Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
lederen Anniken Huitfeldt, Marit Nybakk, Wenche Olsen, Kåre Simensen
og Jonas Gahr Støre, fra Høyre, Elin Rodum Agdestein, Regina Alexandrova,
Sylvi Graham, Øyvind Halleraker og Trond Helleland, fra Fremskrittspartiet,
Kristian Norheim, Lill Harriet Sandaune og Christian Tybring-Gjedde,
fra Kristelig Folkeparti, Knut Arild Hareide, fra Senterpartiet, Liv
Signe Navarsete, fra Venstre, Trine Skei Grande, og fra Sosialistisk Venstreparti,
Bård Vegar Solhjell, er enig om at utdanning og kunnskap
er en viktig forutsetning for utvikling både for enkeltmennesker
og samfunn. Meld. St. 25 (2013–2014) Utdanning for utvikling, behandler
derfor et sentralt innsatsfelt innenfor internasjonalt utviklingsamarbeid.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti, ser Meld. St. 25 (2013–2014) om utdanning for utvikling
som en viktig kursendring i utviklingspolitikken. Flertallet viser
til at mens utdanningsbistanden utgjorde 13,3 prosent av bistanden
i 2005 og 13,5 prosent av bistandsrammen i regjeringen Bondeviks
budsjettforslag for 2006, så falt utdanningsbistandens andel helt
ned til 7,2 prosent i 2013, det siste året til regjeringen Stoltenberg
II. Flertallet konstaterer at regjeringen Stoltenberg
II ikke fremmet forslag om noen opptrapping av utdanningsbistanden
i de periodene den selv hadde et flertall i Stortinget. Etter åtte
år uten vekst i norsk utdanningsbistand, skal den nå fordobles i
løpet av en stortingsperiode. Internasjonalt skal Norge ta en lederrolle
i kampen for at alle barn skal få skolegang, kyndig undervisning og
et trygt skolemiljø. Flertallet slutter seg til den
sterke politiske og ressursmessige prioritering som dette innebærer.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil slutte seg
til regjeringens målsetting om at Norge skal påta seg en global lederrolle
i arbeidet for at alle skal få skolegang. Disse medlemmer vil
vise til at vi også tidligere har tatt lederrollen i å fremme viktige
utviklingsmål. Disse medlemmer vil særlig vise til
at Norge har hatt et spesielt ansvar for tusenårsmålene 4 og 5:
kampen mot barnedødelighet og fremme av kvinners seksuelle og reproduktive
helse. Disse medlemmer viser til at Stoltenberg II-regjeringen
i sitt siste budsjett foreslo en betydelig styrking av utdanningsbistanden,
og varslet et videre løft til 3 mrd. kroner i løpet av stortingsperioden. Disse
medlemmer er glad for at det nå er tverrpolitisk enighet om
at Norge tar en lederrolle i utdanningsbistand, og at vi kraftig
øker vår utdanningsbistand.
Disse medlemmer vil understreke
at også tidligere regjeringer har vektlagt utdanning i bistands-
og utviklingspolitikken. Disse medlemmer vil vise
til Innst. S. nr. 269 (2008–2009), jf. St.meld. 13 (2008–2009),
der et bredt flertall går inn for å prioritere utdanning og at norsk
bistand til utdanning bl.a. skulle:
Disse medlemmer vil for øvrig
vise til at regjeringen Stoltenberg II i mars 2012 besluttet at
Norge skal lede an for å innfri barns rett til utdanning ved å øke
tilgangen til grunnutdanning i konflikt- og katastrofeområder.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti mener
det er en viktig sammenheng mellom seksuell og reproduktiv helse
og jenters reelle mulighet til utdanning. For at jenter skal kunne
få skolegang, må utviklingspolitikken bidra til å bekjempe bl.a.
barnearbeid, kjønnsbasert vold og barneekteskap. Det er viktig at
jenter får nødvendig kunnskap om egen kropp, prevensjon og graviditet,
i tillegg til sine grunnleggende rettigheter. Disse medlemmer vil
vise til at det er viktig å forebygge og hindre tidlige svangerskap.
Komiteen viser til
de overordnede hovedmål som regjeringen vil legge til grunn for
den økende innsatsen for utdanning i utviklingspolitikken med særlig
vekt på jenters utdanning, barn i krig og konflikt og marginaliserte
grupper. Innsatsen skal bidra til at:
Alle barn får de
samme muligheter til å begynne på og fullføre skolen.
Alle barn og unge lærer grunnleggende ferdigheter
og rustes for livet.
Flest mulig får ferdigheter som sikrer
en overgang til arbeidslivet og bedrer forutsetningene for økonomisk
vekst og bærekraftig utvikling i bred forstand.
Komiteen slutter seg til disse
overordnede målene, og viser til at regjeringen i meldingen anviser
en strategi for å nå de tre hovedmålene for utdanning for utvikling.
Strategien består i å kombinere en sterk politisk innsats for å
fremme internasjonalt forpliktende samarbeid om utdanningsmålene
med at Norge øker sin egen innsats til utdanningsbistand.
Komiteen vil samtidig understreke
betydningen av konkrete delmål, som kan gi grunnlag for å vurdere
gjennomføring og resultatoppnåelse. Komiteen har
merket seg at det i Prop. 1 S (2014–2015) gis en punktliste for
hva den nye budsjettposten for utdanning skal bidra til. Komiteen mener
denne punktlisten langt på veg beskriver de mer operative delmål
for utdanningssatsingen. Komiteen vil derfor understreke
at utdanningssatsingen skal bidra til:
Bedre skoledekning,
blant annet ved å:
fremme tusenårsmål
to og tre om allmenn tilgang til grunnskole og likestilling i skolen
nå marginaliserte og ekskluderte grupper
barn særlig i sårbare stater og områder i konflikt og krise, med
spesielt fokus på jenter og barn med nedsatt funksjonsevne
utvikle bilateralt stat-til-stat-samarbeid
om utdanning i noen utvalgte land
Økt læringsutbytte fra utdanning, blant
annet ved å:
bidra til at
utdanningen blir mer læringsorientert og gir barn, unge og voksne
ferdigheter som bidrar til deres egen og deres samfunns utvikling
styrke innsatsen på lærer- og yrkeslærerutdanning
samt utdanningsforskning
fremme innovasjon for utdanning blant annet gjennom
bruk av ny teknologi og e-læring
Utdanning som gir mer arbeidsrelevant kvalifisering,
blant annet ved å:
bidra sterkere
til utbygging av et yrkesskoletilbud og annen yrkesrettet utdanning
som er relevant med hensyn til arbeidsmarkedet i mottakerlandet
bidra til at høyere utdanning, utdanningsdisipliner
og utdanningsinstitusjoner i utviklingsland innenfor fagområder
som er viktig for utvikling, kan styrkes
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Venstre og Sosialistisk Venstreparti understreker viktigheten
av tidlig innsats for barns utvikling. Skjevhet i tilgang til barnehage/førskoletilbud
vil øke sosiale forskjeller i skolen.
