I proposisjonen legg Kommunal- og moderniseringsdepartementet,
i samarbeid med Arbeids- og sosialdepartementet, fram forslag til
endringar i lov 4. mars 1983 nr. 3 om statens tjenestemenn m.m.
(tenestemannslova) og lov 28. juli 1949 nr. 26 om Statens pensjonskasse.
Forslaget inneber ei utfasing av statens ventelønnsordning, som
er heimla i tenestemannslova, og vartpengeordninga, som er heimla
i lov om Statens pensjonskasse. Dette fører til at arbeidstakarar
i framtida ikkje kjem til å ha rett til desse ytingane, men i staden
bli viste til den alminnelege dagpengeordninga. Samtidig føreslås
i proposisjonen ei overgangsordning slik at dei som får ventelønn
og vartpengar når lovene blir endra, ikkje blir råka av opphevinga.
Proposisjonen fremjar også forslag om endringar i enkelte andre
lover og oppheving av enkelte lovføresegner, som følgje av utfasinga
av ventelønnsordninga og vartpengeordninga.
I proposisjonen kap. 2 og 3 blir bakgrunnen
for ventelønnsordninga og vartpengeordninga greidd ut om.
Forslag har vore på høyring. I proposisjonens kap.
6.2 blir det greidd ut om høyringsinstansane sitt syn.
Ventelønn er heimla i tenestemannslova § 13 nr. 6,
og er meint som ei økonomisk inntektssikring for tenestemenn som
blir oppsagde på grunn av at arbeidet har falle vekk (nedbemanning,
omorganisering), sjukdom eller manglande kvalifikasjonar. Andre
oppseiingsgrunnar, avskjed eller eiga oppseiing gir ikkje rett til
ventelønn. Vedkommande må ha vore fast tilsett i meir enn to år,
eller mellombels tilsett i meir enn fire år, for å kunne få ventelønn.
Det er berre mogleg å gi ventelønn dersom ein ventar
at det vil vere vanskeleg å skaffe anna høveleg arbeid.
I forskrifta til tenestemannslova er det gitt
nærmare reglar om ventelønn i §§ 11 og 12.
Ved omdanning av statlege forvaltningsorgan
til eigne rettssubjekt har det vore ein viss praksis for å gi dei
tilsette som følgjer med ved overføringa, fortrinnsrett til statleg
stilling og rett til ventelønn. Dette har då vore gjort gjennom eigne,
mellombelse, lover eller lovføresegner. I tillegg finst ei generell
føresegn om dette i lov 30. august 1991 nr. 71 om statsføretak.
Grunngivinga for å gi slike føresegner har vore at det skulle bidra
til smidige omstillingsprosessar, og at det kunne bidra til større
medverknad frå organisasjonane til dei tilsette. Mange av dagens mottakarar
av ventelønn har fått det som følgje av slike omdanningar. Blant
dei større verksemdene som kan nemnast, er omdanninga av det tidligare
Televerket til Telenor AS, omdanningane av Posten og deler av NSB
til Posten Norge BA (seinare Posten AS) og NSB BA (seinare NSB AS).
Pensjonsgivande tenestetid er rekna som den tida
ein medlem av pensjonskassen har ventelønn etter tenestemannslova
§ 13 nr. 6 eller har vartpengar etter pensjonslova § 23 fjerde ledd.
Ventelønn blir framleis regulert i forhold til
det generelle tillegget som blir gitt på det lønnstrinnet tenestemannen
hadde ved fråtredinga. Det har generelt vore lagt til grunn at statens
tenestemenn har rett og plikt til å følgje stillingane sine dersom
ei verksemd blir flytta. Det er ingen heimel i tenestemannslova
eller tilhøyrande forskrift for å innvilge ventelønn til tenestemenn som
blir fritekne for å flytte med. Departementet er likevel kjent med
at det i nokre tilfelle er gitt ventelønn i slike saker. Det har
tidlegare vore vurdert om eit slikt fritak også skulle gi rett til ventelønn.
Departementet har valt å ikkje fremje forslag om slik lovendring
for Stortinget.
Lovgivaren har sidan tenestemannslova av 1977 lagt
til grunn at ventelønn skulle ytast etter ei skjønnsmessig vurdering.
Departementet er likevel ikkje kjent med at nokon er blitt nekta ventelønn,
dersom krava i lova om tenestetid, oppseiingsgrunn og anna er oppfylt.
