Komiteen viser til at det er stort behov for helsevennlige transportløsninger.

Komiteen mener helsefremmende transportløsninger er bra både for fremme av den enkeltes helse og for miljøet. Det ligger store samfunnsgevinster i å bygge et samfunn der det er lettere å bevege seg, enten det er til fots eller på sykkel. Komiteen viser til Reisevaneundersøkelsen (Transportøkonomisk institutt 2013/2014) som viser at andelen sykkelreiser de siste 20 årene er redusert fra 6,5 prosent til 4,5 prosent fra 1992 til 2013–2014. Komiteen mener derfor det er nødvendig å endre og tilpasse virkemiddelapparatet for å gjøre sykkel mer attraktivt som transportmiddel.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at den viktigste satsingen for økt fysisk aktivitet i forbindelse med daglige gjøremål er å bygge ut gang- og sykkelveier i et langt større omfang enn i dag. Barn og unge, både de som bor utenfor byene og de store tettstedene og de som bor i byer og tettsteder, må sikres større mulighet til å gå og sykle til skole og fritidsaktiviteter. Disse medlemmer understreker at det forutsetter en lokalmiljøsatsing med en skolestruktur hvor en kan satse på gående og syklendes infrastruktur også i spredt bebygde områder.

Komiteen merker seg at regjeringen har fastsatt nasjonale mål for vannområdet 22. mai 2014 og at disse skal følges opp med en gjennomføringsplan og støtter opp om dette arbeidet, samt økt tilsyn i regi av Mattilsynet. Komiteen merker seg også at et forslag til endring av drikkevannsforskriften skal sendes på høring i 2015.

Komiteen støtter de angitte tiltakene, men ser ikke at de er et tilstrekkelig nasjonalt bidrag for å møte de store utfordringene i drikkevannsforsyningen som er omtalt i meldingen og som komiteen ytterligere fikk en påminnelse om i sitt møte med ESA 21. april 2015. Utfordringene er til dels store, men på hver sin faglige kant og de er dels strukturelle. Komiteen vil understreke at endring av drikkevannsforskriften har vært et lenge varslet tiltak, uten at noe har skjedd. Dette er et statlig ansvar og komiteen ber om at dette nå prioriteres.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at Høyre- og Fremskrittsparti-regjeringen i statsbudsjettet for 2014 fikk støtte fra Venstre og Kristelig Folkeparti til å kutte budsjettmidler som skulle bidra til å styrke arbeidet med å sikre kvaliteten i norsk vannforsyning.

Komiteens medlem fra Senterpartiet mener dette kuttet var svært beklagelig og vil vise til at Senterpartiet har prioritert midler til dette arbeidet i både i statsbudsjett for 2014 og i statsbudsjett for 2015.

Komiteen er svært opptatt av at det nå kommer en mer systematisk innsats fra statlige aktører for å få økt kunnskap om sammenhengen mellom drikkevannets kvalitet og mulig sykdomsforekomst. Tre av de største epidemiene i drikkevann i verden de siste elleve årene har vært i Norge og Sverige. Giardiautbruddet i Bergen i 2004 rammet 30 000 mennesker og fikk for noen alvorlige konsekvenser. Skellefteå og Østersund kommuner nord i Sverige fikk begge utbrudd av Cryptosporidiose i deler av sin drikkevannsforsyning i 2011 og 2012. Om lag 50 000 innbyggere og turister ble rammet. En forskningsrapport fra Uppsala universitet i 2014 viser at mer enn et halvt år etter hadde fortsatt mer enn 5 000 av disse alvorlige ettervirkninger, og noe overraskende var et flertall av dem mellom 20 og 40 år. Det svenske Livsmedelverket fikk beregnet de samfunnsøkonomiske kostnadene til 220 mill. svenske kroner knyttet til utbruddet i Østersund, hvor 27 000 ble syke og innbyggerne måtte koke vannet i 88 dager etter utbruddet.

