I proposisjonen fremmer Kommunal- og moderniseringsdepartementet
forslag til endring i lov 27. juni 2008 nr. 71 om planlegging og
byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven).
Det foreslås en ny tidsbegrenset bestemmelse
i plan- og bygningsloven, § 20-9. Bestemmelsen må ses i sammenheng
med forslag til mindre tilføyelse i plan- og bygningsloven § 1-6
tredje ledd som åpner for at tiltak etter § 20-9 kan gjennomføres
uavhengig av plangrunnlag.
Forslaget til ny § 20-9, jf. § 1-6 innebærer
i korte trekk at Kongen ved krise, katastrofer eller andre ekstraordinære
situasjoner kan bemyndige Kommunal- og moderniseringsdepartementet
til å fatte beslutninger om konkrete, midlertidige tiltak, uavhengig
av planer og bestemmelser i eller i medhold av plan- og bygningsloven.
Dette omfatter blant annet midlertidig bruksendring av eksisterende
byggverk, utvidelse av drift, og plassering eller oppføring av midlertidige
byggverk. Det åpnes også for å tillate andre nødvendige tiltak,
som for eksempel ombygging og rehabilitering av eksisterende byggverk.
Forslaget til ny § 20-9 innebærer videre at
det gjøres unntak fra enkelte bestemmelser i grannelova ved bruk
av fullmaktsbestemmelsen i plan- og bygningsloven. Unntakene gjelder grannelova
§§ 6-8 om varsling og granneskjønn. I tillegg foreslås det at ved
bruk av fullmaktsbestemmelsen kan ikke retting etter grannelova § 10
kreves, selv om skaden eller ulempen overstiger grannelova si tålegrense.
Nabo har likevel krav på vederlag for den skade og ulempe han eventuelt
måtte bli påført.
Bakgrunnen for forslaget om endringer er den store
økningen i antall asylsøkere høsten 2015. Forslag til unntaksbestemmelse
er imidlertid foreslått utformet generelt, slik at den kan benyttes
dersom det oppstår andre kriser, katastrofer eller ekstraordinære
situasjoner av nasjonal karakter. Eksempel på dette kan være pandemi eller
store naturkatastrofer med behov for masseevakuering. Den foreslåtte
bestemmelsen vil i slike tilfeller kunne supplere beredskapshjemlene
som blant annet fremgår av næringsberedskapsloven, helseberedskapsloven
og sivilbeskyttelsesloven.
Det vises i proposisjonen til at lovforslaget
har sin bakgrunn i asylankomstene høsten 2015. Europa opplever en
historisk stor tilstrømning av asylsøkere og migranter. Per 30. november
i 2015 er det registrert ca. 30 100 asylsøkere til Norge.
Det vises i proposisjonen til at som følge av
dette er mottaksapparatet i en svært kritisk situasjon. Det blir
i proposisjonen vist til at toppuken så langt var uke 45 med 2 513
nye asylsøknader. Etter det har antallet søknader vært synkende, men
det er usikkert om dette er en varig trend eller en forbigående
nedgang. I tillegg til ordinære mottak har det også oppstått behov
for å etablere særskilt tilrettelagt innkvarteringssted for utlendinger
som er frihetsberøvet.
Det er Utlendingsdirektoratet (UDI) som har ansvar
for å sikre innkvartering til asylsøkere, mens Barne-, ungdoms-
og familiedirektoratet har ansvaret for å tilby enslige mindreårige asylsøkere
under 15 år å bo på omsorgssenter. I tillegg til det faktum at UDI
har vært nødt til å etablere ca. 16 000 plasser i såkalt akuttinnkvartering
(kjøp av kost og losji), som av kostnadsmessige årsaker bør avvikles
så raskt som mulig, står Norge overfor en situasjon hvor det i løpet
av 2016 kan bli nødvendig å etablere om lag 90 000 innkvarteringsplasser
innenfor UDIs ordinære mottakssystem.
Det vises i proposisjonen til at det fortsatt
er nødvendig å få på plass et betydelig antall innkvarteringsplasser.
Til tross for kommunenes innsats er ikke UDI eller
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet i stand til å etablere nok
asylmottak og omsorgssentre for enslige mindreårige asylsøkere under 15
år, gjennom ordinære prosesser etter plan- og bygningsloven. Det
samme gjelder for særskilt tilrettelagt innkvarteringssted for utlendinger som
er frihetsberøvet.
I praksis er det mange kommuner som bruker lang
tid på å behandle søknader om bruksendring og som fører en restriktiv
praksis med å innvilge dispensasjon fra kommunale planer.
Plan- og bygningsloven er ikke utformet med tanke
på å løse akutte situasjoner som denne. Beredskapslovgivningen har
heller ikke nødvendige hjemler for å fravike blant annet plan- og bygningsloven
for å sikre innkvartering av asylsøkere ved krise, katastrofer eller
andre ekstraordinære situasjoner.
Det pekes i proposisjonen på at vinteren gjør
at det nå er behov for raskt å ta grep slik at Norge kan tilby mennesker
som søker beskyttelse, tak over hodet.
Det vises i proposisjonen til at ved krise, katastrofer
eller andre ekstraordinære situasjoner vil det kunne oppstå et akutt
behov for å ta i bruk eksisterende byggverk for innkvartering av mennesker,
for eksempel som følge av masseevakuering etter naturkatastrofe,
eller som i dag, massetilstrømning av asylsøkere. Fordi det tar lang
tid å bygge nytt, vil slik innkvartering normalt måtte skje i eksisterende
bygninger, eksempelvis hoteller, nedlagte sykehus, sykehjem, skoler
eller kontorbygg.
Etter gjeldende plan- og bygningslov skal slik endret
bruk være i overensstemmelse med kommunale planer, underlegges søknad
om tillatelse, og byggverket skal også i utgangspunktet oppfylle
dagens byggtekniske krav.
I tillegg til bruk av eksisterende byggverk
vil det også kunne bli behov for å bygge nytt. Bruk av modulbygg
eller brakker som kan gjenbrukes til andre formål senere, vil kunne
være aktuelle tiltak.
I proposisjonen pekes det på at en unntaksbestemmelse
ikke bør avgrenses til kun å gjelde ved kriser, men må også kunne
ta høyde for andre ekstraordinære situasjoner som potensielt kan
eskalere til krise dersom det ikke tas grep raskt. En slik tilnærming
samsvarer både med beredskapshjemler i blant annet luftfartsloven
og sivilbeskyttelsesloven, den vedtatte unntaksbestemmelsen i Danmark,
og den foreslåtte unntaksbestemmelsen i Sverige.
