Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Åsmund Aukrust, Per Rune Henriksen, Anna Ljunggren, Audun Otterstad og Terje Aasland, fra Høyre, Tina Bru, Odd Henriksen, Eirik Milde og Torhild Aarbergsbotten, fra Fremskrittspartiet, Jan-Henrik Fredriksen og Øyvind Korsberg, fra Kristelig Folkeparti, Rigmor Andersen Eide, fra Senterpartiet, Marit Arnstad, fra Venstre, lederen Ola Elvestuen, fra Sosialistisk Venstreparti, Heikki Eidsvoll Holmås, og fra Miljøpartiet De Grønne, Rasmus Hansson, understreker betydningen av Paris-avtalen som en ny plattform for verdenssamfunnets felles innsats mot global oppvarming. Målet om å holde temperaturstigningen godt under 2 °C sammenliknet med førindustrielt nivå, og tilstrebe å begrense temperaturøkningen til 1,5 °C, innebærer en betydelig økning i ambisjonsnivået for det internasjonale klimaarbeidet, og vil måtte legge grunnlaget for framtidig norsk klimapolitikk.

Komiteen viser spesielt til målet om å oppnå en balanse mellom menneskeskapte utslipp fra kilder og opptak av klimagasser i naturen andre halvpart av århundret.

Komiteen mener dette vil tilsi vesentlige og økende utslippsreduksjoner av klimagassutslipp fra fossile kilder så raskt som mulig.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne viser til at dette i praksis vil innebære at man må ha en ambisjon om full utfasing av klimagassutslipp fra fossile kilder i alle land så raskt som mulig, for å ha god sikkerhet for å oppnå klimamålene.

Komiteen støtter regjeringens ønske om en rask ratifikasjon og ikrafttredelse av Paris-avtalen, og oppfordrer regjeringen til å arbeide for at andre land ratifiserer avtalen så raskt som mulig.

Komiteen viser til at Paris-avtalen etablerer felles forpliktelser for alle land, men at avtalen samtidig bygger på klimakonvensjonens prinsipper om rettferdighet, felles, men differensiert ansvar og respektive muligheter, sett i lys av ulike nasjonale omstendigheter.

Komiteen understreker at rike land fortsatt har et spesielt ansvar i klimaarbeidet, både når det gjelder å gå foran med egne utslippsreduksjoner, og for å bidra til å finansiere nødvendige klimatiltak i utviklingsland. Komiteen viser spesielt til at Paris-avtalen i artikkel 4, § 4 ber alle land sette mål som utgjør deres høyest mulige ambisjonsnivå.

Komiteen merker seg samtidig at sekretariatet for FNs klimakonvensjon har fastslått at utslippsmålene som er innlevert i forbindelse med Paris-toppmøtet, ikke er tilstrekkelig ambisiøse til å oppnå avtalens formål. I Paris-beslutningen uttrykker partene sterk bekymring for at det estimerte samlede utslippsnivået i 2025 og 2030 som følger av de planlagte nasjonalt bestemte bidragene, ikke er forenlige med nødvendige utslippsreduksjoner for en kostnadseffektiv overholdelse av togradersmålet. Komiteen viser til at sekretariatet for FNs klimakonvensjon har estimert at samlede globale utslipp i 2030 vil være om lag 55 gigatonn CO2-ekvivalenter dersom planlagte nasjonalt bestemte bidrag gjennomføres, mens utslippene bør holdes under 40 gigatonn CO2-ekvivalenter for å være i tråd med togradersmålet, og betydelig lavere for å tilstrebe å begrense temperaturøkningen til 1,5 grader.

Komiteen viser til FNs klimapanels femte hovedrapport som slår fast at dersom det skal være sannsynlig å overholde togradersmålet, må verdens samlede utslipp av CO2 fra 2011 og framover holdes under om lag 1 000 gigatonn. Det tilsvarende «karbonbudsjettet» for å tilstrebe å begrense temperaturøkningen til 1,5 °C er på om lag 400 gigatonn CO2. Estimatene fra sekretariatet for FNs klimakonvensjon viser at dersom utslippsmålene som ble meldt inn til Paris-toppmøtet ikke skjerpes, vil karbonbudsjettet for 1,5 °C overskrides allerede før 2030, og karbonbudsjettet for to grader vil være oppbrukt få år senere. På hvilket tidspunkt det skjer, avhenger av hvilken risiko for å mislykkes man er villig til å ta.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, viser til at Paris-avtalen etablerer et system for jevnlig gjennomgang og oppjustering av landenes klimaforpliktelser.

