Søk
Søk i saker og publikasjoner fra Stortinget og regjeringen og redaksjonelle artikler tilbake til 1996. For historiske saker, se eget søk.
Nærmere om forslagene
- Forslag I og II – Semikonstitusjonell vedtaksform
- Forslag III – Bestemmelsen om Stortingets adgang til å vedta «anmodninger», «henstillinger» eller «resolusjoner»
Forslagene på dette punkt gjelder grunnlovsendringer som åpner veien for å bruke en semikonstitusjonell vedtaksfonn der endringer bare er mulig etter en mer krevende prosedyre enn den som gjelder for vanlige lov- og plenarvedtak. Forslagene bør innpasses i Grunnloven § 75, som opplister Stortingets særlige kompetanser. Siden forholdet til lovgivningsprosedyren reiser særlige problemer, er de begrenset til visse spørsmål som blir avgjort av Stortinget i plenum, nemlig skattevedtak, bevilgninger mv. (virkeområdet er i størst mulig grad angitt ved hjelp av ord og uttrykk som allerede finnes i § 75). Men dette er samtidig spørsmål av stor betydning for de formål vi her forfølger, ikke minst for å sikre en større langsiktighet i rammene for næringsvirksomhet.
Den første gruppen av alternative vedtaksforslag (alternativene under forslag I og II) gjelder en ny bestemmelse i Grunnloven § 75 b (eventuelt b–c eller b–d). For å gi Stortinget valgmuligheter på dette punkt fremmes det også forslag om å ta tilsvarende formuleringer inn i § 75 f (eventuelt f–g eller f–h).
Formuleringene om hva slike semikonstitusjonelle bestemmelser kan gjelde, er hentet fra § 75 a. Hvis denne vedtaksformen benyttes, vil f.eks. et bevilgnings- eller skattevedtak gjelde for den tid som følger av vedtakets innhold (utover det enkelte budsjettår) dersom ikke Stortinget senere bestemmer noe annet med tilsvarende, kvalifisert flertall. Et krav om 2/3 flertall fremstår som passende strengt i forhold til utgangspunktet om at Stortinget treffer sine vedtak med simpelt flertall. Vedtaksformen avviker fra de krav som gjelder for grunnlovsendringer fordi det ikke er nødvendig å vente til etter neste valg, og det foreslås ikke andre regler om minste deltagelse i avstemningen (quorum) enn det som følger av Grunnloven § 73 for vanlige lov- og plenarvedtak.
I dette alternativet er en «solnedgangsbestemmelse» lagt til det som ellers følger av alternativ 1. Den innebærer at vedtaket kan utstyres med en tidsbegrensning (f.eks. åtte år) og at nytt vedtak må til dersom bestemmelsens innhold skal bli videreført etter tidsgrensens utløp. Hvis bestemmelsen blir utstyrt med en slik tidsbegrensning, reduseres faren for at den binding som ligger i kravet om 2/3 flertall, skal gi uønskede resultater etter noen år. Samtidig vil uttrykkelig angivelse av en slik grense skape en rimelig grad av sikkerhet for at vedtakets realinnhold vil bli stående til utløpet av tidsbegrensningen. Næringslivet og andre vil kunne innrette seg i samsvar med dette.
Alternativet tilsvarer alternativ 1, men slik at området for vedtak av semikonstitusjonell karakter er utvidet til også å gjelde de deler av Stortingets forretningsorden som er av en slik karakter at det er behov for å binde stortingsflertallet (ordet «Orden» er hentet fra Grunnloven § 66). Slike bestemmelser i dagens forretningsorden som krever f.eks. kvalifisert flertall eller andre særlige prosedyrer for endring (se ovenfor), bør finne sin plass her. Det samme gjelder de deler av reglene om budsjettprosedyren som tar sikte på å binde Stortinget til vedtak om budsjettrammer mv. som er truffet tidligere i samme sesjon.
Alternativet tilsvarer alternativ 2, men med tillegg av bestemmelsen om Stortingets forretningsorden.
Som alternativene 1–4, men slik at bestemmelsene er foreslått innpasset i § 75 litra f (for å komme etter reglene om bevilgningsmyndighet i dagens § 75 litra d og e).
Ettersom alternativ 9 til 12 er utformet som to nye bokstaver i § 75, er de satt opp under et eget forslagsnummer II.
Alternativ 9 er innholdsmessig tilnærmet identisk med alternativ 3. Men bestemmelsene om skatt, toll osv. og om Stortingets forretningsorden er fordelt på to bokstaver, og hele Stortingets «Orden» tatt med, ikke bare de deler av forretningsordenen som ikke skal kunne endres med simpelt flertall. Men ingenting vil hindre Stortinget i å vedta de sentrale bestemmelsene i denne form, og overlate («delegere») til Stortinget med simpelt flertall å fastsette regelverket for øvrig.
Innholdsmessig tilnærmet identisk med alternativ 4, men slik at bestemmelsene om skatt, toll osv. og om Stortingets forretningsorden er fordelt på to bokstaver (om det siste, se nærmere i kommentarene til alternativ 9). Dessuten er bestemmelsen om adgang til å fastsette en maksimal virketid i dette alternativ begrenset til å gjelde for bestemmelsene om skatt, toll osv.
