Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Ingrid Heggø, Odd Omland, Knut Storberget og Tove-Lise Torve, fra
Høyre, Frank Bakke-Jensen, Ingunn Foss, Gunnar Gundersen og Ove
Trellevik, fra Fremskrittspartiet, Morten Ørsal Johansen, Sivert
Haugen Bjørnstad og Oskar J. Grimstad, fra Kristelig Folkeparti,
Line Henriette Hjemdal, fra Senterpartiet, lederen Geir Pollestad,
fra Venstre, Pål Farstad, og fra Sosialistisk Venstreparti, Siv
Elin Hansen, viser til at regjeringen Stoltenberg II i 2013
nedsatte et offentlig utvalg for å gjennomgå sjømatindustriens rammevilkår.
Utvalget leverte i desember 2014 NOU 2014:16 Sjømatindustrien, en
utredning regjeringen Solberg følger opp gjennom den fremlagte stortingsmelding
om en konkurransekraftig sjømatindustri.
Komiteen viser til at marine
næringer utgjør en vesentlig del av Norges næringsgrunnlag, og er
en viktig sektor hva gjelder å gi landet flere robuste ben å stå
på i fremtiden. Sjømatnæringens kjernevirksomhet hadde i 2013 en
verdiskaping i form av bidrag til BNP på 36,5 mrd. kroner og omfatter
24 920 årsverk, hvorav sjømatindustrileddet stod for 10,9 mrd. kroner
og 9 700 årsverk. Næringens verdiskaping utgjør om lag 3 pst. av
Fastland-Norges samlede verdiskaping. Verdien av norsk sjømateksport
var i 2015 på ca. 74,5 mrd. kroner.
En bærekraftig forvaltning av fiskeriene og
et bærekraftig havbruk er en grunnleggende forutsetning for videreutvikling
av sjømatnæringen. Samtidig understreker komiteen at
det i tillegg må være et mål for politikken å legge til rette for
at de marine ressursene utnyttes bærekraftig og samfunnsmessig optimalt
og på en måte som gir høyest mulig verdiskaping og lønnsomhet. Ressursgrunnlaget
for næringen er fordelt over hele landet. Det medfører at økende
aktivitet og verdiskaping i sjømatnæringen gir ringvirkninger i
hele det norske samfunnet. Komiteen peker på at en
best mulig utnyttelse av ressursene våre styrker hele nasjonens
konkurranseevne. Økt konkurransekraft i næringslivet, herunder for sjømatindustrien,
vil trygge norske arbeidsplasser og gi Norge flere ben å stå på.
Komiteen har registrert at lønnsomheten
i norsk sjømatnæring gjennomgående er god, men at marginene i deler
av hvitfiskindustrien har vært svake i en årrekke, særlig hva gjelder
filetproduksjon av hvitfisk. Som det fremgår av den fremlagte stortingsmeldingen
om en konkurransekraftig sjømatindustri, har dette medført en gradvis
nedbygging av norsk hvitfiskindustri siden begynnelsen av 1990-tallet,
og at stadig mer fisk siden da er sendt ubearbeidet ut av landet. Komiteen mener
sjømatnæringen må ses på som en helhetlig verdikjede, der rammebetingelser
som gir hele næringen styrket konkurransekraft må ses i sammenheng.
Det er en rekke faktorer i hele verdikjeden som påvirker sjømatindustrien
og de om lag 440 industribedriftenes evne til verdiskaping og lønnsomhet.
Komiteen merker seg at regjeringen
har lagt til grunn at industriens tilgang til råstoff av god kvalitet
hele året er en vesentlig faktor i arbeidet med å øke industriens
konkurransekraft, og at rammebetingelser som påvirker dette er drøftet
i meldingen. Likeledes har komiteen merket seg at
regjeringen kontinuerlig arbeider med forbedringer i markedsadgangen
for norsk fisk og håndtering av tekniske og veterinære handelshindringer,
slik det fremgår av meldingen. Dette er, sammen med økt fokus på forskning
og utvikling, viktige tiltak for økt verdiskaping og konkurransekraft
i sjømatindustrien.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, viser til
at industriens tilgang til råstoff av god kvalitet hele året er en
vesentlig faktor i arbeidet med å øke industriens konkurransekraft,
men etterlyser flere tiltak og insitamenter som sikrer dette.
Komiteen er av den
oppfatning at styrking av sjømatindustriens konkurransekraft er
viktig for å øke lønnsomheten, og peker på at rammebetingelser som
gir næringen økt fleksibilitet og bedre muligheter for samhandling
i verdikjeden, betyr mye i den sammenheng.
Komiteen viser til at norsk sjømatindustri
møter sterk konkurranse om råstoffet fra andre land, ofte land med
betydelig lavere lønninger enn det vi har, og skal ha, i Norge. Komiteen mener
at vi må svare på denne utfordringen gjennom stadig produkt- og markedsutvikling,
høy kvalitet og automatisering i industrien. Sosial dumping både
i flåten og på land må bekjempes.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
norsk sjømatindustri har relativt begrenset evne til å
benytte seg av de eksisterende programmene i Innovasjon Norge. Disse
medlemmer mener derfor at vi trenger et eget program i Innovasjon
Norge for sjømatindustrien. Det er vesentlig at et slikt
program utformes i nær dialog med næringen, for å finne riktig omfang og
innretning.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om
et eget sjømatindustriprogram i Innovasjon Norge, for å stimulere
til produkt- og markedsutvikling, automatisering og kvalitetsutvikling.»
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at Innovasjon Norge har
et bredt sett med virkemidler som er tilgjengelig også for sjømatindustrien.
Regjeringen prioriterer bredt innrettede programmer uten tematiske
begrensninger, og har styrket innsatsen for innovasjon og næringsrettet
forskning med til sammen mer enn 2,2 mrd. kroner siden 2013 inkludert
SkatteFUNN-ordningen. Herunder har regjeringen styrket Miljøteknologiordningen
i Innovasjon Norge og Brukerstyrt innovasjonsarena (BIA) og Forny2020
i Norges Forskningsråd – programmer der prosjekter gjennomføres
i tett dialog med angjeldende næringer.
Komiteen merker seg
at Barentshavet er viktig og kommer til å bli enda viktigere enn
i dag som leveområde for, og fangst av, fiskebestander. Dette såfremt
endringene i fiskens vandringsmønster fortsetter, og som konsekvens
av at nye områder blir tilgjengelige fordi sjøisen forsvinner. Erfaringene
til nå viser at flere kommersielt viktige arter trekker nord og
nordøstover. I tillegg kommer nye arter.