Komiteen mener det vil være god samfunnsøkonomi å få mer systematisk kunnskap om både smittekilder og forebygging, samt å innlede et økt samarbeid med Sverige. Norge og deler av Sverige skiller seg en del fra andre europeiske land ved at vi benytter mye overflatevann til drikkevann. Med klimaendringer er overflatevann mer utsatt for forurensninger enn grunnvann. En internasjonal studie viser at det er 3 ganger så høy risiko for parasitter i overflatevannkilder etter ekstremnedbør som under normale værforhold, så klimaendringene har bidratt med et nytt trusselbilde på drikkevannsområdet. (I Young, B. A. Smith, A. Fazil, «A systematic review and meta-analysis of the effects of extreme weather events and other weather-related variables on Cryptosporidium and Giardia in fresh surface waters», Journal of Water and Health, 13:1, 2015.) Komiteen mener på denne bakgrunn at statlige myndigheter fremover må prioritere metodeutvikling og forskning om sammenhengen mellom drikkevannskvalitet og sykdomsforekomst, samt stimulere til nødvendig forskning og teknologiutvikling for å møte nye trusler mot vannforsyningen som følge av bl.a. klimaendringer og nye typer smittestoffer.

Komiteen viser også til at Skellefteå og Østersund under sine utbrudd fikk bistand fra en statlig organisert krisestøtteenhet. Komiteen er bekymret over at et for stort antall norske kommuner hverken har gjennomført ROS-analyser og/eller ikke har godkjente beredskapsplaner, og i tillegg mener komiteen det er svært viktig å få på plass en norsk krisestøtteenhet for vannverk som opplever vannrelaterte sykdomsutbrudd eller andre kriser knyttet til vannforsyningen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, er også opptatt av de mer strukturelle utfordringene knyttet til vann- og avløpssektoren i kommunene. Det er i dag om lag 16 interkommunale selskaper i denne sektoren i Norge, hvor det i all hovedsak er de store kommunene som har gått sammen. IVAR IKS i Stavangerregionen, VEAS IKS i Asker, Bærum og Oslo og HIAS IKS i Hamarregionen er eksempler. I de små kommunene er det mindre tradisjon for samarbeid i denne sektoren, og i noen fylker finnes det heller ikke en driftsassistanse til å bistå de mange små kommunene. Troms er ett eksempel. Når vi nå går inn i en lengre periode med å etablere nye kommuner, er det viktig at denne sektoren får en nasjonal oppmerksomhet som gjør at utfordringene knyttet til å levere forskriftsmessig drikkevann blir fulgt opp.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti, vil også understreke at det er viktig med et lovverk som sikrer at vannverk og vannforsyning fortsatt beholdes i offentlig eierskap.

Komiteen merker seg at det knapt finnes lærlinger knyttet til vannfaget i norske kommuner, og at det bare er et fåtall høgskoler som tilbyr vannfaglig ingeniørutdanning. Fylker og stat har her en oppgave som skoleeier i å bistå en sektor som er definert som nasjonal kritisk infrastruktur med å sikre rekruttering og kvalifisert arbeidskraft.

Komiteen er opptatt av at bruk og utslipp av kjemikalier som utgjør en alvorlig trussel mot helse og miljø, skal stanses eller reduseres så langt som mulig innen 2020. Komiteen vil understreke at kjemikaliepolitikken er tett knyttet sammen med folkehelsepolitikken, og at det er viktig at den varslede handlingsplanen om miljøgifter vil inneholde så gode og konkrete tiltak at vi når 2020-målene om en giftfri hverdag. Komiteen mener det er viktig at Norge er en pådriver for å arbeide for et strengere regelverk i EU og i andre internasjonale avtaler.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at med så store utfordringer og så fragmentert ansvar, vil flertallet be om at det utarbeides en sektorlov for vann- og avløpssektoren knyttet til den forestående kommunereformen og at gebyrgrunnlaget gjennomgås med tanke på å oppfylle det pålagte ansvaret som stat og kommuner i fellesskap har.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti støtter at det utarbeides en sektorlov for vann- og avløpssektoren. Disse medlemmer mener det er viktig å få på plass mer avklarte og funksjonelle bestemmelser i form av en sektorlov for dette viktige tjenesteområdet i kommunene, uavhengig av kommunereform.

