Med denne meldingen til Stortinget legger regjeringen
frem den 20. årlige meldingen om eksporten av forsvarsmateriell,
eksportkontroll og internasjonalt ikke-spredningssamarbeid.
Regjeringen påpeker at forsvarsindustrien er
en integrert del av norsk sikkerhetspolitikk. Samtidig er kontroll
med eksport av forsvarsmateriell nødvendig for å oppfylle både nasjonale
målsettinger og internasjonale forpliktelser. Eksportkontrollen
skal bl.a. sikre at forsvarsmateriell som utføres fra Norge, bare
går til mottakere som er akseptable etter de fastsatte retningslinjene
for Utenriksdepartementets behandling av søknader om eksport av
forsvarsmateriell. Hovedprinsippet i denne sammenheng er Stortingets
vedtak av 11. mars 1959.
Regjeringen ønsker å legge til rette for at
norske bedrifter fortsatt skal ha tydelige og forutsigbare rammevilkår
for sin eksportaktivitet. Samtidig er regjeringen opptatt av å gi
så godt innsyn om eksporten av forsvarsmateriell, eksportkontrollpolitikken
og praktiseringen av retningslinjene, som mulig.
Regjeringen har som mål å utvise størst mulig åpenhet
om omfanget av eksporten av forsvarsmateriell, samt om regelverk
og Utenriksdepartementets praktisering av retningslinjene.
Meldingen gir informasjon om verdien av den faktiske
eksporten av forsvarsmateriell i 2014. Videre gis informasjon om
utførselen av relatert teknologi, tjenester for militære formål,
overføring av produksjonsrettigheter og formidling. Det gis også
innsyn i avslag på søknader om eksportlisens.
Videre redegjøres det for utførsel av håndvåpen fra
Norge, forsvarsmyndighetens bruk av eget materiell i utlandet, samt
om utførsel av sivile varer til militære sluttbrukere og om utførsel
av utstyr for bruk i humanitære mineryddingsaksjoner.
I meldingen gis en grundig omtale av regelverket som
ligger til grunn for den strategiske eksportkontrollen og for gjennomføringen
av sanksjoner, våpenembargo og restriktive tiltak. Det redegjøres
også for praktiseringen av Utenriksdepartementets retningslinjer
for behandlingen av søknader om eksportlisens for forsvarsmateriell
og tjenester for militære formål, herunder den konsoliderte kriterielisten
som ble tatt inn i oppdaterte retningslinjer og publisert 28. november 2014.
Det er lagt vekt på å omtale Utenriksdepartementets
overgang til de multilaterale kontrollistene og til elektronisk
lisensiering. Videre redegjøres det for det omfattende multilaterale samarbeidet
om ikke-spredning og eksportkontroll, som i stor grad setter rammene
for Norges eksportkontroll når det gjelder strategiske varer og
teknologi.
Beslutninger om å tillate eksport av forsvarsmateriell
tas suverent av det enkelte land. Samtidig har det de siste årene
utviklet seg et økende internasjonalt samarbeid på dette området.
Wassenaar-samarbeidet (WA) og EU har vært pådrivere. Regjeringen
mener det er viktig at Norge deltar aktivt i det internasjonale
samarbeidet, der rammeverket for vår egen eksportkontroll i stor
grad settes.
I meldingen er det lagt vekt på å omtale den
strategiske eksportkontrollen i et sikkerhetspolitisk perspektiv.
Norges formannskap i regimet for kontroll med missilteknologi (MTCR)
og forsterkede forhandlinger som skal finne sted innenfor Wassenaar-samarbeidet
(WA) i 2016 er særlig omtalt.
Den viktigste nyutviklingen internasjonalt er etablering
av FN-avtalen om handel med våpen (Arms Trade Treaty, ATT). Den
trådte formelt i kraft 24. desember 2014.
Siden den første meldingen ble fremlagt i 1996, har
åpenheten blitt betydelig styrket. Informasjon om eksporten i meldingens
kapittel 9 er fremstilt i ti tabeller og fire grafiske figurer.
Det er lagt vekt på å beskrive de militære varene som er utført
så tydelig som mulig.
Informasjonen om eksporten bygger på eksportørenes
egne rapporter om utførsel som er foretatt på grunnlag av de enkelte
eksportlisenser. Utenriksdepartementet har tatt i bruk et elektronisk
lisensieringsverktøy som forutsetter at bedriftene selv rapporterer
om sin eksport direkte i systemet. På denne måten blir informasjonen automatisk
kontrollert opp mot de eksporttillatelsene som er gitt.
