Kunnskapsdepartementet legger i proposisjonen frem
forslag til endringer i lov 17. juni 2005 nr. 64 om barnehager (barnehageloven)
om tilsyn, dokumentasjon og vurdering, innføring av betegnelsen
barnehagelærer og presisering av at departementet kan gi forskrift
om rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver.
Departementet foreslår at fylkesmannen får hjemmel
til å føre tilsyn med barnehager. Forslaget oppfyller regjeringens
mål om å innføre et uavhengig tilsyn i barnehagesektoren.
Videre foreslår departementet at fylkesmannens hjemmel
til å føre tilsyn med kommunens bruk av økonomiske reaksjonsmidler
avklares i barnehageloven. Dette er en oppfølging av Prop. 98 L
(2011–2012), der departementet varslet at denne vurderingen skal
gjøres i fremtidig lovarbeid.
I denne proposisjonen følger departementet også opp
føringene i Meld. St. 7 (2009–2010) Gjennomgang av særlovshjemler
for statlig tilsyn med kommunene. Departementet foreslår at reglene
om statlig tilsyn og veiledning skilles ut i egne bestemmelser.
Det presiseres at tilsynet med kommunen som barnehagemyndighet er
et rent lovlighetstilsyn, og at tilsynet skal skje i samsvar med
kommuneloven kapittel 10 A.
For å sikre tidlig innsats og et tilrettelagt
barnehagetilbud til barnegruppen og det enkelte barn foreslår departementet
at det i barnehageloven presiseres at det pedagogiske tilbudet skal
dokumenteres og vurderes. Lovforslaget betyr at barnehagene får
en klar hjemmel til å behandle personopplysninger og skal dessuten
sikre at dokumentasjon og vurdering ivaretar barnas personvern.
Departementet foreslår at barnehageloven med forskrifter
endres slik at betegnelsen førskolelærer erstattes med betegnelsen
barnehagelærer. Det foreslås også at det presiseres i barnehageloven
at departementet kan gi forskrift om barnehagens innhold og oppgaver
(rammeplan).
I regjeringen Solbergs politiske plattform (Sundvolden-plattformen)
fremkommer det at regjeringen ønsker å innføre et uavhengig tilsyn med
barnehagene.
Som en oppfølging av Sundvolden-plattformen, foreslår
regjeringen at barnehageloven endres slik at fylkesmannen får myndighet
til å føre tilsyn med barnehager og barnehageeiere. Lovforslaget
innebærer at kommunen beholder sin hjemmel til å føre tilsyn med
både kommunale og ikke-kommunale barnehager, men at også fylkesmannen
kan føre tilsyn direkte med barnehagene i særlige tilfeller. Fylkesmannen
beholder sin hjemmel til å føre tilsyn med kommunen som barnehagemyndighet.
Kommunen vil i de fleste tilfeller både ha oppgaver
som tilsynsmyndighet og barnehageeier. Kommunens ulike myndighetsoppgaver
og balansegangen mellom disse rollene har i flere sammenhenger blitt
omtalt som krevende. Kommunen er godkjennings- og tilsynsmyndighet
for private barnehager, samtidig som den selv har eierinteresser
i sektoren. Ved å gi fylkesmannen hjemmel til å føre tilsyn med
barnehager innføres et uavhengig tilsynsorgan. Dette vil styrke
tilsynets kvalitet og bidra til at alle barn i barnehagen mottar
et tilbud i tråd med barnehageloven. Samtidig vil departementet
understreke at kommunen skal beholde sitt tilsynsansvar for barnehagesektoren.
Kommunen vil fortsatt ha en viktig rolle som barnehagemyndighet,
og hensynet til det kommunale selvstyret vil være ivaretatt.
Departementet har mottatt 101 høringsuttalelser med
merknader til forslaget om at fylkesmannen skal få hjemmel til å
føre tilsyn med enkeltbarnehager. 74 av høringsinstansene støtter
forslaget. Fem høringsinstanser støtter forslaget delvis. 22 høringsinstanser
er negative til forslaget.
Kommunene har til sammen sendt inn 43 uttalelser.
Noen uttalelser er gitt av flere kommuner i fellesskap. 36 kommunale
uttalelser gir støtte til forslaget. Én kommune støtter forslaget
delvis og seks høringsinnspill fra kommunene støtter ikke forlaget.
KS støtter ikke forslaget og mener at tilsynsansvaret
skal ligge hos kommunen alene.
Private barnehagers landsforbund (PBL) støtter ikke
forslaget og mener at fylkesmannen ikke kan regnes som et uavhengig
tilsyn.
Tilsyn er kontroll av at rettsregler etterleves
og er et viktig virkemiddel for å bidra til at alle barn får et
barnehagetilbud i tråd med loven. Riktig etterlevelse av barnehageloven
med tilhørende forskrifter skal bidra til at barnet får et tilbud
av god kvalitet, uavhengig av hvilken barnehage barnet går i og
hvor i landet barnet bor. Ettersom tilsynet har betydning for rettsetterlevelse
og kvalitet i barnehagetilbudet, er det avgjørende at tilsynet har
tillit og fungerer etter hensikten.
I Sundvolden-plattformen fremkommer det at regjeringen
ønsker å innføre et uavhengig tilsyn med barnehagene. For å bidra
til at tilsynet i barnehagesektoren har tilstrekkelig tillit og
fungerer etter hensikten, foreslår departementet at fylkesmannen
får hjemmel til å føre tilsyn med den enkelte barnehage i særlige
tilfeller. Departementet vil understreke at forslaget ikke innebærer
noen innskrenking av kommunens rolle som barnehagemyndighet, og
at kommunen fortsatt har sitt tilsynsansvar.
Fylkesmannen har en uavhengig rolle overfor kommunene
og barnehagene og har god kompetanse på barnehageområdet. Med forslag
til lovendring ønsker departementet å gi fylkesmannen tilsvarende
hjemmel som kommunene til å føre tilsyn med barnehager. En slik
løsning kan redusere utfordringene med at kommunen er tillagt rollen
som både myndighet og eier.
Dagens barnehagelov gir barn og foreldre få
individuelle rettigheter og dermed færre formelle muligheter til
å forfølge et eventuelt mangelfullt eller uforsvarlig barnehagetilbud.
Barn må også generelt regnes som en svak interessegruppe, noe som
bør tillegges vekt ved organiseringen av forvaltningen og valg av
virkemidler som skal fremme rettssikkerhet. Å gi fylkesmannen hjemmel
til å føre tilsyn med barnehagene vil etter departementets syn gi
barn og foreldre et bedre rettsvern. Forslaget gir foreldre mulighet
til å kunne henvende seg til en uavhengig instans dersom de mener
kommunen ikke ivaretar sine oppgaver, eller de har behov for informasjon
om sine rettigheter.
Departementet har merket seg at PBL og enkelte andre
høringsinstanser, mener at departementets forslag ikke oppfyller
regjeringens mål om å innføre et uavhengig tilsyn i barnehagesektoren. PBL
ønsker at tilsynet legges til et eget tilsynsorgan, utenfor Utdanningsdirektoratet
og fylkesmannsembetene. Andre høringsinstanser, som KS, mener at
tilsynet i sin helhet bør ligge hos kommunene.
Til dette vil departementet bemerke at tilsynsforvaltningen
må utformes på grunnlag av ulike hensyn. Departementet støtter PBL
i at forvaltningsmessig distanse mellom tilsynsorganet og barnehagene
er en viktig faktor for å sikre legitimitet. Dette er også bakgrunnen
for forslaget om endringer i organiseringen av tilsynsforvaltningen
i barnehagesektoren. På den annen side vil geografisk nærhet til
pliktsubjektene og rasjonell ressursbruk være viktig for å sikre
regelmessige og stedlige tilsyn, noe som taler for å legge tilsynsforvaltningen
til lokale og regionale organer i stedet for nasjonale myndigheter.
Det er departementets vurdering at opprettelse av
et nytt nasjonalt tilsynsorgan på direktoratsnivå, vil være uforholdsmessig
ressurskrevende og ikke ha tilstrekkelig nærhet til kommunene eller
barnehagene, noe som er nødvendig for å opprettholde dagens tilsynsaktivitet i
sektor. For å sikre at den nasjonale politikken følges opp regionalt
og lokalt, er det nødvendig at fylkesmannen har nær kontakt med
kommunene. Selv om det på barnehagefeltet er en slik nær kontakt
mellom kommunene og fylkesmennene, mener departementet at det likevel
er en klar forvaltningsmessig distanse mellom kommunen og fylkesmannen.