Komiteen forventer
at det legges opp til en systematisk rapportering til Stortinget
både om opptrappingen av utdanningsinnsatsen i vårt eget utviklingssamarbeid
og om det politiske mobiliseringsarbeidet internasjonalt for å mobilisere ressurser
og samarbeid for utdanning i utviklingsland. Komiteen forventer
at de årlige budsjettproposisjoner gir oppdaterte rapporter om hva
som er gjort for å nå de forskjellige delmålene, fordelingen av
midlene på land og resultater oppnådd.
Komiteen vil i denne innstillingen
gi noen retningsgivende føringer for den økende satsingen for utdanning
for utvikling, basert på signalene i Meld. St. 25 (2013–2014).
Komiteen mener det
er riktig og viktig å satse på utdanning i internasjonalt utviklingssamarbeid
av en rekke grunner, ikke minst fordi utdanning er en menneskerettighet,
fordi utdanning bidrar til personlig utvikling og fordi utdanning er
nødvendig for å oppnå en positiv utvikling på flere områder av samfunnslivet.
Komiteen vil understreke at utdanning
er en grunnleggende menneskerett. FNs menneskerettighetserklæring
stadfester at alle har rett til utdanning av god kvalitet og at
utdanningen skal være obligatorisk, inkluderende og gratis, i hvert fall
på grunnskolenivå.
Komiteen mener utdanning basert
på menneskerettighetsstandardene også er viktig fordi den bidrar
til å styrke andre menneskerettigheter. Skolegang gir kvalifikasjoner
som kan gjøre mennesker bedre i stand til å kjempe seg ut av fattigdom
og derved få del i retten til en tilstrekkelig levestandard, inkludert
rettighetene til vann, mat og husly. Komiteen vil
også framheve den betydning utdanning har for kampen for sivile
og politiske rettigheter.
Komiteen understreker at utdanning
gir hver enkelt en forankring i livet, og er en viktig forutsetning
for vekst, næringsutvikling og sysselsetting i alle land. ILO anslår
at verden vil trenge 600 millioner nye arbeidsplasser innen 2020. Økonomisk
vekst uten vekst i arbeidsplasser – eller i verste fall nedgang
i antall jobber – er en trussel mot utvikling. Jobbskaping er sentralt
for å skape vekst og for å forhindre sosial uro som følge av at
det ikke finnes arbeidsplasser og framtidsmuligheter. For å møte
denne utfordringen vil komiteen framheve betydningen
av utdanning av god kvalitet, relevant, yrkesrettet opplæring og
næringslivsinvesteringer som gir høy sysselsettingseffekt.
Komiteen mener at utdanning for
alle er grunnleggende viktig også for demokratiutvikling og nasjonsbygging,
blant annet ved at flere får mer kunnskap om sine rettigheter, økt evne
til å fremme sine interesser og bedre grunnlag for å stille makthavere
til ansvar for sine handlinger.
Komiteen mener videre at utdanning
er av avgjørende betydning for det enkelte menneskes personlige
utvikling og aktive samfunnsdeltakelse. Utdanning gir økt kunnskap,
større evne til å forstå sammenhenger i samfunnet og i naturen. Skolegangen
gir også barna tid til modning og læring før de møter det ansvaret
som følger med å være myndig person og forelder, slik at de kjenner
og kan mestre rettigheter og plikter som dette medfører.
Komiteen vil dessuten framheve
den betydning utdanning har for sosial utvikling på en rekke områder.
Utdanning gir kunnskap og ferdigheter som er viktig for å få jobb
i moderne arbeidsliv og gi familien bedre ernæring og bedre helse. Komiteen vil
også framheve den betydning utdanning kan ha for sosial utvikling
og sosial mobilitet. Utdanning er ikke minst viktig for å forbedre
reproduktiv helse, begrense barneekteskap og tvangsekteskap, redusere
tenåringsgraviditeter og sikre en mer bærekraftig befolkningsutvikling. Komiteen vil
understreke den sterke sammenhengen mellom utdanning, helse og ernæring.
Utdanning av jenter er etter komiteens syn en strategisk
investering i bedre helse og ernæring for hele familien.
Komiteen deler regjeringens syn
på skolen som en arena for bedret ernæring, beskyttelse mot sykdommer,
bedret hygiene, bekjempelse av kjønnslemlestelse og bekjempelse
av hiv/aids.
Komiteen er enig i
at Norge bør påta seg en internasjonal lederrolle i arbeidet for
utdanning i utviklingssamarbeidet. Komiteen mener
kraften og troverdigheten i Norges internasjonale mobiliseringsinnsats
for utdanning vil styrkes ved at Norge går foran med kraftig opptrapping av
norsk bistand til utdanning i utviklingsland og en klar prioritering
av land og områder hvor det er særlig behov for et utdanningsløft.
Komiteen er enig i at internasjonal
koordinering og godt samarbeid mellom et stort nettverk av internasjonale
og nasjonale organisasjoner og fagmiljøer er viktig for å få størst
mulig effekt av innsatsen. For å få praktisk gjennomslag er det viktig
å bygge allianser og partnerskap med utviklingsland, andre giverland,
multilaterale organisasjoner, sivilt samfunn og privat sektor.
Komiteen mener et konkret mål
må være å fremme en global satsing på utdanning av god kvalitet.
Barnas læringsutbytte er sterkt skadelidende der det er mangel på
kvalifiserte lærere, godt skolemateriell og trygt skolemiljø.
Komiteen er enig i at en viktig
del av utdanningssatsingen må være å bidra til bedre kvalitet i
utdanningen. Komiteen ber om at Stortinget på egnet
måte forelegges mer konkrete opplysninger om den opptrapping av
bistanden til kvalitetsheving og forbedring av læringsmiljøet, gjennom
styrket lærerutdanning og andre tiltak som regjeringen har planer
om i utdanningsbistanden, senest i forbindelse med Prop. 1 S (2015–2016).
