som eier må gjøre selvstendige analyser og vurderinger
for å sikre sine langsiktige interesser og målsettinger med eierskapet.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne viser
til at det er Nærings- og fiskeridepartementet som forvalter statens
eierinteresser i alle viktige selskaper utenom Statoil. Statoil
ligger i Olje- og Energidepartementet, og lever dermed i en tett symbiose
med forvaltningen av de norske petroleumsressursene.
Disse medlemmer mener denne nærheten
er problematisk, ikke minst i perioder med store endringer der det
er behov for at flere synspunkter og ståsteder reflekteres i styringen.
Disse medlemmer ber derfor regjeringen vurdere
å flytte eierskapet av Statoil fra Olje- og energidepartementet
til Nærings- og fiskeridepartementet.
Komiteens medlem fra Senterpartiet understreker
nødvendigheten av å ha eierskapet til Statoil, Petoro og Statens
direkte økonomiske engasjement (SDØE) i samme departement, med utgangspunkt
i felles eierskapsstrategi, og at Petoro ifølge avsetningsinstruksen
overvåker Statoils avsetning av statens petroleum. Olje- og energidepartementet
har fungert godt som eierdepartement helt siden Statoil ble opprettet
i 1972, og dette medlem kan ikke se nytten av å flytte
eierskapet til Nærings- og fiskeridepartementet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet,
viser til at forslag om å trekke Statoil ut av tjæresandvirksomhet
i Canada har blitt behandlet på Statoils generalforsamling de to
foregående årene. I 2012 fikk forslaget 0,46 pst. av stemmene, og
statens representant var avholdende. I 2013 fikk forslaget 2,14
pst. av stemmene, og statens representant stemte imot.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne viser
til at dagens eierskapsmelding gir rom for å benytte eiermakt overfor
Statoil i saker som dreier seg om strategiske veivalg for selskapet. Det
internasjonale energibyråets (IEAs) 2-grader-scenario forutsetter
at vi får «peak demand» etter olje omkring 2020. Disse medlemmer noterer
seg at stadig flere analytikere ser ut til å mene at tiden med permanent
økning i prisen på olje, gass og andre råvarer kan være over. «Peak demand»
kan komme tidligere enn oljeselskapenes business as usual-analyser
legger til grunn. Disse medlemmer mener det derfor
er viktig at Stortinget drøfter hvordan det statlige eierskapet
i ulike selskaper kan innrettes slik at de aktuelle selskaper både
blir lønnsomme og en del av klimaløsningen.
Disse medlemmer mener at dersom
oljeetterspørselen faller, kan oljeselskaper med kostbare reserver
bli straffet. Risikoen er, etter disse medlemmers syn,
høyst reell, og Statoil er mer utsatt enn mange andre oljeselskaper
fordi selskapet har valgt en vekststrategi med jakt etter kostbare
ressurser som hovedprioritet.
Disse medlemmer mener det er
problematisk at Statoil, som har et betydelig statlig eierskap,
i likhet med øvrige oljeselskaper, legger til grunn at klimapolitikken
mislykkes. Disse medlemmer mener det er problematisk
at staten som majoritetseier stilltiende aksepterer at selskapet har
en investeringsstrategi som i realiteten er et veddemål mot klimapolitikken. Disse
medlemmer mener man er nødt til å lage en strategi som sikrer
at Statoil leverer solid lønnsomhet innen rammene to-graders-målet
setter.
Disse medlemmer mener derfor
at regjeringen bør gjennomgå alle selskaper der staten er majoritetsaksjonær,
og påse at selskapenes virksomhet og prosjektportefølje ligger innenfor
de vedtatte klimamålene om maksimalt to graders oppvarming sammenlignet
med førindustriell tid.
Disse medlemmer viser til at
oljesandsaken har vært behandlet i Statoils generalforsamling 14. mai
2013. Den gang valgte regjeringens representant å stemme imot forslaget,
og tok dermed aktivt stilling til forslaget på generalforsamlingen.
Til sammenlikning valgte flere andre store aksjonærer å unnlate
å avgi stemme. Oljesandsaken ble også behandlet på Statoils generalforsamling
i mai 2014.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet,
viser til at Canadas tjæresandreserver utgjør rundt 10 pst. av verdens
samlede oljereserver ifølge BPs Statistical Review 2013. Flertallet viser
til IEAs World Energy Outlook 2013, hvor det i et 2-graders-scenario
beregnes at olje vil dekke 24 pst. av energiforbruket og fossile
kilder til sammen vil utgjøre 64 pst. av det samlede energiforbruket
i 2035.