For å sikre forutsigbarhet ved krise, katastrofer eller
andre ekstraordinære situasjoner er det behov for å endre plan-
og bygningsloven.
Forslaget til endringer i plan- og bygningsloven har
ikke vært på alminnelig høring. Det er departementets vurdering
at behovet for raskt å kunne gjennomføre endringer i plan- og bygningsloven som
kan bidra til å håndtere den store tilstrømningen, må gå foran hensynet
til at berørte offentlige og private institusjoner og organisasjoner
får anledning til å uttale seg om forslaget til lovendringer.
Etter plan- og bygningsloven skal endret bruk
av bygninger vurderes av kommunen gjennom søknad om bruksendring
og om nødvendig også søknad om dispensasjon fra arealplan, eller
gjennom endring av slik plan. Dette er viktig blant annet for å
sikre at lovens krav til helse, sikkerhet og andre vesentlige hensyn
blir tilstrekkelig ivaretatt. Lovens regler gjelder generelt.
For å avgjøre om det foreligger endret bruk
i strid eller samsvar med plan må man blant annet se på virksomhetens
karakter, trafikksituasjonen endringen vil medføre, virkningen for
beboerne i strøket, om endringene berører de hensyn bygningsmyndighetene
skal ivareta og om de bygningsmessige endringene betyr strengere
krav til for eksempel parkeringsplasser etc. Dette betyr i praksis
at dersom formålet i reguleringsplanen er angitt som eksempelvis
«boligbebyggelse» eller «industri», vil etablering av asylmottak
eller omsorgssentre ikke være i samsvar med formålet. Det vil da
være nødvendig å søke om dispensasjon etter plan- og bygningsloven
§ 19-2 eller foreta reguleringsendring. Desentraliserte asylmottak
eller omsorgssentre kan etter en konkret vurdering være i tråd med
planformålet «boligbebyggelse».
Det kan også oppstå situasjoner hvor det er
ønskelig å gjennomføre tiltak i et område hvor det ikke er utarbeidet
reguleringsplan, men hvor det kan være nødvendig å utarbeide slik
plan ut fra formelle eller reelle grunner. Krav om reguleringsplan
kan fravikes ved dispensasjon.
Oppføring av nye bygg samt bruksendring av eksisterende
bygg er søknadspliktig etter plan- og bygningsloven § 20-2.
Da plan- og bygningsloven av 2008 ble behandlet
i Stortinget, ble bruksendring av eksisterende bygg særskilt drøftet,
se Innst. O. nr. 50 (2008–2009).
På bakgrunn av Stortingets anbefaling ble det tilføyd
en forskriftshjemmel i loven om bruksendring. I byggesaksforskriften
§ 2-1 er det nærmere presisert hva som menes med bruksendring, som
i innhold er en ren kodifisering av langvarig forvaltnings- og rettspraksis.
Det sentrale vurderingstemaet er om en står overfor en endring av
bruken av bygningen som er av betydning i forhold til de hensyn
plan- og bygningslovgivningen skal ivareta. Terskelen for å kunne
kreve søknad om bruksendring er således lav.
Det følger av plan- og bygningsloven § 31-2
at søknadspliktige tiltak i eksisterende bygg i utgangspunktet skal
oppfylle kravene i plan- og bygningslovgivningen. Bruksendring omfattes av
dette. Etter plan- og bygningsloven § 31-2 fjerde ledd har kommunen
på visse vilkår adgang til å gi tillatelse til bruksendring og nødvendig
ombygging og rehabilitering av eksisterende bygg for å sikre hensiktsmessig
bruk uten at alle byggtekniske krav er oppfylt.
Som et helt akutt tiltak vedtok departementet 27. november
2015 en midlertidig forskrift om unntak fra plan- og bygningsloven
for asylmottak og omsorgssentre for enslige mindreårige asylsøkere
under 15 år. Den midlertidige forskriften har i praksis vist seg
å være et lite effektivt verktøy ettersom det er svært begrenset
med midlertidige tiltak som det er mulig å gjøre unntak fra.
Det følger av plan- og bygningslovens formålsbestemmelse,
§ 1-1, at planlegging etter loven skal bidra til å samordne statlige,
regionale og kommunale oppgaver, jf. bestemmelsens andre ledd. I
tillegg skal byggesaksbehandlingen sikre at tiltak blir i samsvar
med lov, forskrift og planvedtak. Videre følger det av bestemmelsen at
planlegging og vedtak skal sikre åpenhet, forutsigbarhet og medvirkning
for alle berørte interesser og myndigheter.
Intensjonen i formålsbestemmelsen er fulgt opp i
en rekke bestemmelser i tilknytning til behandling av regionale
planer, kommunale arealplaner og den enkelte byggesak.
Kommunal plan- og bygningsmyndighet har etter
plan- og bygningsloven plikt til å sikre en samordning av statlige,
regionale og kommunale fagmyndigheter ved behandling av egne og
andre myndigheters arealplanforslag, og ved dispensasjon fra arealplan
eller fra lovens § 1-8. Samordningen kan være krevende både for
kommunen og for de fagmyndigheter som involveres.
Ved siden av plan- og bygningsloven gjelder
en rekke tilgrensende regelverk, som for eksempel veglova, arbeidsmiljøloven,
folkehelseloven, kulturminneloven og forurensningsloven. I tillegg
gjelder privatrettslige lover, som for eksempel grannelova.
Disse lovene gjelder ved siden av plan- og bygningsloven,
og er av betydning for hvor raskt det er mulig å gjennomføre tiltak
ved krise, katastrofer eller andre ekstraordinære situasjoner. En
rekke lover kommer til anvendelse ved etablering av asylmottak,
omsorgssentre eller andre typer innkvarteringsfasiliteter.
I byggesaksbehandlingen er plan- og bygningsloven
§ 21-5 den sentrale bestemmelsen om samordning av andre myndigheter.
Den legger til grunn at visse tiltak forutsetter en vurdering eller
tillatelse fra andre myndigheter enn plan- og bygningsmyndighetene,
dersom slik vurdering eller tillatelse ikke er innhentet på forhånd.
Det finnes beredskapslover som kan anvendes ved
krise, uønskede hendelser i fredstid eller andre ekstraordinære
situasjoner. Disse lovene har imidlertid ikke hjemmel til å sette
til side plan- og bygningsloven.
I likhet med Norge har heller ikke Sverige eller Danmark
beredskapshjemler som kan sette til side plan- og bygningslovgivningen
ved krise eller andre ekstraordinære situasjoner. Det vises i proposisjonen
til at begge land derfor har funnet det nødvendig å foreta endringer
i regelverket for å sikre at staten har nødvendige verktøy for å
håndtere slike situasjoner på en effektiv måte.
