Utdanningssatsingens hovedmål

Komiteen viser til de overordnede hovedmål som regjeringen vil legge til grunn for den økende innsatsen for utdanning i utviklingspolitikken med særlig vekt på jenters utdanning, barn i krig og konflikt og marginaliserte grupper. Innsatsen skal bidra til at:

• Alle barn får de samme muligheter til å begynne på og fullføre skolen.

• Alle barn og unge lærer grunnleggende ferdigheter og rustes for livet.

• Flest mulig får ferdigheter som sikrer en overgang til arbeidslivet og bedrer forutsetningene for økonomisk vekst og bærekraftig utvikling i bred forstand.

Komiteen slutter seg til disse overordnede målene, og viser til at regjeringen i meldingen anviser en strategi for å nå de tre hovedmålene for utdanning for utvikling. Strategien består i å kombinere en sterk politisk innsats for å fremme internasjonalt forpliktende samarbeid om utdanningsmålene med at Norge øker sin egen innsats til utdanningsbistand.

Komiteen vil samtidig understreke betydningen av konkrete delmål, som kan gi grunnlag for å vurdere gjennomføring og resultatoppnåelse. Komiteen har merket seg at det i Prop. 1 S (2014–2015) gis en punktliste for hva den nye budsjettposten for utdanning skal bidra til. Komiteen mener denne punktlisten langt på veg beskriver de mer operative delmål for utdanningssatsingen. Komiteen vil derfor understreke at utdanningssatsingen skal bidra til:

• Bedre skoledekning, blant annet ved å:

• • fremme tusenårsmål to og tre om allmenn tilgang til grunnskole og likestilling i skolen

  • nå marginaliserte og ekskluderte grupper barn særlig i sårbare stater og områder i konflikt og krise, med spesielt fokus på jenter og barn med nedsatt funksjonsevne

  • utvikle bilateralt stat-til-stat-samarbeid om utdanning i noen utvalgte land

• Økt læringsutbytte fra utdanning, blant annet ved å:

• • bidra til at utdanningen blir mer læringsorientert og gir barn, unge og voksne ferdigheter som bidrar til deres egen og deres samfunns utvikling

  • styrke innsatsen på lærer- og yrkeslærerutdanning samt utdanningsforskning

  • fremme innovasjon for utdanning blant annet gjennom bruk av ny teknologi og e-læring

• Utdanning som gir mer arbeidsrelevant kvalifisering, blant annet ved å:

• • bidra sterkere til utbygging av et yrkesskoletilbud og annen yrkesrettet utdanning som er relevant med hensyn til arbeidsmarkedet i mottakerlandet

  • bidra til at høyere utdanning, utdanningsdisipliner og utdanningsinstitusjoner i utviklingsland innenfor fagområder som er viktig for utvikling, kan styrkes

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti understreker viktigheten av tidlig innsats for barns utvikling. Skjevhet i tilgang til barnehage/førskoletilbud vil øke sosiale forskjeller i skolen.

Komiteen forventer at det legges opp til en systematisk rapportering til Stortinget både om opptrappingen av utdanningsinnsatsen i vårt eget utviklingssamarbeid og om det politiske mobiliseringsarbeidet internasjonalt for å mobilisere ressurser og samarbeid for utdanning i utviklingsland. Komiteen forventer at de årlige budsjettproposisjoner gir oppdaterte rapporter om hva som er gjort for å nå de forskjellige delmålene, fordelingen av midlene på land og resultater oppnådd.

Komiteen vil i denne innstillingen gi noen retningsgivende føringer for den økende satsingen for utdanning for utvikling, basert på signalene i Meld. St. 25 (2013–2014).

Utdanningssatsingens begrunnelse

Komiteen mener det er riktig og viktig å satse på utdanning i internasjonalt utviklingssamarbeid av en rekke grunner, ikke minst fordi utdanning er en menneskerettighet, fordi utdanning bidrar til personlig utvikling og fordi utdanning er nødvendig for å oppnå en positiv utvikling på flere områder av samfunnslivet.

Komiteen vil understreke at utdanning er en grunnleggende menneskerett. FNs menneskerettighetserklæring stadfester at alle har rett til utdanning av god kvalitet og at utdanningen skal være obligatorisk, inkluderende og gratis, i hvert fall på grunnskolenivå.

Komiteen mener utdanning basert på menneskerettighetsstandardene også er viktig fordi den bidrar til å styrke andre menneskerettigheter. Skolegang gir kvalifikasjoner som kan gjøre mennesker bedre i stand til å kjempe seg ut av fattigdom og derved få del i retten til en tilstrekkelig levestandard, inkludert rettighetene til vann, mat og husly. Komiteen vil også framheve den betydning utdanning har for kampen for sivile og politiske rettigheter.

Komiteen understreker at utdanning gir hver enkelt en forankring i livet, og er en viktig forutsetning for vekst, næringsutvikling og sysselsetting i alle land. ILO anslår at verden vil trenge 600 millioner nye arbeidsplasser innen 2020. Økonomisk vekst uten vekst i arbeidsplasser – eller i verste fall nedgang i antall jobber – er en trussel mot utvikling. Jobbskaping er sentralt for å skape vekst og for å forhindre sosial uro som følge av at det ikke finnes arbeidsplasser og framtidsmuligheter. For å møte denne utfordringen vil komiteen framheve betydningen av utdanning av god kvalitet, relevant, yrkesrettet opplæring og næringslivsinvesteringer som gir høy sysselsettingseffekt.

Komiteen mener at utdanning for alle er grunnleggende viktig også for demokratiutvikling og nasjonsbygging, blant annet ved at flere får mer kunnskap om sine rettigheter, økt evne til å fremme sine interesser og bedre grunnlag for å stille makthavere til ansvar for sine handlinger.