Som alternativ 9–10, men slik at bokstavnummeret er justert (slik som alternativene 5–8, jf. ovenfor).
Stortingets rett til å vedta henstillinger e.l. til regjeringen eksisterer allerede i kraft av det klare utgangspunkt at Stortinget rettslig sett kan vedta alt som ikke står i strid med regler av overordnet karakter (konstitusjonelle regler eller – for vanlige plenarvedtak – regler i lovgivningen). Den følger også av langvarig praksis.
Det er ikke tvilsomt at slike vedtak etter omstendighetene kan ha storpolitisk betydning. Men det har lenge vært noe uklart i hvilken grad de er rettslig bindende for regjeringen (såkalte «instrukser»). Av flere grunner er spørsmålet av liten praktisk betydning, og det er i beste fall uklart hvilke andre følger enn de politisk parlamentariske det kan ha om regjeringen klart skulle bryte med slike pålegg. Dessuten reiser en slik lære en rekke spørsmål om hvordan stortingsvedtak rettet til regjeringen skal utformes og tolkes. En rekke av disse spørsmålene får liten eller ingen praktisk betydning dersom behovet for å skille mellom vedtak som er «rettslig» bindende og rene «henstillinger» e.l. tenkes bort.
Usikkerheten på dette punkt bidrar til å skape usikkerhet om det rettslige rammeverk som regjeringen arbeider innenfor – og dermed også for næringslivet og andre som er avhengig av konsesjoner osv. I manges øyne blir usikkerheten forsterket av de tendenser til «stortingsregjereri» som mindretallsparlamentarismen åpner for og den mulighet for usikkerhet om politikkens innhold (uavhengig av hvem som sitter i regjering) som ligger i dette.
På denne bakgrunn foreslår vi å ta en bestemmelse om Stortingets adgang til å vedta «anmodninger», «henstillinger» eller «resolusjoner» inn i Grunnloven § 75. For adgangen i seg selv vil ikke dette representere noe nytt (men det vil være en fordel at også denne delen av Stortingets oppgaver kommer til uttrykk i Grunnlovens tekst). Men en slik bestemmelse vil gjøre det klart at det er tale om nettopp «anmodninger», «henstillinger» eller «resolusjoner». Dermed vil det bli avklart at vedtakene ikke er rettslig bindende og altså ikke påvirker det rettslige rammeverket for næringsvirksomhet mv. I stedet må politisk uenighet om regjeringen har tatt tilstrekkelig hensyn til Stortingets syn avklares i den politiske sfære der slike spørsmål i alle tilfelle hører hjemme, nemlig i og omkring Stortinget selv.
De tre alternative forslag som er fremlagt på dette punkt, avviker utelukkende fra hverandre ved ordvalget (enten «anmodninger», «henstillinger» eller «resolusjoner»). Ellers er det tale om valg mellom ulike bokstaver innenfor § 75 selv: § 75 b kan velges dersom ingen av forslagene om bestemmelser av semikonstitusjonell karakter under samme bokstav ikke skulle føre frem (se ovenfor), hvis en slik bestemmelse blir tatt inn som § 75 b, kan bestemmelsen om «anmodninger», «henstillinger» eller «resolusjoner» vedtas som § 75 c, osv. På denne måten oppgår summen av formelt avvikende alternativer til 15.
I dokumentet fremmes følgende forslag:
«I
§ 75 Ny bokstav b skal lyde:
Alternativ 1 B (bokmål og nynorsk):
b. med to tredjedels flertall å pålegge skatter, avgifter, toll og andre offentlige byrder og bevilge pengesummer når beslutningen skal ha virkning ut over budsjettåret;
–
b. med to tredjedels fleirtal å fastsetje skattar, avgifter, toll og andre offentlege bører og løyve pengesummar når avgjerda skal ha verknad ut over budsjettåret;
Alternativ 2 B (bokmål og nynorsk):
b. med to tredjedels flertall å pålegge skatter, avgifter, toll og andre offentlige byrder og bevilge pengesummer når beslutningen skal ha virkning ut over budsjettåret; i beslutningen kan det bestemmes at den utelukkende skal ha virkning for en nærmere angitt periode;
–
b. med to tredjedels fleirtal å fastsetje skattar, avgifter, toll og andre offentlege bører og løyve pengesummar når avgjerda skal ha verknad ut over budsjettåret; i avgjerda kan det fastsetjast at ho berre skal ha verknad for ein viss periode;
Alternativ 3 B (bokmål og nynorsk):
b. med to tredjedels flertall å pålegge skatter, avgifter, toll og andre offentlige byrder og å bevilge pengesummer når beslutningen skal ha virkning utover budsjettåret, samt fastsette de deler av Stortingets orden som ikke kan endres eller fravikes med simpelt flertall;
–
b. med to tredjedels fleirtal å fastsetje skattar, avgifter, toll og andre offentlege bører og løyve pengesummar når avgjerda skal ha verknad ut over budsjettåret, og å fastsetje dei delane av Stortingets orden som ikkje kan endrast eller fråvikast med vanleg fleirtal;
Alternativ 4 B (bokmål og nynorsk):
b. med to tredjedels flertall å pålegge skatter, avgifter, toll og andre offentlige byrder og å bevilge pengesummer når beslutningen skal ha virkning utover budsjettåret, samt fastsette de deler av Stortingets orden som ikke kan endres eller fravikes med simpelt flertall; i beslutningen kan det bestemmes at den bare skal ha virkning for en bestemt periode;
–
b. med to tredjedels fleirtal å fastsetje skattar, avgifter, toll og andre offentlege bører og løyve pengesummar når avgjerda skal ha verknad ut over budsjettåret, og å fastsetje dei delane av Stortingets orden som ikkje kan endrast eller fråvikast med vanleg fleirtal; i avgjerda kan det fastsetjast at ho berre skal ha verknad for ein viss periode;
Felles for alternativ 1 B til 4 B:
Nåværende § 75 bokstav b blir ny bokstav c, nåværende bokstav c blir ny bokstav d osv.
