Klima- og miljødepartementet foreslår i denne proposisjonen
endringer i lov 10. juni 1977 nr. 82 om motorferdsel i utmark og
vassdrag (motorferdselloven).
Forslagene gjelder innføring av adgang til å etablere
snøscooterløyper for fornøyelseskjøring.
Departementet foreslår at det inntas en ny bestemmelse
i motorferdselloven som gir hjemmel for å gi kommunene myndighet
til å fastsette snøscooterløyper. Lovbestemmelsen inneholder de
viktigste vilkårene for fastsetting av slike løyper. I tillegg gis
hjemmel for departementet til å gi nærmere regler om løypene og
kommunens saksbehandling.
Departementet foreslår også at det gjøres enkelte andre
endringer i motorferdselloven som følge av den nye bestemmelsen,
herunder endringer i reglene om tilsyn og sanksjoner.
Departementet foreslår i proposisjonen også
endringer i lov 6. juni 1975 nr. 31 om utnytting av rettar og lunnende
m.m. i statsallmenningane (fjellova) for å gi fjellstyrene adgang
til å forby eller begrense motorferdsel i statsallmenninger. Departementet
har utarbeidet utkast til forskriftsbestemmelser om kommunens fastsetting av
snøscooterløyper. Departementet foreslår at bestemmelsene tas inn
i eksisterende forskrift 15. mai 1988 nr. 356 for bruk av motorkjøretøyer
i utmark og på islagte vassdrag. Utkast til forskriftsbestemmelser
er tatt inn som vedlegg til proposisjonen.
Departementet viser til at utgangspunktet er
at all motorisert ferdsel i utmark er forbudt, på både bar og snødekt
mark, jf. § 3 i motorferdselloven. Med motorferdsel menes bruk av
kjøretøy, båt eller andre flytende eller svevende fartøyer drevet
med motor, samt landing og start med motordrevet luftfartøy (motorferdselloven
§ 2). Loven gjelder uavhengig av energikilde, hvilket bl.a. innebærer
at kjøretøyer drevet med elektriske motorer omfattes av loven.
Lovens formål er «ut fra et samfunnsmessig helhetssyn
å regulere motorferdselen i utmark og vassdrag med sikte på å verne
om naturmiljøet og fremme trivselen». Det vises i proposisjonen til
at reguleringen av motorisert ferdsel i utmark er å begrense ferdselen
til formål og behov som har en allment akseptert nytteverdi, og
derved å begrense unødvendig kjøring og fornøyelseskjøring. Regelverket
skal samtidig sikre at den kjøring som er tillatt, skjer til minst
mulig skade og ulempe for naturmiljø og friluftsliv.
Motorferdselloven med tilhørende forskrifter gjør
flere unntak fra dette forbudet. Unntakene knytter seg i all hovedsak
til nyttekjøring.
Bruk av motorkjøretøyer, herunder snøscootere (beltemotorsykler),
i utmark og på islagte vassdrag kan bare skje i samsvar med forskrift
gitt av departementet, jf. motorferdselloven § 4a.
Motorferdselloven og forskriften åpner ikke
for fornøyelseskjøring, med unntak av en helt egen ordning som gjelder
for Nord-Troms og Finnmark. Etter lovens § 5 kan Fylkesmannen etter forslag
fra kommunestyret gi forskrift om adgang til bruk av snøscooter
på vinterføre langs særskilte løyper i Finnmark og i kommunene Kvænangen,
Kåfjord, Lyngen, Nordreisa, Skjervøy og Storfjord i Nord-Troms.
Forskriften § 4 fastsetter i tråd med dette at snøscooter kan brukes
i løyper utlagt av Fylkesmannen etter denne bestemmelsen.
Departementet foreslår at det innføres en hjemmel
i motorferdselloven § 4a for departementet til å gi kommunestyret
myndighet til å fastsette snøscooterløyper. Forslaget til lovbestemmelse inneholder
de viktigste rammene for slike løyper og for kommunens prosess:
hvor løypene kan legges, hvilke hensyn kommunene skal ta når løypene
anlegges og hvilke utrednings- og kartleggingskrav som gjelder.