Komiteen mener videre at utdanning er av avgjørende betydning for det enkelte menneskes personlige utvikling og aktive samfunnsdeltakelse. Utdanning gir økt kunnskap, større evne til å forstå sammenhenger i samfunnet og i naturen. Skolegangen gir også barna tid til modning og læring før de møter det ansvaret som følger med å være myndig person og forelder, slik at de kjenner og kan mestre rettigheter og plikter som dette medfører.

Komiteen vil dessuten framheve den betydning utdanning har for sosial utvikling på en rekke områder. Utdanning gir kunnskap og ferdigheter som er viktig for å få jobb i moderne arbeidsliv og gi familien bedre ernæring og bedre helse. Komiteen vil også framheve den betydning utdanning kan ha for sosial utvikling og sosial mobilitet. Utdanning er ikke minst viktig for å forbedre reproduktiv helse, begrense barneekteskap og tvangsekteskap, redusere tenåringsgraviditeter og sikre en mer bærekraftig befolkningsutvikling. Komiteen vil understreke den sterke sammenhengen mellom utdanning, helse og ernæring. Utdanning av jenter er etter komiteens syn en strategisk investering i bedre helse og ernæring for hele familien.

Komiteen deler regjeringens syn på skolen som en arena for bedret ernæring, beskyttelse mot sykdommer, bedret hygiene, bekjempelse av kjønnslemlestelse og bekjempelse av hiv/aids.

Internasjonalt samarbeid om utdanning for utvikling

Komiteen er enig i at Norge bør påta seg en internasjonal lederrolle i arbeidet for utdanning i utviklingssamarbeidet. Komiteen mener kraften og troverdigheten i Norges internasjonale mobiliseringsinnsats for utdanning vil styrkes ved at Norge går foran med kraftig opptrapping av norsk bistand til utdanning i utviklingsland og en klar prioritering av land og områder hvor det er særlig behov for et utdanningsløft.

Komiteen er enig i at internasjonal koordinering og godt samarbeid mellom et stort nettverk av internasjonale og nasjonale organisasjoner og fagmiljøer er viktig for å få størst mulig effekt av innsatsen. For å få praktisk gjennomslag er det viktig å bygge allianser og partnerskap med utviklingsland, andre giverland, multilaterale organisasjoner, sivilt samfunn og privat sektor.

Komiteen mener et konkret mål må være å fremme en global satsing på utdanning av god kvalitet. Barnas læringsutbytte er sterkt skadelidende der det er mangel på kvalifiserte lærere, godt skolemateriell og trygt skolemiljø.

Komiteen er enig i at en viktig del av utdanningssatsingen må være å bidra til bedre kvalitet i utdanningen. Komiteen ber om at Stortinget på egnet måte forelegges mer konkrete opplysninger om den opptrapping av bistanden til kvalitetsheving og forbedring av læringsmiljøet, gjennom styrket lærerutdanning og andre tiltak som regjeringen har planer om i utdanningsbistanden, senest i forbindelse med Prop. 1 S (2015–2016).

Komiteen har merket seg at meldingen drøfter en rekke utfordringer i arbeidet med å sikre utdanning av god kvalitet til alle. Norge har selv erfart hvor viktig utdanning er for samfunnsutviklingen, og komiteen finner det naturlig at Norge skal arbeide for styrket bevissthet globalt og på landnivå om sammenhengen mellom en befolknings kompetansenivå og økonomisk vekst.

Utdanning som del av FNs utviklingsmål

Komiteen vil understreke at en norsk lederrolle i arbeidet må innebære en sterk innsats for å bidra til at FNs post-2015-mål om utdanning baseres på etablerte internasjonale menneskerettighetsforpliktelser. Norge må flagge behovet for at likestilling og hensynet til marginaliserte grupper blir innarbeidet i et nytt utdanningsmål.

FNs tusenårserklæring fra 2000 har to utdanningsrelaterte mål: Tusenårsmål 2 om «rett til grunnskoleutdanning for alle barn» og Tusenårsmål 3 som omtaler «lik rett til utdanning for jenter» som et delmål. Mens Tusenårsmålene bare setter fokus på innskrivning i grunnskolen, finner komiteen det viktig at fokuset i post-2015-målene settes på hele utdanningsforløpet. Skolegang skal ikke bare påbegynnes, men også gjennomføres. Økt skoledekning må dessuten følges opp med krav til økt kvalitet i undervisningen og høyere læringsutbytte fra skoletiden.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti, mener at de neste globale utdanningsmålene må adressere ulikhet, i tråd med det som var Norges posisjon fram til regjeringsskiftet. Erfaring med Tusenårsmål nummer 2 om grunnutdanning for alle, har vist at gode gjennomsnittstall kan skjule store og økende ulikheter.

Komiteen mener at særlig oppmerksomhet må rettes mot grupper av barn som ikke har tilgang til utdanning, noe som ofte har sammenheng med konfliktsituasjoner, naturkatastrofer, fattigdom, manglende tilhørighet til et fungerende lokalsamfunn eller diskriminerende holdninger. Dette rammer jenter i mange samfunn og funksjonshemmede i særlig stor utstrekning. Komiteen vil også minne om at læring for ungdom og voksne må vektlegges, siden mange er vokst opp uten et tilfredsstillende utdanningstilbud. Komiteen vil framheve betydningen av at slike utdanningstilbud legger stor vekt på tilegnelse av nødvendige ferdigheter for å få inntektsgivende arbeid og for å kunne fungere i samfunnet.

Målgrupper for utdanningssatsingen

Komiteen viser til at regjeringen på grunnlag av de tre overordnede målene peker ut noen målgrupper som særlig viktige i den planlagte utdanningssatsingen:

• 1. De som har falt utenfor utdanningstilbudene

• 2. Jenter

• 3. Fattige barn

• 4. Barn med nedsatt funksjonsevne

• 5. Barn med minoritetsbakgrunn og urfolk

• 6. Barn i krise- og konfliktområder

De som har falt utenfor

Regjeringen varsler i meldingen at man vil iverksette hastetiltak for å nå dem som har falt utenfor grunnleggende skoletilbud, for å bidra til oppnåelse av FNs tusenårsmål 2 og 3. Komiteen vil støtte en slik satsing og vil i denne sammenheng vise til vellykkede pionerprosjekter med «intensivskoler», som har vist at barn på kortere tid enn i et vanlig skoleløp kan ta igjen tapt læring og komme opp på et nivå hvor de kan gå videre i utdanningsløpet.