Komiteen viser bl.a. til et nedsatt lovutvalg på overvannsområdet, som innen 1. desember 2015 skal foreslå nødvendige ansvarsavklaringer samt nødvendige endringer i gebyrfinansieringen på vann-, avløps- og overvannsområdet. Regulering av ansvar og finansiering vil være et hovedinnhold i en helhetlig sektorlov for vann og avløp, slik det bl.a. er i våre naboland Sverige og Finland. Komiteen vil understreke at det haster med å få på plass mer avklarte og funksjonelle bestemmelser i form av en sektorlov for dette viktige tjenesteområdet i kommunene.

Vann- og avløpstjenestene er et viktig kommunalt ansvarsområde, som ikke har en egen sektorlov i dag, i motsetning til andre sammenliknbare sektorer som veg, kraftforsyning, barnevern, utdanning mv.

En sektorlov skal primært regulere det som i dag ikke er regulert i lov. Det gjelder ansvarsforholdet mellom kommunen som tilbyder av vann- og avløpstjenester og innbyggerne som kunder/abonnenter. Lovhjemmelen for drikkevannsforskriften skal fortsatt være del av matloven og folkehelseloven, og det er ikke aktuelt å endre noe verken i matloven eller drikkevannsforskriften eller i myndighetsfordeling og – utøvelse på drikkevannsområdet som følge av sektorlovarbeidet.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at en konkret gjennomføringsplan for oppfølgende tiltak på Helse- og omsorgsdepartementets område er i sluttfasen. Denne er utformet i samarbeid med Mattilsynet og Folkehelseinstituttet, og i kontakt med bransjeorganisasjonen Norsk Vann. Disse medlemmer vil vise til at enkelte tiltak allerede er iverksatt, blant annet har Folkehelseinstituttet laget veiledningsmateriell til bruk for små vannverk. Mattilsynet og Norsk Vann har på sine nettsider informert om de norske vannmålene. I tillegg planlegges flere tiltak rettet mot kommunene gjennomført i 2015, blant annet et treårig forskningsprosjekt finansiert av Forskningsrådet for å kartlegge sammenhengen mellom ekstremvær og vannbårne sykdommer er igangsatt ved Folkehelseinstituttet.

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til at det er et betydelig investeringsbehov for vann- og avløpsanleggene i Norge. Norsk Vann oppga i høringen at investeringsbehovet er beregnet til 490 mrd. kroner frem til 2030, hvorav fornyelse av ledningsnettet utgjør en vesentlig del. Norsk Vann påpekte at satsingen på drikkevann i statsbudsjettet er lav sett i forhold til oppgavene som skal løses og at en øremerket satsing i budsjettet er et nødvendig skritt videre på vegen mot en tilfredsstillende vannforsyning til alle. Dette medlem deler synet på at det er betydelige behov på vannområdet som bare kan løses gjennom en sterkere satsing over statsbudsjettet enn tilfellet er i dag.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti konstaterer at vaksinering av barn er et velprøvd og viktig folkehelsetiltak. Dessverre viser det seg at ikke alle barn blir vaksinert. Dette kan få svært alvorlige konsekvenser for den enkelte. Disse medlemmer mener derfor det må øves mer påtrykk for å øke vaksinasjonsgraden i befolkningen.

Disse medlemmer viser til forslaget om en utvidelse av vaksineprogrammet mot livmorhalskreft, den såkalte HPV-vaksinen, som viser seg både å være effektiv og samfunnsøkonomisk lønnsom. Det er beklagelig at stortingsflertallet ikke mente det var viktig nok å hindre kvinner i å få livmorhalskreft og derfor stemte ned forslaget, dette er i tillegg dårlig folkehelsepolitikk.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag, så raskt som mulig og senest i forbindelse med statsbudsjettet for 2016, om utvidelse av HPV-vaksineprogrammet i tråd med de foreliggende helsefaglige råd.»