Komiteen har merket seg at meldingen
drøfter en rekke utfordringer i arbeidet med å sikre utdanning av
god kvalitet til alle. Norge har selv erfart hvor viktig utdanning
er for samfunnsutviklingen, og komiteen finner det
naturlig at Norge skal arbeide for styrket bevissthet globalt og
på landnivå om sammenhengen mellom en befolknings kompetansenivå
og økonomisk vekst.
Komiteen vil understreke
at en norsk lederrolle i arbeidet må innebære en sterk innsats for
å bidra til at FNs post-2015-mål om utdanning baseres på etablerte
internasjonale menneskerettighetsforpliktelser. Norge må flagge
behovet for at likestilling og hensynet til marginaliserte grupper
blir innarbeidet i et nytt utdanningsmål.
FNs tusenårserklæring fra 2000 har to utdanningsrelaterte
mål: Tusenårsmål 2 om «rett til grunnskoleutdanning for alle barn»
og Tusenårsmål 3 som omtaler «lik rett til utdanning for jenter»
som et delmål. Mens Tusenårsmålene bare setter fokus på innskrivning
i grunnskolen, finner komiteen det viktig at fokuset
i post-2015-målene settes på hele utdanningsforløpet. Skolegang
skal ikke bare påbegynnes, men også gjennomføres. Økt skoledekning må
dessuten følges opp med krav til økt kvalitet i undervisningen og
høyere læringsutbytte fra skoletiden.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre
og Sosialistisk Venstreparti, mener at de neste globale
utdanningsmålene må adressere ulikhet, i tråd med det som var Norges
posisjon fram til regjeringsskiftet. Erfaring med Tusenårsmål nummer 2
om grunnutdanning for alle, har vist at gode gjennomsnittstall kan
skjule store og økende ulikheter.
Komiteen mener at
særlig oppmerksomhet må rettes mot grupper av barn som ikke har
tilgang til utdanning, noe som ofte har sammenheng med konfliktsituasjoner,
naturkatastrofer, fattigdom, manglende tilhørighet til et fungerende lokalsamfunn
eller diskriminerende holdninger. Dette rammer jenter i mange samfunn
og funksjonshemmede i særlig stor utstrekning. Komiteen vil
også minne om at læring for ungdom og voksne må vektlegges, siden
mange er vokst opp uten et tilfredsstillende utdanningstilbud. Komiteen vil
framheve betydningen av at slike utdanningstilbud legger stor vekt
på tilegnelse av nødvendige ferdigheter for å få inntektsgivende arbeid
og for å kunne fungere i samfunnet.
Komiteen viser til
at regjeringen på grunnlag av de tre overordnede målene peker ut
noen målgrupper som særlig viktige i den planlagte utdanningssatsingen:
1. De som har falt utenfor
utdanningstilbudene
2. Jenter
3. Fattige barn
4. Barn med nedsatt funksjonsevne
5. Barn med minoritetsbakgrunn og urfolk
6. Barn i krise- og konfliktområder
Regjeringen varsler i meldingen at
man vil iverksette hastetiltak for å nå dem som har falt utenfor
grunnleggende skoletilbud, for å bidra til oppnåelse av FNs tusenårsmål
2 og 3. Komiteen vil støtte en slik satsing og vil
i denne sammenheng vise til vellykkede pionerprosjekter med «intensivskoler»,
som har vist at barn på kortere tid enn i et vanlig skoleløp kan
ta igjen tapt læring og komme opp på et nivå hvor de kan gå videre
i utdanningsløpet.
Komiteen er enig i
at målet må være full likestilling i fullføring av både grunnskolen
og videregående opplæring. Regjeringen varsler i meldingen at den
vil arbeide for at jenter begynner på og fullfører ungdomsskolen
og videregående opplæring. Dette arbeidet vil bli prioritert spesielt
i Afrika sør for Sahara. Innovative tiltak og insentivordninger
skal utvikles for å få foreldre til å sende jenter på skolen. Komiteen mener
dette er en viktig del av satsingen.
Komiteen viser til
at regjeringen i meldingen varsler at den vil støtte insentivordninger
og alternative undervisningsformer for å sikre skolegang for utsatte
grupper og ekstremt fattige barn. Som eksempel vises det til barn
i spesielt fattige familier i Sahelregionen og i Somalia. De går ofte
glipp av skolegang fordi deres rettigheter blir satt opp mot kulturelle
og tradisjonelle normer og fordi alternativkostnaden ved å ta barna
ut av arbeid er høy.
Ifølge Verdens matvareprogram (WFP) går 66 millioner
barn sultne på skolen i utviklingsland. Om lag en tredjedel av disse
er i Afrika. Komiteen er enig i at aktuelle tiltak
for å øke skolegangen i slike målgrupper kan være kontantoverføringer,
skolehager og ernæringsprogrammer, som både gir stort personlig
og samfunnsmessig utbytte. Komiteen mener bruk av
slike insentivordninger er viktig både for å sikre disse barna skolegang
og for å bekjempe barnearbeid, barneekteskap og annen praksis som
strider mot barns rettigheter. Komiteen er enig i
at bruk av slike insentivstøtteordninger er mest aktuelt i lavinntektsland,
sårbare stater og land i konflikt.
Komiteen er kjent
med at mange barn med nedsatt funksjonsevne ikke får skolegang i
utviklingsland. UNESCO mener at det gjelder nær 90 prosent av slike
barn i utviklingsland og at de utgjør så mye som en tredjedel av
barn utenfor skolen. Komiteen er klar over at dette
kan skyldes både samfunnets holdninger til funksjonshemmede, institusjonelle
og praktiske hindringer. Organiseringen av undervisningssituasjonen, skolebygningenes
trapper, dører og toaletter kan gjøre skoler utilgjengelige for
mange funksjonshemmede. Særlige transportbehov, mangel på tilpasset
undervisningsmateriale og andre forhold kan også være praktiske
hindringer. Godt kvalifiserte lærere er avgjørende for å øke inntak og
fullføring blant funksjonshemmede i skolen. Derfor må også prinsipper
om inkludering og tilrettelegging legges inn i lærerutdanningen.
I tillegg er andelen barn med funksjonsnedsettelser høyere i krigs-
og konfliktområder, hvor grunnskoletilbudet ofte er sterkt svekket.
Komiteen mener Norges bistand
til grunnutdanning i slike områder må økes og at tiltak for å inkludere
funksjonshemmede i skolen må styrkes. Selv om det ikke alltid er
mulig å skille ut utgifter til å sikre funksjonshemmede skolegang
i mer inkluderende programmer, mener komiteen det
må rapporteres systematisk der det er mulig om omfanget av norske
tiltak med denne målsettingen.