Komiteen mener samtidig at det
er naturlig og riktig at Svalbardsamfunnet, som står overfor store omstillinger
grunnet kullkrisen, får mulighet til å høste godene og ringvirkningene
av den økte fiskeriaktiviteten rundt øygruppen.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, er opptatt
av at det legges til rette for fiskeriaktivitet på land på Svalbard.
Flertallet fremmer derfor følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen komme med forslag
i den kommende Svalbard-meldingen til hvordan økt fiskeri og annen
høsting av marine ressurser kan gi positive ringvirkninger for Svalbard.»
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at regjeringen kommer tilbake
til fiskeriaktivitetens rolle på Svalbard i den stortingsmeldingen
om Svalbard som er under utarbeidelse.
Sjømatindustrien, særlig innen villfisksektoren, må
håndtere store sesongvariasjoner, endringer i bestander, kvoter
og fiskens vandringsmønster fra år til år. Utgangspunktet for sjømatindustrien
er at den i forholdsvis liten grad kan påvirke tilførselen av råstoff,
og med hvilken kvalitet dette blir levert. Komiteen peker
på at graden av forutsigbarhet om råstoffet påvirker industriens
produksjonsmuligheter, utnyttelse av kapitalutstyr og arbeidskraft,
og mulighetene for stabile leveranser til markedene. For villfisk
vil både reguleringene av tilgangen til fisket og systemet for førstehåndsomsetning
av fisken påvirke industriens handlingsrom. Komiteen viser
til at det er et godt samspill mellom fangstleddet og industrileddet
i verdikjeden. Det gir grunnlag for en dialog og løsninger som sikrer
sjømatindustrien jevn tilgang til råstoff av god kvalitet, noe som
er nødvendig for å kunne gi et stabilt og forutsigbart tilbud i
markedet for ferdigfisk. Å se verdikjeden fra markedet og bakover
vil være essensielt for å lykkes.
Komiteen peker på at en bedre
utnyttelse av det verdifulle marine råstoffet er en forutsetning
for økt verdiskaping i sjømatnæringen. Råstoffet må behandles og
utnyttes best mulig gjennom hele verdikjeden, slik at industrien
kan utnytte hele fisken. Da er det viktig at rammebetingelsene er
innrettet slik at de som fangster fisken har fokus på kvalitet på
det råstoffet som leveres til industrien. Komiteen er
derfor opptatt av at de fiskeripolitiske reguleringene fremmer kvalitet
og bidrar til å øke verdien på sluttproduktet.
Også reguleringstiltak som kan bidra til å ivareta sjømatindustriens
behov for jevnere råvaretilgang, vil bidra til bedre utnyttelse
av råstoffet. Komiteen støtter derfor videreføring
og evaluering av kvotebonusordningen for levendelagring og ferskfiskordningen.
Komiteen vil understreke at hensikten
med ferskfiskordningen og levendelagring er å forlenge sesongen.
Det er ikke i tråd med intensjonen i ordningen at det gis kvotebonus
for levendelagring i den perioden det landes mest fisk, og dette
vil heller ikke være kvalitetsfremmende.
Komiteen viser til at levendelagring
er en viktig strategi, og et godt grep for å utjevne sesongene. Komiteen mener
at mulighetene for utvidelse av denne strategien bør utredes nærmere.
Dette inkluderer spørsmålet om muligheter for etterfôring.
Komiteen har merket seg at det
er ulike oppfatninger av hvorvidt endring av kvoteåret er et hensiktsmessig
virkemiddel i denne sammenheng, og stiller seg positiv til at dette
spørsmålet utredes nærmere.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, vil peke
på at prøveordningen med kvotefleks må fortsette inntil videre og
utvides til å gjelde på fartøynivå. Også ordningen med flytting
av kvoteåret må utredes. Det bør også utarbeides en strategi for
helårsarbeidsplasser i sjømatindustrien. En slik strategi var også
fiskeriministeren positiv til i forbindelse med spørsmål i Stortingets
spørretime den 17. februar 2016.
Flertallet fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen utrede flytting
av kvoteåret.»
«Stortinget ber regjeringen fortsette prøveordningen
med kvotefleks inntil videre og utvide denne til å gjelde på fartøynivå.»
«Stortinget ber regjeringen utarbeide en strategi for
helårs arbeidsplasser i industrien.»
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet peker på at en endring av kvoteåret
slik at det starter på høsten fremfor ved årsskiftet, kan gi fiskerne
økt fleksibilitet til å la fangstmønsteret respondere bedre på svingninger
i markedets etterspørsel. En slik endring i kvoteåret kan gi samme
effekt som prøveordningen med kvotefleks, uten at fleksibiliteten
«blir brukt opp» når den først er gitt som kvotefleks. En flytting
av kvoteåret kan således både eliminere behovet for en ordning med kvotefleks,
og medføre en mer permanent økt fleksibilitet i fangstmønsteret. Disse
medlemmer mener at når det finnes en mulig løsning der man
ikke trenger å rette opp én uheldig virkning av en regulering med
en ny regulering, bør denne vurderes grundig. Disse medlemmer er
derfor av den oppfatning at prøveordningen med kvotefleks ikke bør
utvides før en endring av kvoteåret er vurdert.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil foreslå en
ny ordning der det gis kvotebonus dersom industrien og flåteleddet inngår
helårsavtaler som sikrer jevn råstofftilgang gjennom hele året.
For torskefiskerier vil dette være å levere mindre enn i dag de
fire første månedene av året i forhold til de åtte siste månedene.
Komiteen viser til
at fiskernes valg av redskap og utformingen av fartøyene har betydning
både for når råstoffet kommer på land og hvilken kvalitet det landes
med. Komiteen har registrert at Sjømatindustriutvalget
i NOU 2014:16 foreslo at myndighetene skulle legge bedre til rette
for effektive og fleksible fangstoperasjoner gjennom oppmyking
av regelverket. Utvalget foreslo å åpne for fritt valg av redskap
og fri fartøyutforming, herunder også tilgang til ombordproduksjon.
Komiteen peker på at hensynet
til effektiv fangstoperasjon og hensynet til kvaliteten på råstoffet
i noen tilfeller kan være i strid med hverandre. I denne avveiningen
er komiteen opptatt av at hensynet til kvaliteten
på råstoffet ivaretas. Dagens reguleringsregime har iboende insentiver
som gjør at fangstmønsteret retter seg mer mot effektiviteten og kvantum
i fangsten enn kvaliteten.
