Forslag om enklere og bedre tilgang til opplysninger om infrastruktur i grunnen

Komiteen viser til at regjeringen foreslår ny § 2-3 i plan- og bygningsloven om stedfestet informasjon om ledninger i grunnen og annen fysisk infrastruktur, og sier seg enig i dette. Verdien av nedgravd infrastruktur er betydelig, og komiteen merker seg at flere utredninger konkluderer med at det er behov for et mer enhetlig regelverk om stedfestet informasjon. Det er viktig at både planleggere og utbyggere har enkel tilgang til denne informasjonen, samtidig som komiteen ser behovet den enkelte anleggseier har for å beskytte noen opplysninger.

Komiteen har merket seg at dagens bestemmelser i plan- og bygningsloven om offentlig kartgrunnlag i liten grad gjelder for ledninger og anlegg i grunnen, og at det ikke er felles regler på nasjonalt nivå for hvilken informasjon som skal registreres. Komiteen merker seg videre den klare anbefalingen fra flertallet av høringsinstansene om å innføre krav til innmåling, dokumentasjon og utlevering av geografisk informasjon om infrastruktur i grunnen, sjø og vassdrag. Hvilke type ledninger og annen infrastruktur som skal registreres, er av teknisk art, og komiteen er enig i at dette bør fastsettes i forskrift.

Komiteen merker seg at andre ledd i lovforslaget omhandler anleggseiers plikt til å utlevere stedfestet informasjon, og at tredje punktum angir begrensninger i bruken av opplysningene. Taushetsplikt om utlevert informasjon baseres etter forslaget på de til enhver tid gjeldende taushetsregler om dette, og at brudd på slike regler vil være straffbart. Komiteen sier seg enig i dette.

Komiteen har merket seg at lovforslaget legger opp til at datautvekslingen mellom partene som regel skal være vederlagsfri, og at dette i alle fall må gjelde anlegg i offentlig grunn. Det legges også opp til at det i forskriftsarbeidet vil vurderes i hvilken grad anleggseier kan kreve betaling for særskilt bearbeidet informasjon. Det støttes av komiteen.

Komiteen viser til at det i høringsforslaget var lagt opp til å etablere et ledningseierregister, men at dette ikke videreføres i lovforslaget, basert på anbefalingene fra Regelrådet og et pågående arbeid med en bredbåndsutbyggingslov. Dette innebærer at tiltakshavers undersøkelsesplikt og innføring av klageordning med tilhørende håndhevingsbestemmelser heller ikke er en del av forslaget. Komiteen merker seg at departementet vil vurdere et forslag om ledningseierregister på et senere tidspunkt, og er enig i at dette på sikt kan være riktig.

Obligatorisk krav til regionalt planforum

Komiteen viser til forslaget om å endre plan- og bygningsloven § 5-3 første ledd fra at det bør være et regionalt planforum, til at det skal være det, og støtter dette. Regionalt planforum, er en arena for klarlegging og samordning av de ulike planleggingsinteressene og der det skal søkes løsninger på interessekonflikter.

Komiteen merker seg at kommuner som har tatt i bruk regionalt planforum mener det har bidratt til avklaring av problemstillinger på et tidlig tidspunkt, og at forumet effektiviserer planprosessene.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at regionale planforum ofte vil kunne legge viktige føringer for planleggingsprosesser, og at planforaene derfor er demokratisk viktige. Disse medlemmer mener at det er en styrke for planleggingsarbeidet at regionalt planforum i størst mulig grad fanger opp vesentlige interessemotsetninger knyttet til den aktuelle planprosessen. Disse medlemmer mener at en rekke bidragsytere kan være med på å belyse viktige sider av en plan og eventuelle interessekonflikter som er knyttet til den.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag til endringer i § 5-3 annet ledd tredje punktum:

Ǥ 5-3 annet ledd tredje punktum skal lyde:

Andre representanter for viktige berørte interesser skal inviteres til å delta i planforumets møter.»

