Justiskomiteen sendte 9. februar 2016 foreløpig avgitt
innstilling til helse- og omsorgskomiteen til uttalelse. Helse-
og omsorgskomiteen hadde følgende merknader i brev av 18. februar
2016:
«Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet
mener proposisjonen i for liten grad omtaler og drøfter helseperspektivene
ved forslaget. Gjennomføringen av den nye særreaksjonen som foreslås
vil være helsevesenets ansvar.
Disse medlemmer mener
det er behov for å ivareta pasienter som er å regne som utilregnelige og
som dermed er aktuelle for særreaksjon, på en bedre måte. Målet
må være at pasientgruppen får riktige tiltak og vedtak, slik at
de og ofrene for deres kriminalitet, kan leve gode liv i sine lokalsamfunn.
Disse medlemmer merker seg at høringsuttalelsene
peker på at disse personene ivaretas for dårlig i dag og at det
behov for forbedringer, både i tilbudet de får fra spesialisthelsetjenesten og
fra andre etater og tjenester. Det vises til at det er behov for
å styrke tverrfaglig og tverretatlig samarbeid rundt disse.
Disse
medlemmer mener regjeringen bør vurdere behovet for å endre Lov
om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern (psykisk helsevernloven)
§ 3-3 punkt 3 om vedtak om tvungent psykisk helsevern, i egen sak
eller som en del av evalueringen. Det bør vurderes om loven også
skal kunne omfatte de tilfeller der en pasient har begått flere
straffbare handlinger av særlig krenkende, særlig ødeleggende eller
særlig plagsom art, og andre tiltak har vist seg åpenbart nytteløse.
Et slikt tillegg i bestemmelsen vil åpne for at det kan gjøres vedtak
slik at personen det gjelder vil kunne få riktig oppfølging uten
at vedkommende må dømmes. Dette vil også kunne forebygge ny kriminalitet.
Disse medlemmer vil be om at det foretas en helhetlig
gjennomgang av tiltakene også for denne gruppen i regjeringens oppfølging
av NOU 2014:10, Tilregnelighetsutvalget.
Disse medlemmer
vil påpeke at det er svakheter ved at en person dømmes til særreaksjon,
i stedet for at vedkommende følges opp gjennom regelverket om psykisk
helsevern. Vedkommende har ikke skyldevne og hører dermed i utgangspunktet
ikke hjemme i domstolene, men i helsevesenet. En dom vil kunne gjøre
disse personene sårbare for utnyttelse fra kriminelle.
Disse
medlemmer vil påpeke at høringsinstansene er nærmest samstemte i
sin oppfatning av at forslaget om å senke terskelen for særreaksjon
legges frem som en følge av at helsevesenet ikke har lykkes med
sin oppfølging av denne gruppen utilregnelige. Mot dette bakteppet
mener disse medlemmer at det kan synes nødvendig å se nærmere på
om det bør gjøres endringer i psykisk helsevernloven for å forhindre
at disse personene begår lovbrudd. Disse medlemmer vil påpeke at
proposisjonen anslår at det vil dreie seg om få personer.
Disse
medlemmer forutsetter at regjeringen har vurdert de etiske dilemmaene
knyttet til å senke terskelen for å idømme særreaksjon og bruk av tvang
versus, å utvide bestemmelsene i psykisk helsevernloven og utvidelse
av tvangsbestemmelsene der. Det innebærer at handlingen er av forholdsmessig
så sterk karakter at det veier tyngre enn å straffe en person uten
skyldevne. Det er videre et dilemma at særreaksjoner forutsetter en
plikt til helsebehandling ut fra en alvorlig hendelse og ikke ut
fra en psykisk sykdom. For de det gjelder, vil det uansett være
tvangsanbringelse og et alvorlig inngrep. Et overordnet spørsmål
må være, hva vil hindre framtidig gjentakelse av kriminelle handlinger
på beste og mest effektive måte. Disse personer anses ikke å ha
skyldevne og begge deler er en inngripen uten samtykke. Når regjeringen
foreslår å senke terskelen for å kunne idømme særreaksjon, bør det vurderes
å også åpne for en tilsvarende utredning av psykisk helsevernloven
som det som er gjort av endring av straffeloven. Disse medlemmene er
også urolige for at dette lovforslaget innebærer at mindre alvorlige
syke tar opp plasser til personer med langt mer alvorlige psykiatriske lidelser.
Disse
medlemmer vil påpeke at nærmest samtlige høringsinstanser uttrykker
bekymring for at de som dømmes til tvunget psykisk helsevern vil presse
ut andre brukere av døgntilbudet i psykiatrien. Det vises blant
annet til at dette er tilfellet i Danmark. Det er avgjørende at
antall døgnplasser er tilstrekkelige for å ivareta innleggelser etter
de nye bestemmelsene. De som dømmes til særreaksjon etter lovendringen
må ikke skyve ut pasienter som ikke har begått lovbrudd.
På
denne bakgrunn anbefaler disse medlemmer at følgende forslag blir
fremmet:
‘Stortinget ber regjeringen vurdere om
lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern (psykisk
helsevernloven) § 3-3 punkt 3 om vedtak om tvungent psykisk helsevern,
også skal kunne omfatte de tilfeller der en pasient har begått flere
straffbare handlinger av særlig krenkende, særlig ødeleggende eller
særlig plagsom art, og andre tiltak har vist seg åpenbart nytteløse.’
‘Stortinget ber regjeringen sørge for at strafferettslig
utilregnelige personer som står i fare for å kunne begå lovbrudd
av samfunnsskadelig eller særlig plagsom art, får nødvendig behandling
og oppfølging. Øvrige tiltak, på tvers av etater og tjenestetilbud,
som vil kunne ivareta vedkommendes behov og dermed forebygge at
vedkommende begår lovbrudd av samfunnsskadelig eller særlig plagsom
art, må iverksettes.’
‘Stortinget ber regjeringen
sørge for at det til enhver tid er tilstrekkelig antall døgnplasser
i psykiatrien som omfatter de som dømmes til tvunget psykisk helsevern
etter ny særreaksjon.’
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at Arbeiderpartiet og Senterpartiet foreslår å be regjeringen
vurdere endringer i psykisk helsevernloven § 3-3. Flertallet har
vurdert dette og kommet til at håndtering av disse sakene bør skje
gjennom dom på særreaksjon, og ikke gjennom utvidelse av hjemmelsgrunnlaget for
tvang etter psykisk helsevernloven. En utvidelse av adgangen til
tvungent psykisk helsevern vil harmonere dårlig med den uttalte
målsettingen om å redusere bruken av tvang i psykisk helsevern,
jf. Prop. 122 L (2014–2015) punkt 3.5.4.
Flertallet
viser til at ønsket om å sette i verk tiltak er begrunnet med at
disse personene begår gjentatte straffbare handlinger. Hovedformålet
med tiltakene er å forebygge ny kriminalitet. Etter forslaget skal
det derfor være et vilkår at personene har begått flere straffbare
handlinger. Dette kan vanskelig vurderes av fagpersoner i det psykiske
helsevernet. Det er derfor slik flertallet ser det, mest hensiktsmessig
at tvang skjer med hjemmel i straffeloven og etter behandling av
en domstol.
Flertallet er redd for at en generell
utvidelse av hjemmelsgrunnlaget etter psykisk helsevernloven uten
straffbare handlinger som vilkår, vil bli vanskelig å avgrense og
kunne føre til stor økning i tvangsbruken og dermed dårlig rettssikkerhet
for pasientene.»