Norge er et land med store muligheter. Vi har
en høyt utdannet befolkning og store naturressurser, og en åpen
økonomi som bidrar til effektiv produksjon og varebytte. Over tid
er det særlig vekstevnen i fastlandsøkonomien som bestemmer velferdsutviklingen
i Norge. Da er det en utfordring at mange står utenfor arbeidslivet
og at veksten i produktiviteten er lavere enn før. Høy arbeidsinnsats
og økende produktivitet er grunnlaget for høy verdiskaping.
Gjennom flere tiår har økt aktivitet i petroleumsnæringen
vært en viktig drivkraft for den økonomiske veksten i Norge. Økt
etterspørsel fra oljenæringen har trukket opp aktiviteten i fastlandsøkonomien
og bidratt til høye inntekter og stadig flere godt betalte jobber.
Petroleumsnæringen vil være viktig for norsk økonomi i tiår fremover,
men den vil ikke fortsette å trekke opp aktiviteten i fastlandsøkonomien,
snarere tvert imot.
Vår økonomi og vår næringsstruktur må omstilles.
Fallet i oljeprisen har gjort at omstillingen kan komme raskere
enn ventet. Redusert aktivitet i oljerelaterte næringer har ført
til at ledigheten har økt mer enn tidligere anslått, særlig på Sør-
og Vestlandet. Den fremste utfordringen for Norge blir å skape nye,
lønnsomme arbeidsplasser i privat, konkurranseutsatt sektor. For
å ivareta vårt velferdsnivå er det behov for ny aktivitet som kan
bidra til høy sysselsetting og høy samlet verdiskaping.
Regjeringen vil derfor arbeide for gode rammebetingelser
for næringslivet, med et enklere og mer vekstfremmende skattesystem,
bedre infrastruktur og en kompetent arbeidsstyrke. Det vil styrke
næringslivets konkurransekraft. Konkurransedyktige bedrifter vil
skape større verdier og trygge arbeidsplasser for fremtiden. Et
høyt kunnskapsnivå er viktig for produktiviteten og gir samtidig
større valgmuligheter for den enkelte. Regjeringen vil avregulere
og legge til rette for økt konkurranse i både privat og offentlig sektor.
Konkurranse fremmer produktivitetsvekst og god ressursutnyttelse.
Regjeringen er opptatt av å sikre høy sysselsetting
og lav ledighet. Den økonomiske politikken møter utfordringene på
kort og på lang sikt:
Samtidig med budsjettet
legger regjeringen fram en stortingsmelding om skattereform for
perioden 2016–2018. I 2016 er det foreslått at selskapsskattesatsen
blir redusert fra 27 til 25 prosent, og det varsles en videre reduksjon
til 22 prosent i 2018. Redusert selskapsskatt vil fremme investeringer
i norsk næringsliv og legge grunnlag for økt sysselsetting. Regjeringen
foreslår skattelettelser på 9,1 mrd. kroner i 2016 for selskaper
og personer. Det foreslås også lettelser i formuesskatten som vil
styrke norsk privat eierskap og vri investeringene fra eiendom til
arbeidsplasser. Endringene i skattesystemet vil ha god effekt på
norsk økonomi, være et godt bidrag til økt vekstevne og gi bedre
beskyttelse av det norske skattegrunnlaget.
Regjeringen forsterker den finanspolitiske
innsatsen med tiltak for aktivitet, arbeid og omstilling i 2016.
Samlet gir statsbudsjettet et bidrag til økt etterspørsel etter
varer og tjenester tilsvarende 0,7 prosent av BNP for Fastlands-Norge,
vesentlig mer enn gjennomsnittlig økning siden handlingsregelen
ble etablert i 2001. For å møte økningen i ledigheten foreslår regjeringen
en egen tiltakspakke for økt sysselsetting på 4 mrd. kroner. Tiltakspakken
er innrettet slik at det bidrar til langsiktig omstilling, samtidig
som den gir rask sysselsetting i områder og sektorer som er særlig
rammet av ledighet. Tiltakene er utformet slik at de skal være lette
å reversere. Vedlikehold, arbeidsmarked og gründertiltak er særlig prioritert.
Regjeringen foreslår en sterk satsing
på investeringer i infrastruktur, forskning og innovasjon. I tråd
med regjeringens politiske plattform, og budsjettene for 2014 og
2015, inneholder budsjettet for neste år nye satsinger som vil redusere næringslivets
transportkostnader, styrke nyskapingen og heve kompetansen i befolkningen. Dette
er viktige tiltak for å styrke Norges vekstevne og for å oppnå en
vellykket omstilling av norsk økonomi.
Budsjettet for 2016 gir en sterk satsing på
arbeid, aktivitet og omstilling. Det er usikkerhet om den videre
utviklingen i norsk økonomi. Utviklingen vil vise om det er behov
for å trappe den ekstra innsatsen opp eller ned. Regjeringen vil
være beredt til å handle på kort varsel om nødvendig.
Budsjettpolitikken må innrettes slik at vi får
mer ut av pengene som brukes i offentlig sektor. Offentlig virksomhet
skal bli mer effektiv. Regjeringen ønsker derfor større oppmerksomhet
om resultater og hva vi får igjen for offentlig ressursbruk. Produktivitetsvekst
i offentlig sektor betyr at tjenestetilbudet kan forbedres uten
utgiftsøkninger, noe som også fremmer konkurransekraft og letter
omstilling i privat sektor. I tråd med handlingsregelen vris mer
av den økte bruken av oljepenger i retning av investeringer i kunnskap
og infrastruktur, samt vekstfremmende skattelettelser.
Regjeringen løser viktige oppgaver i dag og
ruster Norge for fremtiden.
De økonomiske utsiktene er annerledes enn vi har
vært vant til de siste 10–15 årene, en periode som var preget av
kraftig inntektsvekst fra petroleumseksporten, lav prisvekst på
importerte varer og sterk oppgang i etterspørselen etter varer,
tjenester og arbeidskraft i fastlandsøkonomien.
Flere forhold kan tyde på at vi er på vei mot
en ny normal for norsk økonomi. Veksten vil bli lavere fremover
enn i perioden etter tusenårsskiftet. Veksten i produktiviteten
falt tilbake i midten av forrige tiår. Aldringen av befolkningen
gir trolig lavere vekst i arbeidsstyrken, og det er usikkert hvor
stor arbeidsinnvandringen vil bli i årene som kommer. Lavere netto arbeidsinnvandring
kan redusere virkningene av lavere etterspørsel etter arbeidskraft
som følge av oljeprisfallet. Samtidig vil etterspørselen fra petroleumsnæringen
avta målt mot størrelsen på fastlandsøkonomien, en utvikling som
er blitt forsterket av fallet i oljeprisen. Det vil kreve omstillinger,
særlig i næringer som leverer varer og tjenester til sokkelen. En kraftig
bedring av bytteforholdet siden tusenårsskiftet er snudd til en
markert forverring som følge av lavere priser på olje og andre eksportvarer.
Fallet i oljeprisen, fra rundt 110 dollar fatet
i fjor sommer til under 50 dollar fatet nå, gjør Norge til en litt
mindre rik nasjon. Staten bærer en stor del av tapet i form av lavere
inntekter fra petroleumsvirksomheten. Det gjør at mindre settes
av i Statens pensjonsfond utland. Selv om pensjonsfondet skjermer
budsjettet fra løpende svingninger i oljeprisen, vil handlingsrommet
i finanspolitikken reduseres over tid dersom oljeprisen blir liggende
lavt lenge.
Fallet i oljeprisen reduserer også inntektene
i oljenæringen og forsterker selskapenes behov for å få ned sine
kostnader. Det reduserer næringens etterspørsel etter varer og tjenester
fra fastlandsøkonomien og fører til omstillinger i norsk økonomi.
Hvis oljeprisen forblir lav, kan flere investeringsprosjekter bli
endret, utsatt eller skrinlagt. Samtidig vil det fremdeles komme
oppdrag fra utbygginger som er lønnsomme også med en lav oljepris,
som Johan Sverdrup-feltet. Det anslås videre nedgang i petroleumsinvesteringene
de to neste årene, men fallet blir trolig mindre enn i år.