Rapportene fra de enkelte eksportørene inneholder
betydelige mengder sensitiv og taushetsbelagt informasjon om eksportaktivitetene. Parallelt
med målsettingen om å utvise størst mulig åpenhet om eksporten av
forsvarsmateriell fra Norge, er det også nødvendig å sikre at innsyn
skjer innenfor rammen av de begrensninger som taushetsplikten i
eksportkontrolloven setter. I henhold til loven plikter enhver å
gi Utenriksdepartementet den bistand som kreves for å kontrollere
at bestemmelsene i loven eller forskriftene blir fulgt. En slik
vid rett til innhenting av bedriftsfølsom informasjon har sitt motstykke
i de strenge taushetsbestemmelsene i loven.
Regjeringen påpeker at Norge ligger i det internasjonale
tetsjiktet når det gjelder å utvise åpenhet om eksporten av forsvarsmateriell.
Fra norsk side arbeides det i en rekke fora for at også andre land
skal utvise større åpenhet om sin forsvarsmaterielleksport.
Det er en etablert praksis å konsultere Stortinget om
eksportkontrollsaker av særlig utenrikspolitisk eller prinsipiell
betydning. Regjeringen viderefører denne linjen, og legger vekt
på å vise størst mulig åpenhet overfor Stortingets organer og bidra
til å avklare om eksport har skjedd i henhold til eksportkontrollreglene.
I 2014 tok kontroll- og konstitusjonskomiteen initiativ til høring
om en konkret sak. Fra utenriksdepartementets side er det lagt vekt
på å bidra til å opplyse saken på best mulig måte.
Den samlede verdien av eksporten i 2014 var
i overkant av 3,6 mrd. kroner, hvorav ca. 2,9 mrd. kroner utgjorde
salg av militære varer. Av dette utgjorde eksporten av A-materiell
om lag 2,3 mrd. kroner og B-materiell ca. 645 mill. kroner. Verdien
av forsvarsrelaterte tjenesteytelser til utenlandske mottakere var
ca. 450 mill. kroner. Eksporten av flerbruksvarer omfattet av Liste
II til militær sluttbruk beløp seg til ca. 196 mill. kroner. Til
sammenligning var den samlede verdien av eksporten i 2013 ca. 4,2
mrd. kroner, hvorav nær 3,3 mrd. kroner utgjorde salg av militære
varer.
I forhold til i 2013 var det i 2014 en nedgang
i verdien av den totale eksporten på om lag 15 pst.
Medlemslandene i NATO, Sverige og Finland er de
største mottakerne av forsvarsmateriell fra Norge. I 2014 utgjorde
eksporten av A-materiell til NATO landene, Finland og Sverige 94
pst. og B-materiell 95 pst.
I 2014 ble det innvilget 1301 lisenser for eksport av
forsvarsmateriell, og det ble gitt 20 avslag. Av disse ble 7 avslag
begrunnet delvis i en uakseptabel risiko for bruk i interne undertrykkingsformål
i mottakerlandet (retningslinjenes kriterium 2, K-2).
I meldingens kapittel 9 fremgår omfanget av
eksporten samt informasjon om avslag på eksportsøknader i 2014.
Forsvarsindustrien er viktig for vår evne til
å ivareta nasjonale sikkerhetsinteresser. Det er derfor av stor
betydning for regjeringen å fortsatt legge til rette for at norske
bedrifter sikres tydelige og forutsigbare rammevilkår for sin eksportaktivitet.
I årene etter 2. verdenskrig har det vært et
politisk mål å opprettholde og legge til rette for norsk forsvarsindustri,
noe som bl.a. innebærer muligheten til å eksportere.
Norske bedrifter deltar i en rekke store internasjonale
utviklings- og produksjonsprogrammer med nærtstående land. Hovedhensikten
er å sikre forsvarsbehov innenfor NATO, de nordiske og andre land
som kan motta forsvarsmateriell fra Norge. Innsatsvarer i form av
komponenter og deler til større utenlandske systemer utgjør en betydelig
del av norsk eksport.