Departementet kan ikke se at barnehagefeltet er i en slik særstilling at
fylkesmannen ikke kan oppfattes som et uavhengig tilsynsorgan.
Fylkesmennene har i dag god kompetanse om barnehagesektoren
og tilhørende rettslig rammeverk. Gjennom sin rolle som veilednings-
og tilsynsinstans har de god kjennskap til barnehageloven og tilhørende
forskrifter. Det betyr at det vil være mindre behov for kompetanseheving
av embetene enn om tilsynsoppgaven skulle vært overført til et annet
organ. Før 2005 hadde embetene hjemmel til å føre tilsyn med barnehagene.
Fylkesmennene har derfor lang erfaring med å føre tilsyn direkte
med barnehagene.
Gjennom sitt tilsynsansvar med andre sektorer, herunder
skole, og med kommunen som barnehagemyndighet, har embetene grundig
tilsynserfaring. Det er etablert gode kanaler mellom Utdanningsdirektoratet
og embetene, noe som vil gjøre det enklere å innføre en ny tilsynsordning
hvor embetene får utvidet sitt tilsynsansvar.
Fylkesmannen fører i dag tilsyn med kommunen som
barnehagemyndighet. Ved å gi fylkesmannen hjemmel til også å føre
tilsyn med barnehager, vil fylkesmannen kunne se tilsynene i sammenheng.
Dette gjelder ikke bare sammenhengen mellom eier- og myndighetsoppgavene, men
også andre tjenesteområder som skole og barnevern.
Departementet foreslår at kommunene beholder sitt
tilsynsansvar. Etter departementets vurdering er dette en naturlig
del av den helhetlige rollen som lokal barnehagemyndighet.
Departementet har merket seg at en del høringsinstanser
ønsker at hele tilsynsansvaret overføres til fylkesmannen.
En overføring av hele tilsynet til fylkesmannen ville
etter departementets vurdering medført en risiko for at kommunen
mistet verdifull kompetanse, og at kommunens rolle som barnehagemyndighet
ble vanskeligere å ivareta. Et eventuelt bortfall av kommunens tilsynsansvar ville
gitt kommunen færre muligheter for å se de ulike myndighetsoppgavene
i sammenheng. Utstrakt bruk av veiledning kan for eksempel redusere
behovet for tilsyn. Kommunens tilsynsansvar sikrer nødvendig kunnskap
om og kontakt med barnehagene i kommunen, noe som er avgjørende
for utøvelsen av andre myndighetsoppgaver. En overføring av hele
tilsynet uten tilstrekkelige medfølgende ressurser kunne bety færre
stedlige tilsyn. At kommunen fortsatt skal ha hovedansvaret for
tilsynet med barnehagene, innebærer at kommunen må ha nødvendig
og tilstrekkelig barnehagefaglig, juridisk og økonomisk kompetanse.
Fjell kommune har ønsket en presisering i regelverket
om at tilsynet ikke bør utføres av egen kommune, men organiseres
interkommunalt. Departementet viser i denne sammenheng til at tilsynets
legitimitet er avgjørende for at det virker etter sin hensikt. Interkommunal
organisering kan være et tiltak for å bidra til distanse mellom
tilsynsmyndigheten og barnehagene. Interkommunal organisering kan
imidlertid også gi utfordringer knyttet til det kommunale ansvaret og
styringen av tilsynet. Også andre tiltak kan bidra til å styrke
legitimiteten til det kommunale tilsynet, for eksempel klar forvaltningsmessig distanse
mellom kommunen som eier av barnehager og kommunen som barnehagemyndighet. På
dette grunnlag vil ikke departementet foreslå rettslige føringer
for at det kommunale tilsynet bør ha interkommunal organisering,
men overlate vurderingen til den enkelte kommune.
Departementets forslag innebærer at tilsynet med
barnehagene som hovedregel skal utføres av kommunen, men at fylkesmannen
skal kunne føre tilsyn med barnehagene i særlige tilfeller. Det
følger av dette at fylkesmannens tilsyn skal være et unntak fra
hovedregelen om at det er kommunen som fører tilsyn med barnehagene.
Departementet har merket seg at Justis- og beredskapsdepartementet
har gitt innspill om at det er nødvendig med en tydeligere avgrensing
av fylkesmannens tilsynsmyndighet. Departementet har oppfordret
høringsinstansene om å uttale seg om hva som skal regnes som særlige
tilfeller, og departementet har mottatt en rekke innspill.
Departementet deler Justis- og beredskapsdepartementets
vurdering av at det er behov for å avgrense begrepet særlige tilfeller,
blant annet for å tydeliggjøre det forvaltningsmessige forholdet mellom
kommunalt og statlig tilsyn med barnehagene. En avgrensing vil lette
fylkesmennenes vurdering av når det er nødvendig å iverksette tilsyn
og bidra til å klarlegge for foreldre og andre når det kan forventes
at fylkesmannen fører tilsyn.
Departementet mener imidlertid det er vanskelig å
gi en uttømmende og kasuistisk oppramsing av når fylkesmannen skal
føre tilsyn med barnehagene. Et forsøk på dette ville kunne medført
at enkelte typetilfeller ikke ble nevnt, og at det deretter oppstår
uklarhet om fylkesmannen har hjemmel til å iverksette tilsyn, til
tross for at gode grunner taler for at det føres tilsyn.
Departementet ønsker på dette grunnlag at lovens
ordlyd gir fylkesmannen anledning til å føre tilsyn i særlige tilfeller,
og at fylkesmannen gis anledning til å utøve et visst skjønn i vurderingen av
når det er nødvendig at fylkesmannen fører tilsyn med den enkelte
barnehage. Hjemmelen skal først og fremst anvendes i de tilfellene
hvor fylkesmannen mottar henvendelser eller andre opplysninger som
tilsier at statlig tilsyn er nødvendig. For å understreke at fylkesmannen
skal kunne benytte skjønn i vurderingen av når det skal føres tilsyn,
ønsker departementet at ordlyden i lovforslaget utformes slik at
fylkesmannen kan føre tilsyn i særlige tilfeller. En nærmere konkret
rettslig regulering av hva som vil omfattes av begrepet særlige
tilfeller, vil etter departementets vurdering sette opp for rigide rammer
for utøvelsen av tilsynet.
Departementet vurderer, blant annet etter innspill
fra høringsinstansene, at det vil kunne være tale om særlige tilfeller
når
kommunen har kontrollert
det aktuelle forholdet gjennom tilsyn, men hvor forholdene likevel ikke
er rettet opp
kommunen ikke har iverksatt tilsyn med
barnehagen og hvor fylkesmannen mener tilsyn er nødvendig
kommunens vedtak opprettholder brudd på
lovverk
kommunens vedtak har åpenbare feil/mangler
sammenblanding av roller i kommunal forvaltning
taler for statlig tilsyn
fylkesmannen ved tilsyn med kommunene avdekker
lovbrudd som oppdages i den enkelte barnehage, og som knytter seg
til eierpliktene.
En hjemmel for fylkesmannen til å føre tilsyn med
den enkelte barnehage innebærer ikke at kommunen får et redusert
tilsynsansvar. Kommunen må fremdeles sørge for å ha tilstrekkelig kompetanse
for å utføre lovpålagte oppgaver. Kommunen kan ikke overlate enkelte
tilsyn til fylkesmannen på bakgrunn av manglende kompetanse eller
ressurser. Det er likevel viktig at fylkesmannen har en aktiv veilederrolle
og bistår kommunen i eventuelle uklarheter. I sin veiledningsrolle
må embetene være bevisste på at de også er klageinstans for pålegg
etter barnehageloven.
Departementet ser at det kan bli utfordrende
å avgjøre når det foreligger særlige tilfeller. Det kan være en
fare for at terskelen for iverksetting av tilsyn vil være ulik i
de enkelte embetene. God dialog mellom Utdanningsdirektoratet og embetene
kan bidra til å redusere eventuelle ulikheter.
I lovforslaget har departementet lagt til grunn
at dersom kommunen som barnehagemyndighet ikke har vært involvert
i saker hvor fylkesmannen anmodes om tilsyn, skal kommunen gis anledning
til å undersøke saken og få muligheten til selv å rette opp forholdene
før statlig tilsyn iverksettes.
Utdanningsdirektoratet har bedt om at departementet
angir hva som skal kunne forventes av kommunens oppfølging når fylkesmannen
oversender en sak til kommunen. Kommunen som barnehagemyndighet,
vil kunne benytte både tilsyn og veiledning for å undersøke og sikre
at rettsregler etterleves. Dersom en sak ikke allerede har vært
vurdert av barnehagemyndigheten, vil det som hovedregel være naturlig
at fylkesmannen videresender en anmodning om tilsyn til kommunen.
