Regjeringen fremmer i proposisjonen flere forslag
til lovendringer for å bidra til at internasjonale barnebortføringssaker
i Norge løses raskere enn i dag, og for å sikre at barnets stemme blir
hørt. Formålet med endringsforslagene er å styrke barneperspektivet
i disse sakene.
Proposisjonen retter seg både mot sivile saker
og straffesaker. Den sivile saken dreier seg om å få barnet tilbakeført
til bostedslandet, mens straffesaken dreier seg om å få bortfører
utlevert, tiltalt og straffet for barnebortføringen.
Regjeringen foreslår i proposisjonen å sentralisere
jurisdiksjonen i barnebortføringssaker til én domstol, innføre kortere
ankefrist i barnebortføringssaker, innføre en regel om hvordan høring
av barn skal gjennomføres, innføre en regel om dekning av kostnader
til sakkyndig, innføre en regel om utsatt fullbyrding av kjennelse om
tilbakelevering av barn ved anke, og å utvide reglene for fri rettshjelp
i barnebortføringssaker. Videre foreslås det i proposisjonen å lovfeste
en plikt for sentralmyndigheten til å underrette barnevernstjenesten
både der et barn er bortført til Norge og der et bortført barn er
returnert til Norge, og det foreslås å utvide straffansvaret i straffeloven
2005 § 261 slik at også bortføring fra barnevernet etter blant annet
akuttvedtak gjøres straffbart. Det foreslås videre å innføre utreiseforbud
i barnevernloven når en sak er oversendt fylkesnemnda, innføre en
regel om at fylkesnemndas vedtak gjelder for ett år av gangen i
tilfeller der det er grunn til å tro at et barn er bortført til
utlandet, og å innføre en plikt for barnevernstjenesten til å gi
opplysninger til myndighetene i barnets oppholdsstat når et barn er
bortført fra barnevernet. Det foreslås også endringer av teknisk
art i barnebortføringsloven §§ 1 og 12.
I tillegg til ovennevnte forslag har enkelte
andre punkter vært berørt i utredningsprosessen, men Justis- og
beredskapsdepartementet har ikke funnet det hensiktsmessig å behandle
disse i denne omgang. Dette gjelder særlig spørsmål om opprettelse
av en særskilt meklingsordning for internasjonale barnebortføringssaker
i Norge. Det er behov for en nærmere utredning av innholdet i en
slik ordning, og departementet vurderer å komme tilbake til dette
på et senere tidspunkt.
Departementet går i proposisjonen gjennom reglene
for hva som er en ulovlig internasjonal barnebortføring etter norsk
rett, og det internasjonale regelverket som Norge er bundet av i
slike situasjoner.
Departementet gir en oversikt over bistanden som
gis fra sentralmyndigheten i saker innenfor konvensjonssamarbeidet,
og fra Utenriksdepartementet i saker utenfor konvensjonssamarbeidet.
Videre gjør departementet rede for hva som regnes
som straffbar internasjonal barnebortføring. Herunder hva politiet
kan bistå med i den sivile prosessen med formål å få barnet returnert til
Norge, og i straffesaken med formål å få bortfører tiltalt og straffet
for handlingen.
Det vises til proposisjonen kap. 3.
En sak etter barnebortføringsloven skal etter gjeldende
rett behandles i domstolen i den rettskrets barnet oppholder seg
når retten mottar begjæring om tilbakelevering. Dette betyr at tingretter
over hele landet behandler barnebortføringssaker.
Departementet foreslår å sentralisere jurisdiksjonen
i barnebortføringssakene. Det er særlig hensynene til å oppnå en
raskere saksbehandling og økt kompetanse som veier tungt. Departementet
har også lagt vekt på Haagkonferansens gjentatte oppfordringer til
medlemsstatene om å sentralisere jurisdiksjonen i disse sakene og
erfaringer fra andre stater med og uten sentralisert jurisdiksjon.
