Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Ruth Grung, Ingvild Kjerkol, Tove Karoline Knutsen, Torgeir Micaelsen og Freddy de Ruiter, fra Høyre, Kristin Ørmen Johnsen, Elisabeth Røbekk Nørve, Sveinung Stensland og Tone Wilhelmsen Trøen, fra Fremskrittspartiet, Bård Hoksrud, lederen Kari Kjønaas Kjos og Morten Wold, fra Kristelig Folkeparti, Olaug V. Bollestad, fra Senterpartiet, Kjersti Toppe, og fra Venstre, Ketil Kjenseth, viser til at tall fra Helsedirektoratet tyder på at bruken av tvang går litt opp, og at det fortsatt er store geografiske forskjeller. Dette er i strid med et mangeårig uttalt mål fra et samlet storting om at bruken av tvang må ned, og at de geografiske variasjonene må minskes. Tvang skal bare brukes når det er helt nødvendig og som en siste utvei.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at styrking av pasientenes selvbestemmelse og rettssikkerhet således er viktige tiltak og sentrale i elementer i arbeidet med å skape pasientens helsetjeneste.

Komiteen ser at mange av forslagene fra NOU 2011:9 Økt selvbestemmelse og rettssikkerhet, følges opp i proposisjonen. Den viktigste endringen gjelder pasienter som har samtykkekompetanse. Disse skal nå gis en rett til å nekte behandling i det psykiske helsevernet.

Komiteen støtter at regjeringen har oppnevnt et nytt offentlig lovutvalg som har fått i oppdrag å foreta en samlet gjennomgang av tvangsregelverket i helse- og omsorgstjenesten. Utvalget skal særskilt se på ulike problemstillinger som NOU 2011:9 løftet, men hvor dette utvalget ikke gikk dypere inn i problemstillingen eller konkluderte.

Komiteen gjennomførte en høring hvor Landsforeningen We shall overcome påpekte at vi trenger en holdningsendring, og hvor proffene i Forandringsfabrikken påpekte at særlig barn og unge trenger å bli sett og hørt, og at tvang skader mye. Det ble også påpekt i høringen at de foreslåtte endringene går i riktig retning, men at dette ikke er nok. De imøteså den bebudede gjennomgangen av hele tvangsfeltet. Komiteen støtter disse utsagnene.

Komiteen vil minne om at formålet med psykisk helsevernloven er å sikre at etablering og gjennomføring av psykisk helsevern skjer på en forsvarlig måte og i samsvar med grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper. Formålet er videre å sikre at de tiltakene som er beskrevet i loven, tar utgangspunkt i pasientens behov og respekten for menneskeverdet. Komiteen støtter en utvidelse og presisering av § 1-1. Det er viktig at det i formålet med loven kommer tydelig frem at det også er et overordnet mål å forebygge og begrense tvang.

Komiteen viser til at utvalget i sitt mandat særlig ble bedt om å gjennomgå forholdet til samtykkebestemmelsen. Regjeringen foreslår å oppheve muligheten til å fatte tvangsvedtak mot pasienter som har samtykkekompetanse. Komiteen mener at dette vil styrke pasientenes selvbestemmelsesrett og rettssikkerhet, og støtter dette. Flere av høringsuttalelsene var bekymret for at dette kunne utsette igangsettelsen av behandling. Komiteen støtter vurderingen om at et lovverk som også bygger på pasientens kompetanse, vil gi et bredere beslutningsgrunnlag. Manglende samtykkekompetanse som vilkår for bruk av tvang vil innebære en sterkere rettsliggjøring av tvungent psykisk helsevern. Økt rettsliggjøring kan også gjøre vurderingene mer tilgjengelige for kontroll av jurister og lekfolk i klageinstanser og domstoler, slik at rettssikkerheten til pasienten styrkes. Komiteen viser videre til at den nye regelen ikke vil gjelde der pasienten utgjør en alvorlig fare for andres liv og helse, eller der det foreligger overhengende fare for selvmord. Komiteen støtter videre behovet for god opplæring og veiledning i hvordan de nye reglene skal forstås.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at flere høringsinstanser har delte meninger om forslaget. Disse medlemmer viser også til at departementet i proposisjonen understreker at det å innføre en kompetansebasert modell for tvunget psykisk helsevern reiser mange vanskelige spørsmål. Disse medlemmer støtter denne vurderingen.