Komiteen viser til den økte risikoen antibiotikaresistens utgjør for folkehelsen, og viktigheten av å sette i verk effektive politiske tiltak. Komiteen mener det er positivt at folkehelsemeldingen følger opp regjeringens tidligere varsling om at den vil legge fram en tverrsektoriell strategi mot antimikrobiell resistens.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti, viser i den forbindelse til at Stortinget vedtok, under behandling av Dokument 8:2 S (2014–2015), jf. Innst. 156 S (2014–2015) å be regjeringen i løpet av 2015 fremme en handlingsplan i helsevesenet mot utbredelse av antibiotikaresistente bakterier og snarest innføre krav om diagnosekoder ved forskrivning av antibiotika på alle typer resepter, på en måte som ivaretar personvernet. Og at et enstemmig storting i forbindelse med behandling av Dokument 8:5 S (2014–2015), jf. Innst. 187 S (2014–2015), vedtok at:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at det i tilknytning til den tverrsektorielle strategien mot antibiotikaresistens utarbeides en handlingsplan som viser hvordan offentlige myndigheter, veterinærer, fagmiljøer og næringen sammen kan jobbe mot utbredelse av antibiotikaresistente bakterier innenfor husdyrnæringen.»

Komiteen mener folkehelseloven er viktig for å styrke folkehelsearbeidet, og den har bidratt til et mer aktivt folkehelsearbeid hos kommuner, fylkeskommuner og statlige helsemyndigheter. Folkehelseloven er klar på at offentlige myndigheter skal ha nødvendig oversikt over helsetilstanden i befolkningen og de positive og negative faktorer som kan virke inn på denne. Komiteen mener folkehelseloven hjelper oss som samfunn i å tenke helse i alt vi gjør, noe som må gjenspeiles bredt i all samfunnsplanlegging. Komiteen vil understreke at statlige myndigheter må bistå kommunene med nødvendige verktøy og kompetanse slik at de er i stand til å gjennomføre kravene i loven.

Komiteen mener et systematisk arbeid med å forbedre folkehelseprofiler med data fra sentrale registre om helsetilstand og påvirkningsfaktorer er viktig for å sikre et målrettet folkehelsearbeid. Komiteen vil understreke viktigheten av at det utarbeides noen gode indikatorer også for omfang av vold i nære relasjoner som er foreslått i regjeringens egen Handlingsplan mot vold i nære relasjoner (2014–2017). Komiteen vil også understreke at det er viktig at slik nøkkelinformasjon suppleres med regional og lokal kunnskap, slik at tiltak best mulig tilpasses lokalt.

Komiteen mener det er positivt at det arbeides med å utarbeide bedre helseregistre som aktivt kan brukes både i det primær- og sekundærforebyggende arbeidet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener også det er viktig å styrke forskningen slik at det utvikles et effektivt og kunnskapsbasert folkehelsearbeid. HUNT og Tromsøundersøkelsen bør sikres en likestilt statlig basisfinansiering for å sikre en forutsigbar forvaltning også mellom de store innsatsårene hvor det gjennomføres undersøkelser.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til at behovet for mer forskning med økt fokus på folkehelse er viktig, og mener HUNT og Tromsø- undersøkelsen begge bidrar til å øke kunnskapen i det videre arbeidet med å bedre folkehelsen i Norge.

Flertallet viser som eksempel til Tromsøundersøkelsens planer for ernæringsstudiet og HUNT med sin forskning på rus og psykisk helse mv. Begge gir oss kunnskap om tilstanden på folkehelsen, og ved at flere undersøkelser gjentas med års mellomrom, gir de oss også informasjon om hvordan folkehelsen utvikler seg over tid. Flertallet viser til undersøkelsene er et grunnleggende hjelpemiddel for å lage langtidsplaner for å møte fremtidens folkehelseutfordringer. Flertallet vil følge nøye det videre forskningsarbeidet som leveres fra både HUNT og Tromsøundersøkelsen.