Søk

Vedlegg - Brev fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet v/statsråd Monica Mæland til kommunal- og forvaltningskomiteen, datert 10. januar 2019

Vedlegg
Dokument 8:55 S (2018-2019) Representantforslag fra stortingsrepresentant Bjørnar Moxnes om å innføre straffebestemmelser i lov om kommunal forkjøpsrett til leiegårder

Jeg viser til Kommunal- og forvaltningskomiteens brev 30. november 2018, hvor komiteen ber om departementets vurdering av ovennevnte representantforslag fra stortingsrepresentant Bjørnar Moxnes.

Representanten foreslår at Stortinget skal be regjeringen utarbeide og legge frem forslag om å innføre straffebestemmelser i lov 29. april 1977 om kommunal forkjøpsrett til leiegårder (leiegårdsloven). Bakgrunnen for forslaget er at forslagsstiller mener det bør bli straffbart å skaffe seg ulovlige inntekter ved å la være å melde overdragelser som er omfattet av loven til kommunen. Representanten mener et lovforslag også bør inneholde strafferegler for overtredelse av loven for øvrig.

Leiegårdsloven kan håndheves i dag

Jeg har, i likhet med mange andre, fulgt saken hvor Dagens Næringsliv gjennom en rekke artikler har satt fokus på leiegårdsloven og brudd på meldeplikten om overdragelser. Uten å kommentere denne saken særskilt, mener jeg det er alvorlig dersom en eiendomsaktør unngår å følge lovbestemte plikter som skal gjøre det lettere for folk å komme inn på boligmarkedet.

Jeg er imidlertid tvilende til om det å innføre straffesanksjoner er et egnet virkemiddel for å oppnå bedre etterlevelse av loven.

Selv om loven ikke har særskilte sanksjoner om reglene brytes, kan loven håndheves. Leiegårdsloven er en lov – som i likhet med flere andre lover – forutsettes håndhevet av partene selv, eventuelt ved hjelp av domstolene. Etter foreldelsesreglene kan en utløst forkjøpsrett vare i inntil 13 år. Dersom meldepliktige kjøp ikke er meldt, har derfor leietagerne sine rettigheter etter loven i behold, selv om det er gått lang tid siden overdragelsen. Rent faktisk antar jeg at dette, for kjøperen som har forsømt sin varslingsplikt, kan oppleves som en kraftig sanksjon.

Andre lover med forkjøpsrett har ikke straffesanksjoner

I spørsmålet om å sanksjonere brudd på leiegårdsloven med straff, mener jeg det er relevant å sammenligne med andre lover som har bestemmelser om forkjøpsrett.

Konsesjonsloven fra 1974 hadde regler om forkjøpsrett for det offentlige ved overføring av fast eiendom.1 Fristen for å gjøre gjeldende forkjøpsrett var etter loven tre måneder fra kommunen mottok konsesjonssøknad eller melding etter lovens bestemmelser (og fristen for å søke konsesjon var etter loven fire uker).2Konsesjonssøknaden måtte blant annet inneholde opplysninger om forhold som kunne ha betydning for utøvelse av statens eller kommunens forkjøpsrett. Dersom fristen for å søke konsesjon – med de nødvendige opplysninger – ikke ble overholdt, kunne fylkesmannen fastsette frist for dette. Ved oversittelse av fristen hadde det offentlige, ved Statens landbruksforvaltning3, hjemmel til å fastsette en løpende tvangsmulkt for den som brøt fristen. For øvrig hadde ikke loven straffesanksjoner for brudd på bestemmelsene om forkjøpsrett.

Lov om løysingsrettar (lov 9. desember 1994 nr. 64) har også regler om forkjøpsrett. Heller ikke denne loven har regler om straff for brudd på forkjøpsrettsbestemmelser. På samme måte som i leiegårdsloven (og den tidligere konsesjonsloven), starter fristen for å gjøre forkjøpsretten gjeldende fra det tidspunktet den forkjøpsberettigede fikk kunnskap om forholdene som utløste forkjøpsretten.4

Et eventuelt lovforslag må utredes grundig

Før det eventuelt er aktuelt å legge frem forslag om å innføre straffesanksjoner for overtredelse av leiegårdsloven, må dette uansett utredes grundig. En slik utredning må blant annet forsøke å få faktiske opplysninger om etterlevelse av loven. Dagens Næringsliv har satt fokus på én aktør som har brutt meldeplikten etter leiegårdsloven, men vi har ingen kjennskap til at dette er representativt for etterlevelsen av loven generelt. Tidligere har vi ikke fått rapporter om at loven ikke etterleves. Et annet sentralt spørsmål er om straffesanksjoner vil motivere til (økt) etterlevelse og kan forhindre brudd på loven.

I Justis- og beredskapsdepartementets «Veiledning om lov- og forskriftsarbeid. Lovteknikk og lovforberedelse» pekes det videre på at det bør vises varsomhet med å legge nye oppgaver til politiet, jf. punkt 9.1. Justis- og beredskapsdepartementet fremhever at lovgiver alltid må vurdere om det er tilstrekkelig grunn til å bruke straffesanksjoner som håndhevingsmekanisme. I den forbindelse bør man også vurdere muligheten for å bruke andre, sivilrettslige håndhevingsmekanismer. Slike sivilrettslige håndhevingsmekanismer har loven allerede i dag, jf. omtalen ovenfor om at forkjøpsretten kan gjøres gjeldende i lang tid etter overdragelsen som utløste forkjøpsretten.

På denne bakgrunn, og sett hen til at det ikke er vanlig med straffesanksjoner knyttet til lovbestemmelser om forkjøpsrett, er min vurdering at det ikke er hensiktsmessig å sette i gang et utredningsarbeid med tanke på å innføre straffebestemmelser i leiegårdsloven.

1. Lov 31. mai 1974 nr. 17 kapittel 5, som ble opphevet ved lov 4. mai 2001 nr. 17. Ny konsesjonslov trådte i kraft 1. januar 2004.

2. Dersom staten utøvde forkjøpsrett var fristen tre måneder fra fylkesmannen hadde mottatt dokumentene etter behandling i kommunen.

3. Statens landbruksforvaltning er i dag en del av Landbruksdirektoratet.

4. Etter lov om løysingsrettar kan også det at man burde ha skaffet seg kunnskap om at forkjøpsretten var utløst, medføre at fristen begynner å løpe.