Arbeidsmiljøloven åpner for at den alminnelige arbeidstiden kan gjennomsnittsberegnes. Dette innebærer en annen og mer fleksibel fordeling av arbeidstiden over bestemte perioder, slik at det er mulig å arbeide mer i noen perioder, og mindre i andre perioder. Den alminnelige arbeidstiden må i løpet av en periode på høyst 52 uker i gjennomsnitt likevel holdes innenfor lovens grenser for alminnelig arbeidstid.

Avtale om gjennomsnittsberegning kan inngås individuelt med den enkelte arbeidstaker, lokalt med tillitsvalgte i virksomheten eller avtales sentralt mellom arbeidsgiver og fagforening med innstillingsrett. Arbeidstilsynet kan gi tillatelse til tilsvarende ordninger i virksomheter hvor det ikke er avtale. Dagens regler for gjennomsnittsberegning gjelder hele arbeidslivet og er ikke begrenset til spesifikke bransjer.

Departementet har fått opplyst fra Arbeidstilsynet at tilsynet i 2018 har fattet vedtak om gjennomsnittsberegning i flere av de allmenngjorte bransjene. Innen byggebransjen er det gitt 104 samtykker, 12 avslag og 11 avvisningsvedtak. Innen verftsindustrien er det gitt 49 samtykker, 2 avslag og 5 avvisningsvedtak. Innen fiskeri/havbruk er det gitt 2 samtykker.

Forslagsstillerne viser til at gjennomsnittsberegning av arbeidstid i enkelte sektorer gjennomføres på måter som i all hovedsak er til gunst for arbeidsgiver. Det vises til at disse avtalene ofte omfatter ordninger med utenlandske arbeidstakere innenfor allmenngjorte områder. Dette mener forslagstillerne resulterer i at gjennomsnittsberegning av arbeidstid gjør at mange utenlandske arbeidstakere ikke får rett til overtidsbetaling og således blir mer konkurransedyktige enn ansatte på vanlige lønns- og arbeidsvilkår.

Regjeringen mener at reguleringen av arbeidstid i lov og avtale i all hovedsak fungerer godt. Arbeidsmiljøloven gir adgang til å inngå avtaler om unntak fra lovens hovedregler. Hvem som kan inngå avtale, er avhengig av hvor omfattende unntakene er. Dette systemet er i hovedsak egnet til å ivareta behovet for balanse mellom arbeidstakeres og arbeidsgiveres interesser. Det gir samtidig muligheter for å finne løsninger som er tilpasset den enkelte virksomhet, og bidrar dermed til et fleksibelt system. Det betyr ikke at det ikke hele tiden er viktig å vurdere arbeidstidsbestemmelsene i lys av utviklingen i arbeidslivet.

Dersom adgangen til å inngå avtale individuelt og lokalt, og adgangen til å søke Arbeidstilsynet om samtykke fjernes, vil muligheten for å praktisere gjennomsnittsberegning bli begrenset innenfor de bransjene hvor det gjelder allmenngjøringsforskrifter. Begrensningen vil omfatte mange virksomheter.

Representantforslaget legger opp til en endring som vil innebære risiko for utilsiktede og uheldige virkninger. Gjennomsnittsberegning av arbeidstid er et godt egnet virkemiddel for å sikre at arbeidsmiljøloven kan tilpasses arbeidslivets ulike og skiftende behov. Ordningen gjør det mulig å ivareta både hensynet til arbeidstakernes helse, sikkerhet og velferd og virksomhetenes behov for en rasjonell drift. Ordningen med gjennomsnittsberegning har lang tradisjon i norsk arbeidsliv, og partene klarer i all hovedsak å finne løsninger som ivaretar de kryssende hensynene.

Avtale om gjennomsnittsberegning innebærer at man jobber lengre på noen dager for å ha kortere arbeidstid på andre dager eller flere dager fri etterpå. Arbeid utover den alminnelige arbeidstiden vil utløse krav på overtidskompensasjon, enten det skjer i forlengelsen av arbeidsdagen eller det skjer på dager som etter arbeidstidsordningen skulle vært arbeidsfri. Slike innarbeidingsordninger vil derfor kunne være ønsket av arbeidstakere med lang pendleravstand og også av utenlandske arbeidstakere som gjennom slike ordninger kan få lengre friperioder hjemme.