På bakgrunn av det som derfor ser ut til å vere ein fast praksis
over meir enn tre tiår, er det ikkje unaturleg å vente at ventelønn
i dag ofte blir oppfatta som ein rett på linje med for eksempel dagpengar,
dersom dei andre krava i lova er oppfylte.
Frå 1. januar 2002 er det arbeids- og velferdsetaten
(Nav) som har gjort utbetalingane. Dei enkelte statlege verksemdene
er pålagde å refundere utgiftene til ventelønn.
Den statlege ventelønnsordninga er nært knytt
til den statlege ordninga med fortrinnsrett til ny stilling innanfor
statsforvaltninga, såkalla «ekstern fortrinnsrett».
Det er også fastsett i forskrift nærmare reglar
om fortrinnsrett. Viktig i denne samanhengen er at fortrinnsretten
kan gjerast gjeldande så lenge den oppsagde tenestemannen kan få
ventelønn etter tenestemannslova § 13 nr. 6 og elles inntil eitt
år etter at vedkommande må fråtre stillinga.
Vartpengar er heimla i lov om Statens pensjonskasse
§ 23 fjerde ledd. Føresegna seier:
«Når et medlem som ikke omfattes av tjenestemannsloven
fratrer sin stilling, enten fordi den inndras eller etter oppsiing
uten egen skyld og han verken har rett til straks å få alderspensjon etter
§ 21, eller med hjemmel i annen bestemmelse har krav på å beholde
sin lønn, kan Pensjonskassen gi ham vartpenger hvis det antas at det
vil være vanskelig for ham å skaffe seg et høvelig arbeid. Vartpenger
skal fastsettes for høyst tre år om gangen. Departementet fastsetter nærmere
regler om vartpenger.»
Det er berre medlemmer av Statens pensjonskasse
som ikkje er omfatta av tenestemannslova, som kan få vartpengar.
Medlemmer som er omfatta av tenestemannslova, er omfatta av regelverket
om ventelønn. Ein vesentleg forskjell på ventelønn og vartpengar
er at tenestemenn, som blir sagde opp med rett til ventelønn, på
nærmare vilkår framleis har fortrinnsrett til statleg stilling,
sjå ovanfor i punkt 4.1.
Nærmare reglar er gitt i forskrift. Desse reglane svarar
i hovudsak til reglane for ventelønn.
Fleire verksemder med medlemskap i Statens pensjonskasse
har søkt om og fått fritak frå vartpengeordninga.
Dagpengeordninga skal etter folketrygdlova kapittel
4 gi delvis kompensasjon i ein avgrensa periode for bortfall av
arbeidsinntekt ved arbeidsløyse. Samtidig er ordninga utforma slik
at ho skal motivere til aktiv jobbsøking, og støttar opp under den
aktive arbeidsmarknadspolitikken ved mellom anna å krevje at den
arbeidsledige er reell arbeidssøkjar og disponibel for arbeidsmarknaden.
For at dagpengeordninga skal motivere til aktiv jobbsøking,
legg ein til grunn at stønadsnivået må vere lågare enn den bortfalne
inntekta, at stønadstida er avgrensa og at stønaden blir stoppa
dersom den ledige vegrar seg mot å ta tilbod om arbeid eller arbeidsmarknadstiltak
eller liknande.
Dagpengeordninga skal fungere som ein integrert
del av formidlinga og tiltaksbruken ved Nav-kontora. Ordninga må
utformast på ein slik måte at arbeidstakarar og arbeidsgivarar ikkje
veltar delar av kostnadene ved tilpassingane sine over på det offentlege.
I proposisjonen blir ventelønn, vartpengar og dagpengar
samanlikna.
I kapitel 5 i proposisjonen blir det gitt ei
nærare omtale av erfaringar og kunnskap om ventelønnsordninga og
vartpengeordninga, irekna generelle moment om begge ordningane,
omtale om inkluderande arbeidsliv, samt om undersøkingar om ordningane.
Det går fram av proposisjonen at begge ordningane
skriv seg frå ei tid der det ikkje var vanleg å bli oppsagd som
følgje av omstillingar eller nedbemanningar i staten. Det var da
heller ikkje alminneleg inntektssikringssystem for arbeidsledige
(dagpengar).
Seinare har ordningar med inntektssikring ved arbeidsløyse
(no «dagpenger» etter folketrygdlova kapittel 4), gradvis betra
seg for arbeidstakarar utanfor staten.
