Forslagsstillerne viser til at ungdom som mottar bistand
fra barnevernstjenesten før fylte 18 år, har i dag ingen rett på
støtte fra barnevernet etter fylte 18 år, men barnevernet har plikt
til å vurdere ungdommens behov for hjelp og støtte. Barnevernloven § 1-3
slår fast at tiltak som er iverksatt før barnet har fylt 18 år,
kan opprettholdes til fylte 23 år, dersom vedkommende samtykker.
Etter forslagsstillernes vurdering er det avgjørende
at ungdom med barnevernserfaring sikres gode tiltak fra barnevernet
også etter fylte 18 år. Dette er ikke en institusjonalisert praksis
i dag. Forslagsstillerne mener Stortinget har ansvar for å sikre
dette, både gjennom å styrke lov- og regelverk, og ved å sikre at
barnevernet tilføres nok ressurser og kompetanse til å gjennomføre
og sikre et aktivt ettervernsarbeid ut fra ungdommenes behov og
på ungdommenes premisser. Forslagsstillerne mener at det offentlige
bør ha spesielt ansvar for unge voksne der barnevernstjenesten har
vært i foreldrenes sted.
Forslagsstillerne mener det er særlig viktig
overfor barn som bor i fosterhjem eller institusjon, at overgangen
til voksenlivet blir så smidig som mulig, i ungdommens takt, slik
det ofte er for andre ungdommer når de flytter hjemmefra. Det er
heldigvis slik at mange fosterforeldre lar barnet være en naturlig
del av fosterfamilien også etter 18 år, men forslagsstillerne mener
det offentlige ikke kan gjøre seg avhengig av eller kan forvente
at privatpersoner i fosterhjem eller institusjoner er motiverte
nok til å yte ekstra omsorg for en ungdom, uten noen form for offentlig
støtte, til han eller hun er godt etablert i eget voksenliv.
Forslagsstillerne mener det er svært viktig
at barnevernet starter tidlig med å legge opp en plan for ettervern
til den enkelte ungdom og at barnet og barnets støttepersoner deltar
i dette arbeidet.
Forslagsstillerne mener at det er behov for
et kraftig løft for ettervernet og at tilbudet om ettervern bør
kunne gis frem til ungdommen er 25 år.
Forslagsstillerne fremmer følgende forslag:
«1. Stortinget ber regjeringen
styrke lovverket slik at unge med tiltak etter barnevernloven får
rett til tiltak fram til fylte 25 år.
2. Stortinget ber regjeringen sikre at
kommunenes interne kontroll når det gjelder barnevernet, er implementert
i alle kommuner, og at tilsyn særlig er oppmerksomme på ettervernspraksis.
3. Stortinget ber regjeringen legge frem
en handlingsplan for ettervern for ungdom med barnevernserfaring,
som vektlegger behovet for ressurser, samhandling og faglig forsvarlighet.»
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Hege Haukeland Liadal, Sonja Mandt, Arild Grande og Rigmor Aasrud,
fra Høyre, lederen Svein Harberg, Kårstein Eidem Løvaas og Mette Tønder,
fra Fremskrittspartiet, Morten Stordalen og Ib Thomsen, og fra Kristelig
Folkeparti, Geir Jørgen Bekkevold, er, som forslagsstillerne
til Dokument 8:76 S (2014–2015), opptatt av at barnevernet og ettervernet skal
fungere best mulig for de barn og unge som barnevernet har ansvaret
for. Et godt og forutsigbart ettervern er en viktig del av dette
arbeidet. Med et godt ettervern mener komiteen at
overgangen fra barn til voksen blir smidig og skaper trygghet for
de ungdommene som trenger det. Komiteen viser til
at dette er en særlig sårbar gruppe, der noen trenger ekstra bistand
for å lette overgangen til voksenlivet.