I proposisjonens kapittel 5.4 gis en kortfattet oversikt
over endringene.
Det vises i proposisjonen til at ideelt sett
bør etablering av mottak skje i samsvar med ordinære prosesser,
det vil si kommunal saksbehandling. Det er et visst handlingsrom
i gjeldende plan- og bygningslov som kan sikre at prosesser går
raskere enn vanlig, blant annet gjennom adgangen til å delegere
myndighet fra kommunestyret til annet organ eller administrasjonen.
Ikke alle kommuner er klar over handlingsrommet de har, eller er
av ulike årsaker noe tilbakeholdne med å bruke handlingsrommet. Departementet
har ikke myndighet til å pålegge kommuner å bruke handlingsrommet
i plan- og bygningsloven. Departementet kan heller ikke pålegge
kommuner å fatte vedtak om at enkelte saker skal behandles raskt
og med positivt utfall.
Ved akutt tidsnød i kriser eller andre ekstraordinære
situasjoner hvor hensynet til viktige samfunnsinteresser gjør seg
gjeldende med stor tyngde, er det avgjørende at staten kan ha hjemmel
til raskt å ta grep for å sikre at nødvendige tiltak kan gjennomføres.
Det fremgår av plan- og bygningslovens formålsbestemmelse
§ 1-1 fjerde ledd at planlegging og vedtak skal sikre åpenhet, forutsigbarhet
og medvirkning for alle berørte interesser og myndigheter, og at
det skal legges vekt på langsiktige løsninger. Etter departementets
oppfatning må dette kunne fravikes midlertidig i krisesituasjoner
eller andre ekstraordinære situasjoner for å hindre at situasjonen
utvikler seg til en krise. Departementet foreslår derfor en ny bestemmelse
i plan- og bygningsloven, § 20-9, jf. § 1-6. Formålet med bestemmelsen
er å gi staten nødvendige fullmakter ved krise, katastrofer eller
andre ekstraordinære situasjoner til å gjennomføre nødvendige tiltak
omfattet av plan- og bygningsloven, uten vanlig saksbehandling og
oppfyllelse av de vanlige materielle lovkrav.
Når det gjelder begrepet krise og katastrofer,
vises det til omtale i proposisjonen pkt. 6.1.1.
Kompetansen til å konstatere at det foreligger krise,
katastrofe eller andre ekstraordinære situasjoner, foreslås lagt
til Kongen. Kongen kan bemyndige departementet til å fatte beslutninger etter
§ 20-9, jf. § 1-6 om enkeltstående, midlertidige tiltak, uavhengig
av planer og bestemmelser i eller i medhold av plan- og bygningsloven.
Det fremgår av proposisjonen at departementet ser
at det kan være enkelte argumenter som taler for en generell ordlyd.
Det kan oppstå ulike typer kriser eller andre ekstraordinære situasjoner
som gir behov for masseinnkvartering eller andre akutte byggetiltak,
som ikke nødvendigvis kan sammenlignes med den ekstraordinære situasjonen
som er utgangspunktet for forslaget om tidsavgrenset lovendring.
En fullmaktsbestemmelse som er generelt utformet
vil gi staten mulighet til å reagere raskt innenfor plan- og bygningsområdet.
Argumenter som departementet mener taler mot en
generell ordlyd, er at man ikke har hatt mulighet for å utrede og
avgrense nærmere i hvilke krisesituasjoner eller andre ekstraordinære
situasjoner fullmaktsbestemmelsen skal kunne brukes. Et motargument
kan også være at en generell fullmaktsbestemmelse vil gripe mer
inn i det kommunale selvstyret enn det som er nødvendig for å løse
den akutte situasjonen.
Departementet foreslår i proposisjonen å utforme
fullmaktsbestemmelse med en mer generell ordlyd slik at den kan
benyttes i ulike typer kriser eller andre ekstraordinære situasjoner, herunder
dagens ekstraordinære situasjon i mottaksapparatet. Det vil være
situasjonen, hendelsens omfang og konsekvenser for liv, helse og velferd
som er avgjørende for bruken av bestemmelsen. Slik departementet
ser det, vil forslaget om tidsbegrensning på to år og at kompetansen legges
til Kongen, i tilstrekkelig grad ivareta de hensyn som kan tale
mot en generell bestemmelse.
Departementet peker i proposisjonen på at det
er viktig at nødvendige tiltak etter loven kan gjennomføres raskt.
Departementet ser det som nødvendig at den foreslåtte fullmaktsbestemmelsen åpner
for å kunne gjøre unntak fra forvaltningslovens regler om forhåndsvarsel,
krav til begrunnelse og adgangen til klage.
Departementet foreslår videre at det ikke skal være
mulig å gi midlertidig forføyning mot tiltak som iverksettes i medhold
av plan- og bygningsloven § 20-9, jf. § 1-6. Det vil utgjøre et
uakseptabelt usikkerhetsmoment dersom tiltak som er nødvendige,
kan stanses over lengre tid i påvente av avgjørelser i rettssystemet.
Det vises i proposisjonen til at fullmaktsbestemmelsen
gir relativt vid adgang til å fravike plan- og bygningsloven. Bestemmelsen
er først og fremst tenkt benyttet i forbindelse med midlertidige
tiltak.
Rent konkret vil bruk av bestemmelsen ved foreliggende
ekstraordinære situasjon kunne innebære at blant annet midlertidig
bruksendring av eksisterende byggverk til asylmottak eller omsorgssentre,
midlertidig plassering eller oppføring av byggverk til asylmottak
eller omsorgssentre, helt eller delvis kan besluttes uten at bestemmelser
gitt i eller i medhold av plan- og bygningsloven er fulgt. Dette
innebærer at det kan gjøres unntak fra krav til dispensasjon fra plan
eller plankrav, søknad og tillatelse, nabovarsling samt lovens materielle
krav, eller unntak fra de ordinære saksbehandlingsreglene for vedtak
av planer eller planendringer. Den foreslåtte bestemmelsen vil også
omfatte tiltak som er påkrevd for å ivareta sikkerheten, eksempelvis
oppføring av gjerder eller lignende tiltak. Midlertidig innebærer
i denne sammenheng at tiltaket skal være tidsbegrenset. Departementet legger
i første rekke opp til å følge lovens ordinære system hvor det med
midlertidig menes bruk eller plassering inntil to år, jf. plan-
og bygningsloven § 20-4 første ledd bokstav c). Departementet utelukker
ikke at det i enkelte tilfeller kan være behov for å fatte beslutning
utover to år, men da begrenset opp til fem år. Dette bør gi tilstrekkelig
tid til å avvikle midlertidige tiltak.
