Retten til arv (lovforslagets andre del)

Komiteen viser til at arverett kan følge av lovens arveregler eller av testament. Dersom arvelateren ikke har fastsatt en fordeling i testamentet, angir arveloven hvordan arven skal fordeles. Komiteen noterer seg at forslaget til ny arvelov i stor grad bygger på de samme prinsippene som gjeldende arvelov, og at det først og fremst dreier seg om justeringer av de någjeldende arvereglene.

Slektens arverett

Komiteen noterer seg at reglene om slektens arverett etter loven i det vesentlige er videreført i lovforslaget. Komiteen viser til at arven etter loven fordeles til de nærmeste slektningene og på grunnlag av en inndeling i tre arvegangsklasser:

Komiteen viser til at første arvegangsklasse omfatter livsarvinger, det vil si arvelaterens barn og deres etterkommere. Arven skal i utgangspunktet deles likt mellom barna. Om et barn har avgått ved døden før arvelateren, går arven videre til dette barnets barn.

Komiteen viser til at andre arvegangsklasse omfatter arvelaterens foreldre, eller deres etterkommere dersom foreldrene ikke er i live. Dersom en arvelater ikke etterlater seg arvinger i første arvegangsklasse, går arven til slektninger i andre arvegangsklasse.

Komiteen viser til at tredje arvegangsklasse omfatter besteforeldrene eller deres etterkommere dersom besteforeldrene ikke er i live. Dersom arvelateren ikke etterlater seg arvinger i første eller andre arvegangsklasse, går arven til slektninger i tredje arvegangsklasse. Søskenbarn er de fjerneste slektningene som tar arv etter loven.

Livsarvingenes pliktdelsarv

Komiteen viser til at departementet foreslår at livsarvingene fortsatt skal ha rett til pliktdelsarv som legger begrensninger på arvelaterens testasjonsfrihet, og at pliktdelsarven fremdeles skal utgjøre to tredjedeler av arven. Det foreslås i proposisjonen at den beløpsmessige begrensningen på én mill. kroner oppjusteres til 25 G. Pliktdelsarven kan dermed ikke bli større enn 25 G til hvert av arvelaterens barn eller hvert barns linje. Komiteen registrerer at departementet foreslår ikke å videreføre den særlige beløpsbegrensningen i gjeldende lov på 200 000 kroner for fjernere livsarving enn barn.

Komiteen merker seg at departementet foreslår ikke å videreføre den gjenstandsmessige siden av pliktdelsvernet. Begrunnelsen er at det kan stenge for smidige arveoppgjør at arvelateren i testament ikke kan disponere over eiendeler som har større verdi enn den delen av arven som overstiger pliktdelsarven. Lovforslaget går ut på at arvelateren ved testament kan bestemme at en livsarving skal få pliktdelsarven utdelt i kontanter. Videre kan arvelateren ved testament gi en livsarving rett til å få arven utdelt som en bestemt eiendel, også om eiendelen er verdt mer enn arvingens andel av arven. Livsarvingen må i så fall betale det overskytende til boet.

Komiteen viser til at det i proposisjonen foreslås at arvelateren fortsatt skal ha en viss adgang til å råde over pliktdelsarven ved testament, men at det foreslås enkelte endringer i disse reglene. I likhet med gjeldende lov skal arvelateren etter lovforslaget kunne bestemme at pliktdelsarven skal være livsarvingens særeie mv. Arvelateren skal også kunne fastsette begrensninger for livsarvingens råderett over pliktdelsarven, men råderettsbegrensningene kan bare gjelde frem til livsarvingen fyller 25 år. Det foreslås dessuten en ny bestemmelse om at arvelateren i testament kan bestemme over den videre arvegangen for pliktdelsarven i tilfeller der livsarvingen mangler testasjonsevne.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at reglene om pliktdelsarv har stått uendret siden 1985 med en maksgrense på 1 000 000 kroner til hvert av barna til arvelateren eller til hvert av barnas linje. Flertallet mener det er på høy tid å justere maksgrensen og innføre en G-regulering slik at beløpet følger pris- og velstandsutviklingen hvert år. Flertallet viser til at det har kommet ulike tilbakemeldinger fra forskjellige hold når det gjelder beløpsgrensen som er foreslått satt til 25 G. Tilbakemeldingene peker enten i retning av en større liberalisering i favør av arvelater eller i favør av livsarvingene. Flertallet mener beløpsgrensen best mulig må reflektere hensynet til å sikre barn rett til arv og på den annen side arvelaters mulighet for å tilpasse arvegangen slik han eller hun mener er mest riktig. Det er gode grunner til å bevare pliktdelsarven og øke den. Det er et utrykk for det forsørgeransvar som følger med det å ha barn, samt at det gjenspeiler familiens særlige posisjon som fundament i samfunnsstrukturen vår.

Et annet flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener etter en vurdering av alle innkomne innspill og ulike hensyn veid opp mot hverandre at beløpsgrensen bør reduseres noe fra proposisjonens opprinnelige forslag på 25 G til 15 G.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, fremmer følgende forslag:

«Arveloven § 50 første ledd andre punktum skal lyde:

Pliktdelsarven er likevel aldri større enn 15 ganger folketrygdens grunnbeløp ved arvefallet til hvert av arvelaterens barn eller hvert barns linje.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil vise til at reglene om arverett for barn, barnebarn og andre slektningers viktigste formål er å sikre at de personene man antar står arvelateren nærmest, utpekes til arvinger etter loven. Reglene skal gi en fordeling som framstår som fornuftig og rettferdig i flertallet av tilfellene. Hvis man ønsker en annen fordeling av arven, må det opprettes et testamente.

Videre vil disse medlemmer vise til at ønsket om å bestemme over formuen man etterlater seg, såkalt testasjonsfrihet, er begrenset av livsarvingenes pliktdelsarv som i utgangspunktet utgjør 2/3 av nettoformuen i dødsboet. Pliktdelen er imidlertid beløpsmessig begrenset til 1 mill. kroner i dagens lov. Det innebærer et godt vern for livsarvinger i de mindre boene, men et begrenset vern i de større.

Disse medlemmer vil videre vise til at dagens begrensning på 1 mill. kroner ble innført i 1985 og har stått stille siden den gang. Departementets begrunnelse for å øke den i ny arvelov er at pris- og velstandsutviklingen har økt mye siden da. Hvis man følger konsumprisindeksen, tilsvarer 1 000 000 kroner i 1985 omtrent 2 200 000 kr i 2013. Ved å følge konsumprisindeksen skulle man ende på en minstearv på 25 G. Hensikten er med andre ord å justere beløpet slik at det er i pakt med det som var intensjonen med beløpsbegrensningen i 1985.