Departementet vil la det være opp til et lokalt skjønn å vurdere
hvilket virkemiddel som er mest hensiktsmessig i det enkelte tilfellet.
Når kommunen undersøker en sak som har vært oversendt fra fylkesmannen,
vil det være naturlig at fylkesmannen ber om å bli orientert om
kommunens vurderinger og sakens utfall. Dersom saken får en løsning
som fremstår som rettslig holdbar og som er egnet til å rette et eventuelt
lovbrudd, kan fylkesmannen vurdere saken som avsluttet.
Barneombudet har pekt på at det er behov for
å kunne gjøre unntak fra hovedregelen om at kommunen skal gis anledning
til å undersøke saken før det innledes statlig tilsyn. Departementet vurderer
at fylkesmannen helt unntaksvis bør kunne iverksette tilsyn uten
at kommunen har undersøkt saken, for eksempel der kommunen ikke
undersøker en sak innen rimelig tid eller dersom saken er særlig
alvorlig.
Statlige tilsyn med kommunepliktene skal skje etter
kommuneloven kapittel 10 A, med mindre det følger noe annet av regelverket.
Kommunepliktene er i hovedsak forpliktelser som kun kan knyttes
til kommunen og ikke andre aktører, og gjelder i hovedsak sentrale
velferdsområder som utdanning, helse, og barnevern.
Motstykket til kommunepliktene er aktørplikter. Dette
er plikter som retter seg til enhver som driver en aktivitet eller
tilbyr en tjeneste. Reglene i kommuneloven kapittel 10 A kommer ikke
til anvendelse på tilsyn med kommunens etterlevelse av slike plikter.
Departementet legger til grunn at de kravene som
stilles til kommunen som barnehagemyndighet, er å anse som typiske
kommuneplikter. Dette er også lagt til grunn i Meld. St. 7 (2009–2010).
I forarbeidene til kommuneloven kapittel 10
A følger det at tilsynet med myndighetsutøvelsen til kommunene og
selve tjenesteutøvelsen på hver enkelt institusjon, skole og lignende,
må skje etter de reglene som er fastsatt i kommuneloven. Dette kan
tolkes som at også tjenestene som gis i den enkelte kommunale institusjon, herunder
barnehage, skal være underlagt reglene om statlig tilsyn. Departementet
mener likevel det er viktig å se hen til merknaden til kommuneloven
§ 60 a, hvor det følger at «Verkeområdet for kapitlet er avgrensa
til tilsyn med dei genuine kommunale eller fylkeskommunale pliktene,
det vil seie plikter som berre er pålagde kommunar og fylkeskommunar,
og som er pålagde desse i eigenskap av at dei er lokale folkevalde
organ (kommuneplikter)». Kravene som stilles til barnehageeier,
stilles til alle som eier og driver barnehager, uavhengig av om
det er kommunen eller en privat aktør. Videre viser departementet
til vurderingene i Meld. St. 7 (2009–2010), hvor det er lagt til
grunn at kommunens plikter som barnehagemyndighet er kommuneplikter,
mens barnehageeiers plikter er å anse som aktørplikter. Departementet
konkluderer etter dette med at pliktene som retter seg mot kommunen
som barnehageeier er aktørplikter, og at reglene i kapittel 10 A
dermed ikke kommer til anvendelse ved fylkesmannens tilsyn med barnehageeier.
Departementet mener det er nødvendig og hensiktsmessig
at fremgangsmåten i fylkesmannens tilsyn tilsvarer den fremgangsmåten
som er påkrevd i kommunens tilsyn med barnehagene. Det betyr blant
annet at fylkesmannen vil kunne gi direkte pålegg ved brudd på barnehageloven, og
at barnehagen vil ha rett til å klage på fylkesmannens pålegg. Utdanningsdirektoratet
vil være klageinstans for fylkesmannens pålegg overfor barnehageeier.
Departementet legger til grunn at god rettslig
og barnehagefaglig kompetanse både hos fylkesmannen og kommunen,
vil kunne forebygge at det oppstår tilfeller hvor det er motstrid
mellom pålegg gitt av fylkesmannen og pålegg gitt av kommunen. Dersom
motstrid mellom pålegg gitt av fylkesmannen og kommunen likevel
ikke lar seg løse, er det departementets vurdering at fylkesmannens
pålegg er overordnet.
Gjennom barnehageloven § 16 er kommunen gitt
hjemmel til å gi barnehageeier pålegg om retting av uforsvarlige
eller ulovlige forhold. Videre kan kommunen vedta tidsbegrenset
eller varig stenging av virksomheten dersom fristen for å etterkomme
pålegget ikke overholdes, eller hvis forholdet ikke lar seg rette.
Dersom kommunen avdekker brudd på kravene som stilles til bruken
av offentlige tilskudd og foreldrebetalingen, kan kommunen anvende
økonomiske reaksjonsmidler, jf. § 16 tredje ledd og § 16 a.
Departementet mener det er nødvendig at fylkesmannen
har de samme sanksjonsmulighetene som kommunen har i sine tilsyn
som barnehagemyndighet. Ingen høringsinstanser har gitt uttrykk
for at fylkesmannen ikke skal ha samme sanksjonsmuligheter som kommunen.
For å oppnå et effektivt tilsyn er det nødvendig at
fylkesmannen kan opptre med lik tyngde og effektivitet som kommunen,
og at det blir reagert på brudd på barnehageloven. Departementet foreslår
at fylkesmannen i sitt tilsyn med barnehageeier, kan vedta tidsbegrenset
eller varig stenging dersom nærmere angitte vilkår er oppfylt. Videre
foreslås det at fylkesmannen kan anvende de økonomiske reaksjonsmidlene
som følger av § 16 a, dersom det avdekkes brudd på de kravene som
stilles til de ikke-kommunale barnehagenes bruk av det kommunale
tilskuddet og foreldrebetalingen, jf. § 14 a. Dersom fylkesmannen
i sitt tilsyn avdekker brudd på § 14 a og vil anvende økonomiske
reaksjonsmidler overfor ikke-kommunale barnehager, vil det måtte gjøres
i samarbeid med kommunen, som forvalter det offentlige tilskuddet.
Dersom fylkesmannen gjennom sitt tilsyn med barnehageeier
avdekker brudd på barnehageloven, vil fylkesmannen kunne gi pålegg om
at forholdet må rettes. Etter kommuneloven § 60 d skal kommunen
gis rimelig frist til å rette forholdet før pålegg benyttes. Som
nevnt ovenfor, anser departementet at kommuneloven kapittel 10 A
ikke kommer til anvendelse i tilsynet med eierpliktene. Det betyr
at det ikke vil være krav til at barnehageeier gis en frist for
å rette forholdet før pålegg gis. Dette tilsvarer barnehageloven
§ 16 andre ledd, som gir kommunen rett til å gi et direkte pålegg.
Departementet foreslår at fylkesmannen gis rett til
innsyn i dokumenter og adgang til barnehagelokaler i den utstrekning
dette er nødvendig for å utføre tilsynet med barnehagen. Forslaget innebærer
at fylkesmannen gis tilsvarende rett som kommunen til dokumentinnsyn
og adgang til barnehagelokaler. Fylkesmannen vil kun ha hjemmel
til å kreve nødvendige opplysninger som er relevante for tilsynet.
Fylkesmannen må selv avgjøre hvilke opplysninger som er nødvendige.
Det vil ikke kunne kreves opplysninger som skal brukes til andre
deler av fylkesmannens oppgaveportefølje.
Fylkesmannen vil kunne kreve at barnehagen gir opplysninger
om enkeltsaker eller om virksomheten. Fylkesmannen vil ha rett til
innsyn i alle dokumenter som er relevante for tilsynet, uten hinder
av taushetsplikten.
I Meld. St. 7 (2009–2010) er det lagt føringer
om at det ikke skal innføres statlig tilsyn med nye kommunale plikter
før dette har vært gjenstand for grundig vurdering. Departementet
redegjør i det følgende for vurderinger om kommunens adgang til
å bruke økonomiske reaksjonsmidler skal omfattes av det statlige
tilsynet.
Når det gjelder endringene i § 16, følger det
av Prop. 98 L (2011–2012) side 31 at:
«endringene i § 16 utvider ikke kommunens ansvar
som tilsynsmyndighet, men presiserer tilsynsbestemmelsen på en måte
som er nødvendig etter omleggingen av finansieringsordningen i barnehagesektoren.
