Regjeringen foreslår i proposisjonen lovendringer
som skal bedre rettsstillingen til pasienter og brukere når det
gjelder retten til opphold i sykehjem eller tilsvarende bolig særskilt
tilrettelagt for heldøgns tjenester.
For å tydeliggjøre retten til sykehjemsplass
eller opphold i tilsvarende bolig særskilt tilrettelagt for heldøgns
tjenester foreslår Helse- og omsorgsdepartementet at rettigheten
presiseres i pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 e første ledd.
Det vil etter forslaget fremgå klart av loven at pasient eller bruker
har rett til slikt opphold dersom dette etter en helse- og omsorgsfaglig vurdering
er det eneste kommunale tilbudet som kan sikre pasienten og brukeren
nødvendige og forsvarlige helse- og omsorgstjenester.
Kommunens korresponderende plikt til å tilby slike
tjenester presiseres i helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 a første
ledd.
Regjeringen vil innføre nasjonale kriterier
for tildeling av langtidsopphold i sykehjem eller tilsvarende bolig.
Helse- og omsorgsdepartementet foreslår derfor en lovhjemmel for
å gi slike nasjonale kriterier. Hensikten med slike kriterier er
å bidra til bedre forutsigbarhet og mer åpenhet rundt tildelingsprosessen.
Denne delen av forslaget vil først iverksettes når erfaringene fra
de kommunale kriteriene og evalueringen av bruk av nasjonale kriterier
i forsøksordningen med statlig finansiering av omsorgstjenesten foreligger.
I denne sammenheng vil også de økonomiske konsekvensene av innføring
av nasjonale kriterier bli utredet.
Inntil nasjonale kriterier er på plass, foreslår Helse-
og omsorgsdepartementet at den enkelte kommune på bakgrunn av kommunens
helhetlige tilbud må gi forskrift med kriterier for tildeling av
langtidsopphold i sykehjem eller tilsvarende bolig i kommunen. Pasient
eller bruker som med forsvarlig hjelp kan vente på en langtidsplass,
men som fyller kommunens kriterier, skal ha rett til vedtak om dette.
Kommunene skal etter forslaget føre ventelister over pasienter og
brukere som venter på langtidsplass i kommunen.
Kommunens forskrift skal også regulere hvordan
kommunen skal følge opp personer som står på venteliste.
Kommunene har ansvaret for å sørge for kommunale
helse- og omsorgstjenester. De må etter forslaget være tydelige
overfor egne innbyggere på hvilke tjenester som kan forventes i
egen kommune. Pasientens og brukerens rett til vedtak i dette systemet
skal gi trygghet for at vedkommendes behov er sett, og at et kommunalt tilbud
om sykehjemsplass eller tilsvarende bolig er der når behovet oppstår.
Departementet ser at å presisere en gjeldende
rett til opphold i sykehjem eller tilsvarende bolig i lovverket
kan fremstå som overflødig. Departementet mener imidlertid at en
tydeliggjøring av rettigheten i lovtekst, sammen med plikt for kommunene
til å ha kriterier for langtidsopphold, er viktig for at pasienter,
brukere og pårørende i større grad skal kunne forutsi sin rettsstilling
og føle seg trygge på at kommunen har en plikt til å tilby et slikt
tjenestetilbud når behovet oppstår.
Som enkelte av høringsinstansene påpekte, kan det
være utfordrende for helheten i de kommunale tjenestene å foreslå
lovfesting av én tjenesteform (sykehjem og tilsvarende bolig).
Utbygging av heldøgns omsorgsplasser er en klar
prioritering for regjeringen. Det er samtidig viktig å understreke
at omsorgstjenestene fortsatt skal ta i bruk de ressursene brukerne
selv har, og som finnes i deres omgivelser. Som enkelte høringsinstanser
har påpekt, ligger det store muligheter i å legge større vekt på
mestring og hverdagsrehabilitering og i å ta i bruk ny velferdsteknologi.
De foreslåtte lovendringene er i hovedsak rettet mot
den eldre delen av helse- og omsorgstjenestens brukergrupper. En
styrking av rettsstillingen for denne brukergruppen kan begrunnes med
at den kommunale ressursinnsatsen generelt sett er lavere for eldre
brukere sett i forhold til yngre brukergrupper.
Dersom opphold i sykehjem eller tilsvarende
bolig særskilt tilrettelagt for heldøgns tjenester er det eneste
kommunale tilbudet som etter en helse- og omsorgsfaglig vurdering
kan sikre pasienten og brukeren nødvendige og forsvarlige helse-
og omsorgstjenester, har pasienten rett til et slikt tilbud. I disse
tilfellene må pasienten eller brukeren tildeles plass og kan ikke
settes på venteliste.