Disse medlemmer mener hovedhensikten med arveloven er at den skal virke konfliktforebyggende. I tillegg legges det vekt på at regler om pliktdelsarv kan forhindre systematisk forskjellsbehandling basert på eksempelvis kjønn eller funksjonsevne. Dette ivaretar intensjonen i FNs konvensjoner om kvinner, barn og personer med nedsatt funksjonsevne. Hensynet til likebehandling og konfliktforebygging trekker klart i retning av at regjeringens forslag var velbegrunnet, og disse medlemmer støtter derfor regjeringens opprinnelige forslag om at pliktdelsarvens beløpsbegrensning settes til dynamiske 25 G.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Arveloven § 50 første ledd andre punktum skal lyde:

Pliktdelsarven er likevel aldri større enn 25 ganger folketrygdens grunnbeløp ved arvefallet til hvert av arvelaterens barn eller hvert barns linje.»

Ektefellers arverett

Komiteen viser til dagens regler for ektefellers arverett, der en gjenlevende ektefelle har rett til en betydelig andel av arven, som delvis fortrenger slektsarvingenes arverett. Den resterende arven vil da fordeles mellom slektsarvingene etter reglene for arvegangsklasser som er beskrevet ovenfor.

Komiteen er kjent med at Arvelovutvalget foreslo å øke ektefellenes arv til halvparten i tilfeller hvor arvelateren etterlater seg arvinger i første arvegangsklasse, og at minstearven for ektefeller skulle økes til seks ganger grunnbeløpet. Komiteen merker seg at departementet har foreslått å videreføre regelen i gjeldende lov om at ektefellen arver en fjerdedel, og at dagens minstearv for ektefellen fremdeles skal ligge på fire ganger grunnbeløpet.

Komiteen har videre registrert at Arvelovutvalget la frem forslag om at gjenlevende ektefelle skulle arve alt dersom arvelateren ikke etterlater seg arvinger i første arvegangsklasse. Komiteen noterer seg imidlertid at departementet foreslår å videreføre dagens regler på området. Dersom arvelateren ikke etterlater seg arvinger i første arvegangsklasse, vil ektefellen etter dagens rett arve halvparten, men likevel seks ganger folketrygdens grunnbeløp. Resten av arven vil fordeles mellom slektninger i andre arvegangsklasse. Dersom arvelateren kun etterlater seg slektninger i tredje arvegangsklasse eller fjernere slektninger, arver ektefellen alt.

Komiteen viser til at reglene om minstearv for ektefeller kan bety at det ikke blir arv igjen til livsarvingene i små bo. Den som ikke er arving, har heller ikke rettigheter i arveoppgjøret. Dette inkluderer adgang til å få overta eiendeler i boet. I proposisjonen foreslås det at livsarvingene i disse tilfellene gis visse rettigheter tilsvarende det de ville ha hatt om de hadde hatt status som arvinger. Det samme foreslås der en samboers arverettigheter fører til at livsarvingene ikke får rett til arv.

Samboeres arverett

Komiteen viser til at visse samboere har rett til arv etter hverandre, og at denne retten er mer begrenset enn for ektefeller. Komiteen er kjent med at Arvelovutvalget foreslo en ordning der samboere i større grad skulle likestilles med ektefeller når det gjelder fordeling av arv, og merker seg at departementet har foreslått en videreføring av dagens arveregler for samboere.

Komiteen viser til at det er samboere som har, har hatt eller venter barn sammen, som har arverett etter hverandre i kraft av loven. Arven utgjør fire ganger folketrygdens grunnbeløp, og den kan begrenses ved testament. Samboere uten felles barn, men med minst fem års samboerskap, har ikke arverett etter hverandre etter loven, men kan gi hverandre arverett ved testament. Innenfor en grense på fire ganger grunnbeløpet går denne arveretten foran eventuelle livsarvingers pliktdelsarv. Også samboere uten barn og med kortere samboerskap enn fem år kan gi hverandre arverett ved testament, men en slik arverett vil ikke gå foran fordeling etter pliktdelsreglene dersom arvelateren etterlater seg særskilte livsarvinger.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil vise til at kun et fåtall skriver testamente i dag. Disse medlemmer mener forslaget om en samboeravtale vil være forenklende. En avtale kan utformes som en standardkontrakt som skal fylles ut med den informasjonen som behøves, og som kan attesteres digitalt gjennom for eksempel Altinn. Disse medlemmer ønsker å gjøre mer for å styrke samboeres rettigheter og mener derfor det ville vært fornuftig å utrede dette forslaget.

Disse medlemmer mener det et positivt at regjeringen har forenklet arveloven språklig. Likevel vil disse medlemmer hevde at lov om arv og dødsboskifte fremdeles ikke kan anses å være en enkel lov å sette seg inn i. Disse medlemmer mener derfor vårt forslag om en standardisert samboerkontrakt som attesteres for eksempel digitalt via Altinn, vil være en forenkling og gjøre det enklere for samboere som ønsker å være likestilt med gifte i arveloven. Arven vil på denne måten fordeles på grunnlag av lov, men da gjennom en aktiv handling for de som ønsker det. Disse medlemmer mener dette vil modernisere og forenkle. Disse medlemmer foreslår å utrede forslaget da vi er åpne for at dette kan løses på ulike måter. Disse medlemmer sin intensjon er uansett at det skal gjøres på en enkel og tilgjengelig måte.

Disse medlemmer mener det ikke nødvendigvis er slik at ekteskap er den foretrukne samlivsformen og vil vise til at svært mange i dag velger å leve i samboerskap. Disse medlemmer vil vise til at samboere som har barn sammen eller venter barn sammen, i dag har tilnærmet like rettigheter som gifte i arveloven. Samboere uten felles barn eller samboere helt uten barn har ikke samme rettigheter. Det mener disse medlemmer det er mulig å gjøre noe med, uten at det skal få de negative konsekvensene som forslagene fra Arvelovutvalget ville få.

Disse medlemmer merker seg at det å definere hva en samboer skal være i arverettslig forstand gjennom tidligere utredninger har vist seg vanskelig. Disse medlemmer vil vise til at den mest grundige utredningen på dette området kom med NOU 1999:25 Samboerne og samfunnet – (Bugge Fougner-utvalget). Her slås det fast at det da ikke fantes noen rådende, entydig definisjon av samboerskap. Utvalget fant at mens det i dagligtalen er nokså klart hva folk tenker på når de snakker om samboere, er det svært vanskelig å foreta en presis avgrensning av gruppen. Disse medlemmer merker seg at Arvelovutvalget ikke har løst denne problemstilling i nevneverdig grad. Disse medlemmer mener også det er grunn til å understreke at Bugge Fougner-utvalgets innstilling er 20 år gammel, og utviklingen med flere samboende har vært sterk på disse 20 årene.