Komiteen mener at økt kvalitet
er viktig for å oppnå bedre lønnsomhet i næringen og at dette må gjenspeiles
i regelverket. Komiteen mener det er viktig for den
totale verdiskapingen at fisken fanges, håndteres, fraktes og leveres
på en måte som ikke forringer kvaliteten. Komiteen mener
det er et stort potensial i økt lønnsomhet gjennom å levere produkter
av høyere kvalitet og innen nisjeprodukter. Komiteen mener
det også er viktig at det ses på andre virkemidler som kan løfte
kvaliteten i alle ledd fra fisken fanges til den selges til forbruker.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, støtter
en oppmyking av regelverket om friere redskapsvalg og fartøyutforming
under forutsetning av at hensynet til kvalitet blir ivaretatt. Flertallet understreker
også at biologiske hensyn fortsatt skal være et styrende element
i spørsmål om redskapsvalg. Det må sannsynliggjøres at en slik oppmyking
ikke vil ramme den minste flåten.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti understreker
at eventuelle oppmykninger i reglene omkring fritt redskapsvalg
og fartøyutforming ikke må påvirke fordelingen av kvoter mellom
fartøygrupper og mellom kyst- og havflåte. Dette medlem viser
videre til at endringer i regelverket heller ikke må føre til uheldig
konkurranse om råstoff som går på bekostning av kystflåten. Dette
medlem er likevel åpen for en gjennomgang av reglene, såfremt
disse hensyn ivaretas.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet støtter derfor regjeringens syn om
at det kan legges til rette for friere redskapsvalg når de biologiske
og miljømessige hensyn ikke taler imot det. Likeledes er disse
medlemmer tilfreds med at regjeringen foreslår videreføring
av hensiktsmessig regulering av fartøyutformingen.
Komiteen viser til
at mange reguleringer er innført for å begrense beskatningsmønstre
som kan ha negativ effekt på den langsiktige samfunnsøkonomiske
avkastningen, eller for å bekjempe negative miljøeffekter. Dette
gjelder både iht. redskap- og fartøyutforming. Dette tilsier at
fritt redskapsvalg må vurderes spesifikt innenfor hvert enkelt fiske
i sammenheng med de målsettinger de ulike fiskerireguleringer skal
oppfylle. Det er grunn til å anta at en helt fri fartøyutforming
uten størrelsesbegrensning vil kunne medføre kapasitetsøkning.
Komiteenmenerdet imidlertid er viktig at begrensninger
i fartøyutforming ikke er til hinder for en god håndtering av fangsten
om bord. Ilandføring av hele fisken vil kreve større lastevolum,
det samme vil ilandføring av restråstoff og levendelagring av fisk. Et
større fartøy vil også kunne gi bedre bekvemmelighet for mannskapet
og større sikkerhet, og det vil også være et argument for å kunne
bygge mer miljøvennlige fartøy.
Komiteen mener at effektuering
av endringsforslag vedrørende strukturering bør avvente Eidesen-utvalgets
arbeid, slik at man får en helhetlig tilnærming til strukturpolitikken,
og dermed synliggjort hvilke konsekvenser disse endringene vil gi.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser til at sjømatindustriutvalget også tok til orde for at det
skulle gis større muligheter for å drive foredling av fisk om bord
på fartøy. Flertallet registrerer at regjeringen
i meldingen drøfter hvorvidt begrunnelsen for forbudet mot ombordproduksjon
fortsatt har gyldighet, og konkluderer med at opphevelsen av frysekonsesjonsloven
i 1983 har medvirket til en utvikling der det er vanskelig å påvise
at forbudet mot ombordproduksjon gir flere arbeidsplasser på land. Flertallet deler
denne vurderingen, og støtter forslaget om å oppheve forbudet mot
ombordproduksjon for torsketrålgruppen. Alternativet synes å være
at råstoffet selges frossent og ubearbeidet ut av landet. Flertallet har
for øvrig også merket seg at regjeringen har som mål at all fangst
på sikt skal ilandføres. Også i dette perspektivet gir ombordproduksjon
insentiver for nyinvesteringer.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet er
fornøyde med at regjeringen ikke vil åpne for ombordproduksjon for
kongekrabbe og leveringspliktige torsketrålere, og støtter dette.
Disse medlemmer viser videre
til delrapporten fra SINTEF om lønnsom foredling av sjømat i Norge,
der det ble foreslått at i forhold til dagens flåtestruktur bør
potensialet for ombordproduksjon utredes, og at det også bør vurderes
om slike fartøy kan være leverandører av halvfabrikata-produkter
til den landbaserte foredlingsindustrien. Disse medlemmer beklager
at regjeringen ikke har valgt å følge opp dette, men velger å oppheve
forbudet uten kunnskapsinnhenting.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener det ikke er sannsynliggjort
at en opphevelse av forbudet mot ombordproduksjon ikke vil føre
til at landindustrien i kystsamfunnene påvirkes negativt. Disse
medlemmer støtter ikke en opphevelse av forbudet.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at ferskt kvalitets-råstoff jevnt over oppnår høyere priser
i markedet enn frosset råstoff. Norge står overfor utfordrende økonomiske
tider, og det gjør det nødvendig å sikre at vi henter ut størst
mulig verdi av fisken. Det er en naturlig konsekvens av dette at
vi legger opp til at mest mulig råstoff blir landet ferskt og av
god kvalitet. Frysing om bord skal være unntaket, også råstoff fra
trål skal i all hovedsak leveres ferskt til land.
Ferskt råstoff har høyest verdi, formålet med
fiskeripolitikken må være at vi skal hente ut størst mulig overskudd
av fiskeriene for næringen, landet og kysten. Dette medlem har
merket seg at havfiskeflåten i stor grad fryser fangsten om bord
og ikke leverer dagfersk fisk til anleggene. Dette medlem er
bekymret for den verdiforringelsen som ligger i en slik praksis.
Samtidig ser vi at kystflåten i større grad er i stand til å levere
fisk som kan oppnå høyest mulig pris i markedet og samtidig skaper størst
virksomhet i samfunnene langs kysten. Dette medlem mener
det er på tide å starte en langsiktig overføring av deler av kvotene
som i dag tas på trål, til kystflåten.
Dette medlem mener det er nødvendig
å utrede hvordan en slik overføring kan være med og skape størst
mulig aktivitet langs kysten gjennom en ordning med rekrutteringskvoter
og samfunnskvoter styrt av kommunene og fylkene. Dette medlem vil
understreke at desto mindre del av kvotene underlagt leveringsplikt
som faktisk blir levert der de skal, desto større andel av trålkvotene
må overføres til kystflåten.