Bestemmelsen åpner videre for at beslutning
etter § 20-9, jf. § 1-6 kan omfatte rett til å foreta endringer
av byggverket eller på eiendommen som anses nødvendig. Slikt unntak
fremgår for øvrig også av helseberedskapsloven § 3-1, jf. § 1-5
og sivilbeskyttelsesloven § 25.
Aktuelle endringer kan være fysiske endringer av
byggverket, som reparasjon, rehabilitering og ombygging eller terrenginngrep
og/eller anlegg av ny veg og parkeringsplasser. Krav til liv og helse
som følger av annet regelverk, som folkehelseloven og brann- og
eksplosjonsvernloven, gjelder ved siden av plan- og bygningsloven.
Krav til vern av naturmangfold og kulturminner som
følger av annet regelverk, gjelder, og kan ikke fravikes gjennom
plan- og bygningsloven.
Mest aktuelt vil det trolig være å bruke bestemmelsen
i § 20-9 første ledd til å gjennomføre tiltak i strid med arealplan,
eventuelt oppføre eller plassere byggverk uten at slike planer foreligger.
Departementet understreker for ordens skyld
i proposisjonen at den foreslåtte bestemmelsen ikke innebærer et
generelt unntak. Private aktører kan ikke søke departementet om
å få bruke unntaket. Bruk av unntaket fordrer at det er en statlig
instans, for eksempel UDI, Politiets utlendingsenhet eller Barne-,
ungdoms- og familiedirektoratet, eller kommunal instans som ber om
at det fattes beslutning etter plan- og bygningsloven § 20-9, jf.
§ 1-6.
Det pekes i proposisjonen på at den foreslåtte fullmaktsbestemmelsen
ikke skal gi hjemmel til å rekvirere bruk av privateide byggverk
eller disponere privat eiendom i en krisesituasjon. Slik rekvisisjon
av bygninger kan mot erstatning gjennomføres etter sivilbeskyttelsesloven
§ 25 og helseberedskapsloven § 3-1, jf. § 1-5. Disse bestemmelsene
gir imidlertid ikke hjemmel til å unnta fra krav etter plan- og
bygningsloven. Den foreslåtte fullmaktsbestemmelsen i plan- og bygningsloven
vil således kunne supplere beredskapsbestemmelser i annet lovverk
som for eksempel helseberedskapsloven, næringsberedskapsloven og
sivilbeskyttelsesloven.
I den grad det vil være behov for å ta i bruk
privat eiendom uten bruk av beredskapshjemler, må dette sikres enten
gjennom frivillig avtale eller etter reglene om ekspropriasjon og
forhåndstiltredelse i oreigningslova.
Det pekes i proposisjonen på at kommunene i nåværende
ekstraordinære situasjon har vist et stort samfunnsansvar og klart
å snu seg raskt for å sikre at mennesker blir tatt imot og bistått
på en verdig og god måte.
I ytterste konsekvens har den ekstraordinære situasjonen
Norge er i, ført til at det ikke har vært praktisk mulig for kommunene
å overholde alle krav som følger av plan- og bygningslovgivningen.
En slik situasjon kan på sikt bidra til å undergrave både respekten
for og troverdigheten av regelverket.
Forslaget til ny bestemmelse i plan- og bygningsloven
§ 20-9, jf. § 1-6 innebærer derfor at ansvaret og myndigheten til
å fatte beslutninger for en midlertidig periode overføres fra kommunen til
staten. Departementet kan ikke se at det ved krise eller andre ekstraordinære
situasjoner finnes noe annet alternativ. Hensynet til liv og helse
må da gå foran hensynet til lokalt selvstyre.
Samtidig sitter kommunene på betydelig kompetanse
og ressurser som staten er avhengig av. Departementet foreslår derfor
at det, så langt det etter omstendighetene er praktisk mulig, skal
innhentes uttalelse fra kommunen før eventuell beslutning fattes.
Departementet foreslår at det er et ufravikelig minstekrav at kommunen
er informert før eventuelle tiltak iverksettes.
Bruk av den foreslåtte bestemmelsen ved krise eller
andre ekstraordinære situasjoner innebærer at krav etter plan- og
bygningsloven helt eller delvis kan fravikes for å kunne gjennomføre påkrevde
tiltak raskt. I en akutt situasjon vil dette nødvendigvis innebære
at naboer og gjenboere ikke skal ha krav på nabovarsel.
Det går fram av proposisjonen at departementet har
forståelse for at det for naboer og gjenboere vil fremstå som uheldig
at de må finne seg i at midlertidige tiltak, så som bruksendring
eller plassering av byggverk, blir gjennomført uten at de er varslet
på forhånd, uten at de får anledning til å uttale seg og uten at
de har klageadgang i ettertid. Hensynet til å kunne gjennomføre
tiltak raskt ved krise eller andre ekstraordinære situasjoner tilsier
imidlertid at det ikke er rom for å praktisere full åpenhet, rett
til innsyn og medvirkning slik det ellers er vanlig i plan- og byggesaker.
Plan- og bygningsloven regulerer i hovedsak
oppføring av nye byggverk. Det følger imidlertid av plan- og bygningsloven
§ 31-2 at de byggtekniske kravene også gjelder ved hovedombygging,
vesentlig reparasjon og bruksendring.
Det pekes i proposisjonen på at det sentrale
ved krise eller andre ekstraordinære situasjoner vil være raskt
å kunne tilby mennesker tak over hodet og en seng å sove i. Innkvarteringen
skal være nøktern, men forsvarlig. Det kan således ikke forventes
at byggverk som kun skal brukes i en midlertidig periode, holder
samme høye standard som ellers gjelder ved oppføring av nytt byggverk.
Kvalitetskravene som det kan være aktuelt å fravike, vil blant annet
være krav til energi, tilgjengelighet, universell utforming, heis og
andre løfteinnretninger.
Eventuelle unntak fra krav i byggteknisk forskrift
kan på lengre sikt påvirke menneskers liv og helse. Det vil likevel
være et visst spillerom for hvor langt forsvarlighetsbetraktningen
skal strekkes for å løse en akutt situasjon.
Etter gjeldende byggteknisk forskrift er det
i dag mulig å unnta fra kravet om sprinkling for midlertidige byggverk
som skal stå i inntil to år. Etter departementets vurdering vil
det ved en midlertidig bruksendring av eksisterende byggverk fremstå
som både uforholdsmessig og unødig strengt å kreve sprinkling av
et byggverk som kun skal benyttes i en kortvarig periode. Det vil
være fullt mulig å oppnå tilstrekkelig sikkerhet på annen måte.