Rettigheten gjelder både korttidsopphold og langtidstilbud.
Det nærmere innhold i rettigheten vil ha nær sammenheng
med innretningen av den enkelte kommunes tjenestetilbud. Alle pasienter
og brukere har rett til nødvendige og forsvarlige helse- og omsorgstjenester,
men kommunene vil kunne tilby dette på forskjellige måter. Noen kommuner
har forholdsmessig mange sykehjemsplasser og tilsvarende mindre
hjemmebaserte tjenester. I andre kommuner kan denne fordelingen
være motsatt. Det varierer også i hvilken grad kommunene har satset
på utbygging av heldøgns tilbud i sykehjem eller i særskilte tilrettelagte
boliger
Høringsuttalelsene viste at det er behov for
å utdype hva som ligger i begrepet tilsvarende
bolig. Med «tilsvarende bolig særskilt tilrettelagt for heldøgns
tjenester» menes i lovforslaget boliger som er tilpasset for å kunne
yte tjenester som dekker beboerens behandlings-, omsorgs- og assistansebehov
døgnet rundt. Beboeren må ved hjelp av tilkallingsmuligheter, som
for eksempel velferdsteknologiske innretninger, trygghetsalarm,
snoralarm eller lignende, kunne få kontakt og bistand fra egnet
personell, med tilsvarende responstid som vedkommende ville fått
på sykehjem. Tilsyn med pasienten eller brukeren må tilsvare det
tilsynet som ville blitt gitt dersom vedkommende hadde vært innlagt
på institusjon.
Departementet antar at avgrensningen ikke vil skape
store problemer for kommunene i praksis, da kommunene vet hvilke
tjenestetilbud som kan tilbys ved de enkelte boligene.
Departementets forslag til endringer i pasient- og
brukerrettighetsloven § 2-1 e første ledd er en presisering og tydeliggjøring
av gjeldende rett.
Retten til nødvendige helse- og omsorgstjenester etter
pasient- og brukerrettighetsloven korresponderer med kommunens ansvar
etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-1 til å sørge for slike
tjenester til personer som oppholder seg i kommunen. Ansvaret omfatter
også en plikt for kommunen til å sørge for heldøgns tjenester dersom
dette er nødvendig, herunder plass i sykehjem eller opphold i tilsvarende
bolig særskilt tilrettelagt for heldøgns tjenester dersom dette
er eneste forsvarlige tilbud for en pasient eller bruker.
Etter forslaget skal kommunen foreta en samlet konkret
helse- og omsorgsfaglig vurdering av pasientens eller brukerens
behov sett i sammenheng med kommunens tjenestetilbud. Dersom kommunen
på bakgrunn av denne vurderingen kommer til at sykehjemsplass eller
opphold i tilsvarende bolig særskilt tilrettelagt for heldøgns tjenester
er det eneste forsvarlige tilbudet for en pasient eller bruker,
må vedkommende tildeles plass og kan ikke settes på venteliste.
Behandlende leges vurderinger/erklæring/epikrise etc. skal sammen
med andre relevante opplysninger vektlegges i den helse- og omsorgsfaglige
vurderingen som kommunen foretar, og være en del av beslutningsgrunnlaget.
Departementets forslag til endringer i pasient- og
brukerrettighetsloven § 2-1 e første ledd og helse- og omsorgstjenesteloven
§ 3-2 a første ledd er en presisering og tydeliggjøring av gjeldende
rett.
Regjeringen ønsker å legge til rette for bedre
forutsigbarhet og mer åpenhet rundt tildelingsprosessen. Nasjonale
kriterier for tildeling av langtidsopphold i sykehjem og tilsvarende
bolig vil være et viktig virkemiddel for å bidra til dette. Regjeringen
vil foreslå nasjonale kriterier når det er høstet erfaringer med
de kommunale kriteriene og bruk av nasjonale kriterier i forsøksordningen
for statlig finansiering av omsorgstjenestene.
Inntil nasjonale kriterier er på plass, foreslår Helse-
og omsorgsdepartementet at kommunene pålegges å gi forskrifter med
kriterier for langtidsopphold i egen kommune. Kriteriene kan ikke
utformes på en slik måte at kommunen innsnevrer den enkelte pasients
eller brukers rett til opphold i sykehjem eller tilsvarende bolig. Kommunens
kriterier bør omfatte pasienter og brukere hvor utviklingen av helsetilstanden
og hjelpebehovet tilsier at vedkommende vil være best tjent med
langtidsopphold i sykehjem eller tilsvarende bolig, men som med
forsvarlig hjelp kan bo hjemme eller tildeles korttidsplass på sykehjem
i påvente av langtidsopphold. Kommunene har ansvaret for å sørge
for at det tildeles nødvendige kommunale helse- og omsorgstjenester
i den perioden pasienten venter på langtidsopphold. De må etter
forslaget være tydelige overfor egne innbyggere på hvilke tjenester
som kan forventes i egen kommune.