Jenter

Komiteen er enig i at målet må være full likestilling i fullføring av både grunnskolen og videregående opplæring. Regjeringen varsler i meldingen at den vil arbeide for at jenter begynner på og fullfører ungdomsskolen og videregående opplæring. Dette arbeidet vil bli prioritert spesielt i Afrika sør for Sahara. Innovative tiltak og insentivordninger skal utvikles for å få foreldre til å sende jenter på skolen. Komiteen mener dette er en viktig del av satsingen.

Ekstremt fattige og utsatte barn

Komiteen viser til at regjeringen i meldingen varsler at den vil støtte insentivordninger og alternative undervisningsformer for å sikre skolegang for utsatte grupper og ekstremt fattige barn. Som eksempel vises det til barn i spesielt fattige familier i Sahelregionen og i Somalia. De går ofte glipp av skolegang fordi deres rettigheter blir satt opp mot kulturelle og tradisjonelle normer og fordi alternativkostnaden ved å ta barna ut av arbeid er høy.

Ifølge Verdens matvareprogram (WFP) går 66 millioner barn sultne på skolen i utviklingsland. Om lag en tredjedel av disse er i Afrika. Komiteen er enig i at aktuelle tiltak for å øke skolegangen i slike målgrupper kan være kontantoverføringer, skolehager og ernæringsprogrammer, som både gir stort personlig og samfunnsmessig utbytte. Komiteen mener bruk av slike insentivordninger er viktig både for å sikre disse barna skolegang og for å bekjempe barnearbeid, barneekteskap og annen praksis som strider mot barns rettigheter. Komiteen er enig i at bruk av slike insentivstøtteordninger er mest aktuelt i lavinntektsland, sårbare stater og land i konflikt.

Barn med nedsatt funksjonsevne

Komiteen er kjent med at mange barn med nedsatt funksjonsevne ikke får skolegang i utviklingsland. UNESCO mener at det gjelder nær 90 prosent av slike barn i utviklingsland og at de utgjør så mye som en tredjedel av barn utenfor skolen. Komiteen er klar over at dette kan skyldes både samfunnets holdninger til funksjonshemmede, institusjonelle og praktiske hindringer. Organiseringen av undervisningssituasjonen, skolebygningenes trapper, dører og toaletter kan gjøre skoler utilgjengelige for mange funksjonshemmede. Særlige transportbehov, mangel på tilpasset undervisningsmateriale og andre forhold kan også være praktiske hindringer. Godt kvalifiserte lærere er avgjørende for å øke inntak og fullføring blant funksjonshemmede i skolen. Derfor må også prinsipper om inkludering og tilrettelegging legges inn i lærerutdanningen. I tillegg er andelen barn med funksjonsnedsettelser høyere i krigs- og konfliktområder, hvor grunnskoletilbudet ofte er sterkt svekket.

Komiteen mener Norges bistand til grunnutdanning i slike områder må økes og at tiltak for å inkludere funksjonshemmede i skolen må styrkes. Selv om det ikke alltid er mulig å skille ut utgifter til å sikre funksjonshemmede skolegang i mer inkluderende programmer, mener komiteen det må rapporteres systematisk der det er mulig om omfanget av norske tiltak med denne målsettingen.

Komiteen viser til en studie gjennomført for Norad av Nordic Consulting Groups i 2012, som viser at bistanden til funksjonshemmede har blitt halvert fra år 2000 til 2010. Dette viser, etter komiteens syn, at andelen av bistanden som går til funksjonshemmede må økes, og det viser behovet for en mer presis rapportering til Stortinget om innsatsen for funksjonshemmede.

Komiteen mener Norge må være en pådriver internasjonalt for å ta opp funksjonshemmedes rettigheter, herunder retten til utdanning, i ulike multilaterale fora. I Norges samarbeid med UNICEF, hvor Norge er en av de største bidragsyterne, er innsatsen for barn med nedsatt funksjonsevne svært relevant. Det samme gjelder Det globale partnerskapet for utdanning (GPE).

Komiteen mener Norge må arbeide for at personer med nedsatt funksjonsevne gis spesiell oppmerksomhet i arbeidet med å sette de nye bærekraftige utviklingsmålene etter 2015.

Barn med minoritetsbakgrunn og urfolk

Komiteen er kjent med at barn av etniske, religiøse eller kulturelle minoriteter ofte faller utenfor eller gjør det dårlig på skolen. Det kan skyldes diskriminering, at barna ikke er kjent med undervisningsspråket i skolen eller skoletilbud som er dårlig tilpasset på andre måter. Komiteen vil i denne sammenheng tilføye at det i en del tilfeller også kan være slik at foreldre eller andre med innflytelse i minoritetsgruppen er lite innstilt på å sende barn inn i en skole som bryter med deres tradisjoner, livsform og livssyn. Komiteen erkjenner at dette kan reise spesielt krevende utfordringer, for eksempel overfor nomadiske grupper. Komiteen er kjent med norsk bistand via Redd Barna og Regnskogsfondet til enkelte slike grupper og mener dialog med myndighetene og støtte via frivillige organisasjoner er viktig i tilfeller der det offentlige ikke tilbyr lokalt tilpassede skoletilbud med undervisning på morsmål, blant annet for urfolk.

Barn i krise- og konfliktområder – utdanning og humanitær bistand

Komiteen mener barn er blant de fremste offer i krise- og konfliktområder når skolesystemer faller sammen i slike kaotiske situasjoner. Komiteen vil øke støtten til utdanning i forbindelse med nødhjelpssituasjoner og drøfter denne utfordringen nærmere i forbindelse med utdanningens rolle i humanitære innsatser.

