Kontroll- og konstitusjonskomiteen besluttet i møte 13. januar 2015 å igangsette forberedelser i egen sak til Stortinget om utsendelse av lengeværende asylbarn, jf. Stortingets forretningsorden § 15 første ledd annet punktum.

Bakgrunnen for saken var en serie artikler i Bergens Tidende vedrørende utsendelse av lengeværende asylbarn samt statsrådens uttalelser i Stortinget, herunder redegjørelsen som ble holdt 2. desember 2014.

Saken startet med at komiteen i møte 4. desember 2014 vedtok å sende brev med spørsmål til justis- og beredskapsminister Anders Anundsen om saken.

Komiteen viste til justis- og beredskapsministerens uttalelser i replikk til representanten Trine Skei Grande om utsending av asylbarn under trontaledebatten 6. oktober 2014. Komiteen viste videre til statsministerens svar på spørsmål fra representanten Hans Olav Syversen 7. oktober 2014.

Det ble også vist til justis- og beredskapsministerens redegjørelse i Stortingets møte 2. desember 2014 der det ble reist spørsmål vedrørende regjeringens underliggende etaters håndtering av instruksjoner gitt i tildelingsbrev, hva gjelder utsendelse av lengeværende barn. Saken hadde sin bakgrunn i avisoppslag i Bergens Tidende samme dag.

Komiteen stilte følgende 4 spørsmål i brevet av 4. desember 2014:

«1. Kan statsråden bekrefte at han selv og departementet ikke kjente til den manglende oppfølgingen før saken ble omtalt i Bergens Tidende, og evt. hvorfor ble ikke den manglende oppfølgingen oppdaget tidligere?

2. Hvordan har den klare politikkendringen kommet til uttrykk i tildelingsbrevet, og har denne politikkendringen vært uttrykt klart nok til at den ikke kunne misforstås?

3. Hva vil statsråden foreta seg for å undersøke hvorfor tildelingsbrevet ikke ble fulgt?

4. Hva vil statsråden foreta seg for å se til at liknende situasjoner ikke vil oppstå?»

Komiteen sendte 9. desember 2014 et nytt brev til statsråden der det ble bedt om «en komplett statistikk fra departementet over de barn som har hatt oppholdstid i Norge i mer enn tre år og som er sendt ut tilbake til mars 2013, inkludert hvilket land barna er sendt til og hvor lang botid de har hatt i Norge».

Komiteen ba også om å få oversendt rapporteringen om utsendelser som departementet hadde mottatt fra Politiets utlendingsenhet (PU).

Videre ba komiteen om innsyn i dialogen mellom departementet og Politidirektoratet, mellom direktoratet og Politiets utlendingsenhet og mellom Politiets utlendingsenhet og politidistriktene om forståelsen av prioriteringen av utsendelser av barn. Komiteen ba også om innsyn i eventuelle andre pålegg som kunne ha innvirkning på prioriteringer knyttet til utsendelse, for eksempel måltall.

Komiteen mottok svarbrev med en rekke vedlegg fra statsråden 19. desember 2014.

Statsråden viste til Stortingets og regjeringens mål på utlendingsfeltet, hvor blant annet antallet personer med lovlig opphold skal reduseres ved at arbeidet med tvangsretur generelt er høyt prioritert.

Statsråden skrev blant annet:

«Det er videre viktig å oppklare den misforståelse som enkelte medier har kommet i skade for å fremføre når det gjelder hvilke føringer departementet har gitt om kategorier som skal prioriteres. Jeg vil understreke at det ikke er gitt politiske føringer om at barn av foreldre som har oppholdt seg lenge ulovlig i Norge skal skjermes fra utsendelse. Det er derimot gitt politiske føringer om at saker som omfatter barn generelt, ikke lengeværende spesielt, skal prioriteres. Den føringen ble lagt inn i tildelingsbrevet for 2014 etter beslutning fra meg. …»

Det fremgikk også:

«At det noen ganger går lang tid fra avslag på en asylsøknad til vedtaket blir effektuert, skaper usikkerhet og uforutsigbarhet som særlig rammer barna. Derfor har departementet gitt beskjed i tildelingsbrevet om at saker som involverer barn skal prioriteres, og at det skal prioriteres å uttransportere så raskt som mulig etter utreisefristens utløp. All erfaring tilsier at uttransporteringene blir vanskeligere for alle involverte jo lengre de som uttransporteres har vært i Norge.»

Det fremgikk videre av svaret:

«Jeg kan bekrefte at jeg først ved omtalen i Bergens Tidende ble oppmerksom på at formuleringen i departementets tildelingsbrev til Politidirektoratet (POD) for 2014 ikke var fulgt opp med den samme ordlyd i PODs disponeringsskriv til politidistriktene og særorganene.»

Det fremgikk videre at departementet 20. februar 2014 hadde mottatt en kopi av disponeringsskrivet, men at dette ikke hadde blitt lest av departementet med sikte på å kvalitetssikre at innholdet i det allerede utsendte disponeringsskrivet var i samsvar med formuleringene i tildelingsbrevet. Departementet oppdaget derfor ikke at formuleringen i disponeringsskrivet ikke var i samsvar med teksten i tildelingsbrevet før Bergens Tidende gjorde oppmerksom på det.