På den annen side vil nedgangen i oljeprisen
isolert sett trekke opp veksten i verdensøkonomien. Lave renter
og andre pengepolitiske tiltak, særlig i de tradisjonelle industrilandene,
støtter også opp under den økonomiske aktiviteten. Inflasjonen er
jevnt over lav. Veksten hos Norges handelspartnere har tatt seg forsiktig
opp sammenliknet med den lave veksten i 2012 og 2013. Utviklingen
har likevel vært ustabil og ujevnt fordelt mellom landene. Internasjonal
økonomi ventes å ta seg videre opp neste år, drevet av bedring i
de tradisjonelle industrilandene. Oppgangen er moderat i Europa,
mens utsiktene er forholdsvis gode i amerikansk økonomi. Selv om
veksten i Kina og flere andre fremvoksende økonomier ser ut til
å gå noe ned, vil disse landene fortsatt gi betydelige bidrag til
den samlede veksten i verdensøkonomien.
Kronen har svekket seg markert de siste to–tre årene.
Det er en klar fordel for både eksportbedrifter, leverandører til
oljevirksomheten og andre bedrifter som møter konkurranse fra utlandet
i det norske hjemmemarkedet. Kronesvekkelsen er en viktig støtdemper
for økonomien og bidrar, sammen med sterkere internasjonal vekst,
til økt eksport fra fastlandsøkonomien. Det ventes også at oppgang
i fastlandsindustriens investeringer vil trekke aktiviteten i norsk
økonomi opp fremover.
Lavere lønnsvekst bidrar til å bedre konkurranseevnen
for norske bedrifter. Etter årets lønnsoppgjør anslås årslønnsveksten
i år til 2,7 pst., vesentlig lavere enn de foregående årene. Den
krevende situasjonen for virksomheter som leverer til oljevirksomheten,
ventes å føre til moderat lønnsvekst også i 2016. Kostnadsnivået
vil likevel være klart høyere enn hos våre handelspartnere.
Usikkerhet om det videre økonomiske forløpet kan
gjøre husholdningene mer forsiktige. Samtidig gir et lavt rentenivå
grunnlag for vekst både i husholdningenes etterspørsel etter varer
og tjenester og i bedriftenes investeringer. Lave renter bidrar
også til fortsatt høy vekst i boligpriser og husholdningenes gjeld.
Norges Bank satte styringsrenten ned med 0,25 prosentenheter både
i juni og september i år. Styringsrenten er nå 0,75 pst. Beslutningene
ble begrunnet med at utviklingen i norsk økonomi har vært litt svakere
enn ventet og utsiktene fremover er noe svekket. Mange banker har
fulgt etter og satt ned utlånsrentene til publikum. Norges Banks
siste anslag tilsier at styringsrenten avtar til i overkant av 1/2
pst. i 2016. Boligprisene har fortsatt å stige, og prisnivået er
markert høyere enn for ett år siden. I store deler av landet er
veksten i boligprisene fremdeles høy.
Samlet sett anslås veksten i BNP for Fastlands-Norge
å avta fra 2 1/4 pst. i fjor til rundt 1 1/4 pst. i år, for deretter
å ta seg opp mot 1 3/4 pst. neste år. I 2017 ventes veksten å ta
seg videre opp til et nivå nær trendveksten i økonomien i overkant
av 2 pst.
Anslagene er usikre. Fallet i oljeprisen siden
i fjor sommer viser at utsiktene for norsk økonomi raskt kan endre
seg. Særlig er den økonomiske utviklingen i Kina usikker. Et tilbakeslag
i Kina og andre fremvoksende økonomier kan redusere oljeprisen enda
mer og skape uro i finansmarkedene, slik vi så på sensommeren. Oppgangen
i euroområdet er skjør. Her hjemme er det usikkert hvor sterkt etterspørselen fra
petroleumsnæringen vil reagere på lavere oljepris og hvordan det
vil slå ut i norsk økonomi og i arbeidsmarkedet. Utviklingen avhenger
også av hvordan bedrifter og husholdninger reagerer på utsikter
til en svakere økonomisk utvikling og hvordan konkurranseevnen utvikler
seg fremover. Høye boligpriser og høy gjeld i husholdningene kan
utløse og forsterke et tilbakeslag i norsk økonomi.
Selv om sysselsettingen fortsetter å vokse,
blir arbeidsmarkedet gradvis mindre stramt. Så langt har arbeidsledigheten
først og fremst steget i fylker på Sør- og Vestlandet med sterk
tilknytning til oljenæringen. Ledigheten har falt eller vært uendret
i flertallet av de øvrige fylkene. Den registrerte ledigheten hos
NAV har holdt seg i underkant av 3 pst. justert for sesongsvingninger.
Statistisk sentralbyrås arbeidskraftundersøkelse (AKU) indikerer
at ledigheten har økt til 4,3 pst. Forskjellen mellom de to ledighetsmålene
er større enn på lenge. Mye av forskjellen skyldes en markert stigning
i ledigheten blant personer under 25 år i AKU, som i liten grad
registrerer seg som ledige ved NAV-kontorene. Det synes å ha blitt
vanskeligere for ungdom å komme inn i arbeidsmarkedet ved siden
av skolegang og ved endt utdanning. Fremover ventes ledigheten å
ta seg litt opp fra dagens nivå.
De økonomiske utsiktene er nærmere omtalt i
kapittel 2 i meldingen.
I statsbudsjettet for 2016 legger regjeringen
særlig vekt på tiltak som fremmer arbeid, aktivitet og omstilling.
Sundvolden-erklæringen understreker at bruken av oljepenger skal
tilpasses situasjonen i økonomien innenfor handlingsregelens rammer.
Veksten i fastlandsøkonomien har avtatt, og ledigheten har gått
noe opp. Neste år ventes den økonomiske veksten å ta seg opp igjen,
men utsiktene er usikre. Et mer markert økonomisk tilbakeslag og
fortsatt stigende arbeidsledighet kan ikke utelukkes.
Pengepolitikken er førstelinjeforsvaret ved
konjunkturtilbakeslag. På kort og mellomlang sikt skal pengepolitikken
veie hensynet til lav og stabil inflasjon mot hensynet til stabilitet
i produksjon og sysselsetting. Renten kan endres raskt dersom de
økonomiske utsiktene tilsier det. Styringsrenten er rekordlav, og
kronen har svekket seg markert. Kronen var i september 12 pst. svakere
enn på samme tid i fjor og 20 pst. svakere enn ved inngangen til
2013. Den lave renten innebærer at det ikke er et stort rom for
flere eller større rentereduksjoner. Over tid innebærer en svært
lav rente også en risiko for oppbygging av finansielle ubalanser
og økt risikotaking i finanssektoren.
Finans- og pengepolitikken må spille sammen når
økonomien rammes av svakere konjunkturer. For 2015 la regjeringen
opp til en økning i oljepengebruken på 1/2 pst. av BNP for Fastlands-Norge.
Budsjettet var dermed mer ekspansivt enn det som har vært normalt
de siste ti–femten årene. Også for neste år vil regjeringen legge
opp finanspolitikken med sikte på å motvirke lavkonjunkturen. Den
finanspolitiske innsatsen forsterkes med særskilte tiltak for økt
sysselsetting på 4 mrd. kroner, med vekt på områder som rammes særlig
hardt av tilbakeslaget. Regjeringens forslag gir en etterspørselsimpuls
fra statsbudsjettet neste år tilsvarende 0,7 pst. av BNP for Fastlands-Norge.
Sett under ett virker den økonomiske politikken nå
svært ekspansivt. De samlede impulsene består både av en markert
svakere krone, en rekordlav rente og en målrettet finanspolitisk
stimulans. Mens en svakere krone er viktig for å få ny vekst i konkurranseutsatt
næringsliv, drar lavere rente og mer ekspansiv finanspolitikk opp
veksten i innenlandsk etterspørsel. Finanspolitikken har ikke vært
mer ekspansiv siden den internasjonale finanskrisen i 2008–2009.