Flertallet viser til at en første dialog om de kollektive utslippsmålene skal finne sted i 2018, mens en full gjennomgang av både utslippsmål, finansiering og andre bidrag skal skje i 2023 og deretter hvert femte år.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at felles innsats for det kollektive utslippsmålet skal finne sted i 2018, som grunnlag for å vurdere endrede nasjonale klimamål.

Disse medlemmer viser til klima- og miljøministerens redegjørelse om Paris-avtalen i Stortinget den 12. april 2016. I redegjørelsen ble det bemerket følgende:

«Regjeringen vil (…) komme tilbake til Stortinget med en vurdering av dette spørsmålet [framskyndig av målet om karbonnøytralitet fra 2050 til 2030] i forbindelse med at partene melder inn sine endelige utslippsforpliktelser til FN etter at klimapanelets ekstrarapport foreligger.»

Denne konklusjonen ble begrunnet som følger:

«Gjennom Paris-avtalen har vi fått en avtale med høyt ambisjonsnivå. Den er et vendepunkt i det internasjonale klimaarbeidet. Alle land skal nå være med å bidra, svært forskjellig fra den todeling som har preget klimakonvensjonen og Kyotoprotokollen, der kun industriland har hatt kvantitative forpliktelser. De femårige innmeldingene og globale gjennomgangene vil gi progresjon i landenes bidrag over tid og dermed bidra til å oppnå avtalens ambisiøse utslippsmål.

Regjeringen mener likevel at premissene for å fremskynde Norges mål om karbonnøytralitet ikke er oppfylt nå. Avtalen overlater til den enkelte stat å bestemme sin utslippsforpliktelse. Foreløpig har statene kun meldt inn sine indikative bidrag. Analyser presentert i Paris-beslutningen viser at de indikative bidragene langt fra er tilstrekkelige til å være på en bane i tråd med 2-gradersmålet. Hvilke forpliktelser landene endelig og faktisk vil påta seg, vil vi først få klarhet i når statene melder inn sine forpliktende utslippsbidrag til avtalen innen 2020. Det er derfor i dag for tidlig å fastslå hvorvidt andre industriland også vil påta seg store forpliktelser i den nye avtalen.

Det betyr at det er naturlig å vurdere en fremskynding av Norges klimanøytralitetsmål i sammenheng med den endelige bekreftelsen av det norske 2030-målet under Paris-avtalen, som skal skje senest i 2020. Dette har flere fordeler: For det første vil vi på den måten ta i bruk Paris-avtalens eget system for økning av ambisjoner, der første gjennomgang av fremgang mot de kollektive utslippsmålene skal skje i 2018. For det andre vil vi ved å gjøre vurderingen på et slikt tidspunkt ha langt større mulighet til å oppnå hensikten om å bidra til at andre land også påtar seg store forpliktelser, enn i dag når både EU og andre har slått fast at det ikke er aktuelt å øke sine ambisjoner før gjennomgangen i 2018. For det tredje vil det også gjøre det mulig å se en eventuell fremskynding i lys av prosessen med EU om felles oppfyllelse og den spesialrapporten som FNs klimapanel skal legge frem i 2018 om hva 1,5-gradersambisjonen vil kreve.»

Disse medlemmer er av den formening at argumentene gitt i statsrådens redegjørelse om å vente til etter gjennomgangen av framgangen mot det kollektive utslippsmålet med å vurdere spørsmålet om å fremskynde norsk klimanøytralitet fra 2050 til 2030, også bør gjelde i forbindelse med diskusjonen om generell innstramming i 2030-målet.