Dette medlem mener de langvarige
problemene med oppfyllelse av pliktene forsterker argumentene for
å overføre mer av kvotene fra trål til kystflåten. Dette
medlem mener en gradvis overføring bør brukes til å få på
plass flere rekrutteringskvoter, og til samfunnskvoter som kommuner
får disponere.
På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen starte på en gradvis og
langsiktig overføring av kvoter fra trål til kystflåte, slik at
andelen av kvotene som går til trål, reduseres sterkt.»
Komiteen mener at et godt samspill
mellom de ulike ledd i verdikjeden for sjømat betyr mye for norske
sjømatprodusenters konkurransekraft i sluttmarkedet. Mens man innen
havbruksnæringen har få begrensninger hva gjelder organiseringen
av verdikjeden, er det innenfor villfisksektoren restriksjoner bl.a.
vedrørende eierskap og tilgang til å utøve yrket. Komiteen understreker
at det er viktige historiske og distriktspolitiske årsaker til det,
og peker på at uavhengig av eierskap er det viktig at aktørene i
ulike ledd i verdikjeden trekker i samme retning. Myndighetenes
regulering av sjømatnæringen må legge til rette for dette.
Komiteen har registrert at regjeringen
ikke deler Sjømatindustriutvalgets flertallsforslag om å endre
aktivitetskravet i deltakerloven slik at industrien får mulighet
til å eie fiskefartøy. Utvalget peker på at man etter dagens regulering
kan ha en fiskereid industri, men ikke en industrieid fiskeflåte. Komiteen merker
seg de innspill som kom i høringen. Det tradisjonelle bildet av
fisker og fiskekjøper er i endring, og også de tradisjonelle samarbeidsformene endres.
Sjømatindustrien har allerede i dag flere muligheter til å samarbeide
med fiskeflåten. Vanligst er det uformaliserte samarbeidet mellom
fartøy og industribedrift, og i tillegg kan det inngås langsiktige kontrakter
mellom partene. Fiskeindustri kan også ha minoritetseierskap i fiskefartøy,
så lenge den faktiske kontrollen ligger hos aktive fiskere.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, viser til
at aktivitetskravet og nasjonalitetskravet i deltakerloven er to
helt sentrale fiskeripolitiske virkemidler som får anvendelse på
ervervsmessig høsting av alle former for viltlevende marine ressurser.
Regjeringen foreslår i meldingen å videreføre aktivitetskravet i
deltakerloven. Flertallet understreker viktigheten
av at også deltakerlovens nasjonalitetskrav ligger fast.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, peker på at
aktivitetskravet i deltakerloven ikke synes å være til vesentlig hinder
for at fangst- og industrileddet finner hensiktsmessige samarbeidsformer,
men understreker samtidig at unntak kan være viktig for å sikre
ny biomarin aktivitet. Dette flertallet deler derfor
regjeringens vurdering om videreføring av praksisen med unntak fra
aktivitetskravet.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at økt kostnadsnivå gir behov for hjelp til de investeringene
som er nødvendige for å komme seg inn i næringen. Dette medlem mener
det i utgangspunktet ikke er ubetinget positivt at industrien på
land er inne som deleiere i fartøy, fordi det gir bindinger som
kan minske friheten til fiskeren. Dette medlem mener
det er fornuftig å se på bedre offentlige løsninger for å sikre
god nok finansiering til at slike avtaler kan unngås.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at regjeringen allerede
i mars 2015 slo fast at nasjonalitetskravet i deltakerloven ligger
fast.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, merker
seg at regjeringen foreslår å legge til rette for unntak fra deltakerloven
i to tilfeller: ved høsting av viltlevende marine ressurser som
tradisjonelt ikke har vært omfattet av fiskeriregelverket, f.eks.
tang og tare, «særskilte arter», og ved høsting av arter som det
har vært høstet lite på, men der det kan være et potensial for framtidig
høsting, f.eks. rødåte, «nye arter» og såkalte «LUR»-arter, dvs.
lite utnyttede ressurser.
Flertallet mener det er gode
grunner for at deltakerlovens aktivitetskrav som en hovedregel også
skal gjelde for dem som ønsker å høste på nye arter. Kongekrabbe
og snøkrabbe er eksempler på «nye arter» som i dag er underlagt
deltakerloven, og som er attraktive inntektskilder for aktive fiskere. Flertallet mener
at nye arter må ses på som ressurser som en kan nytte til lokal
verdiskaping, og vil derfor understreke at det, som i dag, fortsatt
skal kunne gis dispensasjon fra deltakerloven for høsting av nye
arter, men at hovedregelen skal ligge fast.
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at også regjeringen Stoltenberg II tok til orde for unntak
fra aktivitetskravet for nye arter. Behovet for å legge til rette for
høsting av nye arter ble anerkjent allerede i Meld. St. 22 (2012–2013)
Verdens fremste sjømatnasjon, der det i avsnitt 10.4.1 ble signalisert
at det kan være aktuelt å gjøre unntak fra aktivitetskravet for
enkelte nye arter etter en konkret vurdering.
Dette flertallet viser til at
en samlet næringskomité i Innst. 418 S (2012–2013) støttet at den daværende
regjeringen Stoltenberg II nedsatte et utvalg som skulle se på varigheten
av adgangsbegrensningene i fiskeriene, i tillegg til å gjøre unntak
fra aktivitetskravet i deltakerloven for aktuelle nye fiskerier.
Komiteen viser til
at det overordnede målet for pliktsystemet har vært å bidra til
en lønnsom sjømatindustri som sikrer bosetting og sysselsetting
i kystdistriktene. Det eksisterer i dag tre ulike plikter innen
leveringsvilkårene: Leveringsplikten skal sikre dekning av landindustriens
behov for råstofftilgang gjennom hele året, mens bearbeidingsplikten
skal sørge for at leveringspliktig råstoff blir bearbeidet av industribedriften.
Aktivitetskravet skal sikre at eksisterende virksomhet og aktivitet
opprettholdes og knytter fartøy og anlegg sammen.
Komiteen viser til at regjeringen
foreslår å regionalisere leveringsplikten, oppheve bearbeidingsplikten
og sette ned en kommisjon som skal se på aktivitetsplikten.