Komiteen viser også til svarbrevet
fra statsråd Horne (vedlegg), der disse forslagene blir besvart
på en grundig måte.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti mener
forslagsstillerne beskriver dagens situasjon og utfordringer på
ettervernsområdet på en svært god måte. Ungdom som mottar bistand
fra barnevernstjenesten før fylte 18 år, har i dag ingen rett på
støtte fra barnevernet etter fylte 18 år, men barnevernet har plikt
til å vurdere ungdommens behov for hjelp og støtte. Barnevernloven
§ 1-3 slår fast at tiltak som er iverksatt før barnet har fylt 18
år, kan opprettholdes til fylte 23 år, dersom vedkommende samtykker.
Dersom ungdommen sier nei, har de en angrerett, og kan ta kontakt
etter at forbindelsen med barnevernet formelt er avsluttet. Dersom barnevernstjenesten
avslutter tiltaket ved fylte 18 år, skal dette begrunnes ut fra
hensynet til barnets beste. Ungdom som får avslag på ønsket ettervern
av barnevernet, har klageadgang. Fra 2009 er lovverket noe styrket
når det gjelder mulighet for å få ettervernstiltak for ungdommer
med barnevernserfaring, men det er en svakhet at bevisbyrden for
å rettferdiggjøre tiltak ligger hos ungdommene selv. Forslagsstillerne mener
at ungdommers rettsvern og mulighet for ettervern er for svakt,
og dette medlem deler denne vurderingen.
Dette medlem viser til at forskningen
støtter at sannsynligheten for å mestre overgangen til voksenlivet
øker dersom ungdommene får gode og riktige ettervernstiltak.
Dette medlem viser til at Landsforeningen for
barnevernsbarn, BarnevernsProffene, forskere og mange ungdommer
med barnevernserfaring, mener at ettervernet ikke fungerer godt
nok, og at mange ungdommer i praksis ikke får den støtte og hjelp
de har behov for. Mange har heller ikke fått bygge varige relasjoner,
som er en viktig grunnpilar for å mestre voksenlivet. Forslagsstillerne
er svært bekymret for at ettervernet er et område i barnevernet
som nedprioriteres, til tross for at for mange er et godt ettervern en
forutsetning for å lykkes i voksenlivet. Dette medlem deler
denne bekymringen.
Komiteen har følgende
merknader til de enkelte forslagene:
Komiteen vil igjen framheve at
det er et viktig tema representantforslaget tar opp. Komiteen viser
til barnevernloven § 1-3 som trådte i kraft 1. juli 2009, der tiltak
om ettervern kan opprettholdes opp til 23 år dersom ungdommen samtykker,
og det blir vurdert at ytterligere støtte trengs. Komiteen merker
seg at formålet med denne endringen var å sikre at barnevernstjenesten
foretar en grundig vurdering om ettervernstiltak skal igangsettes.
I denne vurderingen skal også muligheten for klageadgang synliggjøres,
noe komiteen mener er særs viktig.
Komiteen viser videre til den
endringen som ble gjort i ettervernrundskrivet i 2011. Det anbefales der
at de som sier nei til tilbud om ettervern, skal kontaktes når de
fyller 19 år for å undersøke om de likevel vil ha et tilbud, noe komiteen mener
bør gjøres rutinemessig.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, er kjent med at det
er flest ungdom mellom 18–20 år som mottar ettervernstiltak, og
mener at en mer aktiv bruk innenfor denne aldergruppen vil være
en bedre løsning enn en ytterligere utvidelse av ordningen, slik
som også statsråd Horne nevner i sitt svarbrev.
Komiteen støtter statsråden
i at det er viktig med en avklaring av ansvarsforholdet mellom barnevernstjenesten
og Nav, og mener det er positivt at dette nå sees nærmere på for
å unngå at barn blir kasteballer i systemet.
Representantforslaget 8:76 S (2014–2015) viser til
at fosterfamiliens ansvar og utfordringene med dette opphører ved
18 år. Komiteen er kjent med at dette kan være en
utfordring, og mener dette må sees nærmere på, men viser til den
varslede gjennomgangen av hele fosterhjemsomsorgen som skal komme
i 2015, der dette vil være ett av temaene som berøres.