Kvalitet og innhold i utdanningssatsingen

Komiteen er kjent med at oppfølgingen av FNs tusenårsmål har bidratt til at en høyere andel av verdens barn enn noen gang nå blir innskrevet i grunnskolen. Samtidig er komiteen klar over at mange barn ikke fullfører skolegangen, at kvaliteten på undervisningen ofte er lav og lite relevant for aktuelle arbeidsmuligheter. Det gjør at barnas læringsutbytte blir begrenset.

I meldingen vises det til at data for 85 utviklingsland viser at i 21 av disse vil over halvparten av barna ikke tilegne seg elementær kunnskap i lesing, skriving og regning. 17 av disse landene er i Afrika sør for Sahara. Andre land med store utfordringer er India, Bangladesh og Pakistan. Komiteen mener dette er en uakseptabel situasjon, et klart brudd på disse barnas rettigheter og en alvorlig hindring for en god samfunnsutvikling og effektiv fattigdomsbekjempelse.

Kvalitetsproblemet er etter komiteens syn iøynefallende bl.a. i Vest-Afrika, hvor særlig få elever tilegner seg grunnleggende ferdigheter innen de forventede årstrinn. Der utgjør lærere på midlertidige kontrakter og med ingen eller liten opplæring rundt halvparten av lærerstanden.

Komiteen vil på denne bakgrunn gi sin fulle støtte til at en viktig komponent i den nye utdanningssatsingen skal være tiltak for å høyne kvaliteten på undervisningstilbudet og øke elevenes læringsutbytte.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti, viser til at det ikke alltid er mangel på ressurser som gjør at land ikke klarer å sikre barns rett til utdanning, men mangel på politisk vilje.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet,mener at nasjonal ressursmobilisering, sosiale forskjeller i tilgang til og kvalitet på skoletilbudet må være en del av den politiske dialogen om utdanning.

Flere og bedre lærere i utviklingsland

Komiteen viser til at flere og bedre kvalifiserte lærere er en nøkkelfaktor for å sikre alle barn rett til utdanning av god kvalitet, slik FNs menneskerettserklæring foreskriver.

Komiteen forventer at utdanningssatsingen medfører økt norsk bistand til lærerutdanning, med spesielt fokus på kvalitet i undervisningen. Komiteen anser dette som et meget aktuelt samarbeidsområde for flere fokusland og ser fram til å bli forelagt mer konkret informasjon om innhold og omfang av Norges innsats for å utdanne flere og bedre lærere i Prop. 1 S (2015–2016).

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at bare 2 prosent av utdanningsbistanden gikk til lærerutdanning i perioden 2008–2011, ifølge Global Monitoring Report 2013/4. Flertallet mener at det globale lærerløftet som varsles i meldingen er en anledning til ikke bare å øke egne investeringer i lærere, men også mobilisere andre givere.

Undervisningsmateriell og pedagogisk innovasjon

Komiteen er kjent med at det også er store mangler når det gjelder undervisningsmateriell og utstyr i skolelokaler i mange land. Komiteen er videre kjent med at flere vestlige giverland i økende grad tar i bruk digitale hjelpemidler, internettbaserte tilbud i avsidesliggende strøk og andre former for informasjonsteknologi for å fremme omfanget av og kvaliteten på undervisningstilbudet.

Komiteen har notert seg at meldingen åpner for at også Norge kan og bør fremme slike innovative løsninger. Komiteen mener økt norsk satsing på effektive og relevante hjelpemidler i undervisningen er en viktig del av strategien for å høyne læringsutbyttet.

Komiteenviser til at satsingen på pedagogisk innovasjon og digitale hjelpemidler må være en støtte og supplement for godt kvalifiserte lærere, og ikke komme som en erstatning.

Trygge og inkluderende skoler i utdanningssatsingen

Det er etter komiteens syn viktig, både for å øke skoledekningen og læringsutbyttet, at elever og lærere opplever skolen som et trygt sted å være. Trygghetsbehovet gjelder også skoleområdene og skoleveien. Komiteen mener det er viktig å styrke respekten for skolene som et sted for læring og gjensidig forståelse, beskytte skoler mot angrep i væpnede konflikter og unngå at skoler og undervisning blir et splittende redskap i konflikter mellom land eller folkegrupper.

Beskyttelse av skoler i væpnet konflikt

Komiteen ser med bekymring på en økende tendens til at skoler blir angrepet eller misbrukt i væpnede konflikter. I land som Syria og Colombia har militære grupper i noen situasjoner tatt skolers arealer i bruk. I Pakistan er jenteskoler blitt gjort til militære mål av ideologiske grunner, og jenter som nobelprisvinner Malala Yousafzai er forsøkt drept på vei til skolen. Komiteen mener Norge må være en pådriver for at humanitær rett respekteres og at militarisering og angrep på skoler og universiteter stanses.

Komiteen mener Norge må arbeide for humanitær tilgang og beskyttelse i krig og kriser for å bidra til kontinuitet i læringsprosessen og for å bevare skoler som trygge steder også i konfliktsituasjoner.

Komiteen ser det som positivt at regjeringen vil ta en internasjonal lederrolle for å fremme Lucens-retningslinjene internasjonalt. De innebærer at stridende parter skjermer skolens arenaer og nærområder og avstår fra krigsatferd som gjør skolene mer utsatt for angrep.

Komiteen vil støtte meldingens signal om styrket internasjonal innsats mot at skolen brukes som arena for å spre hatbudskap og bygge opp under motsetninger i et samfunn. Både før, under og etter en konflikt er det viktig at skolen forsøker å være en arena for sannferdig opplysning og mellomfolkelig forståelse i stedet for å bli del av partenes propagandamaskineri.