Videre viser flertallet til at
det globale energiforbruket vil øke betydelig i årene fremover, både
fordi flere løftes ut av fattigdom, flere får økt levestandard og
befolkningen i verden øker. Denne utviklingen stiller verden overfor
en stor utfordring med hensyn til klimagassutslipp. Energieffektivisering,
massiv utbygging av fornybar energi, karbonfangst og lagring, utfasing eller
reduksjon av kullforbruket er, slik flertallet ser
det, avgjørende for å nå målet om å holde global oppvarming under
2 grader i forhold til førindustriell tid. I den forbindelse vil
det være av stor betydning at utvinning og bruk av fossile energiressurser
gjøres på en mest mulig klimavennlig måte.
Flertallet viser til at tjæresand
er en av de mest krevende ressurser å utvinne i et klimaperspektiv.
I likhet med skiferolje og mange forekomster av tungolje kreves
det mye energi ved utvinning, noe som gir store klimagassutslipp.
En global prising av CO2-utslipp som
faktisk bidrar til reduksjoner av klimagassutslipp, vil bidra til
at ressurser med høy CO2-intensitet vil
bli faset ut først da disse ressursene blir de minst konkurransedyktige,
gitt at man ikke klarer å redusere klimagassutslipp ved utvinning. Flertallet har
merket seg at Statoil har som mål å redusere CO2-intensiteten
på tjæresandutvinningen med 45 pst. innen 2025 og vannforbruk med 40
pst. innen 2020.
Flertallet viser til at Statoils
inntreden i tjæresandutvinning i Canada var en forretningsmessig beslutning
fattet av selskapets styre som det ansvarlige organ for denne type
avgjørelser. Flertallet forutsetter at selskapet
gjør fortløpende vurderinger av de forretningsmessige og klimamessige
utfordringer ved alle sider av denne type prosjekter, også innenfor
et scenario hvor vi lykkes med å holde global oppvarming innenfor 2-gradersmålet.
Flertallet ser det som viktig
at Statoil er en teknologidriver på sitt område og tilstreber å være
klimaorientert. Flertallet viser til eierskapsmeldingen,
Meld. St. 13 (2010–2011), og viser i den forbindelse til følgende:
«Norge skal være foregangsland i miljø- og klimapolitikken.
For at fremtidens generasjoner skal ha tilgang til et godt miljø,
stabilt klima og rikt naturmangfold må hensynet til miljø være gjennomgripende
i alt vi foretar oss. Det omfatter også bedrifters handlemåte. Skal
klimautfordringen løses krever det internasjonalt samarbeid som
i hovedsak er et myndighetsansvar. Likevel er det slik at selskapers
medvirkning til å løse miljø- og klimautfordringer er avgjørende,
og de kan bidra gjennom mer miljøvennlig og ressurseffektiv drift
i egen virksomhet, i tillegg til utvikling av ny teknologi, innovasjon
og nye miljøvennlige varer og tjenester. Regjeringens mål er at
selskaper hvor staten er eier, skal være ledende i sin bransje på lavutslipp
og utvikling av klimareduserende teknologi.»
Flertallet forutsetter at slike
føringer følges opp av selskapenes ledelse og selskapenes styrer.
Videre vil flertallet påpeke
at norsk eierskapspolitikk stiller krav om at offentlig eide og deleide
selskaper skal være bransjeledende innen bærekraft og miljø.
Flertallet forutsetter at Statoil
er seg det ansvaret bevisst når de engasjerer seg i tjæresand, og
at Statoil, slik som statsråden antyder i sitt brev til komiteen,
tilfører kunnskap om bærekraft og miljø til og i Canada når de opererer
der.
Flertallet vil understreke at
oljevirksomheten globalt har store klimamessige utfordringer, og legger
til grunn at Statoil tar en ledende posisjon for å utvikle bransjen
i en mer klimavennlig retning blant annet gjennom forskning og teknologiutvikling. Flertallet ser
det som viktig at Olje- og energidepartementet, som eier, stiller krav
til at selskapet skal være bransjeledende innenfor klima og miljø,
og at man særlig følger opp utslippsreduksjoner i tjæresandutvinningen.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet peker på at Statoils oljesandproduksjon
(ca. 15 000 fat per dag) utgjør mindre enn 1 pst. av Statoils totale
produksjon. Statoil samarbeider også tett med andre ledende aktører
i bransjen for å utvikle ny teknologi som vil redusere utslippene.
Statoil har i flere år gitt uttrykk for at selskapet vil gå stegvis
frem i utviklingen av oljesandprosjektet i Canada. Både kommersielle
og miljømessige hensyn legges vekt på i selskapets vurderinger.
Statoil investerer betydelige midler i forskning og utvikling av ny
teknologi for å kunne utvikle prosjektet på en bærekraftig måte.