Bestemmelsen gir også adgang for departementet
til å gi nærmere regler om løypene og kommunens saksbehandling.
Dette omfatter både nærmere regler om hvilke krav som gjelder for løypene
og om prosessen kommunen skal følge når løypene etableres. Lovbestemmelsen
fastsetter videre at departementet i forskriften kan gi regler om
klage på kommunens vedtak om fastsetting av snøscooterløyper.
Departementet har utarbeidet et utkast til forskriftsbestemmelse
med mer detaljerte regler for løypene og kommunenes saksbehandling.
Forskriftsbestemmelsen foreslås tatt inn som ny § 4a i forskrift
15. mai 1988 nr. 356 for bruk av motorkjøretøyer i utmark og på
islagte vassdrag. Departementet foreslår også enkelte andre endringer
i denne forskriften som følge av lovforslaget. Forslaget til endringer
i forskrift 15. mai 1988 nr. 356 for bruk av motorkjøretøyer i utmark
og på islagte vassdrag samt merknader til de enkelte bestemmelsene
i forskriftsutkastet § 4a er tatt inn som vedlegg til proposisjonen.
Forslaget om endring i motorferdselloven gir hjemmel
for å etablere løyper for fornøyelseskjøring med snøscooter (beltemotorsykler). Bestemmelsen
hjemler ikke fornøyelseskjøring med andre motorkjøretøy, som ATV
med påsatte belter eller snørekjøring etter tråkkemaskiner (catskiing).
Departementet viser til at adgangen til bruk
av motoriserte fremkomstmidler i utmark reguleres av motorferdselloven.
Departementet mener det er prinsipielt viktig å holde fast ved at
eventuelle unntak fra lovens grunnleggende utgangspunkt om at motorferdsel
i utmark er forbudt, skal fremgå av motorferdselloven eller bestemmelser gitt
i medhold av motorferdselloven.
Departementet mener videre det vil være regelteknisk
uheldig om det legges opp til et system hvor plan- og bygningsloven
blir brukt til å fastsette løyper som er forbudt etter annet lovverk.
Departementet foreslår endringer som tydeliggjør
at det er motorferdselloven som er hjemmelsgrunnlaget for vedtak
om snøscooterløyper. Det foreslås videre at regelverket forenkles
ved at saksbehandlingsreglene som kommunen skal følge, fremgår av
motorferdselregelverket, i all hovedsak i forskriftsbestemmelsen
som departementet foreslår inntas i forskrift for bruk av motorkjøretøyer
i utmark og på islagte vassdrag. Det er tydeliggjort at kommunen
skal treffe et vedtak etter motorferdselloven, ikke et planvedtak
etter plan- og bygningsloven. Kommunens saksbehandling skal i utgangspunktet
følge de alminnelige saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven
kapittel VII om forskrifter. Fordi snøscooterløyper innebærer arealdisponering som
berører et bredt spekter av til dels motstridende interesser, foreslår
departementet imidlertid at plan- og bygningslovens bestemmelser om
høring i § 11-14 og kunngjøring i § 12-12 fjerde og femte ledd gis
tilsvarende anvendelse for kommunens saksbehandling. Disse bestemmelsene
utfyller de prosessuelle kravene i forvaltningsloven kapittel VII.
Slik sikrer man at de berørte interessene i så stor grad som mulig
kommer til orde og blir hørt, og at prosessene følger et spor aktørene
er kjent med.
Kommunen skal iht. forslaget om lovendring treffe
et vedtak i form av en lokal forskrift, som består av et kart der
løypene skal vises, samt bestemmelser om bruk av løypene. Hovedregelen
etter forvaltningsloven er at det ikke er klagerett på forskrifter.
Departementet foreslår imidlertid en særskilt klageregel på kommunens vedtak
der blant annet offentlige myndigheter og organisasjoner gis klagerett.
