Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, viser til at da regjeringen Solberg tiltrådte, sa de at de ville løfte beredskap opp til en av sine viktigste prioriteringer. Regjeringen Solberg sa i sin regjeringsplattform at «gjennomføringskraften i beredskapsarbeidet skal gjenreises». Regjeringen valgte deretter å opprette et nasjonalt beredskaps- og sikkerhetselement på Statsministerens kontor. I Prop. 1 S (2014–2015) gikk regjeringen inn for å øke utgiftene til Statsministerens kontor for å «styrke den overordnede koordineringen og oppfølgingen av tryggings- og beredskapsarbeidet på tvers av departementene».

I Innst. 425 S (2012–2013) gikk justiskomiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre inn for å etablere et beredskaps- og sikkerhetselement ved Statsministerens kontor (SMK):

«Disse medlemmer er overrasket over den tilbaketrukne rolle statsministeren, og Statsministerens kontor (SMK), har i å koordinere beredskapstiltak. Disse medlemmer viser blant annet til kontroll- og konstitusjonskomiteens åpne høring 16. november 2012. Her uttaler regjeringsråd Nina Frisak bl.a. at:

‘SMKs beredskapsoppgaver innebærer å legge til rette for at statsministeren og regjeringen kan videreføre sitt arbeid i ulike krisesituasjoner og ved ulike trusselscenarioer.’

Disse medlemmer konstaterer at beredskapsfokuset hos landets øverste ledelse primært dreier seg om å videreføre sitt arbeid etter at krisen er et faktum.

Disse medlemmer legger til grunn at samvirkeprinsippet også innebærer at landets øverste ledelse involverer seg aktivt i koordinering og oppfølging av beredskapstiltak. For disse medlemmer er dette også en konsekvens av at ivaretakelse av innbyggernes trygghet er statens viktigste oppgave.

Disse medlemmer peker på at dette kan ivaretas på en bedre måte enn vi har sett til nå, ved at SMK forsterkes med et beredskaps- og sikkerhetselement som har til oppgave å koordinere og følge opp beredskapsarbeidet hos de ulike departementer og underliggende etater som har et beredskapsansvar.»

Flertallet viser til at det i regjeringen Solbergs plattform står at regjeringen vil:

«Etablere et nasjonalt beredskaps- og sikkerhetselement ved Statsministerens kontor (SMK). Denne funksjonen skal ivareta den overordnede koordineringen og oppfølgingen av sikkerhets- og beredskapsarbeidet på tvers av departementene og bidra til å løfte og klargjøre ansvar. Slik bringes statsministeren tettere på de overordnede og strategiske vurderingene knyttet til samfunnets og borgernes sikkerhet. Det sikrer at uklarheter og uenigheter mellom berørte departementer og etater utredes og løses. Departementene beholder operativt ansvar innen egen sektor.»

Flertallet viser til at det ble opprettet et beredskaps- og sikkerhetselement ved SMK og at Stortinget har bevilget penger til å styrke SMKs arbeid med beredskap og sikkerhet.

Flertallet mener det er viktig at det ikke skjer en ansvarspulverisering og at det verken formelt eller reelt blir uklart hvem som har samordnings- og koordineringsansvaret for beredskap. Det er også avgjørende at det er tydelig hva SMKs rolle skal være.

Flertallet viser til at også Gjørv-kommisjonen pekte på dette:

I NOU 2012:14 Rapport fra 22. juli-kommisjonen står det på side 443 om sikkerhetsprosjektet under FAD:

«På tross av den klare rolle- og ansvarsfordeling som skjedde innledningsvis i prosjektet, viser saksbehandlingen at det også over tid fant sted en tiltakende ansvarspulverisering. Dette har etter kommisjonens syn også påvirket framdriften. SMKs sterke engasjement de to første årene kan utilsiktet ha bidratt til å passivisere Justis- og beredskapsdepartementet, og til dels ledelsen i FAD.»

Videre konkluder Gjørv-kommisjonen på side 444 på følgende vis:

«Måten sikkerhetsprosjektet ble gjennomført på, er ved dette et eksempel på hvordan ansvarsprinsippet, i enkelte tilfeller, kan virke begrensende på gjennomføringen av et prosjekt som er sektorovergripende.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at man ved å opprette et sikkerhets- og beredskapselement ved SMK, slik det ble omtalt i Innst. 425 (2012–2013) og i regjeringserklæringen, kan ha skapt utfordringer knyttet til ansvar og koordinering. For disse medlemmer kan det virke som om rollen og sammensetningen nå er endret og dreid mer i mot en rådgiverrolle. Disse medlemmer viser til statsminister Solbergs svar i brev til komiteen av 5. juni 2015:

«I tråd med regjeringsplattformen har jeg ønsket å styrke sikkerhets- og beredskapsarbeidet ved Statsministerens kontor ved å etablere en forsterket struktur rundt meg for å sikre at rådgivningen på området gir en bedre helhet, kunnskap og bevissthet, herunder nødvendig langsiktighet. (…) Etter å ha høstet noe erfaring, har jeg ønsket å etablere en struktur ved kontoret, snarere enn å avgrense funksjonen til én enkeltperson.»

Disse medlemmer mener at det ikke må etableres strukturer som bidrar til uklare ansvarsforhold. Disse medlemmer viser til at den forrige regjeringen gikk imot å etablere et slikt element. Det vises i den forbindelse til tidligere statsråd Grete Faremos svar i høringen:

«Når det gjaldt Statsministerens kontors rolle, tilrådde ikke vi et eget element på Statsministerens kontor. Det gjorde heller ikke 22. juli-kommisjonen. Noe av bakgrunnen for at regjeringen ikke foreslo det, var nettopp vårt system med selvstendig konstitusjonelt ansvar for enhver statsråd som går i Stortinget, og bakgrunnen var også de funn som kom fram i 22. juli-kommisjonen, om hvordan det at Statsministerens kontors rolle i Grubbegata-prosjektet hadde gitt inntrykk hos noen statsråder av at man var avlastet ansvar, som gjorde at det etter min oppfatning ikke var et riktig grep å ta.»

Disse medlemmer deler denne vurderingen.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre mener kritikken er basert på en alvorlig misforståelse. At statsministeren ruster sitt eget apparat for å bedre kunne ivareta sin rolle som leder av regjeringen og regjeringens sikkerhetsutvalg, skaper ikke vanskeligheter verken med ansvarsfordeling eller ansvarsplassering.