Oppfølging av Paris-avtalens utslippsmål

Komiteen viser til Innst. 211 S (2014–2015), der Stortinget ga sin tilslutning til det nasjonalt bestemte bidraget Norge leverte inn i forkant av Paris-toppmøtet, som ble forutsatt å være i tråd med det daværende målet om å holde temperaturstigningen under to grader. Komiteen merker seg at Paris-avtalen nå har skjerpet temperaturmålet til «godt under to grader», og til å tilstrebe å begrense temperaturøkningen til 1,5 grader. Komiteen mener derfor Paris-avtalen må få konsekvenser for de norske klimamålene.

Komiteen mener at Norge, på linje med andre rike land – og i tråd med avtalen – har et spesielt ansvar for å bidra til et økt ambisjonsnivå i tråd med de nye og mer ambisiøse temperaturmålene som Paris-avtalen fastsetter. Komiteen peker særlig på at målene vi rapporterer inn til FN skal være uttrykk for Norges høyest mulige ambisjonsnivå.

Komiteen viser til at dialogen som skal gjennomføres i 2018, blir avgjørende for å bidra til økte ambisjoner og for å oppnå Paris-avtalens formål.

Komiteen foreslår:

«Stortinget ber regjeringen, før dialogen om økte ambisjoner i 2018, komme til Stortinget med en sak om Norges forslag til forsterkede mål – som utgangspunkt for prosessen for å oppnå Paris-avtalens formål.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, mener Norge bør arbeide for å gjøre dialogen i 2018 til et viktig skritt framover i klimaarbeidet, og ser det derfor som naturlig å bruke denne anledningen til å skjerpe Norges målsettinger i tråd med Paris-avtalens skjerpede temperaturmål.

Komiteen viser til at dialogen under partskonferansen mot slutten av 2018 skal være en vurdering av partenes samlede (kollektive) innsats mot Paris-avtalens langsiktige utslippsmål om karbonnøytralitet i andre halvdel av dette århundre. Denne gjennomgangen skal partene se hen til når de innen 2020 melder inn eller oppdaterer sine nasjonalt bestemte bidrag. Rapporten fra IPCC som skal vurdere utslippsbaner i tråd med å tilstrebe å begrense temperaturøkningen til 1,5 graders oppvarming, er berammet å foreligge høsten 2018.

Komiteen foreslår:

«Stortinget ber regjeringen legge frem en sak til Stortinget om Norges endelige nasjonalt fastsatte bidrag for perioden 2021–2030 så raskt som mulig etter at forhandlingene med EU om felles oppfyllelse er avsluttet, og i god tid før fristen for innmelding av slike bidrag i 2020.»

Komiteen viser til Innst. 211 S (2014–2015) om ny utslippsforpliktelse for 2030 – en felles løsning med EU. Komiteen har merket seg at klima- og miljøministeren anslår at en mulig avtale med EU neppe er på plass før mot slutten av 2017.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, mener det er en risiko for at prosessen kan ytterligere forsinkes. Flertallet understreker at Norge står fritt til å følge opp Paris-avtalen gjennom å øke sitt ambisjonsnivå i klimapolitikken uavhengig av EU. En slik økning i ambisjonsnivå vil kreve tiltak og virkemidler som går ut over de som følger av en eventuell tilknytning til EUs beslutning om innsatsfordeling.

Flertallet peker videre på at landenes nasjonalt bestemte bidrag under Paris-avtalen ikke er begrenset til et mål om utslippsreduksjoner, men også bør inneholde blant annet mål for bidrag til klimafinansiering og tiltak for klimatilpasning. Som del av en vurdering av økt ambisjonsnivå i klimapolitikken vil det også være aktuelt å øke innsatsen på disse områdene.

Oppfølging av andre aspekter

Komiteen merker seg at Paris-avtalen og den tilhørende Paris-beslutningen inneholder en rekke oppfordringer til avtalens medlemsland generelt, og til de rikere landene spesielt.

Komiteen vil be regjeringen på egnet måte legge frem for Stortinget en oppsummering av de oppfordringene Paris-avtalen og Paris-beslutningen inneholder, med en oversikt for hvordan hver enkelt oppfordring skal følges opp.

Komiteen foreslår:

«Stortinget ber regjeringen – på egnet måte innen våren 2017 – legge frem for Stortinget en oppsummering av de oppfordringene Paris-avtalen og Paris-beslutningen inneholder, og en oversikt over hvordan oppfordringene skal følges opp videre.»