Internasjonale økonomiske nedgangstider utfordrer
rammene for forsvarssektorens vilkår. Reduksjonen av forsvarsbudsjettene
blant Norges allierte og partnerland vil føre til at de prioriterer
oppdateringer og moderniseringer av eksisterende systemer, fremfor
investeringer i nye. Den teknologiske utviklingen har også medført
at det er blitt stadig dyrere å utvikle moderne forsvarsmateriell.
En rekke norske forsvarsindustribedrifter har nisjekompetanse
som har muliggjort et bredt engasjement av norske bedrifter som
underleverandører til produsenten av Norges neste kampfly F-35.
Internasjonal markedsadgang er helt avgjørende for
norsk forsvarsindustris evne til å opprettholde kompetanse og teknologiutvikling,
og til å sikre tilstrekkelige produksjonsvolum.
Forsvarsdepartementet arbeider aktivt for at norsk
forsvarsindustri skal komme i betraktning som leverandør ved større
materiellkjøp i utlandet. Gjennom industrisamarbeid har norske og utenlandske
bedrifter i fellesskap bidratt til ny teknologiutvikling, produksjon
og viktig verdiskaping.
Industrisamarbeid har vært et avgjørende strategisk
virkemiddel for å oppnå markedsadgang for norske forsvarsprodukter
og bedrifter, og dette vil bli opprettholdt så lenge andre lands
forsvarsmarkeder fremdeles er reelt lukkede. Innenfor rammen av
de til enhver tid gjeldende retningslinjer vil industrisamarbeid
bli benyttet som et sentralt virkemiddel der dette er nødvendig
for å åpne opp viktige deler av det internasjonale forsvarsmarkedet
for norsk industri.
Eksportkontrollen er hjemlet i lov og forskrift. Lov
om kontroll med eksport av strategiske varer, tjenester og teknologi
mv. av 18. desember 1987 gir hjemmel for å kontrollere eksport av
varer og teknologi som kan være av betydning for andre lands utvikling,
produksjon eller anvendelse av produkter til militær bruk eller
som direkte kan tjene til å utvikle et lands militære evne, samt
varer som kan benyttes til å utøve terrorhandlinger.
Utenriksdepartementets forskrift av 19. juni 2013
utgjør hjemmelsverket for den operative utøvelsen av kontrollen.
Forskriften angir nærmere bestemmelser om lisensplikt, herunder unntak
fra lisensplikt og om gjennomføring av et EØS-relevant direktiv
om forenklet lisensiering.
Forskriften angir to kontrollister for strategiske varer,
hhv. forsvarsrelaterte varer og flerbruksvarer. Listene som brukes
er identiske med EUs felles militære liste og flerbruksliste, men
er i praksis fremforhandlet innenfor de multilaterale eksportkontrollregimene
som Norge deltar i.
I tillegg til lisensplikten som gjelder for
alle varer som er beskrevet på listene, gir forskriften også regler
om lisensplikt for utførsel av teknologi, tjenester, samt formidling
mellom to tredjeland.
Dersom departementet kommer til at en vare som
ikke er oppført på noen liste allikevel skal underlegges lisensplikt,
er hensikten i utgangspunktet å kunne avslå eksport fordi varen
er ment for militær bruk i et land hvor det er krig, krig truer
eller det er borgerkrig; mottakerlandet er gjenstand for våpenembargo
eller restriktive tiltak som gjennomføres i norsk rett; det foreligger
en uakseptabel risiko for at varen er ment for et masseødeleggelsesvåpen-program,
eller at den direkte kan tjene til å utvikle et lands militære evne
på en måte som ikke er forenlig med vesentlige norske sikkerhets-
og forsvarsinteresser.
Utenriksdepartementet foretok en forskriftsendring
i 2014 for å styrke lisensplikten for materiell som har vært særlig
konstruert eller modifisert for militært formål, uavhengig av materiellets tilstand
på eksporttidspunktet. Slik kontroll kommer i tillegg til lisensplikten
som gjelder for varene og teknologien som er beskrevet i forskriftens
liste 1 (forsvarsmateriell), og innebærer en vesentlig styrking
av kontrollen.
Hovedprinsippet for vurderinger av eksportsøknader
for våpen og militært utstyr er Stortingets 1959-vedtak, hvor det
heter at «hovedsynspunktet bør være at Norge ikke vil tillate salg
av våpen og ammunisjon til områder hvor det er krig eller krig truer,
eller til land hvor det er borgerkrig». Regjeringen anser Stortingets vedtak
som bindende pålegg, og eksportreguleringen skal sikre at det blir
fulgt.