Departementet mener kravet til brannalarmanlegg og rømningsveier
skal ligge fast. Det kan derimot gjøres unntak fra kravet til sprinkling
for midlertidig bruksendring av eksisterende byggverk forutsatt
at byggverket ellers oppfyller krav til brannalarmanlegg og rømningsveier,
samt at tiltakshaver i tillegg sørger for døgnkontinuerlig brannvakthold.
Unntak fra byggtekniske krav kan gjøres i beslutning,
eller i forskrift i medhold av plan- og bygningsloven § 20-9.
Departementet understreker for ordens skyld
i proposisjonen at krav til liv og helse som følger av blant annet
folkehelseloven og brann- og eksplosjonsvernloven gjelder ved siden
av plan- og bygningsloven. Den foreslåtte bestemmelsen i plan- og
bygningsloven åpner ikke for å kunne fravike krav som følger av
andre offentligrettslige lover.
Det vises i proposisjonen til at det også kan
være aktuelt med nyoppføring av byggverk som modulbygg eller brakker.
Etter gjeldende byggteknisk forskrift stilles
det lavere krav til kvaliteten for byggverk som er beregnet på bruk
av mer midlertidig karakter. Eksempler på dette er fritidsboliger,
studentboliger og midlertidige bygninger som kun skal stå inntil to
år.
Departementet mener at det kan være aktuelt med
ytterligere lempninger av krav til byggverk som skal brukes som
midlertidig innkvartering. Hensikten er å sikre nøktern, men forsvarlig
innkvartering.
De krav til dokumentasjon som følger av Byggevareforordningen
og dokumentasjonsforskriften kan ikke fravikes.
Det vises i proposisjonen til at det er tiltakshaver som
har ansvaret for at tiltak gjennomføres i samsvar med krav som følger
av plan- og bygningsloven, i den grad det ikke er gjort unntak fra disse
enten gjennom beslutning eller forskrift.
Videre vil det være tiltakshavers ansvar at
tiltaket ikke kommer i strid med annet regelverk, som for eksempel
kulturminneloven, jordloven, folkehelseloven eller veglova.
Departementet utelukker ikke at det kan være aktuelt
å benytte foretak med ansvarsrett. Dette vil avhenge av hvor akutt
situasjonen er. Muligheten for bruk av foretak med ansvarsrett kan fastsettes
nærmere i forskrift.
For det tilfellet at det er aktuelt å gi pålegg
om retting, må dette rettes til «den ansvarlige», se plan- og bygningsloven
§ 32-3. Med «den ansvarlige» menes personer eller foretak som enten har
ansvar for feil, eller som ut fra eierskap, avtale eller lignende
står inne for tiltaket. I praksis vil den ansvarlige kunne omfatte
tiltakshaver, eier, rettighetshaver, eller bruker/leietaker. Det må
med andre ord være noen som har en form for juridisk rådighet over
byggverket.
Kompetansen til å konstatere at det foreligger krise,
katastrofe eller andre ekstraordinære situasjoner, foreslås lagt
til Kongen. Kongen kan bemyndige departementet til å fatte beslutninger etter
§ 20-9, jf. § 1-6 om konkrete, midlertidige tiltak, uavhengig av
planer og bestemmelser i eller i medhold av plan- og bygningsloven.
Rett departement vil være Kommunal- og moderniseringsdepartementet.
Det legges ikke opp til at kompetansen skal delegeres videre.
Departementet foreslår i proposisjonen at bestemmelsen
gis en midlertidig varighet på to år. Det vil gi tilstrekkelig tid
for regjeringen til å vurdere behovet for og nødvendigheten av en permanent
fullmaktsbestemmelse, og i så fall at forslag om dette følger de
ordinære prosesser.
Skal den foreslåtte bestemmelsen få tilsiktet
effekt, er det nødvendig at krav som følger av tilgrensende regelverk
håndteres på en smidig og fleksibel måte av berørte myndigheter.
Det er en rekke sektorlover som etter departementets
vurdering ikke vil utgjøre hindringer for å gjennomføre byggetiltak
ved krise eller andre ekstraordinære situasjoner. Dette gjelder
blant annet arbeidsmiljøloven, barnehageloven, barnevernloven, diskriminerings-
og tilgjengelighetsloven, luftfartsloven, kirkeloven, gravferdsloven,
jernbaneloven, reindriftsloven, sivilbeskyttelsesloven, friluftsloven,
folkehelseloven, havneloven, matloven og mineralloven.
Departementet ser det ikke som aktuelt å etablere
innkvarteringsfasiliteter der det finnes automatisk fredede kulturminner.
Videre vil det etter departementets vurdering neppe være aktuelt
å gjennomføre slike tiltak i marka, jf. markaloven § 15. Et eventuelt
unntak fra markaloven bør kun være aktuelt i randsonen til marka,
og da utenfor viktige inngangsporter til marka slik at bruken av
marka til friluftsformål ikke blir påvirket negativt i vesentlig
grad.
Det følger av jordloven at dyrka jord ikke kan brukes
til annet enn jordbruksproduksjon uten samtykke. Dyrkbar jord kan
uten samtykke nyttes til annet enn jordbruksproduksjon så lenge bruken
ikke er til hinder for at arealet kan nyttes til jordbruksproduksjon
i framtida. Etter loven er kommunen delegert myndighet til å avgjøre søknader
om omdisponering, og kan gi samtykke når «særlege høve» foreligger.
Ettersom myndigheten er lagt til kommunen, er det ikke mulig å fravike
denne loven gjennom en fullmaktsbestemmelse i plan- og bygningsloven.
Etter departementets vurdering bør man tilstrebe å
finne alternativer til bruk av dyrka eller dyrkbar jord. I en akutt
situasjon kan det imidlertid ikke utelukkes at det kan oppstå behov
for å be om samtykke fra kommunen til å fravike loven.
Nye mottak kan tenkes lokalisert på steder uten etablert
avkjørsel fra offentlig veg. Dersom avkjørsel ikke er regulert i
reguleringsplan, må det fattes vedtak i medhold av vegloven. Dersom det
er aktuelt med avkjørsel fra riksveg eller fylkesveg, kan det etableres
direkte kontakt mot Statens vegvesen.
Når det gjelder avkjørsel fra kommunal veg,
har Statens vegvesen et sektoransvar for å ivareta trafikksikkerhet
og framkommelighet. Det kan etableres rutiner slik at Statens vegvesen
kan trekkes tidlig og raskt inn i også i slike saker. Langs offentlig
veg er det byggegrenser. Dersom ikke annet framgår av reguleringsplan,
er dette 50 meter fra midtlinje av veg for riks- og fylkesveger,
og 15 meter for kommunal veg. I kryss gjelder mer detaljerte bestemmelser.