Komiteen viser til at det i sjømatindustrimeldingen
blir vist til at det i realiteten nesten ikke er handel med leveringspliktig
råstoff til det tilgodesette industrianlegg, heller ikke sekundærlevering
til en region.
Komiteen mener bindingene mellom
de ulike pliktene er så sterke at disse bør ses under ett, og at sjømatnæringen
er så viktig for Norge at det krever varsomhet og solid faglig grunnlag
for endringer. Komiteen mener derfor at både de økonomiske, samfunnsmessige
og juridiske sidene bør vurderes nøye, samt hvordan endringer på
en av pliktene vil påvirke resten av pliktsystemet.
Komiteen støtter at det nedsettes
en kommisjon, men mener mandatet til kommisjonen må være å se på
pliktsystemet som helhet. Forskrift for leveringspliktene ligger
fast inntil Stortinget har behandlet kommisjonens anbefalinger. Komiteen mener at
kommisjonens mandat skal være:
1. Kommisjonen skal
gjennomgå eksisterende konsesjoner og plikter og se på hvordan intensjonen ved
pliktene kan oppfylles, samt de juridiske sidene ved endringer på
pliktsystemet.
2. Se på økonomiske, samfunnsmessige og
juridiske sider ved innstramminger av pliktsystemet.
3. Se på økonomiske, samfunnsmessige og
juridiske sider ved oppheving av pliktsystemet.
4. Se på økonomiske, samfunnsmessige og
juridiske sider ved justeringer av pliktsystemet.
5. Se på økonomiske, samfunnsmessige og
juridiske sider ved andre modeller.
6. Kommisjonen skal komme med konkrete
anbefalinger som ivaretar intensjonen om en samfunnsøkonomisk god
løsning som bidrar til lønnsomhet i både flåten og industrien, samtidig
som den bidrar til bosetting og sysselsetting i kystdistriktene.
Komiteen fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen nedsette en kommisjon
som skal gjennomgå alle de tre pliktene i leveringsvilkårene, ut
fra deres intensjon, og komme tilbake til Stortinget med en anbefaling
basert på kommisjonens forslag høsten 2016.»
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet mener det må vurderes endringer i
reguleringene slik at man på en bedre måte enn i dag ivaretar både
hensynet til lønnsomhet og hensynene til bosetting og sysselsetting
langs kysten.
Disse medlemmer deler regjeringens
syn om at det er behov for å forenkle reguleringene for bedre å
ivareta disse kombinerte hensynene. Leveringsplikten er i dag en
forpliktelse lagt på en rekke trålkonsesjoner, både på rederier
som også eier industri, men også selvstendige rederier som bare
er engasjert i selve fangstleddet. Innehaverne av disse konsesjonene
er forpliktet til å tilby sine fangster til et anlegg eller en region.
I realiteten er det nesten ingen handel av disse fangstene. En regionalisering
må ses i kombinasjon med en avvikling, eller som flere tok til orde
for i høringen, en mer fleksibel bearbeidingsplikt. Dette vil kunne
skape et større marked som igjen vil gi flere produsenter mulighet
til å nyttiggjøre seg av råstoffet. Disse medlemmer registrerer
at regjeringen foreslår en slik justering av leveringsplikten, og
støtter at det geografiske området foreslås å være hvert enkelt
fylke.
Disse medlemmer registrerer at
det er ulike meninger om hvorvidt bearbeidingsplikten bidrar til økt
landing av leveringspliktig fisk eller ikke. En lønnsomhetsbetraktning
tilsier imidlertid at det er markedets etterspørsel som til syvende
og sist er avgjørende for hvilket råstoff det er lønnsomt for den enkelte
industribedrift å ta imot og hvor mye av det som foredles på hvilken
måte. Disse medlemmer peker på at i et slikt perspektiv
vil økt fleksibilitet for sjømatindustrien gjennom en liberalisering av
bearbeidingsplikten være hensiktsmessig. Disse medlemmer er
derfor av den oppfatning at en regionalisering av leveringsplikten
kombinert med en mer fleksibel bearbeidingsplikt vil skape en mer
egnet markedsplass, der flere aktører får mulighet til å by på og
produsere lønnsomt av dette råstoffet.
Komiteen merker seg
at aktivitetsplikten gjelder de fleste konsesjonene som rederiet
Havfisk AS innehar. Her er forpliktelsene knyttet opp mot anleggene
i Stamsund, Melbu, Storbukt, Hammerfest, Kjøllefjord og Båtsfjord.
Formålet med aktivitetsplikten er at eksisterende virksomhet og
aktivitet skal opprettholdes og knytte fiskefartøy og sjømatindustrianlegg
sammen. Dette industrivilkåret er det gitt åpning for i reglene
om eierkonsentrasjon i konsesjonsforskriften. Komiteen peker
på at vilkåret om aktivitetsplikt er et distriktspolitisk virkemiddel som
skal øke sjømatindustriens strategiske handlingsrom, muligheter
for effektiv drift og lønnsom omstilling og tilpasning og bidra
til å opprettholde industrivirksomhet i kystsamfunnene. Dette råstoffet skal
bidra til å strekke sesongene slik at man evner å produsere større
deler av året, og på denne måten være til stedet i markedet 365
dager i året.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, viser også
til at aktivitetsplikten av kystbefolkningen oppfattes som beviset
på at Havfisk AS har erkjent de historiske rettighetene lokalsamfunnene
har på disse rettighetene.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at det overordnede målet for de tre pliktene leveringsplikt,
bearbeidingsplikt og aktivitetsplikt har vært å bidra til en lønnsom
sjømatindustri som sikrer bosetting og sysselsetting i kystdistriktene.
Bakgrunnen for disse pliktene var utviklingen av filet- og fryseindustrien
i Nord-Norge etter krigen. Det var behov for stabile og tilstrekkelige
råstoffleveranser for å støtte opp under utbyggingen av en moderne
filetindustri, og det skulle skje i tilknytning til en utvidelse
av flåten. Gjennom dispensasjon fra deltakerloven fikk industrien
derfor adgang til å eie egne trålere. Det eksisterer i dag tre ulike
plikter innen leveringsvilkårene: Leveringsplikten skal sikre dekning
av landindustriens behov for råstofftilgang gjennom hele året, mens
bearbeidingsplikten skal sørge for at leveringspliktig råstoff blir bearbeidet
av industribedriften. Aktivitetskravet skal sikre at eksisterende
virksomhet og aktivitet opprettholdes og knytter fartøy og anlegg
sammen.
Dette medlem viser til at regjeringen
foreslår å regionalisere leveringsplikten og å fjerne bearbeidingsplikten.