Utdanning i humanitære innsatser

En av hovedutfordringene for å sikre alle barn grunnleggende utdanning er, etter komiteens syn, at normale skoletilbud ødelegges i krigs- og krisesituasjoner. Komiteen mener derfor det er riktig å gjøre en innsats for å opprettholde skoletilbud med god kvalitet også i krise- og konfliktsituasjoner til et av de tunge elementene i utdanningssatsingen.

Utdanning utgjorde i 2012 bare 1,4 prosent av de globale midlene som svarte på de humanitære appellene til FN og humanitære organisasjoner. Komiteen har merket seg at utdanningsandelen i norske responser på humanitære appeller i 2013 utgjorde nær tre prosent. Komiteen er enig i at Norge må være en pådriver for FNs mål om at utdanningsinnsats skal tilsvare fire prosent av humanitær bistand.

Komiteen støtter regjeringens ambisjon om å bidra til at en million flere barn får tilgang til utdanning av god kvalitet i krise- og konfliktsituasjoner. Komiteen vil understreke betydningen av at den økte innsatsen ikke bare organiseres som kortsiktig nødhjelp eller humanitær hjelp. Komiteen går inn for at Norge øker andelen av utviklingsbistanden som går til utdanning i den tidlige gjenoppbyggingsfasen i land der Norge er engasjert i langsiktig bistandssamarbeid. Det må så langt råd er legges opp til skoletilbud som også kan fungere videre etter krisefasen, når nødhjelpsorganisasjonene har trukket seg ut.

Når det gjelder trygge skoler, vil komiteen også løfte fram et aspekt som ikke drøftes i stortingsmeldingen. Det er i høringsrunden påpekt at mangel på tilstrekkelig kvalifisering av lærere sammen med gamle tradisjoner i flere utviklingsland fører til at lærere bruker frykt og primitive avstraffingsformer som middel til å kontrollere elevene. Komiteen mener økt bevissthet rundt dette problemet og bedre pedagogisk opplæring av lærerne er viktige virkemidler for å redusere slik atferd.

Skoler i katastrofeutsatte områder

Komiteen mener Norge må støtte internasjonale initiativ for at alle skolebygg blir bygget i henhold til katastrofeforebyggende standarder. Trygge skoler bør sikres i et samarbeid mellom nasjonale skole- og beredskapsmyndigheter. Ikke minst i katastrofeutsatte områder og land i konflikt er det viktig at lærere og elever får kunnskap om katastrofeforebygging og -beredskap. Spesielt i sårbare stater bør kunnskap om dette og grunnleggende prinsipper for psykososial støtte i kriser inngå i lærerutdanningen.

Komiteen mener Norge må bidra til økt kunnskap om forebygging og håndtering av kriser i nasjonale utdanningssystemer og blant humanitære hjelpeorganisasjoner og utviklingsaktører.

Satsing på ulike utdanningsnivåer

Grunnskolen

Komiteen mener Norge skal ta en global lederrolle for å bidra til å nå målet om grunnutdanning for alle barn. Mens fokus både i FNs tusenårsmål og rapportering til nå mest har vært på innskriving av alle barn i skolen, må større vekt nå legges på at barna fullfører grunnskolen og på styrket kvalitet i undervisningen.

Komiteen er bevisst på at det vil være opp til nasjonale myndigheter å definere hva som er kvalitet i læringen, men mener det i praksis vil være behov for støtte gjennom utviklingssamarbeid. Komiteen vil understreke betydningen av nasjonalt eierskap til skoleutviklingen for å sikre at den blir fulgt opp på ansvarlig måte.

Komiteen har merket seg at Malawi i juli ble annonsert som samarbeidsland på utdanningssektoren og forventer at det samme skjer overfor flere fokusland. Komiteen mener det må utvikles insentivordninger for å skaffe lærere der behovene er størst.

Komiteen er kjent med at det i en del særlig fattige områder er mangel på kvinnelige lærere. Forsøk hvor flere kvinner går inn i skolenes lærerstab har i slike områder gitt positive resultater når det gjelder jenters deltakelse og læring i skolen. Komiteen forventer økt innsats for å styrke rekruttering av jenter til lærerutdanning.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti, viser til at rollemodellers positive effekt også er dokumentert for marginaliserte grupper og at det derfor også er nødvendig å øke innsatsen for å styrke rekruttering av funksjonshemmede, urfolk og andre marginaliserte grupper inn i lærerutdanningen. Spesielt bør institusjonelle hindringer som funksjonshemmede opplever, adresseres.

Komiteen har merket seg at det i høringen og i debatten om hva som fremmer læring, er pekt på en rekke faktorer utenfor selve skolen og dens undervisningstilbud. For barn i særlig fattige familier og i situasjoner med dårlig matforsyning er forbedret ernæring viktig for barnas læringsutbytte. Et fungerende helsevesen bidrar til reduksjon av skolefravær. Komiteen støtter regjeringen i at matsikkerhet, ernæring og læringsevne må sees i sammenheng. Dårlig matsikkerhet og ernæring kan i noen tilfeller skyldes manglende kunnskap om produksjonsmetoder og ernæring. Komiteen mener utdanning og kunnskap om disse sammenhengene derfor vil bidra til å redusere feilernæring, underernæring og sult. Komiteen er kjent med at samarbeidsprogrammet på skolesektoren med Malawi derfor også omfatter skolemat, helsetjenester, tiltak mot kjønnsbasert vold, seksualitets- og rettighetsundervisning og etterutdanning av lærere. Komiteen ser positivt på dette og at samarbeidsprogrammer, der dette er tjenlig, kan inkludere mer helhetlige tilnærminger for å forbedre læringsutbyttet og barnas rettigheter.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, mener at også aktivisering av barn i foreningsliv, kirkelige og andre religiøse institusjoners barnearbeid, barnehager og en rekke andre faktorer kan gi positive bidrag til barns læring.