De foreslåtte endringene er en naturlig konsekvens av den foreslåtte formålsbestemmelsen
i § 14 a og oppfølgingen av denne.»
Departementet ser at proposisjonen kan fremstå som
noe uklar i spørsmålet om lovfestingen av adgangen til å anvende
økonomiske reaksjonsmidler innebar innføring av nye kommuneplikter.
Det følger av proposisjonen at kommunen også etter tidligere rett
hadde hjemmel til å avkorte tilskuddet til den ikke-kommunale barnehagen
og hjemmel til å føre tilsyn med de økonomiske forholdene i de ikke-kommunale barnehagene.
Etter tidligere § 6 i forskrift om likeverdig behandling ved tildeling
av offentlig tilskudd til ikke-kommunale barnehager (forskriften),
kunne kommunen redusere tilskuddet dersom nærmere angitte vilkår
var oppfylt. Videre er det grunn til å påpeke at kommunen også før
lovendringen i 2013 hadde hjemmel til å føre tilsyn med de økonomiske
forholdene i de ikke-kommunale barnehagene.
Forskriften § 6 og barnehageloven § 16 rettet seg
begge mot kommunen som barnehagemyndighet. Det betyr at fylkesmannen
før lovendringen i 2013 hadde hjemmel til å føre tilsyn med kommunens
praktisering av avkortingsregelen i forskriften § 6 og hjemmel til
å føre tilsyn med kommunens praktisering av det kommunale tilsynet.
Departementet anser at det gjennom vedtak av nytt
tredje ledd i § 16 og ny § 16 a ikke ble innført noen nye kommuneplikter.
Det sentrale i de nye bestemmelsene var at kommunen fikk en lovfestet
hjemmel til å anvende økonomiske reaksjonsmidler.
Departementet mener det er hensiktsmessig at fylkesmannen
har mulighet til å føre tilsyn med kommunens bruk av økonomiske
reaksjonsmidler. Departementet har merket seg at Fylkesmannen i
Hedmark har gitt høringsuttalelse om at det ikke er nødvendig med
en hjemmel for å føre tilsyn med kommunens reaksjonsmidler så lenge barnehagen
har klagerett på kommunens vedtak. Departementet vil bemerke til
dette at avkorting av tilskudd er en streng reaksjon som vil kunne få
store negative konsekvenser for den aktuelle ikke-kommunale barnehagen.
For å ivareta rettssikkerheten til de ikke-kommunale barnehagene
vil det være en fordel at fylkesmannen har anledning til å kontrollere
kommunens praksis for bruk av økonomiske reaksjonsmuligheter. Ved
å kunne føre tilsyn med kommunens praksis på dette området kan fylkesmannen
fange opp lovstridig praksis eller oppfatning i forkant av en konkret
sak og bidra til korrekt rettsetterlevelse i fremtidige saker.
Bakgrunnen for de nye lovreglene om bruk av det
kommunale tilskuddet og foreldrebetalingen var å sikre at ressursene
ble brukt i tråd med formålet og kom barna i barnehagen til gode.
For å oppnå dette er det en forutsetning at kommunene er bevisste
på sin tilsynsrolle og aktivt kontrollerer bruken av tilskuddet.
Departementets erfaring er at kommunene i liten grad fører tilsyn med
de ikke-kommunale barnehagenes bruk av det kommunale tilskuddet.
En rapport fra Agenda Kaupang fra 2013 om erfaringene med likebehandling
av kommunale og private barnehager viser at de utvalgte kommunene
ikke har benyttet reglene om avkortning av tilskuddet. Det innebærer
at det er en fare for at tilskuddet ikke brukes i tråd med formålet.
Fylkesmannens hjemmel til og praksis med å føre tilsyn med kommunens
bruk av økonomiske reaksjonsmidler vil øke kommunens bevissthet
og kompetanse om adgangen til å kontrollere bruken av tilskuddet.
For øvrig vises det til departementet vurderinger i
Meld. St. 7 (2010–2011), hvor det fremkommer at for å sikre et barnehagetilbud
av god kvalitet, er det nødvendig og viktig med et statlig tilsyn med
alle kommunepliktene.
Vurderingen av at det statlige tilsynet også
omfatter kommunens bruk av økonomiske reaksjonsmidler, innebærer
at merknad til § 16 i Prop. 98 L (2011–2012), der det heter at «Fylkesmannens
tilsyn med kommunen som barnehagemyndighet etter barnehageloven
§ 9 vil etter lovforslaget ikke omfatte kommunens virksomhet etter
§ 16 tredje ledd», ikke lenger vil være gjeldende for forståelsen
av §§ 9 og 16.
Forslagene i dette høringsnotat tar sikte på
å imøtekomme de føringene som følger av Meld. St. 7 (2009–2010)
Gjennomgang av særlovshjemler for statlig tilsyn med kommunene.
Departementet foreslår følgende endringer i barnehageloven:
Presisere at reglene
om statlig tilsyn i kommuneloven kapittel 10 A gjelder for tilsyn
som gjennomføres med hjemmel i barnehageloven
Tydeliggjøre at tilsynet er et rent lovlighetstilsyn
Skille ut regelen om statlig veiledning
i egen bestemmelse
Skille ut regelen om statlig klagebehandling
i en egen bestemmelse
Forslagene innebærer ingen endringer i fylkesmannens
adgang til føre tilsyn med kommunens plikter som barnehagemyndighet.
I Meld. St. 7 (2009–2010) anbefales det at tilsynshjemmelen
utformes slik at det går klart frem hvilke kommuneplikter som skal
være gjenstand for statlig tilsyn. Departementet foreslår at bestemmelsen
om statlig tilsyn med kommunen, viser til barnehageloven § 8 og
kapittel IV og V. En slik henvisning vil omfatte alle de bestemmelsene
som regulerer kommunens oppgaver som barnehagemyndighet. De forskriftsfestede kommunepliktene
vil være hjemlet enten i barnehageloven kapittel IV eller V og dermed omfattes
av det statlige tilsynet.
I bestemmelsen om fylkesmannens tilsyn henvises
det til kommuneloven kapittel 10 A. Slik synliggjøres det at kapitlet
gjelder alt statlig tilsyn med kommunesektoren.
Det foreslås videre at fylkesmannens veiledningsrolle
inntas i egen bestemmelse. Det samme gjelder fylkesmannens rolle
som klageinstans og gjengivelsen av hvilke bestemmelser fylkesmannen
er klageinstans for. Departementets forslag til ny lovbestemmelse
om fylkesmannens rolle som klageinstans viderefører gjeldende ordlyd
i barnehageloven § 9 første ledd, bortsett fra at det presiseres
at fylkesmannen også er klageinstans på kommunale vedtak om tilskudd
etter barnehageloven § 14 andre ledd. Dette er kun en rettsteknisk
endring, da fylkesmannen allerede etter gjeldende rett er klageinstans
for slike vedtak, jf. barnehageloven § 14 siste ledd. Fylkesmannens
rolle som klageinstans på kommunale vedtak, er en fravikelse fra
forvaltningslovens hovedregel om klageinstans, jf. forvaltningsloven
§ 28 andre ledd. Hovedregelen er at klageinstans for kommunale vedtak
er kommunestyret eller en særskilt klagenemnd opprettet av kommunestyret.
I forslaget presiseres det derfor at bestemmelsen om statlig klageinstans
er en særlig regel.
Behovet for klargjøring av regelverket om dokumentasjon
og vurdering har vært trukket frem i flere offentlige utredninger,
rapporter og meldinger til Stortinget.
Barnehageloven inneholder i dag ingen generell lovbestemmelse
som hjemler behandling av personopplysninger. Behandling av personopplysninger
på barnehageområdet bør gis en tydeligere lovmessig forankring enn
i dag. Departementet foreslår at barnehagen gis en tydelig hjemmel
til å behandle de personopplysningene som er nødvendig for å ivareta
barnehagens oppgaver etter barnehageloven. Ved å tydeliggjøre formålet
med barnehagens behandling av personopplysninger i § 2 første ledd
blir også grensene for barnehagenes behandling av opplysningene
klarere.
Departementet foreslo i høringsnotatet å presisere
barnehageloven § 2 for å etablere en klar lovmessig forankring av
barnehagenes behandling av personopplysninger for å utøve sine oppgaver
gitt i, eller i medhold av barnehageloven. Fordi Meld. St. 11 (2012–2013)
Personvern – utsikter og utfordringar tilrår at det generelt bør tilstrebes
at uttrykkelig hjemmel i lov er behandlingsgrunnlag for behandling
av personopplysninger, ser departementet det som nødvendig at barnehageloven
klart bør hjemle den aktuelle bruken. Ved å presisere formålet for barnehagenes
arbeid med dokumentasjon og vurdering i § 2 vil også grensene for
behandling av personopplysninger bli klarere, i tråd med overordnede
personvernhensyn.