Disse medlemmer foreslår at samboeres rettigheter og stilling kan styrkes gjennom en innføring av en rettskraftig frivillig samboeravtale/samboerkontrakt, som bekrefter samboerskapet og attesteres av en offentlig myndighet. På denne måten vil man gjennom en aktiv handling kunne velge å få de samme rettigheter og plikter i arveloven som for gifte. Et slikt forslag vil bety at man likestiller tidspunktet for undertegnelse av en slik kontrakt på samme måte som en vigselattest. Disse medlemmer vil vise til at det vil si at dersom man aktivt velger å inngå en slik avtale, så vil man som samboer få de samme rettigheter og plikter som ektefeller, den dagen avtalen attesteres av en offentlig myndighet. Dette mener disse medlemmer kan være den beste løsningen for å styrke samboeres rettigheter uten å la det gå på for stor bekostning av livsarvinger og særkullsbarn, slik konsekvensen av Arvelovutvalgets forslag ville blitt.

Disse medlemmer vil vise til at ved en slik endring vil særkullsbarn kunne få en noe mindre andel av dødsboet dersom far eller mor velger å inngå en slik avtale med en samboer. Likevel mener disse medlemmer dette kan forsvares da konsekvensen ikke er større enn om mor eller far hadde valgt å gifte seg. Disse medlemmer ser ikke noen særskilt grunn til å skille mellom samboerskap som er avtalefestet, og ordinært ekteskap. Disse medlemmer vil understreke at det vil forutsette en aktiv handling hvor man selv inngår en slik avtale. Dersom man er samboer og ikke ønsker de samme rettighetene eller pliktene som gifte, inngår man ikke en slik avtale – på samme måte som at om man ikke vil gifte seg, så inngår man ikke ekteskap.

Disse medlemmer mener et forslag som dette må utredes nærmere for å få avklart hvordan en slik avtale bør eller kan utformes, hvilken offentlig myndighet som skal attestere på en slik avtale, hvilke regler som skal gjelde osv. Disse medlemmer mener en mulighet vil være å sammenligne reglene for testament med reglene for en slik avtale.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utarbeide et forslag til hvordan samboeres rettigheter kan likestilles med ektefellers rettigheter fullt ut i arveloven gjennom at samboere som ønsker det, kan inngå en særskilt samboeravtale som attesteres av offentlig myndighet.»

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet ser at det isolert sett kan være enkelte praktiske grunner til en adgang for samboere til å kunne inngå en avtale for å oppnå lik rett til arv som ektefeller. Samtidig er Norge i verdenstoppen hva gjelder å gi samboere best arverettslig vern med tanke på de direkte rettigheter som allerede er lovfestet i arveloven. Arveloven av i dag gir samboere med felles barn mulighet til å utvide den lovfastsatte arveretten i testament, jf. § 28 b. Samboere som ikke har barn, står videre helt fritt til å sikre hverandre i testament. Det følger videre av gjeldende arvelov § 28 c annet ledd at en samboer i testament kan fastsette full rett til uskifte. Disse medlemmer viser til at forslaget til Arbeiderpartiet innebærer at avtalen skal «attesteres av offentlig myndighet». En slik attestering er ikke nødvendig for at avtalen skal være rettslig bindende, og det kan tenkes at en attestering kan representere en ytterligere terskel for å inngå en slik avtale for eksempel fordi mye privat informasjon vil måtte gis til offentlig myndighet. Ordningen kan videre være potensielt byråkratiserende.

Disse medlemmer mener videre at en ordning med attestasjon skaper et mer komplisert system. Arv fordeles etter norsk rett på grunnlag av lov eller på grunnlag av testament. Legalarv og testamentarv er godt kjente og innarbeidede fremgangsmåter. Disse medlemmer mener det ikke bør introduseres en tredje variant, som er ukjent for folk flest, da det vil kunne gi opphav til nye rettslige problemstillinger og vil gi behov for særskilte regler i arveloven som gjør arveretten enda vanskeligere å forstå.

Disse medlemmer mener forslaget vil være med på å utvanne ekteskapets rettslige særstilling. Videre vil enhver styrking av samboervernet bidra til å svekke barnas arverettslige posisjon. Disse medlemmer mener dette er en endring som vil kreve større prinsipielle avklaringer.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til at vi i dag har to rettslige grunnlag for arv: arveloven og testamente. En ordning der samboere som ønsker det, kan inngå en særskilt samboeravtale som attesteres av offentlig myndighet, ville kunne sørget for at det er en aktiv handling som utløser arverett for samboere, slik enkelte høringsinstanser tok til orde for. Imidlertid vil det allerede etter gjeldende rett være mulighet for å gjøre denne type disposisjoner i testamente, og opprettelse av nok et rettslig grunnlag for arv vil kunne bidra til å komplisere situasjonen, ikke forenkle den.

Disse medlemmer viser til at Arvelovutvalget var av den oppfatning at langvarig samboerskap i seg selv burde utløse arverett, som kunne begrenses i gjensidig testamente. Utvalget mente den gjenlevende samboeren burde få visse minimumsrettigheter, også om samboerne ikke har felles barn. Argumentet om at samboere står fritt til å tilgodese hverandre gjennom testament, er ifølge utvalget teoretisk riktig, men uholdbart ettersom det i praksis bare er et lite antall samboere som oppretter testament. Disse medlemmer mener det finnes gode grunner for å utvide arveretten for samboere, men vil understreke at en slik arverett kun burde utløses som følge av et langvarig samboerskap, for eksempel på 10 år eller mer, og at arveretten må kunne begrenses gjennom gjensidig testamente slik at det fremdeles vil være mulig å velge samboerskap som samlivsform uten at det får de samme økonomiske følger som ekteskap.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen om å komme tilbake med lovforslag som gir arverett for samboere som har bodd sammen i et visst antall år, og at denne arveretten kan begrenses i gjensidig testament mellom samboerne.»

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at en ordning der samboere kan få likestilte rettigheter med ektefeller gjennom en samboerkontrakt, også bør følges av en ordning der mennesker som er samboere over lang tid, for eksempel fem år, automatisk får informasjon om ordningen med samboerkontrakt, for å sikre oppmerksomhet rundt ordningen.

Ektefellers rett til å sitte i uskifte

Komiteen registrerer at departementet i det vesentlige har foreslått å videreføre reglene om den gjenlevende ektefellens rett til å sitte i uskifte.