Statsråden uttalte videre:

«Som jeg tidligere har meddelt Stortinget, og som fremkommer i tildelingsbrevet, ble politiet for 2014 altså bedt om å prioritere retur i saker som omhandler barn generelt, ikke de som har vært lenge i landet.

Dette er utrykk for en endret politikk, hvor det nå er rask retur som er et viktig kriterium, ikke opphold over lang tid. Jeg presiserer imidlertid at det ikke er gitt noen føring om at lengeværende barn skal skjermes på noen måte, men at de ikke særskilt skal prioriteres foran andre returer.»

Statsråden understreket at når det gjelder de 76 barna med oppholdstid over fire år som ble uttransportert til og med oktober 2014, ble samtlige uttransportert fordi de ikke hadde lovlig opphold i Norge og etter de nødvendige beslutninger i utlendingsforvaltningen. Returene ble gjennomført i samsvar med dagjeldende rett. Han uttalte videre at det ikke er mulig å svare på om noen av disse barna kunne kommet inn under det nye regelverket for lengeværende barn, og at samtlige saker avgjøres etter en konkret individuell vurdering også etter det nye regelverket.

I brev av 13. januar 2015 varslet komiteen at den hadde åpnet egen sak. Under henvisning til oppslag i Bergens Tidende 12. januar 2015 ba komiteen om å få oversendt eventuell dokumentasjon i dialogen mellom departementet, Politidirektoratet og Politiets utlendingsenhet og øvrige interne dokumenter med relevans for saken, som så langt ikke var gjort tilgengelige for komiteen.

Komiteen mottok svarbrev fra statsråden 22. januar 2015 med ytterligere vedlegg. Det fremgikk at alle dokumentene som var mottatt fra Politidirektoratet (POD) i saken ble oversendt, selv om det kunne stilles spørsmål ved enkelte av dokumentenes relevans.

I brev av 29. januar 2015 viste komiteen til medieoppslag vedrørende reaksjoner fra afghanske myndigheter i forbindelse med tvangsreturer av afghanske familier og ba om å få oversendt det omtalte brevet fra november 2014 i norsk oversettelse. Komiteen ba også om en redegjørelse for hvordan signalene fra afghanske myndigheter var fulgt opp av regjeringen.

Komiteen fikk oversendt flere ulike oversettelser av det etterspurte brevet både på norsk og engelsk som vedlegg til svarbrevet fra statsråden.

Statsråden viste til at det hadde vært løpende kontakt mellom norske myndigheter, primært ved ambassaden i Kabul og afghanske myndigheter siden den første treparts returavtalen ble undertegnet 10. august 2005.

Statsråden viste videre til at de forhold som ble tatt opp i den aktuelle noten av 2. november 2014 ifølge ambassaden ble utkvittert fra afghanske myndigheters side i desember 2014. Det fremgår videre:

«Det er ikke ukjent at afghanske myndigheter mener at tvangsretur er utfordrende, og at de mener forholdene for dem som returnerer er vanskelige. Dette er spørsmål som jevnlig er en del av dialogen med Afghanistan, og som norske myndigheter har et bevisst forhold til. …

Jeg vil også legge til at ingen returer til Afghanistan er avvist i den aktuelle perioden. Fra 2010 og frem til i dag, har kun én retur vært avvist, grunnet ID-tvil, som senere ble oppklart og førte til retur til Afghanistan.

Jeg viser også til at Justis- og beredskapsdepartementet nylig har sendt en instruks til UDI om henvisning av barnefamilier til internflukt i Afghanistan, som innebærer at internflukt skal anses som et alternativ bare dersom familien har tilstrekkelig nettverk og/eller tilstrekkelige ressurser i det området det er aktuelt å returnere til.»

Den 17. februar 2015 sendte kontroll- og konstitusjonskomiteen nytt brev til statsråden med 13 tilleggsspørsmål. Komiteen stilte blant annet spørsmål om det som følge av den ressursomprioriteringen som ble foretatt høsten 2014, kan ha vært en fare for at saker med kriminelle asylsøkere ble nedprioritert. Videre ble det blant annet stilt spørsmål om på hvilket tidspunkt det åpnet seg en ny mulighet for retur til Afghanistan, og hva denne muligheten innebar. Det ble videre bedt om en utdypende begrunnelse for hvilke endringer som skjedde som medførte en endret situasjon for retur høsten 2014.

Kontroll- og konstitusjonskomiteens spørsmål ble besvart av statsråden i brev av 4. mars 2015. Statsråden viste blant annet til at:

«I PUs plan for å nå måltallet for 2014 var et av tiltakene å målrette ressursbruken mot de sakstypene der de mente det var et potensiale for å øke antall returer. Dette ville innebære at ressurser ble flyttet fra landporteføljer der det den siste tiden ikke hadde vært mulig å gjennomføre returer, til porteføljer der det var et potensiale for flere returer. Kriminelle kan befinne seg i mange ulike porteføljer, også der hvor retur er vanskelig å få gjennomført.