Komiteen viser til en studie
gjennomført for Norad av Nordic Consulting Groups i 2012, som viser
at bistanden til funksjonshemmede har blitt halvert fra år 2000
til 2010. Dette viser, etter komiteens syn, at andelen
av bistanden som går til funksjonshemmede må økes, og det viser
behovet for en mer presis rapportering til Stortinget om innsatsen
for funksjonshemmede.
Komiteen mener Norge må være
en pådriver internasjonalt for å ta opp funksjonshemmedes rettigheter,
herunder retten til utdanning, i ulike multilaterale fora. I Norges
samarbeid med UNICEF, hvor Norge er en av de største bidragsyterne,
er innsatsen for barn med nedsatt funksjonsevne svært relevant.
Det samme gjelder Det globale partnerskapet for utdanning (GPE).
Komiteen mener Norge må arbeide
for at personer med nedsatt funksjonsevne gis spesiell oppmerksomhet
i arbeidet med å sette de nye bærekraftige utviklingsmålene etter
2015.
Komiteen er kjent
med at barn av etniske, religiøse eller kulturelle minoriteter ofte
faller utenfor eller gjør det dårlig på skolen. Det kan skyldes
diskriminering, at barna ikke er kjent med undervisningsspråket
i skolen eller skoletilbud som er dårlig tilpasset på andre måter. Komiteen vil
i denne sammenheng tilføye at det i en del tilfeller også kan være
slik at foreldre eller andre med innflytelse i minoritetsgruppen
er lite innstilt på å sende barn inn i en skole som bryter med deres
tradisjoner, livsform og livssyn. Komiteen erkjenner
at dette kan reise spesielt krevende utfordringer, for eksempel
overfor nomadiske grupper. Komiteen er kjent med
norsk bistand via Redd Barna og Regnskogsfondet til enkelte slike
grupper og mener dialog med myndighetene og støtte via frivillige
organisasjoner er viktig i tilfeller der det offentlige ikke tilbyr lokalt
tilpassede skoletilbud med undervisning på morsmål, blant annet
for urfolk.
Komiteen mener barn er blant
de fremste offer i krise- og konfliktområder når skolesystemer faller
sammen i slike kaotiske situasjoner. Komiteen vil
øke støtten til utdanning i forbindelse med nødhjelpssituasjoner
og drøfter denne utfordringen nærmere i forbindelse med utdanningens
rolle i humanitære innsatser.
Komiteen er kjent
med at oppfølgingen av FNs tusenårsmål har bidratt til at en høyere
andel av verdens barn enn noen gang nå blir innskrevet i grunnskolen.
Samtidig er komiteen klar over at mange barn ikke
fullfører skolegangen, at kvaliteten på undervisningen ofte er lav
og lite relevant for aktuelle arbeidsmuligheter. Det gjør at barnas
læringsutbytte blir begrenset.
I meldingen vises det til at data for 85 utviklingsland
viser at i 21 av disse vil over halvparten av barna ikke tilegne
seg elementær kunnskap i lesing, skriving og regning. 17 av disse
landene er i Afrika sør for Sahara. Andre land med store utfordringer
er India, Bangladesh og Pakistan. Komiteen mener
dette er en uakseptabel situasjon, et klart brudd på disse barnas
rettigheter og en alvorlig hindring for en god samfunnsutvikling
og effektiv fattigdomsbekjempelse.
Kvalitetsproblemet er etter komiteens syn iøynefallende
bl.a. i Vest-Afrika, hvor særlig få elever tilegner seg grunnleggende
ferdigheter innen de forventede årstrinn. Der utgjør lærere på midlertidige
kontrakter og med ingen eller liten opplæring rundt halvparten av
lærerstanden.
Komiteen vil på denne bakgrunn
gi sin fulle støtte til at en viktig komponent i den nye utdanningssatsingen
skal være tiltak for å høyne kvaliteten på undervisningstilbudet
og øke elevenes læringsutbytte.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre
og Sosialistisk Venstreparti, viser til at det ikke alltid
er mangel på ressurser som gjør at land ikke klarer å sikre barns
rett til utdanning, men mangel på politisk vilje.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet,mener
at nasjonal ressursmobilisering, sosiale forskjeller i tilgang til
og kvalitet på skoletilbudet må være en del av den politiske dialogen
om utdanning.
Komiteen viser til
at flere og bedre kvalifiserte lærere er en nøkkelfaktor for å sikre
alle barn rett til utdanning av god kvalitet, slik FNs menneskerettserklæring
foreskriver.
Komiteen forventer at utdanningssatsingen medfører
økt norsk bistand til lærerutdanning, med spesielt fokus på kvalitet
i undervisningen. Komiteen anser dette som et meget
aktuelt samarbeidsområde for flere fokusland og ser fram til å bli
forelagt mer konkret informasjon om innhold og omfang av Norges
innsats for å utdanne flere og bedre lærere i Prop. 1 S (2015–2016).
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at bare
2 prosent av utdanningsbistanden gikk til lærerutdanning i perioden
2008–2011, ifølge Global Monitoring Report 2013/4. Flertallet mener
at det globale lærerløftet som varsles i meldingen er en anledning
til ikke bare å øke egne investeringer i lærere, men også mobilisere andre
givere.
Komiteen er kjent
med at det også er store mangler når det gjelder undervisningsmateriell og
utstyr i skolelokaler i mange land. Komiteen er videre
kjent med at flere vestlige giverland i økende grad tar i bruk digitale
hjelpemidler, internettbaserte tilbud i avsidesliggende strøk og andre
former for informasjonsteknologi for å fremme omfanget av og kvaliteten
på undervisningstilbudet.
Komiteen har notert seg at meldingen
åpner for at også Norge kan og bør fremme slike innovative løsninger. Komiteen mener
økt norsk satsing på effektive og relevante hjelpemidler i undervisningen
er en viktig del av strategien for å høyne læringsutbyttet.
Komiteenviser
til at satsingen på pedagogisk innovasjon og digitale hjelpemidler
må være en støtte og supplement for godt kvalifiserte lærere, og
ikke komme som en erstatning.
Det er etter komiteens syn
viktig, både for å øke skoledekningen og læringsutbyttet, at elever og
lærere opplever skolen som et trygt sted å være. Trygghetsbehovet
gjelder også skoleområdene og skoleveien. Komiteen mener
det er viktig å styrke respekten for skolene som et sted for læring
og gjensidig forståelse, beskytte skoler mot angrep i væpnede konflikter
og unngå at skoler og undervisning blir et splittende redskap i
konflikter mellom land eller folkegrupper.