I 1997 samlet Stortinget seg om en presisering om
at Utenriksdepartementets vurdering omfatter en rekke politiske
spørsmål, herunder knyttet til demokratiske rettigheter og respekt
for grunnleggende menneskerettigheter.
Vurderingen av lisenssøknader skjer videre på grunnlag
av EUs adferdskriterier. Siden 2014 vurderes lisenssøknader også
på bakgrunn av relevante kriterier i FNs våpenhandelsavtale, Arms
Trade Treaty (ATT).
28. november 2014 publiserte Utenriksdepartementet
oppdaterte retningslinjer. Hovedformålet med å oppdatere retningslinjene
var å gi en tydelig og samlet oversikt over de prinsipper og kriterier
som søknader om eksportlisens vurderes etter. Det er i denne anledning
etablert en konsolidert liste som består av åtte adferdskriterier som
er avledet fra EUs felles handling om våpeneksport, samt artikkel
6 og 7 fra FNs avtale om handel med våpen (ATT). Kriteriene er ytterligere
utdypet i retningslinjenes vedlegg A og vedlegg B.
Hensynet til risikoen for at utstyr kan benyttes
til interne undertrykkingsformål i mottakerstaten, er styrket gjennom
innarbeidelsen av den konsoliderte listen i retningslinjene.
Målet er å sikre at behandlingen av søknader
om eksporttillatelse ivaretar de aktuelle utenriks- og innenrikspolitiske
hensyn, herunder hensynet til menneskerettighetene og risikovurderinger
knyttet til intern undertrykking i forbindelse med eksport av militært
utstyr.
De oppdaterte retningslinjene innebærer at kravet
til myndighetsgodkjent sluttbrukererklæring med reeksportklausul
er styrket overfor land som etter regjeringsbehandling er godkjent som
mottakere. Av særlig betydning for norsk forsvarsindustri er retningslinjenes
kapittel 6 om delleveranser, dvs. varer som ikke har noen selvstendig
funksjon. Det ble redegjort for departementets arbeid med oppdateringen
av retningslinjene i Meld. St. 49 (2012–2013) og Meld. St. 8 (2014–2015).
Selv om de viktigste eksportlandene har sluttet seg
til samme kriterier og standarder, skjer vurderinger og endelige
beslutninger om konkrete eksportsaker på nasjonalt plan. For Norges
vedkommende er det viktig å føre en løpende dialog med nærstående
land for å utveksle informasjon, samt erfaringer og synspunkter
i den hensikt å oppnå en mest mulig enhetlig forståelse og anvendelse
av de felles kriteriene.
I meldingens kapittel 4.1 er det redegjort nærmere
for retningslinjene.
Spørsmål om å hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen
(MØV) har lenge stått høyt på den internasjonale dagsordenen. Selv
om det ikke er en juridisk definisjon av hva som er MØV, så anses
slike våpen å omfatte kjernefysiske, kjemiske og biologiske våpen.
I tillegg omfattes også visse missiler, dvs. bæremidler til slike
våpen, som ballistiske missiler med lang rekkevidde og kryssermissiler.
Med sikte på å styrke kontrollen med eksport
av kjernefysiske varer inngikk Utenriksdepartementet og Statens
strålevern i 2014 et nærmere samarbeid. Utenriksdepartementet kan
i tillegg til egen teknisk ekspertise også trekke veksler på eksperter
fra Forsvaret eller andre teknologimiljøer etter behov.
Det er viktig for norske bedrifters konkurranseevne
at søknader om eksport av flerbruksvarer behandles mest mulig effektivt innenfor
rammen av en målrettet risikohåndtering, og at legitim eksport ikke
blir unødvendig hindret.
Lisensplikten som gjelder for teknologi, omfatter
også immaterielle ytelser. Kontrollen retter seg således mot visse
typer opplæring og muntlig overføring av kunnskap. De siste årene
har oppmerksomheten om immateriell teknologi- og kunnskapsoverføring
og ikke-spredning blitt sterkere. Innenfor eksportkontrollregimene
står spørsmålet høyt på dagsordenen, og det utveksles erfaringer
og informasjon om nasjonale tiltak i økende grad.