Komiteen viser også til den varslede
gjennomgangen når det gjelder barnevernloven. Komiteen mener
at en eventuell rettighetsfesting av ettervern utover 23 år vil
være en naturlig del av denne gjennomgangen.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser
til at Kristelig Folkeparti har programfestet at partiet vil sikre
barnevernsbarn som trenger det ettervern frem til fylte 23 år. Dette medlem er
enig med forslagsstillerne i at det er behov for et kraftig løft
for ettervernet og at tilbudet om ettervern bør kunne gis frem til
ungdommen er 25 år. Dette medlem er enig i at det
er behov for å styrke lovverket. Det er avgjørende at ungdom med
barnevernserfaring sikres gode tiltak fra barnevernet også etter
fylte 18 år, og dette er ikke en institusjonalisert praksis i dag.
Forslagsstillerne mener Stortinget har ansvar for å sikre dette,
både gjennom å styrke lov- og regelverk, og ved å sikre at barnevernet
tilføres nok ressurser og kompetanse til å gjennomføre og sikre
et aktivt ettervernsarbeid ut fra ungdommenes behov og på ungdommenes
premisser. Forslagsstillerne mener at det offentlige bør ha spesielt
ansvar for unge voksne der barnevernstjenesten har vært i foreldrenes
sted. Dette medlem er helt enig og støtter dette.
Komiteen viser til den lovpålagte
plikten kommunene har til å utøve internkontroll når det gjelder
barnevern i tråd med barnevernloven § 2-1. Komiteen viser
videre til at fylkesmannen skal føre tilsyn med den enkelte kommune,
og at de utfører sine lovpålagte oppgaver også når det gjelder barnevern.
Det er Statens helsetilsyn som har det overordnede faglige ansvaret,
og som har ansvaret for de landsomfattende tilsyn.
Komiteen mener det er viktig
at Statens helsetilsyn ser på ettervern som en oppgave som er spesielt
aktuell nå, og komiteen ber om at dette blir vurdert
som et tema i et landsomfattende tilsyn snarlig. Dette med bakgrunn
i at både fosterhjemsomsorgen og barnevernloven nå er under revisjon.
Komiteen er enig med forslagsstillerne
i at det er viktig med økt oppmerksomhet på oppfølging av ungdom
over 18 år. Komiteen viser til svarbrevet fra statsråd
Horne, der det redegjøres for tiltak som er igangsatt. Komiteen mener
at tiltakene bør følges nøye opp, for å se om de har den ønskede
virkning.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, vil eventuelt kunne
komme tilbake til om det er nødvendig med en handlingsplan i forbindelse
med den framtidige behandlingen av fosterhjemsomsorgen eller revisjonen av
barnevernloven.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser
til behovet for at både sosial- og barnevernstjenesten legger til
grunn en helhetlig tenkning om familie, nettverk, bolig og skole
for å finne frem til en felles forståelse med ungdommen, og at det
aktivt må arbeides for at ungdommen får ettervernstiltak. Etter
forslagsstillernes syn er det behov for en handlingsplan med klare
og konkrete tiltak for å styrke oppfølgingen av ungdom med barnevernserfaring
etter myndighetsalder. Dette medlem er enig i dette
og fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge frem en handlingsplan
for ettervern for ungdom med barnevernserfaring, som vektlegger
behovet for ressurser, samhandling og faglig forsvarlighet.»
Forslag fra Kristelig Folkeparti:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen legge frem en handlingsplan
for ettervern for ungdom med barnevernserfaring, som vektlegger
behovet for ressurser, samhandling og faglig forsvarlighet.
Komiteen viser til
representantforslaget og til sine merknader og rår Stortinget til
å gjøre slikt
vedtak:
Dokument 8:76 S (2014–2015) – representantforslag
fra stortingsrepresentantene Terje Breivik, Trine Skei Grande, Ola
Elvestuen og André N. Skjelstad om å styrke retten til ettervern
i barnevernet – vedlegges protokollen.
