EØS-komitéen vedtok 30. oktober 2015 (beslutning
275/2015) å endre vedlegg XIII til EØS-avtalen, slik at rapporteringsforordningen
blir innlemmet i avtalen.
Gjennomføringen av rapporteringsforordningen i
norsk rett gjør det nødvendig med lovvedtak. Derfor ble beslutningen
i EØS-komiteen gjort med forbehold om samtykke fra Stortinget. Gjennom
denne proposisjonen blir Stortinget invitert til å gi sitt samtykke
til å godkjenne vedtaket i EØS-komiteen.
Formålet med både rapporteringsforordningen og
rapporteringsdirektivet er å forebygge flyulykker ved å lære av
opplysninger som samles inn for å danne seg et stadig klarere bilde
av hva som forårsaker ulykker. Forordningen styrker dette arbeidet
på flere måter. Det gjøres i proposisjonen rede for hvordan arbeidet
styrkes.
Forordninger må gjennomføres ord for ord. De kan
ikke transformeres, slik som direktiver. Rapporteringsforordningen
og undersøkelsesforordningen inneholder bestemmelser som krever samordning
med andre norske lovbestemmelser. Som en følge av dette mener departementet
det er nødvendig å gjøre rapporteringsforordningen til lov, ikke
bare forskrift. Regelteknisk foreslås det gjort ved en ny inkorporasjonsbestemmelse
i luftfartsloven kapittel XII. Resultatet er at store deler av luftfartslovens
kapittel XII må skrives om fordi bestemmelser som i dag finnes i
den ordinære lovteksten, flyttes til forordningstekster med lovs
status. Det vises til egen innstilling om dette.
I proposisjonens kapittel 2 gjøres rede for
bakgrunn og høring.
I kapittel 3 gjøres det rede for hvilke problemstillinger
som vil bli drøftet.
I kapittel 4 gis en systematisk gjennomgang
av problemstillinger ved gjennomføringen av rapporteringsforordningen.
Her gjennomgås gjeldende rett og eksisterende rapporteringssystem. Håndheving
og sanksjonering av regelverket vurderes.
I kapittel 5 drøftes noen problemstillinger
knyttet til forståelsen av undersøkelsesforordningen.
I kapittel 6 vurderes de økonomiske og administrative
konsekvensene av å gjennomføre rapporteringsforordningen. Her gjengis
uttalelser fra høring om forordningen. I avsnitt 6.3 gir departementet
sin endelige vurdering av konsekvensene.
I kapittel 7 gis det særskilte merknader til
de enkelte bestemmelsene i forslaget.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kjell-Idar Juvik, Sverre Myrli, Magne Rommetveit, Tone-Helen Toften
og Karianne O. Tung, fra Høyre, lederen Nikolai Astrup, Torill Eidsheim, Nils
Aage Jegstad og Helge Orten, fra Fremskrittspartiet, Hege Jensen,
Åse Michaelsen og Morten Stordalen, fra Kristelig Folkeparti, Hans
Fredrik Grøvan, fra Senterpartiet, Willfred Nordlund, og fra Venstre,
Abid Q. Raja, viser til at rapporteringsforordningen pålegger
organisasjonene, medlemsstatene og det europeiske flysikkerhetsbyrået
(EASA) å etablere ordninger for frivillig rapportering som supplerer
den obligatoriske. Frivillig rapportering gjør det mulig for personer
som ikke er underlagt rapporteringsplikt, å rapportere, og den åpner
for at personer som har rapporteringsplikt kan rapportere om andre
forhold enn de har plikt til å rapportere om. Komiteen viser
videre til at det er viktig at rapporteringsforordningen langt på
vei likestiller opplysninger som er rapportert frivillig med opplysninger
som er pliktig å rapportere. Det viktigste aspektet ved dette er
at opplysningene ikke kan brukes som grunnlag for sanksjoner (beskyttelsesreglene).
Komiteen viser til at ingen av
høringsinstansene har kommentert forordningens bestemmelser om frivillig
rapportering. Departementet finner etter dette grunn til å karakterisere
ordningen med frivillig rapportering som et positivt tilskudd til
det eksisterende norske rapporteringssystemet.