Først ved ei større omlegging ved lov av 19. juni 1970
nr. 67 (tredde i kraft 1. januar 1972), der reglane om arbeidsløysetrygd
blei inkorporerte i folketrygdlova, blei statstenestemenn omfatta
av den ordinære arbeidsløysetrygda. Det blir i proposisjonen vist
til at trygda sidan midten av 1970-talet i det alt vesentlege har
utgjort ei like god inntektssikring som ventelønn dei første åra ved
arbeidsløyse.
Ventelønnsordninga og vartpengeordninga har også
vore gjennom fleire mindre endringar opp gjennom åra. Mens dagpengeordninga
etter kvart er blitt eit sentralt verkemiddel for å påverke åtferda
på arbeidsmarknaden, har ventelønn og vartpengar dei seinare åra
ofte hatt ein funksjon som førtidspensjon og verkemiddel i omstillingsarbeid
i verksemder som har pensjonsordninga si i Statens pensjonskasse.
Særleg på 1990-talet, med høg arbeidsløyse og god tilgang på arbeidskraft,
ser ventelønnsordninga for eksempel ut til å ha medverka til at
den eldre delen av arbeidsstokken «tok imot» ventelønn for å fråtre
frå verksemder som blei skilde ut frå staten og etablerte som sjølvstendige
rettssubjekt.
Det har vore lagt til grunn at dei aktuelle
alternativa ville vere anten å avskaffe ordningane eller å halde
fram med forenkla ordningar. Det blir i proposisjonen vist til at
dersom ein skulle ønskje å tilnærme ventelønns- og vartpengeordninga
til dagpengeordninga, ville det ikkje lenger vere nokon gode grunnar
for å halde fram med ordningane. Det ville vere lite føremålstenleg
med tre parallelle ordningar som i hovudtrekk er identiske. I tillegg
kjem at dagpengeordninga er eit svært omfattande og detaljert regelverk,
som er undergitt relativt hyppige regelendringar. Ei tilsvarande
ordning for ventelønn og vartpengar har ikkje vore ønskjeleg. Som
eit tilleggsmoment kan nemnast at ventelønnsordninga og den statlige
fortrinnsrettsordninga er konstruerte som ein heilskap som heng
nøye saman, og endringar har vist seg kompliserte å gjennomføre
utan at uføresette verknader oppstår.
Departementet har i proposisjonen merka seg
at det er særleg i høyringssvara frå dei fleste arbeidstakarorganisasjonane
at det kjem innvendingar mot å oppheve ordningane. Berre éi statleg verksemd
har motførestillingar knytte til forslaget om utfasing.
Det går fram av proposisjonen at departementet er
einig i at ventelønnsordninga nok har vore med på å lette fleire
omstillingsprosessar i staten. Det gjeld i særleg grad når statlege
verksemder er blitt etablerte som sjølvstendige rettssubjekt utanfor
staten. Det blir i proposisjonen vist til at verknaden likevel har
vore at eldre arbeidskraft har måtta vike i større grad enn om ventelønnsordninga
ikkje hadde vore tilgjengeleg for dei aktuelle verksemdene. Det
har heller ikkje vært mogleg å tilbakeføre personar til arbeid i
så stor grad som ønskjeleg. Særleg gjeld dette for eldre arbeidstakarar.
Som arbeids- og velferdsetaten påpeiker, meiner også
departementet at forslaget om å oppheve dei to ordningane vil styrkje
arbeidslinja, motverke utstøyting frå arbeidslivet og forenkle forvaltninga
av stønadene til desse personane. Det blir i proposisjonen peikt
på at ved å fase ut ventelønn og vartpengar til fordel for dagpengar motverkar
ein den utstøytande effekten desse ordningane gir, til fordel for
ei styrking av arbeidslinja.
Departementet meiner at dersom ein i staden skulle
velje å gjennomføre endå fleire justeringar i ventelønns- og vartpengeordningane,
så vil det ikkje endre det forholdet at lange maksimalperiodar medverkar
både til «utstøyting» av eldre arbeidskraft og låg «gjennomstrøyming»
av mottakarar av ytingane. Dersom ein skulle halde fram med ventelønns-
og vartpengeordningane, burde ordningane blitt ytterlegare harmoniserte mot
dagpengeordninga. For departementet framstår det likevel som lite
føremålstenleg å forvalte fleire tilnærma like ordningar med same føremål.