Jeg viser til brev av 23. mars 2015 fra Familie- og
kulturkomiteen, med oversendelse av Representantforslag 8:76 S dokument
8:76 S (2014-2015) fra stortingsrepresentantene Terje Breivik, Trine
Skei Grande, Ola Elvestuen og Andrè N. Skjelstad. Komiteen ber om
departementets vurdering av forslaget. Representantene har fremmet
følgende forslag:
1. Stortinget
ber regjeringen styrke lovverket slik at unge med tiltak etter barnevernloven
får rett til tiltak fram til fylte 25 år.
2. Stortinget ber
regjeringen sikre at kommunenes interne kontroll når det gjelder
barnevernet, er implementert i alle kommuner, og at tilsyn særlig er
oppmerksomme på ettervernspraksis.
3. Stortinget ber
regjeringen legge frem en handlingsplan for ettervern for ungdom
med barnevernserfaring, som vektlegger behovet for ressurser, samhandling
og faglig forsvarlighet.
Jeg er glad for at representantene er opptatt
av å styrke ettervernet i barnevernet. I likhet med forslagsstillerne
er jeg opptatt av at det ytes et godt ettervern til de ungdommer
som har behov for dette. Ungdom som mottar etterverntiltak fra barnevernet er
mellom 18 og 23 år. Dette er en gruppe som er særlig sårbar, og
som trenger bistand for å lette overgangen til et selvstendig voksenliv.
Dette kommer også klart frem i Sundvolden-erklæringen.
Her fremgår det at regjeringen vil ”gjennomgå
reglene om ettervern for å gi flere en god oppfølging etter fylte
18 år”.
Innledningsvis vil jeg bemerke at spørsmålet
om rettighetsfesting av etterverntiltak etter barnevernloven også
har vært reist tidligere. Da aldersgrensen for å opprettholde frivillige
tiltak etter barnevernloven ble hevet fra 20 til 23 år i 1998 ble
det reist spørsmål om ikke ungdom som har vært under barnevernets omsorg
burde få en lovfestet rett, og kommunen en tilsvarende plikt, til
å opprettholde barneverntiltak etter fylte 18 år når ungdommen selv
ønsker det.
I november 2014 ble det nedsatt et lovutvalg
som skal se på hvordan barnevernloven kan forenkles. Målet med gjennomgangen
av barnevernloven er å bedre rettsikkerheten for barna og skape
et mer forståelig lovverk. I mandatet til utvalget ligger det at
de skal vurdere en eventuell rettighetsfesting av tjenester og tiltak
etter barnevernloven.
https://www.regjeringen.no/nb/aktuelt/dep/bld/nyheter/2014/Lovutvalg-nedsatt/Mandat-for-lovutvalg-/id2342540/
Regjeringen har foreløpig ikke tatt stilling
til om barnevernloven skal bli en rettighetslov. Utvalget skal vurdere
om barnevernet er et egnet område for rettighetsfesting, og drøfte
i hvilken grad rettighetsfesting faktisk vil kunne gi bedre tjenester.
Utvalget skal videre utrede alternativer som viser hvordan en slik
rettighetsfesting eventuelt kan reguleres i barnevernloven, herunder
hvilke situasjoner som bør utløse rettigheter og hva de skal bestå
i samtidig som barneverntjenestens faglige skjønn ivaretas. Utvalget skal
levere sin utredning innen 15. august 2016.
Siden spørsmålet om rettighetsfesting skal behandles
av lovutvalget vil jeg ikke ta stilling til en eventuell rettighetsfesting
av tiltak som retter seg mot ungdom i alderen 18-23 år på nåværende
tidspunkt.
I dag kan etterverntiltak etter barnevernloven opprettholdes
frem til fylte 23 år. Statistikk viser at det er flest ungdom i
alderen 18-20 år som mottar etterverntiltak. Det er derfor usikkert
om det å øke aldersgrensen fra 23 år og frem til 25 år ville medført stor
endring i praksis. En mer aktiv bruk av ettervern innenfor dagens
aldergrense kan være en bedre løsning for å sikre et godt ettervern.
I denne sammenheng vil jeg vise til at formålet med å opprettholde barneverntiltak
utover myndighetsalder er å bidra til at ungdommen etter en tid
skal kunne klare seg på egen hånd.
