2.1 Behovet for en særlov

Presidentskapet viser til at granskingskommisjonen for brannen på Scandinavian Star forutsettes å kunne innhente alle typer bevis som den mener er relevant for sitt mandat, herunder også vitneforklaringer. En granskingskommisjon har imidlertid ikke adgang til å kunne pålegge noen å avgi forklaring direkte for kommisjonen. Riktignok kan kommisjonen kreve bevisopptak ved domstolene etter domstolloven § 43 annet ledd, men en slik fremgangsmåte er tungvint. På samme måte som det ble vedtatt særlover for blant annet den stortingsoppnevnte granskingskommisjonen for Mehamn-ulykken 11. mars 1982, jf. lov 11. april 2003 nr. 20, samt for granskingskommisjonen for gransking av påstander om ulovlig overvåking av norske borgere (Lund-kommisjonen), jf. lov 25. mars 1994 nr. 6, foreslår presidentskapet at det gis en særlov med regler om vitneforklaringer mv. for denne kommisjonen.

2.2 Merknader til loven

Til § 2

I første ledd første punktum i lovutkastet foreslås bestemt at den som innkalles til kommisjonen, plikter å møte fram for den og avgi forklaring. Møte- og forklaringsplikten gjelder som utgangspunkt uavhengig av oppholds- eller bosted. Tvistelovens regler om fjernmøte, jf. § 13-1 og tvistelovforskriften kapittel 3, bør likevel kunne anvendes analogisk i den utstrekning kommisjonen mener dette er hensiktsmessig.

Tvistelovens bestemmelser om rettsbøker foreslås ikke gjort direkte gjeldende for kommisjonens avhørsprotokoller, men det er naturlig at også disse bestemmelsene følges så langt de passer. Kommisjonen bestemmer likevel selv hvordan forklaringer skal opptas og registreres.

Det er ønskelig at flest mulig forklaringer gis for samlet kommisjon, men det vil være praktisk at noen forklaringer kan gis til enkelte av kommisjonens medlemmer, spesielt til lederen, eventuelt til sekretariatet. Kommisjonen må kunne overlate til enkelte av sine medlemmer eller til sekretariatet å oppta frivillige forklaringer. Derimot må avhør etter at pålegg er gitt ved kjennelse etter § 3 foretas av samlet kommisjon.

I første ledd annet punktum fremgår at vitneforklaringer skal avgis for lukkede dører. Det er lang praksis for at møter i granskingskommisjoner ikke er offentlige, med mindre kommisjonen selv finner grunn til det. Hensynet til sakens opplysning i sin alminnelighet ivaretas best ved at vitnene kan forklare seg uten at presse og publikum er til stede. Det vises ellers til drøftelsen av dette spørsmålet i innstillingen til nevnte lov 25. mars 1994 nr. 6 for Lund-kommisjonen, jf. Innst. O. nr. 24 (1993–1994) fra den særskilte komiteen nedsatt av Stortinget 8. desember 1993.

I første ledd tredje og fjerde punktum gis tvistelovens regler om bevisforbud, bevisfritak og vitneforsikring tilsvarende anvendelse.

I første ledd femte punktum åpnes det for at kommisjonen kan beslutte anonymisering av en vitneforklaring. En slik regel vil blant annet kunne hindre at kommisjonens medlemmer på et senere tidspunkt blir pålagt å opplyse om kildene bak rapporten, jf. også her Innst. O. nr. 24 (1993–1994).

I annet leddførste og annet punktum foreslås inntatt regler om fremleggelse av skriftlige beviser, etter tilsvarende mønster som i tvisteloven.

I tredje ledd oppstilles en adgang for kommisjonen til å kreve seg forelagt eller få adgang til realbevis, etter de samme retningslinjer som for vitnebevis og skriftlig bevis.

Til § 3

Første ledd første punktum gir kommisjonen adgang til å treffe kjennelse om møte- og forklaringsplikt etter § 2. Det forutsettes at den som pålegges slik plikt får anledning til å uttale seg før avgjørelse treffes. Annet og tredje punktum gir adgang til å anke kjennelsen. Anke skjer direkte til Høyesteretts ankeutvalg. Det forutsettes at ankeutvalget kan prøve alle sider av saken.

Annet ledd første punktum har regler om tvangsgjennomføring av rettskraftig kjennelse etter første ledd. Annet punktum gir videre kommisjonen adgang til å ilegge rettergangsstraff eller erstatning hvis kjennelsen ikke overholdes. En eventuell sanksjon treffes ved separat kjennelse, etter at vedkommende igjen har fått anledning til å uttale seg. Også denne avgjørelsen kan ankes direkte til Høyesteretts ankeutvalg, jf. forslaget til tredje punktum.

Til § 4

Bestemmelsen gir straffelovens regler om uriktig forklaring tilsvarende anvendelse for kommisjonen. Vitnene bør forklare seg under straffansvar også når de forklarer seg til noen som opptar forklaring for kommisjonen, det vil si når kommisjonen har overlatt til vedkommende å oppta forklaringen.

Straffansvar gjelder bl.a. ikke mistenkt som forklarer seg uriktig om det forhold mistanken mot ham gjelder.