Det blir også i proposisjonen vist til at ei
utfasing av ventelønns- og vartpengeordningane vil redusere ulikskapene
mellom statleg sektor og dei andre sektorane i arbeidslivet. Departementet meiner
at samfunnet vil tene på at kompetanseflyten mellom dei forskjellige
sektorane aukar, som følgje av at fleire personar skiftar arbeid
på tvers av sektorane.
Slik departementet ser det, må ei utfasing av ventelønns-
og vartpengeordningane også sjåast på som eit ledd i det løpande
forenklingsarbeidet i samfunnet.
Departementet føreslo at ordningane blir lukka frå
det tidspunktet når lovendringane trer i kraft. Det betyr at ingen
skal kunne få innvilga desse ytingane dersom ikkje vilkåra for å
få ytinga har tredd inn før dette tidspunktet. Det blir i proposisjonen
peikt på at under føresetnad av at lovendringane blir gjennomførte
med verknad frå den første datoen i ein månad, må derfor fråtredinga frå
den stillinga som etter gjeldande lovgiving gir rett til ytingane,
skje seinast siste dag i månaden før. Det er såleis ikkje tilstrekkeleg
at oppseiing eller varsel om oppseiing er gitt før lovendringane.
Departementet har merka seg at overgangsordningane
som er føreslått i høyringsbrevet har fått støtte frå dei som har
uttalt seg om dei. Ingen høyringsinstansar har stilt seg negative
til denne delen av forslaget, men arbeids- og velferdsetaten har
understreka behovet for å tydeleggjere overgangsordningane.
Departementet legg vesentleg vekt på at utfasinga
av ordningane ikkje skal føre til negative konsekvensar for dei
som i dag har rett til desse ytingane.
Departementet føreslår at alle som har rett
til desse ytingane når ordningane blir oppheva, kan få ventelønn
og vartpengar i dei periodane som gjaldt den gongen, så lenge dei
oppfyller dei andre vilkåra.
Ved utskiljing av statleg verksemd er det ved fleire
høve blitt gitt rettar til ventelønn i særlov, etter føresegnene
i tenestemannslova. Lovene har med få unntak omfatta dei som var
tilsette på omdanningstidspunktet. Tilsette i slike verksemder som
er gitt desse rettane gjennom særleg lovgiving, vil på tilsvarande
måte som statens tenestemenn få innvilga ventelønn etter dei føresegnene
som gjeld ved lovendringa, dersom dei andre vilkåra i lova er oppfylte,
i den perioden den enkelte lova sjølv heimlar. Ventelønn skal ein
kunne få ut frå gjeldande maksimalperiodar. Det blir i proposisjonen
peikt på at det er ein føresetnad at ein ikkje skal gi nokon nye
lovføresegner av denne typen.
Ein arbeidstakar i staten som blir oppsagd og
får rett til ventelønn, har også rett til ei ny passande stilling
i staten, jf. tenestemannslova § 13 nr. 2. «Ekstern fortrinnsrett»
er ein rett som arbeidstakaren sjølv må gjere gjeldande ved å søkje
på ledige stillingar i staten. I § 7 i forskrift til tenestemannslova
er det gitt nærmare reglar om fortrinnsrett, både denne eksterne
fortrinnsretten og såkalla «intern fortrinnsrett», som i staten
utgjer arbeidsgivaren si plikt til å undersøkje om det finst ei
anna ledig, passande stilling i verksemda før oppseiinga. Nærmare
reglar om dette sistnemnde er gitt i tenestemannslova § 13 nr. 1. I
forskrifta § 7 nr. 3 er det bestemt at fortrinnsrett til ny stilling
i ein annan statsetat (dvs. ekstern fortrinnsrett) ikkje kan gjerast
gjeldande dersom det vil gå meir enn to år før vedkommande må gå frå
stillinga. Vidare er det bestemt at fortrinnsretten kan gjerast
gjeldande så lenge ein oppsagd tenestemann kan få ventelønn etter
§ 13 nr. 6 i lova og elles inntil eitt år etter at vedkommande må
gå frå stillinga. Fortrinnsrett kan også gjerast gjeldande dersom
ventelønna har falle bort i eit avgrensa tidsrom, jf. forskrifta
§ 12 første og andre ledd.
Heller ikkje denne retten blir endra for dei
som allereie har fått innvilga ventelønn før lovendringa. Men den
eksterne fortrinnsretten blir kortare for personar som i framtida
blir viste til dagpengar. Fortrinnsretten kan tidlegast tre i kraft
to år før fråtredinga og varer då inntil eitt år etter fråtredinga.