Eventuelle behov for å avvike fra dette må skje gjennom søknad om
dispensasjon sendt til Statens vegvesen.
Det fremgår av proposisjonen at selv om det
er nødvendig å sikre rask etablering av mottak og brakkeleirer,
er det viktig å ivareta beboernes og ansattes liv og helse, inkludert
brannsikkerhet. Brann- og eksplosjonsvernloven med tilhørende forskrifter
stiller blant annet krav om vannforsyning/slokkevann. Slikt krav
fremgår også av plan- og bygningsloven.
Det vil være en klar forutsetning for å kunne gjøre
unntak fra plan- og bygningsloven, at kravet til forsvarlig sikkerhet
for liv og helse blir ivaretatt. Det er derfor neppe aktuelt å fravike krav
til vannforsyning, herunder slokkevann, som følger av plan- og bygningsloven
§ 27-1. Ved etablering av innkvarteringsfasiliteter vil det være
nødvendig med god dialog med brannvernmyndighetene for å sikre at
hensynet til brannsikkerhet blir forsvarlig ivaretatt.
Etter departementets vurdering vil det ved krise eller
andre ekstraordinære situasjoner være uheldig om grannelovas regler
skal kunne anvendes fullt ut.
Departementet foreslår derfor unntak fra enkelte av
reglene i grannelova ved bruk av fullmaktsbestemmelsen i plan- og
bygningsloven.
Bestemmelsen er ikke til hinder for at domstolene
med hjemmel i grannelova § 2 tillater tiltaket på vilkår som er
strengere enn det som følger av beslutning fattet i medhold av § 20-9, jf.
§ 1-6.
Fullmaktsbestemmelsen åpner for at departementet
i kriser eller andre ekstraordinære situasjoner kan beslutte at
bestemmelser gitt i eller i medhold av plan- og bygningsloven, ikke
skal gjelde. Fullmaktsbestemmelsen er i proposisjonen foreslått
å gjelde for to år.
Dersom det etter utløpet av fullmaktsbestemmelsen
er aktuelt å tillate at midlertidige tiltak blir permanente, må
det skje gjennom ordinær plan- og byggesaksprosess.
Det fremgår av proposisjonen at det som følge
av at det foreligger en akutt situasjon med behov for øyeblikkelige
tiltak, ikke har vært praktisk mulig for departementet å foreta
grundige vurderinger av konsekvensene av forslaget.
Forslaget til fullmaktsbestemmelse vil kunne medføre
besparelser for staten ved at det blir enklere å etablere nøktern,
men forsvarlig innkvartering.
Ved bruk av fullmaktsbestemmelsen må det påregnes
økt arbeidsbyrde for departementet. Departementet antar imidlertid
at dette vil være mulig å håndtere innenfor gjeldende budsjettrammer.
Forslaget til bestemmelse vil innebære at kommunen
ikke tar del i en beslutning som har store konsekvenser for dem.
Dette innebærer en tilsidesettelse av prinsippet om lokalt selvstyre.
Så langt det er praktisk mulig, skal og bør gjennomføring av nødvendige
tiltak, eksempelvis etablering av mottak, skje i dialog og samarbeid med
kommunene. Når departementet likevel anbefaler dette forslaget,
er det fordi situasjonen er så prekær at det er behov for akutte
tiltak.
For driftsoperatører, både private, offentlige
og ideelle, vil det bli enklere å kunne tilby byggverk til bruk
som asylmottak og omsorgssentre.
For naboer og gjenboere vil forslaget få negative konsekvenser
i den forstand at de mister adgangen til å komme med nabomerknader.
Komiteen heldt opa høyring i saka 9. februar 2016.
Følgjande organisasjonar deltok: KS og Oslo kommune.
Komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet,
Jan Bøhler, Stine Renate Håheim, Stein Erik Lauvås, Helga Pedersen
og Eirin Sund, frå Høgre, Frank J. Jenssen, Mudassar Kapur, Bjørn
Lødemel og Ingjerd Schou, frå Framstegspartiet, Mazyar Keshvari
og leiaren Helge André Njåstad, frå Kristeleg Folkeparti, Geir Sigbjørn
Toskedal, frå Senterpartiet, Heidi Greni, frå Venstre, André N.
Skjelstad, og frå Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen,
viser til at regjeringa fremmer forslag til endring av lov om planlegging
og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven). Komiteen viser
til at denne heimelen kan vera aktuell å ta i bruk ved større naturkatastrofar
eller storulykker, humanitære katastrofar eller massetilstrømming
av asylsøkarar som døme på situasjonar.
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Høgre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og Venstre,
viser til at regjeringa ut ifrå den situasjonen som oppstod hausten 2015
med tilstrømminga av asylsøkarar, valde å fremme proposisjonen til
Stortinget utan føregåande høyring, for raskt å få på plass eit regelverk
som sikrar staten moglegheit til å sikre spesielt overnattingskapasitet
ved kriser, katastrofar eller andre ekstraordinære situasjonar i
fredstid.
Komiteen valde å gjennomføre
høyring i saka og hadde høyring 9. februar 2016 der Oslo kommune
og KS var representert. KS hadde med ordførarane frå Fredrikstad
og Ullensaker kommunar. KS gjorde i høyringa greie for sitt eige forslag
som byggjer på at det er greitt med unntaksføresegner i lova knytt
til flyktningsituasjonen, men at heimelen skal gjevast til kommunane
og ikkje departementet. KS viste også til at ei rekkje kommunar
har gjort politiske vedtak som byggjer opp under same argumentasjon
som KS presenterte.
Medlemene i komiteen frå Høgre
og Framstegspartiet viser til at ulike omsyn har blitt vegne
opp mot kvarandre i denne saka. På den eine sida står det lokale
sjølvstyret som er viktig, samtidig som det også er viktig å sikre staten
moglegheit til å forsere prosessar ved kriser, katastrofar og andre
ekstraordinære situasjonar.
Desse medlemene forstår dette
og vil anta at dette er ei føresegn som er viktig å ha for å sikre moglegheita
om det skulle bli behov, samtidig som det er ei føresegn som truleg
ikkje vil bli brukt.
Desse medlemene viser til at
det er fleire grunnar til det. For det fyrste arbeider regjeringa og
stortingsfleirtalet med forenklingar av plan- og bygningsloven der
mykje er gjort, og framleis vil fleire forenklingar og forbetringsframlegg koma.
Dette vil etter desse medlemene sitt syn gjera sitt
til at kommunane sjølv, som planmynde og byggesaksmynde i framtida,
i endå større grad innanfor gjeldande lovverk kan få til raske og
smidige prosessar. Desse medlemene viser også til
at det allereie i dag er mogleg for mange kommunar å forvalte dagens
lovverk på ein slik måte at prosessane går fortare.