Et tredje flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, er kjent med at deler av skolesystemet i en del afrikanske land først ble bygd opp som misjonsskoler, og at disse i mange land i stor grad er overtatt av nasjonale myndigheter eller nasjonale kirker. I noen afrikanske land med svakt statsapparat er kirken fortsatt en viktig leverandør av skole- og helsetjenester. Dette flertallet mener strategiene for å utvikle de enkelte lands skolevesen må ta hensyn til slike lokale variasjoner.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til verdien av en offentlig, inkluderende og gratis skolegang for å sikre likeverdig utdanning for alle. Frivillig sektor har likevel en rolle der myndighetene svikter. Kommersielle skoler har verken samme motivasjon eller funksjon.

Komiteen forutsetter at det rapporteres årlig i Prop. 1 S om hvor stor del av satsingen som går til henholdsvis styrking av grunnskolen og til utdanning av lærere, inkludert etter- og videreutdanning.

Kvalifisering for arbeidsliv – yrkesrettet utdanning

Komiteen har merket seg at yrkesfag har en svak stilling i utdanningssystemet i mange av de fattigste utviklingslandene, mens de aktuelle arbeidsmuligheter i stor grad finnes i landbruket og relaterte næringer samt i praktiske yrker som krever håndverkskompetanse i små og mellomstore bedrifter lokalt. Komiteen anser dette misforholdet som en strukturell hindring for relevant opplæring som styrker sysselsetting og verdiskaping.

Komiteen vil på denne bakgrunn løfte fram yrkesskoler som et viktig satsingsområde. Sterke akademiske og yrkesfaglige institusjoner kan, ofte i samarbeid med bedrifter, bidra til næringsutvikling gjennom utvikling av en kvalifisert arbeidsstyrke, likestilling og gode ledere. Komiteen mener at Norge må styrke samarbeidet med andre land som har erfaring med yrkesfaglig opplæring i utviklingsbistanden og gjøre yrkesrettet utdanning til en viktig satsing for å bedre tilbudet for elever som trenger yrkeskvalifisering etter endt grunnskole. Komiteen forventer at det blir rapportert systematisk i Prop. 1 S om denne opptrappingen av yrkesrettet utdanning.

Komiteen mener hovedvekten må legges på utvikling av yrkesrettede utdanningstilbud som det er størst behov for lokalt og ellers i samarbeidslandet, slik at yrkesutdanningen blir relevant og kan gi sysselsetting eller lede til utvikling av ny næringsvirksomhet. Komiteen viser i denne sammenheng til at studentene som uteksamineres ofte ikke har den kompetansen som næringslivet etterspør. Komiteen har merket seg at NHO på en konferanse i mars 2014 påpekte at jordbruket fortsatt er Afrikas desidert største næringsvei, men at bare 2 prosent av studentene studerer jordbruk. NHO utfordret på denne bakgrunn norske myndigheter til å sørge for at bistand til utdanningen er relevant for jobbskaping ved at den er yrkesrettet og tilpasset mulighetene i arbeidslivet.

Komiteen har merket seg at NHO i den forbindelse trakk fram et svensk bistandsinitiativ som en interessant modell. NORADs søsterorganisasjon, SIDA, har i samarbeid med UNIDO og Volvo, som produsent av tyngre kjøretøyer som lastebiler og busser, iverksatt tiltak for å utvikle et yrkesskoletilbud med høy faglig kvalitet i samarbeid med Etiopias undervisningsmyndigheter. Dette ble brukt som et eksempel på en modell som sikrer nasjonalt eierskap, innpasser yrkesskolen i landets nasjonale undervisningssystem og bevarer skolens uavhengighet av enkeltbedrifter, samtidig som den drar nytte av fagkompetansen til et ledende internasjonalt selskap for å høyne det faglige nivå og utdanningens relevans for næringslivet. Komiteen vil anbefale at norske bistandsmyndigheter ser på ulike muligheter for offentlig-privat samarbeid, for eksempel modellen som SIDA og UNIDO prøver ut, og undersøker mulighetene for et samarbeid med andre land og multilaterale institusjoner som har lyktes med utviklingsfremmende yrkesopplæringstiltak.

Komiteen anser det viktig at bistand til yrkesopplæring knyttes til skoletilbud som inngår i landets utdanningssystem og at bistand til yrkesopplæring må støtte opp om dette.

Komiteen vil i denne forbindelse vise til meldingens omtale av det samarbeid som den norske ambassaden i Tanzania er i ferd med å innlede med Arusha Technical College (ATC) om et kurs- og utdanningsprogram for vannkraftteknikere. Etter komiteens syn kan dette være en god måte å bidra til høyere faglig kvalitet på en av landets egne yrkesskoler på, samtidig som utformingen sikrer nasjonalt eierskap.

Komiteen har merket seg at det i meldingen varsles et norsk initiativ for yrkesrettet utdanning innenfor energi- og utvinningssektorene, «Yrkesrettet utdanning for utvikling». Komiteen forutsetter at initiativet utvikles i samsvar med prinsipper om nasjonalt eierskap og ubundet bistand. Komiteen ser med særlig interesse på utsiktene til å utvikle yrkesrettet utdanning innenfor fornybare energikilder, som vannkraft, vindkraft, bølgekraft og solenergi. Når utredningen av initiativet er kommet lenger, ser komiteen fram til å bli forelagt nærmere opplysninger om hvilke utvinningssektorer som det er tanken å utvikle yrkesrettede utdanningstilbud innenfor, og nærmere retningslinjer for denne utdanningsmodellen. Komiteen mener det norske initiativet innenfor energi- og utvinningssektorene må være framtidsrettet og bidra til at samarbeidslandene bedre og raskere kan utvikle sine fornybare energiressurser. Det kan dermed bidra til at utviklingsland settes i stand til å utnytte sine naturressurser på ansvarlig vis, så man ikke kun bidrar til en infrastrukturutvikling som favoriserer ikke-fornybare energikilder framfor fornybar energi. Komiteen vil også framheve betydningen av Olje for utvikling, Fisk for utvikling, Skatt for utvikling og andre utviklingsprogrammer som styrker våre samarbeidslands evne til klimaansvarlig og god forvaltning av egne naturressurser.