Komiteen merker seg at det i proposisjonen foreslås at retten til uskifte fremdeles i utgangspunktet kun skal omfatte felleseiemidler, og at det foreslås et krav om samtykke fra eventuelle særskilte livsarvinger.

Komiteen viser til at det i proposisjonen foreslås at utgangspunktet fremdeles skal være at den gjenlevende ektefellen i levende live rår over uskifteboet som en eier. Det absolutte forbudet mot å gi bort fast eiendom foreslås ikke videreført. I stedet foreslår departementet at adgangen til å gi bort fast eiendom skal vurderes etter regelen om at man ikke kan gi bort gaver som står i misforhold til formuen i uskifteboet. Departementet foreslår i tillegg en utvidet adgang til å begjære bevissikring utenfor rettssak, slik at arvingene gis bedre muligheter til innsyn i gjenlevende ektefelles disposisjoner over verdiene i uskifteboet.

Samboeres rett til å sitte i uskifte

Komiteen viser til at forslaget i proposisjonen i stor grad viderefører reglene om samboeres rett til å sitte i uskifte. Uskifteretten er etter dagens rett forbeholdt samboere som har, har hatt eller venter barn sammen. Den gjenlevende samboeren kan overta følgende eiendeler uskiftet: felles bolig og innbo samt bil og fritidsbolig med innbo som tjente til felles bruk for samboerne. Også andre eiendeler kan overtas uskiftet, men dette må i så fall være fastsatt i testament, eller arvingene må samtykke. Ved skifte skal uskifteformuen deles på grunnlag av verdien av hver av samboernes eiendeler på det tidspunktet uskifteboet ble etablert. For øvrig gjelder reglene om uskifte for ektefeller i stor grad tilsvarende.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til forslaget om å gi samboere likestilte rettigheter gjennom samboerkontrakt, og mener dette også bør ha virkning for uskiftereglene.

Regler om testament

Komiteen registrerer at formkravene for opprettelse av testamenter i det vesentlige videreføres i proposisjonen. Regelen om at vitnene må være til stede sammen foreslås imidlertid ikke videreført, og det foreslås enkelte justeringer av habilitetskravene for testamentsvitner. Departementet foreslår å videreføre muligheten til å kunne tilbakekalle testamentet ved ødeleggelse eller overstryking, men etter det nye lovforslaget må dette gjelde hele testamentet. Komiteen noterer seg at arvelovens regler om ugyldige testamentariske disposisjoner foreslås videreført med noen mindre endringer, og at departementet foreslår enkelte innholdsmessige endringer i de supplerende tolkningsreglene for testamenter.

Komiteen noterer seg at departementet av pedagogiske hensyn foreslår en bestemmelse som slår fast at en dødsdisposisjon må fremgå av et testament for å være gyldig, og det foreslås en angivelse i loven av hva som anses å være en dødsdisposisjon.

Komiteen merker seg at Arvelovutvalget har delt seg i et flertall og et mindretall i spørsmålet om man bør videreføre adgangen til å kunne binde seg til ikke å opprette testament eller til å ikke endre eller tilbakekalle et testament, gjennom såkalte «arvepakter». Komiteen noterer seg at departementet, i likhet med utvalgets flertall, foreslår å videreføre denne ordningen.

Komiteen registrerer videre at det i proposisjonen foreslås et eget avsnitt i loven om felles testamenter og gjensidige testamenter. Arvelovutvalget har delt seg i et flertall og et mindretall når det gjelder den lengstlevendes adgang til å endre eller tilbakekalle testamentet etter at han eller hun har overtatt arven etter den førstavdøde. Departementet foreslår i utgangspunktet å videreføre regelen i gjeldende lov om at hvis et felles testament eller gjensidig testament sier noe om fordelingen av arven når begge testatorene er døde, kan den lengstlevende testatoren endre bare det som er bestemt om arv til den lengstlevendes egne arvinger etter loven eller til noen som er innsatt som arving etter særskilt ønske fra den lengstlevende. Komiteen merker seg at departementet også foreslår en unntaksregel som går ut på at en lengstlevende ektefelle som etter loven ville ha hatt full arverett etter den førstavdøde ektefellen, fritt kan endre testamentet med mindre testamentet klart gir uttrykk for at testasjonskompetansen er begrenset.

Komiteen noterer seg at det foreslås en utvidelse av ordningen med at man kan innlevere sitt testament til tingretten slik at det blir oppbevart og registrert der. Utvidelsen går ut på at testamentet skal kunne innleveres og kreves utlevert hos alle tingretter. Departementet foreslår i tillegg å innføre et krav om at det er originalen som skal innleveres til tingretten. Tingretten skal etter forslaget ikke gi opplysninger til andre enn testator om at den har et testament til oppbevaring, men det foreslås et unntak hvis testator har verge. Fylkesmannen kan i så fall få opplyst at det er innlevert et testament til tingretten, men Fylkesmannen kan ikke få opplysninger om innholdet. Departementet foreslår i tillegg en ny bestemmelse om innsynsrett i testamentet etter testators død.

Digital signatur

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil også vise til innspill fra Finans Norge. Finans Norge mener en ny arvelov bør ha regulering som sikrer mulighet til digital signering av testament. Flertallet støtter dette. Flertallet undres over hvorfor regjeringen ikke har foreslått dette. Flertallet kan ha forståelse for at Arvelovutvalget ikke foreslo dette all den tid utvalgets innstilling var klar i februar 2014 og den digitale utviklingen har skutt fart i årene etter dette. Flertallet mener en ny dynamisk arvelov bør regulere en slik mulighet, som antakeligvis vil få et større og større bruksområde i tiden som kommer.

Flertallet registrerer at det er etablert bedrifter som allerede innen kort tid vil være klare for å tilby kunder digitalt testamente. Flertallet merker seg at dette vil kunne gjøre arbeidet og kostnadene ved å utarbeide et testamente langt enklere og ikke minst mye rimeligere. Flertallet vil vise til at det er få overordnede tall på hvor mange nordmenn som har et testamente, men ifølge Advokatforeningen er det «en liten prosentandel av befolkningen», jf. en artikkel på nettstedet E24. Flertallet vil videre vise til at et enkelt testamente i dag kan koste mellom 5 000 og 10 000 kroner, og mener det vil være svært positivt med digitale og rimeligere løsninger. Flertallet mener det vil være av stor betydning for å forhindre vonde og opprivende konflikter at flere utarbeider et testamente, og mener det må gjøres både enklere og rimeligere. Flertallet er derfor svært positive til innovasjon og utvikling av nye digitale løsninger og mener arveloven må sikre mulighet for digital signering av testamente.

Flertallet fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag som sikrer muligheten for digital signering av testament i arveloven.»