Komiteen ser med bekymring
på en økende tendens til at skoler blir angrepet eller misbrukt
i væpnede konflikter. I land som Syria og Colombia har militære
grupper i noen situasjoner tatt skolers arealer i bruk. I Pakistan
er jenteskoler blitt gjort til militære mål av ideologiske grunner,
og jenter som nobelprisvinner Malala Yousafzai er forsøkt drept
på vei til skolen. Komiteen mener Norge må være en
pådriver for at humanitær rett respekteres og at militarisering og
angrep på skoler og universiteter stanses.
Komiteen mener Norge må arbeide
for humanitær tilgang og beskyttelse i krig og kriser for å bidra
til kontinuitet i læringsprosessen og for å bevare skoler som trygge
steder også i konfliktsituasjoner.
Komiteen ser det som positivt
at regjeringen vil ta en internasjonal lederrolle for å fremme Lucens-retningslinjene
internasjonalt. De innebærer at stridende parter skjermer skolens
arenaer og nærområder og avstår fra krigsatferd som gjør skolene
mer utsatt for angrep.
Komiteen vil støtte meldingens
signal om styrket internasjonal innsats mot at skolen brukes som
arena for å spre hatbudskap og bygge opp under motsetninger i et
samfunn. Både før, under og etter en konflikt er det viktig at skolen
forsøker å være en arena for sannferdig opplysning og mellomfolkelig
forståelse i stedet for å bli del av partenes propagandamaskineri.
En av hovedutfordringene for å sikre
alle barn grunnleggende utdanning er, etter komiteens syn,
at normale skoletilbud ødelegges i krigs- og krisesituasjoner. Komiteen mener
derfor det er riktig å gjøre en innsats for å opprettholde skoletilbud
med god kvalitet også i krise- og konfliktsituasjoner til et av
de tunge elementene i utdanningssatsingen.
Utdanning utgjorde i 2012 bare 1,4 prosent av
de globale midlene som svarte på de humanitære appellene til FN
og humanitære organisasjoner. Komiteen har merket
seg at utdanningsandelen i norske responser på humanitære appeller
i 2013 utgjorde nær tre prosent. Komiteen er enig
i at Norge må være en pådriver for FNs mål om at utdanningsinnsats
skal tilsvare fire prosent av humanitær bistand.
Komiteen støtter regjeringens
ambisjon om å bidra til at en million flere barn får tilgang til
utdanning av god kvalitet i krise- og konfliktsituasjoner. Komiteen vil
understreke betydningen av at den økte innsatsen ikke bare organiseres som
kortsiktig nødhjelp eller humanitær hjelp. Komiteen går
inn for at Norge øker andelen av utviklingsbistanden som går til
utdanning i den tidlige gjenoppbyggingsfasen i land der Norge er engasjert
i langsiktig bistandssamarbeid. Det må så langt råd er legges opp
til skoletilbud som også kan fungere videre etter krisefasen, når
nødhjelpsorganisasjonene har trukket seg ut.
Når det gjelder trygge skoler, vil komiteen også
løfte fram et aspekt som ikke drøftes i stortingsmeldingen. Det
er i høringsrunden påpekt at mangel på tilstrekkelig kvalifisering
av lærere sammen med gamle tradisjoner i flere utviklingsland fører
til at lærere bruker frykt og primitive avstraffingsformer som middel
til å kontrollere elevene. Komiteen mener økt bevissthet
rundt dette problemet og bedre pedagogisk opplæring av lærerne er
viktige virkemidler for å redusere slik atferd.
Komiteen mener Norge
må støtte internasjonale initiativ for at alle skolebygg blir bygget
i henhold til katastrofeforebyggende standarder. Trygge skoler bør
sikres i et samarbeid mellom nasjonale skole- og beredskapsmyndigheter. Ikke
minst i katastrofeutsatte områder og land i konflikt er det viktig
at lærere og elever får kunnskap om katastrofeforebygging og -beredskap.
Spesielt i sårbare stater bør kunnskap om dette og grunnleggende
prinsipper for psykososial støtte i kriser inngå i lærerutdanningen.
Komiteen mener Norge må bidra
til økt kunnskap om forebygging og håndtering av kriser i nasjonale
utdanningssystemer og blant humanitære hjelpeorganisasjoner og utviklingsaktører.
Komiteen mener Norge
skal ta en global lederrolle for å bidra til å nå målet om grunnutdanning for
alle barn. Mens fokus både i FNs tusenårsmål og rapportering til
nå mest har vært på innskriving av alle barn i skolen, må større
vekt nå legges på at barna fullfører grunnskolen og på styrket kvalitet
i undervisningen.
Komiteen er bevisst på at det
vil være opp til nasjonale myndigheter å definere hva som er kvalitet
i læringen, men mener det i praksis vil være behov for støtte gjennom
utviklingssamarbeid. Komiteen vil understreke betydningen
av nasjonalt eierskap til skoleutviklingen for å sikre at den blir
fulgt opp på ansvarlig måte.
Komiteen har merket seg at Malawi
i juli ble annonsert som samarbeidsland på utdanningssektoren og
forventer at det samme skjer overfor flere fokusland. Komiteen mener
det må utvikles insentivordninger for å skaffe lærere der behovene
er størst.
Komiteen er kjent med at det
i en del særlig fattige områder er mangel på kvinnelige lærere. Forsøk
hvor flere kvinner går inn i skolenes lærerstab har i slike områder
gitt positive resultater når det gjelder jenters deltakelse og læring
i skolen. Komiteen forventer økt innsats for å styrke rekruttering
av jenter til lærerutdanning.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre
og Sosialistisk Venstreparti, viser til at rollemodellers
positive effekt også er dokumentert for marginaliserte grupper og
at det derfor også er nødvendig å øke innsatsen for å styrke rekruttering
av funksjonshemmede, urfolk og andre marginaliserte grupper inn
i lærerutdanningen. Spesielt bør institusjonelle hindringer som
funksjonshemmede opplever, adresseres.
Komiteen har merket
seg at det i høringen og i debatten om hva som fremmer læring, er
pekt på en rekke faktorer utenfor selve skolen og dens undervisningstilbud.
For barn i særlig fattige familier og i situasjoner med dårlig matforsyning
er forbedret ernæring viktig for barnas læringsutbytte. Et fungerende
helsevesen bidrar til reduksjon av skolefravær. Komiteen støtter regjeringen
i at matsikkerhet, ernæring og læringsevne må sees i sammenheng.