Komiteen er åpen for at det også kan utvikles en søknadsbasert støtteordning til yrkesutdanning hvor bedrifter kan søke om tilskudd til lokal yrkesopplæring i bred forstand, inkludert ulike former for lærlingordninger. Komiteen forutsetter at eventuelle slike søknadsbaserte støtteordninger velges ut fra en vurdering av forventet utviklingseffekt og at adgangen til å søke om slik støtte ikke forbeholdes bedrifter med eierinteresser i giverlandet, men er åpen for flere, herunder utviklingslandets egne bedrifter. Komiteen forventer at Stortinget forelegges mer konkrete retningslinjer for en slik eventuell ordning når den er nærmere utredet. Komiteen mener utnyttelse av fagkompetanse fra utenlandseide bedrifter i utlandet til oppbygging av yrkesskoler i lokalsamfunnet har et betydelig utviklingspolitisk potensial og ser positivt på å utløse slike fagressurser i utviklingssamarbeidet.

Videregående og høyere utdanning

Komiteen mener Norge bør arbeide for at flere unge får adgang til, og fullfører, videregående og høyere utdanning. Investering i høyere utdanning er viktig for helse, næringsutvikling og kompetansebygging mer generelt. Det vil også bidra til økt rekruttering av kompetente lærere i skolen. Det er derfor viktig å støtte utviklingen av videregående og høyere utdanning i norske fokusland og eventuelt utvalgte samarbeidsland. Komiteen vil spesielt framheve betydningen av å øke rekrutteringen av jenter til videregående og høyere utdanning.

Komiteen mener det er naturlig å bygge videre på det institusjonelle samarbeid som allerede finnes mellom norske undervisningssteder og deres partnere i utviklingsland. Komiteen har merket seg innspill i høringen fra SAIH om prinsippet om akademisk frihet, og forventer at Norge, i sammenhenger hvor det er relevant, framhever betydningen av dette prinsippet både i bilateralt og multilateralt samarbeid om utdanning og forskning.

Komiteen har merket seg at det innledningsvis i meldingen gjøres en avgrensende presisering:

«Det omfattende høyskole-, universitets- og forskningssamarbeidet Norge har med en lang rekke land og institusjoner er ikke fullt ut beskrevet i denne meldingen, men berøres der det er direkte relevant for satsingene omtalt i meldingen.»

Komiteen tar denne avgrensning av meldingens siktemål til etterretning og forutsetter at videreutviklingen av samarbeidet mellom slike institusjoner i Norge og utviklingsland vil bli nærmere omtalt i andre sammenhenger.

Partnere i utdanningssatsingen

Komiteen har merket seg at meldingen gir en omfattende bekrivelse av de bistandskanaler og organisasjoner og institusjoner som allerede er inne i dagens bistandssamarbeid, særlig på grunnskolenivå. Det omfatter en rekke multilaterale organisasjoner, blant annet UNESCO og FNs barnefond (UNICEF). Verdensbankgruppen og regionale utviklingsbanker har også en viktig rolle ved kapitalkrevende investeringsprogrammer i skoleutbygging. Samarbeidsinitiativer som Det globale partnerskapet for utdanning (GPE) er eksempel på partnerskap mellom utviklingsland, giverland, multilaterale organisasjoner, næringsliv, filantroper og sivilt samfunn.

Komiteen mener, som regjeringen, at det er riktig å styrke innovativt arbeid gjennom norske, internasjonale og lokale frivillige organisasjoner på utdanningsfeltet, spesielt på kvalitetsområdet og i humanitære krisesituasjoner. Komiteen vil også øke støtten gjennom frivillige organisasjoner som kan gi bidrag til tjenestelevering av utdanning for å sikre at alle får utdanning av god kvalitet. Det er særlig viktig for å nå jenter, funksjonshemmede og andre sårbare grupper, land i krise og andre sårbare stater.

Komiteen mener at næringsliv som skaper arbeidsplasser og sørger for lokal kompetanseutvikling også kan være en konstruktiv partner. Gjennom utdanningssatsingen har en mulighet til å etablere et konstruktivt samarbeid mellom landets myndigheter og næringsliv om yrkesfaglig opplæring. Komiteen mener bedrifter kan spille en vesentlig rolle gjennom investeringer og ved å ta samfunnsansvar. Ansatte må sikres gode vilkår og trygge arbeidsforhold. Arbeidstakernes rett til organisering må respekteres. Natur- og miljøverdier må ivaretas. Skatteplikt må oppfylles, ikke undergraves ved bruk av skatteparadiser, skattemotivert internfakturering i konserner eller andre metoder som bidrar til at utviklingsland ikke får de positive, sosiale ringvirkninger som verdiskapingen gir mulighet for. Ved å skape økt sysselsetting og betale skatter og avgifter kan bedrifter styrke landenes økonomi, slik at de selv kan utvikle og finansiere en sterkere utdanningssektor.

Komiteen stiller seg positiv til at regjeringen søker å fremme et samarbeid som mobiliserer ressurser fra og fremmer samarbeid mellom gode partnere innen sivilt samfunn og næringsliv, som hver kan ha verdifulle bidrag til en samlet innsats for å sikre utdanning av god kvalitet. Komiteen vil understreke at ved bruk av bistandsmidler inn i et slikt partnersamarbeid må sosial og økonomisk utvikling i mottakerlandet alltid være hovedmålsettingen.