Finanspolitikken er utformet både for å støtte opp under aktiviteten
på kort sikt og for å bidra til omstilling og nyskaping. Regjeringen
styrker dermed vekstevnen i norsk økonomi, slik at aktiviteten kan
vokse også i årene fremover.
Den økonomiske politikken innebærer samlet sett
en kraftfull innsats i en krevende konjunktursituasjon.
Lavere etterspørsel etter varer og tjenester
fra oljevirksomheten innebærer at norsk næringsliv må vende seg
mot nye markeder. Over tid må vi styrke konkurranseutsatt sektor.
Med en lavere oljepris kan omstillingene komme raskere enn tidligere
lagt til grunn. Budsjettet legger opp til en ekspansiv finanspolitikk
for å dempe virkningene på kort sikt. Samtidig vil regjeringen minne
om at en for ekspansiv finanspolitikk vil kunne bremse tilpasningen
til et mer konkurransedyktig lønns- og kostnadsnivå, svekke mobiliteten
i arbeidsmarkedet og flytte arbeidskraft fra olje- og gassnæringen
til skjermet sektor, i stedet for til annen konkurranseutsatt virksomhet.
En slik utvikling er ikke et godt svar på de strukturelle utfordringene
norsk økonomi står overfor.
Med store, svingende og forbigående inntekter fra
naturressurser er det viktig for Norge å ha et troverdig ankerfeste
for budsjettpolitikken. Statens pensjonsfond utland og handlingsregelen
legger til rette for stabilitet og høy verdiskaping i fastlandsøkonomien
og for at også fremtidige generasjoner skal kunne bruke av olje-
og fondsinntektene.
De siste årene har kapitalen i pensjonsfondet vokst
svært raskt. For 2013 og 2014 sett under ett økte kroneverdien av
fondet med et beløp som svarer til ett års verdiskaping i fastlandsøkonomien.
Det har løftet den såkalte 4-prosentbanen, og den faktiske bruken
av olje- og fondsinntektene ligger nå godt under 4 pst. av fondets
verdi. Usikkerheten i anslagene er stor. Nærmere halvparten av oppgangen
i fondsverdien de siste to årene skyldtes svekkelse av kronen og
gir ikke økt kjøpekraft i utlandet. Vi må være forberedt på betydelige
svingninger i fondets verdi fremover. Selv om avstanden mellom bruken
av oljeinntekter og 4-prosentbanen nå er stor, vil fondsavkastningen
om få år mest sannsynlig komme inn på en nedadgående bane målt som
andel av verdiskapingen i fastlandsøkonomien. Nedgangen vil komme raskere
og bli brattere jo lavere fondsavkastningen og oljeprisen blir.
Thøgersen-utvalget la fram sine vurderinger
i juni i år. Flertallet i utvalget pekte på at flere hensyn trekker
i retning av å fase oljeinntektene mer gradvis inn fremover enn
i perioden fra 2001 og fram til i dag. Usikkerheten om den videre
utviklingen i finansieringsbidraget fra pensjonsfondet tilsier ifølge
utvalget isolert sett tilbakeholdenhet i innfasingen av oljeinntekter
i årene fremover. Da blir banen for bruk av oljeinntekter jevnere,
behovet for raske omstillinger i fremtiden reduseres, og vi etterlater
et større fond til kommende generasjoner. Samtidig understreket
utvalget at den årlige innfasingen av oljeinntekter må tilpasses
situasjonen i norsk økonomi.
Vår økonomi og konkurranseevne påvirkes av hvor
mye oljepenger vi bruker, men også av hvordan vi bruker dem. Stortingsmelding
nr. 29 (2000–2001) om handlingsregelen, fremmet av regjeringen Stoltenberg
I, fremhevet at handlingsrommet burde prioritere skatte- og avgiftslettelser,
forskning og utvikling og infrastruktur som kan fremme langsiktig
vekstevne og konkurransekraft. Stortinget sluttet seg til dette
og understreket at økningen i bruken av oljeinntekter bør rettes
inn mot tiltak som kan heve produktiviteten, og dermed vekstevnen,
i resten av økonomien. En enstemmig finanskomité pekte på at skatte- og
avgiftspolitikken og satsing på infrastruktur, utdanning og forskning
er viktig for å få en mer velfungerende økonomi. Regjeringen viderefører
prioriteringen av disse områdene i budsjettet for 2016.
Skal vi opprettholde om lag den samme veksten i
levestandard som vi har vent oss til gjennom de siste 40 årene,
må produktiviteten vokse raskere enn i de senere årene. For å finansiere
velferdsordningene på lang sikt må dessuten fellesskapets inntekter
brukes fornuftig. Det krever målrettede reformer i offentlig forvaltning
og resten av økonomien. Dette arbeidet er godt i gang, blant annet
gjennom at Produktivitetskommisjonens første rapport følges opp.
Både våre egne og andre lands erfaringer tyder på at det kan ta tid
før reformer slår ut i økt produktivitet.
Arbeidsinnsatsen er viktig både for verdiskapingen
i økonomien og for bærekraften i offentlige finanser. Vi har høy
sysselsetting, men den gjennomsnittlige arbeidstiden er lav. Dermed
er arbeidsinnsatsen per innbygger ikke høyere enn gjennomsnittet for
EU-landene. Samtidig er det mange som mottar trygd. Andelen som
står utenfor arbeidslivet som følge av sykdom og nedsatt arbeidsevne,
er høyere i Norge enn i mange andre land. Å redusere denne andelen
er krevende, men viktig.
Fremover vil aldring av befolkningen gi markert høyere
utgifter til pensjoner og helse- og omsorgstjenester. Bare en mindre
del av de økte utgiftene kan finansieres av inntektene fra pensjonsfondet.
Pensjonsreformen er utformet for å gi langsiktige innsparinger og
økt arbeidstilbud, men den er ikke tilstrekkelig til å lukke gapet
mellom statens utgifter og inntekter på lang sikt. Det vil derfor
bli nødvendig med nye tiltak for å sikre finansiering av de velferdsordningene
som allerede er etablert.
Regjeringens forslag til budsjett for 2016 innebærer
en bruk av oljeinntekter på 194 mrd. kroner, målt ved det strukturelle,
oljekorrigerte underskuddet. Det svarer til 2,8 pst. av Statens
pensjonsfond utland ved inngangen til året. Bruken av oljeinntekter over
statsbudsjettet anslås til 7,1 pst. av trend-BNP for Fastlands-Norge
i 2016. Det utgjør om lag 37 000 kroner per innbygger. Hver åttende
krone som brukes over offentlige budsjetter, hentes nå fra pensjonsfondet.
Realveksten i statsbudsjettets underliggende utgifter anslås til
2,6 pst. Den nominelle veksten anslås til 5,2 pst., noe høyere enn
den nominelle veksten i fastlandsøkonomien.
Endringen i det strukturelle, oljekorrigerte
underskuddet brukes ofte som et enkelt mål for hvordan budsjettet
virker på samlet etterspørsel etter varer og tjenester. Regjeringen
har lagt opp til å øke bruken av olje- og fondsinntekter med 22,6
mrd. kroner fra 2015 til 2016, hvorav de særskilte tiltakene for
økt sysselsetting utgjør i alt 4 mrd. kroner. Målt ved endringen
i det strukturelle, oljekorrigerte underskuddet er etterspørselsimpulsen
fra statsbudsjettet 0,7 pst. av BNP for Fastlands-Norge, mot om
lag 1/2 pst. for inneværende år.
For perioden 2014–2016 sett under ett kan det samlede
handlingsrommet i finanspolitikken fra underliggende vekst i skatter
og avgifter og økt bruk av olje- og fondsinntekter anslås til i
underkant av 115 mrd. kroner. Økte utgifter i folketrygden har lagt beslag
på en firedel av dette handlingsrommet, mens nærmere 23 pst. er
benyttet til satsing på kunnskap og samferdsel og 14 pst. er benyttet
til skatte- og avgiftslettelser. Styrking av kommuneøkonomien utgjør
19 pst. av det samlede handlingsrommet, medregnet satsing på kunnskap
og samferdsel i kommunal regi.
Budsjettpolitikken og utviklingen i offentlige
finanser er nærmere omtalt i kapittel 3 i meldingen.