Lovforslagets bestemmelse om at snøscooterløypene
ikke skal være til vesentlig skade eller ulempe for reindriften,
innebærer at konsekvensene for reindriften skal vurderes ved planlegging
av nye løyper. Generelt vil løyper som vil virke inn på reindriftens
særverdiområder og minimumsområder anses for å være til vesentlig
skade eller ulempe for reindriften. Med særverdiområder menes flyttlei,
brunstland, kalvingsland, sentrale luftingsområder, samt områder
i og ved anlegg til merking, skilling og slakting. Minimumsbeiter
er det årstidsbeitet som begrenser distriktets reintall. Kommunene skal
spesielt ta hensyn til viktige vinterbeiteområder for reindrift
ved etablering av løyper. Gjennom fleksibilitet vil det kunne være
mulig å finne løsninger som er akseptable for begge parter, for
eksempel ved at løyper stenges i perioder området er brukt av rein,
eventuelt kombinert med alternative traseer for denne perioden.
Departementet foreslår for øvrig at snøscooterløyper
skal være stengt om våren etter 5. mai og at Fylkesmannen vil ha
mulighet til å stenge løypene i andre tidsrom når det anses nødvendig for
å ivareta bl.a. reindriftsinteresser. Forslag til forskriftsendringer
er inntatt i vedlegg til proposisjonen.
Etter departementets syn er ulovlig kjøring
en av de største utfordringene ved bruk av snøscooter i utmark,
både mht. virkninger for friluftsliv og naturmangfold og ikke minst
ut fra hensynet til sikkerhet, herunder faren for å utløse skred
mv. Departementet mener det er viktig med tilstrekkelig oppsyn og
kontroll for å få bukt med ulovlig snøscooterkjøring. For å få til
dette mener departementet at kravene til oppsyn og kontroll må styrkes
i loven. Departementet foreslår på denne bakgrunn at det tas inn
en tilsynshjemmel for Statens naturoppsyn i motorferdselloven og at
det innføres en bestemmelse om overtredelsesgebyr.
Det foreslås ikke innføring av adgang til å idømme
fengselsstraff. Behov for heving av strafferammen vil vurderes i
forbindelse med evaluering av regelverket. Ved gjentatte eller særlig
alvorlige overtredelser vil inndragning av kjøretøy etter straffeloven
§ 35 være en aktuell reaksjon.
Det foreslås en ny regel om overtredelsesgebyr. Overtredelsesgebyr
skal kunne ilegges av Statens naturoppsyn. I og med at det i stor
grad er Statens naturoppsyn som fører kontroll med motorisert ferdsel
i utmark, mener departementet at naturoppsynet bør få myndighet
til å utstede overtredelsesgebyr ved ulovlig kjøring.
Det foreslås at overtredelsesgebyrets størrelse fastsettes
med standardsatser i forskrift. Gebyrets størrelse kan da tilpasses
overtredelsens grovhet, for eksempel hvor langt unna fastsatt løype
kjøring finner sted, om kjøring finner sted i verneområde mv. Ved
utforming av satsene bør man se hen til satsene i forskrift om forenklet forelegg
i vegtrafikksaker for veiledning.
Grunneier eller bruker (typisk forpakter eller fester)
har som hovedregel rett til å forby eller begrense motorferdsel
over egen eiendom ut fra prinsippet om grunneiers råderett over
egen eiendom, med mindre det foreligger en særlig bruksrett på bakgrunn
av hevd eller annet. Grunneier vil heller ikke kunne hindre redningstjeneste,
politimyndighetens motorferdsel og lignende.
Motorferdselloven § 10 fastslår i tråd med dette at
loven ikke innskrenker den adgang grunneier og bruker har etter
gjeldende rettsregler til å forby eller begrense motorferdsel på
sin eiendom.
Departementet viser til at kommunen ikke kan treffe
vedtak om snøscooterløype over en eiendom før grunneieren har samtykket,
og at dette nedfelles i forskriften. Når det gjelder forslaget fra
Norske Reinsdriftsamers Landsforbund (NRL) går departementet ikke
inn for dette. Når det gjelder vegeiers rettigheter, går ikke departementet
inn for å lov- eller forskriftsfastsette dette, jf. forslaget fra
Statens vegvesen, men departementet forutsetter at kommunen har
tidlig og god dialog med vegeier og at kryssing av veg eller kjøring
langs veg skjer i samråd med vegeier.