Når de praktiske hensynene mot sentralisering i tillegg stort sett
kan avhjelpes, er det etter departementets syn ingen vektige argumenter
mot.
Spørsmålet er dermed hvor ansvaret for å behandle
barnebortføringssakene bør legges. Etter departementets syn skiller
Oslo-regionen seg ut som et naturlig valg. Det er her størsteparten
av sakene behandles i dag. For gjenværende i utlandet som skal delta
på rettsmøte i Norge, vil det i de fleste tilfellene være enklest
og rimeligst å dra til Oslo. Også for bortfører, som befinner seg
i Norge, vil det være enkelt å komme seg til Oslo. Departementet
har kommet fram til at det er mest hensiktsmessig at sakene legges
til Oslo tingrett, som har meget god erfaring og kompetanse på mekling
og høring av barn i foreldretvister, herunder i saker av internasjonal
karakter. Departementet mener i tillegg at muligheten for en eventuell
fremtidig innføring av meklingsordning i den sentraliserte domstolen
tilsier at sakene legges til Oslo tingrett.
Departementet foreslår etter dette å endre barnebortføringsloven
slik at Oslo tingrett pekes ut som obligatorisk verneting for alle
barnebortføringssaker etter Haagkonvensjonen 1980.
Fristen for å anke kjennelser i barnebortføringssaker
følger av den alminnelige regelen om anke i sivile saker, der fristen
er fire uker, jf. tvisteloven § 29-5. Det er således ingen særregel
i dag om anke i barnebortføringssaker.
Departementet viser til viktigheten av rask
behandling av barnebortføringssaker, for i størst mulig grad å beskytte
barn mot de negative konsekvensene av en ulovlig bortføring. Det
er viktig av hensyn til barnet å løse disse sakene på en så effektiv
måte som mulig, samtidig som både saksøker og saksøkte, normalt
foreldrene, skal ha anledning til å sette seg inn i avgjørelsen
og ha mulighet til å diskutere denne med en advokat før en eventuell
anke inngis.
Departementet foreslår derfor en kortere ankefrist
i internasjonale barnebortføringssaker. Det foreslås at ankefristen
settes til to uker.
Før retten avgjør et krav om tilbakelevering,
skal den gjøre seg kjent med barnets egen oppfatning, når dette
ikke er umulig, særlig i lys av barnets alder og modenhet. Dette
følger av barnebortføringsloven § 17. Barnebortføringsloven regulerer
ikke hvem som skal høre barnet, og det er ulik praksis for hvordan
domstolene hører barn i barnebortføringssaker i dag. Dette kan gjøres
av dommeren selv, eller det kan oppnevnes en sakkyndig som har samtale
med barnet og bringer barnets uttalelser inn for retten.
Departementet mener det bør innføres regler
for hvordan høring av barn skal gjennomføres i barnebortføringssaker.
Det er hensiktsmessig at barnebortføringsloven inneholder tilsvarende ordning
vedrørende høring av barn som etter barneloven, barnevernloven og
adopsjonsloven. Det foreslås derfor å endre barnebortføringsloven
§ 17 slik at det fremgår av loven at et barn som er fylt syv år
og yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, skal
gis anledning til å uttale seg.
En forutsetning for at barnet skal gis anledning til
å uttale seg er at barnet mottar informasjon. Det foreslås å innta
i barnebortføringsloven § 17 at barn skal informeres. Dette er i
samsvar med de tre ovennevnte lovene. Det er viktig at barnet informeres
om at det ikke har noen plikt til å uttale seg. Det å gi uttrykk
for sine synspunkter er et valg barnet har, ikke en forpliktelse.