Hovedmålet med skatter og avgifter er å finansiere
fellesgoder mest mulig effektivt. Et bedre skatte- og avgiftssystem
kan også gjøre økonomien mer produktiv. Regjeringen arbeider for
et mer vekstfremmende og enklere skattesystem. Et lavere skattenivå og
et bedre skattesystem skal gjøre at det lønner seg mer å jobbe,
spare, investere og opptre miljøvennlig.
En slik skattepolitikk vil også ha gode dynamiske virkninger
i økonomien. Økt deltakelse i arbeidslivet og høyere økonomisk vekst
vil bidra til et større skattegrunnlag, som over tid kan finansiere
noe av skattelettelsen.
Samtidig med fremleggelsen av statsbudsjettet for
2016 legger regjeringen også fram Meld. St. 4 (2015–2016) Bedre
skatt – en skattereform for omstilling og vekst. I denne meldingen
foreslår regjeringen blant annet at selskapsskatten reduseres til 22 pst.
i 2018, og at det gjennomføres nødvendige omlegginger av personbeskatningen.
Det er en oppfølging av Skatteutvalgets utredning, jf. NOU 2014:13
Kapitalbeskatning i en internasjonal økonomi.
For å lette omstillinger og styrke grunnlaget
for vekst i norsk økonomi ønsker regjeringen å starte oppfølgingen
av Skatteutvalget allerede i 2016-budsjettet. Forslaget til budsjett
for 2016 innebærer nye lettelser i skatter og avgifter på til sammen
9,1 mrd. kroner påløpt og 3,1 mrd. kroner bokført. Regjeringen foreslår
å redusere skattesatsen på alminnelig inntekt for personer og selskaper
fra 27 til 25 pst. Regjeringen foreslår også at det innføres en
trinnskatt på personinntekt som erstatter dagens toppskatt, men slik
at den samlede marginalskatten reduseres i alle trinn. Skatten på
aksjeutbytte justeres slik at samlet skatt på overskudd som deles
ut, blir om lag som i dag. Regjeringen foreslår lettelser i formuesskatten. Satsen
reduseres, og bunnfradraget og ligningsverdier økes. Det blir dermed
mer lønnsomt å spare og å investere i næringsvirksomhet.
For å motvirke tilpasninger og forenkle regelverket
foreslår regjeringen at lån til personlige aksjonærer skattemessig
skal behandles som utbytte på aksjonærens hånd. Regjeringen foreslår
også å stramme inn regelen som begrenser rentefradraget mellom nærstående
selskap (rentebegrensningsregelen). Grensen for fradrag for rentekostnader
til nærstående selskap reduseres fra 30 til 25 pst. av resultat
før skatt, renter og avskrivninger. Regjeringen foreslår å øke den
lave merverdiavgiftssatsen fra 8 til 10 pst.
Som ledd i regjeringens forenklingsarbeid foreslås
forbedringer i fordelsbeskatningen av yrkesbiler, samt fjerning
av fradraget for småutgifter og retten til skattefri utgiftsgodtgjørelse.
I forbindelse med gjennomgang av landbruksbeskatningen
foreslår regjeringen å ta ut gevinster ved salg av landbrukseiendom
fra personinntektsgrunnlaget, mens det særskilte skattefritaket
på gevinst ved salg av landbrukseiendom i familien fjernes.
I tillegg foreslås enkelte andre saker på skatte-
og avgiftssiden. Avgiftssatsen på forbruk av elektrisk kraft for
bedrifter med datalagring som hovedaktivitet reduseres til laveste
sats som gjelder for industrien, og det innføres veibruksavgift
på gass. Det innføres også en skatteordning for ENØK-investeringer
i husholdningene.
Skatte- og avgiftsopplegget omtales nærmere
i kapittel 4 i meldingen, i Prop. 1 LS (2015–2016) Skatter, avgifter
og toll 2016 og i Prop. 1 S Tillegg 1 (2015–2016).
Regjeringen har i budsjettet for 2016 prioritert tiltak
som fremmer arbeid, aktivitet og omstilling. Det er både nødvendig
å fremme sysselsettingsvekst for å møte konjunkturnedgangen på kort
sikt og for å legge til rette for en langsiktig omstilling med nye
arbeidsplasser i konkurranseutsatt sektor etter hvert som oljenæringen
gradvis vil bli en mindre viktig vekstmotor for økonomien.
Satsingene i budsjettet er særlig innenfor de
åtte områdene som er trukket fram i erklæringen fra Sundvolden,
mens utgiftene reduseres på enkelte andre poster.
Konkurransekraft
for norske arbeidsplasser.
Næringslivets kostnader er langt høyere enn hos våre handelspartnere.
Samtidig har veksten i produktiviteten falt tilbake fra midten av
forrige tiår. Det utfordrer næringslivets evne til å konkurrere med
utenlandske bedrifter. Fallet i etterspørselen fra oljenæringen
vil også sette vår evne til omstilling på prøve. Lavere aktivitet
i oljenæringen er ikke et kortvarig konjunkturfenomen, men en mer
langvarig strukturell endring. Bruken av oljepenger må både tilpasses
situasjonen i norsk økonomi og rettes inn mot tiltak som bedrer
den langsiktige vekstevnen. For å stimulere til arbeid, sparing
og investeringer foreslår regjeringen lavere skatter og økt satsing
på infrastruktur, innovasjon, forskning og kunnskap. Regjeringen
vil stimulere til økt gründerskap i næringslivet og foreslår blant
annet økte bevilgninger til Innovasjon Norges etablerertilskuddsordning
og pre-såkornfond. Som et ledd i arbeidet med å digitalisere og
modernisere offentlig sektor, foreslår regjeringen å starte arbeidet
med nytt saksbehandlingssystem i Brønnøysundregistrene. Det nye
systemet vil komme næringslivet til gode gjennom forenklinger og
besparelser.
Regjeringen vil bygge landet.
Effektiv kommunikasjon reduserer kostnadene og reisetidene for næringslivet
og innbyggerne. Nasjonal transportplan 2014–2023 har høye ambisjoner
om å trappe opp investeringene i vei og kollektivtransport. Aktvitetsnivået
på jernbaneinvesteringer har vært meget høyt hittil i NTP-perioden.
I tråd med rasjonell fremdrift reduseres utgiftene til de store
pågående prosjektene noe i 2016. Samtidig foreslås økt bevilgning
til vedlikehold og fornying av jernbanen. Bevilgningsforslaget innebærer
at vedlikeholdsetterslepet både på vei og jernbane reduseres betydelig
i 2016. Regjeringen vil reformere transportsektoren med strukturendringer
og økt konkurranseutsetting i jernbanesektoren, samt en mer effektiv bompengeordning.
Fra 2016 etableres også utbyggingsselskapet for vei som skal vektlegge helhetlig
utbygging, økt effektivitet og økt samfunnsøkonomisk lønnsomhet.
Kunnskap gir muligheter til alle.
Regjeringen har høye ambisjoner for Norge som kunnskapsnasjon. Det
krever kvalitet i alle ledd fra barnehage, via skole, til høyere
utdanning og forskning. Regjeringen foreslår å øke bevilgningene
til kompetanse og kvalitet i barnehagene og når i 2016 målet om
likeverdig behandling av kommunale og ikke-kommunale barnehager.
I Lærerløftet legger regjeringen vekt på solid faglig og pedagogisk
lærerkompetanse som en forutsetning for et kvalitetsløft i norsk
skole. Antall rekrutteringsstillinger økes. Det foreslås bevilgninger
til en mer hensiktsmessig struktur for høyere utdannings- og forskningsinstitusjoner.
For tredje året på rad bedres de økonomiske vilkårene til studentene
gjennom å øke basisstøtten utover prisveksten. Det foreslås også
betydelige midler til å følge opp langtidsplanen for forskning og
høyere utdanning.
En enklere hverdag for folk flest.