Komiteen har særlig merket seg at Paris-avtalen ber om at alle land innen 2020 leverer en strategi for omstillingen til et lavutslippssamfunn. Komiteen mener utarbeidelsen av en slik strategi er en god anledning til å fastsette langsiktige mål for omstilling og utslippsreduksjoner i alle samfunnssektorer, og at dette bør gjøres gjennom en bred prosess som legger til rette for offentlig debatt om veien til et norsk lavutslippssamfunn.

Komiteen ber regjeringen om å gjennomføre en slik prosess med sikte på å legge fram en sak for Stortinget, og ber om at regjeringen kommer nærmere tilbake til gjennomføringen av denne prosessen i forbindelse med statsbudsjettet for 2017.

Komiteen merker seg Norsk Industris «Veikart for prosessindustrien – Økt verdiskapning med nullutslipp i 2050», og mener veikartet må være et viktig bidrag for regjeringen i utarbeidelsen av lavutslippsstrategier.

Klimanøytralitet

Komiteen viser til klimaforliket i Innst. 390 S (2011–2012), der flertallet i komiteen skriver:

«Som en del av en global og ambisiøs klimaavtale der også andre industriland tar på seg store forpliktelser, skal Norge ha et forpliktende mål om karbonnøytralitet senest i 2030. Det innebærer at Norge skal sørge for utslippsreduksjoner tilsvarende norske utslipp i 2030.»

Komiteen viser til Prop. 115 S (2014–2015), der det slås fast:

«Parisavtalen er ikke tidsbegrenset og er den første klimaavtalen som etablerer juridisk bindende forpliktelser for alle parter om at de skal ha nasjonalt fastsatte bidrag som skal meldes inn hvert femte år. De nasjonalt fastsatte bidragene skal inkludere utslippsreduksjoner, og partene kan også inkludere tiltak for klimatilpasning, klimafinansiering, kapasitetsbygging og teknologiutvikling og -overføring. Avtalen etablerer også en juridisk bindende forpliktelse om at alle parter skal gjennomføre nasjonale tiltak for å følge opp disse nasjonalt fastsatte bidragene. Nasjonale bidrag kan gjennomføres både med innenlandske tiltak og ved frivillig samarbeid med andre parter, for eksempel i form av overføring av utslippsreduksjoner. Avtalen oppretter et styrket måle- og rapporteringssystem for tiltak og støtte der hver part skal gi informasjon om utslipp og opptak av klimagasser (nasjonalt regnskap) og informasjon om gjennomføring og oppnåelse av sine nasjonalt fastsatte bidrag til utslippsreduksjoner.

Avtalen inneholder også bestemmelser om at innsatsen til alle parter vil utgjøre en progresjon over tid. Den sier også at utviklingsland skal motta støtte til gjennomføringen av de nasjonalt fastsatte bidragene og erkjenner at økt støtte vil muliggjøre økte ambisjoner.

Når Parisavtalen trer i kraft, vil den bli en juridisk bindende avtale under FNs klimakonvensjon.»

I Prop. 115 S (2014–2015) står det videre:

«Parisavtalen er et gjennombrudd for globalt klimasamarbeid. Avtalen er global og peker ut en ambisiøs og langsiktig retning for det globale klimasamarbeidet.»

Komiteen mener at regjeringen godt dokumenterer at Stortingets forutsetning om «en global og ambisiøs klimaavtale der også andre industriland tar på seg store forpliktelser», er innfridd gjennom Paris-avtalen.

Komiteen mener derfor at Norge må legge til grunn et mål om klimanøytralitet for 2030, forstått slik det er formulert i klimaforliket i Innst. 390 S (2011–2012), om at Norge sørger for utslippsreduksjoner tilsvarende norske utslipp i 2030.

Komiteen vil peke på at Paris-avtalen åpner for bruk av frivillig samarbeid i gjennomføringen av nasjonalt fastsatte bidrag, internasjonalt samarbeid om utslippsreduksjoner, kvotehandel og prosjektbasert samarbeid.