Det er også viktig at det formidles til barnet at det han eller
hun sier vil bli skrevet ned og at foreldrene vil få lese det. I
de tilfellene barnet har blitt hørt er det viktig at barnet som
hovedregel informeres om utfallet av saken og om hvordan barnets uttalelser
er blitt tatt hensyn til. Departementet foreslår videre at barnebortføringsloven
§ 17 endres slik at det følger direkte av denne hvem som kan høre
barnet. Det foreslås at samtalen kan gjennomføres av dommeren, at
retten kan oppnevne en sakkyndig til å hjelpe seg, eller la en sakkyndig
ha samtale med barnet alene.
Verken barnebortføringsloven eller Haagkonvensjonen
1980 har regler om oppnevning av sakkyndig. Dekning av eventuelle
kostnader til sakkyndig er heller ikke regulert.
Departementet foreslår å lovfeste at kostnader
til bruk av sakkyndig i barnebortføringssaker dekkes av staten.
Det foreslås å innta dette i ett nytt femte ledd i barnebortføringsloven
§ 17. Dekningen bør etter departementets syn gjelde både der retten
oppnevner en sakkyndig til å samtale med barnet, og der det er oppnevnt
en sakkyndig til å uttale seg om de spørsmål saken reiser.
Staten bør dekke kostnadene til sakkyndig uavhengig
av om retten oppnevner sakkyndig på begjæring av én eller begge
parter eller av eget tiltak.
Kjennelse om tilbakelevering av barn kan i dag begjæres
tvangsfullbyrdet der den er forkynt og eventuell oppfyllelsesfrist
er oversittet. Det følger av tvangsfullbyrdelsesloven § 4-13 første ledd.
Dersom det ikke er oppstilt noen oppfyllelsesfrist, kan kjennelsen
først begjæres tvangsfullbyrdet når den er rettskraftig.
Departementet foreslår å innføre en regel om
utsatt fullbyrding av kjennelser i barnebortføringssaker inntil
de er rettskraftige. Dersom en kjennelse om tilbakelevering effektueres
før den er rettskraftig, vil en ankeavgjørelse i praksis få liten
betydning. Dette fordi barnet på tidspunktet for ankeinstansens
avgjørelse allerede er tilbakeført. En avgjørelse fra ankeinstansen
om at barnet ikke skal tilbakeleveres vil i et slikt tilfelle vanskelig
kunne gjennomføres, med mindre gjenværende forelder i utlandet frivillig bringer
barnet tilbake til Norge igjen. Departementet mener derfor at det
vil være til barnets beste at en tilbakelevering først skjer når
tilbakeleveringsspørsmålet er rettskraftig avgjort, så fremt den
totale rettsprosessen gjennomføres så raskt som mulig.
Barnebortføring er ulovlig etter Haagkonvensjonen
1980 når barnet tas med ut av landet i strid med foreldreansvaret.
Dette innebærer at det er en ulovlig barnebortføring
etter Haagkonvensjonen 1980 å ta med seg barnet ut av landet uten
barnevernstjenestens samtykke når det er truffet akuttvedtak etter
barnevernloven, vedtak om forbud mot flytting, vedtak om omsorgsovertakelse,
fratakelse av foreldreansvar og vedtak om plassering på institusjon.
Barnevernloven skiller seg fra barnelovens regler
om forbud mot utenlandsflytting og utenlandsreiser. Utenlandsflytting
i barnevernssaker er først ulovlig når det er fattet et vedtak som
nevnt over. Det er lovlig for foreldre å flytte med barnet ut av
landet etter at barnevernstjenesten har reist sak for fylkesnemnda.
Barnevernstjenesten kan derfor ikke kreve tilbakelevering etter Haagkonvensjonen
1980 i slike tilfeller.
Departementet ønsker å innføre en bestemmelse om
utreiseforbud i barnevernloven. Ved akuttvedtak og andre tvangsvedtak,
som omsorgsovertakelse og plassering på institusjon på grunn av
alvorlig atferdsvansker, overføres myndigheten til å bestemme hvor
barnet skal bo fra foreldrene til barnevernet. Det er derfor i strid med
barnevernloven å ta med seg barnet ut av landet uten barnevernstjenestens
samtykke etter at nevnte barnevernstiltak er vedtatt. Dette vil også
være en ulovlig barnebortføring etter Haagkonvensjonen 1980 og Europarådskonvensjonen
1980. Departementet mener imidlertid at en egen bestemmelse om utreiseforbud
i disse situasjonene vil være en tydeliggjøring av gjeldende rett.