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet er positive til at testamenter skal kunne signeres digitalt. Disse medlemmer mener den digitale utviklingen tilsier at også juridiske tjenester til en viss grad vil digitaliseres og automatiseres. Blant annet er såkalte arvesimulatorer og digitale testamenter noe som vil være tilgjengelig på markedet fremover. Disse medlemmer ser positivt på denne utviklingen, men understreker samtidig at nye systemer for digital signering av testament vil innebære en endring av formkravene for å opprette testament, og det vil kunne være en viss risiko for misbruk fra tredjepersoner sin side. Hverken Arvelovutvalget eller departementet gikk inn for å innføre digitale testamenter med elektronisk signatur. Disse medlemmer mener departementet bør være åpne for å justere formkravene slik at digital signatur kan være en mulighet dersom dette kan gjøres på en sikker måte, og foreslår med dette en hjemmel for departementet til å fastsette nærmere regler for digital signatur i forskrift.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Arveloven § 43 nytt siste ledd skal lyde:

Kongen kan i forskrift gi regler om at testamenter kan opprettes digitalt, og om hvilke krav som i så fall må være oppfylt for at slike testamenter skal være gyldige. I forskriften kan det gjøres unntak fra første og tredje ledd.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet er positive til at det kan åpnes for digital signering av testamenter, men vil understreke at arveloven fremdeles må sikre mulighet for fysisk signering.

Utsatt arvefall

Komiteen merker seg at departementet går inn for at det fortsatt skal være et vilkår om at den som skal ta arv, må leve eller være unnfanget ved arvelaterens død, og at et barn som er unnfanget, men ikke født ved arvelaterens død, må fødes levende for å ta arv. Komiteen noterer seg videre at departementet foreslår ikke å videreføre reglene i gjeldende lov om «utsatt arvefall», som innebærer at arvelateren i testament i en viss utstrekning kan innsette arvinger som ikke er født eller unnfanget ved arvelaterens død.

Samtidig dødsfall eller ukjent dødsrekkefølge

Komiteen noterer seg at departementet foreslår å videreføre regelen i gjeldende lov om at arvingen skal anses for ikke å ha overlevd arvelateren i tilfeller der en er usikker på dødsrekkefølgen. Komiteen noterer seg at departementet mener at arvingen bør ta arv på vanlig måte i tilfeller der det er mulig å fastslå hvem som døde først, og det er på det rene at arvelateren døde før sin arving. Komiteen viser til at departementet foreslår en regel om at arvingen skal regnes for ikke å ha overlevd arvelateren hvis de to «dør straks etter hverandre som følge av samme hendelse». Begrunnelsen for dette er at en slik regel kan hindre at arverekkefølgen blir avgjort av en ren tilfeldighet der det like gjerne kunne ha vært den ene som den andre som døde først.

Avhendelse av og annen forhåndsdisponering over fremtidig arv

Komiteen merker seg at departementet foreslår å videreføre et forbud mot avhendelse av og annen forhåndsdisponering over fremtidig arv. Departementet foreslår imidlertid en unntaksregel for avtaler mellom arvingene om fordelingen av gjenstander på et fremtidig skifte. Begrunnelsen for dette er at slike avtaler etter departementets syn oftere kan ha et mer beskyttelsesverdig formål enn en betinget salgsavtale med en tredjeperson. Komiteen noterer seg at departementet ikke går inn for et krav om samtykke fra arvelateren slik det var foreslått av Arvelovutvalgets flertall. Departementet foreslår for øvrig en regel som presiserer at arvingen kan rå over arven etter arvelaterens død, men at arvingen ikke kan overføre rettighetene som arving i forbindelse med skiftet på annen måte enn ved å gi avkall på arven.

Avkall på arv

Komiteen viser til at gjeldende arvelov skiller mellom avkall på fremtidig arv og avslag på arv etter arvefallet. I proposisjonen foreslås det at dette skillet oppheves, at det gis en samlet regulering, og at begge deler omtales som avkall på arv. Det foreslås en regel som slår fast at det kan gis helt eller delvis avkall på fremtidig eller falt arv, og at arv som det er gitt avkall på, fordeles som om arvingen var død før arvelateren.

Avkorting av arv

Komiteen viser til at reglene om avkorting av arv gjelder spørsmålet om det skal gjøres fradrag i en livsarvings arveandel for gaver eller forskudd på arv som vedkommende har mottatt mens arvelateren var i live. Etter gjeldende arvelov skal det gjøres avkorting i en livsarvings arvelodd dersom arvelateren har fastsatt dette eller det ellers blir godtgjort at avkorting vil være i samsvar med arvelaterens forutsetninger. Departementet legger vekt på at en regel om avkorting bør ha som utgangspunkt at arvelaterens forutsetninger og ønsker om fordeling av arven skal respekteres, men fremhever at regelen også må ivareta hensynet til forutberegnelighet for arvingen som mottar gaven. Komiteen merker seg departementets forslag om at det skal foretas en avkorting i arven hvis dette var satt som en betingelse for den økonomiske ytelsen arvingen mottok. I proposisjonen foreslås det å ta inn en påminnelse i loven om at betingelsen bør være skriftlig og meddelt de andre arvingene.

Fradømmelse av arverett

Komiteen noterer seg at departementet foreslår en adgang til fradømmelse av arverett ved straffbare handlinger mot arvelateren eller arving etter arvelateren. Lovforslaget bygger i stor grad på gjeldende rett, men det foreslås imidlertid å utvide bestemmelsens virkeområde til å gjelde også der arvingen har utført en straffbar handling mot arvelateren som medfører at arvelateren mister testasjonsevnen. Videre foreslås det en utvidelse ved at det ikke stilles krav til hvilken straffereaksjon som idømmes. Komiteen noterer seg at det i ekteskapsloven også foreslås en ny regel som gir mulighet til å fradømme retten til berikelse ved deling av felleseiet.

Skifte av dødsbo (lovforslagets tredje del)

Komiteen viser til at lovforslaget i stor grad innebærer en videreføring av kjente prinsipper fra den någjeldende skifteloven. Komiteen viser til at vi har lang tradisjon for at skifteoppgavene ligger i domstolene, og vil understreke at lovforslaget bygger på at domstolene fortsatt skal ha disse oppgavene.

Komiteen viser til at et dødsbo etter gjeldende skiftelov kan skiftes privat eller offentlig. Ved et privat skifte er det arvingene som selv står for bobehandlingen. Ved et offentlig skifte er det tingretten som står for skiftet, men likevel slik at det som regel oppnevnes en bobestyrer som tar seg av den praktiske gjennomføringen. Komiteen viser til at de fleste dødsbo i Norge skiftes privat, og dette vil normalt være et langt billigere alternativ enn offentlig skifte. Komiteen registrerer at ordningene med privat og offentlig skifte er foreslått videreført i proposisjonen.