Jeg vil også vise til vedlagte brev fra Politidirektoratet hvor det står: 'PU har ikke nedprioritert arbeidet med uttransport av kriminelle asylsøkere med endelig avslag.'

Oversikten over antall uttransporterte i 2014 viser at PU gjennomførte flere returer i kategorien bort- og utviste enn forutsatt, mens resultatet for kategorien tidligere asylsøkere var noe lavere enn budsjettforutsetningene. I underkant av 39 prosent av de uttransporterte i 2014 var ilagt en straffereaksjon. Jeg mener tallene viser at kriminelle som gruppe har blitt prioritert for retur. Innenfor returrestanseprosjektet var det for øvrig en lavere andel ilagt straffereaksjon (ca 15 %) enn det var i kategorien asyl (ca 18%) eller i gruppen bort- og utviste (ca 58 %). I den sistnevnte kategorien ble antall returnerte økt med nesten 64 % i perioden september – desember 2014 sammenlignet med januar – august 2014.»

Statsråden viste videre til at PU opplyste at antallet returer til Afghanistan har økt gradvis fra 57 returer i 2010 til 428 returer i 2014. Afghanske borgere har i perioder utgjort den største gruppen med utreiseplikt i norske asylmottak. Utlendingsforvaltningen opplyser at de løpende har vurdert muligheten for å øke antall returer. Den gradvise økningen har vært gjort i tett kontakt og i forståelse mellom PU, ambassaden i Kabul og afghanske myndigheter.

Det fremgikk videre at siden det har vært mange familier med utreiseplikt i mottakene, har utlendingsforvaltningen siden 2012 løpende arbeidet for å få mulighet til å returnere familier til Afghanistan. Returer av barnefamilier kom i gang i januar 2014, og økte i omfang fra høsten 2014, blant annet som følge av at PU hadde ressurser til det og økt kapasitet til returarbeidet ved den norske ambassaden i Kabul fra sensommeren 2014. Da økte antall spesialutsendinger for utlendingssaker fra én til to.

Det fremgår videre:

«Oppsummert er det altså ikke en enkelthendelse eller ett spesielt forhold som endrer seg i dialogen mellom Afghanistan og Norge som gjør at det åpner seg en returmulighet også av familier, men det at dialogen samlet sett har ført til at afghanske myndigheter har akseptert slik retur. Slik jeg har forstått PU gjennomfører de returer etter samarbeid med ambassaden, som holder i dialogen med afghanske myndigheter og som gir hjelp til å tolke den aktuelle situasjonen. De returene som foreslås gjennomført blir varslet afghanske myndigheter i forkant. I 2014 ble det altså akseptert returer av familier og PU utnyttet da denne muligheten. Det ble også mulig å returnere et høyere antall personer samlet sett hver måned. Fra ambassadens side ble muligheten for enda bedre dialog med afghanske myndigheter styrket i 2014, blant annet ved at det ble opprettet en ny spesialutsending for utlendingssaker ved ambassaden.»

På spørsmål om Justis- og beredskapsdepartementet på noe tidspunkt fikk noen bekymringsmeldinger knyttet til økt plan om uttransporteringer til Afghanistan og i tilfelle hva disse bekymringene gikk ut på, og hvilke konsekvenser det i tilfelle ble uttrykt bekymring for, svarte statsråden:

«Som komiteen er kjent med, mottok JD en note av 2.11.14 fra afghanske myndigheter. Noten ble fulgt opp av ambassaden i Kabul og afghanske myndigheter meddelte ambassaden at de anså saken som avsluttet den 9. desember 2014. Jeg har forståelse for at mange land, blant annet Afghanistan, opplever det som krevende å reintegrere personer som har fått avslag på en asylsøknad i Norge eller andre vestlige land. Derfor gir Norge omfattende støtte og assistanse til avviste asylsøkere, og også støtte til generelle sosiale og økonomiske tiltak i mange opprinnelsesland. Samtidig har det alltid vært norske myndigheters politikk å understreke at et hvert land ut fra folkeretten har en plikt til å ta i mot egne borgere. (…)»

Statsråden viste videre til at departementet nå hadde mottatt en note fra den nigerianske ambassaden i Stockholm som omhandler retur av barnefamilier i 2014.

Statsråden uttalte avslutningsvis:

«Jeg vil for ordens skyld igjen understreke at det er jeg som har ansvaret for alt som skjer i departementet og i underliggende etater. Det er ikke bare et formelt ansvar, men et reelt ansvar. Det å forklare årsakssammenhenger som jeg har gjort både i Stortinget og overfor komiteen er ikke et forsøk på å legge skyld eller ansvar noe annet sted enn der hvor det hører hjemme, nemlig hos meg. (…)»

Komiteens korrespondanse med justis- og beredskapsministeren følger som vedlegg 1–9 til innstillingen.