Det kan videre være av betydning for behandlingen av en sak om tilbakelevering
ved utenlandsk domstol at det uttrykkelig fremgår av barnevernloven
at det er forbudt å reise med barnet ut av landet. Lovbestemmelsen
om utreiseforbud vil dermed sammen med barnevernsvedtaket kunne
styrke grunnlaget for en tilbakeføringssak etter Haagkonvensjonen 1980
eller Europarådskonvensjonen 1980.
I dag er det ikke ulovlig å reise ut av landet
med barnet etter at barnevernstjenesten har reist sak for fylkesnemnda,
så fremt barnet ikke allerede er akuttplassert. Departementet foreslår
at det skal være et forbud mot å reise ut av Norge når sak om omsorgsovertakelse
eller sak om plassering på institusjon på grunn av alvorlige atferdsvansker
er oversendt fylkesnemnda.
Departementet foreslår også et utreiseforbud
ved vedtak om plassering på institusjon ved fare for utnyttelse
til menneskehandel.
Etter gjeldende rett er det ingen begrensninger
i hvor lenge fristen for iverksetting av fylkesnemndas vedtak kan
forlenges. Fylkesnemndas leder må avgjøre dette etter en skjønnsmessig
vurdering i den enkelte sak. Det kan dermed oppstå ulik praksis
i fylkesnemndene. Departementet foreslår derfor utsatt frist for
iverksetting av vedtak om omsorgsovertakelse i barnebortføringssaker.
Det stilles som vilkår at barnevernstjenesten har igangsatt en barnebortføringssak.
Det foreslåtte vilkåret om at barnevernstjenesten må
ha igangsatt en barnebortføringssak er et objektivt vilkår. Det
er således ikke nødvendig at fylkesnemnda tar stilling til om fristen
for iverksetting skal utsettes. Departementet foreslår derfor at
det skal følge direkte av loven at et vedtak om omsorgsovertakelse
gjelder for ett år dersom barnevernstjenesten har igangsatt en barnebortføringssak.
En barnebortføringssak vil være igangsatt når barnevernstjenesten
har sendt en skriftlig søknad til sentralmyndigheten etter Haagkonvensjonen
1980. Hvis barnet er bortført til et land som ikke har tiltrådt
Haagkonvensjonen 1980, legger departementet til grunn at barnebortføringssaken
anses igangsatt ved at barnet er registrert som savnet hos politiet
eller det er opprettet en straffesak om barnebortføring. Dette harmonerer
med tidspunktet for når økonomiske ytelser og barnebidrag stanses
ved barnebortføring til en stat utenfor konvensjonssamarbeidet.
Departementet er av den oppfatning at barnevernstjenesten
må henvende seg til fylkesnemndas leder dersom den vil forlenge
fristen for å iverksette vedtaket ut over det første året. Departementet
foreslår derfor at fylkesnemndas leder kan forlenge fristen.
Barnevernstjenesten har en streng taushetsplikt etter
barnevernloven § 6-7. Opplysninger om at det foreligger en barnevernssak
er i seg selv en opplysning som er underlagt taushetsplikt. Utgangspunktet
er at barnevernstjenesten ikke kan gi ut opplysninger til utenlandske
myndigheter om en barnevernsak. Forvaltningsloven har imidlertid
enkelte unntaksbestemmelser fra reglene om taushetsplikt.