Det skal også settes ned en kommisjon med henblikk på å avvikle
aktivitetsplikten. Dette medlem viser til at det
i sjømatindustrimeldingen blir vist til at det i realiteten nesten
ikke er handel med leveringspliktig råstoff til det tilgodesette
industrianlegg, heller ikke sekundærlevering til en region.
Meldingen stiller ikke spørsmål ved hvorfor industrien ikke ser
seg tjent med å kjøpe råstoffet. Det er heller ikke godtgjort at
en ev. regionalisering av leveringsplikten vil løse utfordringene.
På næringskomiteens reise i Nordland og Troms ble det fra flere hold
pekt på at bearbeidingsplikten er for rigid, ved at det er nøye
beskrevet hva som skal produseres hvor. Dette gir liten fleksibilitet
for industrien, og legger i liten grad til rette for innovasjon
og nye anvendelsesmuligheter.
Dette medlem legger til grunn
at hovedårsaken til at leveringsplikten ikke fungerer, er at det
ikke har blitt stilt strenge nok krav om leveranser. En regionalisering
av leveringsplikten er derfor feil svar. Dette medlem mener
det er avgjørende at det innføres en plan for en innskjerping av
leveringsplikten, der det legges vekt på leveranser av fersk fisk
av høy kvalitet der det er leveringsplikt.
Dette medlem er positiv til en
gjennomgang av bearbeidingsplikten med tanke på å gjøre det enklere
for industrien å nyttiggjøre seg råstoff underlagt leveringsplikt.
Dette medlem legger til grunn
at havfiskeflåten har fått store verdier fra det norske samfunnet
for at det skal bidra til verdiskaping på land. Dersom fisket ikke
oppfyller dette kriteriet, er det ikke lenger en grunn til å overlate
store verdier vederlagsfritt til havfiskeflåten. Aktivitetsplikt
og andre plikter som har som formål å sørge for at det er aktivitet
på land, og at råstoffet skaper verdier langs kysten, må ligge fast.
Fiskesalgslagene er gjennom fiskesalgslagsloven gitt
enerett til å organisere førstehåndsomsetningen av villfisk i Norge.
Samtidig er salgslagene som private aktører eid av fiskerne også
tildelt ansvar for en rekke forvaltningsmessige oppgaver knyttet
til å opprettholde oversikt og kontroll over fangstuttak. Det innebærer
at salgslagene har en viktig rolle ikke bare som markedsaktør, men
også for å sikre en bærekraftig ressursutnyttelse.
Komiteen registrerer
at regjeringen legger til grunn at førstehåndsomsetningen av villfisk
i Norge fortsatt skal gå gjennom fiskereide salgslag, og at systemet
med minstepris skal bestå. Komiteen støtter dette. Komiteen vil
samtidig understreke at når fiskesalgslagene gjennom lov er tildelt
en monopolstilling i førstehåndsomsetningen av villfisk, påhviler
det også salgslagene et betydelig ansvar for å sikre effektive og
gode markedsplasser med like konkurransevilkår for alle aktører.
Førstehåndsomsetningen har betydning for verdiskapingen i senere ledd
i verdikjeden, og for antall arbeidsplasser i landindustrien. Det
er derfor viktig at fiskesalgslagene også i fremtiden utøver sitt
mandat på en måte som fremmer den samlede verdiskapingen i hele
den norske sjømatnæringen.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, viser til
at det kom frem under høringen at det var enighet mellom Norges
Fiskarlag, fiskesalgslagene og Sjømat Norge om å se på spørsmålene
rundt prisfastsettelsen og minsteprisen, innenfor dagens lovverk. Flertallet mener
det er viktig at næringen diskuterer spørsmålene rundt minsteprisfastsettelsen,
og forenklinger i fastsettelsen av denne, og at dette er et spørsmål
som aktørene i bransjen har svært gode forutsetninger for å finne
ut av i fellesskap.
Flertallet vil rose partene for
konstruktivt og godt arbeid og viser til at partene var enig om
både å finne løsninger innenfor dagens lovverk, og å opprette en
ekspertgruppe.
Flertallet understreker også
at regjeringens forslag om å fjerne salgslagenes enerett til endelig fastsettelse
av minstepris eller andre endringer i lovverket, ikke støttes.
Flertallet fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen opprette en ekspertgruppe
for å se på prisfastsettelsen i førstehåndsomsetningen for fisk
innenfor dagens fiskesalgslagslov, som skal gi råd og veiledning
til partene.»
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet deler regjeringens vurdering av at
det er hensiktsmessig å vurdere endringer som tilrettelegger for
en mer balansert markedsplass og at det nedsettes et ekspertutvalg
for å se på mulighetene for å forenkle prosessen med å fastsette minsteprisen
mv. Disse medlemmer registrerer at det under høringen
fremkom at det var enighet mellom Norges Fiskarlag, Sjømat Norge
og fiskesalgslagene om å se på denne problemstillingen. Det har
i ettertid vært diskutert om ikke denne enigheten gjør at et ekspertutvalg
da blir unødvendig. Disse medlemmer er enig med regjeringen
i at en ekspertgruppe vil være nødvendig for å opprettholde tilliten
i dette arbeidet. Den oppnådde enighet mellom partene vil dog etter disse
medlemmers mening være en meget konstruktiv tilnærming både til
problemstillingen og ekspertutvalgets arbeid.
Komiteen peker på
at økt verdiskaping i sjømatindustrien krever at denne sektoren
får bedre tilgang til flere sentrale innsatsfaktorer. Mange av disse innsatsfaktorene
vil tilflyte sjømatnæringen gjennom ordinære markedsmekanismer etter
hvert som næringens posisjon og rolle i norsk økonomi utvikler seg og
styrkes. Forskning og utvikling er blant de innsatsfaktorene som
er grunnleggende viktig for sjømatnæringens utvikling. Komiteen vil
i denne sammenheng fremheve at et godt samspill mellom den offentlige
innsatsen og industriaktørenes egen forskning er avgjørende for
at forskningsresultatene kan omsettes til lønnsom næringsutvikling
og nye arbeidsplasser. Likeledes har sjømatnæringen et betydelig
potensial innenfor bioøkonomien, og komiteen forventer
at dette gjenspeiles i regjeringens kommende bioøkonomistrategi.