I samarbeid med Kunnskapsdepartementet (KD),
Justis- og beredskapsdepartementet (JD) og Politiets sikkerhetstjeneste
(PST), har Utenriksdepartementet i 2015 utarbeidet nærmere retningslinjer
for utdanningsinstitusjonenes arbeid med opptak og ansettelser av
utenlandske personer innenfor særlig sensitive fagområder. Hensikten
er å redusere risiko for utilsiktet overføring av kunnskap som kan
bidra til spredning av masseødeleggelsesvåpen eller leveringssystemer
for slike våpen.
Det er holdt flere møter for å gi informasjon
til læresteder og virksomheter for å styrke deres bevissthet og
årvåkenhet om det lovpålagte ansvaret de har og om teknologiområder
som er relevante i forhold til gjeldende forbud og gjennomføring
av den strategiske eksportkontrollen. Utdanningsinstitusjonene kan
ved behov også søke nærmere råd hos Utenriksdepartementet eller
PST.
Norge gjennomfører som hovedregel sanksjoner som
er vedtatt av FNs sikkerhetsråd i norsk rett ved forskrifter vedtatt
med hjemmel i lov 7. juni 1968 nr. 4 til gjennomføring av bindende
vedtak av De Forente Nasjoners Sikkerhetsråd (sanksjonsloven). Når
det gjelder EUs tiltaksregimer eller andre internasjonale ikke-militære
tiltak som Norge har sluttet opp om, kan slike gjennomføres ved
forskrift gitt med hjemmel i lov 27. april 2001 nr. 14 om iverksetjing
av internasjonale, ikkje-militære tiltak i form av avbrot eller avgrensing
av økonomiske eller anna samkvem med tredjestatar eller rørsler
(tiltaksloven).
Forskrift om restriktive tiltak vedrørende handlinger
som undergraver eller truer Ukrainas territoriale integritet, suverenitet,
uavhengighet og stabilitet, ble iverksatt 15. august 2014. Forskriften
innebærer bl.a. forbud mot import og eksport av våpen og forsvarsmateriell
fra og til Russland, forbud mot eksport av flerbruksvarer og -teknologi
som kan være beregnet for militær bruk eller til militær mottaker,
forbud mot handel mv. med russiske verdipapirer og pengemarkedsinstrumenter,
samt begrensninger i eksporten av visse varer og tjenester til russisk oljeindustri.
Ved slik eksport kreves forhåndstillatelse fra Utenriksdepartementet.
Forskriften ble endret 10. oktober 2014 og 14. april 2015, og er
på linje med EUs restriktive tiltak mot Russland.
Gjeldende sanksjoner og tiltak mot Iran gjennomføres
i forskrift 9. februar 2007 nr. 149. USA, Storbritannia, Frankrike,
Russland, Kina og Tyskland inngikk 14. juli 2015 en avtale med Iran
om deres kjernefysiske program. FNs sikkerhetsråd anerkjente avtalen
20. juli 2015 gjennom resolusjon 2231.
Avtalen legger til grunn at sanksjonene mot
Iran vil bli gradvis opphevet mot at Iran aldri utvikler atomvåpen.
Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) vil overvåke og kontrollere
de atomrelaterte tiltak som avtalen beskriver. Sanksjonene kan først
heves når IAEA har verifisert og kan bekrefte at Iran har oppfylt
sine forpliktelser. Norge vil iverksette lettelser i tråd med eventuelle
vedtak fattet av FNs sikkerhetsråd og EU. Søknader og henvendelser
behandles til enhver tid etter gjeldende Iran-forskrift.
Utenriksdepartementet legger stor vekt på å
gi god informasjon om gjeldende sanksjoner og tiltak.
Utenriksdepartementet er ansvarlig myndighet for
den strategiske eksportkontrollen. Departementets portefølje omfatter
norsk politikkutvikling, regelverk, et omfattende internasjonalt samarbeid
og lisensiering. I tillegg er departementet ansvarlig for gjennomføring
av sanksjonsregimer og relevante restriktive tiltak som er vedtatt
i FNs sikkerhetsråd eller av EU og som gjennomføres i norsk rett.
Utenriksdepartementet har de siste årene styrket eksportkontrollarbeidet.
Departementet er avhengig av særskilt ekspertise for å utføre de lovpålagte
lisensieringsoppgavene, som både krever juridisk og teknisk kompetanse
samt godt politisk skjønn. Nasjonal evne til etterlevelse av forpliktelsene
som er inngått i de multilaterale regimene har fått stadig større
betydning for både eksportlands- og eksportørers troverdighet og
omdømme som handelspartnere.