Departementet har merket seg at det er bred støtte
fra høringsinstansene for at behandling av personopplysninger hjemles
klart i barnehageloven. Enkelte høringsinstanser uttaler imidlertid
at det ikke er behov for den presiseringen som departementet foreslår.
Departementet vil påpeke at det er ønskelig etter personvernloven med
uttrykkelig hjemmel i lov som grunnlag for behandling av personopplysninger.
Departementet viser til Datatilsynets rapport om personvern i skoler
og barnehager. Her fant tilsynet at det er ulik praksis blant barnehagene
når det gjelder hva som er behandlingsgrunnlag. Etter departementets
syn underbygger dette behovet for å ha en klar bestemmelse i loven
som etablerer den nødvendige hjemmelen. I tillegg til å klargjøre
gjeldende regelverk, skal forslaget bidra til at barnas personvern
blir ivaretatt på en tilfredsstillende måte. Det er også departementets
syn at en del uensartede høringsuttalelser om barnehagens arbeid
med dokumentasjon og vurdering, og hva som ligger til dette, tilsier
at det er behov for denne klargjøringen.
Flere instanser bemerker at det er behov for
en nærmere presisering av hva som ligger i nødvendighetsbegrepet
slik at loven konkretiserer hvilke personopplysninger den hjemler
behandling av. Departementet er enig i at nødvendighetsbegrepet
kan gi rom for ulike tolkninger når det gjelder hvilke opplysninger
som kan dokumenteres. Samtidig er det lovteknisk vanskelig at lovhjemmelen
skal regulere hvilke opplysninger barnehagen kan innhente i detalj
eller uttømmende, særlig med tanke på at barnehagen skal ha et bredt
perspektiv i sin oppfølging av barna, med utgangspunkt i barnas
individuelle forutsetninger, interesser og behov.
Som følge av at enkelte høringsinstanser ønsker at
det bør konkretiseres hvilke opplysninger det kan være nødvendig
for barnehagen å behandle, vil departementet kommentere dette noe
mer utfyllende. For å kunne gi et tilrettelagt pedagogisk tilbud
må barnehagen ha god innsikt i hvordan barnet utvikler seg og trives
i barnehagen. Videre må barnehagen kontinuerlig følge med på om
barnehagens pedagogiske tilbud faktisk dekker barnets ulike behov.
Det er for eksempel viktig at barnehagen følger med på barnas språkutvikling.
Barnehagen må over tid observere om barnet faktisk forstår ordene
det bruker i naturlige situasjoner, vite om de minste barna forstår
hverdagsord eller kan benevne gjenstander eller personer med egne
ord. For de største barna vil barnehagen ha interesse av å vite
om barnet forstår kollektive beskjeder. Andre eksempler på hva som
vil være gjenstand for dokumentasjon og vurdering kan være:
Deltar barnet i lek
med andre barn?
Tar barnet kontakt med andre barn under
måltidene?
Viser barnet selvstendighet ved av- og
påkledning?
Hva er det barnet viser spesiell glede
ved å gjøre i barnehagen?
Tar barnet initiativ til lek og aktiviteter
på egenhånd?
Gir barnet uttrykk for mestringsglede?
Dette er eksempler på hvilke konkrete opplysninger
barnehagen vil behandle for å tilrettelegge barnehagetilbudet til
det enkelte barn og barnegruppen. Listen er ikke uttømmende. Disse
opplysningene regnes ofte som personopplysninger, særlig dersom
det viser seg at barnet har behov for ekstra oppfølging på et område.
I så fall vil personopplysningene også kunne regnes som sensitive.
Dersom nasjonale myndigheter skal gi nærmere føringer for hvilke
opplysninger det kan være nødvendig å dokumentere, vil forskrift
om rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver og eventuelle veiledninger
være egnet til dette.
Barnehagen har med dette lovforslaget ikke lovhjemmel
til å behandle personopplysninger som ikke er nødvendige for å tilrettelegge
barnehagetilbudet. Dette vil kunne være opplysninger om barnets
helse, personopplysninger om søsken og andre familiære forhold som
ikke nødvendiggjør tilrettelegging i barnehagen. Behandling av slike
opplysninger må ha et annet rettsgrunnlag enn barnehageloven, for
eksempel samtykke. Det vises også til at barnehagen har plikt til
å gi opplysninger til barneverntjenesten når det er grunn til å
tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre
former for alvorlig omsorgssvikt, jf. barnehageloven § 22. Oppfyllelse
av denne plikten vil kunne innebære behandling av personopplysninger.
I slike tilfeller kreves det naturligvis ikke samtykke fra foresatte.
Departementet vil presisere i ordlyden at barnehagens
behandling av personopplysninger skal skje i samsvar med personopplysningsloven. Med
dette tydeliggjøres blant annet at barnehagen har plikt til å informere
om all innsamling og bruk av opplysninger om barnet, foreldrene
har rett til innsyn i de opplysninger som er registrert og foreldrene
har rett til å få slettet eller korrigert opplysninger som er feilaktige
eller misvisende.
Enkelte høringsinstanser har stilt spørsmål
ved om enkeltbarnet er omfattet av rammeplanens beskrivelser av
arbeidet med dokumentasjon og vurdering.
Departementet ser at rammeplanens formuleringer
om enkeltbarnet i arbeidet med dokumentasjon og vurdering kunne
vært enda klarere. Målet er at lovforslaget vil fjerne tvilen rundt dette
spørsmålet. For å tydeliggjøre gjeldende rett brukte departementet
i høringsnotatet betydelig plass på de rammer som er angitt i barnehageloven.
Departementet vurderer at en samlet lesing av barnehageloven med
forskrifter, tydelig knytter arbeidet med dokumentasjon og vurdering
til både barnehagens arbeid, barnegruppen og det enkelte barnet.
Departementet vil sørge for å ytterligere tydeliggjøre dette i den
varslede revideringen av rammeplanen.
Departementet vurderer som nevnt at dokumentasjon
og vurdering av enkeltbarnet omfattes av rammeplanens krav om dokumentasjon
og vurdering. For å drive en pedagogisk praksis i tråd med barnehageloven
og rammeplanen må personalet jevnlig vurdere eget arbeid. For at
de ansatte i barnehagen sammen skal kunne reflektere over den pedagogiske
praksisen og arbeide for at pedagogiske prosesser og aktiviteter
og barnehagens organisasjon, struktur og innhold utvikler seg på
en måte som er nødvendig for at hvert barn skal få gode utviklingsmuligheter,
må det foreligge et felles utgangspunkt som alle har tilgang til,
og som danner grunnlag for å planlegge det videre arbeidet. Dokumentasjon
er et slikt utgangspunkt. Å dokumentere er å synliggjøre barnehagens
innhold og arbeidsmåter, voksenrollen, barnas trivsel, læringsprosesser
og utvikling. Dette gir grunnlag for refleksjon over og vurdering
av den pedagogiske virksomheten. Videre gir det grunnlag for å følge
med på barnas trivsel i hverdagen og for å oppdage og følge opp barn
med særlige behov for hjelp og støtte.
For å drive systematisk arbeid over tid må det dokumenteres
hvordan situasjonen er til å begynne med, hva som har blitt gjort
og hvordan tiltak har fungert. På et overordnet nivå skal resultatet
av arbeid med dokumentasjon og vurdering være utvikling av god pedagogisk
praksis og en analyse og vurdering av hvordan praksis må utvikles
for å opprettholde og forbedre kvaliteten i tilbudet. Ved å dokumentere
eget arbeid og barnas trivsel og utvikling, får personalet synliggjort
relevante problemstillinger, og de får et felles utgangspunkt for
pedagogisk refleksjon og praksis. Det betyr blant annet å observere
og vurdere hvordan det enkelte barn opplever barnehagehverdagen
og barnets trivsel, utvikling og læring.
Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver
kapittel 4.3. sier at barnegruppens og det enkelte barns utvikling
skal observeres og vurderes fortløpende. Barnehagen skal gi barn
under opplæringspliktig alder et oppvekstmiljø som er tilpasset
barnets alder og funksjonsnivå, og støtte barn ut fra deres egne
kulturelle og individuelle forutsetninger. For å vurdere barnehagens kvalitet
og skape gode vilkår for å støtte og ta hensyn til det enkelte barn,
må barns trivsel og utvikling følges. Dokumentasjon bidrar til at
arbeidet og tilretteleggingen for det enkelte barn kan bli gjenstand
for refleksjon og vurdering. Slik er dokumentasjon og vurdering
av enkeltbarnet nødvendig som grunnlag for refleksjon over barnehagens
utvikling.