Statoils mål om å redusere karbonutslipp fra oljesandutvinningen
med over 40 pst. innen 2025 er industriledende.
Disse medlemmer viser til at
Statoils egen forskningsenhet (Heavy Oil Technology Center) jobber
målrettet med dette. Disse medlemmer mener at kompetansen
og myndigheten til å fatte investeringsbeslutninger i de statlig
eide selskapene ligger til selskapenes styrer og ledelse. Videre
bør problemstillinger som den dette forslaget tar opp, håndteres
fra statens side i eierskapsmeldingen.
Disse medlemmer viser videre
til at staten er en stor eier i flere av de største selskapene i Norge.
Statens eierskapspolitikk baserer seg på allmenne prinsipper med
en klar og tydelig ansvars- og rollefordeling mellom eiere, styre
og ledelse. Det er svært viktig for å gjennomføre en åpen, forutsigbar
og ansvarlig eierskapspolitikk at disse prinsippene legges til grunn
i statens eierskapsutøvelse. Disse medlemmer ønsker å
påpeke at staten som eier har et ansvar for å sikre en god utvikling
i selskaper som staten er eier i til beste for staten og andre aksjeeiere
samt andre interessenter. Det er styret som er ansvarlig for selskapets
drift og investeringer. Staten blander seg ikke inn i de forretningsmessige beslutninger
som selskapene tar. Dette gjelder også Statoils investeringer i
oljesand i Canada.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet mener at problemstillingen som forslaget
tar opp, må håndteres i eierskapsmeldingen, som disse medlemmer forutsetter
at Stortinget får til behandling innen kort tid. Disse medlemmer mener
at det må settes en målsetting om reduksjon av CO2-intensiteten
i prosjekter drevet av heleide eller deleide statlige selskaper,
og at dette drøftes i denne meldingen.
Disse medlemmer foreslår:
«Stortinget ber regjeringen i behandlingen av eierskapsmeldingen
gå igjennom de ulike statlige selskapers klimaprofil og i den forbindelse klargjøre
behovene for strengere miljø- og klimakrav.»
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne viser
til at olje- og energiministeren argumenterer i sitt brev 4. april
2014 om ikke å gripe inn i styrets kompetanseområde. Disse
medlemmer mener dette hviler på et premiss om at Statoils
milliardinvestering i oljesand er et enkeltstående prosjekt som
ikke skal påvirkes av eierne. Dette skulle i så fall tilsi at oljesandprosjektet
ikke har konsekvenser for selskapets øvrige drift og strategi.
Disse medlemmer mener at dette
ikke er tilfellet. Oljesandsatsingen er av stor økonomisk og strategisk
betydning for Statoil. Satsingen er svært synlig, og bidrar til
å endre selskapets omdømme som et ansvarlig oljeselskap med høye miljøstandarder.
Oljesandutvinningen vil innebære langt høyere CO2-utslipp
per fat produsert olje enn konvensjonell oljeutvinning. I tillegg
knytter det seg store utfordringer til vann- og arealbruk. Oljesandutvinning
legger beslag på store skogområder, truer biologisk mangfold og
medfører forurensning av vann og elver.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen, gjennom sin innflytelse
i Statoils styrende organer, sørge for at selskapet trekker seg
ut av alle tjæresandaktiviteter i Canada på Statoils første generalforsamling
etter at denne saken er behandlet i Stortinget.»
«Stortinget ber regjeringen gjennomgå alle selskaper
der staten er majoritetsaksjonær, og påse at selskapenes virksomhet
og prosjektportefølje ligger innenfor de vedtatte klimamålene om maksimalt
to graders oppvarming sammenlignet med før-industriell tid.»
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Miljøpartiet De Grønne konstaterer at olje- og energiministrene
både fra denne og forrige regjering velger å gjemme seg bak formalia
for å slippe å ta stilling til en meget viktig miljøsak som er svært
ødeleggende for Statoils omdømme. Disse medlemmer tolker statsrådens
brev slik at han som statens representant og generalforsamling i
Statoil verken kan eller vil styre selskapet. Disse medlemmer er uenig
både i premiss og konklusjon i statsrådens brev.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at Kristelig Folkeparti gjentatte ganger
har foreslått å be regjeringen gjennom sin innflytelse i Statoils
styrende organer sørge for at selskapet trekker seg ut av oljesandaktiviteter i
Canada, jf. Dokument nr. 8:109 (2008–2009) og Dokument 8:25 S (2009–2010).