Komiteen viser til at eiendelene i boet og verdsettingen av disse vil være sentrale spørsmål for arvingene, enten det gjelder privat skifte eller offentlig skifte.

Komiteen registrerer at departementet foreslår en regel om at en arving kan overta bestemte eiendeler i boet når ingen av de øvrige arvingene motsetter seg dette. Er det uenighet om hvorvidt en arving skal få overta en eiendel, kan arvingen overta eiendelen dersom gode grunner taler for det, og det ikke er noen rimelig grunn for de andre arvingene til å motsette seg det. En arving kan etter forslaget kreve at eiendelen selges dersom det ikke er noen som har rett til å få overta eiendelen etter de nevnte reglene, etter de særregler som gjelder for ektefeller og samboere, eller på grunnlag av odels- eller åsetesretten. Når det gjelder verdsettelsen, foreslår departementet en ny bestemmelse som slår fast at utgangspunktet er avtalefrihet. Som etter gjeldende lov kan verdsettelsen avgjøres ved skiftetakst dersom arvingene ikke blir enige. Verdsettelsen skal etter lovforslaget knyttes til tidspunktet da det blir bestemt hvem som skal overta eiendelen.

Komiteen noterer seg departementets forslag om at retten skal utferdige proklama før det er avgjort om boet skal skiftes offentlig eller privat, dersom dette begjæres av en arving. Ved offentlig skifte foreslås det at proklama skal være obligatorisk. For de private skiftene foreslås det at det skal utstedes proklama bare hvis en av arvingene krever det.

Arvingers innsyn i avdødes transaksjonshistorikk

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet, mener arvingene som skal skifte et dødsbo, kan ha et behov for innsyn i transaksjonshistorikken til avdødes bankkonti i tiden før dødsfallet. Flertallet mener at grensen som foreslås på tre måneder, bør være tilstrekkelig for at arving med formuesfullmakt kan få oversikt over hvorvidt ulike løpende utgifter og krav er oppgjort eller ikke. Flertallet mener likevel at grensen på tre måneder ikke trenger å være absolutt, da det i noen få tilfeller vil kunne være behov for innsyn i transaksjonshistorikk som er eldre enn denne grensen, for å kunne få til et effektivt og endelig arveoppgjør. Flertallet vektlegger hensynet til at lovverket ikke må være for rigid, men understreker samtidig at terskelen for innsyn i mer enn tre måneder tilbake i tid må være høy.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil videre vise til at Finans Norge mener en kodifisering av innsynsrett i avdødes konti bakover i tid ikke bør vedtas. Dette begrunnes med personvernhensyn. Disse medlemmer mener dette må sees opp mot kravet om å utferdige en fullstendig selvangivelse for dødsboet, oversikt over gjeldsforpliktelser, herunder ubetalte regninger, og mulighet til å oppdage uredelige tredjeparter som prøver å få oppgjør for krav som allerede er betalt. Disse medlemmer mener det i de fleste dødsbo vil holde med en oversikt over aktiva ved dødstidspunktet, og at en selvangivelse i stor grad vil kunne løses ved de gode mulighetene Altinn i dag allerede gir. Således mener disse medlemmer personvernhensynet bør være det viktigste og støtter Finans Norges innsigelser, og fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag som sørger for at innsyn etter § 92 fjerde ledd følges strengt, slik at det bare etter særlige vilkår gis innsyn for arving i arvelaters transaksjonsdata mer enn tre måneder tilbake i tid.»

Der andre enn arvelater eier eller har tilgang til kontoen, ber disse medlemmer om at det ikke åpnes for innsyn for arvinger mer enn tre måneder tilbake i tid.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til at regjeringen foreslår å lovfeste en rett for arvingene til innsyn i avdødes transaksjonsdata tre måneder tilbake i tid, og når særlige grunner tilsier det, skal banken kunne gi innsyn 12 måneder tilbake i tid. Om det foreligger ekstraordinære omstendigheter, kan det etter forslaget gis innsyn i eldre transaksjonsdata. Det fremgår av proposisjonen at banken skal foreta disse vurderingene, og at den skal ta hensyn til arvingenes behov og opplysningenes karakter, herunder se hen til om opplysningene er svært personlige eller kan skade arvelaterens ettermæle. Disse medlemmer viser til innspill fra Finans Norge i saken, der det pekes på at bankene og deres ansatte ikke er egnet til, og heller ikke ønsker, å foreta denne type vurderinger. Disse medlemmer er kritiske til å pålegge bankene å avgjøre om det foreligger særlige grunner eller ekstraordinære omstendigheter som bør gi arvingene innsyn i transaksjonsdata lengre enn tre eller tolv måneder tilbake i tid. Disse medlemmer mener det er nærliggende at domstolene tar stilling til om det foreligger slike forhold.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake med forslag om at vurderingen av hvorvidt det foreligger særlige grunner eller ekstraordinære omstendigheter jf. § 92 første ledd, skal ligge til domstolene.»

Privat skifte

Komiteen viser til at gjennomføringen av et privat skifte i liten grad er lovregulert i gjeldende skiftelov, og at departementet foreslår en større grad av lovregulering i den nye loven. Et formål med lovforslaget er å verne om adgangen til et enkelt, privat skifte basert på avtalefrihet, samtidig som det gis enkelte lovregler for å gi en bedre veiledning til arvingene om skiftebehandlingen og oppgavene som inngår i skiftebehandlingen. Komiteen viser til at departementet blant annet foreslår en regel som slår fast at avgjørelser under det private skiftet krever enstemmighet blant arvingene, og en regel som gir en oversikt over de oppgavene som skal eller bør utføres ved gjennomføringen av et privat skifte.

Komiteen viser til at det er et vilkår for å kunne skifte privat at en eller flere av arvingene påtar seg et personlig ansvar for arvelaterens gjeld. I NOU 2007:16 foreslår Skiftelovutvalget at dette vilkåret ikke videreføres, og at arvingene skal være ansvarlige for arvelaterens gjeld bare innenfor rammene av boets midler. Komiteen noterer seg at departementet går inn for å beholde prinsippet om full gjeldsovertakelse i gjeldende lov. Departementet viser i sin begrunnelse til at det er vanskelig å opprettholde en skifteform som er så enkel og uformell som det private skiftet etter norsk rett, og samtidig ivareta kreditorenes interesser på en rimelig måte, uten å kombinere dette med en regel om at arvingene, når de får tilgang til alle eiendelene i boet, også blir ansvarlige for boets forpliktelser fullt ut.