Fortrinnsretten vil framleis omfatte ledige stillingar i heile statsforvaltninga,
og kjem såleis også i framtida til å vere betydeleg meir omfattande
enn den fortrinnsretten arbeidstakarar har med heimel i arbeidsmiljølova
§ 14-2.
For mottakarar av vartpengar gjeld allereie
i dag føresegnene i arbeidsmiljølova. Forslaget til lovendringar
vil ikkje føre til endringar i dette.
Slik regelverket er i dag, blir den tida ein medlem
av Statens pensjonskasse får ventelønn eller vartpengar, rekna som
pensjonsgivande tenestetid, jf. lov om Statens pensjonskasse § 20 første
ledd bokstav f. Ei utfasing av desse ordningane får ikkje noko å
seie for noverande mottakarar av desse ytingane. Personar som i framtida
kjem til å få dagpengar i staden for ventelønn eller vartpengar,
får ikkje tida som dagpengemottakar medrekna som pensjonsgivande
i Statens pensjonskasse.
Mottakarar av ventelønn og vartpengar blir i
dag rekna som ordinære medlemmer av Statens pensjonskasse. Det vil
seie at dei held fram med å tene opp pensjonsansiennitet. Det vil
framleis gjelde for dei som no får desse ytingane. Når personar
i framtida i staden får dagpengar, vil desse komme i den same situasjonen
som arbeidstakarar som går frå stillinga si utan rett til straks
løpande pensjon. Det vil seie at dei får ein oppsett (kvilande)
pensjonsrett i Statens pensjonskasse. Lov om Statens pensjonskasse
har nærmare reglar om slike oppsette rettar.
Departementet har i proposisjonen merka seg
at nokre av høyringsinstansane har trekt fram endringa som føresegnene
i lov om Statens pensjonskasse vil føre til. Regelverket er slik
at ein i utgangspunktet må ha 30 års medlemskap for å ha rett til
full alderspensjon. Dersom ein medlem sluttar i ei stilling i offentlig
teneste, utan straks å gå over i ei anna offentleg stilling, får
vedkommande ein oppsett rett. Denne retten til pensjon i framtida
kan for nokre medlemmer bli redusert. Departementet meiner det er
ein naturleg konsekvens av forslaget.
Allereie den første tenestemannslova frå 1918 inneheldt
ei føresegn om ventelønn, og den omfatta tenestemenn som blei oppsagde
etter meir enn tre års tenestetid fordi stillinga blei overflødig
eller nedlagd.
Føresegna har vore tolka slik at ho gav tenestemennene
eit rettskrav på ventelønn. Departementet ser det slik at ei rett
til ventepengar basert på reglane i tenestemannslova av 1918, i
dag må ha svært lita betydning.
Det går fram av proposisjonen at departementet likevel
ikkje kan sjå heilt vekk frå at ventepengeretten kan få betydning
dersom reglane knytte til dagpengar blir endra i framtida. Juridisk
litteratur tek det standpunktet at ventepengerettane etter tenestemannslova
av 1918 truleg vil halde fram med å gjelde for dei som har vært
omfatta av desse reglane.
Departementet meiner vidare at ein må vere svært
forsiktig på dette området for ikkje å komme i konflikt med vernet
av opparbeidde rettar i Grunnlova. Det finst få rettsavgjerder frå
nyare tid knytte til bruken av Grunnlova § 97 som gjeld området
til arbeidsretten. Det blir i proposisjonen vist til at sidan ein
må gå ut frå at det er aktuelt i svært få tilfelle å utbetale ei
ventelønn etter dei eldre reglane, kan departementet ikkje sjå at
det finst eit rimeleg behov for å avskjere denne moglegheita.
I overgangsreglane i lovutkastet er det føreslått ein
heimel som gir Kongen rett til å gi nærmare overgangsreglar ved
avviklinga av ventelønnsordninga. Departementet legg til grunn at denne
forskriftsheimelen kan nyttast til å samordne reglane om ventepengar
og dagpengar med vidare for den nemnde kategorien stønadsmottakarar,
dersom det skulle vise seg behov for det.
Det eksisterer framleis enkelte lovføresegner som
kan heimle eller har heimla ventelønn og fortrinnsrett til ny stilling
i staten. Enkelte av desse føresegnene omfatta berre rettar til
ny stilling i staten, såkalla ekstern fortrinnsrett.