For å øke barnevernets vektlegging av tiltak
etter 18 år ble barnevernloven endret fra 1. juli 2009. I § 13 ble
det tatt inn en tilføyelse om at opphør av tiltak ved fylte 18 år,
eller avslag på søknad om tiltak etter fylte 18 år, skal begrunnes
ut fra hensynet til barnets beste. Formålet med lovendringen er
å sikre at barneverntjenesten foretar en grundig vurdering av om
etterverntiltak skal iverksettes, og at de vurderinger som er gjort
blir synliggjort, slik at et eventuelt avslag lettere kan påklages
til fylkesmannen. Kommunene har plikt til å gjøre oppmerksom på
klageretten dersom det gis avslag på søknad om tiltak.
I 2011 reviderte departementet ettervernsrundskrivet
(Q-13/2011). Det ble da tatt inn en anbefaling om at ungdom som
takker nei til ettervern skal kontaktes når de fyller 19 år for
å høre om de likevel ønsker å motta tiltak.
Forslagsstillerne har tatt opp behovet for en
nærmere avklaring av ansvarsforholdet mellom barneverntjenesten
og NAV. Jeg er enig i at det er behov for en nærmere avklaring av
ansvarsforholdet mellom tjenestene og har derfor i samarbeid med
ASD gitt Bufdir og AVdir i oppdrag å utarbeide felles retningslinjer
for samarbeid og ansvarsdeling mellom barneverntjenesten og arbeids-
og velferdsforvaltningen, jf. Prop. 106L (2012-2013) Endringer i barnevernloven. Dette arbeidet
må ses i sammenheng med regjeringsplattformen der det fremgår at
regjeringen vil bidra til et tettere samarbeid mellom ulike tjenester, herunder
barneverntjenesten og NAV, for å unngå at barn blir kasteballer
mellom offentlige etater.
Barnevernet må ofte forholde seg til velferdsbehov
hos barn og familier, uten at situasjonen for barna nødvendigvis
er preget av akutt risiko eller omsorgssvikt. Vi vet også at barneverntjenesten
ofte blir stående alene med oppfølgingsansvaret når det gjelder
ettervern ovenfor ungdom i alderen 18-23 år. Felles retningslinjer
vil kunne bidra til bedre koordinering og samordning av tjenester
ovenfor barn, ungdom og familier som har behov for tiltak fra begge
tjenester.
Jeg mener dagens lovverk legger til rette for
at det ytes godt ettervern. For at flere ungdom med behov skal kunne
motta ettervern er det viktig at barneverntjenesten informerer godt
om muligheten til å opprettholde tiltak etter fylte 18 år. I god
til før ungdommen fyller 18 år må barneverntjenesten informere om
ettervern og avklare med ungdommen hva han eller hun selv ønsker.
Regjeringens mål er at oppfølgning av ungdom over 18 år skal være
en selvfølgelig del av barnevernets arbeid og at også andre tjenester skal
ha dette fokuset.
Jeg vil innledningsvis nevne at kommunene har en
lovpålagt plikt til å utøve internkontroll på barnevernområdet,
jf. barnevernloven § 21. Kommunen har plikt til å sørge for at barneverntjenesten
blir styrt og ledet på en måte som sikrer at ulike lovkrav ivaretas
og at kommunen yter et forsvarlig barnevern. Formålet med internkontrollen
er å sikre at kommunen utfører de oppgavene de er pålagt etter barnevernloven.
Internkontrollen skal bidra til å forebygge svikt og uheldige hendelser
og at kommunen lærer av de feil som skjer slik at de ikke gjentas.
Alle planer, rutiner og prosedyrer, er verktøy i kommunenes styring
og inngår som en del av internkontrollsystemet. Ledelsen styrer
gjennom aktiviteter som planlegging, kontroll og korrigering av
den praksis barneverntjenesten driver. Internkontroll er dermed
hovedsakelig noe man ”gjør”, ikke noe man ”har”. Ledelsen i kommunen
må vise og fortelle tilsynet hvordan de gjør dette. Departementet
har laget en utfyllende forskrift som gir en nærmere beskrivelse
av innholdet i interkontrollplikten.