Disse medlemmer registrerer at flere høringsinstanser viser til at en modell som går ut på at en pasient med alvorlig psykisk lidelse kan nekte å ta i mot tilbud fra psykisk helsevern, kan medføre alvorlige helsemessige og velferdsmessige konsekvenser for pasienten. Flere høringsinstanser peker på at forslaget kan føre til at noen pasienter kommer senere i gang med behandling hvis helsetjenesten ikke lykkes med annen oppfølging på frivillig basis. Det kan også bety tidligere utskrivelser og flere reinnleggelser. Dette kan igjen bety dårligere behandlingsutsikter og redusert livskvalitet for disse pasientene. En innvendig mot å innføre en kompetansebasert modell er at dette kan føre til økt bruk av vilkåret om at pasienten utgjør en fare for andre, og økt bruk av tvang, ikke mindre. Disse medlemmer viser til at også departementet i proposisjonen skriver at det er vanskelig å forutse i hvilken grad krav om manglende samtykkekompetanse vil påvirke bruk av tvang i praksis, men at man antar at det kan føre til mindre bruk av tvang i tilfeller der tvangen vanskeligst lar seg forsvare etisk. Disse medlemmer mener det er helt avgjørende at det blir gitt god opplæring og veiledning om hvordan reglene skal forstås før disse iverksettes. Slik veiledning må utarbeides i samarbeid med relevante fagmiljøer og være ferdig før iverksetting av en ny modell.

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser også til Senterpartiets representantforslag om en offentlig gransking av tvangsbruk i norsk psykiatri, Dokument 8:23 S (2016–2017). Gjennom kartlegginger utført av media er det høsten 2016 påvist omfattende alvorlig og ulovlig tvangsbruk i norsk psykiatri. Dette medlem mener en offentlig gransking er nødvendig for å sikre pasienter gode, verdige og forsvarlige psykiatriske helsetjenester i fremtiden, men også for å påvise urettmessig og eventuell lovstridig tvangsbehandling av pasienter som har vært til behandling i norsk psykiatri.

Komiteen viser til at gjeldende bestemmelse i psykisk helsevernlov § 3-9 regulerer retten til å uttale seg før det fattes vedtak om etablering, opprettholdelse og opphør av tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern. Komiteen støtter en tydeliggjøring av at pasienten også har rett til å uttale seg før det fattes vedtak om gjennomføringstiltak etter lovens kapittel 4.

Komiteen støtter å lovfeste en plikt til å rådføre seg med annet kvalifisert helsepersonell før det treffes vedtak om behandling uten eget samtykke, da dette kan bidra til en kvalitetssikring av vedtaket. En tydeliggjøring kan også legge til rette for en bred vurdering utover det medisinskfaglige, og at flere begrunnede meninger kan komme frem.

Komiteen støtter forslaget om at det skal fattes vedtak dersom pasienten motsetter seg tiltak om skjerming.

Komiteen støtter videre forslaget om å skjerpe lovens krav til begrunnelse for vedtak om tvungen observasjon, tvungent psykisk helsevern og behandling uten eget samtykke. Komiteen er enig i at begrunnelsen for et tvangsvedtak ofte er en forutsetning for at pasienten kan bruke sin klagerett, og at en god begrunnelse også er vesentlig når klageinstansen skal behandle en klage.

Komiteen støtter også kravet til evaluering ved bruk av tvang og skjerming sammen med pasienten når tiltaket er opphørt. Bruk av tvang oppleves som en påkjenning og en krenkelse, og det er derfor viktig at pasienten får gjennomgå og sette ord på det han eller hun har opplevd. Journalføring av pasientens syn på iverksatte tiltak vil gi et bedre grunnlag for tilpassede tiltak ved eventuelle senere episoder. En slik gjennomgang vil også kunne gi kunnskap og utvikling i institusjonen.

Komiteen støtter at den obligatoriske undersøkelsestiden før det fattes vedtak om tvangsmedisinering, forlenges fra tre døgn til fem døgn, og at dette nedfelles i loven fremfor å fremkomme i forskrift. Også at unntaksreglene flyttes fra forskrift og inn i loven, støttes av komiteen. Ved å forlenge kravet til undersøkelsestid legges det til rette for et bedre beslutningsgrunnlag, som igjen kan gi økt mulighet for å oppnå frivillig behandling. Komiteen mener at dette er særlig viktig ved et såpass inngripende tiltak som tvangsmedisinering er.

Komiteen vil understreke at frivillighet er hovedprinsippet i all pasientbehandling, også ved behandling av psykiske lidelser. Komiteen er bekymret over at tvang og beltelegging i psykisk helsevern fortsatt er et stort problem, til tross for årelang fokus på utfordringene, og at det er store mangler i rapporteringsordningene og kontrollsystemene. Komiteen setter stor pris på at VG i det siste har satt fokus på tvangsbruk og behov for bedre kontrollrutiner og rapportering. Komiteen viser til helse- og omsorgsministerens redegjørelse i Stortinget 7. desember 2016 om bruk av tvang i den psykiske helsetjenesten.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at flertallet i Innst. 11 S (2016–2017) foreslo å styrke kontrollkommisjonenes arbeid med 5 mill. kroner for bedre å ivareta rettsikkerheten til pasientene.