Til Utdanningsforbundets innspill om at det
bør skilles mellom den dokumentasjon som er nødvendig i det pedagogiske
arbeidet og dokumentasjon med det formål å danne grunnlag for styring,
vil departementet understreke at personopplysninger som stammer
fra barnehagens dokumentasjon og vurderingsarbeid ikke kan brukes
til noe annet formål enn å tilrettelegge det pedagogiske arbeidet.
Informasjon fra dette arbeidet kan følgelig ikke gis til nasjonal
eller lokal myndighet med det formål å danne grunnlag for styring,
med mindre foreldrene har gitt samtykke. Hjemmelen for behandling
av personopplysninger i barnehagen strekker seg ikke lenger enn
til barnehageeiers og barnehagens arbeid med å tilrettelegge det
pedagogiske tilbudet for barnegruppen og enkeltbarn. Opplysningene må
derfor holdes innenfor barnehagen og benyttes til det formål de
er innhentet for. Barnehageeier kan for eksempel ikke benytte personopplysninger
til offentlig å sammenligne barnehager.
Det har også kommet høringsinnspill om at det bør
skilles mellom dokumentasjon knyttet til den pedagogiske praksisen
i den daglige virksomheten og krav til dokumentasjon knyttet til enkeltbarn.
Departementet kan forstå at tydelighetshensyn isolert sett kunne
tilsi at lovteksten bør skille mellom disse to aspektene ved dokumentasjons-
og vurderingsarbeidet. På den annen side mener departementet at
et skille her er noe kunstig. Vurderinger og dokumentasjon av enkeltbarnet
inngår som en naturlig del av og er et nødvendig ledd i arbeidet
med dokumentasjon og vurdering av det pedagogiske arbeidet. Opplysninger
om det enkelte barns trivsel, læring og utvikling kan nettopp si
noe om hvordan den pedagogiske praksisen fungerer og hva som ikke
fungerer. Slik er også informasjon om enkeltbarnet viktig som grunnlag
for refleksjon over barnehagens utvikling. Etter departementets
vurdering er det ikke ønskelig at loven oppstiller et skille på
tvers av god pedagogisk praksis.
En rekke høringsinstanser har gitt innspill
på bruk av pedagogiske verktøy som metode i dokumentasjons- og vurderingsarbeidet
i barnehagen. Mange høringsinstanser omtaler verktøy ment for barnehagens
dokumentasjons- og vurderingsarbeid som kartlegging og kartleggingsverktøy,
uten at noen av disse begrepene har sitt opphav i barnehageloven
eller rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver. Det er derfor ikke
entydig hva som legges i disse begrepene, noe som kan være utfordrende
når det skal tas stilling til om dette er aktiviteter som kan gjøres innenfor
regelverket. Departementet vil i denne sammenheng vise til en utvalgsrapport
(2011), hvor blant annet følgende fremgår om kartlegging generelt:
«Det å kartlegge er ifølge Bokmålsordboka på Språkrådets
nettsted å tegne kart eller lage en oversikt over noe. I barnehagesammenheng
kan det bety å skaffe seg oversikt over ulike sider ved barnehagens
pedagogiske arbeid, eller over enkeltbarns trivsel, læring og utvikling.
Brukt i denne svært vide betydning betyr ordet omtrent det samme
som dokumentasjon, som barnehagen ifølge rammeplanen er forpliktet
til: «Barns læring og personalets arbeid må gjøres synlig som grunnlag
for refleksjon over barnehagens verdigrunnlag og oppgaver og barnehagen
som arena for lek, læring og utvikling.»
Flere av disse verktøyene omtales også som observasjonsskjema
eller observasjonsmateriell. Pedagogiske verktøy som bygger på observasjon av
barnets trivsel, utvikling og læring i et naturlig samspill med
andre barn eller voksne, er etter departementets vurdering en sentral
del av barnehagens dokumentasjons- og vurderingsarbeid. Departementet
har merket seg at forslaget har blitt oppfattet som å komme med
en presisering av adgangen til å bruke kartleggingsverktøy i barnehagen.
Dette har ikke vært departementets intensjon.
Departementet mener at rammeplanen ikke utelukker
bruk av verktøy, som observasjonsmateriell eller kartleggingsverktøy.
Valg av verktøy må gjøres ut fra en kvalifisert vurdering av formål
og hensiktsmessighet. Rammeplanen peker blant annet på at noen barn
har sen språkutvikling eller andre språkproblemer, og at disse må
få tidlig og god hjelp. Nyere kunnskap om barn og barndom viser
at tidlig og tilpasset innsats, kan virke forebyggende. Bruk av
systematisk observasjon med ulike verktøy kan være hensiktsmessig
for å oppdage om et barn har spesifikke vansker eller annet behov
for særskilt støtte. Det inngår i barnehagens pedagogiske oppdrag
å vurdere om barn har behov for særskilt støtte og sette inn tiltak
slik at det enkelte barn får et tilrettelagt pedagogisk tilbud. Rammeplanen
forutsetter at styrer og pedagogisk leder, innenfor de ansvarsforhold
som angis i barnehageloven, har et særlig ansvar for planlegging,
gjennomføring, vurdering og utvikling av barnehagens oppgaver og
innhold. Hensikten med vurdering er å få kunnskap om hvordan barnehagen
evner å møte det enkelte barns og barnegruppens behov, og å gi alle
barn de beste forutsetninger for trivsel og allsidig utvikling. Barnehagen
har dessuten en helsefremmende og forebyggende funksjon og skal
bidra til å utjevne sosiale forskjeller, jf. barnehageloven § 2,
sjette ledd. Riktig bruk av verktøy kan derfor være et hjelpemiddel
som kan bidra til å sikre at man i det daglige pedagogiske arbeidet
ikke overser barn som av ulike årsaker trenger ekstra tilrettelegging.
Til innspill om at forslaget legger opp til
at barns kompetanse eller prestasjoner skal måles gjennom bruk av
kartleggingsverktøy, må det derfor nok en gang presiseres at dette
ikke har vært departementets intensjon. Departementet ønsker ikke
en dokumentasjons- og vurderingspraksis som danner utgangspunkt
for sortering og stigmatisering av enkeltbarn. Variasjoner i barns
utviklingsløp er normalt. Barnehagelæreren må bruke sitt faglige
skjønn og kompetanse til å vurdere resultatene av observasjon og
dokumentasjon og eventuelt sette inn tiltak ut ifra barnets behov.
Departementet har i denne sammenheng merket seg Atferdssenterets
høringsuttalelse om at resultater fra kartlegging i barnehagen må
suppleres med de ansattes faglige skjønn for å danne grunnlag for
tilpassede tilbud.
Med presiseringen av regelverket som her foreslås
om dokumentasjon og vurdering, vil departementet tydeliggjøre at
barnehagen skal arbeide systematisk med å gi et tilrettelagt tilbud for
alle barn, og at barn som har behov for særlig støtte oppdages og
får god og tidlig hjelp. Dersom observasjonsmateriell eller kartleggingsverktøy
brukes på disse premissene, mener departementet at slike verktøy
vil være lovlige hjelpemidler, og nyttige for å gi det enkelte barn et
tilrettelagt pedagogisk tilbud i tråd med barnehageloven og rammeplanen.
I tillegg må eventuelt observasjonsmateriell og kartleggingsverktøy utformes
og brukes i samsvar med personopplysningslovens regler om informasjonssikkerhet,
lagrings- og slettingsrutiner, innsynsrett og informasjon.
Departementet vil også vise til at barnehagene
er forpliktet til å følge barnekonvensjonen. Dette innebærer, i
tillegg til å sikre at barnehagens virksomhet er i samsvar med personopplysningsloven,
barnehageloven og rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver,
at barnets beste må være et grunnleggende hensyn i barnehagens dokumentasjons-
og vurderingsarbeid, jf. Grunnloven § 104 annet ledd og barnekonvensjonen
som er gjennomført i norsk rett ved menneskerettsloven § 2 fjerde
ledd.
Det følger av barnehageloven §§ 1 og 2 at det
enkelte barn skal ha et individuelt tilrettelagt pedagogisk tilbud.
Barnehagens arbeid med dokumentasjon og vurdering har blant annet
som formål å sette barnehagen i stand til å oppfylle dette lovkravet.