Disse medlemmer legger til grunn at grunneierinteressene som en hovedregel vil være en viktig berørt interesse.

Disse medlemmer viser til at drøftelsene i regionalt planforum er av stor offentlig interesse, og fremmer følgende forslag til nytt fjerde ledd i § 5-3:

Ǥ 5-3 nytt fjerde ledd skal lyde:

Møtene i regionalt planforum skal være åpne for publikum og media.»

Ta inn mineralressurser som hensynssone i plan- og bygningsloven

Komiteen viser til at hensynssoner ble tatt inn plan- og bygningsloven som et eget begrep i 2008, der flere hensyn og restriksjoner kunne iakttas ut over det rene arealformålet i kommuneplanen. I lovforslaget foreslås det å ta inn en ny hensynssone for sikring av mineralressurser for en eventuell framtidig verdiskaping.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, støtter forslaget, men vil presisere at dette ikke skal innebære at man tar stilling til en eventuell framtidig utnyttelse av mineralforekomsten. Dette må avklares gjennom kommuneplanens arealdel og reguleringsplan med konsekvensutredning.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne peker på at bruken av hensynssoner i denne sammenheng i praksis vil fungere som en båndlegging av areal på ubestemt tid. Disse medlemmer mener at dette reiser en rekke spørsmål som ikke er avklart, særlig for berørte grunneiere, og vil derfor stemme imot forslaget.

Tidsbestemt bruksendring

Komiteen viser til forslaget om å innføre tidsbestemt bruksendring som et nytt tiltak i plan- og bygningsloven § 20-1 første ledd. Komiteen merker seg at departementet etter høring endret forslaget fra midlertidig til tidsbestemt, og at kommunene må angi varigheten av bruksendringen. Etter at den tidsbestemte tillatelsen opphører, tilbakeføres bygget til opprinnelig bruk uten varsel eller vedtak.

Komiteen støtter forslaget om en nærmere angitt tidsbegrensing framfor en varighet på inntil to år, og vil også peke på at forslaget regulerer en praksis som allerede har utviklet seg i flere kommuner.

Presisering av forskriftshjemler

Komiteen viser til forslaget om å endre ordlyden i plan- og bygningsloven §§ 20-4 andre ledd og 20-5 andre ledd første punktum, fra at departementet «skal gi» forskrifter om hvilke tiltak som er unntatt krav om ansvarlig foretak og søknadsplikt, til at departementet «kan gi» slike forskrifter.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, merker seg at Miljødirektoratet mener kommunene med dette får for vid hjemmel til å gjøre unntak for kravet om søknadsplikt, men støtter at en mer fleksibel forskriftshjemmel kan redusere behovet for detaljert regulering. Samfunnsutviklingen kan endre behovet for forskrifter hvis veiledning ikke viser seg å være tilstrekkelig.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne har merket seg at det i flere av høringsuttalelsene framkommer at veiledning ikke kan erstatte forskriftstekst, og at søknadsplikt ikke bør hjemles i veiledningsmateriale. Disse medlemmer er enige i dette og vil understreke at det var en forutsetning for når unntakene for søknadsplikt ble innført, at de skulle spesifiseres i forskrift. Disse medlemmer mener at uten forskrift gis det en svært vid hjemmel til å gjøre unntak fra kravet om søknadsplikt.

Disse medlemmer går imot forslaget om å endre §§ 20-4 andre ledd og 20-5 andre ledd første punktum – om at departementet «skal gi» forskrifter om hvilke tiltak som er unntatt krav om ansvarlig foretak og søknadsplikt, til at departementet «kan gi» slike forskrifter.