Offentlig skifte

Komiteen viser til at et alternativ med offentlig skifte kan være konfliktforebyggende og legge til rette for tvisteløsning i de boene der partene har vanskelig for å finne løsninger seg imellom.

Komiteen noterer seg at departementet foreslår å lovfeste at det som hovedregel skal holdes forberedende rettsmøte. Det foreslås også å lovfeste en adgang til å inngå rettsforlik i det forberedende rettsmøtet dersom dommeren finner det ubetenkelig.

Departementet viser i denne sammenheng til at ordningen med forberedende rettsmøte kan føre til en reduksjon av antallet offentlige skifter. Departementet viser også til at det forberedende rettsmøtet vil kunne gjøre den videre gjennomføringen av det offentlige skiftet enklere og mer effektivt i tilfeller der partene etter det forberedende rettsmøtet fortsatt mener at boet bør skiftes offentlig.

Komiteen merker seg at skiftelovens regler om hvem som kan begjære offentlig skifte, og om vilkår for å åpne offentlig skifte, i det vesentlige er videreført i lovforslaget.

Komiteen viser til at det i noen tilfeller forekommer at boet ikke kan skiftes privat fordi ingen av arvingene påtar seg ansvaret for arvelaterens gjeld, samtidig som det heller ikke er noen som krever offentlig skifte. I slike bo er det ingen som formelt ivaretar boets anliggender. Komiteen viser til at tingretten kan åpne offentlig skifte av eget tiltak, men det er da et vilkår at boets midler er tilstrekkelige til å dekke skifteomkostningene. I enkelte bo kan det være uheldig at det ikke blir gjennomført skifte. Komiteen merker seg at departementet foreslår en ny regel om at dersom det foreligger «særlige grunner», kan retten åpne offentlig skifte selv om boets midler ikke er tilstrekkelige til å dekke skifteomkostningene. Etter forslaget vil staten hefte for skifteomkostningene oppad begrenset til 50 ganger rettsgebyret. Særlige grunner vil for eksempel kunne foreligge der offentlig skiftebehandling kan medvirke til at rettighetene til barn eller andre svake grupper ivaretas, eller til at verdier ikke går tapt, eller der offentlig skiftebehandling er nødvendig for å avvikle næringsvirksomhet.

Komiteen viser til at departementet i det vesentlige foreslår en videreføring av gjeldende rett når det gjelder gjennomføringen av det offentlige skiftet. I de fleste tilfeller blir oppgavene i forbindelse med et offentlig skifte overlatt til en bobestyrer, og departementet går inn for å erstatte begrepet «bobestyrer» med «bostyrer». Komiteen registrerer at det i lovforslaget foreslås en regel som gir arvingene formell rett til å klage over hvordan bostyreren utfører sine oppgaver.

Melding om og registrering av dødsfall

Komiteen merker seg at departementet foreslår å i stor grad videreføre reglene om melding om og opplysningsplikt i forbindelse med dødsfall. Departementet foreslår imidlertid en hjemmel til å gi forskrift om dødsfallmeldinger, herunder om innholdet i meldingen, til hvem meldingen skal gis, og hvordan opplysningene skal behandles og meldes videre – dette for å legge til rette for digital innsamling og videreformidling av opplysninger om dødsfall. Departementet foreslår videre å lovfeste en veiledningsplikt for tingretten overfor dem som kan ha rettigheter i dødsboet. Denne plikten er foreslått begrenset til veiledning om praktiske fremgangsmåter og om innholdet i rettsreglene uten at det gis konkrete råd.

Formuesfullmakt til arvingene

Komiteen merker seg departementets forslag om å lovfeste praksisen med å utstede en formuesfullmakt til arvingene, som gir tilgang til for eksempel kontoopplysninger og skatteopplysninger om arvelateren. Departementets begrunnelse er at arvingene i denne fasen kan ha behov for å få oversikt over arvelaterens formue og gjeld for å kunne ta stilling til om de bør velge privat eller offentlig skifte. Når det gjelder opplysninger om transaksjoner på arvelaterens bankkonti, foreslås det begrensninger for hvor gamle opplysninger det kan gis innsyn i. Departementet foreslår også å lovfeste praksisen med at tingretten gir arvinger fullmakt til å gjennomgå arvelaterens bankboks. Videre foreslås en ny regel om at retten kan gi et begravelsesbyrå fullmakt til innsyn i skatteopplysninger for siste år. Departementet mener dette kan være en praktisk løsning der det er behov for slik dokumentasjon i forbindelse med søknad om gravferdsstønad, og arvingene har gitt et begravelsesbyrå i oppdrag å søke om dette på deres vegne.

Når arvelateren etterlater seg ektefelle eller samboer

Komiteen viser til at det gjelder en del særlige regler for tilfeller der arvelateren etterlater seg ektefelle. Hvis det ikke er aktuelt med uskifte, må et eventuelt felleseie mellom ektefellene deles før dødsboet skiftes med ektefellen som en av arvingene. Delingen av felleseiet reguleres av ekteskapsloven, og departementet foreslår ikke innholdsmessige endringer i disse reglene. Når det gjelder skiftet av dødsboet, foreslår departementet enkelte endringer i reglene om såkalt summarisk skifte. Det foreslås i proposisjonen at det inntas i loven en regel om ektefellens råderett over eiendeler og om vederlag for bruk av eiendeler under skiftet. Videre foreslås det at en gjenlevende ektefelle i utgangspunktet skal ha rett til å få overta på skiftet enhver eiendel som han eller hun fullt ut eller for det vesentlige har brakt inn i felleseiet, og at en gjenlevende ektefelle normalt også skal ha rett til å overta bolig og innbo som har vært felleseie. Departementet foreslår dessuten å utvide retten for en ektefelle til å få utlagt felles bolig med innbo på skiftet når disse eiendelene har vært arvelaterens særeie.

Komiteen viser til at samboeres rett til å overta felles bolig og innbo er regulert i husstandsfellesskapsloven § 2. Komiteen merker seg at departementet ikke foreslår noen innholdsmessige endringer i disse reglene ettersom husstandsfellesskapsloven ligger utenfor rammene for dette lovarbeidet. Komiteen noterer seg imidlertid departementets synspunkt om at det kan være hensiktsmessig med en regulering av samboeres råderett over eiendeler under skiftet i likhet med bestemmelsen som er foreslått for gjenlevende ektefeller.