Det er kommunens ledelse som har ansvaret for at
kommunen oppfyller sine lovpålagte oppgaver etter barnevernloven.
Jeg forventer derfor at de også sikrer at kommunen oppfyller kravet
til internkontroll og andre krav som følger av loven. Det er kommunene
selv som har hovedansvaret for at de har implementert internkontrollen
i kommunen. For å hjelpe kommunene har departementet laget en egen
veileder om internkontrollplikten på barnevernområdet. Veilederen
gir konkrete forslag og praktiske eksempler på tiltak som kan være
relevante i kommunenes utøvelse av internkontrollen.
Fylkesmannen har ansvar for å føre tilsyn med barnevernvirksomheten
i den enkelte kommune, jf. barnevernloven § 23 fjerde ledd og 23 b.
Dette innebærer at fylkesmannen fører tilsyn med at kommunene utfører
sine lovpålagte oppgaver på barnevernområdet. Kommunens utøvelse
av internkontrollplikten er sentralt i tilsynssammeng.
Ved gjennomføring av planlagt tilsyn benyttes ofte
systemrevisjon som tilsynsmetode. Dette gjelder både for landsomfattende
tilsyn og når fylkesmennene selv beslutter tilsynstema med utgangspunkt
i lokal kjennskap og risikovurdering. Metoden tar hensyn til at
det er en nær sammenheng mellom faglige og styringsmessige utfordringer
og egner seg godt for å undersøke hvordan virksomhetenes praksis
er underlagt styring og ledelse. Dette innebærer at kommunens internkontroll
et svært sentralt tema ved planlagt tilsyn med kommunene.
Det er Statens helsetilsyn som har det overordnede faglige
ansvaret for tilsynet på barnevernområdet, og som velger tema for
landsomfattende tilsyn. I 2015-2016 er tema for tilsynet kommunens
arbeid med meldinger til barneverntjenesten. Fylkesmennene skal
undersøke om den kommunale barneverntjenesten vurderer innkomne
meldinger på en forsvarlig måte.
Selv om det er Helsetilsynet som velger tema
for tilsyn, vil både departementet og Bufdir ha anledning til å
spille inn mulige temaer for tilsynet. Departementet vil derfor
vurdere om det er grunn til å spille inn kommunenes oppfølgning
av ettervernet som et mulig tema for et fremtidig landsomfattende
tilsyn.
Jeg vil også nevne at fylkesmannen er klageinstans
for hjelpetiltak fattet av den kommunale barneverntjenesten, jf.
barnevernloven § 65. Dette innebærer at ungdom som ønsker å klage
på et enkeltevedtak om avslag på ettervern kan påklage vedtaket til
fylkesmannen. Kommunen har plikt til å opplyse om klageadgangen,
og til å gi nødvendig hjelp og veiledning i forbindelse med klagen.
Jeg er enig med representantene i at det er
behov for økt fokus på oppfølging av unge med erfaring fra barnevernet
etter fylte 18 år. Barnevernet må se tiltak for et barn i et livsløpsperspektiv.
For at et barn i barnevernet skal hjelpes inn i utdanning, arbeid
og bolig med omtrent samme støtten som andre barn får, må det jobbes
mot en gradvis selvstendiggjøring gjennom stabile relasjoner. God
oppfølging må tilpasses den enkelte unges behov.
Jeg er opptatt av at kvaliteten på tiltakene
i barnevernet er god, slik at barn, unge og familier som trenger
det, i størst mulig grad får virksom hjelp. Barne-, ungdoms- og
familiedirektoratet (Bufdir) arbeider bl.a. med å systematisere
kunnskap om hjelpetiltak gjennom forskning. Direktoratet har i tildelingsbrevet for
2015 fått i oppdrag å lage utkast til et langsiktig fagutviklingsprogram
for hjelpetiltak, som også skal innbefatte tiltak for oppfølging
av unge med erfaring fra barnevernet etter fylte 18 år og opp til
23 år. Dette er et arbeid jeg vil følge med på.