Tilpasninger til endringer i inndelingslova

Komiteen viser til at en eiendom som strekker seg over en kommunegrense, i dag må deles i to separate matrikkelenheter, og at lovforslaget legger opp til at ny grunneiendom mv. skal kunne opprettes uten søknad eller saksbehandling hvis en eiendom blir liggende i to kommuner etter endring av kommunegrensene. Komiteen støtter en slik forenkling.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at dersom en eiendom etter slik fradeling blir liggende i to forskjellige kommuner, må det kunne forutsettes at grunneiere som ønsker å gjennomføre søknadspliktig tiltak på sin driftsenhet, slipper å fremme to forskjellige søknader med dertil hørende gebyrer i begge kommuner.

Tidsfrist for søknad om rammetillatelse og søknad om endring

Komiteen viser til at tidsfrister for kommunal saksbehandling i dag skiller mellom en alminnelig saksbehandlingsfrist på tolv uker og en kortere treukersfrist når tiltaket er innenfor lov, forskrift og arealplaner, men at det er uklart hvilke frister som gjelder for søknad om rammetillatelse og søknad om endring av rammetillatelse. I lovforslaget foreslås det derfor en presisering av at fristen for rammetillatelse skal være tolv uker, mens fristen for endring av gitt tillatelse, herunder rammetillatelse, skal være tre uker når øvrige vilkår er oppfylt.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, ser at de foreslåtte endringene kan gi noe økt press på kommunene, som må ta raskere stilling til endringssøknader, men at det også vil bidra til en mer effektiv saksbehandling. Flertallet støtter derfor forslagene.

Når avledning av overvann må være sikret

Komiteen viser til den foreslåtte presiseringen i plan- og bygningsloven § 27-2 første ledd, som tydeliggjør at bortledning av overvann skal være sikret, og at løsningen skal være i overensstemmelse med forurensningshensyn og andre hensyn. I tråd med anbefalinger fra Overvannsutvalget presiseres det også at håndtering av overvann skal vurderes og avklares før rammetillatelse gis. Komiteen er av den oppfatning at dette er gode forslag som delvis viderefører gjeldende rett, og støtter derfor forslagene.

Presisering av bestemmelsen om overtredelsesgebyr

Komiteen viser til forslaget om å presisere overtredelsesgebyrbestemmelsene ved å ta inn de konkrete handlingsnormene ved en henvisning til plan- og bygningsloven § 29-7. Endringen innebærer ingen realitetsendring, og komiteen støtter forslaget.

Presisering av forskriftshjemmel

Komiteen viser til forslaget om å presisere forskriftshjemmelen i plan- og bygningsloven § 32-8 sjette ledd, slik at den også omfatter muligheten til å angi nærmere i forskrift hvilke handlinger som gir grunnlag for ileggelse av gebyr. Komiteen vil presisere at dette ikke vil endre eller utvide kommunenes adgang til å gi overtredelsesgebyr, og støtter forslaget.

Endringsforslag som gjelder bestemmelser om konsekvensutredninger

Komiteen viser til at det reviderte EU-direktivet i artikkel 10a om vurdering av visse private og offentlige prosjekters virkninger for miljøet omfatter krav om sanksjoner, som skal være virkningsfulle og virke avskrekkende. I proposisjonen legges det opp til at innføring av sanksjoner skal være i samsvar med sanksjonssystemer innenfor sammenlignbar offentlig virksomhet, noe komiteen er enig i.

Komiteen merker seg at departementet ikke anbefaler å bruke gjeldende § 32-8, da den omhandler gjennomføring av byggetiltak, og at det kun er plan- og bygningsmyndighetene som kan ilegge overtredelsesgebyr, samtidig som andre myndigheter enn kommunene også kan være ansvarlig myndighet etter regelverket om konsekvensutredninger. Det foreslås isteden en ny bestemmelse, § 32-8a, der overtredelsesgebyr kan pålegges av ansvarlig myndighet og gebyret tilfaller staten. Komiteen ser at det kan argumenteres for at overtredelsesgebyret skal tilfalle den som ilegger det, men er enig i at det kan være komplisert at det kan tilfalle forskjellige myndigheter all den tid kommunal planmyndighet også kan ilegges gebyret som forslagsstiller.