For å kunne støtte og utfordre det enkelte barnets utvikling og
læring, med utgangspunkt i dets individuelle forutsetninger og behov,
trenger barnehagen informasjon om det enkelte barns interesser,
kunnskaper og erfaringer. I denne sammenheng er det nødvendig for barnehagene
å kunne samle inn og registrere informasjon om barna for å oppfylle
plikten til individuell tilrettelegging. Stortinget har pålagt barnehagene
oppgaver som krever behandling av personopplysninger. Gjennom vedtakelsen
av loven er det forutsatt en adgang til å behandle de opplysningene
som er nødvendige for å følge opp de lovpålagte pliktene.
Gjennom presisering av § 2 klargjør departementet
denne adgangen. Barnehagene får nå et klart rettslig grunnlag for
behandling av de personopplysninger som er nødvendige for å gi barna
et tilrettelagt pedagogisk tilbud. Barnehagen får hjemmel i lov
for behandlingen, i den grad behandlingen er nødvendig for å oppfylle
de lovpålagte oppgavene, og trenger derfor ikke å innhente foreldrenes
samtykke. Forslaget endrer ikke regelverket for når det kreves samtykke
fra foreldrene, slik enkelte høringsinstanser uttaler. At barnehagene
i medhold av loven kan behandle de opplysninger om barna som er
nødvendige for å oppfylle plikten til et tilrettelagt tilbud, ligger
i loven også i dag. Når foreldrene takker ja til et barnehagetilbud,
gir foreldrene samtidig sin aksept til at barnehagene behandler
de opplysninger som er nødvendig for at barna skal få et godt pedagogisk
tilbud. Lovforslaget er kun en presisering av denne adgangen. Det
er følgelig ingen endring i rettstilstanden om når barnehagene må
innhente samtykke fra foreldrene. I praksis innhenter mange barnehager
samtykke fra foreldrene, uten at dette er nødvendig etter lovverket.
Departementets lovforslag innebærer ikke at barnehagene ikke kan
fortsette en slik praksis. Departementet har også forståelse for
at barnehager innhenter samtykke for å behandle personopplysninger
de er i tvil om regelverket gir hjemmel for å behandle.
Departementet viser til at enkelte instanser
har stilt spørsmål ved om det for barnehageloven er foretatt en
proporsjonalitetsvurdering av personvernhensyn opp mot andre hensyn,
for eksempel oppfølging av det enkelte barnet. Departementet vil
påpeke at en slik vurdering allerede er foretatt knyttet til det
oppdraget og de oppgavene barnehagene er gitt i formåls- og innholdsbestemmelsen.
Som en del av denne vurderingen, inngår også spørsmålet om når man
er utenfor barnehageloven som behandlingsgrunnlag og derfor må innhente
samtykke.
Det kan synes som om enkelte høringsinstanser som
har uttalt seg kritisk, ikke er uenige i at barnehagene i medhold
av loven kan og må behandle visse opplysninger om barna. Motstanden
synes å knytte seg til det som omtales som kartleggingsverktøy som
spesifikk metode, og det anføres at bruk av slike verktøy ikke er
en del av dokumentasjons- og vurderingsarbeidet, slik at det må
innhentes samtykke.
Arbeid med språk og å støtte barns språkutvikling
er en sentral oppgave som barnehagene er pålagt gjennom lov og rammeplan.
Rammeplanen peker på at noen barn har sen språkutvikling eller andre
språkproblemer, og at disse må få tidlig og god hjelp. Nyere kunnskap
om barn og barndom viser at tidlig og tilpasset innsats virker forebyggende.
Bruk av systematisk observasjon eller kartleggingsverktøy kan være
hensiktsmessig for å oppdage om et barn har spesifikke vansker eller
annet behov for særskilt støtte. Det vil inngå i barnehagens pedagogiske
oppdrag å vurdere om barn har behov for særskilt støtte og sette
inn tiltak for at alle barn får et tilrettelagt pedagogisk tilbud.
Riktig bruk av pedagogiske verktøy kan være et hjelpemiddel for
å sikre at man i det daglige pedagogiske arbeidet ikke overser barn
som trenger ekstra tilrettelegging. Arbeid med barns språk, herunder forsvarlige
metoder og verktøy, er på denne måten en del av de lovpålagte oppgavene
og har derfor sitt behandlingsgrunnlag i lov. Verktøy og metoder
som benyttes innenfor rammene av dette regelverket, krever derfor
ikke samtykke.
Departementet vil likevel understreke at ikke
enhver metode eller bruk av verktøy vil ha behandlingsgrunnlag i
barnehageloven. For at behandling av personopplysninger skal være lovlig,
må den være nødvendig for å gi et tilrettelagt barnehagetilbud i
tråd med barnehageloven §§ 1 og 2 og rammeplanen. Dersom behandlingen
av personopplysninger ikke er nødvendig for å oppfylle de lovpålagte
oppgavene i loven, må det innhentes samtykke.
Til Datatilsynets innspill om at foreldrene
vil få mindre informasjon hvis det ikke er et samtykkekrav, vil
departementet vise til at et krav om samtykke ikke er noen garanti
for god informasjon. I høringsnotatet er foreldrenes rettigheter presisert.
Forslaget om å klargjøre disse rettighetene vil bidra til å sikre
at foreldrene gis den informasjon de har krav på. Foreldre og barns rett
til medvirkning er redegjort for under gjeldende rett. Barnehagen
har en plikt til å informere foreldrene om det som dokumenteres om
barnet. Foreldrene skal alltid involveres i, og gjøres kjent med,
hva som blir dokumentert om deres barn. Foreldrene har rett til
innsyn i de opplysninger som registreres, og rett til å få slettet og/eller
korrigert opplysninger som er feilaktige eller misvisende. Slik
vil foreldrene ha kontroll med opplysningene om barna. Dersom opplysningene
skal videreformidles til instanser utenfor barnehagen, eller skal
brukes til et annet formål enn det som opprinnelig lå til grunn
for innsamling av opplysningene, må barnehagen alltid innhente samtykke
fra foreldrene.
For at foreldrene skal få en reell mulighet
til å få god informasjon og bli klar over sin rett til innsyn, kreves
det at den enkelte barnehage gir foreldrene en bred og grundig informasjon
om hvordan arbeidet med observasjon, dokumentasjon og vurdering
gjennomføres som grunnlag for å gi det enkelte barn og barnegruppe
et godt og tilrettelagt pedagogisk tilbud. Dette inkluderer barnehagens
begrunnelse for bruk av pedagogiske verktøy, ivaretakelse av barnas
personvern, behov for samtykke når opplysninger om barnet må formidles
ut av barnehagen og generelle prinsipper og rutiner for samarbeid
med foreldrene. Dersom dette ikke var klart tidligere, noe Datatilsynets
kartlegginger tyder på, mener departementet at foreldrene blir bedre
ivaretatt gjennom det foreliggende forslaget.
For å sikre foreldrenes rett til å ivareta sine
barns personvern ser imidlertid departementet at det kan være hensiktsmessig
at ordlyden i § 2 første ledd presiseres ytterligere. I tråd med
KS sitt innspill vil departementet ta inn i loven at videreformidling
av opplysninger om barnet til andre instanser, eller opplysninger
som behandles med andre formål enn dem som kan utledes av barnehageloven,
krever innhenting av foreldrenes samtykke.
Departementet vil følge med på utviklingen i barnehagenes
arbeid med dokumentasjon og vurdering. Dersom det skulle vise seg
at innretningen av denne delen av barnehagens pedagogiske virksomhet
går på tvers av hva foreldre i alminnelighet vil slutte seg til,
vil departementet vurdere om det skal innføres et samtykkekrav, eventuelt
en reservasjonsrett.
Departementet foreslår ingen realitetsendringer
i gjeldende rett når det gjelder barnehageeiers ansvar for at barnehagen
har et dokumentasjons- og vurderingsarbeid i samsvar med krav i
barnehagelov og forskrift om rammeplan for barnehagens innhold og
oppgaver. Barnehageeier oppfyller sitt ansvar i samarbeid med barnehagens
pedagogiske personale.
Barnehageloven § 7 fastsetter at barnehageeier skal
drive virksomheten i samsvar med gjeldende lover og regelverk. Barnehageeier
er gjennom dette gitt ansvaret for at barnehagevirksomheten følger
de krav barnehageloven med forskrifter stiller.
I forslag til § 2 første ledd vil departementet
presisere barnehageeiers ansvar for behandling av personopplysninger.
Ved behandling av personopplysninger i barnehagen
er det eier som er behandlingsansvarlig. Den behandlingsansvarlige
er den som alene eller sammen med andre har bestemmelsesrett over
personopplysningene og behandlingen av disse. Loven pålegger den
behandlingsansvarlige en rekke plikter ved behandling av personopplysninger.