Norsk sjømatnæring er en eksportrettet næring. Om
lag 95 prosent av all fisken vår eksporteres. Det gjør norsk sjømatnæring
avhengig av god markedsadgang, og samtidig sårbar for politiske
og økonomiske endringer i sentrale markeder. Med en voksende norsk
sjømatnæring blir ikke markedsadgang mindre viktig fremover. Komiteen har
registrert økende usikkerhet i tradisjonelt viktige sjømatmarkeder
for Norge, samtidig som den internasjonale handelspolitikken er
preget av forhandlinger om omfattende avtaler Norge ikke er en del
av, men som foretas mellom viktige handelspartnere for oss. Komiteen fremhever
derfor viktigheten av at norske myndigheter fortsetter det systematiske
arbeidet for at sjømatnæringen skal ha fri markedsadgang til EU-markedet,
i tillegg til å legge vekt på land med potensial for økt norsk sjømateksport
når det innledes nye forhandlinger.
Komiteen viser til
at Norge er et land med få tollmurer sammenlignet med de fleste
andre land. Komiteen viser til at Norge i arbeidet
for økt markedsadgang for fisk også må ivareta sine defensive handelsinteresser.
Komiteen viser til at det i den
sammenheng ble vist til at markedsadgangen for norsk sjømateksport
ikke er basert på EØS-avtalen, men en rekke avtaler og tidsbegrensede
kvoter. Komiteen understreket hvor viktig det er
å sikre god markedsadgang for norsk sjømat og at dette arbeidet
må ha høy prioritet. Land med potensial for økt norsk sjømateksport
bør tillegges vekt når det innledes nye forhandlinger.
Komiteen peker videre på at våre
sjømatprodukter i økende grad møter global konkurranse og krevende
kunder. Markedsarbeid, både i den enkelte bedrift og i sjømatnæringen
som helhet, er derfor viktig for å lykkes. Komiteen støtter
derfor opprettholdelsen av en obligatorisk markedsavgift på eksport
av sjømat for finansiering av generisk markedsføring mv., og at
omfanget og nytten av denne evalueres jevnlig.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, viser til
at markedsarbeidet er todelt. Det er avgjørende å sikre god, og
stabil, tilgang til markedene ute i verden for norske kvalitetsprodukter.
Disse rammevilkårene er vesentlige for utvikling og trygge arbeidsplasser
i næringen. Samtidig mener flertallet at satsingen på
hjemmemarkedet må få godt rom til å fortsette. De senere årene har
produkttilbudet fått et løft, kvalitet har fått større plass. Det
må være et klart mål å øke omsetningen av bærekraftige sjømatprodukter
i hjemmemarkedet. Myndighetene har en viktig rolle i tilrettelegging
i samarbeid med næring og handel.
Komiteen vil understreke
betydningen av at Venstre og Kristelig Folkeparti fikk forhandlet
frem en økning i bestandsforskningen i budsjettforliket, men understreker
at det må komme en ytterligere økning til bestandsforskning i fremtidige
budsjetter.
Komiteenmener
at større satsing på ressurs-/bestandsforskning er avgjørende for
en framtidsrettet norsk fiskerinæring. Skal norsk fiskerinæring
utvikle seg videre til beste for norsk økonomi og norske lokalsamfunn,
må det skaffes enda bedre vitenskapelig dokumentasjon om de fiskebestander
og ressurser som danner grunnlaget for verdiskapingen i fiskerinæringa.
Norsk havforskning har høy internasjonal anerkjennelse, og det vitenskapelige
grunnlaget og nivået i norsk havforskning må være garantisten for at
våre fiskeressurser blir forsvarlig forvaltet. Denne posisjonen
er det viktig å befeste og videreutvikle innenfor sikre forskningsråd. Komiteen mener hele
verdikjeden i norsk fiskerinæring kan gå glipp av en betydelig verdiskaping
fordi vi ikke vet tilstrekkelig om viktige fiskebestander.
Komiteen mener det er viktig
at vi i bestandsforvaltningen fremover ser hele næringskjeden i sammenheng.
Det er behov for å utvikle en modell for helhetlig flerbestandsforvaltning
i fiskerinæringen. Komiteen vil ha en opptrapping
av norsk bestandsforskning med flerbestandsforvaltning som målsetting.
Komiteen fremmer derfor følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen utarbeide en opptrappingsplan
for norsk bestands- og ressursforskning med mål om å utvikle og
innføre en modell for flerbestandsforvaltning av fiskeriene.»
Komiteen mener den marine og
maritime utdanningen må styrkes, også med desentraliserte studietilbud.
Det må sikres sterke fag-/kompetansemiljø ved universitet/høyskoler
som vektlegger sjømatindustriens behov for kunnskap og forskning.
Det må også legges til rette for innovasjon
i et samspill mellom foredlingsbedrifter, utstyrsleverandører og
forskningsmiljøer.
Komiteener
opptatt av at dersom fiskerinæringen skal få tilgang til den beste
arbeidskraften, må næringen også være bærekraftig, lønnsom, innovativ og
ha et godt omdømme. En nasjonal satsing på å synliggjøre mulighetene
for attraktive og spennende yrkesvalg innenfor en sunn og «evigvarende»
næring vil være avgjørende for å tilegne seg dyktige fagfolk i framtiden.
I tillegg til å legge til rette for attraktive arbeidsplasser må
næringen bli flinkere til å gi ungdom og andre god informasjon om
alle de positive mulighetene som ligger i et fiskerirelatert yrkesvalg. Det
gjelder hele verdikjeden fra fangst til forbruker. Komiteen viser
til at prosjektet «Sett sjøbein» har blitt en viktig bidragsyter
i dette. Økt bruk av ungdomsfiskeordningen kan sannsynligvis bidra
til å senke terskelen for å få ungdom inn i fiskeryrket.
Komiteen mener det
er viktig å opprettholde og utvikle en framtidsrettet fagutdanning
innenfor fiskeri og marine fag, blant annet for å sikre at denne utdanningen
ivaretar kommende krav til sertifisering og dokumentasjon av kompetanse.
Det er også særdeles viktig at de høyere utdanningsinstitusjonene
bidrar til at forskere og forvaltere får god og praktisk kjennskap
til næringen. Det kan blant annet skje gjennom økt satsing på hospiteringsordninger
og næringsrettede forskerstipend.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, fremmer
derfor følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen utarbeide en strategi for
å styrke rekrutteringen til fiskerinæringen.»