Når det gjelder størrelsen på gebyret, støtter komiteen at dette vurderes opp mot gjeldende byggesaksregelverk, og merker seg at det i gjeldende bestemmelser også må vises til ny § 32-8a.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet mener at konsekvensutredningsregelverket er vanskelig tilgjengelig, og at avgjørelser etter regelverket i høy grad er avhengig av skjønnsutøvelse. Disse medlemmer mener derfor at sanksjon etter regelverket først bør bli aktuelt når det er snakk om grov uaktsomhet, og fremmer derfor følgende forslag til endring i ny § 32-8a første ledd:

«Ny § 32-8a første ledd innledningen skal lyde:Den som fremmer forslag til reguleringsplan eller tiltak og planer etter annet lovverk, kan ilegges overtredelsesgebyr dersom den forsettlig og grovt uaktsomt:»

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, merker seg at reglene om konsekvensutredninger i lov og forskrift forenkles ved å samle de detaljerte bestemmelsene i forskriften, og at det innebærer at bestemmelsene om områdereguleringer og detaljreguleringer som avviker fra overordnet plan, fjernes. Flertallet støtter dette, men vil samtidig påpeke at det er nødvendig å gjøre endringer i forskriften for å fange opp viktige og større tiltak som ikke er i samsvar med overordnet planverk.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne understreker at det er viktig å videreføre prinsippet om at reguleringsplan som ikke er i samsvar med overordnet plan, utløser konsekvensutredning. Disse medlemmer går imot forslaget om å forenkle reglene om krav til konsekvensutredning ved å flytte bestemmelsen fra lov til en forskrift.

Komiteen viser til at det fremmes forslag om å endre begrepet «senest samtidig» til «normalt samtidig» i tre bestemmelser som omhandler høring av planprogram for regional plan, kommuneplan og reguleringsplan. Dette vil gi en større fleksibilitet for tidspunktet for høring. Komiteen mener det som oftest er naturlig at høring av planforslag skjer samtidig med varsling av planoppstart som i dag, men at det i noen tilfeller kan være riktig og fornuftig å få innspill i en tidlig fase av planprosessene.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Senterpartiet, viser til behandlingen av Dokument 8:78 S (2014–2015), der Stortinget vedtok at det skal stilles krav om konsekvensutredninger for torvuttak under 2 mill. m3 eller på myrarealer under 1 500 dekar, og er fornøyd med at dette følges opp i proposisjonen.

Flertallet merker seg at grensen for når torvuttak alltid skal konsekvensutredes senkes fra 1 500 til 200 dekar, og støtter det.

Komiteen vil påpeke at der mindre torvuttak ikke utløser krav til konsekvensutredning, vil ordinære saksbehandlingsregler i plan- og bygningsloven gjelde, og det samme vil kunnskapsgrunnlaget etter naturmangfoldloven.

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til at det er fornuftig å senke terskelen for konsekvensutredning av torvuttak, men at det virker uforholdsmessig å senke grensen så lavt som til 200 dekar. Det er høye oppstartskostnader knyttet til det å åpne en myr, og den må gjerne være på 600–800 dekar for å være lønnsom. Dersom grensen for konsekvensutredning senkes til 200 dekar, vil i praksis alle nye tiltak måtte konsekvensutredes, og kostnadsbildet blir påvirket i tiltakshavers disfavør. Dette medlem mener det er mer fornuftig å legge grensen for konsekvensutredning på 800 dekar og fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge opp til at grensen for når torvuttak alltid skal konsekvensutredes, senkes fra 1 500 til 800 dekar. Torvuttak under 800 dekar eller utvidelse av eksisterende uttak opp til samme størrelse, skal som hovedregel ikke konsekvensutredes – med mindre det foreligger særlig vektige miljø- og samfunnshensyn som tilsier dette.»