Regjeringen vil legge større vekt på frihet for den enkelte. Det
viser tillit til innbyggerne og vil skape større rom for private,
frivillige og lokale initiativ. Lavere skatter vil gi den enkelte
større frihet til å disponere egen inntekt. Mindre byråkrati vil
forenkle hverdagen for innbyggerne. Regjeringen viderefører avbyråkratiserings-
og effektiviseringsreformen i 2016 slik at alle statlige etater
må øke produktiviteten med minst 0,5 pst. fra året før. Budsjettet
for 2016 legger til rette for økt digitalisering av offentlige tjenester.
Blant annet skal utviklingen av elektronisk søknad i Husbanken ferdigstilles.
Folkeregisteret skal moderniseres, og systemene for elektronisk
samhandling mellom innbyggerne og helse- og omsorgssektoren skal
videreutvikles. Slike tiltak vil resultere i nye tjenester som er
enklere å bruke for innbyggere og næringsliv. Økt digitalisering
vil også bidra til å effektivisere offentlig sektor.
Trygghet i hverdagen og styrket beredskap.
Nærpolitireformen gjennomføres fra 1. januar 2016. Reformen gir
færre politidistrikter og dermed behov for ombygging av politiets
operasjonssentraler. Budsjettforslaget gir rom for oppfølging av
reformen, modernisering av politiets IKT-systemer og ansettelse
av alle som uteksamineres fra Politihøgskolen. Det er gjennomført konseptvalgutredning
og KS1 for nytt beredskapssenter for politiet, og det foreslås bevilgning
til forprosjektering i 2016. Innenfor Kriminalomsorgen øker utgiftene
til leie av fengselskapasitet i Nederland. Budsjettforslaget innebærer også
at det etableres 181 nye fengselsplasser ved Ullersmo og Eidsberg
som skal være erstatningskapasitet for Oslo fengsel, avd. A, når
denne stenges ned. Som del av regjeringens tiltakspakke for økt
sysselsetting økes også vedlikeholdet ved flere fengsler. Regjeringen
prioriterer også Politiets sikkerhetstjeneste, som blant annet har behov
for tilleggslokaler. Budsjettforslaget innebærer også økt saksbehandlingskapasitet
i Utlendingsdirektoratet og økt kapasitet i fylkesmannsembetene
til arbeid med samfunnssikkerhet. Regjeringen vil dessuten bedre
Tolletatens grensekontroll gjennom kamerakontroll ved alle landeveis
grenseoverganger og flere tjenestemenn.
Et velferdsløft for syke og eldre.
Regjeringens mål er at alle skal ha tilgang til likeverdige helsetjenester
av god kvalitet. Budsjettforslaget gir rom for en vekst i pasientbehandlingen
på sykehusene på 2,5 pst., som er høyt sammenliknet med tidligere
år. Det foreslås etablering av PET-senter ved Universitetssykehuset
Nord-Norge i Tromsø og vedlikeholdsinvesteringer ved Oslo universitetssykehus.
Regjeringen vil i 2016 videreføre reformen med fritt behandlingsvalg
for å redusere ventetiden, øke valgfriheten for pasientene og stimulere
de offentlige sykehusene til å bli mer effektive. Omsorgstjenesten
skal tilpasses slik at flere eldre kan bo lenger hjemme og bidra
til at hver enkelt får mulighet til å leve et aktivt og godt liv.
Budsjettet legger til rette for at kommunene kan bygge flere heldøgns
omsorgsplasser og bedre kapasiteten i dagtilbudet for demente. Forsøk
med statlig finansiering av omsorgstjenestene starter opp i 2016.
Et sterkere sosialt sikkerhetsnett.
I omstillingen Norge står overfor, må vi hindre at mennesker faller
utenfor arbeidsmarkedet og viktige sosiale arenaer. Én av utfordringene
er å gi flere voksne mulighet til å skaffe seg grunnleggende ferdigheter
og kompetanse som arbeidslivet etterspør. Regjeringen foreslår tilpasset
modulbasert opplæring. Regjeringen vil også utvikle og ta i bruk
verktøy for kartlegging av grunnleggende ferdigheter for voksne,
og prøve ut opplæring i grunnleggende norsk gjennom programmene
for basiskompetanse i arbeidslivet og frivilligheten. Det foreslås
videre et nytt toårig opplæringstiltak i regi av arbeids- og velferdsetaten
for personer med svake grunnleggende ferdigheter. Regjeringen er
opptatt av å sikre barn som vokser opp i fattige familier mer likeverdige muligheter,
og følger opp «Barn som lever i fattigdom – regjeringens strategi»
med tiltak og satsinger i budsjettet for 2016. Det statlige barnevernet
foreslås styrket. Regjeringen foreslår også tilskudd til flere utleieboliger
og forbedringer i bostøtteordningen. Regjeringen vil fremme en opptrappingsplan
for rusfeltet høsten 2015. I budsjettet for 2016 følges planen opp
med blant annet økt tilskudd til arbeidstrening, aktivisering mv.
i regi av frivillige organisasjoner, samt etablering og utvidelse
av Narkotikaprogram med domstolskontroll. Budsjettet gir også grunnlag for
at sykehusene og kommunene kan bedre tilbudet for personer med rusproblemer
og psykiske lidelser.
Levende lokaldemokrati.
Regjeringen vil gi enkeltmennesker, lokalsamfunn og kommuner større
frihet og mer innflytelse over egen hverdag. For å ruste kommunene
til å håndtere fremtidens utfordringer, har regjeringen tatt initiativ
til en kommunereform. Målene med kommunereformen er gode og likeverdige tjenester
til innbyggerne, en helhetlig og samordnet samfunnsutvikling, bærekraftige
og økonomisk robuste kommuner og et styrket lokaldemokrati. Statlig
detaljstyring skal begrenses, makt og ansvar skal flyttes nærmere
innbyggerne. Rammene for kommunereformen ble lagt ved Stortingets
behandling av Kommuneproposisjonen 2015, mens overføring av oppgaver
til kommunene ble drøftet i Meld. St. 14 (2014–2015). Meldingen
omtalte også hvordan det regionale folkevalgte nivået kan utvikles.
Mer effektiv ressursbruk i kommuner og fylkeskommuner vil kunne
gi rom for å styrke tjenestetilbudet ut over det som følger av realveksten
i inntektene.
Det er en særlig utfordring at mange nå mister jobben
i de næringer og fylker som berøres sterkest av den lave oljeprisen.
Som en del av budsjettet legger regjeringen også fram en tiltakspakke
for økt sysselsetting på i alt 4 mrd. kroner. De særskilte tiltakene
i denne pakken vil være midlertidige og er innrettet slik at de
lett skal kunne reverseres. Blant tiltakene er forsering av vedlikeholdsinvesteringer
ved sykehus, økt vedlikehold og fornying av vei- og jernbanestrekninger,
tilskudd til forskning og innovasjon, engangstilskudd til vedlikehold
og rehabilitering av skoler og omsorgsbygg i kommunene, vedlikehold
og oppgradering av forskningsfartøy, økt flom- og skredsikring,
rehabilitering av Universitetsmuseet i Bergen og oppgradering av
andre universitetsbygg. Pakken inneholder også flere tiltaksplasser for
ledige, nye studieplasser i praktisk-pedagogisk utdanning og rekrutteringsstillinger
ved universiteter og høyskoler.
Finansiell stabilitet er en viktig forutsetning
for makroøkonomisk stabilitet, og omvendt. For å bidra til finansiell
stabilitet legger norske myndigheter vekt på å fremme soliditet,
likviditet og god atferd i finansinstitusjonene gjennom offentlig
regulering og myndighetstilsyn. Husholdningenes gjeld vokser fortsatt
raskere enn deres inntekter. Høy husholdningsgjeld og høye boligpriser
har økt risikoen for at finansielle ubalanser kan utløse eller forsterke
et tilbakeslag i norsk økonomi. For å bidra til en sunnere utvikling
i boligpriser og gjeld la regjeringen i juni 2015 fram en strategi
for boligmarkedet med tiltak for å bremse gjeldsveksten og gjøre
det billigere å bygge nye boliger. Regjeringen har midlertidig skjerpet
kravene til nye boliglån.