For komiteen er det et mål å gi pasientene i psykisk helsevern økt selvbestemmelse og bedre rettssikkerhet. Komiteen er bekymret for at det synes som om bruken av tvang går litt opp, samt at det er store geografiske forskjeller når det gjelder bruk av tvang. Det tyder på at vi har en lang vei å gå før vi er i mål.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, mener at vi ikke lenger kan akseptere at psykisk helsevern nedprioriteres sammenlignet med somatikken. Det er grunn til å minne om at psykisk sykdom fører til flest tapte leveår av samtlige sykdommer i Norge.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre viser til Venstres representantforslag om utredning av tvangsbruk i helse- og omsorgssektoren, Dokument 8:90 S (2015–2016), der det foreslås at det nedsettes et bredt sammensatt offentlig utvalg som skal utrede bruken av tvang i hele helse- og omsorgssektoren, herunder psykisk helse, rusomsorg, demensomsorg og barnevern. I tillegg foreslår Venstre at det må etableres et mer effektivt system for registrering og innrapportering av bruk av tvang i alle deler av helse- og omsorgssektoren, noe som viser seg å være et prekært behov.

Komiteen viser til det pågående arbeidet til tvangslovsutvalget oppnevnt 17. juni 2016, som skal foreta en samlet gjennomgang av tvangsreglene i helse- og omsorgssektoren. Komiteen avventer og har forhåpninger til dette arbeidet. Komiteen støtter behovet for et mer effektivt system for registrering og innrapportering av tvangsbruk.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre tror at økt brukermedvirkning er en viktig nøkkel for å redusere bruk av tvang både i og utenfor institusjon. Disse medlemmer viser til at Paulsrud-utvalgets flertall foreslo at antatt samtykke skal være et vilkår for bruk av tvang etter psykisk helsevernloven. Det er delte meninger hos høringsinstansene som har uttalt seg om forslaget. Disse medlemmer viser til at departementet ikke har funnet tilstrekkelig grunnlag for å foreslå at antatt samtykke bør gjelde som et absolutt vilkår for å bruke tvang etter psykisk helsevernloven. Disse medlemmer er uenig i dette. Disse medlemmer anerkjenner at det kan være vanskelig i praksis å ta stilling til vilkåret, samtidig mener disse medlemmer at det bør la seg gjøre gjennom egenerklæringer, pasientens tidligere uttrykte ønsker, individuelle planer, mv. Disse medlemmer mener et vilkår formulert slik at det skal være «sannsynlig at pasienten ville ha samtykket til helsehjelpen dersom vedkommende hadde hatt beslutningskompetanse», er et vilkår som bør inntas i loven. Disse medlemmer mener i likhet med Paulsrud-utvalget at et krav om antatt samtykke har en høy etisk legitimitet ved inngrep som er begrunnet ut fra hensynet til pasienten selv. Disse medlemmer viser til at «antatt samtykke» gjelder i pasient- og brukerrettighetsloven, og synes det er en selvfølge at psykisk syke skal ha de samme rettighetene. Disse medlemmer mener at antatt samtykke for pasienter som mangler beslutningskompetanse, vil styrke den reelle betydningen av fortidige erklæringer og pasientens uttrykte meninger når tvang vurderes. På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med et forslag om endringer i psykisk helsevernloven om å oppstille et krav om antatt samtykke som vilkår for tvungent psykisk helsevern på behandlingsindikasjon, etter anbefalingene fra Paulsrud-utvalget.»

Disse medlemmer vil minne om at i Oviedo-konvensjonen (Europarådets bioetiske konvensjon) artikkel 9, som Norge er folkerettslig bundet av, er det et krav om at det skal tas hensyn til pasientens tidligere uttrykte ønsker.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at det fremdeles skal gjøres unntak fra krav om obligatorisk undersøkelsestid før tvangsmedisinering, dersom pasienten vil lide alvorlig helseskade eller pasienten er kjent av institusjonen gjennom tidligere behandlingsopphold. Disse medlemmer vil understreke at det i høringen, blant annet av Helsedirektoratet og Statens helsetilsyn, ble problematisert at økning av krav om undersøkelsestid også kan føre til mer bruk av tvang overfor denne gruppen, og en forverring av tilstandene og lengre opphold i institusjon. Disse medlemmer registrerer at departementet har tatt inn over seg disse bekymringene, og redusert undersøkelsestiden fra seks til fem dager, som var Paulsruds-utvalgets forslag. Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for en følgeevaluering av endringene i psykisk helsevernloven, og se til at de nye reglene ikke fører til mer tvang i tjenestene.»

Komiteen viser til at bruk av tvang er et alvorlig inngrep mot dem det gjelder. Nettopp derfor er det viktig å føre kontroll med lovligheten av tvangsvedtakene. Juridisk bistand ved etablering av tvang kan medføre reduksjon i antall tvangsvedtak. Komiteen slutter seg derfor til forslaget om å gi rett til fritt rettsråd uten behovsprøving og egenandel ved klage til fylkesmannen over vedtak om behandling uten eget samtykke.