Regjeringen skal ved utgangen av 2015 legge frem
en stortingsmelding om fosterhjemsomsorgen. Flere rapporter de siste
årene har pekt på utfordringer i fosterhjemsomsorgen og det er behov
for en debatt om dette viktige området. Vi tar sikte på å omtale spørsmålet
om hvordan vi sikrer en god oppfølging av unge også etter fylte
18 år i fosterhjemsmeldingen.
Barn med barnevernserfaring har det oftere vanskeligere
på skolen enn andre barn. De har lavere skoleprestasjoner på grunnskolen
og færre av dem fullfører videregående skole eller høyere utdanning sammenlignet
med de øvrige unge. Samtidig vet vi at det å mestre skole og utdanning
er den enkeltfaktoren som ser ut til å ha størst betydning for å
lykkes i voksenlivet. Skole og opplæring for barn i barnevernet
er derfor et viktig innsatsområde for oss.
Regjeringen bevilget i 2014 10 millioner kr
til styrket innsats for å skape en bedre tilpasset skole- og utdanningssituasjon
for barn i barnevernet. Denne satsingen er videreført i 2015. Satsingen
har to viktige formål; å endre holdninger og praksis både i barneverns-
og skolesektoren, og å styrke samarbeidet mellom sektorene. Bufdir
leder gjennomføringen av satsingen. Hittil er det blant annet innført
skoleansvarlige ved alle statlige institusjoner og gjennomført dialogkonferanser
i alle landets fylker. Et viktig formål med dialogkonferansene har
vært å gi innspill til en faglig, kunnskapsbasert veileder om samarbeidet mellom
barnevern og skole. Veilederen vil utgis i en digital, nettbasert
form og skal være ferdig til skolestart høsten 2015. Som en del
av satsingen skal det også ses nærmere på noen spissede tiltak som
har vært prøvd ut i andre land med god effekt.
Vi vet at en høy andel av barn og unge som er
utsatt for omsorgssvikt og overgrep har psykiske vansker. Særlig
ungdom i barneverninstitusjon har ofte sammensatte behov som krever
samarbeid og koordinert innsats. Dette viser ikke minst den nye
studien på feltet, fra RKBU Midt-Norge og NTNU.
Helseministeren og jeg har initiert en rekke
initiativ for å styrke tilbudet til barn og unge i barnevernet som
også har behov for hjelp fra helsetjenesten på grunn av psykiske
vansker. Blant annet lager Bufdir og Helsedir felles rutiner for
samarbeid. De ansatte i barneverninstitusjoner skal få opplæring
om psykisk helse. I tillegg har vi i år gitt direktoratene et oppdrag om
sammen å kartlegge hvilke erfaringer barn og unge i barnevernsinstitusjoner
har bl.a. om psykisk helsevern og rusbehandling, og direktoratene
er bedt om å utrede hvordan barna skal sikres nødvendige og forsvarlige
helsetjenester. Det er også gitt oppdrag til de regionale helseforetakene
(RHF) og regionene i Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat)
om å etablere strukturer og rutiner som sikrer at barn i barneverninstitusjoner
får nødvendig utredning og behandling for psykiske lidelser og rusavhengighet.
Dersom ungdommen etter fylte 18 år også har behov
for tiltak som hører inn under andre deler av hjelpeapparatet, bør
barneverntjenesten ha et særlig ansvar for å bistå ungdommen i kontakten
med disse, og for å koordinere tiltakene. Fra 1. januar 2010 har barneverntjenesten
en lovfestet plikt til å utarbeide individuell plan for barn med
behov for langvarige og koordinerte tiltak eller tjenester dersom
det anses nødvendig for å skape et helhetlig tilbud for barnet, og
det foreligger samtykke, jf. barnevernloven § 321.
I lys av tiltakene og initiativene som er nevnt
her, ser jeg det ikke som nødvendig å utarbeide en særskilt handlingsplan
på nåværende tidspunkt, siden dette lett vil kunne bli et arbeid
som overlapper flere av de nevnte initiativene.
Oslo, i familie- og kulturkomiteen, den
9. juni 2015
Svein Harberg | Sonja Mandt |
leder | ordfører |