PST er med hjemmel i politiloven ansvarlig for
å forebygge og etterforske brudd på regelverket. Tollvesenet er
ansvarlig for vare- og dokumentkontroll ved eksport. I tillegg trekker
departementet ved behov veksler på teknisk og faglig ekspertise
fra Forsvaret og Statens strålevern i konkrete eksportsaker. For
å sikre kompetanse og effektivitet i det nasjonale gjennomføringsapparatet,
samt muligheten for å dele norske erfaringer, informasjon og synspunkter,
er det viktig med bred deltakelse på ekspertmøter innenfor de multilaterale
eksportkontrollregimene. I meldingens kapittel 8.1 er det redegjort
nærmere om regimene.
Informasjonsarbeidet overfor næringslivet er
en viktig og prioritert oppgave. Departementet legger vekt på en
forebyggende dialog med de enkelte bedrifter ved behov.
Regjeringen vil fortsatt sikre tilstrekkelige
ressurser for å kunne ivareta de omfattende oppgavene på eksportkontrollområdet,
herunder med sikte på å tilby norske bedrifter konkurransedyktige
vilkår på grunnlag av en kompetent og tidsmessig lisensiering.
Utenriksdepartementet tok våren 2015 i bruk
en digitalisert tjeneste for effektivisering og modernisering av
eksportkontrollen. Den digitale tjenesten vil oppfylle regjeringens
krav om digitalisering av offentlige tjenester.
I tillegg til effektivisering av selve lisensieringsarbeidet
vil tjenesten innebære en betydelig økt sikkerhet knyttet til bedriftenes
rapporter og kvalitetssikring av det omfattende og sensitive tallmaterialet
som ligger til grunn for de årlige meldingene om eksporten av forsvarsmateriell til
Stortinget.
Målsettingen er at alle bedrifter som foretar løpende
eksport skal benytte systemet innen utgangen av 2015.
Avtalen om våpenhandel ble vedtatt av FNs generalforsamling
2. april 2013, og trådte i kraft 24. desember 2014. Avtalen er den
første juridisk bindende avtalen som regulerer internasjonal våpenhandel.
Målsettingen med avtalen er å etablere så høye felles internasjonale
standarder for internasjonal handel med konvensjonelle våpen som
mulig. Videre skal ATT forhindre ulovlig handel med slike våpen,
bl.a. med sikte på å bidra til fred, sikkerhet og stabilitet og
å redusere menneskelige lidelser. Avtalen forhindrer ikke statsparter
fra å beholde strengere nasjonale eksportkontrollregimer og å styrke
disse utover avtalens krav.
Det første statspartsmøtet fant sted i Mexico
24.–28. august 2015. Ved møtets start hadde 130 stater undertegnet
avtalen og 72 stater ratifisert. Fra norsk side vil man arbeide
for størst mulig tilslutning blant stater og oppfordre stater som har
undertegnet om å ratifisere så snart som mulig.
ATTs sekretariat ble lagt til Genève. Sør-Afrika vil
virke som sekretariatsleder i ett år, og Nigeria skal lede arbeidet
frem mot og under statspartskonferansen i Genéve i 2016. Med dette
går FNs våpenhandelsavtale inn i en ny fase. Arbeidet for å få flere
stater til å signere og ratifisere avtalen vil være sentralt fremover. Norge
samarbeider med EU ved å gi assistanse til ATT-land som ønsker det.
Norge støtter også sikring og destruksjon av våpenlagre og ammunisjon
gjennom Norsk Folkehjelp i flere land.
Gjennom nasjonal eksportkontroll tar leverandørland
et særlig ansvar for å sikre etterlevelse av folkerettslige avtaler
på ikke-spredningsområdet, særlig avtalen om ikke-spredning av kjernevåpen
(NPT), kjemivåpenkonvensjonen (CWC) og konvensjonen om forbud mot
biologiske våpen (BWC).