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Høgre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, viser til at Stortinget har vedtatt
ei rekkje innstrammingstiltak innanfor asylfeltet som vonleg vil
bidra til at asyltilkomstane ikkje kjem på eit nivå som betyr at
det er behov for å definere situasjonen som krise, katastrofe eller
ekstraordinær situasjon.
Medlemene i komiteen frå Høgre, Framstegspartiet
og Kristeleg Folkeparti viser til at regjeringa, på bakgrunn
av at saka er fremma raskt utifrå den situasjonen ein stod i tidlegare
i vinter, har vald å gjera unntak for hovudregelen med alminneleg
høyring. Utifrå det har regjeringa vald å fremme lovendringa som
ein midlertidig lov som skal gjelde fram til 1. februar 2018.
Medlemene i komiteen frå Høgre
og Framstegspartiet støtter dette og imøteser eventuelt
at regjeringa før 1. februar 2018 vurderer om det skal fremmast
og sikrast permanent heimel i lova som sikrar staten denne moglegheita.
Desse medlemene viser til at
det i proposisjonen er gjort godt greie for forholdet til anna lovgiving
og andre omsyn som skal takast også om denne heimelen vert tatt
i bruk. Forholdet til lokaldemokratiet er skildra i proposisjonen,
og desse medlemene viser spesielt til at kommunane
skal orienterast.
Desse medlemene viser til proposisjonen
pkt. 6.1.6 Hensynet til kommunene der det går fram at det skal være
«et ufravikelig minstekrav om at kommunen er informert før eventuelle
tiltak iverksettes». Desse medlemene har merka seg
at dette også går fram av departementets pressemelding og informasjonsflaket
om proposisjonen som er publisert på www.regjeringen.no.
Desse medlemene meiner det ikkje
fullt ut er samsvar mellom denne intensjonen og ordlyden i forslaget
til ny § 20-9 tredje ledd siste punktum, og meiner at det bør kome
fram av sjølve lovteksten at departementet skal underrette kommunen før
eventuelle tiltak blir iverksatt. Dette går fram av forslaget frå desse
medlemene.
Desse medlemene fremmer følgjande forslag:
«I
I lov 27. juni 2008 nr. 71 om planlegging og byggesaksbehandling
gjøres følgende endring:
§ 1-6 tredje ledd skal lyde:
Andre ledd kommer ikke til anvendelse for tiltak som
omfattes av §§ 20-7 og 20-8 om skjermingsverdige objekter i medhold
av sikkerhetsloven eller § 20-9 om unntak ved kriser, katastrofer eller
ekstraordinære situasjoner i fredstid.
Ny § 20-9 skal lyde:
§ 20-9 Unntak ved kriser, katastrofer eller
andre ekstraordinære situasjoner i fredstid
Ved kriser, katastrofer eller andre ekstraordinære
situasjoner i fredstid kan Kongen for inntil 1 år av gangen bemyndige
departementet til å fatte beslutning om midlertidige tiltak uavhengig
av foreliggende planer og uavhengig av bestemmelser gitt i eller
i medhold av denne lov. Beslutning gis bare etter anmodning fra
annen statlig eller kommunal myndighet.
Midlertidige tiltak som nevnt i første ledd
kan omfatte bruksendring, utvidelse av drift og plassering eller
oppføring av byggverk. Beslutning kan også omfatte rett til å foreta
endringer av byggverket eller eiendommen som anses nødvendig. Varigheten
av tiltaket fastsettes i beslutningen.
Ved beslutning etter første ledd kan departementet
fravike bestemmelsene om saksforberedelse og vedtak i forvaltningsloven
kapittel IV og V. Før beslutning fattes, skal uttalelse fra kommunen
innhentes så langt det er praktisk mulig. Departementet skal underrette
kommunen om beslutningen før eventuelle tiltak iverksettes.
Bestemmelsene om grannevarsel i grannelova § 6
gjelder ikke.
Beslutning etter første ledd kan ikke påklages. Det
samme gjelder vedtak om avvisning av klage. Det kan ikke gis midlertidig
forføyning mot tiltak som iverksettes i medhold av første ledd.
Det kan ikke kreves granneskjønn etter grannelova §§ 7 og 8 for
slike tiltak eller retting etter grannelova § 10.
Departementet kan gi forskrifter til utfylling
og gjennomføring av denne bestemmelsen.
II
Andre ledd kommer ikke til anvendelse for tiltak som
omfattes av §§ 20-7 og 20-8 om skjermingsverdige objekter i medhold
av sikkerhetsloven.»
Desse medlemene viser til at
komiteen 3. mars 2016 sendte spørsmål om vurdering av ei anna plassering
av myndigheit enn det som følgjer av lovforslaget. Spørsmålet er
det same som KS tek opp i sitt brev til kommunal- og forvaltningskomiteen,
datert 4. januar 2016 (vedlagt). I brevet føreslår KS at myndigheita
til å fatte avgjersler etter den føreslåtte fullmaktsføresegna
vert lagt til kommunane i staden for departementet.
Desse medlemene viser til at
departementet 11. mars 2016 gav eit utfyllande svar til komiteen
på dette spørsmålet (vedlagt).
Desse medlemene viser til at
departementet held fast på at også plan- og bygningsloven må tilpassast
anna beredskapslovgiving. Desse medlemene er samd
med departementet og støttar difor lovforslaget.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre
og Sosialistisk Venstreparti, vil berømme kommunene som
i en ekstraordinær situasjon med økte asylankomster har vist et
stort samfunnsansvar, samarbeidsvilje og bidratt til rask etablering
av mottaksplasser.
Flertallet deler regjeringens
ønske om at etablering av nødvendig antall mottaksplasser for innkvartering
av asylsøkere må kunne skje raskt og effektivt. Flertallet viser
til at kommunene i dag har et handlingsrom i gjeldende plan- og
bygningslov som kan sikre at prosesser går raskere, blant annet
gjennom adgangen til å delegere myndighet fra kommunestyret til
annet organ eller administrasjonen.