Alternativ 5 B til 8 B:
Som alternativ 1 (B) til 4 (B), men slik at bestemmelsen blir § 75 ny bokstav f, og slik at nåværende § 75 bokstav f blir ny bokstav g, nåværende bokstav g blir ny bokstav h osv.
II
§ 75 Ny bokstav b og c skal lyde:
Alternativ 9 B (bokmål og nynorsk):
b. med to tredjedels flertall å pålegge skatter, avgifter, toll og andre offentlige byrder og å bevilge pengesummer når beslutningen skal ha virkning utover budsjettåret;
c. med to tredjedels flertall å fastsette Stortingets orden;
–
b. med to tredjedels fleirtal å fastsetje skattar, avgifter, toll og andre offentlege bører og løyve pengesummar når avgjerda skal ha verknad ut over budsjettåret;
c. med to tredjedels fleirtal å fastsetje Stortingets orden;
Alternativ 10 B (bokmål og nynorsk):
b. med to tredjedels flertall å pålegge skatter, avgifter, toll og andre offentlige byrder og å bevilge pengesummer når beslutningen skal ha virkning utover budsjettåret; i beslutningen kan det bestemmes at den kun skal ha virkning for en bestemt periode;
c. med to tredjedels flertall å fastsette Stortingets orden;
–
b. med to tredjedels fleirtal å fastsetje skattar, avgifter, toll og andre offentlege bører og løyve pengesummar når avgjerda skal ha verknad ut over budsjettåret; i avgjerda kan det fastsetjast at ho berre skal ha verknad for ein viss periode;
c. med to tredjedels fleirtal å fastsetje Stortingets orden;
Felles for alternativ 9 B og 10 B:
Nåværende § 75 bokstav b blir ny bokstav d, nåværende bokstav c blir ny bokstav e osv.
Alternativ 11 B og 12 B:
Som alternativ 9 (B) og 10 (B), men slik at bestemmelsene blir § 75 nye bokstaver f og g, og slik at nåværende § 75 bokstav f blir ny bokstav h, nåværende bokstav g blir ny bokstav i osv.
III
Ny § 75 bokstav b skal lyde:
Alternativ 13 B (bokmål og nynorsk):
b. å fremsette anmodninger til regjeringen;
–
b. å komme med oppmodingar til regjeringa;
Alternativ 14 B (bokmål og nynorsk):
b. å fremsette henstillinger til regjeringen;
–
b. å komme med forespurnader til regjeringa;
Alternativ 15 B (bokmål og nynorsk):
b. å fremsette resolusjoner til regjeringen;
–
b. å setje fram resolusjonar til regjeringa;
Felles for alternativ 13 B til 15 B:
Nåværende § 75 bokstav b blir ny bokstav c, nåværende bokstav c blir ny bokstav d osv.
Alternativ 16 B til 18 B:
Som alternativ 13 (B) til 15 (B), men slik at bestemmelsen blir § 75 bokstav c, og slik at nåværende § 75 bokstav c blir ny bokstav d, nåværende bokstav d blir ny bokstav e osv.
Alternativ 19 B til 21 B:
Som alternativ 13 ( B) til 15 (B), men slik at bestemmelsen blir § 75 bokstav d, og slik at nåværende § 75 bokstav d blir ny bokstav e, nåværende bokstav e blir ny bokstav f osv.
Alternativ 22 B til 24 B:
Som alternativ 13 (B) til 15 (B), men slik at bestemmelsen blir § 75 bokstav g, og slik at nåværende § 75 bokstav g blir ny bokstav h, nåværende bokstav h blir ny bokstav i osv.
Alternativ 25 B til 27 B:
Som alternativ 13 (B) til 15 (B), men slik at bestemmelsen blir § 75 bokstav h, og slik at nåværende § 75 bokstav h blir ny bokstav i og nåværende bokstav i blir ny bokstav j.