Skifteregler ved samlivsbrudd

Komiteen viser til at det i proposisjonen foreslås at skiftelovens regler om skifte av felleseie i forbindelse med et samlivsbrudd flyttes til ekteskapsloven. Departementet foreslår at det fortsatt skal være adgang til å begjære offentlig skifte av felleseie, og at reglene om gjennomføringen av felleseieskifter i stor grad videreføres i et nytt kapittel 18 i ekteskapsloven. Komiteen merker seg departementets forslag om å lovfeste en ordning med forberedende rettsmøte for felleseieskiftene, og at det av pedagogiske grunner er tatt inn en regel i lovforslaget som slår fast at ved privat skifte er det ektefellene som gjennomfører oppgjøret.

Komiteen noterer seg departementets forslag om at ektefeller med særeie og samboere skal få adgang til å gjennomføre delingen av formuesmassen ved et offentlig skifte dersom de er enige om denne skifteformen. Departementet foreslår videre at det forut for åpning av offentlig skifte som hovedregel skal holdes et forberedende rettsmøte.

Komiteen viser til at departementet har foreslått å endre tvisteloven § 6-2 første ledd slik at familiesaker i sin helhet unntas fra forliksrådsbehandling.

Insolvente dødsbo

Komiteen merker seg at departementet mener det fortsatt er behov for enkelte særregler om offentlig skifte av insolvente dødsbo som et alternativ til konkursbehandling, og at gjeldende lovs regler i det vesentlige foreslås videreført.

Stiftelser som opprettes ved testament

Komiteen noterer seg at det i proposisjonen foreslås enkelte særlige skifterettslige regler for bedre å ivareta stiftelser som opprettes ved testament, og slike stiftelsers interesser under bobehandlingen.

Saker med tilknytning til utlandet

Komiteen viser til at det i proposisjonen foreslås at det skal kunne kreves skifte av dødsbo i Norge dersom arvelateren på dødstidspunktet hadde «sitt vanlige bosted» her. Det foreslås også en viss adgang til å få skiftet boet i Norge selv om arvelateren ikke hadde sitt vanlige bosted her. Når skiftet skal foretas i Norge, skal skiftemyndigheten følge norske skifteregler.

Komiteen viser til at det også er et spørsmål om hvilke lands materielle arverett som skal legges til grunn for selve fordelingen av arven, når norske domstoler har skiftekompetanse i en sak som har tilknytning til flere land. Hovedregelen etter lovforslaget er at det er arveretten i den staten der arvelateren ved sin død hadde sitt vanlige bosted, som skal anvendes på skiftet. Etter forslaget gis imidlertid arvelateren en adgang til på visse vilkår å bestemme at retten til arv skal avgjøres etter arveretten i den staten der han eller hun er eller har vært statsborger.

Komiteen viser til at det i proposisjonen foreslås at de gjeldende reglene om anerkjennelse av utenlandske skifteoppgjør videreføres, og at departementet mener det ikke er behov for å lovfeste disse reglene.

Dødsbo som omfatter en landbrukseiendom

Komiteen vil peke på at relativt mange landbrukseiendommer inngår i dødsbo, og at det er mye som tyder på at slike dødsbo ofte blir stående uskiftet i lang tid. Dette kan ha som konsekvens at landbrukseiendommen heller ikke blir drevet på flere år. I proposisjonen vises det til at landbruksmyndighetene har hatt problemer med å håndheve landbrukslovgivningen overfor landbrukseiendommer som inngår i dødsbo. Det opplyses om at dette særlig gjelder bo- og driveplikten, jf. konsesjonsloven § 5 og jordloven § 8. Et dødsbo anses verken som erverver eller eier og kan verken ha boplikt eller driveplikt etter gjeldende regler.

Komiteen viser til at Skiftelovutvalget behandlet denne problemstillingen i NOU 2007:16. Utvalget pekte på at det er en forutsetning for å oppnå de målsettingene norsk landbrukspolitikk bygger på, at landbrukseiendommene er i aktiv bruk. Skiftelovutvalget foreslo to alternative løsninger. Det ene forslaget gikk ut på å endre loven slik at dødsboet skulle anses som erverver av eiendommen og dermed kunne pålegges bo- og driveplikt. Det andre forslaget gikk ut på å ta inn en regel i skifteloven som ville gi landbruksmyndighetene adgang til å sette en frist for gjennomføring av skiftet hvis hensynene til å håndheve jordloven eller konsesjonsloven skulle tilsi det.

Komiteen har videre merket seg høringsinnspillene fra Norges Skogeierforbund og Norges Bondelag under komiteens høring 15. januar 2019, som i likhet med Skiftelovutvalget har tatt til orde for å innføre en frist for skifte av dødsbo som omfatter en landbrukseiendom.

Komiteen noterer seg at departementet har foreslått at tingretten, i tilfeller der det inngår en landbrukseiendom i boet, skal melde fra til landbruksmyndighetene i den kommunen eiendommen ligger, om hvem som er arvinger i boet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser videre til innspill under høringen om arveloven i Stortinget 15. januar 2019, hvor Norges Skogeierforbund og Norges Bondelag ønsket endringer i arveloven slik at ikke dødsbo som slipper bo- og driveplikt, kan tviholde på gårdsbruk. Konsekvensen er at de brukes som fritidseiendommer og at mange ønsker å la eiendommene ligge i dødsboet for å slippe å flytte dit. Flertallet vil vise til høringen, hvor det ble vist til eksempler med skogområder som burde bli vernet, men hvor man ikke fikk tak i alle arvingene, eller problemer med å bygge veier fordi man ikke får nødvendige underskrifter fra arvingene. Både Skogeierforbundet og Bondelaget viste til Sverige, hvor arvinger av landbrukseiendommer har fire år på seg til å finne en løsning.

Flertallet støtter innspillene og fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å endre arveloven slik at dødsbo ikke skal kunne unndra seg normal bo- og driveplikt i lang tid, og ber om at forslaget baseres på Skiftelovutvalgets forslag om å oppstille en tidsfrist for skifte av dødsbo med landbrukseiendom.»

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet er enige i at landbrukseiendommer som blir liggende som dødsbo, utgjør et problem. Eiendommer kan bli liggende brakk, bygningsmassen forfaller, og ressursene blir ikke utnyttet. Disse medlemmer viser til at både Sverige og Danmark har frister for hvor lenge det kan gå før et dødsbo må skiftes. Disse medlemmer mener en ordning tilsvarende det de har i Sverige, vil være en effektiv måte å håndtere dødsboene i landbruket på, uten at ordningen vil medføre en sterk økning i byråkratiet.

Disse medlemmer mener det er nødvendig å få innført en tidsfrist for dødsbo i landbruket, og forventer at regjeringen følger opp målet i regjeringsplattformen om å utrede muligheten for å innføre retningslinjer for hvor lenge dødsbo kan eie landbrukseiendommer.