Dårlig matsikkerhet og ernæring kan i noen tilfeller skyldes manglende
kunnskap om produksjonsmetoder og ernæring. Komiteen mener
utdanning og kunnskap om disse sammenhengene derfor vil bidra til
å redusere feilernæring, underernæring og sult. Komiteen er
kjent med at samarbeidsprogrammet på skolesektoren med Malawi derfor
også omfatter skolemat, helsetjenester, tiltak mot kjønnsbasert
vold, seksualitets- og rettighetsundervisning og etterutdanning
av lærere. Komiteen ser positivt på dette og at samarbeidsprogrammer,
der dette er tjenlig, kan inkludere mer helhetlige tilnærminger
for å forbedre læringsutbyttet og barnas rettigheter.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, mener at også
aktivisering av barn i foreningsliv, kirkelige og andre religiøse
institusjoners barnearbeid, barnehager og en rekke andre faktorer
kan gi positive bidrag til barns læring.
Et tredje flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, er kjent med at deler av skolesystemet
i en del afrikanske land først ble bygd opp som misjonsskoler, og
at disse i mange land i stor grad er overtatt av nasjonale myndigheter eller
nasjonale kirker. I noen afrikanske land med svakt statsapparat
er kirken fortsatt en viktig leverandør av skole- og helsetjenester. Dette flertallet mener
strategiene for å utvikle de enkelte lands skolevesen må ta hensyn
til slike lokale variasjoner.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til verdien
av en offentlig, inkluderende og gratis skolegang for å sikre likeverdig
utdanning for alle. Frivillig sektor har likevel en rolle der myndighetene
svikter. Kommersielle skoler har verken samme motivasjon eller funksjon.
Komiteen forutsetter
at det rapporteres årlig i Prop. 1 S om hvor stor del av satsingen
som går til henholdsvis styrking av grunnskolen og til utdanning
av lærere, inkludert etter- og videreutdanning.
Komiteen har merket
seg at yrkesfag har en svak stilling i utdanningssystemet i mange
av de fattigste utviklingslandene, mens de aktuelle arbeidsmuligheter
i stor grad finnes i landbruket og relaterte næringer samt i praktiske
yrker som krever håndverkskompetanse i små og mellomstore bedrifter
lokalt. Komiteen anser dette misforholdet som en
strukturell hindring for relevant opplæring som styrker sysselsetting
og verdiskaping.
Komiteen vil på denne bakgrunn
løfte fram yrkesskoler som et viktig satsingsområde. Sterke akademiske
og yrkesfaglige institusjoner kan, ofte i samarbeid med bedrifter,
bidra til næringsutvikling gjennom utvikling av en kvalifisert arbeidsstyrke,
likestilling og gode ledere. Komiteen mener at Norge
må styrke samarbeidet med andre land som har erfaring med yrkesfaglig
opplæring i utviklingsbistanden og gjøre yrkesrettet utdanning til
en viktig satsing for å bedre tilbudet for elever som trenger yrkeskvalifisering
etter endt grunnskole. Komiteen forventer at det
blir rapportert systematisk i Prop. 1 S om denne opptrappingen av
yrkesrettet utdanning.
Komiteen mener hovedvekten må
legges på utvikling av yrkesrettede utdanningstilbud som det er
størst behov for lokalt og ellers i samarbeidslandet, slik at yrkesutdanningen
blir relevant og kan gi sysselsetting eller lede til utvikling av ny
næringsvirksomhet. Komiteen viser i denne sammenheng
til at studentene som uteksamineres ofte ikke har den kompetansen
som næringslivet etterspør. Komiteen har merket seg
at NHO på en konferanse i mars 2014 påpekte at jordbruket fortsatt
er Afrikas desidert største næringsvei, men at bare 2 prosent av
studentene studerer jordbruk. NHO utfordret på denne bakgrunn norske
myndigheter til å sørge for at bistand til utdanningen er relevant
for jobbskaping ved at den er yrkesrettet og tilpasset mulighetene
i arbeidslivet.
Komiteen har merket seg at NHO
i den forbindelse trakk fram et svensk bistandsinitiativ som en
interessant modell. NORADs søsterorganisasjon, SIDA, har i samarbeid
med UNIDO og Volvo, som produsent av tyngre kjøretøyer som lastebiler
og busser, iverksatt tiltak for å utvikle et yrkesskoletilbud med
høy faglig kvalitet i samarbeid med Etiopias undervisningsmyndigheter.
Dette ble brukt som et eksempel på en modell som sikrer nasjonalt
eierskap, innpasser yrkesskolen i landets nasjonale undervisningssystem
og bevarer skolens uavhengighet av enkeltbedrifter, samtidig som
den drar nytte av fagkompetansen til et ledende internasjonalt selskap
for å høyne det faglige nivå og utdanningens relevans for næringslivet. Komiteen vil anbefale
at norske bistandsmyndigheter ser på ulike muligheter for offentlig-privat
samarbeid, for eksempel modellen som SIDA og UNIDO prøver ut, og
undersøker mulighetene for et samarbeid med andre land og multilaterale
institusjoner som har lyktes med utviklingsfremmende yrkesopplæringstiltak.
Komiteen anser det viktig at
bistand til yrkesopplæring knyttes til skoletilbud som inngår i
landets utdanningssystem og at bistand til yrkesopplæring må støtte
opp om dette.
Komiteen vil i denne forbindelse
vise til meldingens omtale av det samarbeid som den norske ambassaden
i Tanzania er i ferd med å innlede med Arusha Technical College
(ATC) om et kurs- og utdanningsprogram for vannkraftteknikere. Etter komiteens syn
kan dette være en god måte å bidra til høyere faglig kvalitet på
en av landets egne yrkesskoler på, samtidig som utformingen sikrer
nasjonalt eierskap.