For å sikre en ensartet oversikt over personer som
har fått vedtak om at de kvalifiserer for langtidsplass i kommunene,
men som med forsvarlig hjelp kan bo hjemme i påvente av plass, foreslår
departementet at kommunene pålegges å føre ventelister.
Forslaget lovfester en modell der den enkelte kommune
på bakgrunn av kommunens helhetlige tilbud må fastsette kriterier
for tildeling av langtidsopphold i sykehjem eller tilsvarende bolig
i kommunen. Når kommunen mottar en søknad, eller på annen måte blir
oppmerksom på behovet for helse- og omsorgstjenester, må den vurdere
om pasienten eller brukeren har rett til opphold i sykehjem eller
tilsvarende bolig og må tildeles slik plass umiddelbart. Dersom
søkeren ikke har rett på plass direkte, må kommunen vurdere om vedkommende
oppfyller kommunens kriterier for langtidsopphold og kan settes
på venteliste. Dersom det er tilfellet, må kommunen treffe vedtak
om dette og føre vedkommende på kommunens venteliste.
Departementets forslag vil gi pasienter, brukere og
pårørende større trygghet for at behovet for langtidsopphold i sykehjem
og tilsvarende bolig er sett og vil bli ivaretatt av kommunen. Det
vil også bidra til mer åpenhet rundt tildelingsprosessen.
Proposisjonen gjør nærmere rede for kriterier
og objektive vilkår for tildeling av langtidsopphold, forsøksordningen
med statlig finansiering av omsorgstjenestene, kommunale kriterier
og kommunale forskrifter for tildeling av langtidsopphold i sykehjem
eller tilsvarende bolig. Proposisjonen drøfter også om det bør settes en
frist for når søkere som settes på venteliste skal tildeles langtidsopphold,
men departementet anbefaler ingen slik nasjonal frist.
Proposisjonen foreslår ikke egne klagebestemmelser.
Dersom en pasient eller bruker mener at retten
til nødvendig helse- og omsorgstjenester ikke er oppfylt, kan vedkommende
klage til Fylkesmannen. Et avslag fra kommunen på søknad om sykehjemsplass
eller opphold i tilsvarende bolig kan påklages. Klageretten følger
av pasient- og brukerrettighetsloven § 7-2. For klagen og behandlingen
av denne gjelder reglene i samme lovs kapittel 7. Etter lovens § 7-6
gjelder forvaltningslovens regler om klager over enkeltvedtak så
langt de passer med de særlige bestemmelser som er gitt i pasient-
og brukerrettighetsloven kapittel 7.
En pasient eller bruker kan i tillegg, etter
de samme reglene, klage til Fylkesmannen på vedtak om at vedkommende
ikke fyller kommunens kriterier for langtidsopphold i sykehjem eller tilsvarende
bolig. Dette vil i realiteten være en klage på at pasienten eller
brukeren ikke settes på venteliste som følge av at vedkommende vurderes
ikke å oppfylle kommunens kriterier. Et vedtak om oppføring på venteliste
må anses som et avslag på søknad om sykehjemsplass som kan påklages
etter pasient- og brukerrettighetsloven § 7-2.
Pasient eller bruker kan også klage på vedtak
om tildeling av andre tjenester som tildeles i påvente av langtidsplass,
eller som tilbys fordi en ikke oppfyller kravene til langtidsplass.
I lovforslaget del III er det foreslått at loven
skal gjelde fra den tid Kongen bestemmer, og at Kongen kan sette
de enkelte bestemmelser i kraft til forskjellig tid. Kommunene må
gis tid til å vedta kommunale forskrifter med kriterier for tildeling av
langtidsplass i kommunen og på andre måter innrette seg etter lovkravene.
Helse- og omsorgsdepartementet legger derfor opp til at kommunens
plikter, herunder hjemmel til å gi forskrifter, skal tre i kraft
før rettighetsbestemmelsen i forslag til pasient- og brukerrettighetsloven
§ 2-1 e. Målet er å få hele ordningen i kraft i løpet av 2017.
Etter en samlet vurdering mener Helse- og omsorgsdepartementet
at forslaget ikke medfører vesentlige kostnader som må kompenseres.