Dette medlem mener
oljesandutvinning er den mest klimaintensive måten å utvinne olje
på, og CO2-utslippene er vesentlig høyere
enn fra offshore oljeproduksjon på norsk sokkel. Oljesandutvinning
fører også til store sår i naturen og lokal forurensning av blant
annet vannet. Statoils engasjement i det som kan betegnes som en
av de skitneste formene for oljeutvinning, går på bekostning av
verdens klima og norsk oljebransjes møysommelig oppbygde miljøomdømme. Dette
medlem er fortsatt av den oppfatning at staten som majoritetsaksjonær
bør bruke sin innflytelse i Statoils styrende organer til å sørge
for at selskapet trekker seg ut av oljesandaktiviteter i Canada.
Komiteens medlem fra Miljøpartiet
De Grønne viser til merknaden fra flertallet der de slår
fast at
«En global prising av CO2-utslipp som faktisk bidrar
til reduksjoner av klimagassutslipp vil bidra til at ressurser med
høy CO2-intensitet vil bli faset ut først da disse ressursene blir
de minst konkurransedyktige.»
Dette medlem vil peke på at tjæresandutvinning
er blant de mest klimaskadelige måtene å utvinne olje på. Dette
illustreres godt av at CO2-utslippene
fra tjæresandvirksomheten er mellom fire og åtte ganger høyere enn
fra norsk sokkel. Dette medlem vil påpeke at disse
tallene viser at tjæresandutvinning er en direkte kontraproduktiv
aktivitet hvis man forholder seg til at verden bare kan slippe ut
en begrenset mengde CO2. Fortsatt tjæresandutvinning
kan for eksempel innebære at for hvert fat olje som produseres fra
tjæresand, må mellom fire og åtte fat olje fra norsk sokkel eller
tilsvarende måtte bli liggende i bakken. Dette medlem legger
til at CO2-utslippene fra Statoils tjæresandvirksomhet
i Canada steg fra 55,6 kilo pr. fat i 2012 til 69,7 kilo pr. fat
i 2013, ifølge Statoil.
Dette medlem viser også til en
ny rapport fra Carbon Tracker Initiative, som evaluerer finansiell
risiko knyttet til fossile energiprosjekter og klimapolitikk. Den
viser at det er nettopp i tjæresandområdet i Alberta det er høyest
risiko for at investerte penger ikke vil gi avkastning. På bakgrunn
av disse tallene er det åpenbart at en global prising av CO2 vil gjøre tjæresand til en av de aller
minst konkurransedyktige ressursene. Dette medlem mener
derfor at utsiktene til en global prising av CO2-utslipp
er et sterkt argument for at Statoil bør trekke seg ut av tjæresand.
Dette medlem mener tjæresandprosjektet
har vært svært skadelig for Statoils omdømme, både i den norske
befolkningen og blant tunge samfunnsinstitusjoner og profesjonelle
investorer både hjemme og ute. Den norske kirke har kritisert satsingen,
og Opplysningsvesenets fond, den svenske kirken og det britiske
kirkefondet Ecclesiastical har solgt seg ut av Statoil på grunn av
tjæresand. Profesjonelle investorer som Storebrand, svenske Folksam,
det amerikanske Boston Common Asset Management og flere andre tunge
aktører har støttet forslaget om at Statoil skal trekke seg ut av
prosjektet. Det siste året har flere rapporter styrket argumentasjonen
om at investeringer i marginale ressurser som tjæresand medfører
uakseptabel finansiell risiko. Tiltaksrapporten fra FNs klimapanel
som ble lagt frem i april bekrefter dette ved å vise til at mellom
73 og 86 pst. av verdens kjente reserver av fossil energi må bli
liggende i bakken. Ettersom tjæresandutvinning er en svært kostbar
og svært utslippsintensiv form for energiproduksjon, er det usannsynlig
at Canadas tjæresandreserver vil inngå i de 14–27 pst. av de gjenværende
fossile reservene som kan produseres.
Dette medlem mener derfor at
Statoil, i lys av ny kunnskap fra blant annet FNs klimapanel står overfor
et viktig strategisk veivalg, der en videreføring av satsingen på
tjæresand vil være i strid med både folkeviljen og den dokumentasjonen
som er lagt frem av en rekke institusjoner det siste året.
Dette medlem tillater seg å minne
om at april var den første måneden der gjennomsnittet av alle målinger
av innholdet av CO2 i atmosfæren var
over 400 deler pr. million. 400-grensen er omtrent det punktet hvor
det er 50 pst. sannsynlig at temperaturen på jorda vil stabilisere
seg to grader varmere enn før de menneskeskapte utslippene skjøt
fart i forrige århundre. Vi må tilbake tre til fire millioner år
for å finne verdier over 400 ppm. Dette er uomtvistelig dokumentasjon
på at det er uforsvarlig å videreføre investeringer i en av verdens
mest forurensende former for energiproduksjon.