Komiteen har merket seg at det
i meldingen varsles et norsk initiativ for yrkesrettet utdanning
innenfor energi- og utvinningssektorene, «Yrkesrettet utdanning
for utvikling». Komiteen forutsetter at initiativet
utvikles i samsvar med prinsipper om nasjonalt eierskap og ubundet
bistand. Komiteen ser med særlig interesse på utsiktene
til å utvikle yrkesrettet utdanning innenfor fornybare energikilder,
som vannkraft, vindkraft, bølgekraft og solenergi. Når utredningen
av initiativet er kommet lenger, ser komiteen fram
til å bli forelagt nærmere opplysninger om hvilke utvinningssektorer
som det er tanken å utvikle yrkesrettede utdanningstilbud innenfor,
og nærmere retningslinjer for denne utdanningsmodellen. Komiteen mener det
norske initiativet innenfor energi- og utvinningssektorene må være
framtidsrettet og bidra til at samarbeidslandene bedre og raskere
kan utvikle sine fornybare energiressurser. Det kan dermed bidra
til at utviklingsland settes i stand til å utnytte sine naturressurser
på ansvarlig vis, så man ikke kun bidrar til en infrastrukturutvikling som
favoriserer ikke-fornybare energikilder framfor fornybar energi. Komiteen vil
også framheve betydningen av Olje for utvikling, Fisk for utvikling,
Skatt for utvikling og andre utviklingsprogrammer som styrker våre
samarbeidslands evne til klimaansvarlig og god forvaltning av egne
naturressurser.
Komiteen er åpen for at det også
kan utvikles en søknadsbasert støtteordning til yrkesutdanning hvor
bedrifter kan søke om tilskudd til lokal yrkesopplæring i bred forstand,
inkludert ulike former for lærlingordninger. Komiteen forutsetter
at eventuelle slike søknadsbaserte støtteordninger velges ut fra
en vurdering av forventet utviklingseffekt og at adgangen til å
søke om slik støtte ikke forbeholdes bedrifter med eierinteresser
i giverlandet, men er åpen for flere, herunder utviklingslandets
egne bedrifter. Komiteen forventer at Stortinget
forelegges mer konkrete retningslinjer for en slik eventuell ordning
når den er nærmere utredet. Komiteen mener utnyttelse
av fagkompetanse fra utenlandseide bedrifter i utlandet til oppbygging
av yrkesskoler i lokalsamfunnet har et betydelig utviklingspolitisk
potensial og ser positivt på å utløse slike fagressurser i utviklingssamarbeidet.
Komiteen mener Norge
bør arbeide for at flere unge får adgang til, og fullfører, videregående
og høyere utdanning. Investering i høyere utdanning er viktig for
helse, næringsutvikling og kompetansebygging mer generelt. Det vil
også bidra til økt rekruttering av kompetente lærere i skolen. Det
er derfor viktig å støtte utviklingen av videregående og høyere
utdanning i norske fokusland og eventuelt utvalgte samarbeidsland. Komiteen vil
spesielt framheve betydningen av å øke rekrutteringen av jenter
til videregående og høyere utdanning.
Komiteen mener det er naturlig
å bygge videre på det institusjonelle samarbeid som allerede finnes
mellom norske undervisningssteder og deres partnere i utviklingsland. Komiteen har merket
seg innspill i høringen fra SAIH om prinsippet om akademisk frihet,
og forventer at Norge, i sammenhenger hvor det er relevant, framhever
betydningen av dette prinsippet både i bilateralt og multilateralt
samarbeid om utdanning og forskning.
Komiteen har merket seg at det
innledningsvis i meldingen gjøres en avgrensende presisering:
«Det omfattende høyskole-, universitets- og forskningssamarbeidet
Norge har med en lang rekke land og institusjoner er ikke fullt
ut beskrevet i denne meldingen, men berøres der det er direkte relevant
for satsingene omtalt i meldingen.»
Komiteen tar denne avgrensning
av meldingens siktemål til etterretning og forutsetter at videreutviklingen
av samarbeidet mellom slike institusjoner i Norge og utviklingsland
vil bli nærmere omtalt i andre sammenhenger.
Komiteen har merket
seg at meldingen gir en omfattende bekrivelse av de bistandskanaler
og organisasjoner og institusjoner som allerede er inne i dagens
bistandssamarbeid, særlig på grunnskolenivå. Det omfatter en rekke
multilaterale organisasjoner, blant annet UNESCO og FNs barnefond
(UNICEF). Verdensbankgruppen og regionale utviklingsbanker har også
en viktig rolle ved kapitalkrevende investeringsprogrammer i skoleutbygging.
Samarbeidsinitiativer som Det globale partnerskapet for utdanning (GPE)
er eksempel på partnerskap mellom utviklingsland, giverland, multilaterale
organisasjoner, næringsliv, filantroper og sivilt samfunn.
Komiteen mener, som regjeringen,
at det er riktig å styrke innovativt arbeid gjennom norske, internasjonale
og lokale frivillige organisasjoner på utdanningsfeltet, spesielt
på kvalitetsområdet og i humanitære krisesituasjoner. Komiteen vil også
øke støtten gjennom frivillige organisasjoner som kan gi bidrag
til tjenestelevering av utdanning for å sikre at alle får utdanning
av god kvalitet. Det er særlig viktig for å nå jenter, funksjonshemmede
og andre sårbare grupper, land i krise og andre sårbare stater.
Komiteen mener at næringsliv
som skaper arbeidsplasser og sørger for lokal kompetanseutvikling
også kan være en konstruktiv partner. Gjennom utdanningssatsingen
har en mulighet til å etablere et konstruktivt samarbeid mellom
landets myndigheter og næringsliv om yrkesfaglig opplæring. Komiteen mener
bedrifter kan spille en vesentlig rolle gjennom investeringer og
ved å ta samfunnsansvar. Ansatte må sikres gode vilkår og trygge
arbeidsforhold. Arbeidstakernes rett til organisering må respekteres.
Natur- og miljøverdier må ivaretas. Skatteplikt må oppfylles, ikke
undergraves ved bruk av skatteparadiser, skattemotivert internfakturering
i konserner eller andre metoder som bidrar til at utviklingsland
ikke får de positive, sosiale ringvirkninger som verdiskapingen
gir mulighet for. Ved å skape økt sysselsetting og betale skatter
og avgifter kan bedrifter styrke landenes økonomi, slik at de selv
kan utvikle og finansiere en sterkere utdanningssektor.
Komiteen stiller seg positiv
til at regjeringen søker å fremme et samarbeid som mobiliserer ressurser
fra og fremmer samarbeid mellom gode partnere innen sivilt samfunn
og næringsliv, som hver kan ha verdifulle bidrag til en samlet innsats
for å sikre utdanning av god kvalitet. Komiteen vil
understreke at ved bruk av bistandsmidler inn i et slikt partnersamarbeid må
sosial og økonomisk utvikling i mottakerlandet alltid være hovedmålsettingen.