Komiteen viser til
at regjeringen i september 2014 innførte en ny ordning med lærlingkvoter
som supplement til ordningen med utdanningskvoter. Dette gjør det
mer attraktivt for rederiene å ta imot lærlinger, og styrker rekrutteringen
til fiskerinæringen.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, viser til
at terskelen for å komme inn i fiskeryrket er for høy
for unge som vil inn i næringen. Samtidig ser vi at de som har fiskeri
som hovedyrke stadig blir eldre. Mens andelen fiskere under 40 år
var over 40 prosent i 1990, er andelen nå nede på 30 prosent.
Flertallet viser til
at flåten under 11 meter er en viktig rekrutteringsarena fordi det
i denne flåtegruppen er mulig å komme seg inn i fisket uten å kjøpe
kvoter. Rekruttering til fiskeriene er avgjørende for at Norge fortsatt
skal kunne utvikle og leve av fiskeriene. Blir tersklene for høye,
skaper både næringen og landet seg et langsiktig problem. Flertallet peker
på at ordninger med rekrutteringskvoter og bedre finansieringsordninger
for investering i fartøy vil kunne være viktige virkemidler.
Komiteen vil påpeke
at marint restråstoff har et verdiskapingspotensial som ikke er
godt nok utnyttet i dag. Komiteen mener det er en
økonomisk, etisk og miljømessig gevinst i å utnytte de marine ressursene
i havet bedre. I pelagisk sektor utnyttes stort sett hele fisken,
mens en for stor del av restråstoffet i hvitfisksektoren
går over bord og utnyttes ikke. Det er en stor ressurs som går til
spille. Komiteen mener at det bør være et mål at
alt restråstoff skal ilandføres. Komiteen viser
til at videreutvikling av en fungerende bioøkonomi handler om at
flåten og industrien makter å håndtere det som i dag defineres som
restråstoff til andre anvendelsesområder. Målet er at hele fisken
tas på land og i bruk, både for havbruksnæringen og fiskeriene.
Det må stimuleres til å utvikle teknologi og system for å ta vare på,
og utnytte, restråstoff og biprodukter i større grad enn i dag.
I FoU- sammenheng må det også fokuseres på LUR-arter opp imot markedspotensial
og økologiske forutsetninger for kommersialisering i større omfang. Komiteen er
kjent med at EU har innført påbud om at hele fisken skal på land
innen 2019. Komiteen mener dette er et mål som i
utgangspunktet bør støttes, men innser at dette ikke er realistisk
for hele den norske flåten.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, fremmer
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen utarbeide en strategi for
bruk av alt restråstoff/biprodukt og insentivordning for ilandføring
av hele fisken, herunder utrede og finne rimelig tidspunkt for når
innføring av ‘hele fisken på land’ kan skje i Norge.»
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti vil at fiskeri- og sjømatpolitikken
skal utformes slik at den kan bidra til å sikre lønnsomme bedrifter
– både på hav og land – konkurransedyktighet og økt markedsfokus,
og dessuten ivareta distriktspolitiske målsettinger om arbeidsplasser
og bosetting i kystsamfunn.
Disse medlemmer vil legge til
rette for de lokalt forankrede selskapene i fiskeri- og havbruksnæringen,
med mange små og mellomstore bedrifter. Disse medlemmer vil
ha en variert fiskeflåte med kystflåten som bærebjelke. Bosetting
og sysselsetting langs kysten skal være førende for den politikken
som føres for kyst- og havfiskeflåten. Fiskeflåten skal ha en
struktur som ivaretar kystbosetting, arbeidsplasser og fiskeindustri.
Fiskeri- og havbruksnæringen skal videreutvikles ved å bygge på
fortrinnet vi har i tilgangen på ferskt råstoff av høy kvalitet. Disse
medlemmer er opptatt av å legge til rette for økt videreforedling
i Norge.
Disse medlemmer mener det er
avgjørende å sikre videre utvikling i fiskeri- og havbruksnæringen
gjennom forutsigbare rammebetingelser. Fiskerinæringen
kan styrkes ved å sikre en variert, lønnsom og framtidsrettet fiskeflåte
som gir grunnlag for rekruttering og fornying av flåten
med hovedvekt på kystflåten, nært knyttet til øvrig virksomhet
langs kysten.
Komiteenviser
til at Norge først og fremst er et «havland», som forvalter et sjøareal
som er sju ganger større enn Norges landareal. Norges svært produktive
havområder med en lang og rik kystlinje har gitt oss særlig gode,
naturlige forutsetninger for fiskeri. Dette har også gitt oss en
fantastisk utgangsposisjon som en ledende internasjonal leverandør
av høykvalitets sjømat, med tilhørende kompetanse.
Komiteen mener at dersom Norge
skal være verdens fremste sjømatnasjon, må vi også være i front
med hensyn til å ha en miljøvennlig og lønnsom fiskeflåte, som leverer
sunn mat fra godt forvaltede bestander i noen av verdens reneste
havområder. For å kunne oppnå dette må vi være kunnskapsledende innenfor
kyst- og havmiljø, bærekraftig ressursutnyttelse og i utviklingen
av framtidas moderne fiskeflåte.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, er opptatt
av at utslippene av klimagasser må reduseres. Størsteparten av utslippene
fra fiskeri- og havbrukssektoren er CO2-utslipp
fra fiskeflåten. Bytte av energibærer, skrogutforming og motorkonstruksjon
er eksempler på tiltak som kan redusere energibruken og klimagassutslippene.
I tillegg mener flertallet at det er nødvendig å
se nærmere på hvordan reguleringene av fisket kan bidra til å redusere
gangtid for fiskeflåten, til beste for miljøet og økonomien for
aktører i norsk fiskerinæring.
Flertallet foreslår videre at
det vurderes å innføre kvotebonus for elsjarker.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at kystflåten har lavere utslipp per fanget kilo fisk. Dette
taler for å overføre mer av kvotene til denne delen av flåten i
fremtiden.
Komiteen viser til
at det kom frem under komiteens høring at deltakerlovens nasjonalitetskrav kun
gjelder for fartøy over 15 m, og at dette, sammen med strukturordningen
som tillater overføring av kvoter til større fartøy, har skapt et
potensial for uthuling av deltakerloven. Komiteen mener
nasjonalitetskravet har vært viktig for å sikre nasjonalt eierskap
til fiskeflåten, og ser med bekymring på en åpning for at kvoter
fra kystflåten kan bli solgt til utenlandske fartøy av større størrelse.
Komiteen fremmer derfor følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen utrede muligheten for,
og konsekvensene av, å stille nasjonalitetskrav for eierskap av
fartøy under 15 meter, eller på annen måte sikre nasjonalt eierskap
til disse kvotene.»