Flertallet mener det er gode
argumenter som taler for at det innføres bestemmelser som gir anledning
til å fravike plan- og bygningslovens bestemmelser i krisesituasjoner,
herunder å fravike grannelovens bestemmelser om nabovarsel. Men flertallet mener
at kommunene er bedre egnet til å gjennomføre raske prosesser fordi
de håndterer byggetillatelser og bruksendringer til vanlig. Kommunene
har også betydelig kompetanse, detaljkunnskap og ressurser til å
treffe riktige og fornuftige beslutninger. Flertallet mener
derfor at beslutningsmyndigheten til å gi byggetillatelse og bruksendring
fortsatt bør ligge hos kommunene.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti,
mener det er problematisk at regjeringens forslag til lovendringer
ikke har vært på alminnelig høring fordi lovendringene vil innebære
at ansvar og myndighet til å fatte beslutninger i viktige saker, overføres
fra kommunene til staten. Dette flertallet viser
til at KS i brev til komiteen datert 4. januar 2016 ikke støtter
forslaget om at myndighet til å treffe vedtak om byggetillatelse og
endringstillatelse legges til Kongen i statsråd med hjemmel til
å delegere til departementet, og heller ikke støtter forslaget om
å gi en generell fullmaktsbestemmelse for øvrige ekstraordinære situasjoner
i fredstid. Under komiteens høring ga flere av bykommunene støtte
til KS' prinsipielle argumentasjon.
Dette flertallet viser til at
KS i sitt brev til komiteen 4. januar 2016 foreslår en alternativ lovbestemmelse
hvor beslutning om at det foreligger en nasjonal flyktningkrise,
kan treffes av Kongen i statsråd eller av departementet. Den alternative
lovbestemmelsen sier videre at beslutningsmyndigheten til å gi byggetillatelse
og bruksendring skal ligge til kommunene, men det innføres en tidsfrist,
og departementet kan ved overprøving prøve alle sider av saken.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre
og Sosialistisk Venstreparti, fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget
med forslag til lovendringer som ved en nasjonal flyktningkrise
gir kommunene myndighet til å fravike plan- og bygningsloven og grannelova.
Det settes frist for kommunens beslutning, som treffes etter anmodning
fra annen kommunal eller statlig myndighet. Saken overføres departementet
hvis fristen ikke holdes, og departementet kan også ved overprøving prøve
alle sider av saken. Beslutning om at det foreligger en nasjonal
flyktningkrise kan treffes av Kongen i statsråd eller av departementet.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at forslaget
i Prop. 43 L (2015–2016) om innføring av unntaksbestemmelser i plan-
og bygningsloven som setter kommunal forvaltningsmyndighet til side,
både prinsipielt og faglig sett er et så vesentlig tiltak at det
burde vært utredet og sendt på høring på vanlig måte.
Disse medlemmer er enig med vurderingene fra
KS og fra andre kommuner som har uttalt seg i forbindelse med komiteens
høring i saken, om at det kan være behov for å gi bestemmelser om unntak
fra ordinær saksbehandling når det foreligger en nasjonal flyktningkrise,
men mener hjemmelen til å realitetsbehandle dispensasjoner må ligge
til kommunene som har oversikt og ansvar for kritisk infrastruktur
lokalt. Forslaget om at unntaksbestemmelsen gjøres generell, slik at
den kan benyttes også dersom det oppstår andre kriser eller ekstraordinære
situasjoner av nasjonal karakter, støttes ikke.
Disse medlemmer mener innføring
av en tidsbegrenset unntaksbestemmelse bør begrenses til å gjelde
ekstraordinære tiltak ved en flyktningkrise. Innføring av en unntaksbestemmelse
i plan- og bygningsloven som gjelder mer generelt, må utredes og
sendes på høring på vanlig måte før forslag fremmes for Stortinget.
Disse medlemmer støtter intensjonene
i innspillet til alternativ lovtekst som fremmes i KSs høringsuttalelse.
Forslag frå Høgre og Framstegspartiet:
Forslag 1
I
I lov 27. juni 2008 nr. 71 om planlegging og byggesaksbehandling
gjøres følgende endring:
§ 1-6 tredje ledd skal lyde:
Andre ledd kommer ikke til anvendelse for tiltak som
omfattes av §§ 20-7 og 20-8 om skjermingsverdige objekter i medhold
av sikkerhetsloven eller § 20-9 om unntak ved kriser, katastrofer eller
ekstraordinære situasjoner i fredstid.
Ny § 20-9 skal lyde:
§ 20-9 Unntak ved kriser, katastrofer eller
andre ekstraordinære situasjoner i fredstid
Ved kriser, katastrofer eller andre ekstraordinære
situasjoner i fredstid kan Kongen for inntil 1 år av gangen bemyndige
departementet til å fatte beslutning om midlertidige tiltak uavhengig
av foreliggende planer og uavhengig av bestemmelser gitt i eller
i medhold av denne lov. Beslutning gis bare etter anmodning fra
annen statlig eller kommunal myndighet.
Midlertidige tiltak som nevnt i første ledd
kan omfatte bruksendring, utvidelse av drift og plassering eller
oppføring av byggverk. Beslutning kan også omfatte rett til å foreta
endringer av byggverket eller eiendommen som anses nødvendig. Varigheten
av tiltaket fastsettes i beslutningen.
Ved beslutning etter første ledd kan departementet
fravike bestemmelsene om saksforberedelse og vedtak i forvaltningsloven
kapittel IV og V. Før beslutning fattes, skal uttalelse fra kommunen
innhentes så langt det er praktisk mulig. Departementet skal underrette
kommunen om beslutningen før eventuelle tiltak iverksettes.
Bestemmelsene om grannevarsel i grannelova § 6
gjelder ikke.
Beslutning etter første ledd kan ikke påklages. Det
samme gjelder vedtak om avvisning av klage. Det kan ikke gis midlertidig
forføyning mot tiltak som iverksettes i medhold av første ledd.
Det kan ikke kreves granneskjønn etter grannelova §§ 7 og 8 for
slike tiltak eller retting etter grannelova § 10.
Departementet kan gi forskrifter til utfylling
og gjennomføring av denne bestemmelsen.
II
Andre ledd kommer ikke til anvendelse for tiltak som
omfattes av §§ 20-7 og 20-8 om skjermingsverdige objekter i medhold
av sikkerhetsloven.
Komiteen har elles ingen merknader,
viser til proposisjonen og rår Stortinget til å gjere følgjande
vedtak:
Stortinget ber regjeringen komme tilbake
til Stortinget med forslag til lovendringer som ved en nasjonal
flyktningkrise gir kommunene myndighet til å fravike plan- og bygningsloven
og grannelova. Det settes frist for kommunens beslutning, som treffes
etter anmodning fra annen kommunal eller statlig myndighet. Saken overføres
departementet hvis fristen ikke holdes, og departementet kan også
ved overprøving prøve alle sider av saken. Beslutning om at det foreligger
en nasjonal flyktningkrise kan treffes av Kongen i statsråd eller
av departementet.
Oslo, i kommunal- og forvaltningskomiteen, den 12. april
2016
Helge André Njåstad |
leiar og ordførar |