Komiteen støtter de generelle
kriterier som regjeringen anviser for valg av samarbeidsland for
langsiktige, bilaterale satsinger på utdanningssektoren. Komiteen understreker
betydningen av å sikre at norsk utdanningsbistand ikke kommer som
erstatning for landenes egen innsats på utdanningssektoren, men
støtter opp under landenes egen innsats slik at reell addisjonalitet
sikres. Komiteen vil understreke betydningen av å
vektlegge operative målsettinger og konkret resultatmåling i utdanningssatsingen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre
og Sosialistisk Venstreparti, viser til ønsket om å etablere
resultatbasert finansiering som prinsipp i utdanningsprogrammer
og -prosjekter der det er hensiktsmessig. Dersom gode læringsresultater skal
utløse finansiering, er det både en fare for at skolen overfokuserer
på det som er kvantifiserbart på bekostning av andre verdier ved
utdanning, og at marginaliserte grupper skyves ut, fordi de har
dårligere forutsetninger for å oppnå gode resultater. Det er derfor
uhyre viktig å bruke tid på å definere hvilke resultater man vil premiere,
hvordan disse skal måles og hvilke forutsetninger som må være til
stede før man eventuelt tar i bruk resultatbasert finansiering.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti ber regjeringen sette ned et
ekspertutvalg som får i oppgave å gå igjennom erfaringer fra resultatbasert
finansiering i utdanningen, og anbefale en utforming som bidrar
til å inkludere og løfte de fattigste og mest marginaliserte, og
ikke støte dem ut.
Disse medlemmer mener at samarbeid
med norsk næringsliv kan være positivt, men at det ikke er et mål
i seg selv. Disse medlemmer ser positivt på at norske
næringslivsaktører bidrar, men begrunnelsen må være nasjonale behov.
I den store sammenhengen er det viktigere at norske selskaper betaler
skatt og bidrar til å øke offentlige inntekter som kan komme befolkningen
til gode. Flere av de landene som er lengst unna å nå målene om
utdanning for alle, er rike på olje og mineraler, men har ikke gjort gode
avtaler med utvinningsselskaper som opererer i deres land. Ifølge
EFA Global Monitoring Report team kunne 88 prosent av barn som ikke går
på skolen, fått utdanning i 17 utviklingsland dersom inntektene
fra naturressurser som olje og mineraler ble maksimert. Ved å investere
inntekter fra skatt i sosial sektor vil også legitimiteten til skattesystemet
styrkes. Disse medlemmer anbefaler at skatt for utvikling
og oppbygging av et offentlig og inkluderende utdanningssystem sees
i sammenheng, særlig i såkalte fokusland for norsk utdanningsbistand.
Komiteen har forståelse
for at regjeringen i meldingen ikke legger fram en detaljert, tallfestet
opptrappingsplan for utdanningssatsingen, men har positivt merket
seg at regjeringen vil snu nedgangen i utdanningsbistandens andel
av norsk bistand til en oppgang. Komiteen har merket
seg at utdanningsbistanden i 2005 utgjorde 13,3 av norsk bistand,
mens den i 2013 var falt til 7,2 prosent.
Komiteen har også merket seg
at regjeringen i meldingen fastslår at målet for opptrappingen i inneværende
periode er å komme tilbake på 2005-nivå, det vil si at utdanningsbistanden
skal heves fra 7,2 prosent av norsk bistand i 2013 til et nivå på
over 13 prosent i 2017. Komiteen er enig i at opptrappingen
av norsk utdanningsbistand må prioriteres, slik at dette målet nås.
Komiteen har også merket seg
at regjeringen setter et tallfestet mål for utdanningsandelen i humanitære
innsatser. Utdanning utgjorde i 2012 bare 1,4 prosent av de globale
midlene som svarte på de humanitære appellene til FN og humanitære
organisasjoner. De største humanitære organisasjonene innenfor utdanningsfeltet
har tatt til orde for at utdanningsinnsats skal utgjøre minst 4
prosent av slik humanitær bistand, og regjeringen støtter i meldingen
dette målet. Komiteen slutter seg til det.
Komiteen vil peke på at når samarbeid
om utdanning nå skal bli en hovedsektor i flere av fokuslandene,
krever det at Norge setter inn tilstrekkelig faglig kapasitet på
rådgivning og kontroll av utviklingssamarbeidet på dette området. Komiteen vil
understreke behovet for at den utdanningsfaglige kompetansen styrkes både
i bistandsforvaltningen i Norge og i de fokusland og samarbeidsland
hvor Norge nå skal utvide engasjementet på utdanningssektoren.
Komiteen mener det ut fra de
tre overordnede målene i meldingen er naturlig å gruppere hovedelementene
i utdanningssatsingen i tre punkter:
1. For å nå den første
målsettingen skal det satses på å sikre tilgang til utdanning for
dem som faller utenfor, særlig jenter, barn med nedsatt funksjonsevne
og barn som er ofre for krig og konflikt. Denne satsingen må vektlegge
fullføring av grunnskolen, ikke bare påbegynt skolegang, og overfor
slike målgrupper kan mer helhetlige tilnærminger og insentivordninger
på tvers av sektorer være særlig aktuelle.
2. For å nå den andre målsettingen knyttet
til utdanningens innhold og kvalitet, må styrket rekruttering og
opplæring av lærere stå helt sentralt. I tillegg må det satses på
nye teknologiske løsninger som øker læringsutbyttet og gjør kvalitetsundervisning
tilgjengelig for flere.
3. For å nå den tredje målsettingen om
å gjøre utdanningstilbudet mer relevant for arbeids- og næringslivet,
og dermed fremme økt verdiskaping og høyere sysselsetting, må det
satses sterkere på yrkesfaglig utdanning etter grunnskolen. Komiteen mener
satsingen i hovedsak må kanaliseres til praktisk rettede yrkesskoler
som gir kvalifisering til landbrukssektoren og andre næringsgrener
hvor kvalifisert arbeidskraft etterspørres lokalt, både i formell
og uformell sektor.
Komiteen ser dette som naturlige
hovedsatsinger for strategien som er presentert i Meld. St. 25 (2013–2014)
Utdanning for utvikling. Komiteen vil samtidig understreke
at Norges samlede innsats for utdanning og kompetanseheving i utviklingsland
også omfatter områder som faller utenfor den avgrensning som er
gjort for innholdet i Meld. St. 25 (2013–2014). Komiteen mener
det er naturlig å videreutvikle og styrke det høyskole- og forskningssamarbeidet som
Norge allerede har med utviklingsland, og ser det som et viktig
supplement til den utdanningssatsing som den foreliggende stortingsmeldingen
setter fokus på.