Regelverket for finansnæringen i Norge bygger
i stor grad på EU- og EØS-regler. En viktig del av EØS-arbeidet
er den såkalte tilsynsbyråsaken. EU etablerte med virkning fra 1. januar
2011 en ny tilsynsstruktur i EU, med et «makrotilsyn» og tre «mikrotilsyn»
på finansmarkedsområdet. I oktober 2014 ble det oppnådd politisk
enighet mellom EU-landene og de tre EØS-landene om prinsippene for EØS-tilpasninger
til rettsaktene som etablerer og gir kompetanse til tilsynsbyråene.
EU-siden og de tre EØS-EFTA landene arbeider nå sammen om å utforme
EØS-tilpasninger slik at rettsaktene om tilsynsbyråer kan tas inn
i EØS-avtalen.
Norske myndigheter har lagt særlig vekt på å
stille styrkede kapitalkrav for bank og forsikring. De norske reglene
bygger på tilsvarende regler i EU. Departementet jobber for tiden
også med annet regelverk for å styrke finanssektoren. Banklovkommisjonen
utreder blant annet norsk gjennomføring av EØS-regler som svarer
til EUs krisehåndteringsdirektiv. Det er nedsatt ulike lovutvalg
for å utrede gjennomføring av EØS-regler for verdipapirmarkedet,
regnskap og hvitvasking.
God utvikling i norsk økonomi har bidratt til gode
resultater og god inntjening i norske finansinstitusjoner. Særlig
i bankene har inntektene, kapitaldekningen og lønnsomheten økt.
Markedsandelen til norske banker i det norske bankmarkedet har holdt seg
ganske stabil siden 2008. Opptrapping av kapitalkrav pågår fortsatt.
De gode resultatene tyder på at bankene vil ha gode muligheter til
å styrke soliditeten videre. Et lavt rentenivå og økende levealder
krever større avsetninger for livselskaper og pensjonskasser. Nye
kapitalkrav for forsikringsselskaper gjenspeiler bedre den risikoen
de står overfor. Solide finansinstitusjoner og et effektivt kapitalmarked
bidrar til en omstillingsdyktig økonomi.
Finansiell stabilitet og regulering av finansmarkedene
er nærmere omtalt i avsnitt 3.4 i meldingen.
Høy sysselsetting og lav arbeidsledighet står
sentralt i regjeringens økonomiske politikk. Sysselsettingspolitikken
skal legge til rette for et fleksibelt arbeidsmarked, slik at flest
mulig er i arbeid og får brukt sine evner, og slik at bedriftene
får tak i den kompetansen de trenger.
Permitteringsregelverket ble utvidet fra 1. juli
i år. Det gjør at bedriftene lettere kan holde på kvalifisert arbeidskraft.
Mer sjenerøse permitteringsregler må veies opp mot faren for at
det kan svekke mobiliteten i arbeidsmarkedet. Også dagpengeregelverket spiller
en sentral rolle. Det er særlig viktig å håndheve mobilitetskravene
i ordningen når ledigheten varierer mye mellom ulike deler av landet.
I tillegg må utsatte grupper med svak eller lite etterspurt kompetanse
tilbys bistand for å unngå at de varig faller utenfor arbeidsmarkedet.
I forbindelse med revidert nasjonalbudsjett ble tiltaksnivået i
annet halvår i år økt med 1 500 plasser. Regjeringen foreslår en
videre økning til 16 000 plasser i gjennomsnitt for 2016. I tillegg
kommer tiltak for personer med nedsatt arbeidsevne, som foreslås
videreført på samme nivå som i 2015.
I budsjettet for 2016 foreslår regjeringen en
egen ungdomspakke for å styrke mulighetene for de unge i arbeidslivet.
Tiltakene er rettet både mot arbeidsmarkedet og mot opplæring og
kompetanse.
Gjennomføringen av lønnsoppgjørene er partenes
ansvar. Koordinerte oppgjør, der sentrale tariffområder i konkurranseutsatt
sektor forhandler først, skal bidra til å holde lønnsveksten innenfor
rammer konkurranseutsatt virksomhet kan leve med over tid. Myndighetene
har ansvar for at lover og regler legger til rette for et velfungerende
og fleksibelt arbeidsmarked. Det inntektspolitiske samarbeidet bidrar
til at myndighetene og partene i arbeidslivet har en felles forståelse
av den økonomiske situasjonen og av hvilke utfordringer norsk økonomi
står overfor. Lønnsoppgjør som er tilpasset den økonomiske situasjonen,
vil bidra til å dempe utslagene i produksjon, sysselsetting og arbeidsledighet
av lavere etterspørsel fra oljenæringen.
Sysselsettings- og inntektspolitikken er nærmere omtalt
i avsnitt 3.5 i meldingen.
Regjeringen mener den svake produktivitetsutviklingen
i Norge er bekymringsfull. Regjeringen bygger sin politikk på målet
om en mest mulig effektiv bruk av fellesskapets ressurser, og legger
stor vekt på arbeidet med å heve produktiviteten i norsk økonomi.
En god ressursutnyttelse i privat og offentlig sektor bidrar til
høy verdiskaping, og er derfor viktig for levestandard og velferdsordningene.
Samtidig vil en god omstillingsevne bidra til at norsk økonomi står
bedre rustet til å møte endrede internasjonale rammevilkår. Regjeringen
legger vekt på at effektiviseringsarbeidet skal pågå kontinuerlig.
Våren 2014 satte regjeringen ned Produktivitetskommisjonen.
Kommisjonen la fram sin første rapport, NOU 2015:1 Produktivitet
– grunnlag for vekst og velferd, i februar 2015. I rapporten pekes
det på en rekke områder, både i privat og offentlig sektor, med et
betydelig potensial for produktivitetsgevinster. Regjeringen har
allerede fulgt opp flere av kommisjonens forslag. Kommisjonen vil
legge fram sin avsluttende rapport tidlig neste år.
Arbeidet med effektiviseringstiltak og oppfølging
av Produktivitetskommisjonens anbefalinger er nærmere omtalt i kapittel
5 i meldingen.
Klimautfordringene er globale og løses best
globalt. Regjeringen arbeider for at forhandlingene under FNs klimakonvensjon
skal føre til en klimaavtale i tråd med togradersmålet. Norge sendte
i slutten av mars inn en indikativ forpliktelse til FNs klimakonvensjon
med to elementer:
Norge vil påta seg
en betinget forpliktelse om minst 40 pst. utslippsreduksjon i 2030
sammenliknet med 1990.
Norge er i dialog med EU om å inngå en
avtale om felles oppfyllelse av klimaforpliktelsen sammen med EU,
med et klimamål på minst 40 pst. i 2030 sammenliknet med 1990-nivået.
Regjeringen mener at en avtale om felles oppfyllelse
med EU vil være den beste løsningen. Uten en avtale med EU vil ambisjonsnivået
om minst 40 pst. reduksjon være betinget av tilgang på fleksible
mekanismer i den nye klimaavtalen og godskriving av vår deltakelse
i EUs kvotesystem.
Regjeringen fører en offensiv klimapolitikk
og forsterker klimaforliket. De viktigste virkemidlene i klimapolitikken
er avgifter og deltakelse i det europeiske klimakvotesystemet. Klimapolitikken
er nærmere omtalt i meldingens avsnitt 3.6, mens bærekraftig utvikling
og grønn vekst er omtalt i avsnitt 3.7.
Innsatsen mot internasjonal fattigdom og humanitære
kriser er også et felles globalt ansvar. Det humanitære budsjettet
er på et historisk høyt nivå, og en betydelig del av dette vil gå
til å hjelpe befolkningen i Syria og flyktninger i nabolandene.
Andre prioriterte satsinger på bistandsområdet er utdanning, global helse
og næringsutvikling. Innen utdanning vil særlig jenter og marginaliserte
grupper prioriteres.
Statens pensjonsfond skal støtte opp under langsiktige
hensyn ved bruk av statens petroleumsinntekter og understøtte sparing
for å finansiere pensjonsutgiftene i folketrygden. Fondet skal forvaltes
med sikte på høyest mulig avkastning over tid innenfor moderat risiko.
En langsiktig og god forvaltning av fondet bidrar til rettferdighet
mellom generasjoner ved at også de som kommer etter oss, kan få
bruke av petroleumsinntektene.
