Det vises til brev fra energi- og miljøkomiteen
av 8. oktober 2014 der komiteen ber om Klima- og miljødepartementets
vurdering i forbindelse med behandlingen av representantforslag
104S (2014-2015) fra stortingsrepresentantene Audun Lysbakken og
Heikki Eidsvoll Holmås om en handlingsplan med forbud mot miljøgifter.
Arbeidet med å redusere utslipp av miljøgifter
er en viktig del av kjemikaliepolitikken. Det er et eget mål om
at utslipp og bruk av miljøgifter kontinuerlig skal reduseres i
den hensikt å stanse utslippene i 2020. Det er identifisert en liste
med i dag rundt 30 prioriterte miljøgifter som er omfattet av målet
– prioritetslisten. I tillegg er det et mål om at risiko for utslipp
og bruk av andre helse- og miljøskadelige kjemikalier skal minimeres.
Det står også i Sundvolden-erklæringen at regjeringen vil begrense
spredningen av miljøgifter.
For de fleste av de prioriterte miljøgiftene
er bruk og utslipp kraftig redusert fra 1995 og frem til i dag.
Likevel er det vesentlig gjenstående utfordringer, og for flere
av de nyere miljøgiftene er det fortsatt stor bruk. Det er behov
for ytterligere reduksjoner frem mot 2020.
Regjeringen har derfor besluttet å legge frem
en egen strategi for arbeidet med miljøgifter, som skal være konkret
og handlingsrettet.
Internasjonale reguleringer – globalt og gjennom EØS-samarbeidet
– er det viktigste virkemidlet for å stanse bruk og utslipp av miljøgifter.
Utslipp og spredning av miljøgifter er en global utfordring. Miljøgifter
spres til Norge med luft- og havstrømmer og gjennom handel med produkter. Derfor
er det mer effektivt hvis flere land blir enige om forbud og reguleringer
som gjelder bredt, og som også kan utfordre internasjonalt handelsregelverk.
Norge har dessuten et godt felles europeisk regelverk å jobbe ut
fra. EUs kjemikalieregelverk (REACH) er det klart beste og mest
omfattende i verden, selv om også det har mangler. Regelverket gir
oss gode muligheter til å fremme europeiske reguleringer og forbud,
og Norge er et ledende land i å drive frem slik regulering av prioriterte
miljøgifter. For eksempel har Norge vært aktiv og fått gjennomslag
i EU for strengere regulering av fem kvikksølvforbindelser, og vi
er pådriver for forslag om regulering av stoffene PFOA og deka-BDE.
Kjemikalier og forbrukerprodukter er handelsvarer,
og reglene for internasjonal handel gjør det svært vanskelig med
særnasjonale reguleringer eller merkeordninger. For eksempel har Norge
vedtatt et nasjonalt forbud mot PFOA, som har møtt kritikk fra EFTAs
overvåkingsorgan ESA og EU-kommisjonen. Arbeidet Norge gjør i EU
for å få forbudt PFOA i hele EØS-området vil gi større nytte for
helse og miljø.
Norge kan gjøre en stor forskjell ved å arbeide for
strengere regulering i EU og i globale avtaler. Det internasjonale
arbeidet prioriteres høyest, fordi det på sikt gir høyest effekt
og best beskyttelse mot utslipp av miljøgifter. I tillegg er det
en rekke nasjonale virkemidler som benyttes for å styrke arbeidet
med miljøgifter. Det stilles strenge utslippskrav til industrien,
og det er satt krav til forsvarlig håndtering av avfall. Kontroll og
tilsyn av produkter er vesentlig styrket de siste årene og ligger
på et høyt nivå, og det satses videre på forskning og overvåking
av miljøgifter for bedre kartlegging og kunnskap.