Der den behandlingsansvarlige er en juridisk person, vil den som
representerer eier være behandlingsansvarlig. I praksis vil ofte
den behandlingsansvarlige, eier, måtte delegere det daglige ansvaret til
ledelsen i den enkelte barnehage. Ledelsen må sørge for at personopplysningsloven
etterleves, i praksis i den arbeidsfordeling som skjer i barnehagen.
Innhenting, behandling og lagring av personopplysninger bør knyttes
til en lederstilling slik at stillingsinnehaveren har det daglige
ansvaret for behandlingene som foretas. Selv om den behandlingsansvarlige
setter bort behandlingsoppdrag til andre, vil han eller hun fortsatt være
behandlingsansvarlig i juridisk forstand.
Som en del av det overordnede ansvaret til eier, ligger
også ansvaret for å sikre at barnehagen har et dokumentasjons- og
vurderingsarbeid som bidrar til et tilrettelagt tilbud for alle
barn. Barnehageeier har ansvar for kvaliteten på barnehagens pedagogiske
arbeid og en tilsvarende rett til å treffe de beslutninger som er
nødvendige for å gi et likeverdig barnehagetilbud av god pedagogisk
kvalitet, blant annet for å sikre hvert barns trivsel, læring og
utvikling i hverdagen, og for å oppdage og følge opp barn med særlige
behov for hjelp og støtte. Tilsvarende har eier en plikt til å treffe
de beslutninger som er nødvendige for å sikre et barnehagetilbud
i samsvar med barnehageloven og forskrift om rammeplan for barnehagens
innhold og oppgaver.
Barnehageeiers ansvar for og styring av den
enkelte barnehage er ikke noe nytt, som nevnt ovenfor. Dette ligger
i barnehageloven allerede i dag, jf. barnehageloven § 7. Barnehageeier
er arbeidsgiver for de ansatte i barnehagen. Arbeidsgivers styringsrett
innebærer rett til å organisere, lede, kontrollere og fordele arbeidet
i barnehagen. Styringsretten gjelder så langt den ikke er begrenset
av lovverk, tariffavtale, arbeidsavtale m.m. Presiseringen i høringsnotatet
er ikke en utvidelse av det som i dag følger av barnehageloven § 7,
og det blir ingen endring i eksisterende rettstilstand med dette
lovforslaget. Det overordnede juridiske ansvaret ligger hos eier. Rammeplanen
gir det daglige ansvaret for gjennomføringen til den enkelte styrer
eller pedagogiske leder. Det har ikke vært departementets intensjon
at rammeplanen skal sette til side eiers ansvar og styring over
barnehagen. Eier kan i alle tilfeller tilpasse rammeplanen til lokale
forhold, jf. barnehageloven § 2 åttende ledd.
Barnehageeiers ansvar for å ivareta lovens plikter
oppfylles i samhandling med de barnehageansatte. Et godt samarbeid
er avgjørende for å få til god kvalitet i barnehagen.
Et kompetent pedagogisk personale er en forutsetning
for et barnehagetilbud av god kvalitet og vil bidra til et dokumentasjon-
og vurderingsarbeid som sikrer barnegruppen og enkeltbarnet et tilrettelagt
tilbud. Det forutsettes derfor at barnehageeier vektlegger de ansattes
gode faglige og pedagogiske vurderinger i sin styring. Barnehageeier
bør involvere de ansatte, som har nærkontakt med barnehagehverdagen,
og som kjenner barnegruppen og det enkelte barnet, i utviklingen
av det pedagogiske tilbudet.
Departementet presiserer at styringsretten ikke innebærer
en plikt for eier til å styre på én bestemt måte, og at det er naturlig
at eier delegerer organiseringen av den pedagogiske styringen til
styrer og pedagogisk leder.
Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver
plasserer et særlig ansvar for å iverksette og lede barnehagenes
arbeid med planlegging, dokumentasjon og vurdering på barnehagens styrer.
Departementet forutsetter at eier i sin styringsutøvelse vurderer
det pedagogiske personalets kompetanse til å ta dette ansvaret.
Til uttalelser om at presiseringen av eiers
ansvar kan føre til en betydelig økende kartlegging på generell
basis, av enkelte instanser omtalt som massekartlegging, vil departementet
understreke at forslaget ikke er ment å utvide adgangen til å kartlegge
barn i barnehagen. Det er heller ikke intensjonen at den foreslåtte
lovhjemmelen skal utvide rammene for behandling av personopplysninger.
Forslaget er en tydeliggjøring av hva som er gjeldende rett i dag.
Departementet har tiltro til at barnehageeier
og ansatte i barnehagene kan utvise godt skjønn i sine vurderinger
og valg av metoder i dokumentasjons- og vurderingsarbeidet. Departementet legger
til grunn at barnehageeier og ansatte i barnehagen også utøver et
godt skjønn i utøvelsen av dokumentasjons og vurderingsarbeidet
slik at tidsbruken står i forhold til hensikten, nemlig å tilrettelegge
barnehagetilbudet til støtte for det enkelte barn og barnegruppen
og gi god informasjon til foreldrene. Etter departementets syn legger
denne lovpresiseringen nå tydeligere rammer for dette arbeidet.
Ingen høringsinstanser har hatt merknader til forslaget.
Departementet foreslår derfor at gjeldende rett presiseres i barnehageloven
§ 2 syvende ledd ved at departementet kan fastsette forskrift om
barnehagens innhold og oppgaver. Denne forskriften omtales i regelverket
som rammeplan.
Det følger av forskrift om rammeplan for barnehagelærerutdanning
§ 6 at den nye utdanningen gjelder for studenter som tas opp fra
og med opptak til studieåret 2013–2014.
I barnehageloven §§ 17 og 18 stilles det krav
om fullført førskolelærerutdanning for henholdsvis styrer eller
pedagogisk leder. Videre benyttes formuleringen «førskolelærer»
og «førskolelærerutdanning» i barnehageloven § 24, rammeplan for
barnehagens innhold og oppgaver kapittel 5.5 og i forskrift om familiebarnehager
§§ 1, 5 og 6.
Dette nødvendiggjør endring av formuleringen
i utdanningskravet i barnehageloven §§ 17 andre ledd og 18 første
og andre ledd og tilsvarende endringer i formuleringene i barnehageloven § 24,
forskrift om rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver og forskrift
om familiebarnehager. Konkret vil formuleringene «utdanning som
førskolelærer» endres til «utdanning som barnehagelærer». Videre
vil formuleringene «førskolelærerutdanning» endres til «barnehagelærerutdanning».
En slik endring vil sikre at lovfestet utdanningskrav i barnehageloven
og tilhørende forskrifter harmoniseres med ny forskrift om rammeplan
for barnehagelærerutdanning.
Departementet foreslår å endre barnehageloven §§ 17,
18, 24 og nevnte forskrifter i samsvar med omtalen over.
Departementet har lagt til grunn at personer
som er/blir utdannet førskolelærer etter forskrift 13. desember
2005 nr. 1448 om rammeplan for førskolelærerutdanning, vil være
kvalifiserte til å være styrere og pedagogiske ledere i barnehage etter
barnehageloven, også etter at den nye forskriften om rammeplan for
barnehagelærer er trådt i kraft og etter at den førstnevnte forskriften er
opphevet. Under henvisning til Utdanningsforbundets høringsuttalelse,
presiserer departementet at forslag til lov- og forskriftsendringer heller
ikke vil ha betydning for personer som har førskolelærerutdanning
etter rammeplan fastsatt før 2005. Disse personene vil fremdeles
være kvalifisert for å arbeide som barnehagelærer.
Forslaget om å utvide fylkesmannens tilsynsmandat
innebærer et behov for økte ressurser til fylkesmannen. Departementet
er opptatt av at fylkesmannen skal opprettholde dagens tilsynsaktivitet
overfor kommunene som barnehagemyndighet. Det er ikke ønskelig at
eventuelle tilsyn med barnehager skal gå på bekostning av tilsynene
med kommunene.
Fylkesmannen vil gjennom forslaget bli tilført nye
oppgaver. Dette vil kreve at embetene blir tilført økte ressurser.
Styrkingen av embetene vil skje innenfor Kunnskapsdepartements gjeldende budsjettrammer.
Departementet vil komme tilbake til det nærmere omfanget av embetenes ressursbehov.
Kunnskapsdepartementet legger til grunn at fylkesmannen kompenseres
fullt ut for merarbeidet som den nye ordningen medfører.