I lov 30. august 1991 nr. 71 om statsforetak
§ 55 (statsføretakslova) tredje ledd finst ei føresegn som gir rett
til ventelønn og fortrinnsrett til ny stilling i staten ved omdanning
av statleg verksemd til statsføretak, for arbeidstakarar som blir oppsagde
av årsaker nemnde i tenestemannslova § 13 nr. 1, og som var omfatta
av desse reglane før omdanninga.
Det blir i proposisjonen peikt på å at oppheve statens
ventelønnsordning må føre til at det ikkje lenger er mogleg å gi
rettar til ventelønn ved slike omdanningar som er omtalte i føresegna. Departementet
ser då heller ingen grunn til å vidareføre fortrinnsretten til ny
stilling i staten etter ei omdanning. Departementet føreslår derfor i
proposisjonen å oppheve heile § 55 tredje ledd. Dersom nokon tidlegare
statstilsette er gitt rettar med heimel i statsføretakslova før
lovendringa, kjem ikkje opphevinga til å gjelde for desse.
I fleire saker der verksemder er utskilde frå
statsforvaltninga utan å bli statsføretak, er det gitt eigne lovføresegner
om framleis å ha fortrinnsrett til ny stilling i staten og ventelønn. Desse
lovføresegnene har ført til at eit relativt stort tal arbeidstakarar
har fått innvilga rett til ventelønn og fortrinnsrett. Det blir
i proposisjonen vist til at å oppheve ventelønnsordninga ikkje vil
føre til endringar for dei som tidlegare har fått innvilga slike
rettar. På same måte som for tilsette i staten som har rett til
ventelønn på det tidspunktet når ventelønnsordninga blir oppheva,
kjem rettane framleis til å gjelde. Endringa i tenestemannsloven
vil dermed ikkje ta frå nokon rettar som allereie er innvilga. Men
det er ein føresetnad at det ikkje blir gitt slike lovføresegner
i framtida.
I lov 28. juli 1949 nr. 26 om Statens pensjonskasse
§ 20 første ledd bokstav f er det bestemt at tida når ein medlem
av pensjonskassen har ventelønn etter tenestemannslova § 13 nr.
6, eller har vartpengar etter § 23 fjerde ledd i lov om Statens
pensjonskasse, skal reknast som pensjonsgivande tenestetid. Departementet
føreslår i proposisjonen å oppheve føresegna om medrekning av tida
som ventelønns- eller vartpengemottakar som følgje av at desse ordningane
blir oppheva. I overgangsføresegnene føreslår departementet likevel
at føresegna om medrekning framleis skal gjelde for dei som har
rett til ventelønn eller vartpengar når lova trer i kraft. Det vil
seie at desse personane held fram med å ha rett til å rekne med
tenestetid etter lov 28. juli 1949 nr. 26 om Statens pensjonskasse
§ 20 første ledd bokstav f, slik denne er formulert ved lovendringa.
Det går fram av proposisjonen at departementet ser
eit behov for at folketrygdlova § 4-26 første ledd bokstav d og
e, § 8-49 første, andre og fjerde ledd og dessutan overskrifta og
§ 14-6 fjerde ledd bokstav b og c på sikt blir endra. Desse føresegnene
omfattar reglar om koordinering av ventelønn og vartpengar med dagpengar,
sjukepengerettar og opptening av rett til foreldrepengar til mottakarar
av desse ytingane. Mange personar kjem framleis i fleire år framover
til å vere omfatta av reglane, slik dei i dag er formulerte. For
ikkje å innføre endå fleire overgangsreglar, meiner departementet
at desse endringane i folketrygdlova bør gjennomførast på eit seinare
tidspunkt, i samband med ein revisjon av folketrygdlova. Dersom
dei blir oppheva no, ville det krevje eigne overgangsføresegner,
samtidig som reglane blir vanskeleg tilgjengelege for brukarane.
Departementet føreslår derfor at desse føresegnene førebels ikkje
blir oppheva. Tilsvarande gjeld forskriftene om ventelønn og vartpengar.
Også desse bør fjernast når ein vurderer det som føremålstenleg.
Samferdselsdepartementet ber i høyringsfråsegna
si om at forslaga om å oppheve enkelte slike særføresegner i lovgivinga
blir tekne med i forslaget til Stortinget. Desse føresegnene gjaldt treårige
ordningar som ikkje lenger kjem til å utløyse nokon rettar.