Komiteen fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge til grunn at Norge skal sørge for klimareduksjoner tilsvarende norske utslipp fra og med 1. januar 2030, og at klimanøytralitet kan oppnås gjennom EUs kvotemarked, internasjonalt samarbeid om utslippsreduksjoner, kvotehandel og prosjektbasert samarbeid.»

Komiteen ber regjeringen legge frem forslag til retningslinjer for hvilke mekanismer som kan brukes i forbindelse med fastsettelsen av de endelig nasjonalt fastsatte bidragene for perioden 2021–2023. Komiteen mener det er viktig at innfrielsen av målet om klimanøytralitet følger standarder som garanterer reelle og permanente utslippsreduksjoner og miljømessig integritet.

Skog og arealbruk

Komiteen viser til at Paris-avtalen ber partene bevare reservoarer og opptak av klimagasser, herunder skog, og framhever det som særlig positivt at tiltak for å redusere avskoging i utviklingsland (REDD+) er gitt en framtredende plass i avtalen. Dette understreker betydningen av at Norge viderefører sin satsing på slike tiltak, som et tillegg til innsatsen for å redusere egne klimagassutslipp.

Komiteen merker seg samtidig at et nærmere regelverk for skogens rolle i nasjonalt fastsatte bidrag foreløpig ikke er utarbeidet under Paris-avtalen, og at EU heller ikke har avklart hvordan utslipp og opptak av klimagasser fra skog og arealbruk skal håndteres fram mot 2030. Komiteen viser i denne sammenheng til Innst. 211 S (2014–2015), der en samlet komité understreket at «inkludering av skog ikke må skje på en måte som senker ambisjonsnivået for utslippsreduksjoner».

Komiteen mener gapet mellom eksisterende utslippsmål og nødvendige utslippsreduksjoner for å overholde Paris-avtalens overordnede målsettinger taler for at skog og arealbruk heller bør bidra til å øke ambisjonene ut over dagens nivå.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, mener dette best kan håndteres ved å etablere egne mål for klimainnsatsen i skog- og arealbrukssektoren, som et tillegg til målene som er etablert for øvrige klimagassutslipp. Flertallet ber regjeringen legge dette til grunn i dialogen med EU om utforming av regelverk.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet er av den formening at tiltak for reduserte utslipp og bevaring av karbon i skog og landarealer er helt nødvendige tillegg til, og ikke til erstatning for reduksjoner i fossile klimagassutslipp.

Disse medlemmer viser til at dette innebærer at utslippsreduksjoner bør måles, rapporteres og verifiseres på sektor- og landnivå. Dette gjelder også for utslippsreduksjoner fra skog- og landarealer, der klimakonvensjonens REDD+-rammeverk må legges til grunn.

Internasjonal luftfart og sjøfart

Komiteen viser til Prop. 115 S (2015–2016), der det heter:

«Klimagassutslippene fra internasjonal luftfart og sjøfart er ikke eksplisitt nevnt i Parisavtalen, men er omfattet av avtalens formål og kollektive utslippsmål.»

Komiteen understreker betydningen av at Paris-avtalens formål, kollektive utslippsmål og øvrige regelverk må legge rammene for at de internasjonale luftfarts- og sjøfartsorganisasjonene ICAO og IMO utarbeider et regelverk for reelle reduksjoner av disse sektorenes utslipp. Komiteen ber regjeringen orientere Stortinget om framdriften i dette arbeidet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, viser til at dersom ICAO og IMO ikke treffer tiltak som sikrer at internasjonal luftfart og sjøfart bidrar i tråd med Paris-avtalens overordnede mål, bør Norge arbeide for at det etableres ytterligere regulering av disse sektorene. Dette kan for eksempel gjøres ved å etablere en avgift på internasjonal luftfart, som både kan fungere utslippsreduserende og bidra til å finansiere nødvendige klimatiltak i utviklingsland, slik det er beskrevet av FNs generalsekretærs høynivågruppe for klimafinansiering (Stoltenberg/Meles-rapporten).

Markedsmekanismer

Komiteen merker seg at Paris-avtalens artikkel 6 åpner for utvikling av nye markedsmekanismer, og at regelverket for disse mekanismene gjenstår å utarbeide. Dersom forhandlingene med EU om felles gjennomføring ikke fører fram, er Norges utslippsmål for 2030 betinget av tilgangen på markedsmekanismer for handel med klimakvoter.