Statens pensjonsfond Norge investerer hovedsakelig
i aksjer og obligasjoner i det norske markedet. Statens pensjonsfond
utland investerer i aksjer, obligasjoner og eiendom og i et bredt
utvalg av land, sektorer og selskaper. Bred spredning av investeringene reduserer
den samlede risikoen. Statens pensjonsfond skal forvaltes på en
ansvarlig måte. God finansiell avkastning over tid antas å avhenge
av en bærekraftig utvikling og velfungerende markeder.
Forvaltningen av Statens pensjonsfond er nærmere
omtalt i kapittel 6 i meldingen, herunder oppfølgingen av finanskomiteens
merknader i Innst. 290 S (2014–2015) om Statens pensjonsfond utlands
investeringer i kullselskaper.
Komiteen tar omtalen
til orientering, og viser til merknader for øvrig i denne innstillingen.
Komiteens flertall medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
vil rose regjeringens arbeid med å operasjonalisere et nytt produktbasert
kriterium for kullselskaper som skal tre i kraft senest fra 1. februar
2016. Flertallet presiserer at stortingsvedtaket
5. juni 2015 var at Statens pensjonsfond utland (SPU) ikke lenger
skal være investert i kullselskaper, og deler Finansdepartementets
vurderinger rundt utformingen av det nye kriteriet.
Flertallet vil i tillegg presisere
at formuleringen «gjennom enheter de kontrollerer» skal forstås slik
at selskap ikke automatisk kan forbli i porteføljen kun ved å opprette
ett eller flere datterselskaper for kullvirksomheten. Flertallet har
merket seg at det relevante vurderingsgrunnlaget vil være om selskapet
selv, eller konsolidert med datterselskaper det kontrollerer, overskrider
enten inntektsterskelen eller terskelen for andel av virksomhet. Flertallet presiserer
videre at det er nok at et selskap treffer på en av terskelverdiene,
for at det skal omfattes av vesentlighetsbegrepet.
Flertallet merker seg at Finansdepartementet legger
til grunn samme prosedyre for åpenhet som for øvrige kriterier,
der navn og beslutningsgrunnlag skal offentligjøres både for selskaper
under observasjon og de selskaper en selger seg ut av.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at utfordringer og valgmuligheter for norsk økonomi og offentlige
finanser fram mot 2060 ble grundig drøftet av regjeringen Stoltenberg
II i Perspektivmeldingen 2013. Den langsiktige utfordringen for
offentlige finanser var entydig; enten må inntektene økes eller
utgiftene reduseres. Siden den gang har regjeringen svekket inntektene
og økt utgiftene, og de langsiktige utfordringene har økt. I dette
står konsekvensene av at vi lever lenger sentralt. Det samme gjør
vekstevnen i norsk økonomi. Et viktig spørsmål er hvordan vi kan
styrke bærekraften i de offentlige velferdsordningene og videreutvikle den
norske velferdsmodellen til glede for kommende generasjoner. Handlingsrommet
vil avta etter hvert som vi får en større andel eldre. De valgene
vi tar i dag får betydning for hvor godt vi lykkes om 15–20 år,
når eldrebølgen for alvor gjør seg gjeldende i statsfinansene.
Disse medlemmer viser til at
det i nasjonalbudsjettet for 2015 presenteres oppdaterte framskrivninger
av inndekningsbehovet i offentlige finanser i 2060 ved ulike utviklingsforløp.
I referanseforløpet anslås inndekningsbehovet å utgjøre 5,2 pst.
av BNP for Fastlands-Norge. 5,2 pst. av BNP i 2016 utgjør rundt
140 mrd. kroner. Inndekningsbehovet påvirkes i ulik grad ved endret
oljepris, avkastning fra Pensjonsfondet, offentlig produktivitetsvekst,
sysselsetting, arbeidstid og standard på velferdstjenestene.
Disse medlemmer viser til at
oljeprisen har falt det siste året, og den forventes å forbli på
et lavere nivå over tid. Arbeidsledigheten har økt betydelig og
ser ut til å fortsette å vokse. Videre antas realavkastningen fra
Pensjonsfondet å falle ned mot 2 pst. årlig de neste 10–15 årene
ifølge Thøgersen-utvalget, og regjeringen har i tre budsjetter på
rad lagt seg på en oljepengebruk som ikke er bærekraftig over tid. Samtidig
opplever vi et rekordhøyt antall asylankomster som kommer til å
påvirke statsfinansene i mange tiår.
«Fjorårets budsjetthøst viste hvor pinlig svak budsjettstyringen
er. For å dekke inn avtalen med Venstre og Kristelig Folkeparti,
ble det lansert en poseavgift ingen ville ta ansvar for. Noen måneder
senere ble den droppet. Og erstattet med mer oljepenger» – Kjetil
B. Alstadheim, Dagens Næringsliv
Disse medlemmer viser til at
Høyre- og Fremskrittsparti-regjeringen på tre budsjetter har brukt
om lag like mye oljepenger som regjeringen Stoltenberg II gjorde
på 8 år, målt som oljekorrigert underskudd i nominelle kroner. Det
strukturelle budsjettunderskuddet som andel av BNP for Fastlands-Norge
har ikke på noe tidspunkt vært høyere i Finansdepartementets tabeller
som strekker seg tilbake til 1980. Mens regjeringen Stoltenberg
II økte oljepengebruken med 6–7 mrd. kroner per år, har dagens regjering
hentet det tredobbelte hvert år. Disse medlemmer viser
til at etterspørselsimpulsen i budsjettet har blitt økt fra et gjennomsnitt
på 0,23 pst. per år med forrige regjering til 0,63 pst. med dagens. Som
svar på budsjettspørsmål fra Arbeiderpartiet skriver regjeringen:
«Med samme gjennomsnittlige innfasingstempo etter
2013 som i perioden 2006–2013, ville uttaket fra Statens pensjonsfond
utland vært drøyt 60 mrd. kroner lavere i treårsperioden 2014–2016».
Disse medlemmer viser til at
regjeringen så langt har nektet å svare på spørsmål fra Arbeiderpartiet
og media om hvorvidt oljepengebruken er bærekraftig. Finansministeren
har i høst konsekvent svart at «budsjettet er godt tilpasset situasjonen
i norsk økonomi», til tross for at regjeringen, bare uker etter at
statsbudsjettet var lagt fram, la fram en tilleggsproposisjon med
en ramme på om lag 9,5 mrd. kroner. Også i tilleggsproposisjonen
ble oljepengebruken økt. I tilleggsproposisjonen skriver regjeringen:
«Sett under ett virker den økonomiske politikken nå
svært ekspansivt. Kronen har svekket seg markert de siste to-tre
årene. Det styrker vår kostnadsmessige konkurranseevne og legger
til rette for omstilling og vekst i konkurranseutsatt næringsliv.
(…) Risikoen for at kronekursen styrker seg øker jo mer ekspansivt budsjettet
er.»
Disse medlemmer viser til Thøgersen-utvalget,
som regjeringen satte ned i 2014 for å vurdere handlingsregelen,
og som leverte sin rapport i mai 2015. Utvalget tar til orde for
en innfasing på om lag 5–8 mrd. kroner per år. Om regjeringens oljepengebruk
for 2016 sier utvalgslederen:
«En impuls på 0,7 prosent er opplagt høyere enn det
som er bærekraftig på sikt. Vår anbefaling var en mer bærekraftig
oljepengebruk».
Videre sier Thøgersen:
«Problemet oppstår når den langsiktige trenden for
oljepengebruk blir for høy. Da får vi den ulempen at oljepengebruken
vil stige raskt og deretter falle raskt. Det er definitivt ikke
en bane vi vil anbefale.»
Disse medlemmer viser til sjefsøkonom
i DNB Markets, Øystein Dørum, som beskriver situasjonen slik:
«Kommende regjeringer vil bli straffet på to måter.
For det første fordi handlingsrommet blir mindre. Dersom oljepengebruken
fortsetter å øke som nå, vil man allerede om syv år måtte begynne
å trappe ned oljepengebruken og derfor stramme til i budsjettene. For
det andre fordi disse beregningene ikke tar hensyn til at utgiftene
til pensjoner og helse vil fortsette å øke fremover, slik at innstramningsbehovet
blir enda større. Den økte pensjonsregningen vil inntreffe samtidig
med at oljepengebruken må trappes ned.»