Siste NPT-tilsynskonferanse fant sted i 2015. Norge
engasjerte seg aktivt i arbeidet med alle avtalens tre pilarer (nedrustning,
ikke-spredning og fredelig bruk). En troverdig nedrustningsprosess
er avhengig av at kjernevåpenstatene deltar aktivt. Dette vektla
også Norge i sitt hovedinnlegg under tilsynskonferansen. Videre fremmet
Norge konklusjonene fra Oslo-konferansen om humanitære konsekvenser
av en kjernevåpen-detonasjon. NPT forblir fundamentet for det internasjonale
ikke-spredningsregimet, og fra regjeringens side er det identifisert
viktige tiltak for å videreføre arbeidet med å fremme det globale
ikke-spredningsregimet. Disse er ytterligere omtalt i meldingens
kapittel 8.
Haag-kodeksen (HCOC) er et politisk bindende og
tillitskapende instrument hvor signaturstatene påtar seg å utstede
forhåndsnotifikasjoner om relevante utskytninger og testflyvninger
av ballistiske missiler og bæreraketter, samt legge frem en årlig
deklarasjon om sin praksis innenfor kodeksens virkeområde. Pr. utgangen
av mai 2015 har 137 land sluttet seg til kodeksen.
For å styrke og effektivisere gjennomføringen
av de internasjonale avtalene om ikke-spredning av masseødeleggelsesvåpen
samarbeider sentrale leverandørland innenfor fem eksportkontrollregimer
om felles varelister og retningslinjer.
De multilaterale eksportkontrollregimene støtter opp
under de multilaterale avtalene som forbyr kjernefysiske, kjemiske
og biologiske våpen og bidrar til å etablere ansvarlighet når det
gjelder leveranser av strategiske varer og teknologi. Nye spredningstrusler
og teknologisk utvikling har ført til at eksportkontrollen har fått
en økende anerkjennelse og betydning. Dette gjelder bl.a. ved at
FNs sikkerhetsråd bruker regimenes retningslinjer og varelister
i sine sanksjonsregimer mot bl.a. Iran og Nord-Korea og i forbindelse med
resolusjon 1540 om tiltak for å hindre spredning av MØV.
Norge har innehatt formannskapet i MTCR siden
oktober 2014, og i oktober 2015 overtok Nederland og Luxembourg
formannskapet i fellesskap. Det årlige formannskapet forutsetter
at man også deltar i en formannskapstroika som inngående og utgående
formannskap. Således strekker formannskapsarbeidet seg over tre
år. Dette er andre gangen Norge har ledet MTCR.
Som formannskap har Norge lagt til rette for målrettede
konsultasjoner og prosesser. For første gang på flere år har det
lyktes å gjennomføre substansielle drøftelser om utvidelse av regimet samt
om konkrete potensielle medlemsland. Det har lyktes Norge å bevege
medlemskapsspørsmålet fremover og inn i et konstruktivt spor.
Fra norsk side legges det som utgående formannskap
vekt på å videreføre et aktivt arbeid innenfor MTCR-troikaen. På
generelt grunnlag vil Norge også legge vekt på å videreføre arbeidet
for å styrke regimets relevans ytterligere når det gjelder teknologiske
og politiske trender, og på denne måten bidra til å hindre spredning
av MØV og leveringsmidler for slike våpen. Foruten Norge, Nederland
og Luxembourg vil troikaen bestå av Sør-Korea, som tar over i 2016–2017.
Wassenaar-samarbeidet (WA) gjelder kontroll med
konvensjonelle våpen og tilhørende militære varer og teknologi,
samt strategiske flerbruksvarer som ikke er dekket av de MØV-rettede
regimene. Varer som er beskrevet på WAs lister utgjør hoveddelen
av de kontrollerte varene som eksporteres fra Norge.
Det finner sted et årlig ekspertmøte om lisensiering-
og håndhevelse (LEOM). Her deler WA-landene erfaringer og informasjon
om WA-relevant eksportkontroll. LEOM tar for seg operative og praktiske
temaer knyttet til gjennomføring av kontrollen på nasjonalt plan. Norge
ledet LEOM i 2015.
Cyber-teknologi er nylig blitt inkludert i flerbrukslisten
til WA. Slik teknologi utgjør et helt nytt teknologisk konsept,
og forhandlinger om en målrettet og tydelig kontrolltekst har vært krevende.
For tiden pågår et omfattende revisjonsarbeid av kontrollteksten
for romrelatert teknologi. Behovet for revisjon på dette området er
særlig den pågående kommersialiseringen av rommet. Det pågår også
forhandlinger om en effektiv kontrolltekst når det gjelder 3D-printing.