Komiteen mener det er avgjørende at en eventuell bruk av klimakvoter for å oppfylle Norges utslippsmål følger standarder som garanterer reelle og permanente utslippsreduksjoner og miljømessig integritet.

Internasjonal klimafinansiering

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, vil peke på at regjeringen i proposisjonen peker på målet om å «gjøre finansieringsstrømmer forenlige med en klimarobust lavutslippsutvikling», som ett av tre hovedformål med avtalen. Flertallet vil også peke på at klimafinansiering er omtalt i proposisjonen som ett av flere mulige nasjonalt fastsatte bidrag.

Flertallet viser til at Paris-beslutningen sier at industrilandene tar sikte på at det kollektive målet om mobilisering av 100 mrd. USD årlig fra 2020 skal fortsette til 2025, og at det skal vedtas et nytt mål for de påfølgende årene.

Komiteens medlem fra Miljøpartiet De Grønne mener Norge bør melde inn et ambisiøst bidrag for klimafinansiering. Dette medlem mener derfor at Norge bør innføre en klimaprosent, noe som vil innebære at Norge skal bruke tilsvarende 1 pst. av Norges samlede nasjonalinntekt (BNI) per år til klimatiltak i utlandet. En slik forpliktelse tilsvarer i overkant av 30 mrd. kroner. Dette medlem mener klimaprosenten bør foreslås finansiert hovedsakelig gjennom å hente penger fra Statens pensjonsfond utland (SPU), og betale disse inn til FNs grønne klimafond. Dette medlem mener at en klimaprosent er et rimelig norsk bidrag til den globale klimadugnaden.

Dette medlem vil peke på at SPU er et resultat av at Norge har bidratt med en, relativt sett, svært stor andel av verdens klimagassutslipp gjennom vår petroleumsproduksjon. Dette medlem vil også peke på at råderetten over SPU gir Norge et unikt politisk og økonomisk handlingsrom i en tid der en svært omfattende global omstilling må skje svært raskt. Dette medlem understreker også at forslaget innebærer årlige utgifter på rundt 0,5 pst. av den samlede kapitalen i SPU. Dette medlem viser videre til Dokument 8:64 S (2013–2014) om en klimaprosent.

Dette medlem fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen raskest mulig melde inn innføring av en årlig norsk klimaprosent til klimatiltak i utlandet som bidrag til Paris-avtalen.»

Dette medlem viser til at verden har funnet mellom 5 og 10 ganger mer fossile ressurser enn vi kan brenne innenfor rammen av togradersmålet. Dette medlem mener derfor at det ikke bør åpnes for ny oljeleting på norsk sokkel, og at regjeringen bør iverksette en gradvis og kontrollert utfasing av norsk petroleumsproduksjon over en tjueårsperiode. Dette medlem mener derfor at Norge bør melde inn en tilleggsforpliktelse om utfasing av norsk petroleumsvirksomhet til FNs klimakonvensjon.

Dette medlem fremmer derfor følgende forslag;

«Stortinget ber regjeringen melde som tilleggsforpliktelse til Paris-avtalen at norsk olje- og gassvirksomhet skal fases ut over en 20-årsperiode.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne vil peke på at det er flere sider ved konsekvensene av regjeringens oppfølging av en ratifikasjon av Paris-avtalen som står ubesvart, og som disse medlemmer vil mene det hadde vært fordelaktig å få avklart før avgivelse av saken etter planen.

Uttalelse fra utenriks- og forsvarskomiteen

Utenriks- og forsvarskomiteen viser til energi- og miljøkomiteens utkast til innstilling datert 2. juni vedrørende Prop. 115 S (2015–2016) Samtykke til ratifikasjon av Paris-avtalen av 12. desember 2015 under FNs rammekonvensjon om klimaendring av 9. mai 1992.

Utenriks- og forsvarskomiteens medlemmer slutter seg til energi- og miljøkomiteens utkast til innstilling til Prop. 115 S (2015–2016) og har ingen ytterligere merknader.

Forrige kapittel
Neste kapittel