Disse medlemmer viser til at
under regjeringen Stoltenberg II var veksten i økonomien høyere enn
veksten i offentlig konsum, med unntak av finanskriseåret 2009.
Med denne regjeringen er situasjonen den motsatte. Til tross for
valgløfter om å gjøre Norge mindre oljeavhengig og krympe offentlig sektor,
ser vi at Høyre/FrP-regjeringen legger opp til en underliggende
utgiftsvekst og vekst i offentlig konsum som er større enn veksten
i økonomien. Regjeringen setter fartsrekord i å øke oljeavhengigheten og
har ifølge TV2 mer enn doblet antallet nye byråkrater som ansettes
hver dag. Disse grepene kombineres med en svekking av inntektssiden.
Disse medlemmer viser til at
dagens statsminister i valgkampen 2013 uttalte at «Høyre er ryggraden
i ansvarlig pengebruk». Dagens Næringslivs Kjetil B. Alstadheim
tok tak i påstanden i en kommentar etter budsjettfremleggelsen i
2014:
«Høyres ryggrad er nå mer et sugerør inn i Oljefondet.
Hver anledning brukes til å hente ut litt mer. Hver oppjusterte
prognose er en unnskyldning for økt pengebruk, ikke en anledning
som brukes til å holde litt igjen.»
En annen borgerlig avis, Aftenposten, skriver
på lederplass 17. oktober:
«I opposisjon ville Høyre beskrevet denne mangelen
på budsjettdisiplin som uansvarlig. Den tærer på en sparekonto som
trengs når eldrebølgen om få år gjør at offentlige utgifter skyter
i været. Den undergraver fremtidige generasjoners krav på å få ta
sin del i oljeformuen. Den bryter med ambisjonen om å gjøre innfasingen
av oljepenger i norsk økonomi gradvis og forsiktig. Den fører, stikk
i strid med Høyres ønsker, til at offentlige utgifter vokser betydelig
raskere enn hele økonomien. Og den svekker de holdningene som har
gjort at Norge gjennom tiår, på tross av oljerikdommen, har utvist
et minimum av evne til disiplin og måtehold.»
Disse medlemmer ser med bekymring
på den voldsomme økningen i oljepengebruk, delvis på grunn av risikoen
for økt kronekurs og betydningen dette har for norske bedrifter,
men også fordi det vil bli krevende å komme ned på et bærekraftig
nivå etter fire år med Høyre/FrP-regjering. I budsjettet for 2015
foreslo samtlige opposisjonspartier på Stortinget å redusere oljepengebruken
i forhold til regjeringens forslag. Dessverre ga samarbeidspartiene
Kristelig Folkeparti og Venstre regjeringen flertall for pengebruken.
Situasjonen for budsjettet for 2016 ble den samme, hvor samtlige
opposisjonspartier foreslår redusert oljepengebruk, men hvor vi
likevel ender opp med et budsjettforlik hvor regjeringen får flertall
for et nivå som ikke er bærekraftig.
Disse medlemmerviser
til at Arbeiderpartiet foreslår en redusert oljepengebruk på 4 mrd.
kroner, sammenlignet med regjeringens forslag. Til tross for svært
begrenset tid til å ta stilling til regjeringens endelige budsjettforslag,
som også omfatter tilleggsproposisjonen, mener disse medlemmer det
er rom for målrettede tiltak mot økende ledighet, sette kommunene
bedre i stand til å løse sine oppgaver, og for å bygge landet, innenfor
en lavere oljepengebruk. Regjeringen bør merke seg det tydelige
signalet fra Stortinget om at de ikke alltid kan velge den enkleste løsningen
ved å øke uttaket fra Pensjonsfondet.
Disse medlemmer viser til at
arbeidskraften er vår viktigste ressurs. I Perspektivmeldingen 2013 antas
nåverdien av framtidig arbeidsinnsats å utgjøre mer enn 80 pst.
av nasjonalformuen. Realkapitalen utgjør 11 pst., mens finanskapital
og petroleumsformuen bare utgjør 4 pst. hver. Selv om verdien av
pensjonsfondet og de gjenværende petroleumsreservene er betydelige,
er de altså beskjedne sammenliknet med inntektene som skapes i fastlandsøkonomien. Virksomheten
i fastlandsøkonomien er hovedgrunnlaget for produksjon, sysselsetting
og inntekt.
Disse medlemmer mener at nøkkelen
til å løse finansieringsutfordringen ved framtidens velferdsstat
ligger i å øke arbeidstilbudet, særlig gjennom å få flere i arbeid,
flere heltidsstillinger og få flere til å stå lenger i jobb. Med
regjeringen Stoltenberg II fikk vi på plass en bredt forankret pensjonsreform. Kun
Fremskrittspartiet plasserte seg på utsiden av dette forliket. Reformen
er utvilsomt den viktigste som er gjennomført i Norge på tiår, og
har langt større betydning for økt arbeidstilbud og langsiktige
finanser enn samtlige påbegynte og planlagte reformer fra dagens
regjering til sammen. I Rapport 22/2011 fra Statistisk sentralbyrå
anslås reformen å øke antall utførte timeverk i 2050 med om lag
7 pst. Effekten av reformen vil, alt annet likt, kunne redusere
inndekningsbehovet til drøyt 2,5 pst.
Disse medlemmer viser til at
grunnlaget for vår velstand er en kombinasjon av lav ledighet, høy sysselsetting
og høy produktivitet. Vi har bak oss en periode med et særlig fordelaktig
bytteforhold, som har gitt viktig bidrag til de siste års vekst.
Etter at Høyre/FrP-regjeringen overtok, har arbeidsledigheten økt
og vi har nå det høyeste antallet ledige i Norge på over 20 år.
Samtidig har sysselsettingsgraden falt over tid, og utfordringen
med å inkludere utsatte grupper i arbeidslivet har blitt større.
Gjennom 70-tallet gjorde kvinner for alvor sitt inntog i det norske arbeidsmarkedet
og brakte oss helt i verdenstoppen når det gjelder kvinnelig yrkesdeltakelse.
Regjeringen Stoltenberg II anslo verdien av den ekstra arbeidskraften
som følge av høyere kvinnelig sysselsettingsgrad i Norge sammenlignet
med gjennomsnittet i OECD, til å utgjøre mer enn verdien av Statens
pensjonsfond og alle kjente petroleumsreserver på sokkelen. Eksempelet
viser den enorme betydningen arbeid for økt yrkesdeltakelse og inkludering
har, også for norsk økonomi.
Disse medlemmer viser til at
Norge nå opplever det høyeste antallet asylankomster noensinne.
I tilleggsproposisjonen fra regjeringen legges det til grunn at
det vil ankomme anslagsvis 33 000 asylsøkere i 2015 og i 2016. Asyltilstrømmingen
kommer til å spille en betydelig rolle i Norge i tiår framover,
i samfunnet, i statsfinansene, på arbeidsmarkedet. På kort sikt
vil økt bosetting av flyktninger med lovlig opphold isolert sett
bidra til å redusere den totale sysselsettingsgraden. Med økt aldring
i befolkningen vil behovet for arbeidskraft øke. I dag er det i
overkant av 2 personer over 66 år per 10 personer i alderen 20–66
år. I 2060 vil forholdet være om lag 4 per 10.
Disse medlemmer påpeker at om
vi lykkes med integreringsarbeidet, kan de som flykter fra nød bli
en viktig ressurs. Det er avgjørende å sikre rammer for mottak,
saksbehandling, bosetting, integrering og yrkesdeltakelse tilpasset
det store antallet som kommer. Det er nødvendig å se på mulige forenklinger
i registrering og mottak av flyktninger, mulige tiltak for å få
ned saksbehandlingstider og andre forbedringer som kan korte ned
tiden fra ankomst til bosetting for dem som har krav på opphold,
og rask og effektiv utsending av de som ikke har det. Dette vil
bli et svært viktig arbeid i mange år fremover.