Det foreslås endringer i fjellova for å gi fjellstyrene
adgang til å forby eller begrense motorferdsel i statsallmenninger.
Det foreslås at fjellstyrenes kompetanse skal gjelde all motorferdsel
i statsallmenninger, ikke bare tillatelse til snøscooterløyper og
bruk av snøscooter.
Dette ligger i dag til Statskog SF som grunneier, men
departementet mener det er naturlig at fjellstyrene, som er oppnevnt
av kommunestyrene, har denne retten. Løsningen har sammenheng med
de oppgavene fjellstyrene har og gir større lokal styring med motorferdselen.
Regelen om fjellstyrets myndighet foreslås tatt inn i et nytt tredje
ledd i fjellova § 12.
Snøscooterløyper skal ikke legges i verneområder,
foreslåtte verneområder eller nasjonale villreinområder. Forbudet
mot løyper i verneområder innebærer at det ikke kan etableres nye løyper
i et eksisterende verneområde. Bestemmelsen er ikke til hinder for
at allerede eksisterende løyper i eksisterende verneområder i Nord-Troms
og Finnmark kan videreføres, slik de fremgår av verneforskriftene,
innenfor det foreslåtte regelverket. Forbudet er heller ikke til hinder
for at man i en prosess om et nytt verneområde etter en konkret
vurdering lar allerede eksisterende løyper i området bestå, forutsatt
at løypa ble etablert før oppstart av verneprosessen ble kunngjort
etter naturmangfoldloven § 42. Dette må avgjøres konkret i den enkelte
verneprosess.
Med verneområder siktes først og fremst til
områder som er vernet etter naturmangfoldloven. Forbudet vil imidlertid
også omfatte områder som er fredet etter kulturminneloven §§ 19
og 20. Snøscooterløyper vil videre være forbudt i Oslomarka, det
vil si området som omfattes av lov om naturområder i Oslo og nærliggende
områder (markaloven), jf. markaloven § 10 som forbyr all motorferdsel
i markas utmark med mindre noe annet fremgår av markaloven eller forskrifter
til markaloven.
Snøscooterløypene skal ikke utgjøre synlige, permanente
spor i barmarkssesongen. Med terrenginngrep menes blant annet planering
og opparbeiding av terreng, herunder fjerning av store steiner.
Kvisting eller felling av enkelttrær regnes ikke som terrenginngrep.
Klopper eller enkle bruer kan etableres der dette er nødvendig av
sikkerhetsmessige hensyn. Bruer vil etter forholdene kunne regnes
som tiltak etter plan- og bygningsloven, plan- og bygningslovens
regler om søknad mv. gjelder da for disse.
Kommunen skal før forslag om løyper sendes på høring,
ha kartlagt og verdsatt friluftslivsområdene der løypene planlegges,
og vurdere betydningen av disse områdene opp mot øvrige friluftslivsområder
i kommunen, jf. tredje ledd femte punktum. Kommunen vil således
ha et godt grunnlag for å unngå løyper i slike områder. Kommunen
bør også søke å holde store, sammenhengende vinterfriluftsområder
frie for snøscooterløyper.
Miljødirektoratet vil utarbeide veiledningsmateriale
med føringer og anbefalinger for hvordan støy skal behandles i planleggingen
av snøscooterløyper.
Kommunen skal utrede virkningene løypene vil ha
for friluftsliv og naturmangfold i influensområdet. Med influensområde
menes området som blir påvirket av etablering av snøscooterløyper, for
eksempel det området som blir påvirket av støy. Det er altså ikke
bare virkningene på friluftsliv og naturmangfold i selve snøscooterløypene
som i denne sammenhengen er relevant, men også virkninger for områdene
utenfor løypene som berøres.
Kommunen skal videre foreta en kartlegging og verdsetting
av friluftslivsområdene der løypene planlegges.