Komiteen støtter de generelle kriterier som regjeringen anviser for valg av samarbeidsland for langsiktige, bilaterale satsinger på utdanningssektoren. Komiteen understreker betydningen av å sikre at norsk utdanningsbistand ikke kommer som erstatning for landenes egen innsats på utdanningssektoren, men støtter opp under landenes egen innsats slik at reell addisjonalitet sikres. Komiteen vil understreke betydningen av å vektlegge operative målsettinger og konkret resultatmåling i utdanningssatsingen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti, viser til ønsket om å etablere resultatbasert finansiering som prinsipp i utdanningsprogrammer og -prosjekter der det er hensiktsmessig. Dersom gode læringsresultater skal utløse finansiering, er det både en fare for at skolen overfokuserer på det som er kvantifiserbart på bekostning av andre verdier ved utdanning, og at marginaliserte grupper skyves ut, fordi de har dårligere forutsetninger for å oppnå gode resultater. Det er derfor uhyre viktig å bruke tid på å definere hvilke resultater man vil premiere, hvordan disse skal måles og hvilke forutsetninger som må være til stede før man eventuelt tar i bruk resultatbasert finansiering.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti ber regjeringen sette ned et ekspertutvalg som får i oppgave å gå igjennom erfaringer fra resultatbasert finansiering i utdanningen, og anbefale en utforming som bidrar til å inkludere og løfte de fattigste og mest marginaliserte, og ikke støte dem ut.

Disse medlemmer mener at samarbeid med norsk næringsliv kan være positivt, men at det ikke er et mål i seg selv. Disse medlemmer ser positivt på at norske næringslivsaktører bidrar, men begrunnelsen må være nasjonale behov. I den store sammenhengen er det viktigere at norske selskaper betaler skatt og bidrar til å øke offentlige inntekter som kan komme befolkningen til gode. Flere av de landene som er lengst unna å nå målene om utdanning for alle, er rike på olje og mineraler, men har ikke gjort gode avtaler med utvinningsselskaper som opererer i deres land. Ifølge EFA Global Monitoring Report team kunne 88 prosent av barn som ikke går på skolen, fått utdanning i 17 utviklingsland dersom inntektene fra naturressurser som olje og mineraler ble maksimert. Ved å investere inntekter fra skatt i sosial sektor vil også legitimiteten til skattesystemet styrkes. Disse medlemmer anbefaler at skatt for utvikling og oppbygging av et offentlig og inkluderende utdanningssystem sees i sammenheng, særlig i såkalte fokusland for norsk utdanningsbistand.

Opptrappingsplan og bevilgningsprioriteringer

Komiteen har forståelse for at regjeringen i meldingen ikke legger fram en detaljert, tallfestet opptrappingsplan for utdanningssatsingen, men har positivt merket seg at regjeringen vil snu nedgangen i utdanningsbistandens andel av norsk bistand til en oppgang. Komiteen har merket seg at utdanningsbistanden i 2005 utgjorde 13,3 av norsk bistand, mens den i 2013 var falt til 7,2 prosent.

Komiteen har også merket seg at regjeringen i meldingen fastslår at målet for opptrappingen i inneværende periode er å komme tilbake på 2005-nivå, det vil si at utdanningsbistanden skal heves fra 7,2 prosent av norsk bistand i 2013 til et nivå på over 13 prosent i 2017. Komiteen er enig i at opptrappingen av norsk utdanningsbistand må prioriteres, slik at dette målet nås.

Komiteen har også merket seg at regjeringen setter et tallfestet mål for utdanningsandelen i humanitære innsatser. Utdanning utgjorde i 2012 bare 1,4 prosent av de globale midlene som svarte på de humanitære appellene til FN og humanitære organisasjoner. De største humanitære organisasjonene innenfor utdanningsfeltet har tatt til orde for at utdanningsinnsats skal utgjøre minst 4 prosent av slik humanitær bistand, og regjeringen støtter i meldingen dette målet. Komiteen slutter seg til det.

Komiteen vil peke på at når samarbeid om utdanning nå skal bli en hovedsektor i flere av fokuslandene, krever det at Norge setter inn tilstrekkelig faglig kapasitet på rådgivning og kontroll av utviklingssamarbeidet på dette området. Komiteen vil understreke behovet for at den utdanningsfaglige kompetansen styrkes både i bistandsforvaltningen i Norge og i de fokusland og samarbeidsland hvor Norge nå skal utvide engasjementet på utdanningssektoren.

Komiteen mener det ut fra de tre overordnede målene i meldingen er naturlig å gruppere hovedelementene i utdanningssatsingen i tre punkter:

• 1. For å nå den første målsettingen skal det satses på å sikre tilgang til utdanning for dem som faller utenfor, særlig jenter, barn med nedsatt funksjonsevne og barn som er ofre for krig og konflikt. Denne satsingen må vektlegge fullføring av grunnskolen, ikke bare påbegynt skolegang, og overfor slike målgrupper kan mer helhetlige tilnærminger og insentivordninger på tvers av sektorer være særlig aktuelle.

• 2. For å nå den andre målsettingen knyttet til utdanningens innhold og kvalitet, må styrket rekruttering og opplæring av lærere stå helt sentralt. I tillegg må det satses på nye teknologiske løsninger som øker læringsutbyttet og gjør kvalitetsundervisning tilgjengelig for flere.

• 3. For å nå den tredje målsettingen om å gjøre utdanningstilbudet mer relevant for arbeids- og næringslivet, og dermed fremme økt verdiskaping og høyere sysselsetting, må det satses sterkere på yrkesfaglig utdanning etter grunnskolen. Komiteen mener satsingen i hovedsak må kanaliseres til praktisk rettede yrkesskoler som gir kvalifisering til landbrukssektoren og andre næringsgrener hvor kvalifisert arbeidskraft etterspørres lokalt, både i formell og uformell sektor.

Komiteen ser dette som naturlige hovedsatsinger for strategien som er presentert i Meld. St. 25 (2013–2014) Utdanning for utvikling. Komiteen vil samtidig understreke at Norges samlede innsats for utdanning og kompetanseheving i utviklingsland også omfatter områder som faller utenfor den avgrensning som er gjort for innholdet i Meld. St. 25 (2013–2014). Komiteen mener det er naturlig å videreutvikle og styrke det høyskole- og forskningssamarbeidet som Norge allerede har med utviklingsland, og ser det som et viktig supplement til den utdanningssatsing som den foreliggende stortingsmeldingen setter fokus på.