Det gjeld:
lov 15. juni 2001
nr. 87 om omdanning av Jernbaneverkets kommersielle televirksomhet
til aksjeselskap § 4
lov 21. juni 2002 nr. 43 om omdanning av
statens jernbanetrafikkselskap (NSB BA) og statens postselskap (Posten
Norge BA) til aksjeselskap § 7
lov 13. desember 2002 nr. 84 om omdanning
av Statens vegvesens produksjonsvirksomhet til statlig aksjeselskap
§ 4
lov 13. desember 2002 nr. 85 om omdanning
av Luftfartsverket til aksjeselskap § 4
I tillegg nemner Samferdselsdepartementet to føresegner
som berre gjaldt treårig framhald av fortrinnsrett til statleg stilling,
og som heller ikkje lenger utløyser rettar for nokon.
Det gjeld:
lov 17. desember
2004 nr. 90 om omdanning av Kystverkets produksjonsvirksomhet til
statsaksjeselskap § 4
lov 7. januar 2005 nr. 5 om omdanning av
Jernbaneverkets forretningsenhet BaneService til aksjeselskap § 4
Departementet føreslår i proposisjonen å oppheve
alle desse føresegnene, og tek dei med i forslaget.
Departementet føreslår i proposisjonen at den som
har rett til ventelønn eller vartpengar når lova trer i kraft, held
fram med å ha retten til ventelønn eller vartpengar etter dei reglane
som gjeld ved endringa i lov 4. mars 1983 nr. 3 om statens tjenestemenn
m.m. § 13 og endringa i lov 28. juli 1949 nr. 26 om Statens pensjonskasse § 23.
Dette vil omfatte både reglar i lov og tilhøyrande forskrifter.
Vidare føreslår departementet at retten til medrekning av tenestetid
etter lov 28. juli 1949 nr. 26 om Statens pensjonskasse § 20 første
ledd bokstav f, slik den er formulert ved lovendringa, held fram
med å gjelde. Dette fører til at dei som er ventelønnsmottakarar
eller vartpengemottakarar når lova trer i kraft, i det heile teke
ikkje blir rørte ved av at ordningane blir oppheva. Ordningane blir
såleis utfasa ved at ventelønn og vartpengar ikkje blir innvilga
i framtida, utan at ein samtidig avgrensar rettar som allereie er
innvilga.
Tilsvarande skal gjelde for dei som får ventelønn med
heimel i særlover som blir oppheva når denne lova trer i kraft.
Det blir i proposisjonen vist til at ei utfasing
av ventelønnsordninga vil på kort sikt ha relativt liten økonomisk
verknad. På lengre sikt kjem utgiftene til ventelønn og refusjonen
av desse utgiftene for statlege verksemder til å falle bort. Utgiftene
til dagpengar kjem då til å auke noko. Dagpengar utgjer likevel
vanlegvis eit noko lågare beløp og varer kortare. Framtidige utgifter som
kjem til som følgje av endringa, er svært usikre, og heng mellom
anna nært saman med moglege omorganiseringar og nedbemanningar i statlege
verksemder i framtida.
Nye tilfelle som no ville ha gitt rett til ventelønn, blir
etter forslaget omfatta av den ordinære dagpengeordninga. Auken
i desse utgiftene må ein gå ut frå blir avgrensa, men vil avhenge
sterkt av forskjellige faktorar, særleg moglege nye omstillingar
og eventuelle oppseiingar i statleg sektor.
Utfasing av ventelønnsordninga vil vidare føre til
administrative forenklingar, ved at arbeids- og velferdsetaten ikkje
lenger kjem til å utbetale ventelønn og administrere denne ordninga
i tillegg til dagpengeordninga. Samtidig legg departementet til
grunn at ein mogleg auke i utbetalinga av dagpengar ikkje kjem til
å ha nemneverdige administrative konsekvensar.
Også ei utfasing av vartpengeordninga kjem til
å ha liten økonomisk verknad. Nye tilfelle som no ville ha gitt
rett til vartpengar, vil etter forslaget bli omfatta av den ordinære
dagpengeordninga. Auken i desse utgiftene må ein rekne med blir svært
avgrensa. Dei administrative konsekvensane i Statens pensjonskasse
og ved ein mogleg auke i utbetalinga av dagpengar kjem til å bli minimale.