Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen Dag Terje Andersen, Eva Kristin Hansen og Magne Rommetveit, fra Høyre, Svein Harberg og Bente Stein Mathisen, fra Fremskrittspartiet, Mazyar Keshvari og Ulf Leirstein, fra Senterpartiet, Nils T. Bjørke, fra Sosialistisk Venstreparti, Torgeir Knag Fylkesnes, og fra Kristelig Folkeparti, Hans Fredrik Grøvan, viser til at det er fremmet to grunnlovsforslag om rett til tilfredsstillende levestandard og helse. De fremsatte forslagene bygger på Menneskerettighetsutvalgets forslag og er tidligere fremsatt som en del av Grunnlovsforslag 31 (2011–2012). Ingen av forslagene oppnådde imidlertid det grunnlovsmessige flertall ved behandlingen i Stortinget.

Komiteen viser til at vi har en omfattende lovgivning i Norge som er ment å ivareta behovet for sosial trygghet, tilfredsstillende levestandard og best mulig helse. I første rekke gjelder dette folketrygdloven, som skal sikre økonomisk trygghet ved arbeidsledighet, sykdom, uførhet og alderdom. Folketrygdloven, dekker imidlertid ikke alle forhold og suppleres av sosialtjenesteloven, pasientrettighetsloven, folkehelseloven, husleieloven mv.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, mener at dagens lovverk ivaretar den nødvendige lovregulering for å sikre borgerne en tilfredsstillende levestandard og helse.

En grunnlovfesting av denne typen rettigheter vil gjøre det vanskelig for senere stortingsflertall å endre lovgivningen blant annet fordi det er Høyesterett som i siste instans tolker rekkevidden av Grunnloven. Over tid vil dette forsterke rettsliggjøringen på bekostning av folkestyret.

Flertallet foreslår at forslagene til ny § 111, samtlige alternativer, ikke bifalles.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at mennesker trenger å få dekket grunnleggende behov, som mat, vann, klær, bolig og helsehjelp, for å være frie. Grunnloven har i dag ingen bestemmelser om retten til tilfredsstillende levestandard. Det er en lang rekke andre land som har grunnlovfestet lignende rettigheter, og sosial trygghet er omtalt i konstitusjonene til alle de andre nordiske landene. Den finske, svenske og islandske grunnloven har alle konkrete grunnlovsformuleringer knyttet til retten til tilfredsstillende levestandard. Norge er også blant OECD-landene som har grunnlovfestet færrest rettigheter.

Dette medlem viser til at retten til en tilfredsstillende levestandard i dag er omhandlet i FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. I Dokument 16 (2011–2012) argumenterer utvalget for at en grunnlovfesting av dette prinsippet vil kunne ha rettslig betydning. De skriver blant annet:

«En grunnlovsbestemmelse om rett til sosial trygghet, tilfredsstillende levestandard og helse vil dermed sikre at statens myndigheter også i fremtiden prioriterer det offentliges ressurser på en slik måte at mennesker i Norge kan leve et menneskeverdig liv.»

Det argumenteres her også med at en slik grunnlovfesting vil kunne ha en symbolsk betydning ved å synliggjøre at blant annet sosial trygghet er en overordnet verdi i Norge. Dette medlem deler disse vurderingene og mener det er på tide at Norge følger etter sine nordiske naboer og får grunnlovfestet rettigheten til en tilfredsstillende levestandard.

Dette medlem støtter primært formuleringen i forslag 25, alternativ 2, fra Karin Andersen, hvor det presiseres at retten til en tilfredsstillende levestandard omfatter den enkeltes grunnleggende behov for mat, vann, klær og bolig.

På dette grunnlag innstiller dette medlem på ny § 111 a, slik at bestemmelsen skal lyde:

«Statens myndigheter skal respektere og sikre retten til en tilfredsstillende levestandard, herunder den enkeltes grunnleggende behov for mat, vann, klær og bolig. Likeledes skal statens myndigheter fremme befolkningens helse og sikre retten til nødvendig helsehjelp.

Dei statlege styresmaktene skal respektere og tryggje retten til ein tilfredsstillande levestandard, medrekna den einskildes behov for mat, vatn, klede og husvære. Like eins skal dei statlege styresmaktene fremje folkehelsa og tryggje retten til naudsynt helsehjelp.»