Barnevernstjenesten har allerede etter gjeldende rett
i stor grad adgang til å formidle opplysninger til barnevernsmyndighetene
i staten der barnet oppholder seg etter at barnet er bortført fra
barnevernstjenesten. Departementet er imidlertid usikre på om dette
er kjent for barnevernstjenesten. Departementet er derfor av den
oppfatning at det bør fremgå direkte av barnevernloven at barnevernstjenesten
kan formidle opplysninger til utenlandske myndigheter når barnet
er bortført fra barnevernet. En særlig regulering i barnevernloven
vil gi barnevernstjenesten en klarere hjemmel til å formidle opplysninger. Dette
vil også synliggjøre barneverntjenestens ansvar for barn som er
bortført fra barnevernet.
Straffansvaret for barnebortføring er regulert
i straffeloven 2005 § 261.
Internasjonal barnebortføring er særlig regulert
i § 261 første ledd annet punktum. Bestemmelsen rammer to situasjoner.
For det første rammer den det å ulovlig ta en umyndig ut av landet
fra noen som har foreldreansvar, eller som har omsorg for personen
etter barnevernloven. For det andre rammer den det å holde tilbake
en umyndig i utlandet og på den måten foreta en ulovlig unndragelse.
Departementet foreslår å utvide straffansvaret
til å omfatte alle tilfeller hvor det etter norsk rett er forbudt
å ta med seg et barn ut av landet uten barnevernets samtykke.
Departementet mener at lovendringen kan ha en preventiv
effekt og dermed bidra til å forebygge bortføringer, samt å føre
til en raskere retur der barn er blitt bortført til utlandet.
Rettshjelploven § 12 gjelder fritt rettsråd
ved utenlandsk domstol eller forvaltningsorgan. Det følger av § 12
første ledd nr. 2 at fritt rettsråd kan innvilges til den som har
fått sitt barn ulovlig bortført fra Norge. Rettshjelp er i disse
tilfellene undergitt økonomisk behovsprøving.
Departementet mener at gode grunner taler for
å likebehandle barnebortføringssaker fra Norge i rettshjelploven
§ 12 første ledd nr. 2, slik at bestemmelsen omfatter alle tilfeller
av ulovlig bortføring fra Norge.
Det er viktig at søknader om rettshjelp i barnebortføringssaker
behandles raskt. Innvilgende myndighet må derfor raskt kunne ta
stilling til om saken faller innenfor eller utenfor rettshjelplovens
prioriterte saksfelt. Departementet foreslår derfor at det for saker
utenfor konvensjonssamarbeidet settes som vilkår for å få fritt
rettsråd at politiet har registrert et barn som savnet i en barnebortføringssak,
eller at det er opprettet straffesak om barnebortføring etter straffeloven
2005 § 261.
Departementet mener videre det er en klar fordel og
en viktig rettssikkerhetsgaranti at gjenværende foreldre har en
reell mulighet til å la seg bistå av advokat i barnebortføringssaker
i Norge. Departementet foreslår derfor å gjøre barnebortføringssaker
til Norge til en prioritert sakstype med behovsprøving på sakførselsstadiet,
ved at dette lovfestes i rettshjelploven § 16 annet ledd.
De foreslåtte lovendringene gjelder internasjonale
barnebortføringssaker. Dette gjelder et begrenset antall saker per
år. De siste ni årene er det årlig registrert 21 slike saker eller
færre i Justis- og beredskapsdepartementets og Utenriksdepartementets
statistikk. Dette må vektlegges når de økonomiske og administrative
konsekvensene av lovforslagene vurderes. Samlet vil lovendringene
ikke medføre vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser.
Eventuelle merutgifter som følger av de foreslåtte lovendringene
vil bli dekket innenfor berørte departementers gjeldende budsjettrammer.
De foreslåtte tiltakene innebærer etter departementets
vurdering en viktig satsing på barn som befinner seg i en særlig
sårbar posisjon, som er bortført fra sitt bostedsland. En rask behandling av
internasjonale barnebortføringssaker vil bidra til å minske de negative
effektene en bortføring kan medføre for et barn.