Komiteen viser til at den viktigste
endringen fra rapporteringsdirektivet til rapporteringsforordningen
er trolig at EU-reglene nå gir et sterkere vern for rapportørene
mot negative konsekvenser av å rapportere – enten rapporten er frivillig
eller obligatorisk, og enten mottakeren er staten eller den organisasjonen
rapportøren arbeider for. Fordi luftfartsloven allerede går lenger
i å beskytte rapportørene enn rapporteringsdirektivet, innebærer
rapporteringsforordningen først og fremst at medlemslandene i EU
nå løftes opp omtrent på det samme beskyttelsesnivået som vi allerede
har i Norge.
Komiteen viser til at rapporteringsforordningen
presiserer at beskyttelsesreglene omfatter ikke bare ansatte rapportører,
men også innleid personell og selvstendige næringsdrivende som «arbeider
for» virksomheter som er omfattet av rapporteringsordningene. Dette
har også tidligere vært en foretrukken tolkning, men det er positivt
at dette er klargjort når en samtidig ser en tendens til mer bruk
av innleid personell og kontraktører i luftfarten.
Komiteen deler bekymringen om
denne formelle utvidelsen er tilstrekkelig til å sikre at ikke-ansatt
personell rapporterer i like stor grad som ansatt personell. EU-kommisjonen
har gitt Det europeiske flysikkerhetsbyrået (EASA) i oppdrag å vurdere
om nye utviklingstrekk i luftfartsindustrien skaper nye sikkerhetsproblemer,
og bruken av ikke-ansatt personell er ett av disse utviklingstrekkene.
Komiteen viser til at det vil
være aktører som likevel ikke vil bli omfattet av regelverket. Kontraktører
innleid fra bemanningsselskaper utenfor EU/EØSs grenser vil i realiteten
ikke ha beskyttelse mot sanksjoner fra «arbeidsgiver» ved rapportering
av forhold som kan ha sikkerhetsmessige konsekvenser.
Komiteen viser til at departementets
utgangspunkt er at taushetsplikten bør videreføres med det samme
omfanget som i dag, med de begrensede endringene som ligger i at
de underliggende reglene i rapporteringsforordningen justeres noe.
Komiteen registrerer at Norsk
Journalistlag, Norsk Redaktørforening og Norsk Presseforbund (medieorganisasjonene)
uttaler seg kritisk i sin felles høringsuttalelse, langt på vei
i tråd med det de gjorde i 2005. Sitat:
«Vi er svært skuffet over at departementet ikke benytter
denne anledningen til en revurdering av de helt spesielle og etter
vårt syn unødig omfattende taushetsbestemmelsene som dagens luftfartslov
inneholder.»
Komiteen deler departementets
syn om at taushetsplikt skal underlegges en streng nødvendighetskontroll
og at ønsket om åpenhet er et tungtveiende selvstendig syn.
Komiteen viser til at selv om
Luftfartstilsynet vil måtte bruke en del ressurser på å gjennomføre og
forvalte de nye reglene, har det opplyst at oppgavene vil kunne
skje innenfor gjeldende budsjettrammer. De organisasjoner som velger
å benytte seg av en annen rapporteringsløsning enn dagens Altinn-løsning
med skjema NF-2007, må påregne kostnader for å få en slik løsning
på plass. Avinor anslår de samlede kostnadene til om lag ett årsverk,
i tillegg til investeringskostnader som ikke er oppgitt.
Transport- og kommunikasjonskomiteen sendte foreløpig
avgitt innstilling til utenriks- og forsvarskomiteen til uttalelse
10. mai 2016. Utenriks- og forsvarskomiteen opplyste i brev av 18. mai
2016 at en slutter seg til transport- og kommunikasjonskomiteens
utkast til innstilling til Prop. 70 LS (2015–2016) uten ytterligere merknader.
Komiteen viser til
proposisjonen og rår Stortinget til å gjøre slikt
vedtak:
Stortinget samtykker til godkjenning av
beslutning nr. 275/2015 av 30. oktober 2015 i EØS-komiteen om endring
av vedlegg XIII (Transport) til EØS-avtalen om innlemmelse av europaparlaments-
og rådsforordning (EU) nr. 376/2014 av 3. april 2014 om rapportering,
analysering og oppfølging av tilfeller innen sivil luftfart, om
endring av europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 996/2010
og om oppheving av europaparlaments- og rådsdirektiv 2003/42/EF
og kommisjonsforordning (EF) nr. 1321/2007 og (EF) nr. 1330/2007.
Oslo, i transport- og kommunikasjonskomiteen, den 24.
mai 2016
Nikolai Astrup | Kjell-Idar Juvik |
leder | ordfører |